Ensomheten er jo det som regnes som den store risikofaktoren for folks mentale helse i disse lock-down tider. Men det er jo ikke bare det å bli henvist til en eremittilværelse over tid som utgjør en stadig økende risiko for vår mentale helse i disse ulvetider. For det er nemlig ikke stort bedre å være stuck innenfor husets fire vegger med ens partner eller ens familie over langen heller, det skal være sikkert og visst!.. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For min egen del, vil jeg iallfall tro at en eremittilværelse med dagens teknologi up to speed er langt å foretrekke fremfor å mures inne med mann og barn.. Jeg skal ærlig innrømme at lettelsen over ikke å ha barn neppe har oversteget den jeg har følt på det siste året, for jeg evner rett og slett ikke å se hvordan jeg skulle kunne klart meg igjennom 14 dager der jeg var mer eller mindre stuck med en eller (gud forby) flere understimulerte krapyl, der en på toppen av det hele ville vært programforpliktet til å tre inn som lærervikar! Når sant skal sies, er sannsynligheten for at jeg ville brutt loven hva fysisk avstraffelse angår i løpet av denne perioden overveldende..

– Og hvordan det etter sigende skal finnes foreldre som fremdeles holder sammen av egen fri vilje, og ikke bare fordi de er ‘stuck’ på samme adresse uten mulighet for å få h*n som nå ikke kan betraktes som annet enn ens verre halvdel ‘ut av håret’ er utenfor min fatteevne. Det er jo nærmest morsomt å google opp samlivsbrudd-statistikkene fra 2020, da det de fleste steder er en markant oppgang i de 6-7 sommerukene ting fungerte tilnærmet normalt, for så at de går like kjapt ned igjen i det samfunnet på nytt gikk i vranglås i månedskiftet juli/august. Direkte idiotisk blir det imidlertid i det det fra politiker hold vises til at det slett ikke har vært den økningen i antall brudd som en skulle tro, da det neppe krever en rakettforsker for å skjønne at dette antallet vil fyke rett til himmels i det momanget en får muligheten til å kunne foreta en adskillelse som overgår avstanden mellom kjøkkenet og baderommet, for å si det sånn!

Så umenneskelig betrakter jeg faktisk det å beholde gnisten i forholdet og samtidig ha foreldrerollen noenlunde på stell innesperret i en 60-80 m2 byleilighet på andre året, at det er nærmest for en super-power å regne. For mitt vedkommende, er det iallfall ikke noe mer sannsynlig at jeg ville klare dette kunststykket enn at jeg kunne iført meg en tricot og knytt en duk rundt halsen, for så å skride opp på en avsats en meter eller to over bakken, strukket den ene armen opp over hodet, tatt sats, og føket rett til værs i hastigheter som ville parkert et jagerfly!..