Jeg er nok langt i fra den eneste som bedriver enkelte ting i det skjulte, rett og slett fordi de er alt for pinlige til å tåle offentlighetens lys. – Men ‘skitt au’..
Så ‘hold your horses’, folkens! Her kommer mine flaue ‘guilty pleasures’ frem i lyset for første gang:
• Paradise hotel m.m: Jeg har passert målgruppen for dette programmet med sånn +/- et lysår, men like fullt får jeg med meg hver eneste episode med engasjementet på toppnivå, da jeg simpelthen er blod-fan av dette reality-spillet. Jeg gleder meg som et barn i forkant av hver sesong, hvorpå årets sesong i skrivende stund er i ferd med å nå sitt klimax siste dagen/sendingen før finaleuken..
P.H kan heller ikke på noen måte sies å utgjøre et unntak hva såkaldt ‘søppel-TV’ angår for mitt vedkommende. Jeg fulgte nemmelig også med på ‘værstingen’, Ex on the beach, og mye skal til for at jeg ikke også vil følge den kommende sesongen. Ei heller går jeg av veien for hva denne genren har å tilby innen min målgruppe, da jeg følger ‘The real housewives’ i både Beverly Hills, New York & Orange County med liv og lyst såfremt jeg har muligheten..
• Fascineres av og ‘heier på’ spekulative forbrytere: Jeg har en uhelbredelig beundring for spekulative forbrytelser begått i vinnings hensikt. Tidligere dreide det seg hovedsakelig om ran av banker & pengetransporter, mens finlandshetter og skytevåpen nå har måttet vike plassen for datamaskiner, kortsvindel, osv. Men like fullt bringer nyheter om at noen har klart å tilrøve seg en verdi av en viss størrelse frem denne djevelske siden som gjør at jeg uten unntak heier på forbryteren, og håper at han/hun slipper unna med det..
– W. DISNEY –
• Mental blodhevn: I konfliktsituasjoner hvor jeg føler meg angrepet og derav forurettet/ydmyket hvor det ikke finnes mulighet for å gjennomrette tapt ansikt/sårede følelser gjennom å slå tilbake med den nødvendige tyngde, bearbeider jeg det inntrufne gjennom å utføre de mest spekulative mentale hevnaksjoner på den/de det gjelder. Hvorvidt raseriet er berettiget eller ei, har fint liten relevans her, da bedømmelsen av dette gjerne ikke lar seg gjøre før opplevelsen som sådan er bearbeidet. Ei heller lar disse mentale scenarier jeg kreerer seg korrigere av samsvar mellom forbrytelse og straff i nevneverdig grad, og gåt så til de grader langt at det ikke er så rent få som har blitt utsatt for mentale mord fra min side opp gjennom årene. Dette er nemmelig ikke noe som tok til i voksen alder. Det første mentale drapsoffer jeg kommer på i farten, fant nemmelig sted over ei hytte vi hadde laget under et piletre i barneskolealder.. Sinnsykt? -Definitivt! -Men pokker så effektivt når det kommer til å kurere ‘gruff’.
• Barneleker: Langt mindre morbid, men dog like forkvaklet, er det at det fremdeles er en rekke barneleker jeg aldri vokste fra. Eksempelvis, har den gode, gamle slim-boksen til min store glede fått en ny vår de siste årene, Xylofon er et like morsomt instrument å spille på som de andre jeg kan spille, og frisørdukkenes magi har aldri dabbet av. Videre kan nevnes spilling av dataspill beregnet for barn, og kosedyrsamlingen min ville fremdeles holdt stand dersom den ikke hadde kommet hunden min, Ferrari i hende.. Dessuten har en de aktiviteter jeg ikke lenger har adgang til, som f.eks hoppeslott, og det største tapet av de alle; Ball-bassengene.. Dette til tross, er jeg ironisk nok frivillig barnløs, da jeg aldri har vært spesielt barnekjær..
[ Sånn.. Med dette innlegget ute, kan en vel trygt gå ut i fra at ‘normal-toget’ har forlatt stasjonen for godt for mitt vedkommende (haha)..]
