Jeg vil tro de fleste av oss har opplevd situasjoner hvor en har følt det upassende å vise glede over egen suksess, hvor en skammer seg over å måtte bry andre ved å be om hjelp, for ikke snakke om situasjoner hvor en til egen fortvilelse ikke har klart å si ‘nei’.
Vel.. Her følger 13 ting du aldri må finne på å skamme deg over..
2. Meningene dine! – Du har RETT til å inneha- og ytre DINE standpunkt, selv der disse strider mot flertallsoppfatningen.
3. Ikke å la seg involvere i andres drama!
4. Å kutte ut ‘giftige’ relasjoner, uansett hvem det måtte dreie seg om (nærmeste familie inkludert)!
5. Å si ‘nei’ av hensyn til egen helse/egne behov!
6. Å spørre om hjelp!
7. Å jobbe/kjempe for det du brenner for!
8. Å føle stolthet og glede over ærlig og redelig oppnådd skscess og personlige triumfer!
9. Å leve livet ditt helt og fullt etter ditt eget forgodtbefinnende (såfremt du ikke skader- eller utsetter andre for en uforholdsmessig risiko), uansett hvor særegne livsvalg dette måtte innebære!
10. Bruk av egne, opptjente penger, om det er aldri så mye ansett for å være luksusgoder!
Det tar ikke lange tiden fra jeg starter skrollingen nedover TV2s nettside for å oppdatere meg på dagens nyheter før jeg kommer til dagens første klagesang på mobilbruk og sosiale medier. Denne gang i form av en artikkel omhandlende 23 år gamle Gabrielle Meriaki Hellstrøm som valgte å dra til et såkaldt ‘silent resort’ for ‘skjermavrusning’ der man i tillegg til å avstå fra all skjermbruk, ei heller fikk ytre et jævla ord verbalt på hele 10 dgr.. – Og atter igjen sitter jeg igjen som et eneste stort spørsmålstegn ang. den menneskelige adferd: Hvorfor fortsetter folk å bruke betydelige deler av sin tid på ting de opplever som giftig? – Hvor gikk det så galt at store deler av befolkningen ble redusert til viljeløse glassmaneter som bare lar seg drive med inn mot strandkanten inntil de ev. kommer over noen som kan forbarme seg over de ved å kaste de ut på dypt vann igjen!?
Som blogger, er jeg definitivt blant de som tilbringer mye av tiden forran en skjerm, -noe jeg aldri ville ha gjort dersom jeg ikke var komfortabel med det!
Nå syntes etter alle solemerker den innledningsvis nevnte resort-turisten at det var vel verdt både tid og penger å dra halve planeten rundt for å holde kjeft i halvannen uke til ende uten tilgang til internett for en slags mental ‘detox’, men dette dreier seg ikke om dette enkelttilfellet. Artikkelen om unge frøken Hellstrøms utbytte av å ta del i denne kjedsommelighetsmaraton på steroider ble bare den berømmelige metaforiske dråpen som fikk det tilsvarende metaforiske beger til å renne over..
Jeg er nemlig så forbannet lei av denne konstante jamringen, klagingen og fordømmelsen av tid tilbragt forran en skjerm, fortrinnsvis mobilen, og det likeså never-ending gnålet om giftigheten ved sosiale medier, og hvordan dette fører til alt fra utseendekomplekser- til en generell følelse av mislykkethet i selve livet. Og koringen av disse klagesanger, lyder selvsagt at man lengter tilbake til den tid en var ‘fri for disse plager’.
Der det strander for meg, er hvorfor i helvete folk tilbringer store deler av sin fritid på ting de oplever som en uting!? Og når de dernest kommer trekkende med dette pisset om avhengighet, så får jeg rett og slett tilløp til spasmer. Jeg mener.. Det er mobilbruk, og da fortrinnsvis ulike nettsysler det dreier seg om, ikke fucking heroin, eller noe i den gaten! Føler du deg ikke komfortabel med skjermbruken din, så reduserer du den! – Legg vekk mobilen, slå av PC’en, -verre er det ikke!
Ja, jeg har ingen problemer med å relatere til den rastløsheten som avstedkommer det brått ikke å ha en skjerm med et tilhørende et tastatur i hende når en har blitt så vant med det at det nærmest føles som en forlengelse av en selv. Men ikke desto mindre, vil det verken avstedkomme med feber, skjelvinger som er nær ved å slå ut på Richters skala, og/eller spying i 180º vinkel! Et sådant minstemål av selvkontroll må det da for pokker la seg gjøre å oppdrive for å bryte med en vane en anser for å være en til last, eller i verste fall skade for et individ med tilhørighet blant de livsformer som etter sigende skal være utstyrt med en fri vilje. – Eller??
Paralelt med et unison fordømmelse av barns skjermtid og mobilbruk, setter man like forbannet mobilen med en tegnefilm, et spill eller whatever forran ungene når deres foresatte har behov for at de de skal sitte i ro holde kjeft.. (foto: Nadya Eugene / Shutterstock / NTB)
Hva SoMe angår, har vi altså i tillegg til den nevnte tidsbruken med ispedd av en angivelig overfladiskhet, den uendelige klagesangen om den skadelige perfeksjonismen, -det være seg alt fra det fysiske- til livsstil- og lykkefaktor, som ‘alle’ hevder har en ødeleggende effekt på deres mentale/psykiske velvære..
Vel.. Ei heller hva effekten av det å få tilsynelatende perfekte utseender- og perfekte liv angår, skiller jeg meg fra norm i så måte. Til tross for at jeg, som blogger, etter alt å dømme vet bedre enn de fleste hvordan både utseender, livsstiler, kjærlighetsliv- og whatever blir moderert, redigert og perfeksjonert etter alle kunstens regler, slik at disse glansbildene av noen liv og legemeer ikke er reelle, har de like forbannet den samme nedtrykkende effekten på meg som på alle andre. Eneste grunnen til at jeg- og mine likemenn ikke tar tilsvarende skade av dette her, er noe så banalt som at vi tok konsekvensen av denne negative murringen som i sin tid avstedkom det å gå inn på de såkaldte profilene, og i det hele tatt der den respektive perfeksjonen frontes!
I utgangspunktet tenkte jeg f.eks at jeg kunne få utbytte av å følge diverse bildeprofiler for å lære så vel som å la meg inspirere i den tid jeg fremdeles hadde en aldri så liten fot innenfor modellbransjen. Men det tok imidlertid ikke mange besøkene på de respektive plattformer før jeg ble meg bevisst at dette her avstedkom med en økt usikkerhet istedet for den iderikdom jeg trodde jeg skulle få ut av de. Og i det øyeblikk denne realiteten kom for en dag, var det for meg en selvfølge å avfølge asap, for å sitte igjen med et negativt utbytte av å følge noen, gidder jeg da vitterlig ikke!
Så hvorfor gjør ikke andre det samme!? Jeg mener.. Dette er da en ‘no-brainer’, så langt jeg evner å se!!
Til tross for at jeg har nada ekspertise hva barne/ungdomspsykiatri angår utover det som følger av at jeg har vært både barn- og ungdom selv, anser jeg meg allikevel berettiget til å kunne slå fast at problemet med det påståtte utseendepresset med de følgende kompleksene og følelsen av ‘misslykkethet’ blant dagens unge ville vært mer eller mindre eliminert dersom foreldrene hadde tatt seg bryet med å gi de den nødvendige ballast da de var små. Det er for seint å begynne å oppdra ungen din til å hanskes med livets realiteter når de er typ 16 og et halvt!
På bakgrunn av dette, er jeg tilbøyelig til å mistenke at denne klagingen- og fordømmelsen i betydelig grad er grunnet i allmennhetens higen etter å følge flokken i form av å opptre i tråd med de rådende politisk korrekte ideal. For det å klage og bære seg over mobilbruken/skjermtiden er unektelig i vinden for tiden. En syntes nærmest å være sosialt forpliktet til å ta avstand fra både egen- og omgivelsenes konstante mobilfikling, for så at det er på full fart mot å tas til et helt nytt nivå når det kommer til barnas. Så når de da like forbannet setter mobilen forran ungen med Fantorangen, Teletubbies. og gud vet hva av surrealistiske fantasifigurer jeg nekter å tro kan ha blitt kokt opp i en hjerne som ikke har vært på en syretrip ut av denne verden hoppende rundt på skjermen for at de skal holde kjeft, så forsvinner troverdigheten deres som dugg for solen for mitt vedkommende. Tilsvarende taler det faktum at profiler som Caroline Berg Eriksen, Nora Haukland, og de mange muskuløse menns treningsprofiler fremdeles holder stand med titusner av følgere sitt tydelige språk om at dette ikke adder opp med den unisone klagesangen som råder. Følgelig blir konklusjonen av dette her at det alltids er en del som er såpass blåst at de ikke skjønner sitt eget beste, for så at de øvrige av følgere som hengir seg til det respektive hylekoret rett og slett bare utgjør den urovekkende høye andelen av befolkningen som passivt dilter etter den metaforiske bjellekua i hht å si, mene og opptre i tråd med resten av ‘bermen’. Min kur for skadelig SoMe -påvirkning, så vel som for mye av ens tid tilbragt forran en skjerm, er dermed å begynne å tenke selv, for så å mene-, føle-, og handle deretter. Føler du virkelig den skaden du tar til orde for, avfølger du, reduserer mobiltid ved å legge den fra deg, osv. Dersom du derimot evner å gå såpass i deg selv at du innser du i større eller mindre grad er formet av omgivelsene i hht hva du tar til orde for, så ‘grow a pair’, og stå for det som føles rett for deg, og deg alene, uavhengig av hva ståa måtte være for ‘alle andre’.
Denne replikkvekslingen fra Henrik Ibsen’s Peer Gynt, som etter alt og dømme er den mest kjente i norsk litteraturhistorie, er basert på dette menneskelige særtrekk vi elsker å fordømme, nemlig løgnen.
Alle som en tar den sterkeste avstand fra løgnen, hvorav vi erklærer oss 100% sannferdige, men sannheten er imidlertid den at vi er en flokk av løgnere alle som en..
Denne glorien kan jeg bare ‘pælme’ med en gang, da jeg (gudsjelov) juger akkurat like mye som andre.
Løgn er jo unektelig roten til mye elendighet; Konflikter, tillitsbrudd, følelsesmessig nedbrutthet, og hva det ellers måtte avstedkomme av uheldige ringvirkninger som måtte avstedkomme løgnaktighet i hht usikkerhet, og mistillit mennesker imellom,. Når vi ser løgnen på bakgrunn av disse elementene, er det fullt forståelig at den blir fordømt så til de grader. Men det de færreste tenker på, er at løgnen også spiller en vesentlig rolle i våre sennosiale spilleregler!
Det er faktisk så drøyt at de som påstår at de aldri lyver, på bakgrunn av at ærlighet alltid varer lengst, med 100% sikkerhet har løyet. -For vi alle, og da mener jeg absolutt ALLE lyver i gitte situasjoner!
Av eksempler kan nevnes standardsvaret ‘Jo, takk, bare bra!’ på spørsmål om hvordan en har det, -og ingen har hatt det så bra hver bidige gang det spørsmålet har kommet på banen! -Videre har vi den hvor vi i møte med nybakte foreldre hvor en bare har å legge ansikt i rette folder & stemme i rett leie i det en utroper hvor søt denne ungen er, selv om folk flest er av den gjengse oppfatning at iallefall nyfødte babyer er stygge som faen. Disse, og de utallelige andre løgnene av sitt slag, er en så stor selvfølge i vår sosiale omgang at det neppe er de som ofrer de en tanke. Like fullt kan en jo bare tenke seg de reaksjoner en ville fått på ærlighet i disse situasjonene..
Dersom vi faktisk VAR like sannferdige som latterlig mange hevder at de er, vil det si de er like sosialt inkompetente som karakteren ‘Sheldon Cooper’ fra den populære sit-com’en Big bang theory.
Det er imidlertid ikke slike innarbeidede løgner jeg mener fortjener heder & ære i denne sammenhengen. Løgnene jeg refererer til, foretas ut fra et bevisst valg, og meningene rundt den er delte.. -Jeg snakker om den hvite løgnen. Slik jeg ser det, er det visse situasjoner som på alle tenkelige måter er best tjent med en løgn. Typisk for slike situasjoner, er at sannheten vil være sårende for vedkommende det gjelder, i tillegg til at denne hverken kan komme ut på annet vis enn fra formidleren, og heller ikke har noen hensikt, what so ever. En kan f.eks forestille seg at en har deltatt i en feiring, det være seg brylupp, jubileum, etc, som vertskapet har lagt hele sjelen og mer til i, og ringer deg dagen etter i auforisk tilstand for å snakke om hvor vellykket dette var.. Da mener jeg at en sannhet bestående av at du holdt på å kjede ‘livskiten’ av deg, overhodet ikke tjener til noe godt. Likeså gjelder dette i de fleste settinger det er snakk om valg av stil, det være personlig,, i form av innredning i hjemmet, eller valg av bil for den saks skyld. Videre kan en oxo her trekke frem varianter av den tidligere nevnte baby-løgnen.
Like lett, bestandig er det imidlertid ikke. -For det finnes oxo de situasjoner som befinner seg i et slags grenseland. -Hvor det ikke lar seg gjøre å gi noe generelt råd om hvordan en bør forholde seg i en gitt setting, da disse settinger er omgitt av en unik dose med omstendigheter.. Et klassisk dilemma av denne typen, er at en finner ut at den ene parten i et vennepar har hatt en (ut i fra hva du har kjennskap til) engangsaffære i en eller annen form, -det være seg ‘full pakke’ eller noe på ‘papiret’ mer uskyldig som type klining på et dansegulv. Vedkommende sverger det kun dreier seg om dette ene tilfellet som fant sted under gitte omstendigheter, og bønnfaller deg om å holde dette for deg selv.. Det finnes ingen ting som tyder på at vedkommende ikke snakker sant, og du er fullstendig klar over konsekvensene av å fortelle partneren det som har skjedd. Vedkommende vil få tilværelsen knust, forholdet, hvilket etter alt å dømme har vært misunnelsverdig siden dag en, med det ene unntak av den gitte episoden vill være historie, hvilket igjen kan medføre at unger ikke får vokse opp med begge foreldrene under samme tak.. På den annen side, kan du imidlertid ikke vite hvorvidt dette faktisk var et engangstilfelle, eller om det i realiteten kun var det ene du har oppdaget! Hva om det en gang i fremtiden vil komme for dag en sannhet som får den bedratte til å føle de har sløst bort år av sitt liv? -For ikke snakke om at din eventuelle fortielse kommer for dagen, hvilket i en sådan setting blir en stor stein til byrden.. Tro meg.. Dette er et aldeles for jævelig valg å ta..
Jeg har som du har forstått måttet foreta nøyaktig dette valget, og måtte Gud & Allah, for ikke å glemme alle prinsesse Marthas engler, ha tatt over styringen og sørget for at jeg gjorde det rette.. For mitt vedkommende, innebar dette å holde tett, -da hensynet til konsenkvensene det motsatte ville ha for dette forholdet og de involvertye partene veide tyngst. Nå skal det oxo sies at mitt forhold til den utro parten er av typen hvor det ikke er tvil om at den medfølgende ‘tordentalen’ når ‘inn’ dit den skal..
Så langt har jeg gjennom dette valget spart mennesker jeg er svært glad i for en sorg de med stor sannsynlighet aldri helt ville ha kommet over, ikke snakke om at et barn får vokse opp med to foreldre som syntes å være like forelsket i dag, 13-14 år etter de ble sammen. -Men hvorvidt dette vil holde stikk ‘the whole nine yard’, har jeg selvfølgelig ingen garanti for..
Hva en skal velge å gjøre i slike situasjoner, kommer som sagt helt og holdent an på hvordan de ulike/motstridende hensynene vektlegges ut i fra de omstendigheter som foreligger i den enkelte sak. Når det er sagt, finnes det dog, slik jeg ser det, i det minste en liten rettesnor i det å basere det valget en tar ut fra en vurdering som tas med utgangspunkt i å komme frem til det alternativet som antas å komme best ut når det kommer til potensielle traumatiske & opprivende følger for de involverte. En har tross alt folks liv i hendene her, hvilket innebærer et enormt ansvar for å sette livskvaliteten og følelsene til de involverte over alt annet, -hvilket i aller høyeste grad inkluderer egne prinsipp om ærlighet uansett!..
** Avslutningsvis er det vel, gitt inneholdets karakter, på sin plass med en bekreftelse på at samtlig(e) uttallelser og innhold i dette løgnens innlegg er sannferdig.
Vi alle har jo dårlige dager, og dann og vann så har det seg liksom med å balle seg på slik at de slår seg sammen til å bli dårlige perioder. – Perioder som syntes utelukkende å bestå av dårlige dager- og regelrett elendige dager hvor en er skikkelig trist, sint, sur og lei..
I sådanne stunder har en jo vitterlig lett for å synke ned i egen sorg og elendighet, med den følge at en blir mindre observant på omgivelsene enn hva en ellers er. Men det er nå EN ting jeg har klart å snappe opp fra dette dypeste av mørke; Nemlig hvor unormalt mye latter og glede som råder blant menneskeheten forøvrig når en selv er på bunn!..
Jeg har imidlertid levd i den tro at denne opplevelsen av en markant økning av leende- og åpenbart lykkelige mennesker når mitt eget mind-set er ‘anything but’ ikke har vært mer enn nettopp min opplevelse av at det uttrykkes mer lykke og latter i sådanne stunder, og ikke at det faktisk ER slik. Men da jeg sist hadde en sånn skikkelig elendig dag tidligere i vinter, fikk den troen seg faktisk et skudd for baugen..
Det som skjedde, var altså at jeg vandrer hjemover fra jobb sent en kveld i et humør som ville ha avstedkommet med en sånn der uværssky som hang over hodet mitt dersom jeg var en tegneseriefigur. Ikke bare var det midt i en vanlig hverdagsuke, men det var også under den første kuldebølgen hvor kvikksølvet sank ned under -20ºC, hvilket under normale omstendigheter tilsier at det knapt skal være et menneske å se. Men det viste seg imidlertid ikke å være det minste normalt ved de rådende omstendigheter denne kvelden/natten, for det var nemlig latter, hoiing og hoppende glade mennesker som føk inn og ut av syns- og hørevidde hele veien hjem!
Såpass drøyt var dette her at jeg faktisk ble såpass distrahert i hht å grave meg ned i eget elende til at jeg evnet å se såpass langt ut av eget hode at jeg så muligheten for at det kunne være noe julebordgreier på et utested eller to. Men i det jeg passerer de steder det eventuelt kunne ha vært på min vei himmat, kunne jeg imidlertid slå fast at det var lukket og låst over hele fjøla.. Samtidig er det nå så at jeg tross alt ikke ankom planeten dagen før, slik at jeg i ettertiden har kunnet slå fast at denne tsunamien av ekstatisk lykkelige mennesker umulig kunne være reell, i og med at det er no fucking way en slik allmenn dansende lykke og latter er uforenlig med det å måtte oppholde seg utendørs i den bitende råkulden!
(illustrasjon: Finn Graff)
Følgelig, gjenstår det kun to mulige forklaringer:
A) Verdens kollektive galskap har nådd dithen hvor dette paradokset mellom leende lykke i bitende kulde nattestid faktisk lar seg gjennomføre, eller
B) At mine selvbedrag av denne typen er tatt til et nivå der vi rett og slett snakker reinspikkede vrangforestillinger og regelrette brudd med det kollektive/allmenne virkelighetsbildet.
Jeg er pokker ikke sikker på hvilket av de to alternativer som er verst, og ei heller evner jeg å anslå hvilket scenario som er å anse som mest sannsynlig.. Ved nærmere ettertanke, spiller det vel kanskje mindre rolle for min del hvilket av de to muligheter som er å foretrekke, da det tross alt koker ned til at jeg enten har foretatt det endelige bruddet med virkeligheten på egen hånd eller i følge med resten av befolkningen..
Ergo åpner det seg istedet et spørsmål hvorvidt det er andre, og da eventuelt hvor mange som kan dele denne uttrykte galskapen!??
Til tross for at vi til stadighet får ubestridelige bevis på det motsatte, har vi mennesker bitt oss fast i illusjonen om at det kun er en korrekt versjon et hendelsesforløp. Der to- eller flere personer som hhv bevitner- eller er del av den samme hendelsen har ulike/motstridende gjenfortellinger av deres felles opplevelse, konkluderer vi m.a.o med at kun den ene av de respektive versjoner kan være korrekt/sannferdig. Følgelig tilsier da grunnleggende logikk at den/de andre versjonen(e) er nødt til å være gale/løgnaktige.
Men, hvor paradoksalt det enn måtte fremstå, slik er det altså ikke
Selv om det skulle vise seg at jeg selv i sin tid ikke evnet å oppdrive den viljen som må til for å gå ‘all the way’ hva eget løpstalent angår, har interessen for idrett forblitt. Følgelig, er jeg selvsagt blodfan av alt fra svenske ‘Mondo’ Duplantis- til vår egen Karsten Warholm. Men det er dog ingen som bringer frem ‘fan-girl’ -siden i en gammel løper som Ingebrigtsen-familien generelt- og selvsagt Jakob spesielt. Derfor sier det seg vel igrunnen selv at jeg følger den striden som har oppstått mellom de respektive løperbrødrene på den ene siden- og deres far- og tidligere trener, Gjert Ingebrigtsen og hans nåværende team, med bronsemedaljevinneren på 1500m fra årets VM, Narve Gilje Nordås, i spissen på den andre. – En strid en strengt tatt har måttet tilbragt det siste halvannet året under en stein for å kunne unngå å få med seg, – idrettsinteressert eller ei.
Men om ingen nordmann over treårs alder har kunnet unngå å få med seg at det råder en hinsides bitter strid mellom de respektive parter, har samtidig INGEN visst årsaken til denne totale splittelsen i det tidligere ‘team Ingebrigtsen’. På forbløffende vis, har altså det som ligger til grunn for denne familiekonflikten på steroider forblitt like forbannet uvisst fra den dagen det ble kjent at Jakob & co hadde brutt samarbeidet med sin far i februar i fjor. Utrolig nok, har samtlige av de mer- eller mindre innvidde unngått å lekke så mye som et ‘pip’, -det være seg i hht alt fra venner i et festlig lag- til de mest pågående gravejournalister, i anledning dette her.
– Dvs. inntil i dag..
Ikke sånn å forstå at innvielsen i årsaken til konflikten har skjedd i form av noen som helst lekkasje, da samtlige av de nevnte innviddes lepper har forblitt lukket som de reneste Fort Knox. Informasjonen har kommet fra det mest rettmessige hold i så måte; Nemlig fra brødrene selv, -og derav, som seg hør og bør, formidlet av teamets presseansvarlige eldstebror, Henrik.
(f.v) Jakob, Henrik & Filip Ingebrigtsen [foto: Vidar Ruud / NTB]
Hva offentligheten har fått vite, er jo hva som må sies å være det logiske utkommet av hva vi har sett igjennom fem sesonger av TV-serien ‘Team Ingebrigtsen’. – Altså at kranglene til slutt ble for mange- og for harde til at det lot seg reparere, ‘just like that’. Det som imidlertid IKKE har vært kjent, er at trenerpappa Gjerts velkjente temperament, i følge Henrik, skal ha gått over den velkjente metaforiske streken i hht hva som ikke under noen omstendigheter er akseptabelt; Nemlig at det blir voldelig, -og da fortrinnsvis fysisk vold. Brødrenes avsløring faller (åpenbart) pappa Ingebrigtsen tungt for brystet, i det han dementerer den respektive avsløringen på det sterkeste.
Her har vi altså påstand mot påstand i et felles anliggende. – Ergo konkluderer vi, ut i fra vår menneskelige natur, at kun den ene av partene kan være sannferdig, og at den andre derav er pokka nødt til å lyve. Men ER det virkelig slik all tenkelig logikk skulle tilsi??
– NOPE!
Selv kunne jeg faktisk satt store penger på at både brødrene, og da med Henrik i spissen, OG deres faderlige opphav- og tidligere trener, Gjert Ingebrigtsen ville bestått en løgndetektortest med ‘flying colors’..
Paradoksalt nok, viser det seg nemlig gang på gang at vår angivelige objektive virkelighet/sannhet i realiteten er et subjektivt anliggende! Om du og jeg står side om side og ser person A og B komme ut av A’s hus, så vil jo jeg automatisk konkludere med at du lyver dersom du skulle si at det var A og C, men så enkelt er det dog ikke..
Om vi tenker oss at disse to, -altså A og B, er ukjente for vitnene, og dermed har blitt identifisert i form av beskrivelser.. A er jo grei, da det er enighet hva h*n angår. B derimot, kan jeg ha konkludert at var den som kom ut i følge med A på bakgrunn av at vi tidligere hadde sett A gått inn i følge med en middels høy brunette, iført rød boblejakke, olabukser og boots, hvilket også var tilfellet for den som var i følge med h*n ut. Hva ingen av oss har visst, er imidlertid at en 3. person, -C, allerede var inne i huset da A og B kom. Når det så skal vise seg at C, som også er en brunette med noenlunde samme kroppsbygning og høyde som B, er iført klær til forveksling like B sine, er scenen satt for to motstridende sannheter der ingen av observatørene faktisk lyver et grann. Du kan ha merket deg at dama som kom ut syntes å være hakket høyere, i tillegg til at håret var oppsatt, der hun som gikk inn hadde det løst. Men høydeforskjellen kan ha sin forklaring i at det er en skråning i terrenget som gir inntrykk av at det er en annen høydeforskjell på de som gikk inn vs. de som gikk ut, -og et hår kan jo settes opp på minuttet!
Ergo er det ingen av de to som lyver, selv om gjenfortellingen av det nøyaktig samme hendelsesforløpet spriker i hver sin ende.
Tilsvarende er jeg stygt redd tilfellet kan vise seg å være i hht det motsetningsforholdet i hht hva som faktisk er skjedd i familien Ingebrigtsen..
Et svært så sannsynlig type scenario, kan nemlig være noe slikt som at far har røsket tak i armen til gutta, som f.eks for å holde de igjen fra å gå av gårde i krangelens hete. – Ellers så er det jo unektelig en gruppe mannfolk det er snakk om her, hvorav det slettes ikke er uvanlig at det kan oppstå litt knuffing under en krangel.. – I det hele tatt er det plenty av tenkte omstendigheter hvor det rett og slett er et (subjektivt) definisjonsspørsmål hvorvidt det inntrufne er for fysisk voldelighet å regne eller ei.
Om så jeg aldri tok egne muligheter på løpsarenaen ’til døren’, for å si det sånn, og lot det bli med et og annet av de uoffisielle norgesmesterskap som arrangeres i de aldersbestemte klasser, så var det allikevel nok i at jeg fikk ‘pirket’ litt i overflaten på det som kreves for å nå toppen i en verdensidrett. Jeg har m.a.o fått oppleve den første lille spiren, slik at jeg har et utgangspunkt å bygge det metaforiske kjempetreet ut i fra mentalt. – Liksom jeg også har fått kjenne på den tilsvarende mikroversjonen av seier..
Følgelig, har jeg etter alt å dømme et klarere bilde av både de oppofrelser som må gjøres, all den treningen og slitet som ligger bak- og, ikke minst, den euforiske følelsen det er å kunne skride opp på toppen av seierspallen.
Og kort oppsummert, kan det hele beskrives med et eneste ord; Ekstremt..
Gjert Ingebrigtsen sammen med sin kone, og brødrenes mor, Tone. [foto: Beate Oma Dahle / NTB]
I den anledning, kan jeg fortelle at det såvisst ikke er alle som fikser overgangen fra hva som må sies å være barne- og ungdomsidrett i betydningen ‘masseidrett’ til full blown elite. For min del, kunne jeg ikke ha vært mer fornøyd med denne overgangen, da kjemien med denne nye treneren var upåklagelig. – Så god, at hans avgang var en av de faktorer som førte til min sorti. Her skal det imidlertid ikke fornektes at en solid posjon av grunnen til at denne overgangen opplevdes så ensidig positiv for mitt vedkommende, var at jeg var den soleklare eneren på kvinnesiden. For det er nå en gang uungåelig så at treningsopplegget i en gruppe som dette i større eller mindre grad tilpasses de som har en sjanse til å gjøre karriære ut av idretten, for å si det sånn. Min tillit til denne treneren var så tett opp til det absolutte at jeg med hånden på hjertet kan si at dersom han hadde bedt meg hoppe fra Fredrikstadbroen med den- og den begrunnelsen, så hadde jeg hoppet rett ut i den strømmende elven uten å nøle et sekund. I praksis, betød dette at jeg evnet å nyttiggjøre meg max av sånt som å bli kommandert til å ta ut de reserver en ikke ante en hadde på å beine en ekstra gang opp unnarennet på den lokale hoppbakken med snø til over knærne etter at det gitte antallet turer var unnagjort. – Hvis kommando på dette tidspunktet var avhengig av å avstedkomme i form av regelrette brøl a-la ‘Opp med knerne, for faen!!!’.
Men hva så om den brølende ‘slavedriveren’ hadde vært min egen far??
Her kan jeg si med 100% sikkerhet at dette scenarioet ville vært en garantert katastrofe.. Min far var også svært så innvolvert i min løpekarriære (om en kan kalle det dét), men hans rolle var imidlertid satt til det rent adminastrive. Alt av trening og oppfølging under konkurranser holdt han seg klokelig unna så mye som å berøre. For skal en ha den minste sjanse til å nå opp i verdens mest utbredte idrett, kommer en ikke utenom at det går ei kule varmt, med harde tak på steroider. – Og ut i fra det lille jeg har erfart i så måte, forholdene tatt i betraktning, evner jeg ikke for mitt bare liv å se hvordan dette kan la seg forene med et foreldre-barn -forhold. Ergo har den ubegripeligheten jeg har ansett suksessen i team Ingebrigtsen for å være nå vist seg å faktisk være en umulighet. Utkommet er riktignok internasjonale titler, hvilke toppes av posisjonen som soleklar verdensener for yngstemann Jakob, men prisen de har betalt, later til å bli hhv deres egen far og sønner, og garantert mere til da dette her neppe kan utspille seg uten at det i resten av familien i større eller mindre grad tas sider. Inntrykket i media, er at far er langt mer preget enn sønnene pr. d.d. men om så er, vil den dagen garantert komme hvor også de tre brødrene blir seg bevisst tapet av sin far. For her står de altså. far- og sønner i en strid så dyptgående- og ikke minst uforsonlig at jeg vanskelig kan se for meg muligheten for at de noensinne vil kunne bli en familie, i ordets fulle betydning, når de opplever to motstridende versjoner av den samme virkeligheten. Selv for meg, som faktisk har studert dette her, både i forbindelse med en særoppgave, og på universitetsnivå, og dermed burde ha en godt over gjennomsnittet innsikt i det respektive fenomenet, tror jeg neppe det ville latt seg gjøre å se stort utover egen navle dersom jeg selv sto i en tilsvarende strid.
Samtidig, tror jeg imidlertid en i det minste øker oddsen for å kunne ‘se lusa på gangen’ i en situasjon dersom en er klar over dette med subjektive virkelighetsoppfatninger på forhånd. Så om en så ikke evner å forhindre fallet, har en i det minste en fair sjanse til å i det minste dempe på landingen..
Jeg ser det har vært gitt ut flere flotte innlegg der mental helse har vært tema de siste par dagene. Som kasserer i styret i Mental helses lokalavdeling, er dette selvsagt ikke bare et tema som opptar meg, men som også er en del av hverdagen, for å si det sånn. Men samtidig ville jeg jo vitterlig ikke vært den bloggeren jeg også er dersom jeg bare jattet med og lirte av meg selvsagtheter som at fokus på den mentale helse er viktig, ville jeg vel!? Når sant skal sies, er det vel strengt tatt på høy tid at jeg rører litt i egen gryte også!..
For greia er at vi ei heller på dette området unngår å måtte stille spørsmålstegn ved hvorvidt den udelt positive fokus på dette med mental helse som har vokst frem i løpet de siste par tiårene også er i ferd med å bikke over til å bli for mye av det gode..
Nå kan det iallefall ikke fra mitt ståsted sies at det har gått over styr hva mental helse, generelt sett, angår per i dag. – Hvilket, når sant skal sies, er nærmest for et mirakel å regne, tatt i betraktning hvordan ethvert forbannet tiltak med et i utgangspunktet positivt fortegn har bikket over til å bli like giftig som det var på motsatt ytterlighet de siste årene. Med tanke på det fokus som har vært på mental helse i tiår til ende, så skulle jo norm tilsi at det var gått fullsteddig av skaftet for lengst! Men at det i det store og hele har holdt seg innenfor de sunne rammer til dags dato, betyr dessverre ikke at det ikke er enkelte ‘sykdomstegn’ å spore også på dette emneområdet..
Én ting er å være seg bevisst på at ‘ethvert menneske en møter på ens vei kjemper en kamp en ikke har den ringeste anelse om’, at en er oppmerksom på slikt som adferdsendringer hos de rundt seg, at en snakker om problemer, osv, osv, osv. Men hvor går egentlig grensen for sunn hensynstagen fra oss som individer- og alvorstagen med ditto hjelpeordninger for oss som samfunn, og hva som rett og slett blir stakkarsliggjøring, ‘dikking’, ‘dulling’, ansvarsfraskrivelser og bortfall av krav til oss som mennesker om på den ene siden å kunne fungere selv om ikke alt seiler av sted på rosa skyer livet igjennom, og det å kreve at en tar grep om eget ‘crap’ på den andre?
Jeg kan jo ikke si annet enn at det er en smule påfallende hvordan alt fra selvskading og selvmord til angst, depresjoner og gud-vet-hva blant unge har økt proposjonalt med det stadig økende særfokuset på denne gruppen! I utgangspunktet, gikk dette her automatisk inn i arkivet for ‘utkomme av den økte åpenheten’ rundt mentale ‘issues’ blant unge. Men så har det svært så sakte, -nærmest umerkelig, men like forbannet sikkert, begynt å skurre..
Jeg har stor sans for ‘Psykvettreglene’ av Hanne Holmsland, da de henviser til den ballansen som har vært den røde tråden i dette innlegget.
For det første, så har jo denne åpenheten nå vært såpass lenge at ungdom i dag, har vokst opp med denne åpenheten. De har m.a.o aldri opplevd noe taabu rundt dette her, -bare en stadig sterkere grad av alvorstagen i hht alt de måtte tenkes å bale med, samtidig som at listen for når en tas under noens vinger stadig blir lavere.
Jeg mener.. Vi ble også møtt med forståelse da ungdomskrisene, som 14 åringens manglende invitasjon til helgens fest hos klassens kuleste, 15 åringens første kjærlighetssorg og hvordan vi ‘aldri ville kunne bli glade igjen’, kongekviser på nesen når klassebildet skulle tas, og de endeløse kropps- og utseendekomplekser. Men hva som nå innebærer noe tilsvarende full krisealarm med foreldre, klassekontakter, helsepersonell, og faen hakke hans oldemor fordi Petter er knust etter å ha blitt dumpet av Marie, ble den gang løst med noen timer med vekselsvis tuting og inntak av betydelige kvanta sjokoladeis eller twist, for så å bli pakket inn under dynen med ordene ‘det er ille nå, men om et par uker er allting glemt’. Morgenen etter, ble vi med andre ord skyflet av sted til skolen med våre blødende hjerter, for så å returnere med en ny flammes navn som ‘we loved 2day, 2morrow & 4ever’ tapesert på alt av ransler, penal og bokbind. Poenget mitt er at det er en vesensforskjell på det å barbere seg og å skjære av seg hodet også her! Det må finnes en mellomting mellom det å føyse bort det de unge opplever som smertefullt, og det å regelrett sykeliggjøre helt normale opplevelser. Det er en forskjell på det å gi trøst og omsorg, og det å slutte å stille krav om rett og slett å ta seg sammen når det ikke er mer alvorlig enn som så!
Jeg tør påstå at intet er bedre for ens mentale helse enn en lodden ‘fur-baby’ eller fler!..
Og dette her gjelder vitterlig ikke bare de unge. For oss med tilhørighet i de voksnes rekker, er det liksom ikke måte på hvordan man pakkes inn i en konkong så fort det bare ymtes frempå med noe slikt som f.eks en depresjon, -og da spesielt etter å ha gjennomgått en større eller mindre livskrise. Skildsmisse som føklge av utroskap er jo blitt uføregrunn, no questions asked! Så vidt meg bekjent, har enda ikke en kjeft så mye som ymtet frempå at det i særs mange tilfeller er nettopp det å komme seg ut i jobb igjen som er det eneste botemiddel! For ikke snakke om denne uendelige angst-greia. Newsflash; Vi har ALLE en eller annen form for angst vi sliter med (for min del, er det eksistensiell angst, i tillegg til at jeg sliter med å forholde meg til offentlige instanser som NAV, o.l). Men vi kan da for pokker ikke bare grave oss under dynen og bli der som en forbannet struts hele hurven av den grunn! Greia er at vi er nødt til å finne ballansen mellom onmsorg og ‘dulling’, samtidig som vi beholder gangsynet i hht når det er på sin plass å kreve at den sytende ‘ser å ta seg til helvete sammen!’
Den ikke-eksisterende nedgangen på selvmordstatistikken taler sitt tydelige språk; Folk tar ikke livet av seg grunnet en umiddelbar forurettethet over å bli stilt krav til! Det er en vesensforskjell på reell emosjonell krisetilstand med fare for slikt som å skade seg selv og/eller andre, og det å gå på en aav livets uungåelige smeller! Om vi ikke tar tak i- og anerkjenner disse fallgruvene, er jeg stygt redd det kun er et tidsspørsmål før også mental helse-anliggende vil rulle og gå i stø kurs mot den motsatte giftigheten..
Føler du på en ‘utenforskap’ i forhold til familie og venner, i forhold til samfunnet-, eller menneskeheten som sådan? Eller kan det være du føler på en meningsløshet, slik at du ikke ser poenget i å engasjere deg hverken jobbmessig, i forholdet ditt, i forhold til det som du tidligere engasjerte deg for? Eller kanskje du lider av aldersangst, panikk etter å ha innsett hvor kort et liv faktisk er? – Vel.. Da skal en ikke se bort i fra at du gjennomgår en eksistensiell krise..
Er det et område innen mental helse jeg vet alt om, er det eksistensielle kriser.. – Dvs.. Vet alt, bortsett fra hvordan en kommer over de.. For når sant skal sies, har jeg vel praktisk talt vært et eksistensielt krisetilfelle siden jeg, i en alt for tidlig alder, ble bevisst de logiske brister som pulveriserte barnetroen, og brått sto uten en dritt å fylle det oppståtte gapet med..
Den dagen Gud og himmelen forsvant, var dagen den eksistensielle angsten over muligheten for en dag ikke lenger å eksistere som har fulgt meg siden oppsto, og den desperate søken etter alternativer startet.. – Og i kjølvannet av denne skjellsettende opplevelsen, har jeg vel i større eller mindre grad pådratt meg ‘every existential crisis in the book’, for å si det sånn. – Til alt hell, har jeg imidlertid lært å kontrollere det sånn noenlunde, slik at det ikke har fått blitt den domminerende faktoren i tilværelsen det fort kunne ha blitt.
Kan det være du også lider av en form for eksistensiell krise? – Her kommer de signaler som peker i retning av at så kan være tilfelle:
♠ Du føler at du ikke er en del av den verden/virkeligheten som avspeiler seg forran øynene dine. Du føler deg som ‘fluen på veggen’ som på en typ tilskuerplass står på utsiden av virkeligheten og ser inn.
♥ Du har angst for/er deperimert grunnet en følelse av manglende fremgang/utvikling i livet ditt.
♠ Du klarer ikke å finne meningen med livet med den følge at du tappes for motivasjon, da du rett og slett ikke ser poenget.
♥ Du føler på en udefinerbar tomhet, -at det er noe vesentlig som mangler i livet ditt.
♠ Du har tvil- og spørsmål knyttet til din egen identitet som avstedkommer fra en følelse av å ikke vite hvem du er.
♥ Du har følelsen av at livet ditt er scriptet på forhånd, og at du derfor går på autopilot fremfor i kraft av en egen, fri vilje. – At ditt livsløp er forhåndsbestemt og din skjebne er forseglet uten at det er en dritt du kan gjøre fra eller til uansett.
♠ Du har angst knyttet til alder- og/eller tanken på egen dødlighet. De av dere som har fylt 40 vil garantert ha gjennomgått det skjellsettende, grusomme øyeblikket da det brått slår deg hvor forbannet kort livet faktisk er.. Om du ikke før har vært plaget av tanker rundt egen mortalitet, vil du neppe slippe unna det grusomme øyeblikket hele det tidsperspektivet du har levd etter frem til dette øyeblikket kollapser som lyn fra klar himmel.. – Der slikt som et tiår går fra å være en uendelighet av tid til tett opp til engen tid i det hele tatt right then & there.. De fleste greier å stable seg på beina igjen, og komme seg videre etter denne sjokkopplevelsen, -men ikke alle..
Enkelte mennesker bare er- og blir irriterende. De evner ikke å se egne feil uansett, og som en derfor gjør best i å minimere kontakten med. – Og her følger de 7 respektive personlighetstyper som bare ikke lar seg endre uansett hva en måtte gjøre for å hjelpe..
Pessimisten: Den som ser- og tolker absolutt alt i et pessimistisk/negativt lys. Selv når gode ting skjer, klarer pessimisten å lete seg frem til noe negativt ved dette også. Dette er typen som later til å misslike å le..
‘The know-it-all: Den som alltid kan alt- og vet alt. ‘The know-it-all’ er den belærende typen som ALLTID har rett, selv om h*n beviselig har feil.
Den beslutningsudyktige: Her har vi den som aldri klarer å ta selv den enkleste beslutning av frykt for å gjøre feil.
Den lukkede: Den som går rundt og gir inntrykk av at alt er tipp-topp uansett hvor galt det egentlig er fatt. Her har vi altså den overfladiske som aldri åpner opp om noen ting, og som i det hele tatt vegrer seg for å snakke om dypere/vanskelige ting.
Bulldoseren: H*n som gjør hva som helst, og villig vell valser over hvem som helst for å få det som de vil.
Den ustabile: Dette er personen som har nada respekt for tiden din. H*n som til stadighet bryter løfter- og derav ikke er til å stole på.
Det evige offeret: Denne personlighetstypen er beslektet med pessimisten. Men til forskjell fra denne, som ser pessimistisk på alt, er det i offrets tilfelle knyttet til denne som person. Her er det nemlig slik at verden er ute etter å ‘ta’ de personlig. Alt og alle er ute etter de, og de formelig gasser seg i offerrollen istedet for å gå i seg selv for å finne løsningen på problemene.
Din beste venn skal ut i en konkurranse på idrettsbanen eller opp til eksamen, og brått så slås du av et øyeblikks ønske om å kunne sabotere hva det enn måtte være slik at de mislykkes. – Eller enda verre, -som når dette øyeblikkets ønske om at noen dør slår ned i deg som lyn fra klar himmel! Disse innskytelsene forsvinner like raskt som de kom, hvilket vil si det hele er over på brøkdelen av et sekund. Men like forbannet etterlates du fullstendig lamslått av alt fra sjokk over hvordan du i det hele tatt er kapabel til å koke opp en så grusom tanke- til den dypeste skam, for så å slås av tanken på at det må være noe alvorlig galt med deg..
Til tross for hellig overbevisning om at vi alle opplever det med jevne mellomrom, er disse plutselige innskytelsene så til de grader tabu at det faktisk går ut over det aldri å innrømme det ovenfor andre- og derav snakke om det, til at vi ikke engang vil innrømme de ovenfor oss selv!
Det farlige med disse ultramørke tankene er imidlertid ikke morbiditeten i å kunne tenke de, men at en går rundt i hellig overbevisning om at en er alene om å ha de. At noe er så til de grader lagt lokk over som disse mørke innskytelsene, er utvilsomt noe som tærer på folks mentale helse, iallefall i lengden. For mitt vedkommende, har jeg vel sjelden opplevd en tilsvarende lettelse over en opplysning som jeg var da jeg leste om disse tankene, og at de faktisk var noe som rammer oss alle med jevne mellomrom.
(ill: jimbenton.com)
For meg, som for alle andre, viste det seg, var fortielsen om disse innfallene aldri oppe til vurdering. Jeg tror det var på rent instinkt jeg var helt på det rene med at dette her er det bare å holde helt tett om fra den første innskytelsen i sin tid slo ned i meg. Ettersom disse ideene fra tid til annen slo ned i hjernen som lyn fra klar himmel, ble de umiddelbart kapslet inn i skam, og kastet langt bakover i bevissthetens grenseland. Ved nærmere ettertanke, er det jo ganske naturlig; Når det er sider ved deg du ikke fikser å vedkjenne deg selv, sitter det jo ihvertfall ekstremt langt inne å innrømme de ovenfor andre! Jeg mener.. En føler ingen umiddelbar trang til å dele at en plutselig ble slått av et ønske om at din beste venn mislykkes totalt, får karriæren ødelagt eller på annen måte lagt sitt liv i ruiner. Ei heller er trangen prangende for å la andre ta del i at det virkelig ikke ville vært det store tapet om den ungen ‘dævva’ for den er jo vitterlig alt annet enn søt, eller at en naturkatastrofe skulle trå til der og der å fri deg fra hele/deler av din ferierende svigerfamilie.. Det behøver ikke nødvendigvis være rettet mot bekjente heller. Det kan likegodt slå ned et ønske om et spekulativt flystyrt, skipsforlis eller terrorangrep for spenningens skyld.. I det hele tatt, kan det være hva som helst av absurde psykopatiske og narsissistiske innfall lysår unna det ens normale ‘jeg’ tenker og føler, – Absurditeter som er fullstendig morbide, og derav like uakseptable.
(foto-illustrasjon: Colourbox) Naturen har , av en eller annen absurd grunn, dedikert et eget område i hjernens visuelle senter til ‘syke’ tankeinnskytelser!
Dette her har faktisk sin vitenskapelige forklaring. Hjerneforskerne har nemlig påvist at disse uønskede, og ikke minst ubehagelige innskytelsene, er grunnet i intet mindre enn at de fra naturens side er blitt tildelt et helt eget område i hjernens visuelle senter! Så du kan m.a.o erklære alt fra psykopati-hypoteser til de spørsmål som dreier seg om hvorvist du er en fullblods pervo for vitenskapelig motbevist.
Dessuten backes jo dette unektelig opp av det rent logiske i at det blant gjennomsnittsmenneskets 60-70 000 tenkte tanker hver eneste dag, rett og slett er pokka nødt til å dukke opp noe grums fra dypet dann og vann.
For min del kom det, som sagt, som en særs heldig overraskende på da jeg brått ‘zappet’ inn på en dokumentar hvor dette så ble nevnt under betegnelsen ‘forbudte tanker’. At det i det hele tatt var et kjent fenomen, -og at jeg derav ikke var den eneste på planeten, -iallefall utenfor asylet, som hadde denne iboende galskapen fra helvete, var uventet nok. – Men at det i tillegg ble sagt å være noe som gjelder oss alle, var mildt sagt hinsides det som kunne forestilles å kunne finnes innenfor min virkelighetsoppfatning! Det som imidlertid er helt tragisk, er at dette derav er et velkjent fenomen blandt fagfolk uten at det opplyses om til folket i det hele tatt! Kun et par ganger senere har jeg opplevd at dette med de ‘forbudte tankene’ har vært tatt opp, noe som for meg syntes helt absurd med tanke på at disse innfallene er belastende for noen og enhver, for ikke snakke om de med en frynsete psyke i utgangspunktet! Det snakkes jo så mye om forebyggende psykologisk helsevern for tiden, og da begriper ikke jeg hvorfor et fenomen som det slett ikke er gitt at alle klarer å riste relativt raskt og greit av seg. Disse inskytelsene er av en karakter ingen som er normalt utviklet på følelses- og empatifronten vil vedkjenne seg, og opplever de dermed som ubehagelige, dermed er det heller ikke noe en åpner opp om på eget intiativ. Når det da ikke finnes noen folkeopplysning på dette, følger det at det store flertallet lever i troen (og skammen) at dette er en fryktelig ‘feilkobling’, noe djevelsk de er alene om å ha, og derav er alene om å håndtere. Det er som sagt sjokkerende nok når disse innfallene kommer for alle og enhver, og det er jo dermed all grunn til å tro at det fort kan få fatale konsekvenser for de som er svakere psykisk på en eller annen måte.
(foto: forskning.no) Det er vitterlig ikke lett å forstå seg på egen hjerne- og tankevirksomhet, det er iallefall helt sikkert.
I mine øyne, er det regelrett skammelig at dette ikke er en del av allmennopplysningen, da det rammer, og det derav er all mulig grunn til å tro, også påvirker oss alle, i større eller mindre grad. ‘De forbudte tankene’ bringer frem skammen i oss’, og slår oss automatisk som en iboende ondskap som vi ikke deler med noen andre. Faktum er imidlertid at vi deler den med alle andre, hvilket ville kommet frem dersom det bare forelå nødvendig og tilstreklig opplysning om fenomenet slik at vi delte de med andre, og dermed tok et godt steg i retning forbedret psykisk helsevern og velvære.
Siden respektløse/ufine kommentarer, hersketeknikker som ‘name-calling, osv, ‘nettroll’, hets og regelrett mobbing på nett er et like stort problem i dag som det var i fjor og både året før der og der igjen, så har jeg også innkludert tidligere utgitt materiale i dette innlegget. At jeg så ikke bare har det i meg å forbli uanfektet av dette her, men til og med morer meg med de, er det grunnet i et mind-set hvis prinsipper unektelig vil ha en verdi for andre. – Så here we go, altså..
Aller først må det sies at ikke alle kommentarer som oppleves som ubehagelig eller provoserende automatisk er å betrakte som ‘trolling’ eller netthets. Vi som opererer på nett generelt, og de av oss hvis utgivelser i vesentlig grad består av meningsytringer spesielt, må faktisk tåle uttrykt uenighet- og kritiske spørsmål. – Også de som består av ulike hersketeknikker, sarkasme, o.l. I slike tilfeller, velger jeg som regel rett og slett å svare på kommentaren som om jeg var totalt blind for ironien. F.eks har innlegg der det stilles kritiske spørsmål rundt styresmakter en tendens til å trigge bruk av konspirasjonsteoretiker-kortet. Eksempelvis avstedkom innlegget jeg nylig la ut om illuminati med spørsmål om jeg også trodde på diverse fake-news som åpenbart ikke har rot i virkeligheten. Da svarte jeg bare benektende på det, med begrunnelsen av at jeg anser disse for motbevist med henvisning til at de er å anse motbevist av ubestridelige fakta. Der det ikke ble stilt spm. men kun besto av en påføring av den respektive merkelappen, så besvarer en bare med motspørsmålet hva i innlegget de anser konspirasjonsteoretisk, da alt var basert på å stille spørsmål som faller seg naturlige å stille rundt det bekreftede faktum at dette brorskapet som er kjent under betegnelsen Illuminati vitterlig er hermetisk lukket for innsyn kombinert med at det er fylt til randen av makt innen politikk, finans og næringsliv.
Som antydet over, krever det å operere på nett faktisk at en tåler en støyt. Og med det mener jeg at vi er nødt til å ha en greit over gjennomsnittet terskel for å la oss krenke, såre og/eller provosere.
Første bud i denne mestringsfølelsen, hvilket jeg anser som det grunnleggende i det mind-settet som har gjort meg til den ‘bautaen’ jeg er i hht dette her, er faktisk så enkelt det kan få blitt så snart det blir deg bevisst:
(ill: skoleaviser.no) Sørg alltid for å ha satt deg grundig inn i emnet du skriver om, slik at du er i stand til å svare utfyllende på det som ev. måtte komme av spm. i kommentarfeltet, og at du ev. kan oppgi kilder om så skal være. Videre bør enhver meningsytring, spørsmål og logiske slutning være grunnet i ubestridelige fakta. M.a.o sørg for at du ikke gir potensielle ‘troll’ noe de kan ta deg på.
Vi alle opplever jo fra tid til annen å være stuck i en konflikt, motta kritikk, osv i det daglige. Og felles for samtlige av disse settingene er at vi ønsker oss vekk fra situasjonen, ikke sant!? Tidvis lar dette seg fikse når dette foregår via telefon, hvorpå vi kan legge på/avslutte samtalen. Men dette vil jo kun gi en fred for en stakket stund, i det en da vil bli oppringt igjen- eller vil måtte face vedkommende ansikt til ansikt. Men om vi så forflytter oss over til nettverden, er det faktisk bare å fjerne seg fra situasjonen som ved et trylleslag! Et eneste klikk på PC eller telefon, og du befinner deg på et helt annet nettsted hvor du faktisk er umulig å oppdrive, -både på nett- og privat! Er det ubehagelige på din egen SoMe-konto eller blogg, står du helt fritt til ikke bare å slette kommentaren, men å blokkere vedkommende fra å kunne nå deg i fremtiden! Som regel holder det å blokkere den respektive kontoen, men der det opereres med et ubegrenset antall- eller man ikke er påkrevd en konto, er det bare å blokkere IP -adressen til vedkommende.
Uansett er greia her at konfrontasjoner en ikke ønsker på nett har den vidundelige fordelen at man bare kan eliminere vedkommende fra ens åsyn, just like that, i motsetning til i virkelighetens verden hvor en pent er nødt til å stå i det.
Videre, vil jeg anbefale å trene deg opp til å skape en distanse mellom ord og mening. -Altså at du rett og slett betrakter det som per i dag vil oppleves sårende, provoserende eller påvirke deg negativt på annet vis, kun er ord.
For hva er nå egentlig ord? Ord er faktisk ikke annet enn et knippe lyder tatt fra det mangfoldige arsenalet den arten hvor vi har vår tilhørighet klarer å frembringe, uttrykt i en bestemt rekkefølge. Det er alt!
(ill: dreamstime.com) Om en ikke kan hindre nettrollene å spre ‘dritt’ i kommentarfeltene, kan du effektivt hindre de i å treffe deg.
Den mening som avstedkommer fra disse lydseriene, er det faktisk DU, og du alene, som tilfører!
Nå er jio disse lydseriene blitt sine egne tegn til del, hvilket jo bla.a muliggjør at jeg kan kommunisere mine budskap ut til dere, til tross for at dere befinner dere langt utenfor hørevidde. Men like fullt, er det kun DU som ilegger de skrevne ord mening! For hva er det EGENTLIG en tekst består av?
– En serie merkverdige små tegninger som hver og en er gitt å representere en bestemt lyd. Men ikke desto mindre, er disse tegnene som jeg i dette øyeblikk hamrer ned på skjermen i et uendelig antall kombinasjoner og rekkefølger..
Men nå er det jo slik at disse lyd- og bokstavserier er gitt å referere til bestemte ting og fenomen, og disse betydningene sitter jo unektelig forankret i oss fra vi ankom planeten. Så da er jo spm. hvordan i granskauen vi i praksis kan klare å oppdrive den nødvendige distansen mellom ord og mening?
Som så mange andre tilsynelatende ‘mission impossibles’, er også løsningen på denne kommunikasjonssvikten pinlig banal.
For å få en full forståelse, og ikke ‘bare’ den rent intellektuelle, av det vi var inne på innledningsvis angående ord, så forestill deg et scenario der f.eks en iraner, kineser, finne, eller hva du nå måtte velge av folkeferd med nada språkfellesskap, skjelles ut på det mest smakløse vis av en nordmann.. Vær så grov og så knusende som fantasien din evner å gulpe opp, i det du går all in for å knuse dette fremmedspråkelige fantasifosteret du har fremfor deg! – Skrik av dine lungers maximale kraft, vær innbitt og truende, sarkastisk og latterliggjørende…
Hva vil så denne verbale/mentale mishandlingen av groveste sort ha for følger for denne fantasi-russeren, kineseren, eller hvor du nå har stedfestet den metaforiske geografiske tilhørighet??
– INGEN!!!!
For denne i utgangspunktet grovt mishandlede fantasifiguren kan jo ikke et ord norsk!! Så alt vedkommende har kunnet ta med seg fra tumultene, er å blitt belemret med en irriterende ‘¨retard’ som nærmest non-stop drev på å lagde den ene merksnodige lyden etter den andre med munnen, for så at h*n brått kunne finne på å brøle ut guttorale lyder, fullstendig uten mål og mening, i kortere eller lengre perioder om gangen! Vedkommende har med andre ord ikke opplevd sin plageånd som noe annet enn en mistaenkt mentalt tilbakestående-, eller en idiot blottet for sosiale ferdigheter; Sikkert et irritasjonsmoment mens det sto på, og muligens smått urovekkende, men ikke verre enn at det umiddelbart ville blitt en hysterisk historie å gjenfortelle. Såret, provosert, redde, ydmyket eller fornærmet ville de iallefall ikke blitt!
Du, derimot, ville blitt fullstendig knust dersom du bare ble utsatt for halvparten av den verbale mishandlingen som ble den fremmedspråkelige til del.. – Og hvorfor det??
– Jo, fordi DU ilegger disse lydene som ble frembragt en mening, da de matcher de lydsammensetningene som benyttes for å ha en felles plattform for kommunikasjon mellom den menneskegruppen der du har din tilhørighet. Men selv om de matcher den komboen som benyttes for dette og hint innad i din gruppetilhørighet, så er det like fullt DU som velger å ta med deg denne meningen inn i den respektive settingen!
(ill: Alexander Pavlov / Shutterstock) Det er nærmest paradoksalt hvordan det faktisk er helt normale, ellers velfungerende mennesker som tas rett tilbake til huleboerstadiet når de logger seg inn på nett
For den fremmedspråkelige, som ikke har noen innlærte assosiasjoner til de fremførte lydkombinasjoner, vil disse ordene, hvis kraft nærmest kan syntes grenseløs, dermed kun oppfattes som det de faktisk består av; Nemlig en serie av de animalske lyder som er å oppdrive for individer tilhørende arten homo sapiens..
– Og det samme vil selvsagt være utkommet den andre veien; Altså ved å plassere deg selv i offerrollen for verbal mishandling (tilsvarende av verste, mest traumatiserende sort) på et språk som er deg fullstendig fremmed; Om en vietnameser skulle øse alt fra de groveste voldstrusler mot deg og din familie, eller en greker ‘gass-lighte’ deg til grunne, -dersom disse, for deg, guttotale lydene eller sammensuriet av bokstaver ved skriftelig kommunikasjon hadde gitt noen mening. Men det respektive språket er så fjernt fra det/de språkene du mestrer at du ikke engang evner å skille ordene fra hverandre, og dermed opplever du ingen hets. Alt du får av input fra vedkommende, er hhv en strøm av merksnodige lyder eller en meningsløs opptegning av bokstaver, eller en enda mer meningsløs serie av alt fra merksnodige miniatyrtegninger til absurde kruseduller, for den saks skyld.
Kort fortalt, innebærer dette at det faktisk er DU, og ingen andre, som gir de lyder- og/eller de små opptegningene den meningen/betydningen som oppleves vond/vanskelig! I det øyeblikket du evner å distansere deg fra den meningen som de typisk gir innenfor det begrensede området av verden der du har din tilhørighet, så er du ‘home free’.
Herifra, er det faktisk veldig kort vei til at det hele faktisk blir morsomt, slik det er for meg. For det første; Hva pokker skal du bry deg med hva sånt som en eller annen ‘noob’ av en bygdetulling måtte syntes og mene om deg og dine foretakende? – Og for det andre, hvilket i mine øyne er ‘the real beauty of it; Når idioten har lagt listen, så har de med dette også frigjort deg for å legge bånd på deg! For husk nå på at det er DU som er skribenten her, og derav har ordet såpass i din makt at det du gir ut gjerne leses av hundrevis, -ja til og med av tusenvis av mennesker hver eneste uke! – Ergo; Det er DU som har de største metaforiske musklene i denne kampen! DU har etter alt å dømme det som skal til for å pulverisere troll-dotten med et enkelt håndslag, -og det uten så mye som en antydning til den typen infantile ufinheter som ble deg til del..
