Når en føler seg mislykket i forhold til de rike og berømte..

Jeg vet ikke hvor vanlig det er å tidvis bli slått av vemod over hvordan så mange gjevngamle eller yngre har oppnådd så mye mer enn en selv, uten å ha gjort noe spesielt (som utdannelse e.l) for det. Det gjelder alt fra toppolitikere til programledere, og det som ellers måtte være av innbringende, høyprofilerte karriærer. For mange har muligheten praktisk talt bare deiset ned i fanget, hvorpå alle dører har åpnet seg på vidt gap. En kan virkelig bli nedtrykt av langt mindre.. – Og i slike stunder, er det eneste som kan få en opp igjen det å gå inn på hvilke fordeler en har ved hverken å være spesielt rik eller berømt. Når sant skal sies, har jeg faktisk googlet det mer enn en gang, så her har jeg altså opparbeidet meg en solid kunnskap som er verdt å videreformidle.. 

 

 

Her følger altså noen ulemper ved rikdom og berømmelse jeg vil tro kan muntre de fleste rett tilbake til normal tilfredshet med det livet en lever:..

 

Rike & berømte er som magneter for falske mennesker:  Er en rik og/eller berømt, kan en ikke lenger ta vennlighet for hva det er. Disse kan aldri vite om imøtekommenheten de blir møtt med er grunnet i at de blir likt eller at de ønsker noe, det være seg noe direkte pengerelatert, å bli brukt som ‘springbrett’ for å komme i kontakt med de ‘rette’ menneskene, eller at de rett og slett ynder å sole seg i glansen fra vedkommende.

 

Rike & berømte får ikke gå i fred på gaten:  Uansett om de er i matbutikken, er på stranden, et utested, eller hvor det enn måtte være, vil de bli stanset av folk som ber om bilder, autografer, og gud vet hva. Slikt tar tid, og må være noe skikkelig herk, og spesielt når en skalk rekke frem til et bestemt klokkeslett. Det er heller ikke bare å avvise noen, uansett hvor velberettiget det er og hvor høflig og beklagende det blir gjort; Avviser de noen, blir de øyeblikkelig stemplet som overlegne primadonnaer.

 

Rike & berømte er yndede objekter for ryktesmeder:  Intet selger bedre enn kjendisskandaler, og verden er full av kynikere med ekspertise på å snekre sammen løgner og halvsannheter om de ‘rette’ menneskene.

 

Rike & berømte opplever stadig at folk forsøker å ødelegge livet deres av misunnelse:  Det være seg privatlivet såvel som det profesjonelle. Eksempelvis blir forholdene deres gjerne utsatt for et konstant trykk fra folk som går ‘all in’ for å skape splid, eller det konstrueres settinger, fakta og situasjoner for å rasere karriæren deres. Dess mer berømt en er, dess flere tiltrekker en seg av folk som ikke eier grenser for hva de er villige til å gjøre og hvor langt de vil gå for å gruse ofret for misunnelsen.

 

Rikdom & berømmelse får en gjerne til å miste perspektivet:  Mens ‘Kari & Ola’ er super-happy over å få tatt seg en årlig chartertur til Rhodos eller ‘Grangka’, må de rikeste blandt oss gjerne stå som eiere av øya de oppholder seg for å oppnå en tilsvarende glede.. Hva nyanskaffelser angår, tapes gjerne gleden over fine ting propesjonalt med at en i stadig økende grad er i stand til å kjøpe alt en måtte ønske. Det syntes nærmest naturgitt at en ikke evner å oppnå den samme gleden over ting når en kanhandle i denne prisklassen etter eget forgodtbefinnende som når en har spart en tid for å kunne finansiere den aktuelle gjenstanden.

 

Rike & berømte må også svare for de tristeste og vanskeligeste tingene i livet:  Mens en gjerne vil rope ut sin lykke til verden, vil en helst mure seg inne med sin ulykke, og dette gjelder like fullt for de rike og berømte som for alle andre. Problemet er imidlertid at det å kunne bearbeide sin sorg bak lukkede dører og/eller at ens feilgrep får passere i mer eller mindre stillhet er ikke er kjente mennesker forunt. De må svare for sine feilgrep og sorger like fullt som de blir spurt ut omn sine successer og lykke.

 

 

 

Matfavoritter fra A til Å

En kulinarisk favoritt per bokstav! 

 

Sushi

 

Ananas ->  Favorittfrukt (og alt annet vegetative, for den saks skyld) sammen med mango.

Biffsnadder med Bernaise ->  Og comes frites, selvfølgelig..

Camambert ost ->  Spesielt digg på salte kjeks, men jeg spiser også greit opp en pakke uten noe som helst til også..

Dundersalt ->  Like digg i dag som i barndommen.

Elgkjøtt ->  Viltkjøtt generelt og elgkjøtt spesielt er det desidert beste kjøttet. Dessuten slipper en å uroe seg for forholdene disse dyrene lever under.

Fish’n chips ->  Britenes nasjonalrett faller også i smak hos meg.

Gratinerte Poteter ->  Spiser det helst alene, fordi det er så himla godt.

Hamburger ->  En ‘all time favorit’ jeg aldri blir lei.

Is ->  Dette er vel en favoritt hos de fleste, vil jeg tro..

Japp ->  Verdens beste sjokolade.

Kylling i karrisaus  -> En av mine favorittretter på jobben. Elsker den sausen!

Lapskaus -> Brun eller lys er ett fett. Lapskaus er digg uansett!

Makrell i tomat ->  Som barn var det eneste fiskematen jeg likte, og det er fremdeles blandt mine favorittpålegg den dag i dag.

Nachos ->  Den ideelle kosematen.

 

En tar ikke med seg matpakke når en jobber på resturant, for å si det sånn..

 

Ostepop ->  Enten elsker en det, eller så hater en det, og jeg tilhører definitivt førstnevnte gruppe.

Pannekaker ->  En annen ‘all time favorite’.

Q sjokomelk -> Fyldig og god, og smaker skikkelig av sjokolade.

Reker ->  Ferske reker, kongereker, frityrstekte reker.. Reker er like velsmakende som variabelt.

Sushi ->  Sushi er helt unikt når det kommer til kombinasjonen sundt og godt!

Taco ->  Topper listen for kosemat i følge med de tidligere nevnte nachos.

Uer ->  Smaker veldig mye bedre enn den ser ut.

[Vietnamesiske] Vårruller ->  Det er den vietnamesiske typen som står og gjelder for meg. De kinesiske er fulle av kål, som jeg ikke kan fordra.

Wraps ->  Det er noe ved disse ‘kjempelumpene’ som gjør at de løfter det meste av mat en har inni.

Xtra ->  Mener det er en tyggegummi som bærer dette navnet, hvilket jeg liker for å friske opp ånden. – Så da fikk jeg inn noe her også!

Yeasts ->  Eller søtpoteter som de også kalles er upåklagelig som tilbehør til middager.

Zoo-pastiller ->  Enda et godteri fra barndommen som fremdeles faller i smak den dag i dag..

Æ ->  ???

Ørret ->  Den beste fisken sammen med laks.

Å ->  ??? (Det eneste spiselige jeg vet om her er ål, og det er helt skrekkelig..)

 

 

 

 

 

 

Bildene som ikke skulle vært på bloggen!

Samme konsept som ‘Bildene som ikke kom på bloggen’. Jeg har imidlertid gjort om på tittelen fordi bildene KOMMER jo vitterlig på bloggen i disse innleggene. – Men vakre er de såvisst ikke, og skulle derfor aldri blitt vist frem til offentligheten, så.. Her er bildene som [overhodet] ikke skulle vært på bloggen!..

 

Det første bildet i rekken, var aldri ment å kunne komme ut i offentligheten i utgangspunktet, men like fullt er det et bilde som overhodet ikke har noe på en blogg med respekt for seg selv å gjøre. Det er imidlertid utkomme av at jeg av en eller annen grunn fikk det for meg at jeg skulle forevige hvor gjennomvåt det er menneskelig mulig å bli på en 5 minutters sykkeltur..

 

Til tross for solbrillene, ville jeg seriøst løpt dersom noen hadde gitt meg dette blikket. Det er slik jeg ser for meg det å ha ‘mord i blikket’. Creepy as fu*k, rett og slett!

 

Ja, hva skal en si..

 

Her hadde jeg glemt solbrillene på jobb, og fant ikke andre reservebriller enn disse som gir en fluelooken, hvilke jeg ikke engang har den ringeste anelse om hvordan har endt opp blandt mine eiendeler. Igjen har jeg altså fått det fore å forevige meg selv på mitt latterligste..

 

Hva som skjer med vinklingen i dette bildet måtte gudene vite..

 

Dette bildet irriterer meg faktisk grenseløst! Det kunne nemmelig blitt skikkelig bra om jeg bare hadde hatt åndsnærværelse nok til å innrette meg etter lyset i stedet for å herpe hele bildet ved å posisjonere meg slik at det ble mest- og værst mulige skygger, -og kanskje sett litt mindre sur ut…  Den posen kunne blitt så bra, om jeg ikke hadde herpet hele driten..

 

Det oser jo ikke akkurat sjarm og imøtekommenhet av det sammenbitte uttrykket her..

 

Mens alle andre tilsynelatende får disse ‘half face’ -selfiene til å bli kule uansett lys, vinkling og hva det måtte være, blir jeg i beste fall seende ut som om jeg er ruset ut av denne verden, slik som her..

 

 

 

 

Ikke mer hundefor før faren er over!

Jeg er blandt de som har tatt ethvert medieskapt sykdomshysteri med knusende ro. Alt fra svine- og fugleinfluensa til ebolaepidemi har jeg fnyst meg igjennom, og tatt hele dommedagsprofetiet med en stoisk ro. – Inntil nå, hvor det ikke dreier seg om meg, men om min uerstattelige lille ‘pels-pøbel’.. 

 

Ferrari <3

 

Selv om tallenes tale er klare også i hht de mystiske hundedødsfallene, i den betydning at mediene har blåst de 26 dødsfallene som hittil er rapportert opp til å fremstå som tidenes pest, snakker fornuften denne gang til noe nærmet døve ører. Det eneste jeg har å skilte med av fornuft denne gang, er at jeg i det minste har klart å ta til meg at det neppe er snakk om noe smittefare hunder imellom, da spredningen på de rammede er såpass stor. Men når det er sagt, innebar denne erkjennelsen et ditto eskallert hysteri når det kommer til foret, med det utkomme at Ferrari ikkr blir gitt så mye som en bit hundemat inntil kilden til denne sykdommen er eliminert, eller beviselig ikke er relatert til foret. Istedet tilberedes lever, kyllingfileer, og gud vet hva av ubehandlede animalske råvarer til en strålende fornøyd ‘vofsemann’, i full visshet om risikoen for at han vil kreve dette livet ut..

Ferrari er nemmelig en kar som er en racer til å legge til seg vaner som kommer ham til gode, og dette er helt klart noe han, i lykkelig uvitenhet om årsaken til at det sedvanlige tørrforet er blitt erstattet med hjemmelaget, anser for å være et gode. Men om så skulle vise seg å bli tilfellet, får det så være, for når det kommer til det kjæreste jeg har, innebærer selv den minste lille risiko for hans liv og helse så hinsides mye mer enn den ikke-eksisterende risikoen jeg våger å ta i så henseende. En ting er nemmelig de farer som blir blåst opp med henblikk på meg selv. -Noe ganske annet har det vist seg å være når det gjelder Ferrari og de øvrige medlemmene av ‘pels-klanen’. Da slår hysteriet til med renter også her i huset!..

Men i følge siste nytt i saken, later det i alle fall som om de er kommet et steg på veien til å få slutt på dette her, da de har lokalisert samme skadelige bakterier i tarmsystemet til samtlige av de obduserte hundene, så da får en bare krysse fingrene for en snarlig ende på marerittet..

 

 

Finnes det ting det ikke bør tulles med?

Jeg har en sarkastisk form for humor, i tillegg til at latteren har en tendens til å øke propesjonalt med hvor drøyere den respektive komikeren kan sies å være. Men til tross for en forkjærlighet for det upassende, finnes det selv for meg en grense for hva som kan tulles med.. 

 

df-foto

 

Nå skal det sies at det er ytterst få som har klart å overskride den grensen for hva jeg syntes er greit å tulle med, og da har det stort sett gått på slikt som å henge ut enkeltmennesker på bakgrunn av slikt som utseende, alder e.l. på en slik måte at vedkommende nærmest ikke kan unngå å ta seg nær av det.

Videre ville jeg ikke syntes det var greit dersom noen skulle harsellere med slikt som ofrene i 22 juli-massakren, hvilket også innkluderer fysiske og emosjonelle skader hos de overlevende og de pårørende. Når det er sagt, føler jeg imidlertid det er tilnærmet fritt frem å spøke om Breivik (som person) og hans idiologi. Videre mener jeg politiets innsats i den tid dramaet pågikk på Utøya er en vits i seg selv, og faktisk bør harselleres med for på den måten å øke folks bevissthet på hvor hårreisende det faktisk er at de satt der godt utenfor skuddhold ‘pansret’ fra topp til tå med sine automatvåpen, mens fullstendig ubeskyttede turister m.fl reddet svømmende unger fra drukningsdøden.

Hva andre verdenskrig angår, syntes jeg også det finnes grenser for hva som kan fleipes med. Selv om det begynner å bli lenge siden, finnes det fremdeles gjenlevende blandt de som kjempet og/eller var offer for denne krigens grusomheter. Pga tiden som har gått, kan en tross alt gå vesentlig lenger her, men så lenge det fiunnes overlevende som bærer på sine traumer fra den gang, ser jeg klart for meg en grense for hva som ikke syntes greit også her.

 

 

Men stort mer enn dette er det heller ikke jeg kan komme på som ikke tåler å harselleres med. -Og mer enn noe annet, gjelder dette mennesker i mellom hvor alle de involverte med på notene. På resturanten, hvor jeg har mitt virke ved siden av bloggingen, ville nok noen og enhver fått ‘bakoversveis’ om de hadde overhørt de replikkene som faller oss ansatte imellom, det er sikkert og visst (hehe).

I mitt tilfelle, spilte utrolig nok det å kunne gjøre narr av min egen mentale tilstand på råeste vis en avgjørende rolle for at jeg kom meg såpass fort på beina igjen da jeg ‘møtte veggen’ for noen år tilbake. For meg, skulle det å ha noen som evnet å harsellere med mental helse og lidelser generelt og depresjon spesielt på det mest avsindige nivå av ubetalelig betydning. Jeg har ingen problemer med å forstå at dette såvisst ikke er veien å gå for alle, men for meg, gav dette et helt nødvendig perspektiv på de tanker, ideer og vrangforestillinger som hadde vokst til et nivå hvor det føltes som om de opptok hele hodet.

Men nok om meg.. Hvor går deres eventuelle grense for hva dere mener er usmakelig å fleipe med?

Sider ved bloggertilværelsen som har overrasket mest!

Jeg har ved flere anledninger vært inne på viktigheten av å sette seg inn i det en vurderer å begi seg inn på på forhånd. For det første, er dette et ‘must’ m.h.t å kunne foreta en vurdering om at dette faktisk er noe for deg; Vil du kunne takle det presset og/eller de negative sider som følger? -Og for det andre, vil du være forberedt på det som måtte komme dersom du velger å gå inn i hva nå enn de respektive planene gjelder. Men det er tilnærmet umulig å kunne se for seg alt av følger og sider på forhånd, og derav stille forberedt. Dette gjelder like fullt for bloggertilværelsen som for alt annet, og her følger hva som har kommet overraskende på meg hva livet som blogger angår.. 

 

 

->>  At jeg overhodet ikke følte noe på å blogge for fremmede, uansett hvor personlig, kontroversielt eller pinlig emne jeg måtte ha tatt for meg, mens jeg tidvis hadde så noia av tanken på å bli lest av kjente og bekjente at det f.eks tok både tid og stunder før jeg fikk meg til å annonsere nye innlegg på Facebook. Dette så jeg faktisk ikke komme..

 

->>  At jeg nærmest umiddelbart skulle bli så mye mer personlig på bloggen, samt at den er endt opp med å bli så mye mer variert enn hva jeg så for meg på forhånd, overrasker meg fremdeles.  Planen i utgangspunktet, var nemmelig å lage en ren aktualitetsblogg hvor jeg tok for meg det som skjedde når det skjedde, med minimal innblanding av meg og mitt liv.

 

->>  At jeg har fått så mye mindre ‘dritt’ i kommentarfeltet enn hva jeg forberedte meg på, er kanskje det som har overrasket meg aller mest. Jeg har faktisk enda til gode å komme ut for et skikkelig ‘troll’ av typen som lever for å fortelle folk hvor stygge de er, osv! Videre har jeg selv på mitt mest kontroversielle, -hvor jeg har vært helt og fullt innstilt på ‘storm’, har det for det første vært overraskende lite uenighet, og for det andre har den uenigheten og kritikken som har vært blitt fremlagt på en ideell måte hva saklighet angår, kun med ytterst få unntak.

 

->>  Hvor godt jeg har blitt mottatt her på blogg.no, -både av selve administrasjonen/staben på portalen, og av de andre bloggerne, -selv de mest etablerte/kjente jeg aldri hadde sett for meg ville kunne ta seg tid til å svare på henvendelser ‘left, right & center’.   Jeg hadde heller ikke kunnet se for meg hvor fort jeg skulle begynne å ‘bånde’ med mine første medbloggere, og hvordan det er så fritt for konkurransementalitet oss bloggere i mellom. Jeg ville aldri ha trodd det dersom noen fortalte meg hvordan folk istedet for å ‘slå’ seg opp og frem, istedet hjelper hverandre opp og frem. I det hele tatt er menneskene tilknyttet blogg.no den ‘by far’ mest gledelige overraskelsen jeg har opplevd i løpet av mitt drøye halvannet år som blogger.

 

 

Betale alt over ett, eller at hver enkelt betaler for seg?..

Om vi tenker oss følgende setting: Det er lørdagskveld, og du befinner deg i en maxi-taxi på vei til byen med gode venner. I det blinklysene settes på og bilen bremser ned for å slippe dere av utenfor det respektive utestedet, skjer akkurat det du på forhånd hadde bestemt deg for at ikke skulle skje denne gangen; Du lar deg atter en gang manipulere til å ta deg av betalingen med fagre løfter om umiddelbar vipsing, andeler som skal gjøres opp med drinker, og gud vet hva som for lengst har vist seg å være av samme substans med en ditto verdi som et luftslott.. Atter en gang vil du sitte igjen med Svarte-Per, for de pengene ser du aldri igjen.. 

 

df-foto

 

Er et par hundrelapper i ens disfavør nå og da virkelig noe å bry seg om når det er snakk om nære venner det ellers ikke er noe særlig å utsette på, eller er det en reell grunn til irritasjon og derav verdt å ta opp med den/de det gjelder?

Man kan også tenke seg følgende scenario: Dere er ute på resturant, hvor du, som kjører, drikker cola mens de andre drikker øl og/eller vin, i tillegg til at din biffsnadder var vesentlig rimeligere enn kokkens spesial som et par av de andre valgte. Når dere ber om regningen, tar imidlertid selskapet ditt til orde for å dele regningen på antall personer som den største selvfølge, mens du får følelsen av å være i ferd med å koke over innvendig da du atter en gang ender med å betale en alt for høy andel i forhold til den summen du har spist/drukket for kontra de andre.. – Er det smålig å reagere på at en en skjelden gang ender opp med å legge i en skarve hundrelapp eller to på dine nærmeste, eller er det et reelt problem det faktisk er verdt å risikere dårlig stemning over?

 

Er det greit at venner til stadighet momser av sushi-talerknen din istedet for å kjøpe sin egen?..

 

Mens vi er inne på resturant, kan en også tenke seg et gjentagende hendelsesforløp hvor følget ditt kun bestiller et par vårruller eller lignende da h*n etter sigende ikke er ‘sånn veldig sulten’, for så å forsyne seg ubeskjedent av talerknen din etter at ‘miniatyrretten’ er fortært. Men at de har endt opp med å spise 1/3 av maten din, eliminmeres umiddelbart fra hukommelsen i det servitøren rydder de tomme talerknene fra bordet, og det er trid for regningen; Da råder prinsippet om at hver betaler for det de har bestilt som den største selvfølgelighet. Her er ordet ‘bestilt’ brukt bevisst, for dersom det i stedet var snakk om at hver mann betaler for det de har spist, ville fordelingen vært en ganske annen.. Er slikt noe å ta på vei for, eller er det for uakseptabel snylting å regne dersom det gjentas til stadighet?..

For mitt vedkommende, kan en trygt si at jeg har et komplisert forhold til slike adferdsmønstre; For mens jeg på den ene siden, har det i meg å bli provosert til kokepunktet av folk som til stadighet helt eller delvis skal vri seg unna å betale sin rettmessige andel, blir jeg gjerne vel så sint på meg selv for å være så himla smålig, og tvinger meg selv til å holde kjeft, og huske på at det finnes langt værre ting å bli utsatt for her i livet.

Hva syntes du?..

 

Happy ending mot alle odds! [link til innlegg som ikke kom på portalen]

For noen uker tilbake, fortalte jeg den spesielle historien til katten min, Knerten, i et innlegg som desverre ikke har nådd ut slik det var ment å gjøre da det viste seg å være min tur å oppleve at teknikken sviktet slik at det aldri ble lansert på forsiden. I den senere tid, har jeg imidlertid sett flere som har løst dette ved å republisere via et nytt innlegg, hvilket jo er en glimrende ide som for min del betyr at også dette innlegget kommer ut på samme vis som de øvrige.  

 

->>>  KLIKK!  ->>>

 

Mennesketypene som irriterer meg

Jeg kan selvsagt ikke snakke for andre enn meg selv, men jeg er nok neppe alene om å ha visse mennesketyper som en rett og slett finner særs irriterende.. 

 

 

Her må det imidlertid sies at min oppfatning av noen som irriterende ikke er synonymt med at det er noe ‘galt’ ved de objektivt sett. Årsaken til at jeg opplever disse som irriterende, er rett og slett at de innehar visse grunnleggende personlighetstrekk, virkelighetsbilde og/eller meninger/oppfatninger som er stikk i strid, og derav uforenlige med mine. Like fullt, opplever jeg de som både irriterende, og om jeg skal være helt ærlig, tidvis enfoldige, slik at jeg begrenser all omgang med disse til den rene høfligheten en nærmest er programforpliktet til å utvise som et resultat av at en tross alt er ‘vokst opp i et møblert hjem’.. Vel.. Her kommer de på løpende bånd:

  • Utseendekommentatorene  →  De som syntes å være avhengig av å gi negative kommentarer til sine medmennesker ang utseende m.m for å øke egen selvfølelse og/eller gi utløp for hva som i realiteten er åpenbar misunnelse. Disse menneskene later til å næres av det å få andre til å føle seg triste, miserable og generelt besørge et dårligere selvbilde/selvfølelse hos de som innehar trekk de selv ønsker seg.
  • ‘Følgerne’ →  De som åpenbart ikke danner seg sine egne meninger og standpunkt, men som justerer disse slik at de til enhver tid matcher hva som er politisk korrekt, i tillegg til å ha forkastet alt av egen smak, hvorpå det som likes og mislikes er fullstendig overlatt til tidens trend å avgjøre. Fra mitt ståsted syntes det å være fint lite som skiller dette adferdsmønstret med det hos kvegflokken som slavisk følger bjellekua.. 
  • De uverdige fremmedkulturelle  →  De som blir gitt privilegiet av en oppholdstillatelse her i landet, men som kun har forrakt til overs for det land og folk som har tatt de imot. Dette er den gruppen innvandrere som ikke bidrar men kun forlanger, hvilket utgjør en grell kontrast til at de som bidrar ikke forlanger noe som helst! 
  • Sytepavene  →  De som glatt kan holde klagesangen om hvor lite hjelp de får, hvor lite penger de får osv, osv fullstendig blottet for det minstemål av selvinnsikt som kreves for å se at de ikke bidrar med noe som helst for å gjøre seg fortjent til det de får. Disse skal bare ha og ha uten å gjøre en dritt, og fordømmer både systemet så vel som de som har mer, uten å ta det arbeidet disse tross alt har lagt ned for å oppnå disse godene med i betraktningen.
  • De uvitende  →  Jeg forlanger overhodet ikke at man skal holde seg up to speed med alt av nyhetssaker, og ha full ‘kåll’ på alt fra de interne konflikter i Syria til hva innbyggerne i Gausdal kommune måtte anse for å være den viktigste saken i årets kommune- og fylkestingsvalg. Men en viss grunnleggende basiskunnskap må en da kunne forvente og forlange av voksne borgere i et opplyst samfunn, som f.eks at det er kommune- og fylkestingsvalg denne høsten. Enda mer prekært er det å f.eks kunne navngi de mest sentrale medlemmene av kongefamilien (får regelrett fysiske smerter av folk som ikke engang kan navngi kongen og dronningen), statsministeren og USAs president. -For ikke å snakke om de som ikke engang er i nærheten av å kunne tidfeste den annen verdenskrig. 
  • De troende  →  Fra mitt ståsted, taler det å fremdeles tro fullt og fast på det verdens- og virkelighetsbildet som gis i religionene i vår tid og opplyste del av verden rett og slett for mangel på intelligens i skjønn forening med den ovenfor nevnte uvitenheten. Hadde denne gruppen i det minste kunnet leve i sin tro uten å belemre andre med den, ville de forsåvidt være til å utstå, men det later til å fortone seg stein hakk umulig.
  • ‘Pissmæggene’  →  De som klager på alt mulig, i tillegg til å være så forutinntatte det er menneskelig mulig å få blitt, hvorpå de henvender seg til de som måtte ha tråkket på deres hårsåre tær denne gang med i en kjeftete tone mixet med nedlatenhet, hovmod og overbærenhet.  
  • Haterne  →  Det er vel neppe noe behov for noen nærmere forklaring når det kommer til denne gruppen og årsaken til at de er blandt mine mest irriterende mennesketyper.. 

Alle er vi influencere på ulike vis

For noen dager siden, tok jeg for meg influencer-begrepet i titlueringsøyemed i dette innlegget. Men om vi istedet tar for oss ordet i form av dets betydning, er vi faktisk influencere alle og enhver. Slikt som f.eks å gi et smil til en forbipasserende på gaten, eller å utføre små tjenester som f.eks å hjelpe en som er dårlig til bens inn på bussen, har ofte en betydning som er langt større enn man i det hele tatt evner å forestille seg. Bryter en inn der det kan syntes som om et barn/ungdom ikke har det greit, kan en brått ha endret liv uten å ha den ringeste anelse om det.. 

 

 

Vi er alle med på å påvirke menneskene rundt oss og verden vi lever i. En lærer har f.eks en enorm innflydelse på sine elever, politikere lever for å påvirke folk til å dele deres syn på hvordan samfunnet bør være, og hvilke verdier som bør fremmes. Videre har familien en enorm påvirkningskraft på hverandre, og da spesielt de eldre ovenfor de yngre, for ikke snakke om hvilken inflydelse en har som venn, arbeidsgiver og kollega. Selv blir jeg med gjevne mellomrom slått av tanken på hvor stor påvirkning jeg faktisk kan ha for dagen til de jeg betjener, for ikke snakke om i hvilken grad disse kan gjøre et hav av forskjell når det kommer til min. En av de mest minnerike opplevelsene i så måte, fant sted da jeg for noen måneder siden skulle rydde bordet etter å ha tatt forvel med en resturantgjest jeg hadde servert, hvorpå de hadde lagt igjen en serviett med følgende hilsen påskrevet:

 

 

Disse åtte små ordene knotet ned på en serviett, gjorde at denne dagen vil bestå i minnet som en av de beste i mitt yrkesaktive liv. Og det å få slike uventede anerkjennelser og positive overraskelser, har det igjen med å bringe ut det beste av en selv. En får da noe tilnærmet et instinktivt behov for å løfte de som omgir en opp til det samme euforiske nivå en selv befinner seg, og hvordan gjør en det? Jo, en trykker på de ‘rette knappene’ en vet booster folks sinnsstemning, slikt som komplimenter, servicen en yter blir tilført ‘det lille ekstra’, oppmuntringer, osv. Til tross for alt dette, er det gjerne ingenting i forhold til den mestringsfølelsen som følger, og som gjør en (enda) bedre på det respektive området på sikt.

Hva ‘boost’ i hverdagen angår, kan iallefall jeg underskrive på at det er fint lite som kommer opp i mot den følelsen av å bli komplimentert av andre jenter, eller homofile gutter for den saks skyld, hvor det er garantert fritt for baktanker. Dette er i mine øyne de ærligste komplimenter en kan få, men desverre er vi generelt så alt for dårlige på akkurat dette. En ting er at enkelte holdes tilbake av sjenanse, men som hovedregel kan det trygt sies at det skal en selvsikker kvinne til for å ha det i seg å kunne komplimentere en annen. For mitt vedkommende er dette med mitt eget ønske om å fremstå som akkurat dette; ‘A lady of confidence’, kombinert med vissheten av hva et slikt ektefølt kompliment gjør for min egen sinnstilstand hva som motiverer meg til å stå frem som en av det mindretall som komplimenterer det misunnelsesverdige hos andre jenter hvor det er berettiget.

Selvsagt er bloggen et talerør jeg har valgt med det for øyet å kunne øke min innflydelse på omverdnen, men uansett hvor denne virksomheten skulle ende opp, vil den påvirkning som jeg måtte utøve gjennom denne etter alt å dømme ikke kunne måle seg med den som utøves i det sosiale livet.