Jeg har oxo tidligere gått hardt ut mot den utviklingen #MeToo -kampanjen har tatt [bla.a i ->> DETTE <<- innlegget fra Januar i år], da rettet mot den manglende rettssikkerheten for de angitte, i tillegg til at terskelen for hva folk får seg til å rapportere har sunket til det absurde.  Etter å ha fremlagt dette i alle tilgjengelige kanaler, hadde jeg fått sagt mitt i anledning denne hash-tag’en. -Trodde jeg!.. 

..Inntil jeg for ei ukes tid siden ble gjort oppmerksom på ENDA en bi-effekt av denne kampanjen som i utgangspunktet var et ubetalelig virkemiddel for å få satt en stopper for folk som i kraft av sine ledende stillinger uhindret har kunnet begå seksuelle overgrep i uminnelige tider; Nemmelig faren for at arbeidsgivere & ledere ikke lenger kan risikere å inkludere ‘menneskelig’ faktor i forholdet til de ansatte.. 

Jeg hadde kun hørt faren for et upersonlig og derav kjølig arbeidsmiljø i forbindelse med #MeTo -kampanjen nevnt ved et par anledninger, før en av mine arbeidsgivere på Resturant Øst, Tu [derav overskriften]] kom bort til meg under en rolig periode, og spurte hvorvidt jeg ville reagert negativt om han [eller en av mine andre mannlige arbeidsgivere, for den saks skyld] hadde tatt meg på skuldre/overarmer og ristet meg lett? – “Hæ!?..”  Jeg skjønte det var relatert til en nyhetssak e.l han hadde kommet over på nett, men mens ordlyden gav inntrykk av at dette var en ‘Tu-spøk’  av sitt sedvanlige småtørre slag, tilsa tonen noe annet; Dette var et seriøst spørsmål. -Men hva pokker det var fyren snakket om, var jo fremdeles utenfor fatteevne, -og som antatt, hadde dette sitt opphav i en sak han nettopp hadde lest på nettet; 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

I og med at disse er av vietnamesisk opphav, besøker de jo også vietnamesiske nettsider for å holde seg oppdatert om hva som skjer i sitt opprinnelsesland, og det var her han ble gjort kjent med en sak som nå var blusset opp i der nede; En kvinnelig artist [et eller annet innenfor underholdningsbransjen] hadde angitt sin mangeårige agent hun med årene etter alt og dømme hadde hatt utviklet et nært vennskapsforhold til ved siden av det profesjonelle etter at han hadde tatt tak i skulderne hennes og ristet/vugget henne lett, på en måte jeg vil anse for å være vanlig gest blandt nære bekjente, i tillegg til at gesten er vanlig hvor foreldre småtøyser med -, og/eller på en enkel og grei måte gir trygghet til et barn.. 

Atter en gang responderer jeg med et “Hæ!?..” – dog av en helt annen grunn enn forrige gang; Nå var det ikke lenger noen tvil om hva spørsmålet dreide seg om, men hvordan et menneske faktisk kan få seg til å ødelegge livet, og med stor sannsynlighet også karriæren til en mangeårig venn, som på toppen av alt har en stor del av æren for vedkommendes success!.. 

Dermed ble brått de tidligere nevnte anledningene jeg hadde hørt problemet med ledere som ikke lenger tør begi seg innpå selv den minste menneskelige relasjon med noen av de ansatte av frykt for hva noen kan oppfatte som støtende, og derav raportere til myndighetene for straffeforfølgelse, så vel som en #metoo -angivelse for spott & spe dyttet ut av bevissthetens bakevje til dens fremste del. For når det nå viser seg at det er en klar utvikling i denne retningen i Asia, vil dette like fullt spre seg hit på samme vis som våre ‘uting’ sprer seg dit. Det må imidlertid påpekes i så henseende at den høye befolkningstettheten, og ditto høye antall mennesker en i ulik grad & ulike situasjoner dermed hensettes å forholde seg til i hverdagen, er en faktor som i vesentlig grad tilrettelegger for denne utviklingen. I høyt befolkede områder, lar det seg rett & slett ikke gjøre å skape noe særlig med personlige relasjoner på arbeidsplasser av en viss størrelse (hvilket de i slike områder gjerne er) om vi legger forholdene vi har her i Norge til grunn. Det er jo en kjennsgjerning at desto større befolkningstetthet, dess mindre lar det seg gjøre å relatere seg til de utenom ens egen familie & personlige venner/bekjentskapskrets, -arbeidsplassen innkludert. 

I Norge, hvor vi er blandt de nasjoner med lavest befolkningstettet i tillegg til å være blandt de aller fremste hva velstand angår, bskal det nok vanskelig la seg gjøre å eliminere alt av personlig relasjoner mellom de ‘styrende & de styrte’ i jobbsammenheng. Men det er ikke dermed sagt at ikke også vi vil oppleve en forandring i så måte om denne tendensen får fortsette, spesielt ved større bedrifter. -Og dette er virkelig ikke noe som tjener hverken bedriftene som sådan eller menneskene som arbeider der! For i det en leder ikke våger annet enn å føre en ensidig profesjonell policy ovenfor de han/hun er satt til å styre, vil det oppstå en nærmest robotaktig relasjon mellom de involverte, noe som fører til et kaldt og upersonlig miljø, og derav så absolutt ikke noen kilde til den trivsel som kommer med å føle seg verdsatt, sett & anerkjent for den jobben en gjør. -Og når dette går tapt, går dette faktisk også i vesentlig grad utover kvaliteten på det arbeidet som utføres! 

For meg personlig, koker dette i bunn & grunn ned til at jeg ønsker å trives i hverdagen, hvilket er avhengig av at jeg forholder meg til arbeidsgivere & kolleger på et mellommenneskelig plan. Jeg vil ha det gøy på jobb, syntes det er moro å jobbe! 

Trivsel på arbeidsplassen for mitt vedkommende, inkluderer i tillegg til den fagelige respekt, tillit osv som hører hjemme i en profesjonell drift med success, en rekke små absurditeter, som f.eks å inneha ‘offer-rollen’ for min arbeidsgivers hverdagsmoro grunnet min ‘skvetne’ natur og hans vanvittige evne til å bevege seg fullstendig lydløst [-Hvorpå det hinsides galne ansiktsutrykket som følger gjerne blir foreviget gjennom noen rimelig spitzy øyeblikksbilder..]  Andre faktorer som inngår i den ‘pakken’ som utgjør min trivsel, er bla.a til stadighet å bli stillt til veggs av en sjefs spørsmål med utspring i hans evne til å ta for seg verdens realiteter fra en annen vinkel, for ikke snakke om at jeg aldri ville vært foruten risikoen for å bli møtt av en kald ‘dusj’ av en sjef som befinner seg i den selvbetjente bilvasken ved siden av i det jeg ankommer jobben ved Askim treningssenter, m.m..  Disse to i utgangspunktet temmelig ulike arbeidsplassene har imidlertid det til felles at jeg ved begge steder har arbeidsgivere jeg på den ene siden virkelig respekterer hva det yrkesmessige/profesjonelle angår, mens de på den andre siden oxo er mennesker jeg personlig er blitt glad i og trives i selskap med. – Nettopp slik jeg vil ha det! – Og nettopp under slike forhold, er det jeg blir i stand til å levere i henhold til den standar jeg både krever av meg selv med hensyn til yrkesstolthet, i tillegg til å utgjøre en lønnsom ressurs, og derav bli verdsatt i bedriften.  

Sett i sammenheng, fremgår det tydelig at det hele utgjør en sirkel; Ledere/arbeidsgivere hvis lederstil innehar den rette ‘mixen’ av faglig/profesjonell autoritet & menneskelighet med en omtanke for sine ansatte som skaper trivsel & trygghet, fører til en vesentlig økning i lønnsomhet hos hver enkelt av de ansatte, da båndet de har til bedriften og dens ledere er styrket, ikke minst pga at de føler seg delaktige i den store helheten. Sirkelen rundes derav av i den åpenbare kjensgjerning at det miljøet som skapes av gode ledere kommer bedriften til gode i fullt monn gjennom den oppnådde økning i produktivitet pr. hode. 

– Og all den informasjon og observasjon jeg har rukket å få med meg så langt i livet skulle tilsi at her har vi faktisk et område hvis syn/oppfatning jeg deler med hele den hurven som utgjør den yrkesaktive delen av befolkningen. -Med unntak av det ørlille, ubegripelig ‘mugne’ mindretallet som her utgjør den berømmelige fluen som velter det gedigne lasset; De selvopphøyde korrektheter som i løpet av forbløffende kort tid klarte å dra den i utgangspunktet hinsides formålstjenelige & effektive #metoo -kampanjen, som vi ikke må glemme har vært ubetalelig hjelp for svært mange mennesker, ned til sitt patetiske lavmål. – Et lavmål som i praksis innebar at selv mildere utgaver & varianter av det mest normale og ikke minst alle fester & festlige tilstelningers allstedsnærværende fyllerør som eksempelvis fikk den ut av alle proposjoner uthengte AP -toppen Trond Giske plassert i samme båt som de ubeskrivelig kyniske lederskikkelsene/autoritetspersonene som takket være #metoo kampanjen endelig ble avslørt og stilt til ansvar etter å ha kunnet utføre de grusomste seksualforbrytelser non-stop i en år-rekke!.. 

Disse menneskelige utyske har klart å herpe #metoo ‘beyond repair’, men at denne ødeleggelsen skal få spredd seg til å påvirke arbeidsplassers varianter av min #MeTu skal iallefall ikke få skje uten å ha gjort et helhjertet forsøk på å bevisstgjøre for sammen å kunne bekjempe!  

I tillegg til mine faste stillinger, dukker det fremdeles opp ett & annet oppdrag for en gammel modell, – hvor det også er rom for ‘sprell’ bak kulissene. I sakens anledning, har jeg valgt dette ‘blinkskuddet’ som ble tatt i forbindelse med innstilling av kameraet. 

Foto:  DF Foto.