Om en snau måned, så skjer det beste som har skjedd på år og dag; Da blir jeg nemlig hunde-mamma igjen! Da oppdretter er i høyrisikogruppen for C19 får jeg dessverre ikke dratt og besøkt henne i mellomtiden, men jeg kan i det minste gi en aldri så liten bildeintroduksjon den lille cocker spaniel-jenta!.. 

 

 

Hun er jo allerede utsett til å være verdens vakreste ‘vofs’, og det går ikke engang å begynne å beskrive hvor mye jeg gleder med til hun kan hentes hjem!

Jeg har jo bestandig ønsket å ha hund og katt sammen, da jeg syntes de utfyller hverandre på et helt fantastisk vis, og er underskjønne i det de lærer hverandre å kjenne. Det har derfor helt klart vært et tomrom her etter at jeg mistet Ferrari for drøye halvannet år siden, og selv om dette er en god stund, håper jeg jo katte-mafiaen (hvilken du bla.a kan lese om her) i det minste har beholdt noe av evnen til å omgås en hund, slik at tilvenningsprosessen vil være raskt unnagjort. Nå innebærer jo selvsagt en rask bonding store sjanser for en ditto tidlig innføring i den snedige pøbelskap som bedrives over en lav sko her i huset, men noe ‘svinn’ må en jo bare regne med!

For en måned eller to tilbake, la jeg ut en liten serie innlegg, der ‘huspøblen’ ble introdusert i tur og orden (- Hvilket du kan lese om du klikker HER, og ‘blar’ deg videre derfra).
Og som nevnt, er ingen av disse pelsdottene her i nærheten av å være normale katter! Dette her går nemlig et godt stykke utover det som følger de ulike personligheter..

 

Å bli sett vandrende gatelangs med opp til 5 katter diltende etter på samme vis som andungene dilter etter moder-gakken, er ut i fra reaksjonene fra forbipasserende si aller høyeste grad særegent nok.

Om mulig, øker hakeslippfaktoren ytterligere et hakk hos de som slumper til å bevitne at katter som følger med til butikken eller andre steder blir bedt om å vente i form av et ‘mamma kommer snart’, for så å sette seg til rette på utsiden parkeringsplassen der de føler seg komfortable i forhold til trafikken, og forblir sittende som den mest veldresserte hund frem til de ser meg..

Men jeg vil faktisk si det aller merkeligste denne gjengen har fått for seg, er at de har inntatt en flokkdyrmentalitet/adferd som jeg har forstått skal være tilsvarende den man finner hos en løveflokk på vandring!

 

 

I en flokk, -de tilhørende vår egen art inkludert, så handler det jo om å forsikre seg om at en har alle med seg til enhver tid, og hos løvene (og sikkert et utall andre flokkdyr), er lederhannen øverste ansvarshavende, hvorpå det i hans fravær blir det automatisk hannen rangert som nr to som stepper inn, osv. – Og i det ingen hanner er tilstede, så er det eldste hunnen som kommer på banen.. Vel.. Er de kun to, så ‘driter de i det’, men med en gang den tredje eventuelt kommer til, så kommer formasjonene til uttrykk: Dvs. at der det kun er jentene som er med (ja, i de strekkene Pepsi går selv, og ikke setter seg til å hyle til hun blir tatt opp og båret), så er det Tufsa som, i det minste gjør et forsøk på å holde styring på følget ved å gå bakerst. Denne posisjonen krever imidlertid at en nyter en viss respekt, og der har Tufsa en del å hente, for å si det slik. – For å få en hylende Pepsi som har satt seg på bakbeina til å lette på rumpen ‘and get movin’, krever sin mann, -bokstavlig talt!..

 

 

Men hun holder holder i det minste baktroppen til hun gir opp den umulige. – Men i det en av gutta dukker opp, -la oss for ordens skyld tenke oss at det er yngstemann av de to, Knerten.. – Da slipper hun den rollen raskere enn man i det hele tatt skulle tro observasjonen kunne nå frem til hjernens bevissthet! I det han kommer, slippes alt ansvar pronto, og hun sidestilles med sine egne avkom, Dolly og Pepsi. – Og det samme gjelder for Knert i det selveste diktatorkongen; Rusken aka ‘Kim Jong-pus’ kommer til!

 

 

– Og med ham, så har man en som virkelig vet å lede en flokk! Selv Pepsi har å  kutte ut ‘crappet’ sitt, og lyde i det sjefen sjøl kommer på banen! ‘Vil du ikke, så skal du!’, og etternølere (les;Pepsi) og ‘surrehuer’ som f.eks tar en avstikker innom en hage e.l. hentes tilbake i rekken, hvilket gjerne gjøres ved å rappe til den ulydige med en pote hvis bredde i det ‘tærne’ sprikes ut, fyller hele håndflaten min, slik at denne tumler rundt både en og to ganger føe den kommer seg på beina igjen!

 

 

I et lederansvar, ligger også å beskytte flokken, hvilket tilløp til voldsutøvelse jeg tidvis mistenker kan være i overkant lystbetont.. Men ikke desto mindre, var det hysterisk da Kverten på en av sine aller første turer møter på hva som antas å være områdets nummer to (altså etter glad-diktatoren). Han kunne umulig være mer enn et par måneder da han, på størrelse med et moderat marsvin, blåder seg opp og freser til denne digre hannen som nærmest er like stor som Rusken.. Det Knerten ikke ser, -men som denne ‘ruggen’ ser, er at et par meter bak den knøttlille obsternasige ungen, så sitter en massiv rusk i en truende positur og borer øynene inn i ham.. Denne trekker seg så klokelig sakte men sikkert tilbake, og vekk, og Knerten, som ikke har sett i retning bak seg, blir jo dermed etterlatt i den tro at han egenhendig har vunnet denne stillingskrigen! Det ble jo farlig, for han ble altså så cocky og kjepphøy som verden neppe har sett maken til!..

 

 

Jeg syntes faktisk man kan se forskjellen i uttrykket hans på bildene, om en sammenligner dette siste bildet av Rusken i det han har inntatt rollen som flokkleder med det øverste, der han sitter og slapper av..

Men uansett, så skal jo vitterlig ikke denne formen for flokkmentalitet med ditto adferd i sitt adferdsregister! Det er altså så velorganisert og gjennomtenkt i det Rusken selv innehar flokklederstillingen at de fleste kville komme til kort i forhold, -også denne gang mennesker innkludert! – For om du ser for deg en forelder med ansvar for fire svinsende unger der en både skulle sørget for sikkerheten, og at ingen stikker av, ødelegger noe, osv, osv.. Vel.. Rusken har enda ikke vært så mye som i nærheten av det punktet der en unge blir annonser funnet, og en hysterisk mor gjenforenes med sitt like blide avkom med en kjærlighet stikkende ut av nebbet, eller omvendt; At forelderen etterlyser ungen.. Bærekraftig galskap, er vel det nærmeste jeg kommer en beskrivelse..4

 

 

 

Sist, men så absolutt ikke minst, i den daglige presentasjonen av pels-mafiaen, har vi ei lita frøken som vet hvor skapet skal stå, for å si det slik; Dolly (de øvrige av ‘pels-pøblens innlegg kan leses HER, HER, HER og HER).. 

 

 

Som nevnt, kom altså ‘Tufsa’ i flertall; Altså, hun var gravid. Ut påpper det så 7(!) unger, hvorav Pepsi, som ble omtalt i går, og Dolly ble værende. De to jentene er visstnok søsken, men ikke desto mindre, er de så ulike de kan få blitt, både på utsiden og på innsiden..

Mens Pepsi er den lille prinsessen hun er, og anser alt fra jakt til klatring i trær for å være under hennes verdighet, gjør Dolly en manns jobb i å bidra til kosten, for å si det sånn; Mus, rotter, fugler av ymse slag og størrelser, ekorn.. – You name it!

Ved siden av Tufsa, er Dolly den som er aller mest ivrig på tur-fronten (de forlanger tur hver dag, disse her, da de ikke er helt vel bevart noen av de). Om jeg så tok beina fatt til Happaranda, så ville Dolly og Tufsa fulgt etter.. Dessuten kan jeg gå inn steder, hvorpå jeg ber de vente utenfor, -og de venter!

 

 

Om hun ikke er ute og leker eller på fanget og koser, så krangler hun med Knerten. De to er rett og slett som hund og katt (hvem som er hunden er i det her tilfellet, er jeg imidlertid usikker på). Denne ‘cat-fighten’ har også en snodig dynamikk, da det er Knerten som jager Dolly når de er ute, mens det er Dolly som er plageånden inne..

Dolly har det i det hele tatt med å hisse seg opp mot sine firbeinte søsken med gretne fres i tide og utide. Hun er unektelig oppdrageren i flokken, da hun har en rimelig lav tolleranse for dårlige manerer..

I det vi er kommet til ‘pels-pøbel’ nummer 4 (hvorpå de tre øvrige åpenbares ved å klikke følgende linker: Kim Jong-pus, Glad-tjukken og Puse-primadonnaen), er turen kommet til selveste puse-prinsessen; Pepsi. Her har vi nemlig ei som er så ‘girly-girl’ som det går an å få blitt.. 

 

 

Som jeg var inne på i gårsdagens innlegg om husets primadonna, og forsåvidt også i det om glad-tjukken, Knerten, så ankom Tufsa i flertall, so to speak. Hun var nemlig gravid med hva som skulle vise seg å være hele 7 unger, hvorpå jeg endte med å beholde to av de selv. Hva Pepsi angår, ble dette bestemt temmelig tidlig, da hun var såpass liten at hun fikk supplerende næring via håndmating, og da blir det umulig å la de gå til noen andre..

De to jentene er jo for lengst voksne nå, men Pepsi har på sett og vis aldri sluttet å være kattunge. ‘Pepsen’ er også så til de grader en ‘girly-girl; Litt yr i luften eller skittent på bakken, for eksempel, og hun forlanger å bli båret på tur! Dessuten er hun engstelig for det meste av det som måtte befinne seg utenfor husets fire vegger, og går derfor aldri mange meterne utenfor døren.

 

 

Videre, er Pepsi overhodet ikke bundet av hvordan en katt er ment å skulle oppføre seg fra naturens side; Å fange mus (eller noe annet for den saks skyld) er rett og slett under denne frøknas verdighet, og ei heller har hun vært observert så mye som en cm oppe i noe tre. – Og som om ikke det var nok, sitter/ligger hun på fanget som et menneskebarn, hvilket er posituren på bildet over.

Pepsi er kort og godt ei lita puse-frøken som kunne sjarmert en gråstein i senk.

 

 

Nå som dere har blitt kjent med husets herremenn i innleggene Kim Jong-pus og Glad-tjukken, er tiden inne for å presentere selveste puse-primadonnaen; TwoFace, eller ‘Tufsa’ som hun går under til daglig. 

 

 

I likhet med Rusken (alias Kim Jong-pus), er også Tufsa langhåret, men i motsetning til nevnte Rusk, holder Tufsa pelsen sin plettfri til enhver tid. Mens Rusken helt eller delvis klarer å herpe pelsen sin så til de grader hver eneste vår at han må barberes, helt eller delvis, har jeg til dags dato ikke engang hatt behov for å gå over Tufsas med floke-kammen. Her er det nemlig ikke en floke å spore, -ever!

Om samtlige ‘pels-pøbler’ ter seg som hunder i det de både bringer leker tilbake til meg om jeg slår den bort til de, og forlanger daglige turer hvor de følger etter meg som andungene følger etter moder-anden, tar Tufsa dette ut til det ekstreme. Om jeg så hadde tatt fotturen til ‘Happaranda’, kan du være sikker på at denne frøkna hadde vært ved min side hele veien. – Jeg kan til og med ha henne gående med på besøk, og be henne vente utenfor, hvorpå hun sitter der og venter til det er tid for å traske hjem igjen!

 

 

På den (langt) mindre lydige siden, er Tufsa ei svært demonstrativ lita frøken i det hun ikke er fornøyd med det som er servert i matskålene (les; tørrmat). Da graver hun demonstrativt ut alt søppel som måtte finnes i posen, til min tvilsomme fornøyelse.

Ellers kan nevnes at Tufsa også er en omplasseringskatt, som det skulle vise seg kom i flertall, så følg med i neste episode..

Som annonsert i innlegget Kim Jong-pus, i går, vil dere få stifte bekjentskap med hver enkelt av ‘pelsmobben’ som regjerer her i huset. Det respektive innlegget var dedikert til eldstemann i flokken, og i dag er det yngstemann, Knerten, dere skal få bli kjent med. Den naturlige rekkefølgen, ville jo vært å fulgt opp med den nest eldste, osv, men jeg velger å omrokkere litt rett og slett fordi denne historien er så himla vanskelig å fortelle;  Knerten ble nemlig funnet blant søpla på dynga da han etter våre beregninger kun kan ha vært rundt 3 uker gammel.. 

 

 

Foranledningen var at vi hjalp ei venninne å flytte, hvorpå vi kjørte på natten i gjennom, for så å heller sove da jobben var gjort en gang ut på morgenen/formiddagen neste dag. Dette gjorde bla.a at det som skulle kastes var pakket og klart slik at det kunne kjøres til søppelplassen da denne var mer eller mindre tom for folk umiddelbart etter åpningstid. Min venninne hadde med seg kjæresten min for å hjelpe til med sjauingen, og de hadde såvidt kommet frem til den første konteineren da hun hørte den hjerteskjærende pipingen til hva som viste seg være en bitte liten kattunge. -Livredd var det vel heller han som fant de i et desperat søk om hjelp..

 

 

De han ble så tatt med til bilen, hvor han ble pakket inn i jakker og gensere for å holde varmen mens de fortet seg å bli kvitt skrotet, for så å få kjørt det lille nøstet hit til meg, siden jeg for det første iallefall hadde et snev av erfaring med håndmating, og for det andre at de håpte han ville bli akseptert av TwoFace som fremdeles ammet det drøye 2 mnd gamle ungekullet som ble født i juli..

 

Da Knerten kom, var det ene øyet fullstendig lukket, og vi tenkte som så at han kunne ha blitt plassert der fordi han var antatt blind på dette øyet, hvilket gjorde det hele om mulig enda mer hjerteskjærende. Han var jo så liten og redd denne lille karen, men overlevelsesinstinkt hadde han iallefall i stort monn! Erfaringsmessig, har ikke kattungene begynt å smake på fast føde før de er over en måned gamle. Det var dermed knyttet stor spenning til hvorvidt han ville evne å innta noe av den vellingen vi laget av ‘bløtmat’ most og blandet med vann og en liten skvett melk. Men dette var en kar som visste å ta for seg av matfatet! Han åpnet rett & slett bare munnen og pløyde seg bortover mens han svelget unna. Det var med andre ord en temmelig nedgriset liten pusegutt som så var klar for å introduseres for de øvrige av husets katter pluss hund, hvorpå det naturlige valget om å starte med ungene, skulle føre til det mest uventede så vel som rørende noen av oss hadde vært vitne til tidligere..

 

 

Samtlige av disse begynte nemlig umiddelbart å vaske ham ren, for så å gni snutene inn i pelsen hans, hvilket vi fant ut måtte være for å ‘dynke’ ham med lukten sin for å innlemme ham i flokken. TwoFace så derfor bare rart på ham, men brydde seg ikke døyten om å ha fått en ekstra i kosten utover det. I de påfølgende dagene, gjorde også hun sitt m.h.t den lille ved å la ham amme alene mens de andre på denne tiden ble mer og mer opptatt av den faste føden som ble servert.Samtlige syv firbeinte brøt fundamentalt med nedarvet adferds- og reaksjonsmønster i forbindelse med Knertens ankomst. Selv mannfolket hadde tårer i strie strømmer over det utrolige som foregikk foran øynene på oss i disse grytidlige morgentimene den 17. september for snart to år siden..

Med den lille trygt sovende i møljen av sin dobbelt så store nye søskenflokk, sloknet også vi tobeinte i hver vår stol/sofa. Jeg var den siste som våknet, vekket av en liten ‘knert’ som forsøkte å klatre opp via buksebeinet, -og som da jeg satte meg opp, så opp på meg med ikke bare ett, men TO vidåpne, friske øyne..

 

 

Knerten har helt fra den dagen han kom til oss som et bitte-lite knøtt, hatt en enorm personlighet. Utgangspunktet var jo at vi skulle finne et godt hjem for ham også, slik som for de øvrige ungene, etter at ‘redningsarbeidet’ var vel utført. Men det tok ikke mer enn et par dager før det var fullstendig utelukket. En ting var vårt hurtig eskallerende bonding med ham, men han knyttet seg umiddelbart til oss så til de grader at hans plass i ‘familien’ på permanent basis bare var en selvfølge det hverken var noen vits i å vurdere eller diskutere.  De umenneskene som sørget for at han ble hensatt på dette fryktelige stedet, skulle visst hvilken gave og berikelse denne ugjerningen endte opp med å bli for oss. De skulle bare visst hva de gav avkall på i dette uber-søte vesenet!..

Ja, da er det nok noen og enhver som er spente på å høre hva denne frøkna har geskjeftiget seg med det siste døgnet! – Og det, mine damer og herrer; Det er den meningsløsheten på et helt nytt nivå som vil dere få se resultatet av nå:..

 

 

..- Jeg har nemmelig forsket på hvordan ansiktet mitt ville fremstått dersom jeg tilhørte en annen art!..

 

 

 

 

 

 

 

Ja, og slik går no dagan!..

 

Og så var turen kommet for det orange innlegget i anledning FRODITHs fargeutfordring! 

 

 

Orange er definitivt en kul farge, men desverre så himla lite kledelig for meg. Dolly derimot, vet virkelig å bringe denne fargen til sin rett!  

 

 

Men når det er sagt, har fotokunsten vist seg å kunne få ting som overhodet ikke funker i virkelighetens verden til å bli ‘as cool as it gets’, slik som mitt orange hår (hvilket gudsjelov var en skum-farge som lot seg vaske ut etterpå) i denne photo-shooten..   

 

 

 

I dag har jeg nok en gang latt meg sjokkere av en historie relatert til hvordan norske barne- og dyrevernsinstitusjoner rennes ned av såkaldte ‘bekymringsmeldinger’ jeg har vanskelig for å se kan være grunnet i annet enn ren & skjær ondskap.. 

 

 

Jeg kan enda huske den gangen den nåværende ordningen med bekymringsmeldinger ble igangsatt. Da var det Gro Halem Brundtland etterlyste ‘nabokjærringa’ som bryr seg med hva som skjer- og hvordan folk har det i nabolaget, hvorpå folk kappet om å lovprise ihverksettelsen av dette tiltaket.  Tenåringsversonen av ‘selv’ reagerte imidlertid sporenstreks med vanntro over at hun, som allerede var å betrakte som en verdenspolitiker, kunne være så forbannet naiv at hun genuint trodde dette ville bli en praksis i det godes tjeneste. ‘Dette kommer til å gå lukt til helvete grunnet sladrekjærringer uten annet livsinnhold enn å bry seg i andres saker’  tenkte jeg. – Og jeg tør påstå at jeg fikk helt rett..

Ikke sånn å forstå at jeg betviler at barn enten har blitt reddet ut fra uholbare forhold, så vel som at det er barn hvis dårlige kår har blitt snappet opp betydelig tidligere enn de ellers ville ha gjort uten at det ble ihverksatt tiltak på disse områdene. Men disse rettmessige tilfellene kunne like fullt vært oppnådd ved tiltak som istedet for å oppfordre til ‘kjærringkonspirering’. heller ble rettet inn mot skole/barnehage, og den slags, da jeg er skråsikker på at dette ville luket vekk nær sagt alt av den urettmessigheten som foreligger blandt dagens bekymringsmeldinger..

 

 

Desverre er det faktisk ikke ‘bare’ foreldre med barn som blir gjenstand for slike innrapporteringer, da det til stadighet er å høre om dyreeiere som får mattilsynet på døren som følge av grunnløse bekymringsmeldinger. – Dyreeiere hvis firbeinte åpenbart lever under de best tenkelige kår  Når det kommer til dyr, så har en jo faktisk ingen andre instanser å rette seg mot når det kommer til å få nyss om misslighold enn til innrapporterte observasjoner fra allmennheten. Men like fullt så sendes det falske/urettmessige anmeldelser også her i stor skala, slik at det ikke bare er dyreeiere som får den særs ubehagelige- og sjokkartede opplevelsen av å få kontrollører på døren, men også medfører bortsløsing av tid for mattilsynet, liksom for barnevernet, å måtte bruke tid på grunnløse henvendelser.

Hva som virkelig provoserer meg vedr. denne typen innrapportering, er at de det gjelder fritt kan holde frem med hva som i beste(!) fall er grunnet i fordommer av værste sort, mens de i værste fall har sitt utspring i ren ondskap, hevnlyst og/eller skadefrohet. I mine øyne, burde det vært åpnet for at slikt kunne bli straffeforfulgt. – At jeg, som generelt er en ihuget motstander av alt som blir lagt fram av lovforslag, kan jo fremstå som det reneste paradox, men det er faktisk kun lover som går på å innskrenke ens personlige frihet jeg er motstander av. Det som derimot går ut på å påføre andre skade, det være seg fysisk eller psykisk, er imidlertid noe helt annet. -Og å påføre andre skade, er i aller høyeste grad det som bedrives gjennom å sende inn urettsmessige bekymringsmeldinger slik det i dag gjøres fullstendig fritt for konselvenser..

Dere som har vært innom i løpet av den siste uka, har antagelig fått med dere at hunden min, Ferrari, har pådratt seg en kraftig bronkitt, og han må i den anledning innta 3 tabletter daglig i min. 12 dgr til. I den forbindelse, føler jeg nå at vi er kommet dithen hvor det må være lov å spørre de som produserer medisin for dyr, såvel som vetrinæren som skriver de ut; Hva faen er greia med å gi ut medisiner i tablettform for dyr!?? 

 

 

Vi mennesker ynder jo å se på oss selv som så himla smarte. Jeg er imidlertid frarøvet det privilegiet, da ethvert medlem av den firbeinte Henriksen-klanen viser seg å være sin tobeinte adoptivmor fullstendig overlegen hver eneste dag. – Og nå i disse dager, er det Ferrari som virkelig får briljere, grunnet de hersens medisinene som jeg er pokka nødt til å påse at faktisk blir inntatt av pels-pøblen, og at jeg ikke bare blir forledet til å tro så inntil jeg tilfeldigvis kommer over utspyttede piller på steder som bak TV-benken, eller ‘gravd ned’ under noe rot på gulvet..

Det jeg lurer på, er hvorvidt de nevnte ‘bakmenn’ for denne formen for medisinering selv har forsøkt å gjennomføre en tablettkur på en hund eller en katt. -For det tror jeg nemmelig neppe, for da ville det aldri ha blitt gitt i fucking tablettform!! Da hadde det garantert blitt utskrevet i den eneste formen sikker medisinering lar seg gjøre, nemmelig som mixtur, hvis oppløsning en kyler ned halsen på de med ei sprøyte!!

 

 

Mine beste odds for å få i Ferrari disse pillene uten at for mange går til spille, er ved å gjemme de i pølsebiter. -Ja, gjemme og gjemme, fru Blom.. Han vet så indelig vel hva som følger disse pølsebitene, og hvor eksakt inne i disse den respektive pillen befinner seg.. Det tok jo derfor selvsagt ikke mange dagene før han boikottet hundemat ‘all together’, med et lite unntak for å terge Knerten i går kveld med å jafse i seg rubbel og bit rett forran ansiktet på husets ‘glad-tjukkas’. Men hundemat er pr. i dag noe som kun kan inntas for gøy, for som føde, er det nå kun pølser, burgere og kylling som kan aksepteres.

Forholdene tatt i betraktning, er imidlertid dette noe jeg fint kunne leve med, bare det betalte seg i 3 oppspiste piller pr. dag. Men i formiddag fikk jeg bevist hva jeg har vært fokusert på å forhindre hele veien; Nemmelig at han får et ubevoktet øyeblikk til å spytte, eventuelt hoste opp den pillen han har bevart, finrenset for godsakene som omgikk den. Her trengs såvisst ikke lange tiden; Et par sekunder er mer enn nok!

 

 

Mitt sterkeste kort i så måte, er at uten å få dette ubevoktede øyeblikk, er han nødt til å svelge unna til slutt. Han vet nem,melig også så indelig vel at i det jeg ikke lenger ser nytteverdien i disse pølsene (i kylling eller kalkun, takk!) og fileene, blir konsekvensen å få pillene manuelt dyttet ned i svelget, samtidig som godbitene hans, som for oss andre blir redusert til helger og høytidsdager igjen..

Herregud, jeg må innrømme jeg gruer meg til den tlf. til dyrlegen som er dømt til å måtte foretas i det vi vil ha tapt x-antall tabletter. og derfor må få utskrevet flere tabletter for å få fullført kuren.. Jeg liker jo såvisst ikke å innrømme nederlag, -i noen som helst form, og selv om det respektive ærendet er å betrakte som stein hakke umulig!..