Ankesaken mot Baneheiadømte Jan-Helge Andersen er nå sluttført, da kun forsvarerne- og bistandsadvokatenes sluttprosedyrer gjenstår. Aktoratet har dermed gjort sitt, og avrundet så det hele med å legge ned påstand om 2 års fengsel i tillegg til de 19 årene han allerede har sonet i hht det første rettsoppgjøret i 2001.
I utgangspunktet er jo disse to årene det maksimale han kan idømmes, i og med maxstraffen er på 21 år. Der det imidlertid skorter for meg, er at jeg ikke evner å se hvordan noen skal kunne sies å oppfylle kravene til en sikringsdom om ikke dette utysket her..
Jan Helge Andersen i avhørsrommet i forbindelse med den utvidede etterforskningen av drapene i Baneheia i kjølvannet av frifinnelsen av Viggo Kristiansen. (foto: Politiet)
Altså.. Her har vi en fyr som har voldtatt og drept to jentunger på hhv 8 og 10 år, som så, særdeles godt hjulpet av politi og påtalemakt, klarer å vri det hele til at han ble tvunget til å ta del i denne bestialske handlingen av sin halvannet år eldre kammerat. Dette fører så til at han, i tillegg til å frarøve de to drapsofrene livet, også frarøver mannen som hadde vært hans bestevenn siden tidlig barndom 21 samfulle år av hans liv i det han, i følge den opprinnelige dommen altså var gitt å være hovedmannen bak drapene.
Og dette er vitterlig ikke en mann som kan sies å plages av slike trivialiteter som en samvittighet, da han står like forbannet standfast i den påståtte offerrollen i dag, 25 år- og to rettssaker, hvor absolutt alt av bevis utelukkende peker i hans retning, senere. At man ved hjelp av nyere og bedre teknologi har påvist hans DNA, og hans DNA alene ‘all over the place’ på begge de to jentene, hvilket selvsagt innkluderer hun han hele veien har påstått aldri å ha rørt. Andersen perfirerer så den allerede gjennomhullede forklaringen sin ytterligere ved å si han må ha tatt feil i hht hvem av jentene han drepte. Som om det skulle utgjøre noen forskjell når også denne jenta har hans DNA overralt på kroppen hvor DNA’et til en uskyldig umulig kan eksistere.
Allerede her, så skriker jo dette sikringsdom grunnet stor gjentagelsesfare, spør du meg! – Hvilket også var det juryen i den opprinnelige rettssaken idømte Viggo Kristiansen, og det ‘bare’ pga handlingen som sådan. Jan Helge Andersen har så i tillegg sendt sin kammerat bak lås og slå uten å mukke, og mukke gjør han vitterlig heller ikke m.h.t å kjøre på den samme løgnen i forsøket på å så nok tvil i hht hvorvidt han var alene om ugjerningen i dag.
Viggo Kristiansen på vei inn for å vitne i saken mot den tidligere kammeraten. (foto: Terje Pedersen / NTB)
– Og det stopper jo pokker ikke her heller! For ikke bare har rettens sakkyndige, etter å ha foretatt grundige undersøkelser av dette forkvaklede sinnet, konkludert med at det foreligger enbetydelig gjentagelsesfare. På toppen av alt, ble det jo funnet barneporno på PC’en hans under en ransakelse som ble foretatt i forbindelse med den utvidede etterforskningen! – Jeg mener.. Hva mer kan man kreve i hht en sikringsdom!?? Man trenger vitterlig ingen juridisk embedseksamen for å være helt på det rene med at dette utysket av en psykopat er et like klokkeklart sikringsdomtilfelle som Anders Behring Breivik, Samiar Matapour og Stig Millehaugen!!
Den fremste ekspertise på feltet har erklært ham pedofil i tillegg til de grusomheter han har begått! Nå skal en jo visstnok ikke kunne stemple folk etter forbrytelser som ble begått mens de fremdeles er barn, men jeg vil alikevel påstå den voldtekten han begikk som mindreårig adder til alt det andre nå som det har gått som det har gått.
Kort oppsummert, vil jeg si det er et regelrett hån mot alt fra rettspraksis til ofrene, til ofrenes pårørende til Viggo Kristiansen, til samfunnet som sådan som atter igjen vil utsettes for denne tidsinnstilte bomben om kort tid. At Jan-Helge Andersen vil slippes løs blant folk mens han fremdeles er kapabel til å gjøre betydelig skade, er rett og slett hinsides min fatteevne. Uansett utfall av denne rettssaken, vil det altså ha lønt seg å lyve..
Vel tilbake på trygg grunn etter å ha tatt turen utenfor komfortsonen, har blomstringen rukket frem til sitt høydepunkt, der selve ‘kremen av iskremen’ er den vakre, velduftende liljekonvallen..
Tradisjonen tro, må det vel være lov å si, betyr 17.mai vel overstått at bunadkranglingen erstattes av de tilsvarende irriterende idiotiske pridediskusjonene. Som om det ikke var mer enn nok med det årlige oppblusset av de sedvanlge kranglene om det skal flagges eller ei her og der, akkopagnert av de som har strandet i en fjern fortid i hht at homofili burde forblitt forbudt, og legningen pålagt ‘behandlet’. Når vi så først fikk disse +/- 100 kjønnsidentitetene kastet på oss med krav om at hele samfunnet skulle endres etter vannviddets pipe, var det eneste som kunne gjøre det enda et hakk verre at den still motsatte ytterkant også kom på banen; Altså disse Trump wannabes som regelrett vil de som mener å falle utenfor de naturlige kjønnstilhørigheter til livs..
Jeg er jo blant de som har gått beinhardt ut mot dette kravet om at samfunnet skulle tilpasse seg dette oppkommet av kjønnsidentiteter som dukket opp i kjølvannet av gjenåpningen etter pandemien. – Og alt hva jeg har gått ut med i dette anliggendet, står jeg 100% inne for. Tilsvarende står jeg også like fullt inne for hva jeg aldri har tatt til orde for; Nemlig at de det gjelder, -altså de som mener de faller utemom våre biologiske kjønnsinndelinger i form av mann og kvinne, ikke skal få lov til å leve sine liv etter eget forgodtbefinnende.
Det er nemlig en vesensforskjell mellom slikt som selv å anse seg- og sine likemenn (i betydningen å ha tilhørighet i denne gruppen) hjemmehørende under pronomenet ‘de/they’, og derav benytte disse selvvalgte pronomen i sin omtale av hverandre, og det å kreve at vi andre skal gjøre det samme. Tilsvarende er det et rimelig stort gap mellom det å lære barn i barnehage og skole at det såvisst ikke er to kjønn, men hundre, å kreve at man later som om menn både kan føde og amme, osv, osv, og det å ønske de som faktisk lever så uten å påtvinge andre disse merkverdighetene til livs!
Greia er at vi i løpet av få år har gått fra det giftige null, niks og nada av aksept, spesielt hva transpersoner angår, men også i betydelig grad i hht legning, og rakt ut i motsatt ytterlighet med den nevnte eksplosjonen i oppkomme av både kjønnstilhørigheter og legninger, for så at vi nå etter alt å dømme er på full fart tilbake til utgangspunktet. Dette er jo en galskap som faktisk ikke står tilbake for kjønnsidentitetseksplosjonen på sitt verste!
Fra mitt ståsted, kan jeg ikke begripe hvorfor alle og enhver ikke kan få leve sine liv fullstendig etter eget forgodtbefinnende om dette gjøres uten å skade- eller påtvinge andre å rette seg inn etter deres levesett. Om mulig enda mer ufattbart er det at de som genuint er ‘født i feil kropp’ skal tape all troverdighet i så måte, og dermed risikerer å måtte vente med å starte behandling i retning det respektive skiftet til de har oppnådd en viss alder. – En alder som da vil være for høy til at dette skiftet kan bli så komplett som det blir dersom de ikke blir nødt til å gjennomgå sitt biologiske kjønns pubertet. De av oss som f.eks så programmet ‘født i feil kropp’, hvor bla.a Emma Ellingsen i sin tid medvirket, kunne jo ikke bli levnet særlig tvil om at det her var en total skjæring i hht biologisk kjønn og der de var hjemmehørende som personer. Her kunne en jo trygt slå fast at det så langt i fra var snakk om noen fase, om så Ellingsen & co var aldri så unge.
Jeg mener.. Den gyldne middelvei, bestående av aksept uten krav om at ens medmennesker og samfunnet som sådan skal innrette seg kan da ikke være så forbannet vanskelig å oppnå!? Om så noen skulle stappe klærte fulle av vatt og bomull, ikle seg hårbøyle med rosa dyreører og vagger av gårde fordi de identifiserer seg som en forbannet teddybjørn, må da være ett fett så fremt de ikke inntar landets barnehager, skremmer livskiten av ungene, og forlanger samfunnets aksept av deres respektive artstilhørighet!
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Knert har pådratt seg en stygg utslettgreie i bakhodet, og når ingen av de salvene som ble anbefalt på telefon hadde ønsket effekt, bar det ikke lenger noen vei utenom fysisk oppmøte hos dyrlegen.
Og dyrlegebesøk i Knerts tilfelle, er en operasjon ut av denne verden. Det hele begynner allerede på ettermiddag/kveld i forkant, i det vi jo må sørge for at han er tilgjengelig når tiden er inne for å dra til den oppsatte timen. – Og som så mange andre katter, er også Knert i stand til å snappe opp at det er ett eller annet i gjære. I tillegg er jo (selvsagt) hans kattehjerne langt mer lur, slu, snedig og regelrett utspekulert enn min høyst oppskrytte menneskehjerne, så kan klarer jo da allikevel å få snodd seg ut, tross all verdens tiltak som ble iverksatt for å unngå dette. Ergo bar det ut på kattejakt på et tidspunkt som for mitt vedkommende fremdeles er for natt å regne, hvorpå han heldigvis blir funnet. – Og når den her pusen er funnet, så er det en smal sak å få ham hjem, bare en husker å ta med en eske med bløtmat..
Når det så er tid for avreise, skjer dette selvsagt ikke i et normalt kattebur, men i det store sprinkelburet til Leah, hvorpå selve transporten selvsagt krever en hel forbannet maxi-taxi. – Som om han måtte forsikre seg om at den dyrlegeseansen ikke ville bli dyr nok med ordinær transport. På bildet er han altså foreviget på verandaen mens vi ventet på at denne minibussen av en taxien skulle komme
Det skulle det iallefall vise seg at det overhodet ikke var noe å uroe seg for, da den tusenlappen som ble svidd av på den romslige transporten kom i tillegg til de 2 som gikk til dyrlegen, for så at ytterligere 2500,- ble svidd av for de foreskrevne remedier samt nye flåttampuller på apoteket til slutt.
Dernest bærer det avgårde til nok et dyrlegebesøk om noen uker, så her flyr m.a.o tusenlappene like fort av gårde som Knert selv..
Samtlige nyhetskanaler jeg har vært innom i løpet av det siste døgnet, har gått ut og annonsert at 20 mindreårige de kjenner identiteten til står oppført med hele 1300 tilfeller av grov kriminalitet hos oslopolitiet. Uten omsvøp avslører de alderen på samtlige, hvorpå de har ført opp hvilke forhold det dreier seg om for den enkelte sammen med alderen. Like forbannet går samtlige ut med at de alle er gutter, at de kommer fra relativt ressurssvake hjem (hva nå de legger i det), m.m.
Det er kun to ting ved disse guttene som blir hold tilbake for publikum; Navn- og at det utelukkende dreier seg om unge med minoritetsbakgrunn (les; muslimsk fundamentalisme). At navnene holdes tilbake for offentligheten, kan jeg i det minste forstå. Det samme kan definitivt ikke sies i hht at NRK er den eneste av de seriøse aktørene har ‘baller’ nok til å erkjenne hva som etter alle solemerker er selve kjernen i problemet..
Når det kun er et av den store horden av alternative formidlere som i det minste våger seg frempå i form av å nevne hva som etter alle solemerker utgjør selve kjernen av problemet, så blir jo dette set selvsagte valhet m.h.t hvor jeg velger å klikke inn for å lese meg opp på emnet; NRK.
At det skulle være selveste rikskringkastinen som skulle stå frem som kanalen som brøt med den rådende berøringsvegringen på steroider i forhold til å kunne erkjenne at disse 20 verstingene har et felles kulturelt opphav i de mest fundamentalistiske greinene i islam, så jeg vel ikke helt komme. Statskanalen har jo vært av de fremste fornekterne av den åpenbare sammenhengen mellom kulturelt og religiøst opphav og grov kriminalitet. Men denne gang, er det imidlertid TV2 som står for den store skuffelsen i så måte ved at de kjører ut en hel story-line om disse drittungene, for så å ikke nevne den fremmedkulturelle tilhørigheten med et eneste ord. – Ikke så mye som en antydning evnet jeg faktisk å spore i den kavalkaden. Her kan også legges til at jeg fikk blod på tann her, og regelrett saumfarte artikkelen etter hint, så jeg anser det trygt å kunne slå fast at når jeg ikke greide å snappe opp så mye som en antydning i retning de 20s felles tilhørghet i islam etter det raidet jeg foretok, så finnes det ingen slike.
Ut i fra hvordan jeg har formulert meg, vil nok mange kunne forledes til å tro at NRK har angrepet den respektive problemstillingen forskriftsmessig. Det kan jeg imidlertid si med en gang, at det har de definitivt ikke. NRK har vitterlig ingen ideell tilnærming til saken de heller, de er bare hakket mindre ‘ræva’ enn sine kolleer i de øvrige presseorgan.
Det er altså så til de grader mange og graverende ‘issues’ som følger dette her at jeg ikke har den ringeste anelse om hvor jeg skal begynne, og enda mer ‘clueless’ er jeg i hht hvor i heiteste jeg skal kunne avgrense!.. De respektive anliggende begynner jo allerede ved fremleggingen av problemet!
Pressen er jo gitt å skulle være ‘den fjerde statsmakt’ ut i fra det idealet Norge- og vesten forøvrig er bygget på. Følgelig, skal deres oppgave da være å granske- og avdekke ‘shady’ og uheldige forhold som måtte foreligge/bli begått innen de tre offisielle statsmakter; Storting, regjering og domstoler. I dette tilfellet, innebærer dette at pressen forsømmer sin borgerplikt ved å dras med i den berøringsvegringen på steroider som råder hos våre folkevalgte i stedet for å gå ut med brask og bram og tapesere kjernen av problemet utover sine førstesider, og med det smelt alt av kort på bordet. Om pressen hadde gjort jobben sin istedet for å lydig la seg lede av styresmaktene, ville det ikke latt seg gjøre å tåkelegge noe som helst. Med alle kortene på bordet, ville de vært pokka nødt til å ta tyren ved hornene i stedet for den rådende kanossagangen rundt grøten som jo er selve oppskriften på hvordan et problem aldri vil kunne løses.
For det å erkjenne de faktiske forhold i hht et samfunnsproblem, er og blir en ufravikelig forutsetning for å kunne komme frem til gode og effektive løsninger. Videre, er det så at jo mer graverende og samfunnsskadelig det respektive anliggendet er, desto viktigere er det at man er kapable til raskt å komme opp med slike løsninger. Dette er jo grunnleggende logikk som burde være åpenbar for enhver som er ansett kapabel til å navigere seg igjennom livet med myndigheten til selv å foreta sine beslutninger på stell. At det vitterlig burde være så, er imidlertid ikke ensbetydende med at det ER så. Dette er dessverre nok et eksempel på saker der helt åpenbare kjernepunkter tilsynelatende går disse angivelig best kvalifiserte problemløsere hus forbi, hvorav dette kun kan ha tre mulige årsaker:
A) At de faktisk ikke er i besittelse av evnen til å trekke logiske slutninger i sin enkleste, mest åpenbare form,
B) At de av grunner som holdes skjult for publikum (altså deg og meg) velger å omgå roten av de respektive anliggende, av den enkle grunn at det å adressere problemet enten innebærer en uungåelig innrømmelse av ‘feil’ som må unngås for enhver pris, eller
C) At de rett og slett ikke har til hensikt å løse problemet av årsaker som er lukket, låst og forseglet for publikums innsyn. – M.a.o at de i realiteten handler ut fra en annen agenda enn den de gir seg ut for å følge.
[foto: Politiet]
Altså.. Når volds- og vinningskriminaliteten i sin mest graverende form øker proposjonalt med andelen fremmedkulturelle innenfor et gitt område, så levnes det jo forsvinnende liten tvil om hvor roten til ondet ligger, for å si det sånn. Og når så vi har det ene eksemplet grellere enn det andre fra alle de vestlige nasjoner der den respektive berøringsvegringen har pågått i lengre tid enn hos oss, så feier det det siste anstrøket av tvil som måtte restere kjepprett herfra til helvete. Vår del av verden har rett og slett endt opp som en trinnvis demonstrasjon, -eller oppvisning, om du vil, i hvilke samfunnsskader som vil inntreffe etterhvert som den rådende utviklingen får fortsette. Det foreløpig siste kapitlet som er skrevet i denne prosessen, har vi på toppen av det hele i vårt eget naboland, -vår söta bror, Sverige..
– Landet hvis ‘utland’ i følge min barndoms virkelighetsbilde ikke engang kunne måle seg med brorparten av det land som er gitt å være mitt eget, og som jeg ærlig må innrømme språkelig sett har forblitt på den plassen i min bevissthet. Dette er jo landet hvis språk jeg fikk prentet inn i mitt mottakelige barnesinn paralellt med det norske takket være privilegiet jeg var født inn i bestående av tre TV-kanaler på ordinær antenne, hvorav de to valget som oftest falt på var STV1 og STV2. Her var det nemlig langt flere- og bedre sportssendinger, humorprogrammene som har satt seg på minnet, og ikke minst barneprogrammene som gikk de norske generelt- og de talløse (sitat moder’n) grenseløst tåpelige kaukende bergenserne iført idiotiske dyrekostymer; Her kan nevnes Trazan Apanson, Fem myror är fler enn fira elefanter, Pippi, Emil, etc, etc med Astrid Lindgrens fortellerstemme, Vi på Saltkråkan..
Ikke sånn å forstå at min svenskhet kun avstedkom fra TV, for med kun en snau halvtimes kjøretur fra Svinesund var turene særs hyppige barndommen igjennom. Den landegrensen som faktisk deler fedrelandet fra Sverige, ble vel først noe mer enn en teoretisk grense uten reell betydning da jeg hadde nådd en alder hvor en brått måtte forholde seg til de velkjente kvoter man lovlig kunne ta med seg over denne grensen som for meg befant seg på Svinesund. – (Kvoter hvilke jeg forholdt meg til på et vis som avvek fra den gitte oppskriften for hvordan så skulle gjøres, uten at vi bør gå noe nærmere inn på det *hehe*). Slik var altså mitt idylliske barndomsminne av forholdet til vårt naboland, inntil det plutselig ikke var sånn lenger. – Og det var utvilsomt først og fremst grunnet i at Sverige hadde forandret seg vekk fra hva det var, og ikke som følge at mitt virkelighetsbilde etterhvert inntok den voksnes perspektiv.
Inntil den dagen jeg innså at Sverige ikke var svensk lenger, var det nærmeste jeg har kommet en følelse av ikke å høre til der en episode i Gøteborg, der den avvisende holdningen til en gruppe jeg henvendte meg til var grunnet i at de trodde jeg var fra byrivalen Stockholm grunnet dialekten. Nå var det ikke det nor-europeiske broderfolket som utgjorde gatebildet lenger, da dette i større grad for hvert besøk var blitt iblandet heldekkede kvinner, lyden av urdu og jallarop fra muslimske samlingssteder. Men så langt var det bare ‘rart’ og fremmed. Det tok imidlertid ikke mange årene derfra til at Stockholm i realiteten var styrt av fremmedkulturelle grupperinger; Først var det ‘juggene’ som erobret topp-spoten, for så at helvetet for alvor brøt løs da kurderne overtok, hvilket altså førte landet dit det er i dag hvor folk myrdes over en lav sko.
Og Tyskland og Storbritania er nærmest for speilbilder av den svenske ødeleggelsen å regne.. – Jeg mener.. Bevisene for hvor roten til de problemene som disse 20 tenåringsguttene går i bresjen for i dagens Norge levner jo ingen tvil; Det er ikke manglende fritidsklubber og for dyre klubbkontigenter på fotballaget som spiller nevneverdig inn her. Disse gutta kunne jo ikke gitt mer faen i rusfrie ungdomsklubber med biljardkvelder og fredagsdisco! Om de skulle sette sin fot innenfor dørene på et slikt sted, vil det være i den hensikt å utøve vold mot noen, å rane stedet, eller tilsvarende farefull adferd. For å si det rett ut, er de rett og slett legemliggjøringen av de mislykkede forsøkene på å forene de uforenlige vestlige og fundamentalistisk muslimske kulturer, verdier og levesett. Følgelig sitter vi igjen med to måter å angripe anliggendet på dersom vi skal unngå å få hele nasjonen herpet til grunnvoldene slik som vi ser grelle eksempler på hvor enn vi snur oss her i Europa;
A) Enten er man nødt til å komme opp med noe regelrett revolusjonerende i hht integrering, eller
B) Grensene må stenges for ytterligere innflytting fra de landområder hvis folk ikke er forenlig med vprt eget.
Så forbannet enkelt er det faktisk; Enten så gjør man det som er nødvendig for å unngå å ende opp som våre naboer i øst, eller så fortsetter man i samme spor med den følge at det kun er et tidsspm. før Norge, slik vi kjenner det, er en saga blott.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Det kan vel ikke akkurat sies å være gjennomtenkt å kjøpe med ‘Gakka’ den syvende uten pose når Leah var med til butikken. Greia er at hun elsker den kvekkende tøyanda, og derfor har de jo en ditto kort levetid..
Nå var det gått noen dager siden ‘Gakka’ den sjette tok kvelden, så hun blir jo selvsagt helt krakilsk i det hun får øye på denne favorittleksaken sin i hånden min da jeg kom ut. Å vente med å overlevere den vi kom hjem når hun først hadde sett den, var derfor helt uaktuelt. – Men jammen tro hun ikke til, og bar denne fuglen Phoenix av en ‘gakke’ hele veien, uten å mukke. – Ikke sånn å forstå at det dreier seg om noen maratondistanse dette her, – vi snakker kun om en distanse på rundt 200-250m, men bæring er imidlertid noe hun hittil har gått lei fortere enn som så.
I denne settingen, var det imidlertid ikke snakk om verken å slippe den, eller å gå i full pipemodus for at ‘moder’n skulle ta over fordi hun selv ikke gadd noe mer. – Her bar det nemlig ‘himatt’ i høye hastigheter, med ‘Gakka VII’ i et solid grep fra start til mål.
Mitt bidrag denne gang, er et bilde fra den gang da Knert var bitte, bitte liten.
Som jeg har fortalt om tidligere, ble Knert funnet på søppelplassen og bragt hit da han var anslagsvis 3 uker gammel. Den omsorgen de andre kattene umiddelbart utviste ved hans ankomst, er det mest rørende jeg har opplevd i mitt liv. F.eks er det ingenting i en hannkatts natur som gär i retning omsorg for kattunger, og iallefall ikke en som ikke er deres egen. At Rusken så besörger varme og trygghet for den bittelille pjokken, er derfor utelukkende en viljestyrt handling som viser hvilket enormt hjerte han har.
Om vi ikke akkurat går fra blomsten til bien, så går vi i det minste fra blomsten til bug’en. Og da snakker vi ‘bugs’ så godt kamuflert at de knapt er mulig å få øye på i sine rette element, samtidig som de for meg er det mest skremmende som finnes der jeg får øye på dem..
En skal temmelig nære for å fä øye på denne karen her der han sitter i sitt åpenbart rette element.
Men når en først ser denne skapningen, er den så skremmende det kan få blitt for en med blodskrekk for insekter. Så skremmende, faktisk, at den antagelig skremmer vekk potensielle insektsetere när den befinner seg i omgivelser der den synes.
Målet er jo å unngå å ende sine dager som den stakkaren som her blir dratt av sted til et passende spisested..
Det har vært en oppsiktsvekkende økning i aktivitet fra regjeringen Støre nå som vi nærmer oss valg. – Desverre ikke av det gode, jeg vil vel heller si av det katastrofale. ‘But every duck has its day’, som det sies over ‘dammen’, så også den nevnte regjering, skulle det vise seg..
[foto: Gorm Kallestad / NTB]
Inntil den siste måneden eller så, er det eneste vettige regjeringen Støre har kunnet skilte med ved siden av utvidelsen av abortloven at det fra i fjor av ble tillatt for lærere å gripe inn fysisk for å hindre skader på person og eiendom. Nå utvides denne loven med at de fra høsten av også skal kunne gripe inn på tilsvarende vis mot uakseptabel adferd generelt, slik som f.eks truende oppførsel, nedsettende kommentarer, skjellsord, og filming/fotografering av andre uten samtykke.
Det var jo ikke et sekund for tidlig, spør du meg!!
Inntil i fjor, kunne de altså i utgangspunktet ikke en gang gripe inn fysisk for å stanse en slåsskamp og/eller fysiske angrep på seg selv eller medelever. Hvordan dette i det hele tatt har kunnet gjennomføres uten at unger er blitt kjørt på legevakter og sykehus over en lav sko, er hinsides min fatteevne.
Denne policyen med at all form for fysiske inngripen mot barn både er strengt forbudt i lovs form og fordømt blant folket, er fra mitt ståsted nok et eksempel på en utvikling hvis oppstart har vært høyst nødvendig og utelukkende positiv, for så at det hele dras så alt for langt, og derav ender opp i motsatt ytterlighet, som gjerne er like giftig som det var i utgangspunktet. For det er selvsagt ikke greit med den julingen som var en selvsagt del av barneoppdragelsen i tidligere tider. Greia er bare at det så langt i fra er forsvalig å ikke kunne gripe inn med fysisk makt i det hele tatt heller!
Det krever jo ingen ekspertise innen barneoppdragelse, helse og barnepsykologi for å se at det er pokker så langt mellom pryling med belte og bjerkeris, og det fysisk å fjerne- og eller holde fast en rabiat unge. En viss bruk av fysikk er, så langt jeg kan se, påkrevd for både å besørge sikkerheten deres- og til å få oppdratt de til sosialt velfungerende voksne.
Å sette seg ned i den pedagogisk korrekte barnehøyden, for så å rolig og behersket forklare hvorfor de ikke kan gjøre ditt og datt fungerer sikkert i et og annet tilfelle det også, for all del! Jeg har jo vitterlig ingen holdepunkter for å påstå det motsatte, jeg som verken har barn eller ønsker barn. Men selv jeg skjønner jo at dette så langt i fra vil funke i alle tilfeller. – Og jeg mistenker sterkt at det er i de tilfeller det er mest prekært å få ungen til å lystre at det ikke funker. Som f,eks når en unge slår seg fullstendig vrang fordi h*n vil bade i den elven hvor det er brådypt i tillegg til strøm, eller klatrer oppover skaphyllene, etc. Videre evner jeg heller ikke å se hvordan det kan forsvares ikke å røske tak i en krakilsk tass som går løs på en som er enda mindre..
Nå får vi jo indelig håpe dette følges opp, slik at lovverket tar fornuften fangen på hjemmefronten også. Det er ikke barnemishandling å dra avkommet vekk fra situasjonen. I de fleste tilfeller, vil jeg heller si det er forsømmelse IKKE å gjøre det.
Om så jeg hadde ønsket barn, tror jeg jaggu ikke jeg hadde turt å fått noen under de rådende forhold, som simpelthen gjør det klin umulig å oppdra de.
‘The Pels’ Angels’ nyter den begynnende sommeren i fulle drag. En nytelse som i normaltilstand ikke kunne utspilt seg mer forskjellig fra de dovneste katter til den helsprelske hund..
Men den respektive husfreden i ‘Casa Henriksen’ er som en tidsinnstilt bombe. For når de dovne først våkner, er det brått en løveflokk med en liten ulv innkludert som braker løs..
Spesifikt, skjedde det jeg har sett komme med gru, krydret med en klype fasinasjon; Nemlig at katter og hund slår sine emminente jegeregenskaper sammen. Det jeg imidlertid IKKE så komme, var at den som skulle bli hovedpusen i dette scenarioet brått skulle vise seg å være Tufsa, for så at Pepsi(!) hiver seg inn i det satans spetakkelet, som altså oppstår når førstnevnte kommer fykende inn med en fugl i ‘nebbet’, sammen med Leah..
Jeg mener.. Tufsa har vel ikke fanget så mye som en mus på 7-8 år (hun er 9), og Pepsi har ikke engang vært inne på tanken på å jakte noe som helst i sitt liv! Dolly er faktisk den eneste som i løpet av de siste årene har kommet hjem med et ‘bidrag til husholdningen’ dann og vann. Det er derfor med henne jeg hadde sett for meg at Leah hadde gått i tospann med i opprettelsen av dette ‘jaktlaget’, mens jeg har takket min skaper for at Leah’s kattebror in crime, Knert, er like blank på jegerfronten som Pepsi. Årsaken til at Knert har dannet seg et virkelighetsbilde av ‘jakt’ som tilsier å kauke etter bløtmat fra han ankommer boligfeltet, er at han ble funnet og brakt hit da han bare var rundt 3 uker gammel, og derav fikk med seg borderline nada opplæring i kunsten å være katt. For puseprimadonnaen Pepsi derimot, er slike sysler bare under hennes verdighet. – Hvilket hun tar til et helt nytt nivå ved å være den eneste katten jeg noensinne har hørt om som er REDD for mus..
Vel inne, så slipper jo selvsagt Tufsa denne fuglen, etter alt å dømme for felles (forbudt) forlystelse, slik at den da flakser ut i stuen, hvorpå Tufsa, -som har en vannvittig spenst selv til katt å være, spretter opp på sofaryggen, for så at hun kaster seg ut som et forbannet flyveekorn og fanger fuglen i luften. Pepsi hopper nå rundt beina på henne som en kenguru på speed, hvorav det hele er akkopagnert av Leah, som har igangsatt et bjeffeleven uten sidestykke.
Og i det fuglen slippes for andre gang, for så å fages på tilsvarende spektakulært vis, med et markhopp denne gang, er armageddon komplettert med den tobeinte moder’n hylende i kor med bjefferabaldret som Leah holder gående mens hun etter beste evne etteraper stuntene til Tufsa. Det brases så inn i den digre potten med den etterhvert svært så velvokste orkideen, så det er et rent mirakel at den ikke gikk i gulvet etter å ha stått og svaiet på høykant på vindushyllen. Ergo slapp vi i det minste å få stuen jordbelagt på toppen av alt det andre som braste i gulvet så det ljomet etter.
Og det er vel her jeg innser at denne situasjonen ikke vil kunne løses ved hjelp av et vidåpent vindu som det stakkars byttet kunne fly ut i sikkerheten igjennom. – En erkjennelse som også innebærer en særs raskt eskallerende blodangst i hht at enden på visen dermed blir at det er jeg som må sørge for den nødvendige avlivingen for å forhindre ytterligere lidelser hos en fugl som jeg nå er helt på det rene med ikke står til å redde.
Men gudsjelov glemte jeg i forbifarten å ta min egen redning med i beregningen; Nemlig Leah.. For om Tufsa har en katts fulle kontroll over kraften i bittet, så kan det samme vitterlig ikke sies om Leah, som nå får prøve seg på, -og lykkes såpass i dette forsøket på et Tufsa-stunt at hun fanger det nå temmelig medtatte byttet. – Og ‘fanget’ når det kommer til den særdeles oppgirede lille logreren, er synonymt med umiddelbar finale i et jafs, for å si det sånn. Det hele tar vel ikke stort mer enn et minutt eller så, men det var til gjengjeld et minutt hvis firbeint tornado drønnet så til de grader at en slettes ikke kan se bort i fra at det kan ha gitt utslag på Richters skala. Om det i utgangspunktet klinger brutalt, er jeg faktisk uhorvelig lettet over at de etter alle solemerker har skjønt hverandres styrker og svakheter såpass at kattene overlater selve avlivingen av det de bytter de måtte gidde å ta på farten og spensten til Leah.
Lyden av det respektive knaset som følge av Leahs grep, gjør meg så lettet at det går en god stund før det faktum at det fremdeles befinner seg et fuglelik i leiligheten som må fjernes blir meg bevisst. At noen av disse ‘smultbollene’ mine kunne ha spist byttet, slo meg ikke engang som en mulighet. Det de (hvilket i denne sammenhengen garantert er ensbetydende med Pepsi) imidlertid HADDE gjort, var å legge sitt bidrag til kosten pent plassert på kjøkkenbenken for preparering!..
Om ikke dette rabalderet var mer enn nok for en dag, skulle det faktisk ikke gå mer enn en time-halvannen før det oppstår et mjaueleven utenfor her. Et mjauespetakkel som var iscenesatt av en tålig forurettet Dolly som demonstrerer sin posisjon som eneste katt med en katts jegerferdigheter i form av et, gudsjelov steindødt, rottetrofé som er dandert til fullt display. At disse vitsene av noen ‘jaktkatter’ brått skulle ha stått for dagens fangst, -som hun var akkurat for seint ute til å få bidratt til, var tydeligvis en skam tyngre enn hun kunne bære.
Som jeg vil tro de fleste har oppfattet, ble det ikke foretatt noen fotografering under den respektive pelstornadoen, slik at det som dermed kunne blitt en temmelig morbid bildekavalkade dermed er utelatt til fordel for et knippe langt mer flatterende setringer.
