Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Nå har det vært så vått i skogen her at det har vært nærmest umulig å ferdes der uten våtdrakt og svømmeføtter. Vi fikk imidlertid streifet innom i utkanten da det var en periode med frost, men det er også alt.
Vi er dermed blant de ytterst få her i landet som gleder seg til kulde og snø uten å være skientusiaster. Ikke minst skal det bli deilig når den lille spirrevippen får svidd av energien med lek i snøen istedet for å rase rundt som en tornado på speed inne! Når det er regn og blåst må hun nemlig nærmest hales med ut, hvilket jo er fullt forståelig i grunn..
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Om du ikke kan fatte og begripe hva det er du ser på dette bildet, så er det fullt forståelig. Greia er bare at settingen er så nydelig at det bare måtte legges ut uansett..
Det du ser, er nemlig Leah som har lagt sin elsk på å bruke langhårskattenes pels som snutevarmer! Her har hun altså boret snute og ansikt så til de grader inn i pelsen til Pepsi at det kun er et øre som stikker frem øverst i bildet.
For Rusken sin del, blir den varme pusten litt i overkant etterhvert, og en ikke-eksisterende respekt for Tufsas kinnpels over tid har gjort henne en anelse knepen mht å la Leah få ‘bruke’ pelsen hennes etter eget forgodtbefinnende. Men Pepsi elsker å få varm luft pustet inn i pelsen, så de to kan bli liggende slik i evigheter. .
Samtidig som det å være ‘pelsbarnsforelder’ har oppsiktsvekkende mange fellestrekk med det jeg har observert hos småbarnsforeldre, hvilket primært går ut på å holde de søte små i live, og sekundært unngå at huset rives ned, er det også de tirader i en ‘pelsbarnfamilie’ som for andre må syntes å være tilhørende et galehus..
Mens en typisk panikksituasjon for en småbarnsforelder er grunnet i slikt som at arvingen brått sees sprintende som en fullsjømann med kjøkkensaksen- eller brødkniven for den saks skyld, i hånden, er jo det ganske så sammenlignbart med den panikken som oppstår i det hundevalpen har fått tak i en lighter e.l.
Pelsbarnsparalellen til det svært så gjenkjenbare utbruddet ‘Ikke dra søsteren din i håret! – Slipp den fletten!!’ som reaksjon på de sammenstøt som oppstår når det finnes to eller fler ‘minimennesker’ i en husstand, har imidlertid en langt merkeligere ordlyd for den uinvidde: ‘Slipp kinnpelsen til Pepsi med en eneste gang!’
Det er når det kommer til sånt som at de samme spilleregler må gjelde begge parter under lek, pelsbarnsversjonen virkelig tar form av et galehus i form av kommandoer tilsvarende ‘Rumpesniffing må gå begge veier, Leah!’
Jeg vil vel også tro det ville reist mangt et sett øyenbryn dersom en småbarnsforelder ble hørt i det h*n avsa irettesettelsen ‘Vi freser hverandre vel ikke opp i ansiktet på den måten sånn uten videre, gjør vi vel, Dolly!?’
Ei kan jeg vel se for meg det ville gått ubemerket hen om en storebrors erting av sine småsøsken hos de tobeinte ble avbrutt med kommandoen ‘Rusken! Slutt med den sprellingen forran Leah!!’
Den aller mest bisarre forskjellen mellom tobeint og firbeint oppdragelse, må dog være når de firbeinte tar mobbeofre (les; mus og andre byttedyr) med hjem, for så at den ansvarsfulle voksne nærmest går i fistel med kommandoen ‘Gi *byttedyret* til Leah (for umiddelbar avli8vning) pronto!!’
Utfordringen med pelsbarn kontra de tobeinte småbarn, er jo først og fremst grunnet i at førstnevntes atletiske kapasitet overgår selv den ypperste menneskelige verdenseliten fra en særdeles ung alder. En to-treåring med saks får en m.a.o fatt i nærmest umiddelbart etter faren er observert, mens kattunger og hundevalper er mennesket fullstendig overlegne kun et par måneder etter fødselen.
At firbeintes fysikk gjør de i stand til å hhv komme til- og å få fatt på ting der en tobeint smårolling ikke har sjanse, tar jo f.eks denne altoverskyggende faren for at de skal dytte noe i munnen som så settes i halsen til et helt nytt nivå hva hundevalper angår. Mens småbarnsforeldre ikke bør gå til større anstrengelser enn å plassere ting 20 cm innenfor bordkanten, eller en snau meter opp i høyden for at all fare skal være avverget, har valpetiden til Leah satt seg på minnet som en tid der man gikk konstant med hjertet i halsen for det neste hun fikk fatt i, klarte å rive ned, e.l. – Enten ved egen hjelp eller godt assistert av en gjeng enda mer atletiske ‘kattesøsken’.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Rusken, som nå har blitt 13 år gammel, har heldigvis trappet ned på tyranivirksomheten med årene, men den som måtte tro han vil abdisere som eneherskende pelskonge og overlate roret til yngre krefter med det første, må jaggu tro om igjen..
Det jeg mener, er at han ikke er som programmert til å klikke i vinkel over sånt som uautorisert ferdsel forbi leiligheten og den slags. Hovedsakelig er det jo nabolagets katter som er blitt styrt med jernpote, men også de hunder som intetanende treffer på husets lodne herre i det de intetanende går inn- eller ut av boligfeltet i forbindelse med at de har vært med på besøk til noen av naboene har fått smake pisken, for å si det sånn.
Jeg mistenker vel i grunnen denne tilsynelatende liberaliseringen i styresettet kan være en reinspikket illusjon. Rusken har igrunnen ikke behov for å kjeppjage alt av firbeint liv som måtte komme inn i synsfeltet hans lenger. Nå sitter han nemlig bare helt rolig mens han setter blikket i de på et vis som jeg faktisk enda har til gode å se har feilet i hht å få den utpekte til å backe. Og dette innkluderer, tro det eller ei, alt fra ungkatter til hunder på størrelse med en gjennomsnitts okse.
Jeg husker spesielt godt den siste som forsøkte å yppe med diktatoren fra ‘casa Henriksen’: Det var en rotweiler som neppe glemte det kattedyret i løpet av sin levetid. For stikk i strid med norm i møte med en lavtknurrende gigant med en umiskjennelig truende undertone mot å komme for nær, og spesielt der det er en katt og kjempen er en hund, så viker ikke Ruskegutten en tomme. Han bøyer seg istedet lett fremover, reiser bust, og flekker tennene i et fres mens han klasker poten i asfalten, for så å returnere til status squaw mens den stakkars kjempen klokt trakk seg tilbake.
Det merksnodige er imidlertid at han på ett eller annet vis umiddelbart vet hvem som hører hjemme på dette området.. Jeg var nemlig ganske så stresset over hvordan det ville gå da det i løpet av kort tid flytter inn to husstander med hver sin katt, -begge hannkatter, på toppen av det hele. Når jeg enda har til gode å se en eneste katt sette så mye som en pote innenfor boligfeltet, som ligger i et område hvor det bor særs mange katter, så skjønner en jo grunnen..
Men det viste seg snart at all bekymring var ubegrunnet: Rusken dro ‘the evil-eye’ beskjeden om hvem som bestemmer til den ene av de, og når de så tydeligvis har skjønt hvem som bestemmer, later det til at også disse får leve herrens glade dager under ‘Kim Jong-pus’ sine beskyttende vinger, -eller poter blir vel mer sannferdig i dette tilfellet.
Du traver målrettet ut døren i solskinn som i regnvær som i snøstorm i den hensikt å få knipset noen blinkskudd av norsk natur så til de grader fremdragende av folk, gispende av beundring undres hvordan i granskauen det kan ha seg at den dama har passert under radaren hos National Geographic..
Problemet er bare at det også er en sabortør med på den respektive utfarten. – En logrende gladsabortør som rykker i båndet slik at det sylskarpe bildet i linsen istedet blir en eneste smørje, som tramper ut i de glassklare vann, og skremmer livskiten av alt fra insekt- til fugle- og dyremotiv..
Meeen.. Nå er imidlertid den respektive fotosabortøren lykkelig uvitende om at hun er så til de grader underskjønn at hun i det minste ikke får forringet de bilder hun braser inn i!
Operasjon ‘herp mutter’n sin photo-session’ lykkes så vesentlig bedre når hun istedet går for å grumse til vann..
Rykke til i armen i det øyeblikk en trykker på utløseren..
..- Eller rett og slett skremmer vettet av det som i utgangspunktet var de perfekte dyeremotiv, som f.eks dette pinnsvinet vi møtte på i sommer.
Kan ikke hun bare bli værende hjemme når du er ute for å ta bilder, vil jeg vel tro den logisk tenkende vil undres over nå..
..- Men det har seg nå en gang slik at min lille sabortør også er verdens vakreste- og fineste turkammerat, så slike uhyrligheter kommer selvsagt ikke på tale.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
‘The pels’ angels’ og det manglende størrelsesbegrepet
Mens det vel må kunne sies å være allment kjent at hunders evne til gradering av størrelser generelt- og vurdering av egen størrelse opp i mot alt mulig annet spesielt er rimelig mangelfull, kan jeg imidlertid føye til at det later ikke akkurat til å være blant katters sterkeste sider heller.
Kattene er imidlertid generelt bedre på å skjule den respektive svikten i vurderingsevne da de har en smidighet som gjør de i stand til å skvise seg gjennom de smaleste åpninger og den slags, slik at de unngår pinlige episoder som der de blir som melonen som forsøkes sklvises gjennom nøkkelhullet. Kattenes mangler i hht størrelsesvurdering ville etter alt å dømme fått passere ubemerket her på berget om det ikke var for de to særs røslige herremenn, Rusken og Knert, og hvordan det kappes om å få ligge på fanget.
Det er nemlig her det kommer for en dag at både Rusken og Knert stiller seg akkurat like uforstående til at de er nødt til å ligge sammenkrøllet som en ball om de skal ha plass med hele seg som det Leah gjør. Det bildet som syntes å ha brent seg inn i bevisstheten til alle tre, er hvordan de hadde rikelig med plass å boltre seg på som hhv kattunger og valp. Forvirringen er dermed tydelig hver eneste gang de ramler ned etter å ha forsøkt seg på merutbredte stillinger. Men intet er i nærheten av så komisk som når de edsvorne partners in pranks, Leah og Knert kommer med det mål for øyet å dele på fanget. Det er selvsagt klin hakke umulig. Men de skal imidlertid prøve ut en rekke særdeles kreative innfallsvinkler før de til slutt bare flater ut med hodet og forlabber i fanget, mens resten blir liggende utenfor på hver sin side.
Jeg kommer bare ikke over dette første bildet av henne etter at hun trådte inn over dørstokken for første gang, som skulle bli såtalende for fremtiden. Den første hun fikk øye på var da hennes fremtidige BFF og prankster in crime: Knert.
Leahs favorittsysler, ved siden av kos, er tur og lek.
..- I tillegg har vi så den mindre populære interessen for Pepsi og Tufsas kinnpels og haler.
Leahs forbruk på tyggepinner er ut av denne verden.
Blant de største overraskelsene, er at hun med tiden har opparbeidet seg såpass med anseelse hos ‘sjefen selv’, Rusken, at hun får bistå ham i å gjete de andre når gjengen er ute på tur.
Egen PC må en jo ha!
I det hele tatt er den lille logreren blitt en uvurdelig del av familien.
Leah (Jack Russell -terrier) og Knert (katt) båndet fra det øyeblikket Leah skred over dørstokken for første gang, og har siden det vært hverandres ‘ride or die’.
Og noe som kan matche ‘awww-faktoren’ til utvist kjærlighet mellom hund og katt, finnes jo ikke.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Den eneste ‘hunden i kurven’, Jack Russell -terrieren Leah, simpelthen elsker kos fra kattene. Og da snakker vi ikke bare saliggjørende ‘head-bumps’, men også slikt som Dolly (t.h) sin borderline ampre vasking av hode og ansikt etter endt tur. Dolly har vel i grunnen sett seg nødt til å påta seg ansvaret for hygienen til hele hurven her, yours truely included. Er det ikke Leahs manglende vaskerutiner etter å ha vært ute, med alt det innebærer av sand, støv og annet ‘mygel’ i pelsen, så er det ‘mutter’n som driver og kliner disse fargegreine i ansiktet i tide og utide.
I utgangspunktet skulle en jo tro en rimelig hardhendt ‘kattevask’ ikke ville være spesielt behagelig for en sart hundesnute, men Leah legger seg til med lukkede øyne og nyter spa-behandlingen i fulle drag.
Fredag var det dyrebutikkdag igjen, og denne gangen kom ‘casa Henriksens’ logrende ‘glad-fis enda bedre ut enn hva det ble betalt for, for å si det sånn! I tillegg til den nye tøyleken vi kjøpte, FIKK hun nemlig med seg en til fra butikkpersonalet!!
‘Dyrebutikken’ for oss er nemlig en sånn liten ‘Dogmann’ -filial der personalet kjenner oss igjen når vi kommer. – Altså en butikk med den gode, gamle nærbutikk-viben jeg husker fra mine tidlige barneår, hvor jeg fikk pølse av slakteren på hjørnet, og personalet kunne navnet på samtlige kunder.
Og i denne lille butikken får jeg altså oppleve denne nærbutikk-greia fra mutter’n sin side, om en kan si det på den måten, i form av at de god-bitene- og gaveremediene som vi fra tid til annen får med til Leah.
For Leah sin del, bød imidlertid den ekstra leken på et aldri så lite luksusproblem, for hvilken skulle hun selv velge å bære med seg hjem!??
Dette ble så elegant løst i form av at det ble foretatt et bytte underveis. Men ikke desto mindre bar vi en hver hele veien!
