Det er anslått at 2-3% av befolkningen skal være rammet av en personlighetsforstyrrelse; Altså borderline personlighetsforstyrrelse, narsissisme, psykopati og/eller sosiopati. Av disse igjen, -som alle er graverende, står psykopati og sosiopati frem som de aller verste av de verste i hht å ligge til grunn for de farligste, de sleipeste og de ondeste av menneskesinn. 

Men hvem av de to er den ALLER verste?? 

Bill Gates vs. Elon Musk??

Psykopati og sosiopati blir jo gjerne brukt om hverandre, hvilket er fullt forståelig. Psykopater og sosiopater innehar mye av den samme galskapen, hvorav begge assosieres hovedsakelig med minimalt til ingen empati. Men ikke desto mindre, dreier det seg om to forskjellige personlighetsforstyrrelser- med et ditto ulikt adferdsmønster, -eller kjennetegn, om du vil.

Samtidig er det altså kynismen som råder hos begge, da det ved begge tilstander er minimal til ikke-eksisterende funksjon i hjernens empatisenter. Begge er m.a.o fundament for hensynsløs adferd. Men hvilken av de to er den aller verste av de verste??

PSYKOPATEN:

Typisk for psykopaten, er at han/hun opptrer rolig, behersket og med en overfladisk sjarm utad. Psykopaten er slu og manipulerende, og borderline fullstendig fryktløs. Psykopaten mangler ikke bare evnen til å føle empati, og derav vært likeglad i hht andres ve og vel. De er også sadister, i betydningen at de nyter å fremskaffe lidelse hos andre, det være seg både folk og dyr.

Følgelig blir psykopaten gjerne assosiert med de verste av voldskriminelle rabiater. Og selv om det for såvidt er tilfelle at de fleste voldelige rabiater vi finner i høysikkerhetsfengslene rundt om scorer skyhøyt på det psykopatiske spekteret, er det ikke dermed så at de fleste psykopater flyr rundt og dreper og lemlester folk. Den typiske psykopaten er nemlig ganske så intelligent. -M.a.o mer enn smart nok til å vite hvordan de må fremstå for å komme seg opp og frem, godt hjulpet av at de allerede fra tidlige barneår startet å trene seg opp på kunsten å fake empati og normalitet.

Psykopati er nemlig enten medfødt- eller de respektive trekk ligger latent i en fra fødselen av. Og siden de som barn enda ikke har knekket koden i hht å skjule sine mørke sider, er det gjerne i BARNDOMMEN de tydeligste tegn på personlighetsforstyrrelsen kommer for en dag. Derfor har jeg aldri kunnet forstå den berøringsvegringen som råder i dette anliggendet. Ingen kan nemlig gis diagnosen paykopat før de har nådd voksen alder, og hjernen er ferdig utviklet. – Og selv om de forsåvidt har et poeng i at det ville vært galt å klassifisere et barn for ‘evil beyond repair’, så må det da i det minste kunne gå an å anerkjenne at noe er fundamentalt galt med en unge som nyter å plage dyr og mindre/svakere barn på de mest bestialske, forsettelige vis, ikke viser frykt, og opptrer fullstendig uberørt av all verdens straffereaksjoner! For om en hadde hatt ‘baller’ nok til å kalle en spade for en spade FØR hjernen er ferdig utviklet, ville det faktisk vært en mulighet for å forme de i riktig retning. Når en sådan erkjennelse først kan gjøres når de er voksne, er jo det toget forlatt stasjonen, for å si det sånn, hvorav vedkommende er ‘fucked’..

SOSIOPATEN: 

I motsetning til psykopaten, som typisk opptrer med en stoisk ro selv i de mest pressede situasjoner, er imidlertid sosiopaten hissig og fientlig når h*n blir konfrontert. Ei heller er de like gode til å skjule sine mørke sider som det psykopaten er. Der psykopaten typisk fremstår med en regelrett urovekkende ro grunnet sitt grandiose selvbilde kombinert med en nærmest ikke-eksisterende evne til å kjenne frykt, er sosiopaten kaotisk og dramatisk med et fullstendig ustabilt lynne. Psykopaten føler riktignok ikke på frykt, men bestreber seg allikevel på ikke å bli tatt for sine kriminelle handlinger o.l. Sosiopaten, derimot, later imidlertid til å gi flatt faen, og bare dundrer på. Kort oppsummert, kan en vel si at sosiopatens avvik er mye tydeligere for allmuen å se, da disse i mindre grad bryr seg med hvordan de oppfattes.

Forøvrig kan nevnes at psykopaten typisk har andre personlighetsforstyrrelser sammen med psykopatien, har sosiopaten typisk andre mentale diagnoser i tillegg til sosiopatien.

Som nevnt, er psykopatien enten medfødt, eller ligger latent i en fra fødselen av. Sosiopatien, er derimot noe en pådrar seg grunnet omstendighetene. Og ‘omstendighetene’ i denne sammenhengen, vil si mishandling og/eller vanskjødsel i barndommen.

At den ikke er medfødt, innebærer også en større sannsynlighet for at den skal kunne behandles. Lett er det riktignok ikke, men de fleste eksperter på feltet anser det i det minste for mulig.

Så hvilken av de to er den aller verste??

Begge personlighetsforstyrrelser innehar egenskaper som gjør at en vitterlig bør unngå disse menneskene for enhver pris. Men ifølge ekspertisen, er det psykopaten som tar denne høyst vanærede prisen av å være den aller verste av personlighetsforstyrrelser. Dette er først og fremst grunnet i deres manipulative egenskaper kombinert med den nevnte nytelsen de har av å påføre andre lidelse. Der sosiopaten liksom ‘bare’ gir faen, går psykopaten aktivt inn for å torturere sine ofre i størst mulig grad for egen nytelse/fornøyelses skyld. Selv vil jeg nå ikke si det er stort bedre med en ustabil rabiat, så noen sikker konklusjon, vil jeg vel allikevel ikke si at vi har i dette anliggendet..

Har du også undret deg over hvordan hele samfunn fra tid til annen har oppført seg som om de er rammet av en felles galskap? Der alt av fornuft, empatiske følelser og medmenneskelghet brått er fullstendig fraværende, og de rammede ter seg som fjernstyrte zombier, som f.eks heksejaktene i middelalderen og NAZI -tyskland på 1930- og 40 -tallet..

Kort fortalt, skyldes dette at den menneskelige hjernen har en fundamental svakhet hva ytre påvirkning angår, slik at vi er mottakelige for å kunne ledes inn i en såkalt massepsykose. Psykologer har lenge hevdet at den største trusselen mot menneskeheten er vår egen hjerne.. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Banan tapet fast på lerret; Pris kr. 10.000.000,-

Den anerkjente psykologen Gustav Le Bon uttalte i sin tid følgende:

«Massene har aldri higet etter sannheten. De ignorerer bevis de ikke liker eller ikke passer inn i det kollektive mind-set, liksom de ignorerer ‘errors’ av samme årsak. Dermed blir den/de som forer de med illusjoner fort deres ikoniske helt og læremester, og de som forsøker å ødelegge illusjonen blir deres ofre.»

Folk er definitivt mer sårbare for å utsettes for massepsykose i dårlige/usikre tider, hvor deres mentale tilstand er ganske så skranten i utgangspunktet, på samme vis som bakterie- og virusepidemier har større sjanse for å bryte ut når immunforsvaret ikke er på topp. Det er bare at når det kommer til de mentale epidemier, lar det seg ikke gjøre å komme opp med noen spesifikk kur.

En annen viden kjent psykolog, Carl Jong har uttalt følgende i sakens anledning:

«Når noe ved samfunnet går galt, blir folk mer irrasjonelle, og derav mottakelige. Handlinger som er fullstendig uakseptable når utført enkeltvis blir OK når de begås i fellesskap, men de som rammes av en massepsykose har selv ingen anelse om dette.»

For å forstå årsaken til at hele samfunn kan miste grepet om virkeligheten på dette viset, må vi først klargjøre hva som fremskaffer psykoser hos enkeltindividet: Og svaret på dette, er at noe trigger en regelrett tsunami av negative følelser, som redsel, sinne, sorg og ren panikk. Om så kilden til denne bølgen av panikk og negative følelser rammer et helt samfunn- og ikke bare et enkeltindivid, rammer det alle på samme måte. Samtlige søker så kollektivt en lindring for den indre smerten ved å finne en mening med det som skjer, -få en slags orden i kaoset.. Problemet er bare at panikken som følger med i denne ‘pakken’ er den reneste kryptonitten i forhold til det rasjonelle. Videre fyrer en hverandre opp, slik at det som oppleves som fornuftig og rasjonelt i realiteten er et stadig mer forvrengt virkelighetsbilde.

Og den aller verste- og farligste formen for massepsykose, er den som avstedkommer i et totalitært regime, hvilket i praksis vil si et fullstendig sentralisert styre, kombinert med en ignorering av menneskerettighetene. Her er det altså styresmaktene som forer på med illusjonen, og dermed stiger i gradene til noe ufeilbarlig, allvitende, mens folket blir deres offer i samlet flokk. Disse menneskene reduseres da til noe tilnærmet barn i det de har gitt fra seg styringen av eget liv, de gjør seg ikke lenger opp selvstendige meninger, og har m.a.o endt opp som kveget som passivt dilter etter bjellekua i følge med resten av flokken. Folket er rett og slett ikke lenger rasjonelt. Når en har kommet dithen hvor flokken følger bjellekua på dette viset, er de for den som styrer showet redusert til viljeløse ‘puppets’ som lydig og veldressert går med på- og vil kunne utføre hva som helst.

Den ovenfor nevnte Carl Jong definerte massepsykose som ‘Killing of the mind’, og å trigge det er bare et spørsmål om å moderere/manipulere den kollektive trygghetsfølelsen i rett tid og på rett sted. I praksis foregår dette med at det pøses på med dommedagsoverskrifter kombinert med ditto formuleringer. Etter å ha besørget panikken, roer en det litt ned, før en gjentar bombardementet av nyhetsoverskrifter. Når så denne ‘tsunami’ nummer to treffer, er jo folket fremdeles rystet til grunnen etter første runde, hvilket igjen fører til at moralen- og motstandsdyktigheten reduseres. Dernest sper man på med å spre forvirring i form av slikt som manipulasjon/morerering av virkeligheten, fortielser og ren løgn.

Har utviklingen kommet hit, er den borderline umulig å reversere, da logikk kan imøtegås med logikk, mens det ikke finnes noe tilsvarende våpen mot det irrasjonelle.

Dette her er imidlertid ikke bare Hitler-Tyskland i et nøtteskall. Det samme funker like forbannet i en mindre skala, slik som f.eks i den lille bygda Bjungn en gang på begynnelsen av 90 -tallet, da det brøt ut en pedofoli-panikk som igangsatte en heksejakt uten like hvor seksualforbrytere ble ‘utpekt’ over en lav sko med stadig villere begrunnelser. Verst gikk det ut over barnehagelæreren Ulf Hammern, som til slutt ikke bare endte med å ha forgrepet seg på unger to steder samtidig, men også skulle ha fylt hele rom med sæd, slik at man vasset i dette her til langt oppover beina.

Enhver idiot ser jo at dette er den totale galskap i ettertid, -hvilket var akkurat det det var også; Den totale galskap.Og en tilsvarende galskap er faktisk lettere og raskere og iscenesette i dag enn det noensinne har vært. Med telefoner, sosiale medier, TV, aviser og gud vet hva, får sansene åre en overdose av stimuli. Når en så adder en maktfaktor sterk nok til å styre, manipulere og sensurere den informasjonen som pøses ut, så har de den respektive befolkningen i sin hule hånd.

Da trenger de bare å bruke den gitte utløser av den rådende panikken til å isolere de. Som nevnt, søker man i sådanne stunder en lindring-, en gjenopprettelse av en slags orden, eller en vei ut av gjørmaa, om du vil. Den respektive myndigheten kan så gi de denne lindringen, det er bare at prisen de må betale er den totale underkastelse. En betaler m.a.o med å oppgi ens individuelle frihet og selvråderett, og blir med det passive marionetter som danser etter den styrendes pipe, fullstendig blottet for kritisk sans/tenkning. Videre toppes så gjerne det hele ved at man finner en syndebukk å pinne den rådende elendigheten til.

Når sant skal sies, så lyder vel dette her urovekkende kjent, gjør det ikke??

Som sagt, har jo ikke ofrene den ringeste anelse om det som skjer- og som de er en del av mens det pågår. En god del av de involverte vil heller ikke komme til å se det i ettertid. For utenforstående, er det imidlertid klart som dagen. Ergo er det enten at en kjenner seg igjen, eller så gjør en det ikke. Her er det lite poeng i å argumentere, da kapabiliteten til en slik erkjennelse ligger inne i den enkelte. – Hvilket også er tilfelle i hht det å ha evnen til å unngå å la seg rive med i slike massesuggersjoner. Her finnes det imidlertid ting en kan gjøre m.h.t å verne seg:

I det en får de første signalene om at noe skremmende er i emning, bør en sette grensene for hva en er villig til å gå med på allerede her, -før panikken eventuelt setter inn. Videre bør en så bestemme seg for hvordan en skal ta den faktiske informasjonen som blir en gitt ut av den konteksten den pakkes inn i, for med det å unngå aå la seg manipulere av denne. Dernest har en det aller viktigste våpnet; Nemlig å være kritisk og årvåken i forhold til autoriteter, uten at det bikker over til å bli paranoid og irrasjonelt den andre veien.

Hvem har vel ikke på ett eller annet tidspunkt ønsket de kunne gå tilbake i tid for å ta en ‘pep-talk’ med ens tidligere jeg? – Gitt seg selv et knippe ubetalelige opplysninger i hht livets realiteter, -alt fra en selvtillitsboost til et utvidet perspektiv- til et par velrettede ‘heads up’ ang. fallgruver.. 

Men det finnes også de lærdommer ens tidligere selv ikke engang vært i stand til å ta til seg fra sitt langt mer erfarne- og ditto klokere selv. Enkelte ting er simpelthen kun mulig å få lært seg igjennom egen erfaring. 

10 grunner til at et forhold ikke kan reddes

->  Venner, uansett hvor nære, vil forsvinne, og nye vil komme til.

->  Det by far viktigste forholdet du har i livet, er det forholdet du har til deg selv.

->  Ingen bryr seg døyten om den tid-, arbeid- og innsats du legger ned. De ser kun det ferdige resultatet.

->  Ingen sted er som hjemme.

->  Om ikke lykke kan direkte kjøpes for penger, er penger en absolutt forutsetning for å kunne bli lykkelig.

->  Hvor forbannet kort selv et rekordlangt menneskeliv faktisk er.

->  At all den tid som har gått med i påvente av noe bedre faktisk er selve livet.

->  Selv de, på papiret, mest vellykkede blant oss, føler seg fra tid til annen desillusjonert, skuffelse over drømmene som brast, og nedstemthet som følge av at det er noe som ‘mangler’.

->  Lykke er kun oppnåelig i små, temmelig sporadiske posjoner. ‘Happily ever after’ er like fjernt fra virkeligheten som troll, drager og gullender. Istedet for å strekke seg etter det uoppnåelige, er nøkkelen snarere å gå for tilfredshet. ‘

->  De tanker du er overbevist om at du er alene om å ha, går igjen hos en nærmest urovekkende høy andel av befolkningen.

Det er ferietid, hvilket så langt i fra er gitt å være denne gledens tid med avslapning og oppladning den assosieres med i bevisstheten vår. Ferier og høytider er nemlig også de tider på året hvor forhold ryker over en lav sko. 

Det er nemlig når vi bruker tid sammen de giftige sidene ved forholdet kommer til overflaten, for å si det sånn.

På bakgrunn av dette, har jeg gravd frem de største fallgruvene for et forhold en enten må få fikset pronto, eller innse realiteten av at dette neppe kommer til å funke først som sist, for med det å iallefall kunne redde vennskapet. 

Pedo’er og psykopater har også en mor..

→  Ulikt livssyn og politisk ståsted 

Et lykkelig og velfungerende forhold er såvisst ikke avhengig av at partene stemmer likt under valg, og det er flust av levende bevis på lykkelige relasjoner på tvers av religioner. Men det skal vanskelig la seg gjøre å få noe godt ut av en relasjon uten en felles plattform; Altså.. To personer med ulik religiøs bakgrunn fint kan forenes, dersom de forenes i form av en felles gudstro. Men om den ene er dypt forankret i troen, mens den andre er svoren religionsmotstander, skal det imidlertid vanskelig la seg gjøre å få forholdet til å fungere. Det samme gjelder med parter hvis politiske grunnsyn befinner seg i hver sin ende av skalaen.

→  Forskjellig kulturell bakgrunn

Dette blir på sett og vis som punktet over. Et forhold på tvers av kulturer kan fungere, men det forutsetter en felles plattform hva slike grunnleggende faktorer som som kjønnsroller, barneoppdragelse, osv angår. For å kalle en spade for en spade, så er dette punktet i særdeleshet myntet på jenter/kvinner i forhold til menn som har sitt kulturelle opphav i islam generelt, og de såkalte mena-land spesielt.

→  En irriterer seg over ‘alt’ ved partneren.  

Etter at den første forelskelsesperioden er passé, vil det alltids være sider ved ens partner en irriterer seg over. Men har en imidlertid kommet dithen hvor det føles som om alt den andre sier og gjør går en på nervene, er det en sikker indikasjon på at du ikke vil bli lykkelig i dette forholdet.

→  Kan du være deg selv fullt og helt?

Dersom en eller begge føler at de ikke kan være seg selv fullt ut i samværet med den andre, er dette forholdet giftig. Om ikke en drastisk endring lar seg gjøre, bør forholdet avsluttes for å begrense skadeomfanget som best det går.

→  Sjalusi og/eller kontrollbehov.

Dersom du stresser over et kommende tredjegradsforhør dersom du skulle komme et kvarter senere hjem enn du pleier/har sagt, partneren går igjennom telefonen din, forlanger at du kutter venner av motsatt kjønn, motsetter seg at du går ut på byen alene, og/eller blir sjalu for det minste, så LØP! For dette er IKKE rørende, slik du antagelig tenker i forelskelsens rus, og det vil IKKE bli bedre, men verre.

→  Voldelige tendenser og/eller ukontrollerte raseriutbrudd

Om punktet over indikerer at noe er alvorlig galt fatt i forholdet, så er dette kroken på døren. Dersom din partner griper deg hardt i armen eller presser deg inn i veggen, bør det være mer enn nok; Kom deg ut av relasjonen pronto! Ei heller skal psykisk ubehag/smerte påført av en partner (latterliggjøring, uthenging, ‘gasslighting, osv) eller ukontrollerte raseriutbrudd der ting kastes i veggen, rom raseres, osv tolereres.  Nå mener jeg ikke at enkeltkrangler der et vinglass e.l går i veggen ikke kan oppstå selv i de beste hjem, -for all del! Men om slikt skjer med en såpass hyppighet at det blir liggende å lure i bakhodet, har det imidlertid bikket grensen for mishandling.

→  Tilliten er ødelagt. 

Tillit har å gjøre med langt mer enn bare troskap; Det går også på slikt som f.eks økonomi, i forhold til forpliktelser og avtaler, tillit i forhold til ikkeå røpe intime ting om hverandre, osv. Det finnes så absolutt par som er i stand til å finne tilbake til hverandre etter et tillitsbrudd. Men for å lykkes i dette, forutsettes at den bedratte parten er i stand til å gjenvinne den tapte tilliten innen en viss tid, for uten å kunne stole på ens partner, er ikke forholdet liv laget.

→  Holder sammen av hensyn til andre. 

Blir du i forholdet fordi du er overbevist om at din partner neppe vil kunne håndtere det  dersom h*n ble forlatt? Blir du fordi et brudd vil gjøre det vanskelig i og med dere har felles venner? For barnas skyld? Uansett hvem du/dere måtte holde sammen av hensyn til, er dette ødeleggende. Er en ikke i et forhold fordi en selv ønsker det, er ingen tjent med å holde det gående.

→  Dere har ikke noe å snakke om. 

Om dere dag etter dag sitter i fullstendig taushet, kun avbrutt av hverdagslige, urkjedelige trivialiteter, uten at dere syntes å være i stand til å få til noen endring, er det regelrett nedbrytende for begge om dette forholdet får vedvare.

→  Du/dere søker bekreftelse fra andre. 

Nå skal det sies at de fleste av oss setter pris på komplimenter, og dette er det såvisst heller ingenting galt i. Men dersom en kun søker ut for å få bekreftelse, eventuelt er nødt til å gjøre så da dette ikke er å oppdrive i forholdet til ens partner, er dette en sterk indikasjon på at forholdet mest sannsynlig ikke er sunt.

Av en eller annen forskrudd grunn, får synet av foreldre som, fylt til randen av håp, forventninger, drømmer, og kjærlighet, bærer sine barn til dåpen i gang et tankespinn rundt det ufravikelige faktum at enkelte av disse foreldreparene vil vise seg å besørge en bedre barndom for den lille, for med det at denne vil ha større forutsetninger for å lykkes i livet at enn andre. Og det stopper ikke her, for blant disse halvmeter lange uskyldsrene krabatene, vil det også være de som vil vise seg å ikke kunne innfri til tross for at de vil vokse opp under de beste forutsetninger.

– Og det er også en reell mulighet for at det blant disse finnes en som vil vise seg å være ren og skjær ondskap.. En gang ble jo også en mann som f.eks Anders Behring Breivik båret dåpen av et sett foreldre med slike forventningsfulle ansikter, for å si det sånn..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

13 ting du aldri må skjemmes over!

Men om det er aldri så sært å henfalle til slike grublerier i en sådan stund, er det ikke til å komme utenom at tematikken er forbannet interessant! Som barnløs har jo jeg den gyldne muligheten til å ta for meg de etiske dilemma som avstedkommer dette her uten at egne følelser kommer inn og forkludrer objektiviteten. Når en så kan legge til en grunnleggende solid forståelse av hvilke følelser og reaksjoner som vil tilkomme de ulike settinger i så måte, så har vi en riktig så gunstig forutsetning for et dykk ned i menneskesinnets irrganger..

Og i så henseende, er det spørsmål som topper listen i så måte de som går på hva en som forelder ville ha gjort dersom de fikk vite at deres håpefulle hadde begått de groveste, mest avskyelige av kriminelle handlinger. – Handlinger som rett og slett innebærer pur ondskap.

Hva skjer så når denne ondskan blir satt opp i mot den absolutt ubetingede mors/farskjøærligheten!?

På den ene siden, har vi jo den etiske siden, hvor vi alle er fullstendig inneforstått med at slikt som overfallsvoldtekt/pedofili, grov voldelighet/tortur og (forsettelig) drap er ren, skjær ondskap, og derav fullstendig uakseptabelt. Likeså er det allmenn enighet om at samfunnet må sikres/beskyttes mot de som har vist seg kapable til å begå slike grusomheter. Denne siden av saken, vil jeg tro er klar som dagen for alle og enhver, og herav er det ei heller noen tvil om hva de respektive foreldrene, objektivt sett, burde gjøre

Men på den andre siden, står altså den altoverskyggende, biologisk iboende beskyttelsestrangen foreldre, -og da spesielt mødre, har ovenfor sine barn. – Hvilket hos det moderne mennesket ikke har noen ‘utløpsdato’, men forblir uforandret livet ut.

Til tross for at jeg, som barnløs, ikke er i stand til å sette meg inn i dette mors-/farsinstinktet i sin fulle utstrekning, innså jeg at jeg har overført det biologiske behov som er relatert til barn til dyr da den første hunden min døde, og jeg, oppå alt annet, sjokkerte meg selv ved at jeg faktisk ville tatt hennes plass uten å nøle, om så hadde latt seg gjøre. Og for en med eksistensiell angst på steroider, er det å innse at en ville ofret livet for en annen noe jeg vitterlig ikke så komme by a long shot. At jeg kunne drept FOR de, var jeg vel inneforstått med, men å velge bort eget liv derimot, gir meg i det minste en viss innsikt i hvilke krefter en her står ovenfor. – Jeg skjønner m.a.o at det å faktisk ta det valget om å ‘ofre’ sitt eget kjøtt og blod, – som en ville ofret absolutt alt for, og som er en kjærere enn livet selv, om så dette er det eneste rette, og det motsatte innebærer å sette x-.antall øvrige liv i fare, allikevel aldri vil kunne bli et selvsagt valg for de som faktisk er nødt til å foreta det.

Ikke for dét.. Et slikt ekstremt scenario som det her er snakk om, lar seg nok neppe gjøre å sette seg inn i fullt ut selv for de som HAR barn, da det selvsagt blir for surrealistisk. Jeg vil faktisk gå så langt som til å påstå at INGEN som med (tilnærmet) 100% sikkerhet kan forutsi hvordan de faktisk vil håndtere slike ekstreme situasjoner før de inntreffer. Jeg har iallefall vanskelig for å kunne se for meg noen som viser seg å opptre helt i tråd med hvordan de på forhånd hadde sett for seg å ville reagere; Noen overrasker seg selv (og muligens også andre) ved at de brått viser seg både taprere- og mer handlekraftig enn de kunne ha sett for seg på forhånd, mens andre overrasker andre veien.

På bakgrunn av dette, vil jeg derfor på det sterkeste oppfordre til å avstå fra å dømme de gale valg som blir foretatt, den feighet som blir utvist, osv, osv i disse mest ekstreme av situasjoner, siden det meget vel kan væøre at en ville opptrådt på nøyaktig samme vis selv dersom en hadde befunnet seg i de rammedes sko..

Menir det er ikke dermed sagt at slike selvransakelser er fånyttes, for jo bedre kjent en blir med seg selv på dypet, dess bedre blir etter alt å dømme treffsikkerheten i hht eget reaksjonsmønster i krisesituasjoner. Videre er slike sjelegranskninger gull verdt i hht å bli seg bevisst på de ulike fallgruver en bør unngå dersom det verste skulle skje, og ikke minst hva en BØR gjøre der det vil være fatalt å følge instinktet.

Derfor ville det jo også være særs interessant å få innblikk i de refleksjoner den enkelte gjør seg i forbindelse med dette her, så knock yourselves out in the comment section, folkens. – Her er det mer enn nok takhøyde  for alle tanker og refleksjoner å komme til uttrykk, -om de så bryter aldri så mye med tabu- og politisk korrekthet..

Jeg vil tro de fleste av oss har opplevd situasjoner hvor en har følt det upassende å vise glede over egen suksess, hvor en skammer seg over å måtte bry andre ved å be om hjelp, for ikke snakke om situasjoner hvor en til egen fortvilelse ikke har klart å si ‘nei’. 

Vel.. Her følger 13 ting du aldri må finne på å skamme deg over.. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En velger jo selv hva en vil bruke tid på!

   1.  Bakgrunnen, så vel som fortiden din!

 2.  Meningene dine! – Du har RETT til å inneha- og ytre DINE standpunkt, selv der disse strider mot flertallsoppfatningen.

 3.  Ikke å la seg involvere i andres drama!

 4.  Å kutte ut ‘giftige’ relasjoner, uansett hvem det måtte dreie seg om (nærmeste familie inkludert)!

 5.  Å si ‘nei’ av hensyn til egen helse/egne behov!

 6.  Å spørre om hjelp!

 7.  Å jobbe/kjempe for det du brenner for!

     8.  Å føle stolthet og glede over ærlig og redelig oppnådd skscess og personlige triumfer!

 9.  Å leve livet ditt helt og fullt etter ditt eget forgodtbefinnende (såfremt du ikke skader- eller utsetter andre for en uforholdsmessig risiko), uansett hvor særegne livsvalg dette måtte innebære!

10. Bruk av egne, opptjente penger, om det er aldri så mye ansett for å være luksusgoder!

11. Hvem du omgås!

12. Jobben din/yrket ditt!

13. Å være deg selv fullt og helt!

Det tar ikke lange tiden fra jeg starter skrollingen nedover TV2s nettside for å oppdatere meg på dagens nyheter før jeg kommer til dagens første klagesang på mobilbruk og sosiale medier. Denne gang i form av en artikkel omhandlende 23 år gamle Gabrielle Meriaki Hellstrøm som valgte å dra til et såkaldt ‘silent resort’ for ‘skjermavrusning’ der man i tillegg til å avstå fra all skjermbruk, ei heller fikk ytre et jævla ord verbalt på hele 10 dgr.. – Og atter igjen sitter jeg igjen som et eneste stort spørsmålstegn ang. den menneskelige adferd: Hvorfor fortsetter folk å bruke betydelige deler av sin tid på ting de opplever som giftig? – Hvor gikk det så galt at store deler av befolkningen ble redusert til viljeløse glassmaneter som bare lar seg drive med inn mot strandkanten inntil de ev. kommer over noen som kan forbarme seg over de ved å kaste de ut på dypt vann igjen!? 

Du er en løgner! 

Annonsørinnhold

I butikk nå☀️ Årets fineste sommerkjoler

Nå syntes etter alle solemerker den innledningsvis nevnte resort-turisten at det var vel verdt både tid og penger å dra halve planeten rundt for å holde kjeft i halvannen uke til ende uten tilgang til internett for en slags mental ‘detox’, men dette dreier seg ikke om dette enkelttilfellet. Artikkelen om unge frøken Hellstrøms utbytte av å ta del i denne  kjedsommelighetsmaraton på steroider ble bare den berømmelige metaforiske dråpen som fikk det tilsvarende metaforiske beger til å renne over..

Jeg er nemlig så forbannet lei av denne konstante jamringen, klagingen og fordømmelsen av tid tilbragt forran en skjerm, fortrinnsvis mobilen, og det likeså never-ending gnålet om giftigheten ved sosiale medier, og hvordan dette fører til alt fra utseendekomplekser- til en generell følelse av mislykkethet i selve livet. Og koringen av disse klagesanger, lyder selvsagt at man lengter tilbake til den tid en var ‘fri for disse plager’.

Der det strander for meg, er hvorfor i helvete folk tilbringer store deler av sin fritid på ting de oplever som en uting!? Og når de dernest kommer trekkende med dette pisset om avhengighet, så får jeg rett og slett tilløp til spasmer. Jeg mener.. Det er mobilbruk, og da fortrinnsvis ulike nettsysler det dreier seg om, ikke fucking heroin, eller noe i den gaten! Føler du deg ikke komfortabel med skjermbruken din, så reduserer du den! – Legg vekk mobilen, slå av PC’en, -verre er det ikke!

Ja, jeg har ingen problemer med å relatere til den rastløsheten som avstedkommer det brått ikke å ha en skjerm med et tilhørende et tastatur i hende når en har blitt så vant med det at det nærmest føles som en forlengelse av en selv. Men ikke desto mindre, vil det verken avstedkomme med feber, skjelvinger som er nær ved å slå ut på Richters skala, og/eller spying i 180º vinkel! Et sådant minstemål av selvkontroll må det da for pokker la seg gjøre å oppdrive for å bryte med en vane en anser for å være en til last, eller i verste fall skade for et individ med tilhørighet blant de livsformer som etter sigende skal være utstyrt med en fri vilje. – Eller??

Hva SoMe angår, har vi altså i tillegg til den nevnte tidsbruken med ispedd av en angivelig overfladiskhet, den uendelige klagesangen om den skadelige perfeksjonismen, -det være seg alt fra det fysiske- til livsstil- og lykkefaktor, som ‘alle’ hevder har en ødeleggende effekt på deres mentale/psykiske velvære..

Vel.. Ei heller hva effekten av det å få tilsynelatende perfekte utseender- og perfekte liv angår, skiller jeg meg fra norm i så måte. Til tross for at jeg, som blogger, etter alt å dømme vet bedre enn de fleste hvordan både utseender, livsstiler, kjærlighetsliv- og whatever blir moderert, redigert og perfeksjonert etter alle kunstens regler, slik at disse glansbildene av noen liv og legemeer ikke er reelle, har de like forbannet den samme nedtrykkende effekten på meg som på alle andre. Eneste grunnen til at jeg- og mine likemenn ikke tar tilsvarende skade av dette her, er noe så banalt som at vi tok konsekvensen av denne negative murringen som i sin tid avstedkom det å gå inn på de såkaldte profilene, og i det hele tatt der den respektive perfeksjonen frontes!

I utgangspunktet tenkte jeg f.eks at jeg kunne få utbytte av å følge diverse bildeprofiler for å lære så vel som å la meg inspirere i den tid jeg fremdeles hadde en aldri så liten fot innenfor modellbransjen. Men det tok imidlertid ikke mange besøkene på de respektive plattformer før jeg ble meg bevisst at dette her avstedkom med en økt usikkerhet istedet for den iderikdom jeg trodde jeg skulle få ut av de. Og i det øyeblikk denne realiteten kom for en dag, var det for meg en selvfølge å avfølge asap, for å sitte igjen med et negativt utbytte av å følge noen, gidder jeg da vitterlig ikke!

Så hvorfor gjør ikke andre det samme!? Jeg mener.. Dette er da en ‘no-brainer’, så langt jeg evner å se!!

På bakgrunn av dette, er jeg tilbøyelig til å mistenke at denne klagingen- og fordømmelsen i betydelig grad er grunnet i allmennhetens higen etter å følge flokken i form av å opptre i tråd med de rådende politisk korrekte ideal. For det å klage og bære seg over mobilbruken/skjermtiden er unektelig i vinden for tiden. En syntes nærmest å være sosialt forpliktet til å ta avstand fra både egen- og omgivelsenes konstante mobilfikling, for så at det er på full fart mot å tas til et helt nytt nivå når det kommer til barnas. Så når de da like forbannet setter mobilen forran ungen med Fantorangen, Teletubbies. og gud vet hva av surrealistiske fantasifigurer jeg nekter å tro kan ha blitt kokt opp i en hjerne som ikke har vært på en syretrip ut av denne verden hoppende rundt på skjermen for at de skal holde kjeft, så forsvinner troverdigheten deres som dugg for solen for mitt vedkommende. Tilsvarende taler det faktum at profiler som Caroline Berg Eriksen, Nora Haukland, og de mange muskuløse menns treningsprofiler fremdeles holder stand med titusner av følgere sitt tydelige språk om at dette ikke adder opp med den unisone klagesangen som råder. Følgelig blir konklusjonen av dette her at det alltids er en del som er såpass blåst at de ikke skjønner sitt eget beste, for så at de øvrige av følgere som hengir seg til det respektive hylekoret rett og slett bare utgjør den urovekkende høye andelen av befolkningen som passivt dilter etter den metaforiske bjellekua i hht å si, mene og opptre i tråd med resten av ‘bermen’. Min kur for skadelig SoMe -påvirkning, så vel som for mye av ens tid tilbragt forran en skjerm, er dermed å begynne å tenke selv, for så å mene-, føle-, og handle deretter. Føler du virkelig den skaden du tar til orde for, avfølger du, reduserer mobiltid ved å legge den fra deg, osv. Dersom du derimot evner å gå såpass i deg selv at du innser du i større eller mindre grad er formet av omgivelsene i hht hva du tar til orde for, så ‘grow a pair’, og stå for det som føles rett for deg, og deg alene, uavhengig av hva ståa måtte være for ‘alle andre’.

«Per, du lyver!»

  «Nei, jeg lyver ei!»

Denne replikkvekslingen fra Henrik Ibsen’s Peer Gynt, som etter alt og dømme er den mest kjente i norsk litteraturhistorie, er basert på dette menneskelige særtrekk vi elsker å fordømme, nemlig løgnen. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Alle som en tar den sterkeste avstand fra løgnen, hvorav vi erklærer oss 100% sannferdige, men sannheten er imidlertid den at vi er en flokk av løgnere alle som en..  

Alle er glade når jeg er sur..

Løgn er jo unektelig roten til mye elendighet; Konflikter, tillitsbrudd, følelsesmessig nedbrutthet, og hva det ellers måtte avstedkomme av uheldige ringvirkninger som måtte avstedkomme løgnaktighet i hht usikkerhet, og mistillit mennesker imellom,. Når vi ser løgnen på bakgrunn av disse elementene, er det fullt forståelig at den blir fordømt så til de grader. Men det de færreste tenker på, er at løgnen også spiller en vesentlig rolle i våre sennosiale spilleregler!

Det er faktisk så drøyt at de som påstår at de aldri lyver, på bakgrunn av at ærlighet alltid varer lengst, med 100% sikkerhet har løyet. -For vi alle, og da mener jeg absolutt ALLE lyver i gitte situasjoner!

Av eksempler kan nevnes standardsvaret ‘Jo, takk, bare bra!’ på spørsmål om hvordan en har det, -og ingen har hatt det så bra hver bidige gang det spørsmålet har kommet på banen! -Videre har vi den hvor vi i møte med nybakte foreldre hvor en bare har å legge ansikt i rette folder & stemme i rett leie i det en utroper hvor søt denne ungen er, selv om folk flest er av den gjengse oppfatning at iallefall nyfødte babyer er stygge som faen. Disse, og de utallelige andre løgnene av sitt slag, er en så stor selvfølge i vår sosiale omgang at det neppe er de som ofrer de en tanke. Like fullt kan en jo bare tenke seg de reaksjoner en ville fått på ærlighet i disse situasjonene..

Det er imidlertid ikke slike innarbeidede løgner jeg mener fortjener heder & ære i denne sammenhengen. Løgnene jeg refererer til, foretas ut fra et bevisst valg, og meningene rundt den er delte.. -Jeg snakker om den hvite løgnen. Slik jeg ser det, er det visse situasjoner som på alle tenkelige måter er best tjent med en løgn. Typisk for slike situasjoner, er at sannheten vil være sårende for vedkommende det gjelder, i tillegg til at denne hverken kan komme ut på annet vis enn fra formidleren, og heller ikke har noen hensikt, what so ever. En kan f.eks forestille seg at en har deltatt i en feiring, det være seg brylupp, jubileum, etc, som vertskapet har lagt hele sjelen og mer til i, og ringer deg dagen etter i auforisk tilstand for å snakke om hvor vellykket dette var.. Da mener jeg at en sannhet bestående av at du holdt på å kjede ‘livskiten’ av deg, overhodet ikke tjener til noe godt. Likeså gjelder dette i de fleste settinger det er snakk om valg av stil, det være personlig,, i form av innredning i hjemmet, eller valg av bil for den saks skyld. Videre kan en oxo her trekke frem varianter av den tidligere nevnte baby-løgnen.

Like lett, bestandig er det imidlertid ikke. -For det finnes oxo de situasjoner som befinner seg i et slags grenseland. -Hvor det ikke lar seg gjøre å gi noe generelt råd om hvordan en bør forholde seg i en gitt setting, da disse settinger er omgitt av en unik dose med omstendigheter.. Et klassisk dilemma av denne typen, er at en finner ut at den ene parten i et vennepar har hatt en (ut i fra hva du har kjennskap til) engangsaffære i en eller annen form, -det være seg ‘full pakke’ eller noe på ‘papiret’ mer uskyldig som type klining på et dansegulv. Vedkommende sverger det kun dreier seg om dette ene tilfellet som fant sted under gitte omstendigheter, og bønnfaller deg om å holde dette for deg selv.. Det finnes ingen ting som tyder på at vedkommende ikke snakker sant, og du er fullstendig klar over konsekvensene av å fortelle partneren det som har skjedd. Vedkommende vil få tilværelsen knust, forholdet, hvilket etter alt å dømme har vært misunnelsverdig siden dag en, med det ene unntak av den gitte episoden vill være historie, hvilket igjen kan medføre at unger ikke får vokse opp med begge foreldrene under samme tak.. På den annen side, kan du imidlertid ikke vite hvorvidt dette faktisk var et engangstilfelle, eller om det i realiteten kun var det ene du har oppdaget! Hva om det en gang i fremtiden vil komme for dag en sannhet som får den bedratte til å føle de har sløst bort år av sitt liv? -For ikke snakke om at din eventuelle fortielse kommer for dagen, hvilket i en sådan setting blir en stor stein til byrden.. Tro meg.. Dette er et aldeles for jævelig valg å ta..

Jeg har som du har forstått måttet foreta nøyaktig dette valget, og måtte Gud & Allah, for ikke å glemme alle prinsesse Marthas engler, ha tatt over styringen og sørget for at jeg gjorde det rette.. For mitt vedkommende, innebar dette å holde tett, -da hensynet til konsenkvensene det motsatte ville ha for dette forholdet og de involvertye partene veide tyngst. Nå skal det oxo sies at mitt forhold til den utro parten er av typen hvor det ikke er tvil om at den medfølgende ‘tordentalen’ når ‘inn’ dit den skal..

Så langt har jeg gjennom dette valget spart mennesker jeg er svært glad i for en sorg de med stor sannsynlighet aldri helt ville ha kommet over, ikke snakke om at et barn får vokse opp med to foreldre som syntes å være like forelsket i dag, 13-14 år etter de ble sammen. -Men hvorvidt dette vil holde stikk ‘the whole nine yard’, har jeg selvfølgelig ingen garanti for..

Hva en skal velge å gjøre i slike situasjoner, kommer som sagt helt og holdent an på hvordan de ulike/motstridende hensynene vektlegges ut i fra de omstendigheter som foreligger i den enkelte sak. Når det er sagt, finnes det dog, slik jeg ser det, i det minste en liten rettesnor i det å basere det valget en tar ut fra en vurdering som tas med utgangspunkt i å komme frem til det alternativet som antas å komme best ut når det kommer til potensielle traumatiske & opprivende følger for de involverte. En har tross alt folks liv i hendene her, hvilket innebærer et enormt ansvar for å sette livskvaliteten og følelsene til de involverte over alt annet, -hvilket i aller høyeste grad inkluderer egne prinsipp om ærlighet uansett!..

** Avslutningsvis er det vel, gitt inneholdets karakter, på sin plass med en bekreftelse på at samtlig(e) uttallelser og innhold i           dette løgnens innlegg er sannferdig.

Vi alle har jo dårlige dager, og dann og vann så har det seg liksom med å balle seg på slik at de slår seg sammen til å bli dårlige perioder. – Perioder som syntes utelukkende å bestå av dårlige dager- og regelrett elendige dager hvor en er skikkelig trist, sint, sur og lei.. 

I sådanne stunder har en jo vitterlig lett for å synke ned i egen sorg og elendighet, med den følge at en blir mindre observant på omgivelsene enn hva en ellers er. Men det er nå EN ting jeg har klart å snappe opp fra dette dypeste av mørke; Nemlig hvor unormalt mye latter og glede som råder blant menneskeheten forøvrig når en selv er på bunn!.. 

Virkeligheten er relativ!

Jeg har imidlertid levd i den tro at denne opplevelsen av en markant økning av leende- og åpenbart lykkelige mennesker når mitt eget mind-set er ‘anything but’ ikke har vært mer enn nettopp min opplevelse av at det uttrykkes mer lykke og latter i sådanne stunder, og ikke at det faktisk ER slik. Men da jeg sist hadde en sånn skikkelig elendig dag tidligere i vinter, fikk den troen seg faktisk et skudd for baugen..

Det som skjedde, var altså at jeg vandrer hjemover fra jobb sent en kveld i et humør som ville ha avstedkommet med en sånn der uværssky som hang over hodet mitt dersom jeg var en tegneseriefigur. Ikke bare var det midt i en vanlig hverdagsuke, men det var også under den første kuldebølgen hvor kvikksølvet sank ned under -20ºC, hvilket under normale omstendigheter tilsier at det knapt skal være et menneske å se. Men det viste seg imidlertid ikke å være det minste normalt ved de rådende omstendigheter denne kvelden/natten, for det var nemlig latter, hoiing og hoppende glade mennesker som føk inn og ut av syns- og hørevidde hele veien hjem!

Såpass drøyt var dette her at jeg faktisk ble såpass distrahert i hht å grave meg ned i eget elende til at jeg evnet å se såpass langt ut av eget hode at jeg så muligheten for at det kunne være noe julebordgreier på et utested eller to. Men i det jeg passerer de steder det eventuelt kunne ha vært på min vei himmat, kunne jeg imidlertid slå fast at det var lukket og låst over hele fjøla.. Samtidig er det nå så at jeg tross alt ikke ankom planeten dagen før, slik at jeg i ettertiden har kunnet slå fast at denne tsunamien av ekstatisk lykkelige mennesker umulig kunne være reell, i og med at det er no fucking way en slik allmenn dansende lykke og latter er uforenlig med det å måtte oppholde seg utendørs i den bitende råkulden!

Følgelig, gjenstår det kun to mulige forklaringer:

A) Verdens kollektive galskap har nådd dithen hvor dette paradokset mellom leende lykke i bitende kulde nattestid faktisk lar seg gjennomføre, eller

B) At mine selvbedrag av denne typen er tatt til et nivå der vi rett og slett snakker reinspikkede vrangforestillinger og regelrette brudd med det kollektive/allmenne virkelighetsbildet.

Jeg er pokker ikke sikker på hvilket av de to alternativer som er verst, og ei heller evner jeg å anslå hvilket scenario som er å anse som mest sannsynlig.. Ved nærmere ettertanke, spiller det vel kanskje mindre rolle for min del hvilket av de to muligheter som er å foretrekke, da det tross alt koker ned til at jeg enten har foretatt det endelige bruddet med virkeligheten på egen hånd eller i følge med resten av befolkningen..

Ergo åpner det seg istedet et spørsmål hvorvidt det er andre, og da eventuelt hvor mange som kan dele denne uttrykte galskapen!??

Til tross for at vi til stadighet får ubestridelige bevis på det motsatte, har vi mennesker bitt oss fast i illusjonen om at det kun er en korrekt versjon et hendelsesforløp. Der to- eller flere personer som hhv bevitner- eller er del av den samme hendelsen har ulike/motstridende gjenfortellinger av deres felles opplevelse, konkluderer vi m.a.o med at kun den ene av de respektive versjoner kan være korrekt/sannferdig. Følgelig tilsier da grunnleggende logikk at den/de andre versjonen(e) er nødt til å være gale/løgnaktige.  

Men, hvor paradoksalt det enn måtte fremstå, slik er det altså ikke

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Kan det bli for mye fokus på mental helse? 

Selv om det skulle vise seg at jeg selv i sin tid ikke evnet å oppdrive den viljen som må til for å gå ‘all the way’ hva eget løpstalent angår, har interessen for idrett forblitt. Følgelig, er jeg selvsagt blodfan av alt fra svenske ‘Mondo’ Duplantis- til vår egen Karsten Warholm. Men det er dog ingen som bringer frem ‘fan-girl’ -siden i en gammel løper som Ingebrigtsen-familien generelt- og selvsagt Jakob spesielt. Derfor sier det seg vel igrunnen selv at jeg følger den striden som har oppstått mellom de respektive løperbrødrene på den ene siden- og deres far- og tidligere trener, Gjert Ingebrigtsen og hans nåværende team, med bronsemedaljevinneren på 1500m fra årets VM, Narve Gilje Nordås, i spissen på den andre. – En strid en strengt tatt har måttet tilbragt det siste halvannet året under en stein for å kunne unngå å få med seg, – idrettsinteressert eller ei.

Men om ingen nordmann over treårs alder har kunnet unngå å få med seg at det råder en hinsides bitter strid mellom de respektive parter, har samtidig INGEN visst årsaken til denne totale splittelsen i det tidligere ‘team Ingebrigtsen’. På forbløffende vis, har altså det som ligger til grunn for denne familiekonflikten på steroider forblitt like forbannet uvisst fra den dagen det ble kjent at Jakob & co hadde brutt samarbeidet med sin far i februar i fjor. Utrolig nok, har samtlige av de mer- eller mindre innvidde unngått å lekke så mye som et ‘pip’, -det være seg i hht alt fra venner i et festlig lag- til de mest pågående gravejournalister,  i anledning dette her.

– Dvs. inntil i dag..

Ikke sånn å forstå at innvielsen i årsaken til konflikten har skjedd i form av noen som helst lekkasje, da samtlige av de nevnte innviddes lepper har forblitt lukket som de reneste Fort Knox. Informasjonen har kommet fra det mest rettmessige hold i så måte; Nemlig fra brødrene selv, -og derav, som seg hør og bør, formidlet av teamets presseansvarlige eldstebror, Henrik.

Hva offentligheten har fått vite, er jo hva som må sies å være det logiske utkommet av hva vi har sett igjennom fem sesonger av TV-serien ‘Team Ingebrigtsen’. – Altså at kranglene til slutt ble for mange- og for harde til at det lot seg reparere, ‘just like that’. Det som imidlertid IKKE har vært kjent, er at trenerpappa Gjerts velkjente temperament, i følge Henrik, skal ha gått over den velkjente metaforiske streken i hht hva som ikke under noen omstendigheter er akseptabelt; Nemlig at det blir voldelig, -og da fortrinnsvis fysisk vold. Brødrenes avsløring faller (åpenbart) pappa Ingebrigtsen tungt for brystet, i det han dementerer den respektive avsløringen på det sterkeste.

Her har vi altså påstand mot påstand i et felles anliggende. – Ergo konkluderer vi, ut i fra vår menneskelige natur, at kun den ene av partene kan være sannferdig, og at den andre derav er pokka nødt til å lyve. Men ER det virkelig slik all tenkelig logikk skulle tilsi??

– NOPE!

Selv kunne jeg faktisk satt store penger på at både brødrene, og da med Henrik i spissen, OG deres faderlige opphav- og tidligere trener, Gjert Ingebrigtsen ville bestått en løgndetektortest med ‘flying colors’..

Paradoksalt nok, viser det seg nemlig gang på gang at vår angivelige objektive virkelighet/sannhet i realiteten er et subjektivt anliggende! Om du og jeg står side om side og ser person A og B komme ut av A’s hus, så vil jo jeg automatisk konkludere med at du lyver dersom du skulle si at det var A og C, men så enkelt er det dog ikke..

Om vi tenker oss at disse to, -altså A og B, er ukjente for vitnene, og dermed har blitt identifisert i form av beskrivelser.. A er jo grei, da det er enighet hva h*n angår. B derimot, kan jeg ha konkludert at var den som kom ut i følge med A på bakgrunn av at vi tidligere hadde sett A gått inn i følge med en middels høy brunette, iført rød boblejakke, olabukser og boots, hvilket også var tilfellet for den som var i følge med h*n ut. Hva ingen av oss har visst, er imidlertid at en 3. person, -C, allerede var inne i huset da A og B kom. Når det så skal vise seg at C, som også er en brunette med noenlunde samme kroppsbygning og høyde som B, er iført klær til forveksling like B sine, er scenen satt for to motstridende sannheter der ingen av observatørene faktisk lyver et grann. Du kan ha merket deg at dama som kom ut syntes å være hakket høyere, i tillegg til at håret var oppsatt, der hun som gikk inn hadde det løst. Men høydeforskjellen kan ha sin forklaring i at det er en skråning i terrenget som gir inntrykk av at det er en annen høydeforskjell på de som gikk inn vs. de som gikk ut, -og et hår kan jo settes opp på minuttet!

Ergo er det ingen av de to som lyver, selv om gjenfortellingen av det nøyaktig samme hendelsesforløpet spriker i hver sin ende.

Tilsvarende er jeg stygt redd tilfellet kan vise seg å være i hht det motsetningsforholdet i hht hva som faktisk er skjedd i familien Ingebrigtsen..

Et svært så sannsynlig type scenario, kan nemlig være noe slikt som at far har røsket tak i armen til gutta, som f.eks for å holde de igjen fra å gå av gårde i krangelens hete. – Ellers så er det jo unektelig en gruppe mannfolk det er snakk om her, hvorav det slettes ikke er uvanlig at det kan oppstå litt knuffing under en krangel.. – I det hele tatt er det plenty av tenkte omstendigheter hvor det rett og slett er et (subjektivt) definisjonsspørsmål hvorvidt det inntrufne er for fysisk voldelighet å regne eller ei.

Om så jeg aldri tok egne muligheter på løpsarenaen ’til døren’, for å si det sånn, og lot det bli med et og annet av de  uoffisielle norgesmesterskap som arrangeres i de aldersbestemte klasser, så var det allikevel nok i at jeg fikk ‘pirket’ litt i overflaten på det som kreves for å nå toppen i en verdensidrett. Jeg har m.a.o fått oppleve den første lille spiren, slik at jeg har et utgangspunkt å bygge det metaforiske kjempetreet ut i fra mentalt. – Liksom jeg også har fått kjenne på den tilsvarende mikroversjonen av seier..

Følgelig, har jeg etter alt å dømme et klarere bilde av både de oppofrelser som må gjøres, all den treningen og slitet som ligger bak- og, ikke minst, den euforiske følelsen det er å kunne skride opp på toppen av seierspallen.

Og kort oppsummert, kan det hele beskrives med et eneste ord; Ekstremt..

I den anledning, kan jeg fortelle at det såvisst ikke er alle som fikser overgangen fra hva som må sies å være barne- og ungdomsidrett i betydningen ‘masseidrett’ til full blown elite. For min del, kunne jeg ikke ha vært mer fornøyd med denne overgangen, da kjemien med denne nye treneren var upåklagelig. – Så god, at hans avgang var en av de faktorer som førte til min sorti. Her skal det imidlertid ikke fornektes at en solid posjon av grunnen til at denne overgangen opplevdes så ensidig positiv for mitt vedkommende, var at jeg var den soleklare eneren på kvinnesiden. For det er nå en gang uungåelig så at treningsopplegget i en gruppe som dette i større eller mindre grad tilpasses de som har en sjanse til å gjøre karriære ut av idretten, for å si det sånn. Min tillit til denne treneren var så tett opp til det absolutte at jeg med hånden på hjertet kan si at dersom han hadde bedt meg hoppe fra Fredrikstadbroen med den- og den begrunnelsen, så hadde jeg hoppet rett ut i den strømmende elven uten å nøle et sekund. I praksis, betød dette at jeg evnet å nyttiggjøre meg max av sånt som å bli kommandert til å ta ut de reserver en ikke ante en hadde på å beine en ekstra gang opp unnarennet på den lokale hoppbakken med snø til over knærne etter at det gitte antallet turer var unnagjort. – Hvis kommando på dette tidspunktet var avhengig av å avstedkomme i form av regelrette brøl a-la ‘Opp med knerne, for faen!!!’.

Men hva så om den brølende ‘slavedriveren’ hadde vært min egen far??

Her kan jeg si med 100% sikkerhet at dette scenarioet ville vært en garantert katastrofe.. Min far var også svært så innvolvert i min løpekarriære (om en kan kalle det dét), men hans rolle var imidlertid satt til det rent adminastrive. Alt av trening og oppfølging under konkurranser holdt han seg klokelig unna så mye som å berøre. For skal en ha den minste sjanse til å nå opp i verdens mest utbredte idrett, kommer en ikke utenom at det går ei kule varmt, med harde tak på steroider. – Og ut i fra det lille jeg har erfart i så måte, forholdene tatt i betraktning, evner jeg ikke for mitt bare liv å se hvordan dette kan la seg forene med et foreldre-barn -forhold. Ergo har den ubegripeligheten jeg har ansett suksessen i team Ingebrigtsen for å være nå vist seg å faktisk være en umulighet. Utkommet er riktignok internasjonale titler, hvilke toppes av posisjonen som soleklar verdensener for yngstemann Jakob, men prisen de har betalt, later til å bli hhv deres egen far og sønner, og garantert mere til da dette her neppe kan utspille seg uten at det i resten av familien i større eller mindre grad tas sider. Inntrykket i media, er at far er langt mer preget enn sønnene pr. d.d. men om så er, vil den dagen garantert komme hvor også de tre brødrene blir seg bevisst tapet av sin far. For her står de altså. far- og sønner i en strid så dyptgående- og ikke minst uforsonlig at jeg vanskelig kan se for meg muligheten for at de noensinne vil kunne bli en familie, i ordets fulle betydning, når de opplever to motstridende versjoner av den samme virkeligheten. Selv for meg, som faktisk har studert dette her, både i forbindelse med en særoppgave, og på universitetsnivå, og dermed burde ha en godt over gjennomsnittet innsikt i det respektive fenomenet, tror jeg neppe det ville latt seg gjøre å se stort utover egen navle dersom jeg selv sto i en tilsvarende strid.

Samtidig, tror jeg imidlertid en i det minste øker oddsen for å kunne ‘se lusa på gangen’ i en situasjon dersom en er klar over dette med subjektive virkelighetsoppfatninger på forhånd. Så om en så ikke evner å forhindre fallet, har en i det minste en fair sjanse til å i det minste dempe på landingen..