Til tross for at vi til stadighet får ubestridelige bevis på det motsatte, har vi mennesker bitt oss fast i illusjonen om at det kun er en korrekt versjon et hendelsesforløp. Der to- eller flere personer som hhv bevitner- eller er del av den samme hendelsen har ulike/motstridende gjenfortellinger av deres felles opplevelse, konkluderer vi m.a.o med at kun den ene av de respektive versjoner kan være korrekt/sannferdig. Følgelig tilsier da grunnleggende logikk at den/de andre versjonen(e) er nødt til å være gale/løgnaktige.  

Men, hvor paradoksalt det enn måtte fremstå, slik er det altså ikke

Kan det bli for mye fokus på mental helse? 

Selv om det skulle vise seg at jeg selv i sin tid ikke evnet å oppdrive den viljen som må til for å gå ‘all the way’ hva eget løpstalent angår, har interessen for idrett forblitt. Følgelig, er jeg selvsagt blodfan av alt fra svenske ‘Mondo’ Duplantis- til vår egen Karsten Warholm. Men det er dog ingen som bringer frem ‘fan-girl’ -siden i en gammel løper som Ingebrigtsen-familien generelt- og selvsagt Jakob spesielt. Derfor sier det seg vel igrunnen selv at jeg følger den striden som har oppstått mellom de respektive løperbrødrene på den ene siden- og deres far- og tidligere trener, Gjert Ingebrigtsen og hans nåværende team, med bronsemedaljevinneren på 1500m fra årets VM, Narve Gilje Nordås, i spissen på den andre. – En strid en strengt tatt har måttet tilbragt det siste halvannet året under en stein for å kunne unngå å få med seg, – idrettsinteressert eller ei.

Men om ingen nordmann over treårs alder har kunnet unngå å få med seg at det råder en hinsides bitter strid mellom de respektive parter, har samtidig INGEN visst årsaken til denne totale splittelsen i det tidligere ‘team Ingebrigtsen’. På forbløffende vis, har altså det som ligger til grunn for denne familiekonflikten på steroider forblitt like forbannet uvisst fra den dagen det ble kjent at Jakob & co hadde brutt samarbeidet med sin far i februar i fjor. Utrolig nok, har samtlige av de mer- eller mindre innvidde unngått å lekke så mye som et ‘pip’, -det være seg i hht alt fra venner i et festlig lag- til de mest pågående gravejournalister,  i anledning dette her.

– Dvs. inntil i dag..

Ikke sånn å forstå at innvielsen i årsaken til konflikten har skjedd i form av noen som helst lekkasje, da samtlige av de nevnte innviddes lepper har forblitt lukket som de reneste Fort Knox. Informasjonen har kommet fra det mest rettmessige hold i så måte; Nemlig fra brødrene selv, -og derav, som seg hør og bør, formidlet av teamets presseansvarlige eldstebror, Henrik.

Hva offentligheten har fått vite, er jo hva som må sies å være det logiske utkommet av hva vi har sett igjennom fem sesonger av TV-serien ‘Team Ingebrigtsen’. – Altså at kranglene til slutt ble for mange- og for harde til at det lot seg reparere, ‘just like that’. Det som imidlertid IKKE har vært kjent, er at trenerpappa Gjerts velkjente temperament, i følge Henrik, skal ha gått over den velkjente metaforiske streken i hht hva som ikke under noen omstendigheter er akseptabelt; Nemlig at det blir voldelig, -og da fortrinnsvis fysisk vold. Brødrenes avsløring faller (åpenbart) pappa Ingebrigtsen tungt for brystet, i det han dementerer den respektive avsløringen på det sterkeste.

Her har vi altså påstand mot påstand i et felles anliggende. – Ergo konkluderer vi, ut i fra vår menneskelige natur, at kun den ene av partene kan være sannferdig, og at den andre derav er pokka nødt til å lyve. Men ER det virkelig slik all tenkelig logikk skulle tilsi??

– NOPE!

Selv kunne jeg faktisk satt store penger på at både brødrene, og da med Henrik i spissen, OG deres faderlige opphav- og tidligere trener, Gjert Ingebrigtsen ville bestått en løgndetektortest med ‘flying colors’..

Paradoksalt nok, viser det seg nemlig gang på gang at vår angivelige objektive virkelighet/sannhet i realiteten er et subjektivt anliggende! Om du og jeg står side om side og ser person A og B komme ut av A’s hus, så vil jo jeg automatisk konkludere med at du lyver dersom du skulle si at det var A og C, men så enkelt er det dog ikke..

Om vi tenker oss at disse to, -altså A og B, er ukjente for vitnene, og dermed har blitt identifisert i form av beskrivelser.. A er jo grei, da det er enighet hva h*n angår. B derimot, kan jeg ha konkludert at var den som kom ut i følge med A på bakgrunn av at vi tidligere hadde sett A gått inn i følge med en middels høy brunette, iført rød boblejakke, olabukser og boots, hvilket også var tilfellet for den som var i følge med h*n ut. Hva ingen av oss har visst, er imidlertid at en 3. person, -C, allerede var inne i huset da A og B kom. Når det så skal vise seg at C, som også er en brunette med noenlunde samme kroppsbygning og høyde som B, er iført klær til forveksling like B sine, er scenen satt for to motstridende sannheter der ingen av observatørene faktisk lyver et grann. Du kan ha merket deg at dama som kom ut syntes å være hakket høyere, i tillegg til at håret var oppsatt, der hun som gikk inn hadde det løst. Men høydeforskjellen kan ha sin forklaring i at det er en skråning i terrenget som gir inntrykk av at det er en annen høydeforskjell på de som gikk inn vs. de som gikk ut, -og et hår kan jo settes opp på minuttet!

Ergo er det ingen av de to som lyver, selv om gjenfortellingen av det nøyaktig samme hendelsesforløpet spriker i hver sin ende.

Tilsvarende er jeg stygt redd tilfellet kan vise seg å være i hht det motsetningsforholdet i hht hva som faktisk er skjedd i familien Ingebrigtsen..

Et svært så sannsynlig type scenario, kan nemlig være noe slikt som at far har røsket tak i armen til gutta, som f.eks for å holde de igjen fra å gå av gårde i krangelens hete. – Ellers så er det jo unektelig en gruppe mannfolk det er snakk om her, hvorav det slettes ikke er uvanlig at det kan oppstå litt knuffing under en krangel.. – I det hele tatt er det plenty av tenkte omstendigheter hvor det rett og slett er et (subjektivt) definisjonsspørsmål hvorvidt det inntrufne er for fysisk voldelighet å regne eller ei.

Om så jeg aldri tok egne muligheter på løpsarenaen ’til døren’, for å si det sånn, og lot det bli med et og annet av de  uoffisielle norgesmesterskap som arrangeres i de aldersbestemte klasser, så var det allikevel nok i at jeg fikk ‘pirket’ litt i overflaten på det som kreves for å nå toppen i en verdensidrett. Jeg har m.a.o fått oppleve den første lille spiren, slik at jeg har et utgangspunkt å bygge det metaforiske kjempetreet ut i fra mentalt. – Liksom jeg også har fått kjenne på den tilsvarende mikroversjonen av seier..

Følgelig, har jeg etter alt å dømme et klarere bilde av både de oppofrelser som må gjøres, all den treningen og slitet som ligger bak- og, ikke minst, den euforiske følelsen det er å kunne skride opp på toppen av seierspallen.

Og kort oppsummert, kan det hele beskrives med et eneste ord; Ekstremt..

I den anledning, kan jeg fortelle at det såvisst ikke er alle som fikser overgangen fra hva som må sies å være barne- og ungdomsidrett i betydningen ‘masseidrett’ til full blown elite. For min del, kunne jeg ikke ha vært mer fornøyd med denne overgangen, da kjemien med denne nye treneren var upåklagelig. – Så god, at hans avgang var en av de faktorer som førte til min sorti. Her skal det imidlertid ikke fornektes at en solid posjon av grunnen til at denne overgangen opplevdes så ensidig positiv for mitt vedkommende, var at jeg var den soleklare eneren på kvinnesiden. For det er nå en gang uungåelig så at treningsopplegget i en gruppe som dette i større eller mindre grad tilpasses de som har en sjanse til å gjøre karriære ut av idretten, for å si det sånn. Min tillit til denne treneren var så tett opp til det absolutte at jeg med hånden på hjertet kan si at dersom han hadde bedt meg hoppe fra Fredrikstadbroen med den- og den begrunnelsen, så hadde jeg hoppet rett ut i den strømmende elven uten å nøle et sekund. I praksis, betød dette at jeg evnet å nyttiggjøre meg max av sånt som å bli kommandert til å ta ut de reserver en ikke ante en hadde på å beine en ekstra gang opp unnarennet på den lokale hoppbakken med snø til over knærne etter at det gitte antallet turer var unnagjort. – Hvis kommando på dette tidspunktet var avhengig av å avstedkomme i form av regelrette brøl a-la ‘Opp med knerne, for faen!!!’.

Men hva så om den brølende ‘slavedriveren’ hadde vært min egen far??

Her kan jeg si med 100% sikkerhet at dette scenarioet ville vært en garantert katastrofe.. Min far var også svært så innvolvert i min løpekarriære (om en kan kalle det dét), men hans rolle var imidlertid satt til det rent adminastrive. Alt av trening og oppfølging under konkurranser holdt han seg klokelig unna så mye som å berøre. For skal en ha den minste sjanse til å nå opp i verdens mest utbredte idrett, kommer en ikke utenom at det går ei kule varmt, med harde tak på steroider. – Og ut i fra det lille jeg har erfart i så måte, forholdene tatt i betraktning, evner jeg ikke for mitt bare liv å se hvordan dette kan la seg forene med et foreldre-barn -forhold. Ergo har den ubegripeligheten jeg har ansett suksessen i team Ingebrigtsen for å være nå vist seg å faktisk være en umulighet. Utkommet er riktignok internasjonale titler, hvilke toppes av posisjonen som soleklar verdensener for yngstemann Jakob, men prisen de har betalt, later til å bli hhv deres egen far og sønner, og garantert mere til da dette her neppe kan utspille seg uten at det i resten av familien i større eller mindre grad tas sider. Inntrykket i media, er at far er langt mer preget enn sønnene pr. d.d. men om så er, vil den dagen garantert komme hvor også de tre brødrene blir seg bevisst tapet av sin far. For her står de altså. far- og sønner i en strid så dyptgående- og ikke minst uforsonlig at jeg vanskelig kan se for meg muligheten for at de noensinne vil kunne bli en familie, i ordets fulle betydning, når de opplever to motstridende versjoner av den samme virkeligheten. Selv for meg, som faktisk har studert dette her, både i forbindelse med en særoppgave, og på universitetsnivå, og dermed burde ha en godt over gjennomsnittet innsikt i det respektive fenomenet, tror jeg neppe det ville latt seg gjøre å se stort utover egen navle dersom jeg selv sto i en tilsvarende strid.

Samtidig, tror jeg imidlertid en i det minste øker oddsen for å kunne ‘se lusa på gangen’ i en situasjon dersom en er klar over dette med subjektive virkelighetsoppfatninger på forhånd. Så om en så ikke evner å forhindre fallet, har en i det minste en fair sjanse til å i det minste dempe på landingen..

Jeg ser det har vært gitt ut flere flotte innlegg der mental helse har vært tema de siste par dagene. Som kasserer i styret i Mental helses lokalavdeling, er dette selvsagt ikke bare et tema som opptar meg, men som også er en del av hverdagen, for å si det sånn. Men samtidig ville jeg jo vitterlig ikke vært den bloggeren jeg også er dersom jeg bare jattet med og lirte av meg selvsagtheter som at fokus på den mentale helse er viktig, ville jeg vel!? Når sant skal sies, er det vel strengt tatt på høy tid at jeg rører litt i egen gryte også!..

For greia er at vi ei heller på dette området unngår å måtte stille spørsmålstegn ved hvorvidt den udelt positive fokus på dette med mental helse som har vokst frem i løpet de siste par tiårene også er i ferd med å bikke over til å bli for mye av det gode.. 

Annonsørinnhold

Gir vann i munnen: Julegavene som virkelig frister😋

Eksistensielle krisetilstander! 

Nå kan det iallefall ikke fra mitt ståsted sies at det har gått over styr hva mental helse, generelt sett, angår per i dag. – Hvilket, når sant skal sies, er nærmest for et mirakel å regne, tatt i betraktning hvordan ethvert forbannet tiltak med et i utgangspunktet positivt fortegn har bikket over til å bli like giftig som det var på motsatt ytterlighet de siste årene. Med tanke på det fokus som har vært på mental helse i tiår til ende, så skulle jo norm tilsi at det var gått fullsteddig av skaftet for lengst! Men at det i det store og hele har holdt seg innenfor de sunne rammer til dags dato, betyr dessverre ikke at det ikke er enkelte ‘sykdomstegn’ å spore også på dette emneområdet..

Én ting er å være seg bevisst på at ‘ethvert menneske en møter på ens vei kjemper en kamp en ikke har den ringeste anelse om’, at en er oppmerksom på slikt som adferdsendringer hos de rundt seg, at en snakker om problemer, osv, osv, osv. Men hvor går egentlig grensen for sunn hensynstagen fra oss som individer- og alvorstagen med ditto hjelpeordninger for oss som samfunn, og hva som rett og slett blir stakkarsliggjøring, ‘dikking’, ‘dulling’, ansvarsfraskrivelser og bortfall av krav til oss som mennesker om på den ene siden å kunne fungere selv om ikke alt seiler av sted på rosa skyer livet igjennom, og det å kreve at en tar grep om eget ‘crap’ på den andre?

Jeg kan jo ikke si annet enn at det er en smule påfallende hvordan alt fra selvskading og selvmord til angst, depresjoner og gud-vet-hva blant unge har økt proposjonalt med det stadig økende særfokuset på denne gruppen! I utgangspunktet, gikk dette her automatisk inn i arkivet for ‘utkomme av den økte åpenheten’ rundt mentale ‘issues’ blant unge. Men så har det svært så sakte, -nærmest umerkelig, men like forbannet sikkert, begynt å skurre..

For det første, så har jo denne åpenheten nå vært såpass lenge at ungdom i dag, har vokst opp med denne åpenheten. De har m.a.o aldri opplevd noe taabu rundt dette her, -bare en stadig sterkere grad av alvorstagen i hht alt de måtte tenkes å bale med, samtidig som at listen for når en tas under noens vinger stadig blir lavere.

Jeg mener.. Vi ble også møtt med forståelse da ungdomskrisene, som 14 åringens manglende invitasjon til helgens fest hos klassens kuleste, 15 åringens første kjærlighetssorg og hvordan vi ‘aldri ville kunne bli glade igjen’, kongekviser på nesen når klassebildet skulle tas, og de endeløse kropps- og utseendekomplekser. Men hva som nå innebærer noe tilsvarende full krisealarm med foreldre, klassekontakter, helsepersonell, og faen hakke hans oldemor fordi Petter er knust etter å ha blitt dumpet av Marie, ble den gang løst med noen timer med vekselsvis tuting og inntak av betydelige kvanta sjokoladeis eller twist, for så å bli pakket inn under dynen med ordene ‘det er ille nå, men om et par uker er allting glemt’. Morgenen etter, ble vi med andre ord skyflet av sted til skolen med våre blødende hjerter, for så å returnere med en ny flammes navn som ‘we loved 2day, 2morrow & 4ever’ tapesert på alt av ransler, penal og bokbind. Poenget mitt er at det er en vesensforskjell på det å barbere seg og å skjære av seg hodet også her! Det må finnes en mellomting mellom det å føyse bort det de unge opplever som smertefullt, og det å regelrett sykeliggjøre helt normale opplevelser. Det er en forskjell på det å gi trøst og omsorg, og det å slutte å stille krav om rett og slett å ta seg sammen når det ikke er mer alvorlig enn som så!

Og dette her gjelder vitterlig ikke bare de unge. For oss med tilhørighet i de voksnes rekker, er det liksom ikke måte på hvordan man pakkes inn i en konkong så fort det bare ymtes frempå med noe slikt som f.eks en depresjon, -og da spesielt etter å ha gjennomgått en større eller mindre livskrise. Skildsmisse som føklge av utroskap er jo blitt uføregrunn, no questions asked! Så vidt meg bekjent, har enda ikke en kjeft så mye som ymtet frempå at det i særs mange tilfeller er nettopp det å komme seg ut i jobb igjen som er det eneste botemiddel! For ikke snakke om denne uendelige angst-greia. Newsflash; Vi har ALLE en eller annen form for angst vi sliter med (for min del, er det eksistensiell angst, i tillegg til at jeg sliter med å forholde meg til offentlige instanser som NAV, o.l). Men vi kan da for pokker ikke bare grave oss under dynen og bli der som en forbannet struts hele hurven av den grunn! Greia er at vi er nødt til å finne ballansen mellom onmsorg og ‘dulling’, samtidig som vi beholder gangsynet i hht når det er på sin plass å kreve at den sytende ‘ser å ta seg til helvete sammen!’

Den ikke-eksisterende nedgangen på selvmordstatistikken taler sitt tydelige språk; Folk tar ikke livet av seg grunnet en umiddelbar forurettethet over å bli stilt krav til! Det er en vesensforskjell på reell emosjonell krisetilstand med fare for slikt som å skade seg selv og/eller andre, og det å gå på en aav livets uungåelige smeller! Om vi ikke tar tak i- og anerkjenner disse fallgruvene, er jeg stygt redd det kun er et tidsspørsmål før også mental helse-anliggende vil rulle og gå i stø kurs mot den motsatte giftigheten..

Føler du på en ‘utenforskap’ i forhold til familie og venner, i forhold til samfunnet-, eller menneskeheten som sådan? Eller kan det være du føler på en meningsløshet, slik at du ikke ser poenget i å engasjere deg hverken jobbmessig, i forholdet ditt, i forhold til det som du tidligere engasjerte deg for? Eller kanskje du lider av aldersangst, panikk etter å ha innsett hvor kort et liv faktisk er?  – Vel.. Da skal en ikke se bort i fra at du gjennomgår en eksistensiell krise..

Håpløse mennesker!

Er det et område innen mental helse jeg vet alt om, er det eksistensielle kriser.. – Dvs.. Vet alt, bortsett fra hvordan en kommer over de.. For når sant skal sies, har jeg vel praktisk talt vært et eksistensielt krisetilfelle siden jeg, i en alt for tidlig alder, ble bevisst de logiske brister som pulveriserte barnetroen, og brått sto uten en dritt å fylle det oppståtte gapet med..

Den dagen Gud og himmelen forsvant, var dagen den eksistensielle angsten over muligheten for en dag ikke lenger å eksistere som har fulgt meg siden oppsto, og den desperate søken etter alternativer startet.. – Og i kjølvannet av denne skjellsettende opplevelsen, har jeg vel i større eller mindre grad pådratt meg ‘every existential crisis in the book’, for å si det sånn. – Til alt hell, har jeg imidlertid lært å kontrollere det sånn noenlunde, slik at det ikke har fått blitt den domminerende faktoren i tilværelsen det fort kunne ha blitt.

Kan det være du også lider av en form for eksistensiell krise? – Her kommer de signaler som peker i retning av at så kan være tilfelle:

♠  Du føler at du ikke er en del av den verden/virkeligheten som avspeiler seg forran øynene dine. Du føler deg som ‘fluen på veggen’ som på en typ tilskuerplass står på utsiden av virkeligheten og ser inn.

♥ Du har angst for/er deperimert grunnet en følelse av manglende fremgang/utvikling i livet ditt.

♠ Du klarer ikke å finne meningen med livet med den følge at du tappes for motivasjon, da du rett og slett ikke ser poenget.

♥ Du føler på en udefinerbar tomhet, -at det er noe vesentlig som mangler i livet ditt.

♠ Du har tvil- og spørsmål knyttet til din egen identitet som avstedkommer fra en følelse av å ikke vite hvem du er.

♥ Du har følelsen av at livet ditt er scriptet på forhånd, og at du derfor går på autopilot fremfor i kraft av en egen, fri vilje. – At ditt livsløp er forhåndsbestemt og din skjebne er forseglet uten at det er en dritt du kan gjøre fra eller til uansett.

♠ Du har angst knyttet til alder- og/eller tanken på egen dødlighet. De av dere som har fylt 40 vil garantert ha gjennomgått det skjellsettende, grusomme øyeblikket da det brått slår deg hvor forbannet kort livet faktisk er.. Om du ikke før har vært plaget av tanker rundt egen mortalitet, vil du neppe slippe unna det grusomme øyeblikket hele det tidsperspektivet du har levd etter frem til dette øyeblikket kollapser som lyn fra klar himmel.. – Der slikt som et tiår går fra å være en uendelighet av tid til tett opp til engen tid i det hele tatt right then & there.. De fleste greier å stable seg på beina igjen, og komme seg videre etter denne sjokkopplevelsen, -men ikke alle..

Enkelte mennesker bare er- og blir irriterende. De evner ikke å se egne feil uansett, og som en derfor gjør best i å minimere kontakten med. – Og her følger de 7 respektive personlighetstyper som bare ikke lar seg endre uansett hva en måtte gjøre for å hjelpe.. 

Annonsørinnhold

Festsesongen er i gang: Slik blir du festens mest glamorøse

De tabubelagte tankene

Pessimisten:  Den som ser- og tolker absolutt alt i et pessimistisk/negativt lys. Selv når gode ting skjer, klarer pessimisten å lete seg frem til noe negativt ved dette også. Dette er typen som later til å misslike å le..

‘The know-it-all:  Den som alltid kan alt- og vet alt. ‘The know-it-all’ er den belærende typen som ALLTID har rett, selv om h*n beviselig har feil.

Den beslutningsudyktige:  Her har vi den som aldri klarer å ta selv den enkleste beslutning av frykt for å gjøre feil.

Den lukkede:  Den som går rundt og gir inntrykk av at alt er tipp-topp uansett hvor galt det egentlig er fatt. Her har vi altså den overfladiske som aldri åpner opp om noen ting, og som i det hele tatt vegrer seg for å snakke om dypere/vanskelige ting.

Bulldoseren:  H*n som gjør hva som helst, og villig vell valser over hvem som helst for å få det som de vil.

Den ustabile:  Dette er personen som har nada respekt for tiden din. H*n som til stadighet bryter løfter- og derav ikke er til å stole på.

Det evige offeret:  Denne personlighetstypen er beslektet med pessimisten. Men til forskjell fra denne, som ser pessimistisk på alt, er det i offrets tilfelle knyttet til denne som person. Her er det nemlig slik at verden er ute etter å ‘ta’ de personlig. Alt og alle er ute etter de, og de formelig gasser seg i offerrollen istedet for å gå i seg selv for å finne løsningen på problemene.

Din beste venn skal ut i en konkurranse på idrettsbanen eller opp til eksamen, og brått så slås du av et øyeblikks ønske om å kunne sabotere hva det enn måtte være slik at de mislykkes. – Eller enda verre, -som når dette øyeblikkets ønske om at noen dør slår ned i deg som lyn fra klar himmel! Disse innskytelsene forsvinner like raskt som de kom, hvilket vil si det hele er over på brøkdelen av et sekund. Men like forbannet etterlates du fullstendig lamslått av alt fra sjokk over hvordan du i det hele tatt er kapabel til å koke opp en så grusom tanke- til den dypeste skam, for så å slås av tanken på at det må være noe alvorlig galt med deg..

Annonsørinnhold

Gavetips til mamma: Her er gavene som gleder hver dag

Moro med nettroll!

Til tross for hellig overbevisning om at vi alle opplever det med jevne mellomrom, er disse plutselige innskytelsene så til de grader tabu at det faktisk går ut over det aldri å innrømme det ovenfor andre- og derav snakke om det, til at vi ikke engang vil innrømme de ovenfor oss selv!

Det farlige med disse ultramørke tankene er imidlertid ikke morbiditeten i å kunne tenke de, men at en går rundt i hellig overbevisning om at en er alene om å ha de. At noe er så til de grader lagt lokk over som disse mørke innskytelsene, er utvilsomt noe som tærer på folks mentale helse, iallefall i lengden. For mitt vedkommende, har jeg vel sjelden opplevd en tilsvarende lettelse over en opplysning som jeg var da jeg leste om disse tankene, og at de faktisk var noe som rammer oss alle med jevne mellomrom.

For meg, som for alle andre, viste det seg, var fortielsen om disse innfallene aldri oppe til vurdering. Jeg tror det var på rent instinkt jeg var helt på det rene med at dette her er det bare å holde helt tett om fra den første innskytelsen i sin tid slo ned i meg.  Ettersom disse ideene fra tid til annen slo ned i hjernen som lyn fra klar himmel, ble de umiddelbart kapslet inn i skam, og kastet langt bakover i bevissthetens grenseland. Ved nærmere ettertanke, er det jo ganske naturlig; Når det er sider ved deg du ikke fikser å vedkjenne deg selv, sitter det jo ihvertfall ekstremt langt inne å innrømme de ovenfor andre! Jeg mener.. En føler ingen umiddelbar trang til å dele at en plutselig ble slått av et ønske om at din beste venn mislykkes totalt, får karriæren ødelagt eller på annen måte lagt sitt liv i ruiner. Ei heller er trangen prangende for å la andre ta del i at det virkelig ikke ville vært det store tapet om den ungen ‘dævva’ for den er jo vitterlig alt annet enn søt, eller at en naturkatastrofe skulle trå til der og der å fri deg fra hele/deler av din ferierende svigerfamilie.. Det behøver ikke nødvendigvis være rettet mot bekjente heller. Det kan likegodt slå ned et ønske om et spekulativt flystyrt, skipsforlis eller terrorangrep for spenningens skyld.. I det hele tatt, kan det være hva som helst av absurde psykopatiske og narsissistiske innfall lysår unna det ens normale ‘jeg’ tenker og føler, – Absurditeter som er fullstendig morbide, og derav like uakseptable.

Dette her har faktisk sin vitenskapelige forklaring. Hjerneforskerne har nemlig påvist at disse uønskede, og ikke minst ubehagelige innskytelsene, er grunnet i intet mindre enn at de fra naturens side er blitt tildelt et helt eget område i hjernens visuelle senter! Så du kan m.a.o erklære alt fra psykopati-hypoteser til de spørsmål som dreier seg om hvorvist du er en fullblods pervo for vitenskapelig motbevist.

Dessuten backes jo dette unektelig opp av det rent logiske i at det blant gjennomsnittsmenneskets 60-70 000 tenkte tanker hver eneste dag, rett og slett er pokka nødt til å dukke opp noe grums fra dypet dann og vann.

For min del kom det, som sagt, som en særs heldig overraskende på da jeg brått ‘zappet’ inn på en dokumentar hvor dette så ble nevnt under betegnelsen ‘forbudte tanker’. At det i det hele tatt var et kjent fenomen, -og at jeg derav ikke var den eneste på planeten, -iallefall utenfor asylet, som hadde denne iboende galskapen fra helvete, var uventet nok. – Men at det i tillegg ble sagt å være noe som gjelder oss alle, var mildt sagt hinsides det som kunne forestilles å kunne finnes innenfor min virkelighetsoppfatning! Det som imidlertid er helt tragisk, er at dette derav er et velkjent fenomen blandt fagfolk uten at det opplyses om til folket i det hele tatt! Kun et par ganger senere har jeg opplevd at dette med de ‘forbudte tankene’ har vært tatt opp, noe som for meg syntes helt absurd med tanke på at disse innfallene er belastende for noen og enhver, for ikke snakke om de med en frynsete psyke i utgangspunktet!  Det snakkes jo så mye om forebyggende psykologisk helsevern for tiden, og da begriper ikke jeg hvorfor et fenomen som det slett ikke er gitt at alle klarer å riste relativt raskt og greit av seg. Disse inskytelsene er av en karakter ingen som er normalt utviklet på følelses- og empatifronten vil vedkjenne seg, og opplever de dermed som ubehagelige, dermed er det heller ikke noe en åpner opp om på eget intiativ. Når det da ikke finnes noen folkeopplysning på dette, følger det at det store flertallet lever i troen (og skammen) at dette er en fryktelig ‘feilkobling’, noe djevelsk de er alene om å ha, og derav er alene om å håndtere. Det er som sagt sjokkerende nok når disse innfallene kommer for alle og enhver, og det er jo dermed all grunn til å tro at det fort kan få fatale konsekvenser for de som er svakere psykisk på en eller annen måte.

I mine øyne, er det regelrett skammelig at dette ikke er en del av allmennopplysningen, da det rammer, og det derav er all mulig grunn til å tro, også påvirker oss alle, i større eller mindre grad. ‘De forbudte tankene’ bringer frem skammen i oss’, og slår oss automatisk som en iboende ondskap som vi ikke deler med noen andre. Faktum er imidlertid at vi deler den med alle andre, hvilket ville kommet frem dersom det bare forelå nødvendig og tilstreklig opplysning om fenomenet slik at vi delte de med andre, og dermed tok et godt steg i retning forbedret psykisk helsevern og velvære.

Siden respektløse/ufine kommentarer, hersketeknikker som ‘name-calling, osv, ‘nettroll’, hets og regelrett mobbing på nett er et like stort problem i dag som det var i fjor og både året før der og der igjen, så har jeg også innkludert tidligere utgitt materiale i dette innlegget. At jeg så ikke bare har det i meg å forbli uanfektet av dette her, men til og med morer meg med de, er det grunnet i et mind-set hvis prinsipper unektelig vil ha en verdi for andre. – Så here we go, altså..

Annonsørinnhold

Test: - Slik blir du kvitt hårveksten smertefritt og for godt!

Ville du angitt ditt eget barn??

Aller først må det sies at ikke alle kommentarer som oppleves som ubehagelig eller provoserende automatisk er å betrakte som ‘trolling’ eller netthets. Vi som opererer på nett generelt, og de av oss hvis utgivelser i vesentlig grad består av meningsytringer spesielt, må faktisk tåle uttrykt uenighet- og kritiske spørsmål. – Også de som består av ulike hersketeknikker, sarkasme, o.l. I slike tilfeller, velger jeg som regel rett og slett å svare på kommentaren som om jeg var totalt blind for ironien. F.eks har innlegg der det stilles kritiske spørsmål rundt styresmakter en tendens til å trigge bruk av konspirasjonsteoretiker-kortet. Eksempelvis avstedkom innlegget jeg nylig la ut om illuminati med spørsmål om jeg også trodde på diverse fake-news som åpenbart ikke har rot i virkeligheten. Da svarte jeg bare benektende på det, med begrunnelsen av at jeg anser disse for motbevist med henvisning til at de er å anse motbevist av ubestridelige fakta. Der det ikke ble stilt spm. men kun besto av en påføring av den respektive merkelappen, så besvarer en bare med motspørsmålet hva i innlegget de anser konspirasjonsteoretisk, da alt var basert på å stille spørsmål som faller seg naturlige å stille rundt det bekreftede faktum at dette brorskapet som er kjent under betegnelsen Illuminati vitterlig er hermetisk lukket for innsyn kombinert med at det er fylt til randen av makt innen politikk, finans og næringsliv.

Som antydet over, krever det å operere på nett faktisk at en tåler en støyt. Og med det mener jeg at vi er nødt til å ha en greit over gjennomsnittet terskel for å la oss krenke, såre og/eller provosere.

Første bud i denne mestringsfølelsen, hvilket jeg anser som det grunnleggende i det mind-settet som har gjort meg til den ‘bautaen’ jeg er i hht dette her, er faktisk så enkelt det kan få blitt så snart det blir deg bevisst:

Vi alle opplever jo fra tid til annen å være stuck i en konflikt, motta kritikk, osv i det daglige. Og felles for samtlige av disse settingene er at vi ønsker oss vekk fra situasjonen, ikke sant!? Tidvis lar dette seg fikse når dette foregår via telefon, hvorpå vi kan legge på/avslutte samtalen. Men dette vil jo kun gi en fred for en stakket stund, i det en da vil bli oppringt igjen- eller vil måtte face vedkommende ansikt til ansikt. Men om vi så forflytter oss over til nettverden, er det faktisk bare å fjerne seg fra situasjonen som ved et trylleslag! Et eneste klikk på PC eller telefon, og du befinner deg på et helt annet nettsted hvor du faktisk er umulig å oppdrive, -både på nett- og privat! Er det ubehagelige på din egen SoMe-konto eller blogg, står du helt fritt til ikke bare å slette kommentaren, men å blokkere vedkommende fra å kunne nå deg i fremtiden! Som regel holder det å blokkere den respektive kontoen, men der det opereres med et ubegrenset antall- eller man ikke er påkrevd en konto, er det bare å blokkere IP -adressen til vedkommende.

Uansett er greia her at konfrontasjoner en ikke ønsker på nett har den vidundelige fordelen at man bare kan eliminere vedkommende fra ens åsyn, just like that, i motsetning til i virkelighetens verden hvor en pent er nødt til å stå i det.

Videre, vil jeg anbefale å trene deg opp til å skape en distanse mellom ord og mening. -Altså at du rett og slett betrakter det som per i dag vil oppleves sårende, provoserende eller påvirke deg negativt på annet vis, kun er ord.

For hva er nå egentlig ord?  Ord er faktisk ikke annet enn et knippe lyder tatt fra det mangfoldige arsenalet den arten hvor vi har vår tilhørighet klarer å frembringe, uttrykt i en bestemt rekkefølge. Det er alt!

Den mening som avstedkommer fra disse lydseriene, er det faktisk DU, og du alene, som tilfører!

Nå er jio disse lydseriene blitt sine egne tegn til del, hvilket jo bla.a muliggjør at jeg kan kommunisere mine budskap ut til dere, til tross for at dere befinner dere langt utenfor hørevidde. Men like fullt, er det kun DU som ilegger de skrevne ord mening! For hva er det EGENTLIG en tekst består av?

– En serie merkverdige små tegninger som hver og en er gitt å representere en bestemt lyd. Men ikke desto mindre, er disse tegnene som jeg i dette øyeblikk hamrer ned på skjermen i et uendelig antall kombinasjoner og rekkefølger..

Men nå er det jo slik at disse lyd- og bokstavserier er gitt å referere til bestemte ting og fenomen, og disse betydningene sitter jo unektelig forankret i oss fra vi ankom planeten. Så da er jo spm. hvordan i granskauen vi i praksis kan klare å oppdrive den nødvendige distansen mellom ord og mening?

Som så mange andre tilsynelatende ‘mission impossibles’, er også løsningen på denne kommunikasjonssvikten pinlig banal.

For å få en full forståelse, og ikke ‘bare’ den rent intellektuelle, av det vi var inne på innledningsvis angående ord, så forestill deg et scenario der f.eks en iraner, kineser, finne, eller hva du nå måtte velge av folkeferd med nada språkfellesskap, skjelles ut på det mest smakløse vis av en nordmann.. Vær så grov og så knusende som fantasien din evner å gulpe opp, i det du går all in for å knuse dette fremmedspråkelige fantasifosteret du har fremfor deg! – Skrik av dine lungers maximale kraft, vær innbitt og truende, sarkastisk og latterliggjørende…

Hva vil så denne verbale/mentale mishandlingen av groveste sort ha for følger for denne fantasi-russeren, kineseren, eller hvor du nå har stedfestet den metaforiske geografiske tilhørighet??

– INGEN!!!!

For denne i utgangspunktet grovt mishandlede fantasifiguren kan jo ikke et ord norsk!! Så alt vedkommende har kunnet ta med seg fra tumultene, er å blitt belemret med en irriterende ‘¨retard’ som nærmest non-stop drev på å lagde den ene merksnodige lyden etter den andre med munnen, for så at h*n brått kunne finne på å brøle ut  guttorale lyder, fullstendig uten mål og mening, i kortere eller lengre perioder om gangen! Vedkommende har med andre ord ikke opplevd sin plageånd som noe annet enn en mistaenkt mentalt tilbakestående-, eller en idiot blottet for sosiale ferdigheter; Sikkert et irritasjonsmoment mens det sto på, og muligens smått urovekkende, men ikke verre enn at det umiddelbart ville blitt en hysterisk historie å gjenfortelle. Såret, provosert, redde, ydmyket eller fornærmet ville de iallefall ikke blitt!

Du, derimot, ville blitt fullstendig knust dersom du bare ble utsatt for halvparten av den verbale mishandlingen som ble den fremmedspråkelige til del.. – Og hvorfor det??

– Jo, fordi DU ilegger disse lydene som ble frembragt en mening, da de matcher de lydsammensetningene som benyttes for å ha en felles plattform for kommunikasjon mellom den menneskegruppen der du har din tilhørighet. Men selv om de matcher den komboen som benyttes for dette og hint innad i din gruppetilhørighet, så er det like fullt DU som velger å ta med deg denne meningen inn i den respektive settingen!

For den fremmedspråkelige, som ikke har noen innlærte assosiasjoner til de fremførte lydkombinasjoner, vil disse ordene, hvis kraft nærmest kan syntes grenseløs, dermed kun oppfattes som det de faktisk består av; Nemlig en serie av de animalske lyder som er å oppdrive for individer tilhørende arten homo sapiens..

– Og det samme vil selvsagt være utkommet den andre veien; Altså ved å plassere deg selv i offerrollen for verbal mishandling (tilsvarende av verste, mest traumatiserende sort) på et språk som er deg fullstendig fremmed; Om en vietnameser skulle øse alt fra de groveste voldstrusler mot deg og din familie, eller en greker ‘gass-lighte’ deg til grunne, -dersom disse, for deg, guttotale lydene eller sammensuriet av bokstaver ved skriftelig kommunikasjon hadde gitt noen mening. Men det respektive språket er så fjernt fra det/de språkene du mestrer at du ikke engang evner å skille ordene fra hverandre, og dermed opplever du ingen hets. Alt du får av input fra vedkommende, er hhv en strøm av merksnodige lyder eller en meningsløs opptegning av bokstaver, eller en enda mer meningsløs serie av alt fra merksnodige miniatyrtegninger til absurde kruseduller, for den saks skyld.

Kort fortalt, innebærer dette at det faktisk er DU, og ingen andre, som gir de lyder- og/eller de små opptegningene den meningen/betydningen som oppleves vond/vanskelig! I det øyeblikket du evner å distansere deg fra den meningen som de typisk gir innenfor det begrensede området av verden der du har din tilhørighet, så er du ‘home free’.

Herifra, er det faktisk veldig kort vei til at det hele faktisk blir morsomt, slik det er for meg. For det første; Hva pokker skal du bry deg med hva sånt som en eller annen ‘noob’ av en bygdetulling måtte syntes og mene om deg og dine foretakende? – Og for det andre, hvilket i mine øyne er ‘the real beauty of it;  Når idioten har lagt listen, så har de med dette også frigjort deg for å legge bånd på deg!  For husk nå på at det er DU som er skribenten her, og derav har ordet såpass i din makt at det du gir ut gjerne leses av hundrevis, -ja til og med av tusenvis av mennesker hver eneste uke! – Ergo; Det er DU som har de største metaforiske musklene i denne kampen! DU har etter alt å dømme det som skal til for å pulverisere troll-dotten med et enkelt håndslag, -og det uten så mye som en antydning til den typen infantile ufinheter som ble deg til del..

I det jeg scroller nedover TV2’s nettside, går oppmerksomhetsnivået fra 0-100 i det jeg får øye på overskriften som sa at det var en mor som hadde angitt sin egen sønn for det såkalte Geirangerdrapet i 1996. Nå viste det seg at dette skjedde etter hans død, samt at det ei heller forekom nok bevis forøvrig til at dette fikk satt punktum i saken. Men non the less, avstedkom det med en interessant problemstilling å fremlegge i bloggs form… 

Annonsørinnhold

Test: - Slik blir du kvitt hårveksten smertefritt og for godt!

Har du mot til å være annerledes?

For om den her dama først meldte fra om sønnens tilståelse i kjølvannet av et TV3 -program som gikk over eteren ca et år etter hans død, så er det foreldre der ute som faktisk egenhendig har sørget for at avkommet er blitt holdt ansvarlig for sine handlinger.

En av disse historiene, er gjenfortalt i en episode av dokumentarserien ‘Evil lives here’, som kan sees her:

Som barnløs, er jo dette et etisk og følelsesmessig dilemma som jeg selv ikke har noen forutsetninger for å ta stilling til what so ever. Men like fullt, slo det meg som en særs interessant problemstilling å lufte, for jeg er jo fullt inneforstått med det helvete de står ovenfor de spom faktisk er nødt til å foreta dette valget, med alt av konsekvenser som følger.

På den ene siden, har vi jo den etiske siden, hvor vi alle er fullstendig inneforstått med at slikt som voldtekt og (forsettelig) drap er ren, skjær ondskap, og derav fullstendig uakseptabelt. Likeså er det allmenn enighet om at samfunnet må sikres/beskyttes mot de som har vist seg kapable til å begå slike grusomheter. Denne siden av saken, vil jeg tro er klar som dagen for alle og enhver.

Men på den andre siden, så står imidlertid den altoverskyggende, biologisk iboende beskyttelsestrangen foreldre, -og da spesielt mødre, har ovenfor sine barn. – Hvilket hos det moderne mennesket ikke har noen ‘utløpsdato’, men har det med å bestå livet ut. Til tross for at jeg, som barnløs, ikke er i stand til å sette meg inn i dette mors-/farsinstinktet i sin fulle utstrekning, innså jeg at jeg har overført det biologiske behov som er relatert til barn til dyr da den første hunden min døde, og jeg, oppå alt annet, sjokkerte meg selv ved at jeg faktisk ville tatt hennes plass uten å nøle om så hadde latt seg gjøre. Og med min eksistensielle angst på steroider, er det å innse at en ville ofret livet for en annen noe jeg vitterlig ikke så komme by a long shot. At jeg kunne drept FOR de, var jeg vel inneforstått med, men å velge bort eget liv derimot, gir meg i det minste en viss innsikt i hvilke krefter en her står ovenfor. – Jeg skjønner m.a.o at det å faktisk ta det valget om å ‘ofre’ sitt eget kjøtt og blod, som en ville ofret absolutt alt for, og som er en kjærere enn livet selv, og det med klar margin, om så dette er det eneste rette, og det motsatte innebærer å sette x-.antall øvrige liv i fare, så langt i fra vil være noe selvsagt valg for de som faktisk er nødt til å foreta det.

Ikke for dét.. Et slikt ekstremt scenario som det her er snakk om, lar seg nok neppe gjøre å sette seg inn i fullt ut selv for de som HAR barn, da det selvsagt blir for surrealistisk. Ingen kan si med 100% sikkerhet hvordan en faktisk vil håndtere ekstreme situasjoner før de inntreffer. Jeg har iallefall vanskelig for å kunne se for meg noen som viser seg å opptre helt i tråd med hvordan de på forhånd hadde sett for seg å ville reagere; Noen overrasker seg selv (og muligens også andre) ved å overgå seg selv i form av å vise seg taprere- og mer handlekraftig enn noen kunne ha sett for seg på forhånd, mens andre overrasker andre veien. Men ikke desto mindre, bidrar det å gå så langt ned i dybden av en selv i forhold til å sette seg inn i et dilemma som dette, til at en blir bedre kjent med seg selv på dypet. Dessuten er det interessant å få innblikk i de refleksjoner den enkelte gjør seg i forbindelse med dette her, så knock yourselves out in the comment section, folkens. – Her er det mer enn nok takhøyde for alle tanker og refleksjoner å komme til uttrykk, om de så bryter aldri så mye med tabu- og politisk korrekthet..

Det som først og fremst definerer den frie delen av verden, er at enhver står fritt til å velge hvordan en velger å leve livet sitt, hvilke prioriteringer en gjør, og derav gjøre seg opp sine egne meninger og oppfatninger. Men i realiteten kan dessverre ikkle dette sies å være stort mer enn en illusjon, da denne friheten strengt tatt kun gjelder innenfor visse rammer. – Rammer som bare blir snevrere og snevrere..

Barnepsykopater! 

For noen dager siden, kom jeg over en kronikk av en psykolog der det ble gitt kred til de som har det i seg å bryte med norm hva livsløp angår, og jeg har vel knapt kommet over en ytring som føltes så spot on som denne her i mine levedager. – Og når sant skal sies, var det unektelig en aldri så liten ego-boost involvert her også, da jeg unektelig tilhører det bitte lille mindretallet det ble referert til; De hvis ønsker for livet sitt bryter med norm pålydende egen bolig, solid økonomi, 1,7 barn, og stasjonsvogn som faktisk evner å gjennomføre det…

Nå ER det imidlertid unektelig slik at det store flertallet av oss faktisk ønsker det såkalte A4 -livet med ekteskap, enebolig, barn, og karriære. Men et flertall, uansett hvor stort, inkluderer jo ikke alle. Med andre ord, innebærer det at det finnes et flertall at det også finnes et mindretall, og i denne sammenhengen, består altså dette mindretallet av de hvis ønsker i livet bryter med norm på et eller flere punkter.

Det som imidlertid er spesielt når det kommer til det å ha tilhørighet i dette mindretallet hva livsvalg angår, er at denne psykologen grep fatt i min overbevisning om at det mindretall som ønsker å leve annerledes så langt i fra er like lite som de som faktisk har vist seg i stand til å gjennomføre det..

Saken er nemlig slik at uansett hvor fritt enhver norsk borger står til å foreta egne valg etter loven, er det i realiteten langt i fra like fritt frem for det å bryte med norm hva de sentrale livsvalg, som f.eks barn og egen bolig angår. Når visse rammer er så til de grader etablert som ‘must’ for nær sagt å kunne defineres som et liv verdt å leve, er presset fra omverdenen gjerne ditto massivt. – Og i takt med at denne psykologen la ut om hvilken prestasjon det faktisk er å ha ‘baller nok’ til å gjennomføre ens ønskede brudd med norm, desto sterkere vokste min stolthet over å tilhøre denne ‘edle del’ av menneskeheten.

Men så har det seg sånn, da, at ting gjerne sees i et hakket bredere perspektiv i det de får sunket inn, -og så også denne omgangen med selvgodhet.. – Ikke sånn å forstå at jeg ikke har min tilhørighet i det lille mindretallet som har brutt med norm hva livsløp angår, for det har jeg vitterlig gjort så til de grader. Det som imidlertid begrenser min nobelhet i så måte, er at gjennomføringen av denne annerledesheten for mitt vedkommende har vært så alt for lett i forhold til hva andre opplever. F.eks er jeg i den unike situasjon at jeg er velsignet med et sett foreldre der ingen av de, en eneste gang har så mye som ymtet frempå om barnebarn. Det eneste som har vært sagt i så måte, er at eventuell reproduksjon, er helt og holdent opp til oss, -altså min bror og meg. At de så har stått standfast i dette på tross av at vi begge har valgt å forbli barnløse, gjør så deres standhaftighet på dette området enda mer beundringsverdig i forhold til hva andre som ikke har noe ønske om å bli forelder opplever av guilt tripping og press.. Hva valget om å avstå fra det store karriærekjøret angår, har det imidlertid vært uttrykt en viss undring over manglende utnyttelse av evner, men det er også alt. Noe press eller uttrykt skuffelse eller misnøye har det imidlertid ikke vært snakk om. Videre, har hverken dette med ikke å ville gifte meg, eller ikke å ville inn på boligmarkedet med mindre det brått skulle skylle manna fra oven ned over meg slik at et boligkjøp kunne gjennomføres uten banklån..

Så det er m.a.o ikke tvil om at min annerledeshet har vært så hinsides lettere gjennomførbar enn hva tilfellet er for andre, at det knapt kan sies sammenlignbart. Men når det er sagt, er jeg imidlertid ikke fullstendig uberettiget for å kunne ta til meg noe av denne æren; For jeg har unektelig en sjelden evne til å ikke ta til meg ting som blir sagt, slik at når f.eks dette med den ønskede barnløsheten er blitt bragt på bane, har jeg i stedet for å føle press, snarere lagt ut om hvordan jeg mener det å få barn bør være det mest gjennomtenkte valg en foretar, osv. Min i overmåte velutviklede meningssterkhet har m.a.o ført til at hangen etter å uttrykke mitt syn på det å gi etter for press, eller på annen måte få barn uten å være 100% klar for foreldrerollen fullstendig har overskygget følelsen av å bli ‘alienated’ i så måte.

Det eneste området jeg har opplevd et viss ubehag i hht omverdens opplevelse av mine livsvalg, har faktisk vært på dette med å leie bolig fremfor å eie. For i et urovekkende stort antalls øyne, er det å ikke ha sitt eget navn oppført på boligen når en har kommet opp i en viss alder rett og slett synonymt med mislykkethet. Og når en da på toppen av det hele har valgt bosted ut i fra det å få de respektive utgifter presset så lavt som råd er innenfor det forsvarlige, så har en jo lagt listen, for å si det sånn. Men non the less, står jeg fullt og helt ved egne valg, vel vitende om at intet er sort/hvitt her i verden. En må m.a.o alltid ofre noe for å kunne oppnå noe annet, og for min del, har dette vært å kunne leve et behagelig liv med den reduksjon i inntekt som naturlig følger det å være herre over en større del av ens tid enn hva folk flest velger seg. Om jeg aldri blir for formuende å regne som restaurantarbeider og blogger, så har jeg imidlertid privilegiet av slikt som å få tilstrekkelig med søvn hver eneste dag, og betrakte den såkalte tidsklemma utenfra, med en lettelse over å få slippe.. Men non the less, så burde folk vitterlig holde seg for gode til å legge føringer for hvordan andre skal leve livene sine, for det er unektelig et ukjent antall skjebner der ute som har latt seg suge med at dragsuget inn i en tilværelse de selv ikke har ønsket…

I det jeg ser en ‘true crime’ -dokumentar som tar for seg livsløpet til en kynisk morder før vedkommende tok steget fullt ut og tok et annet menneskes liv, så klarer jeg bare ikke å fri meg fra tanken om at det allerede fra barnsben av var så åpenbart hvor dette bar at fyren vitterlig burde vært sperret inne allerede før han nådde tenårene!.. 

Annonsørinnhold

Gir vann i munnen: Julegavene som virkelig frister😋

Slik overvinner du hersketeknikerne!

Jeg er fullstendig klar over at det å ta til orde for noe slikt vel er så politisk ukorrekt som det kan få blitt. Som kjent, er den rådende policy at barn ikke kan diagnostiseres med asosiale/dysfunksjonelle personlighetsforstyrrelser,  da dette etter sigende forutsetter at hjernen er ferdig utviklet. Som den legperson jeg er, kan jeg selvsagt ikke sitte her å påstå at de tar feil, men ikke desto mindre KAN jeg si følgende; I de tilfeller der unger med et smil om munnen plager dyr og angre barn, er likegyldige til straff, og i det hele tatt opptrer som om de var blottet for empati og samvittighet, så er det iallefall noe så til de grader galt fatt i toppetasjen til den ungen at massive tiltak bør iverksettes! – Både i forhold til (forsøk på) behandling av vedkommende selv, men i enda større grad i forhold til å beskytte omgivelsene..

Selv om det er mye som gjenstår i hht å komme til bunns i spørsmålet hvorfor- og hvordan enkelte mennesker utvikler såkalte dysfunksjonelle personlighetsforstyrrelser som psykopati, sosiopati og narsissisme, der den røde tråden som går igjen er liten- eller ingen evne til empati, så er det i det minste bred enighet om at enkelte er født uten evne til empati, mens det hos brorparten av tilfellene er en kombinasjon av arv- og miljø som ligger til grunn. I praksis, innebærer denne arv & miljø-kombinasjonen at vedkommende er arvelig disponibel for å ‘slå av’ det meste av menneskelige følelser som en overlevelsesmekanisme dersom vedkommende utsettes for mishandling/misbruk i tidlig alder.

At det i de sistnevnte tilfeller lar seg gjøre å (mer eller mindre) gjenopprette et ‘avslått’ følelsesregister igjennom behandling, syntes forståelig. Men i det mindretallet av tilfeller der unger født inn i de beste hjem opptrer tilsynelatende blottet for alt som er av både samvittighet og empati, er jeg imidlertid tilbøyelig til å mene at hensynet til omgivelsenes sikkerhet faktisk må veie tyngre enn at ethvert barn har krav på å vokse opp under de forskriftsmessige forhold og omgivelser. M.a.o syntes det fra mitt ståsted å være unntak fra den oppleste- og vedtatte norm om at det ikke finnes noe slikt som onde barn.

Som sagt, har ikke jeg noe grunnlag for å motsi den medisinske slutningen om at slikt som psykopati- og sosiopati ikke kan fastslås hos barn, med den underforståtte betydning at det inntil hjernen er fullt utviklet ‘kun’ er snakk om adferdsforstyrrelser/vanskeligheter, hvorpå ‘barnets beste’ -og barnets velferd’ uansett forhold skal være gjeldende praksis. Og i utgangspunktet lyder jo dette som en riktig så korrekt- og velbegrunnet. Men så slår det meg at den samme policyen om hva som er til ‘barnets beste’ like fullt må gjelde for det som måtte være av yngre søsken og øvrige slektninger, medelever, nabounger, osv, osv. – I tillegg til det som måtte være av tilgjengelige dyr, for den saks skyld! Når et barn utviser en så gjennomført kynisme at h*n ved gjentatte anledninger har gjort seg skyldig i regelrett tortur, og i verste fall hva som utvilsomt klassifiserer som drapsforsøk, der vedkommende topper det hele ved å opptre fullstendig uberørt av både hendelsen som sådan- og de reaksjoner som måtte avstedkomme fra hhv foreldre/foresatte, skole og samfunnet forøvrig, så kan jeg nemlig ikke skjønne annet enn at ‘det beste’ for de respektive ungene må være at tryggheten- og sikkerheten ders besørges ved at de gjøres utilgjengelige for den respektive trusselen, om denne så aldri så mye er en mindreårig!

For i det hva som på papiret er et barns beste blir satt opp i mot hva som er x-antall barns beste, kan jeg nemlig ikke skjønne annet enn at hensynet til ofrene- liksom de potensielle fremtidige- må veie tyngst, -fastsatt personlighetsforstyrrelse eller ei! – Men for all del.. Jeg skal som sagt ikke påberope meg å sitte på noen ubestridt sannhet i dette spørsmålet, så det ville vært interessant å høre andres tanker og meninger rundt dette..

‘Hersketeknikker’ er en uting som i stadig økende grad blir benyttet for å latterliggjøre og/eller ‘fordumme’ ens meningsmotstandere i ordvekslinger overalt i samfunnet; På den politiske arena, på arbeidsplassen, i hjemmet.. – You name it. Heldigvis finnes det imidlertid enkle måter å overvinne disse på.. 

Annonsørinnhold

Test: - Slik blir du kvitt hårveksten smertefritt og for godt!

Er kvinner dummere enn menn??

->>> Når du blir avbrutt, fullfør setningen uansett! Om så vedkommende er aldri så høylytt, så fullfør setningen uansett om ingen får med seg et ord av det som blir sagt. Dette er faktisk kjernepunktet i hht å bli respektert, så det på la seg avbryte ved å tie, kontra det å kjøre på ufortrødent, innebærer intet ringere enn et vinn- eller forsvinn.

->>> I en gruppesetting, ta for deg de øvrige involverte som enkeltindivider! Dette gjøres først og fremst ved å tiltale de ved navn, men kan også gjøres ved å søke øyekontakt, som så holdes i sånn ca 3 sek. Å gi folk følelsen av å ‘sett’ som individ, er nemlig et sikkert kort i hht å vinne de over på din side, så når du føler du er i ferd med å tape gehør/oppmerksomhet til din opponent i en gruppe, så er det å gi hver og enkelt noen sekunders blikkfokus et sikkert kort i hht å vinne de tilbake.

->>> Mennesker søker inkludering! Vi mennesker er flokkdyr, og har derfor en ‘greie’ med å bli inkludert i et fellesskap. Følgelig, vil det å påpeke likheter mellom en selv- og ens samtalepartner (som f.eks; ‘Vi er jo begge/alle byjenter her, slik at hver og en av oss dermed har erfart…’, eller ‘X og jeg er jo begge oppvokst på 80 -tallet, slik at…’) veien å gå for å skape en felles plattform som gjør at det å gå til angrep vil sitte betydelig lenger inne da det vil gi en følelse av å gå til angrep på en av ens egne.

->>> Benytt kroppsspråk/ordløs kommunikasjon når du ikke har ordet! Gode/positive signaler, slik som f.eks et smil- bifall med øynene, etc har en oppmuntrende effekt på mottakeren til å fortsette i samme spor, mens negative signaler, i form av slikt som et ‘skjevt blikk’, eller rett og slett å ignorere vedkommende, har en dempende effekt på det utviste adferdsmønsteret. – Og intet er faktisk mer effektivt i hht å ta brodden av en hersketeknikk som det å ikke respondere i det hele tatt, men snarere bare holde blikket til vedkommende, gjerne med et spørrende uttrykk.

->>> Ta tak i hva du mener er ufin oppførsel! I første omgang kan dette gjøres uten å gå på den/de de gjelder, men istedet legges frem på et generelt grunnlag (som f.eks; ‘Nå bør vi vel avstå fra å gå til personangrep dersom vi skal kunne komme frem til en løsning i denne saken..’). Dette for å gi vedkommende en sjanse til å ‘reise kjerringa’ i hht adferd. Men om dette ikke virker, og de er nødt til å tas individuelt, så vær helt konsekvent på at det er handlingen/oppførselen som skal tas, og ikke vedkommende som person. På denne måten, hever en seg over det lavmålet du vil ta bukt med, mens du i motsatt fall ville latt deg dras ned til samme nivå som din motstander.

->>>  Distanser deg selv som person fra det som blir sagt! Verbale angrep vil vi imidlertid uansett, i større eller mindre grad utsettes for i løpet av livet, og her er kunsten rett og slett å jobbe med deg selv, med det mål for øyet å kunne bygge opp et typ usynlig ‘skjold’ som stanser/forhindrer treffende/sårende bemerkninger fra å kunne ‘nå inn’. Dette er spesielt relevant for oss som opererer på nett, da det å mestre dette rett og slett er synonymt med å være ‘immun’ ovenfor nettroll.