Nummeret som åpenbarer seg i det jeg bretter ut den respektive papirkulen i dag, er… 

66

..og bloggen som innehar denne listeplasseringen på dagens toppliste (hos blogg.no) er:..

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

LENE E. TARNES!

I det dette konseptet nå har kommet til et punkt hvor et klart flertall av portalens aktive blogger som er å betrakte som gjengangere på listen over de 100 mest leste, så har jeg nå nådd det punktet som ved oppstart ble skjøvet til side med innstillingen ‘I’ll cross that bridge when I get there’. Altså, det punkt som dreier seg om at så mange som mulig skulle få bli dagens blogg før noen ble tilkjennegitt denne ærefulle utmerkelsen *hehe* for annen (++) gang.. Jeg innser nå, etter å ha måttet trekke et utall nummer før det endelig dukker opp et ‘ubehandlet blad, at ‘when I get there’ var temmelig dårlig gjennomtenkt, da dette innebærer at jeg ikke har gjort meg opp en eneste tanke m.h.t slikt som hvorvidt samtlige vinnere skal innkluderes i trekningen i form av en nullstilling, eller om ‘gjeninnføringen’ skal skje porsjonsvis etter når de (sist) ble omtalt.. Men jeg vil iallfall benytte denne uken til å ta for meg de resterende som jeg er klar over i en typ nærmeste det trukkede nummer vinner-unntakstilstand, so to speak, og på denne anarkiets ukes første dag, så har jeg atter igjen gleden av å kunne presentere en av mine blogger-venner her på blogg.no: Nemlig Lene Elisabeth Tarnes.

For oss som kjenner både Lene og utgivelsen som bærer hennes navn, så vil jeg tro jeg snakker for de fleste i det jeg sier at dette er et navn hvis person fremstår som selve legemliggjøringen av konsepter som ‘hygge’, ‘kjærlighet’, ‘rettferdighet/aksept’ og ‘kos’. I likhet med ‘Happy (hvis omtale du kan lese HER), tilhører Lene det lille mindretallet av planetens befolkning som er betraktelig snillere enn hva tilfellet er for oss andre, og som på uforklarlig vis syntes å klare det kunststykket å være et så til de grader godt menneske uten på noe vis å bli ‘dørmatte’.

Genren dagens blogg har tilhørighet i, er, som jeg vil tro mange allerede har skjønt, den personlige, hvilket som tidligere nevnt er best sammenlignet med en offentlig dagbok der leserne får ta del i de daglige tanker og opplevelser gjennom tekst og/eller bilder. I Lenes tilfelle, er det det skrevne ord som bærer bloggen, og skrivekunsten er noe denne dama behersker på upåklagelig vis.

Det som til stadighet slår meg når jeg er inne og leser meg opp på bloggen til Lene, hvor det faste innslaget i tillegg til henne selv er hennes kjære ektemann, Rune, er hvor ‘jævlig heldig med valget av kjerring’ den her fyren har vært. I kraft av at jeg igjennom hele mitt voksne liv har hatt et betydelig flertall av mannlige venner, så har jeg såpass erfaring som ‘en av gutta’ at jeg vet hvordan tankesettet deres fungerer, og derav at det gjengs over er visse nøkkelegenskaper hos en livsledsager som er synonymt med ‘evig lykke og kjærlighet’ fra den kanten: At de får forbli seg selv med alt av promp, verktøy på stuebordet og infantilt fjas og harry flåseri dette innebærer, at de ikke utsettes for gnål, at de gis bevegelsesfrihet uten ‘innetid’, at de opplever at en påtar seg en og annen tradisjonell kjønnsrolle som f.eks å sørge for middagen (om denne består av Fjordland eller tilkjørt ‘take-away’ har ingen betydning) og at en tar del i interessene deres, -altså evner å innta dobbeltrollen som kone og bestekompis. Lene innehar alle disse egenskapene, og i bloggen hennes, deler hun villig vekk av ‘oppskriften’ på hvordan dette gjøres. – For ikke snakke om at man igjennom beretningene om Runes gjøren og laden får demonstrert hvordan dette betaler seg i praksis; Kort fortalt, så blir sluttproduktet (hvilket i dette tilfellet altså bærer navnet Rune) alt det som verdens kjerring-gnål og endringsprosjekter har som urealistisk ideal å skulle forme..

Men om det ikke kommer til uttrykk på hverken ektemann eller ved at hun, som meg, hisser seg opp over verdens- og samfunnets idioti og mangler, så er ikke dette ensbetydende med at dama ikke har temperament! For at denne dama kan frese, fremkommer nemlig med all tydelighet i det hun opplever noe som urettferdig, for ikke snakke om slemt/ondsinnet. Mobbing er hva som iallfall for meg fremstår som hennes kjernesak nummer én, og i det dette emnet er oppe på bloggen, så kan jeg si såpass at da er det en helt annen Lene enn den indikasjonen på hygge og god stemning som er normen! – Og om du skulle være en mobber, og ferskes i dine ugjerninger av Lene E. Tarnes.. Vel.. Da måtte jeg, som selverklært talsperson for vitenskapen, ta feil, slik at det derav finnes en gud som kan være med deg!.. For jeg ville iallfall glatt hoppet i sjøen i hvithaienes mekka på den Australienske solkysten – utenfor sikkerhetsnettet fremfor å være i dine sko i det nevnte scenario, hvilket jeg vil tro sier det meste!

For å gjøre en lang historie kort, er Lene E. Tarnes en ‘feel good’ -blogger av ypperste merke, i tillegg til å være et vandrende eksempel på hva det innebærer å være et godt menneske generelt, og en legemliggjøring av den metaforiske gullfuglen kun de aller heldigste blant oss er så heldig å få skutt i hht den ideelle livspartner, -eller ‘kjerring’, som nær sagt enhver mann med respekt for seg selv ville ha uttrykt det. Utgivelsen kan dermed på det varmeste anbefales som avkobling fra hverdagsproblemer, kjas og mas for en anslått målgruppe på sånn ca 35+.