Foto: DF Foto
Bøker har vært av stor interesse for meg helt siden jeg debuterte ved å jobbe meg gjennom en ‘Gulltopp’-bok som 5-åring. Med få unntak, går det i skjønnlitteratur innen en el annen spenningsfylt genre, mens familiekrønikere, kjærlighetsromaner og stemningsfylte drama ikke har den store apellen hos meg, for å si det slik.
Det å være seg bevisst på de genre og den typen bøker en foretrekker, har garantert vært en fordel når det kommer til å unngå ‘bom-kjøp’, da det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest baksiden nærmest uten unntak stemmer med bokens faktiske karakter.
At jeg åpenbart har evnen til å unngå bom-kjøp, innebærer imidlertid ‘kun’ at bøkene jeg kjøper har gitt en god leseopplevelse, og intet kan sies på underholdningsverdien. -Dette er såvisst ikke noe å kimse av, det er ikke slik å forstå. Det jeg vil frem til, er imidlertid at bøkene ‘kun’ har hatt en god underholdningsverdi, -den generelle hop har ikke noen påvirkningskraft på meg som menneske. -Dette er noe som hører til skjeldenhetene, da dette åpenbart krever noe helt ekstraordinært av forfatteren.
– Men at det er langt mellom disse unike leseropplevelsene hvor historien aldri glemmes, og faktisk kan sitte i deg til ‘evig tid’, -hvor en har en utvidet innsikt/horisont etter å ha lest boken, betyr så absolutt ikke at de ikke oppstår nå og da for de som leser regelmessig.
Hvilke bøker som treffer en på denne måten, varierer selvsagt fra person til person, da en som nevnt tiltrekkes av ulike genre mm. For min del, er kvaliteten hva angår karakterenes personlighetsregister et felles trekk som går igjen hos disse bøkene, sammen med en handling hvor det ‘gode & onde’, so to speak, blir stillt opp mot hverandre i en og samme handling/i personligheten til en og samme karakter. Denne typen bøker vil alltid stille meg ovenfor nye typer av dilemmaer, problemstillinger og tvetydige moralske og etiske aspekter.
Men selv blandt disse unikumene av noen leseropplevelser, har jeg en absolutt favoritt; Paul Hoffman’s trilogi om ‘Thomas Cale; hvis utgivelser består av:
- The Left Hand Of God / Guds Venstre Hånd,
- The Last Four Things / De 4 Siste Ting, &
- The Beating Of His Wings / Dødens Engel
Da jeg innehar en flytende Engelsk, foretrekker jeg å lese utgivelser av engelskspråkelige forfattere på originalspråket, hvilket oxo gjelder for svenske forfattere, hvilket innebærer en begrenset viten innen faktorer som hvorvidt oversettelsen har noen effekt på kvaliteten etc. Men nå har det seg slik at mitt ‘møte’ med denne serien kom faktisk som følge av hva som i utgangspunktet fortonet seg som det største av de ytterst få bommerter jeg har gjort hos bokhandleren! -Hvilket igjen betyr at mitt første innblikk inn i denne verden faktisk ble presentert på norsk, og dermed med sikkerhet han si at her har oversetteren virkelig gjort jobben sin, og at det KUN er personlig særhet som lå til grunn for at den norske versonen gikk rett til gjenbruk og byttet ut med orginalspråket etter å ha konstantert at dette faktisk var alt annet enn et bom-kjøp!
Det er virkelig et tilfeldighetenes underverk at jeg aldri så mye som ville vurdert denne boken dersom jeg hadde opptrådt i henhold til normalen, og ikke røsket med meg boken kun basert på avis-sitatene på forsiden da jeg fikk halse inn på nåde i det bensinstasjonen var i ferd med å stenge!..
For jeg vil faktisk gå så langt som å si at jeg ville ha ha vært en betydningsfull opplevelse fattigere uten å ha fått levd meg inn i denne historien. -Og årsaken, er først & fremst at hovedpersonen i historien, Thomas Cale, fasinerer meg som ingen annen karakter har gjort (-eller noen fra virkelighetens verden, for den saks skyld).
Vi møter ham først på et sant helvete av et barnehjem anordning i regi av et religiøst trossamfunn (hvor paralellene til virkelighetens domminerende trosretning er gjort på en genialt gjenkjennelig måte), hvor kun de aller sterkeste overlever en barndom fyllt av den groveste mishandling, sammen med bestialske drap som en del av straffereaksjonene som praktiseres, og en vakker dag få forlate dette helvetet. Det er jo oxo fra disse såkaldte ‘akolyttene’ det rekrutteres krigere til dette religionssamfunnets stadig voksende, sterkere og mer fryktede hærstyrke. -Og det uten sidestykke topprangerte supertalentet hva angår fremtidige krigsmaskiner som noengang har satt fot innenfor disse murene, er nettopp tenåringsgutten Thomas Cale..
Cale er på dette tidspunktet regnet å være i 14-15 års alderen. Nøyaktig hvor gammel han er, er det ingen som vet, men det er imidlertid en kjensgjerning at han oxo er den antatt yngste guttungen som noengang er blitt bragt til Sanktuariet, hvilket betyr at han ikke har noen som helst minner fra tiden før han kom hit, -noe som faktisk inkluderer hans fødenavn.
Blandt guttene, er Cale en slags legendarisk skikkelse de beundrer i like stor grad som de fylles av en fryktom uro i hans nærvær. For Cale har nemmelig et steinansikt helt uten sammenligning. Han opplever den aller værste og hyppigste mishandlingen av alle, uten at noen noen gang har sett det minste tegn på at han lar seg affisere av noe av det han utsettes for. Like fullt er regelen mot sosialisering og vennskap guttene i mellom vel den eneste av sanktuariets gale reglement Cale i bunn og grunn følger, og det faktisk av egen beslutning mer enn noe annet, da Cale (forståelig nok) anser det aldri å stole på andre enn seg selv som en av de viktigste nøklene til å overleve.
Det finnes imidlertid en form for unntak i den gjevnmaldrende gutten som er kjent ved navnet ‘Vage-Henry’, hvis titluering er gitt for den egenskap som gjør at steinansiktet Cale faktisk ikke har kunnet unngå å la seg fasinere av ham; Evnen til å kunne snakke disse prestene, ‘befrierne’ som sto for disse alle grusomheters mor, rundt på en måte ingen andre har vært i nærheten av før ham. Det største glansnummeret hans i Cale’s øyne, utspant seg i forbindelse med en episode hvor han, som den første ever, greide å lure til seg en UNSKYLDNING fra en av disse.
At Cale & Henry var å betrakte som venner på dette tidspunktet, er vel å ta vel hardt i, men forholdene de levde under tatt i betraktning, var det vel noe av det nærmeste det var mulig å komme noe som kan ligne et vennskap, så..
Som en av de ytterst få som våger, for ikke snakke om ustraffet å kunne, snakke med Cale, er det Henry som forteller Cale om en vannvittig oppdagelse han har gjort sammen med en annen gjevnaldrende gutt, Kleist. -Nemmelig en ulåst dør! -Og ulåste dører til forbudte områder var rett & slett noe som aldri skjedde på dette stedet, men en gang er jo som kjent den første, så oxo med muligheten til å få et innblikk i de hemmeligholdte delene av dette enorme klosterbygget.
Kleists forhold til Cale, var imidlertid ikke noe unntak til det han hadde til resten av flokken. -Men å innbilde seg at noe slikt som de nå så muligheten for å kunne gjøre på noen som helst måte kunne gjennomføres uten å inkludere de ressurser som ble innehatt av Thomas Cale, var imidlertid fullstendig fåfengt. For Kleist betydde dette at hans nysgjærrighet vant over den uro & aversjon han følte ovenfor den tilsynelatende følelses & fryktløse medeleven.
Og det er nettopp denne hasardiøse oppdagelsesferden som utgjør oppstarten til det at deres eneste mulighet for å unngå den mest smertefulle død tenkelig, var å utføre det ingen andre før de hadde lykkes med; Å rømme fra Sanktuariet!.. For etter å ha smakt noe annet spiselig enn rottekjøtt & ei gjørme av etterlatenskaper fra tilbredelsen av det som er vanlig å betegne som mat, for derav å rekke frem til morgenopptellingen med et nødsskrik, råker Cale denne dagen på toppen av alt å brase inn i et rom for der å bevitne en handling så ekstrem og så grufull at det selv for en fyr med hans høye list for hva som falt under denne betegnelsen ble sjokkert, etter alt og dømme for første gang av det han kunne huske. Og dette sjokket skulle for Cales del vise seg å føre til at han tok i bruk den egenskapen han allerede i flere år hadde måttet legge bånd på, nemmelig evnen til å overmanne disse befrierne uten nevneverdige problemer i en mann mot mann situasjon. -Ja i en mann mot en god del befriere oxo, for den saks skyld, men den hærskaren som bebodde dette helvetet, innebar selvsagt en uoverkommelig motstand, hvilket ikke etterlot ham annet valg enn å la de holde på ‘ustraffet’. Men denne selvfølgelighet skulle vise seg å bli eliminert fra guttens bevissthet som følge av det sjokket som fulgte synet av ei jente bli dissikrert levende, mens nummer to lå fastspent ved siden av i påvente av samme behandling når den aktuelle befrieren var ferdig med førstemann. I stedet for å gjøre det som så langt hadde holdt ham i live, nemmelig å umiddelbart forlate stedet, mens han enda var usett, da det i realiteten ikke var noe som kunne gjøres for å stoppe denne galskapen, gikk Cale istedet hen og drepte den gitte befrieren, og på toppen av alt tok med seg den gjenlevende jenta..
Som hell var, hadde Cale i flere år samlet utstyr og planert rømningsmuligheter fra dette stedet, -dette førte imidlertid til at dette stuntet måtte foretas en god del tidligere, og mindre forberedt enn beregnet. -Dessuten påtvang situasjonen i Cales øyne ulempen ved ikke bare å måtte drasse med seg Kleist & Henry, noe han anså som ikke nok, men oxo den åpenbart fullstendig ubrukelige skapningen han nå ikke kunne begripe hvilken risk han hadde utsatt seg selv for å redde, som lød navnet Riba..
Sanktuariets gutter hadde nemmelig aldri sett noe representant for det motsatte kjønn, bortsett fra sin mor, hvilken de fleste hadde svært vage eller ingen minner om, så denne fremtoningen frembragte jo selvfølgelig en god dose forundring hos de tre guttene, om enn av noe ulik art. For mens Cale, med rette, så seg selv som deres eneste halmstrå i håpet om overlevelse, innebar Riba noe klumsete og fullstendig ubrukelig innen alle de egenskaper han var kjent med innehadde en viss nytteverdi, -et syn han for så vidt delte med Kleist, så Henry skapningen med ganske andre øyne da han ble ventende på Cale’s forberedelser i hennes selskap..
Mirakuløst nok lykkes gruppen i å unnslippe befrierne, og ender tilslutt i byen Memphis, hvor Cale, etter en ‘ruskete’ start, opparbeider seg en stadig voksende beundring og respekt for hans ekstreme egenskaper. Dette gir ham jobb som livvakt for byens ‘prinsesesse’, den uber-skjønne Arbell Mazeratti. Dette går jo som seg hør og bør, og Cale får dermed innblikk i en helt annen del av livet enn det han fikk med seg fra Sanktuariet, for å si det mildt.
Når Cale etterhvert oxo viser seg å være det eneste kortet de har for å stå imot et angrep fra befrierne, har han virkelig en høy stjerne. Til tross for at deres nye folk med sin ganske så begrensede hærstyrke sammenlignet med befriernes endte opp med å gå på et uungåelig nederlag i denne krigen, var Cale alikevel å anse som en helt, da det faktisk hadde latt seg gjøre for de å redde stumpene, for å si det sånn, og fremdeles inneha et landområde som bar deres bysnavn.
Men noen varig lykke for Cale, skulle Arbell derimot ikke vise seg å bli, da hun ender opp med å svikte ham på det groveste i enden av bok en, ved å overgi ham til mannen han hater over alt på jord; Befrier Bosco. -Vel og merke skjedde dette under utilbørlig press, og ikke minst til et liv i Sanktuariet under helt andre forutsetninger enn det han forlot året før..
Greia med Thomas Cale, er at han på den ene siden er en vandrende krigsmaskin med et hinsides talent for strategi, og en minst like overmenneskelig kjempe i kampsituasjoner, samtidig som han i gitte situasjoner fremstår så kynisk det er menneskelig mulig å bli.
På den annen side, viser denne guttungen seg stadig oftere å inneha en like god dose virkelig beundringsverdige og uselviske egenskaper, så mens de han møter på sin vei gjerne låser seg fast, og dermed blindes for annet enn hans (tilsynelatende) kynisme, blir vi som lesere kjent med en utrolig fyr som for å overleve har måttet mestre kunsten å legge all empati tilside, såvel som å legge et fullstendig lokk over alt som røper den minste antydning til følelser hos ham selv, alikevel viser seg å inneha et hjerte av gull.
Det at han aldri svekker denne egenskapen, men istedet at den faktisk utvikles og fremkommer både oftere og tydeligere gjennom historien, tross alt av svik og dritt han opplever, og grusomheter han blir satt til å utføre hadde en vannvittig gripende effekt på meg. Dette komplekse sinnet, resulterte i noe så unikt som en historie hvor du heier som faen på at en drapsmaskin skal lykkes med hva som i enhver annen sammenheng er fullstendig avskyelig, ondt og forkastelig. -Men det ‘vanlige’ moralske aspektet og reaksjonsmønster som følger gitte typer av handlinger gjelder ikke når det kommer til Thomas Cale. Du vil istedet bare elske ham mer og mer etter alt han gjør, du vil bli mer og mer imponert over krigsstrategiene hans, og han vil i det hele tatt fasinere deg på en måte som faktisk etterlater en sorg over at han faktisk ikke er virkelig, og kun eksisterer i denne fiktive verden..
