Vi har jo over lengre tid fått ukesutfordringer fra Margrethe (Ut i friluft). Nå kan vi også legge månedsutfordringer fra Brit (Kjerringtanker) til utfordringsmappen. Og det aller förste oppgaveordet som skal tolkes er:
Askimparken er vel det som kan sies å være en severdighet her på berget. Andedammen er nydelig dekorert, og området som sådan er vakkert og velholdt.
Parken byr imidlertid på mer enn som så. Her finner du nemlig en (angivelig) uåpnet gravplass fra vikingtiden også! På hver av gravhaugene er det satt opp informasjonstavler der en kan lese seg opp på hvordan våre berømmelige forfedre levde, hvordan samfunnet var bygget opp, osv.
Solen skinner fra skyfri himmel, det er lørdag, og alt er såre vel. Ukens utfordring, derimot, må vel trygt kunne sies å være stikk i strid med den sommerlige idyllen som utspiller seg utenfor. Rundens oppgaveord, er nemlig:..
Desverre er det ikke noe i bildet som får frem hvor diger denne edderkoppen faktisk var, da det er den største edderkoppen jeg har sett (utenfor fangenskap) i mitt liv. Hadde jeg visst at det var en ‘jumping-spider’ (-hva heter det på norsk? – Hoppe-edderkopp??) før den brått foretok et regelrett kvantesprang under fotoseansen, ville dette bildet aldri sett dagens lys, for å si det sånn!
Om så det er brukt aldri så mye zoom for å få tatt dette bildet, så har jeg så til de grader fobi for disse at denne forevigelsen allikevel er noe av det mest fryktsomme jeg har gjort. Mark og snegler er altså så ekkelt at jeg faktisk ikke klarer å se for meg et scenario hvor jeg lever videre etter å ha fått et slikt dyr på huden..
En annen gjenstand for max fobi hos meg, er møll og nattsvermere. Spesielt når de kommer seg inn, fremkaller de totalt panikk her på berget. Det som gjør disse spesielt ekle i mine øyne, er at de både er store og ‘usynlige’ før de brått er helt oppå en på en og samme gang. Dessuten er de raske flyveinsekter, slik at man overhodet ikke har kontroll på hvor de befinner seg. De ovenfor nevnte kryperne er enklere å forholde seg til sånn sett. Passer en på hvor en setter beina, og sjekker etter før en griper etter bær og den slags, slik at en vet hvor de er, så blir de jo i det minste på stedet hvil.
Allerede midt i juni, men like fullt er det helg og utfordringsdags. Og dagens oppgaveord, som forsåvidt er helt i tråd med tiden vi er inne i, lyder:..
Sommeren er offisielt i gang, solen skinner riktignok ikke, og sommervarmen har latt vente på seg. Men lørdagen kommer nå åkke som, og med helgen kommer utfordringen.
For mitt vedkommende, står jo disse bygningene for det som er roten til all den menneskelige faenskapen som har blitt begått på planeten gjennom de siste 2000 år, så selv om jeg har bodd i denne byen i rundt 20 år, har jeg altså enda til gode å sette fot innenfor dørene i Askim kirke.
Det eneste som kan få meg innenfor disse dørene er en begravelse til mine aller, aller nærmeste, men det er også alt. Bryllup har ikke vært noe problem, da de i min krets gifter seg borgelig, om de i det hele tatt gifter seg. Men jeg tror faktisk jeg ville ventet utenfor..
Når det er sagt, er jo bygningene som sådan staselige nok.
Det første som slo meg når jeg så ukens oppgave, var selvsagt radarparet Leah (Jack Russell -terrier) og Knert (katt). Knert var den første Leah så da hun ankom ‘casa Henriksen’ i januar i fjor, og de båndet der og da. Leah ville gått i krigen for den pusen, og Knert vet å sette pris på sin logrende BFF gjennom masse kattekos.
Mitt bidrag denne gang, er et bilde fra den gang da Knert var bitte, bitte liten.
Som jeg har fortalt om tidligere, ble Knert funnet på søppelplassen og bragt hit da han var anslagsvis 3 uker gammel. Den omsorgen de andre kattene umiddelbart utviste ved hans ankomst, er det mest rørende jeg har opplevd i mitt liv. F.eks er det ingenting i en hannkatts natur som gär i retning omsorg for kattunger, og iallefall ikke en som ikke er deres egen. At Rusken så besörger varme og trygghet for den bittelille pjokken, er derfor utelukkende en viljestyrt handling som viser hvilket enormt hjerte han har.
Kalenderen forteller oss at det er søndag 11.mai, hvilket ikke bare er wnsbetydende med at 17.mai er rett rundt svingen, men at det også er på høy tid å ta fatt pä ukens utfordring.
Blant veldig mye annet, fikk Albert Einstein vitenskapelig bevist at alt er relativt. I denne konteksten kommer dette til uttrykk i form av at selv om humlen er en storvokst tjukkas til insekt å være, er den jo bitte liten i forhold til oss.
Tilsvarende er jo denne frøkna stor i forhold til humlen over, men like fullt er hun, med sine 8-9 kg bitte liten i forhold til de største hunderasene, som overgår min vekt med ‘flying colors’.
Selv en, fra menneskelig perspektiv, bitte liten vanndråpe er for en gigant å regne sett i forhold til mye annet, bla.a de vannmolekylene den består av.
Atter en uke har gått, og atter en utfordring står dermed for døren.
Hva rundens oppgave angår, kan jeg si såpass at det er best ingen tenker å besvare den med et bilde av meg *hehe*, for ordet som skal fortolkes denne gang, er nemlig..
I det jeg skrider til verket, trenger jeg ikke gå lenger enn ut i boden for å finne denne verktøysaken som har fått dratt på seg et rustlag på den øverste delen (- eller nederste, avhengig av hvilken vei den sees *hehe*).
På samme sted, finner jeg også denne angivelige delen til ett eller annet jeg heller ikke kan si noe sikkert om hvor hører hjemme. Men rustflekker har den iallefall fått dratt på seg her og der.
Når jeg så skal herifra og ut på tur med Leah, har jeg fått blod på tann..
..- For det er jo nok av rustne kumlokk bortetter også!
Og disse kumlokkene viste seg å være riktig så artige motiv som har ligget der uoppdaget frem til nå.
Da var vi allerede kommet til siste helgen i april; Påsken er unnagjort, 1.mai med påfølgende ‘himmelsprett’ står for døren, mens det her og nå er utfordringsdags. Og ukens oppgave er intet ringere enn..
Jeg har både en høyst urban side og en friluftsside, samt at jeg vel aldri har vokst fra klatring, så dette bildet fra en photoshoot hvor jeg sitter i et tre full ‘glam’ slo meg brått som svært så dekkende i så måte.
Men bare jeg er der ‘the pels’ angels’ er, er det rett sted uansett hvor det måtte være.
