Fra høst til lands til høst til vanns.
Vannfall fra oven, fører jo unektelig til en del ‘løvfall’ i vannet, så..
Det ene kan brått vise seg å ha dratt det andre med seg på et vis som ender opp som rene og skjære severdigheter, slik som her!
Inne iblant høstens fargerikdom, finner en også et og annet i hvitt. Men hvitt passer jo heldigvis til alt, så.. *hehe*
Naturens egen fotoeffekt!
Klikk her for det sist utgitte bildet i dette konseptet!
Det er jo ikke til å komme utenom at sommeren virker uendelig fjern når en ser dette bildet fra et par måneder tilbake når en sitter her ved inngangen til november..
Men om så det er aldri så forsmedelig for en pusegutt som elsker å leke- så vel som å ligge å la seg underholde av omgivelsene i det skjulte å måtte vente helt til neste vår før det blir noe mer av den slags, er det allikevel aldri så galt at det ikke er godt for noe.. For om veslepusen i flokken (-som slettes ikke er noen ‘vesle’ lenger, men en riktig så røslig fullvoksen pusegutt som nettopp har bikket seks år), elsker å være i gresset aldri så mye, og om han er aldri så søt der han titer frem mellom stråene, blir det noe durablig med flåttbitt av det. Desidert verst er det imidlertid i et par måneders tid fra månedskiftet mai/juni, for så at det roer seg utover i august. Selv med nypåført flåttampulle er det aldri (og da mener jeg ALDRI) at han kommer inn uten at man finner minst en jævel som har trosset ‘motgiften’ og bitt seg fast. Og det står jo klart og tydelig i introen at det må gå min. 4 uker mellom hver påføring, så mot slutten av virketiden, er det full krise. Normalt er det helt ferdig ut i september, senest begynnelsen av oktober, men i år dukket det jaggu opp to stykker etter at både den første- og den andre frostnatten var passé, og det har vi aldri opplevd før! Så jeg kan ikke si annet enn at det også er en lettelse at sommeren er langt unna, for en kan si mye om mørketid og kulde, men det gir en i det minste et insektfritt halvår!
Jeg slites noe veldig mellom trangen til å le- eller rase over måten vårt broderfolk i øst håndt.. *ehh..* IKKE håndterer utbruddet av tidenes voldsbølge. På den komiske siden har vi altså hvordan det by far mest konfliktsky kujonfolket på planeten håndterer den borderline krigføringen som ironisk nok er utkommet av den snillismen på steroider som har rådet i flerfoldige tiår. På den provoserende siden, har vi det enkle faktum at folk, og da spesielt de som ikke har noe som helst med de respektive stridigheter å gjøre, drepes over en lav sko..
Nei til strengere innvandringspolitikk!?
En kan jo trygt si at den nevnte indre konflikten så langt i fra ble noe bedre etter å ha lest nyheten om at den de, som vel knapt har utvist noen som helst fra landet de siste 30 årene, velger å utvise en av de mest profilerte koranbrennerne ved navn:..
* Wait for it!… *
– Salwan Momika.
SALWAN MOMIKA, folkens..
– SALWAN MOMIKA!!
KORANBRENNEREN FRA IRAN!!
Jepp! Av alt det utyske som befinner seg innenfor de svenske grenser, velger de altså for det første å ta den hvis liv VIRKEKLIG avhenger av å holde seg langt unna moderlandet, og for det andre den som faktisk kjemper for det demokratiske Sverige, og derav imot sine egne.. Og hva ligger så til grunn for dette her? – vil sikkert en del av dere så spørre, og dette besvares så med at det er «usikkert om han har god nok grunn til å oppholde seg i landet..»
WAF!??
Hele forbannede landet er jo fylt til randen av (i utgangspunktet) fremmedkulturelle innvandrere som en i beste fall kan si seg ‘usikre på om har god nok grunn’ til asyl/oppholdstillatelse i Sverige! Men han som er blant unntakene ved å være blant de få som utvilsomt har den mest legitime grunn et menneske kan ha, -HAN skal de sende ut!
Hva sier man til sånt?? Det blir jo faktisk så inn i hampen dumt at jeg ble sittende å stirre på teksten, fullstendig satt ut, i flere minutter mens jeg fysisk kunne kjenne hvordan informasjonsmottaket i hjernen måtte kjempe seg igjennom den veggen av fornektelse som nyheten ble møtt med i den rasjonelle avdelingen. – Ikke at det var sånn ‘gender fluid’ med +/- 100 kjønnsidentiteter som ikke finnes -dumt hvor det er snakk om regelrette fantasiprodukt, og den slags. – Ikke at dette her er noe nevneverdig mindre dumt, men det er dumt på en annen måte; Altså dumt på den måten at den avsindige veikheten i dette folket skinner igjennom som neonskilt på 80-tallet.
Jeg mener.. En trenger vitterlig hverken noen ekspertise innen statsvitenskap e.l eller innsideinformasjon for å se den røde tråden som strekker seg i rett linje herifra til Tyrkia-problemet for innpass i NATO. For det første, syntes det jo åpenbart at de demonstrerer at de liksom har tatt grep for å få en slutt på den hellige brenningen. For det andre syntes det tilsvarende åpenbart at de forsøker å vri seg unna de ubehagelige konflikter som vil avstedkomme et forbud på hjemmebane ved å ta den ene koranbrenneren som grunnet sin etnisitet har den uten sammenligning sterkeste stemmen av disse i håp om at dette iallefall vil kunne bidra til at den respektive bevegelsen vil ‘smuldre opp’ av seg selv.
I utgangspunktet ser jeg helt klart hvordan dette kan se ut som en overdrivelse, borderline konspirasjonsteori. Men om du har problemer med å tro meg på mitt ord, så ber jeg bare om at du, før du gjør deg opp en endelig mening, tar i betraktning historikken til det folket vi snakker om her:
– Sverige..
Landet, så vel som folket som ikke engang evnet å velge side under 2. verdenskrig, men som bare lot seg drive med til den siden som vinden blåste; Først de tyske nasistene, for så de allierte etter at vinden skiftet retning etter den såkalte D-dagen. – Jeg mener.. Selv en mann som Vidkun Quisling kunne da i det minste utvise et såpass minstemål av integritet og ryggrad at han evnet å velge side- og stå ved sitt valg løpet ut under krigen!! En skulle jo tro det ikke lot seg gjøre å være noe mer blottet for ryggrad enn dette her, men her er det altså Sverige og svensker det er snakk om, så det lot seg så visst gjøre, og ble vitterlig gjort kun 24 år tidligere enn krigsutbruddet i 1939:
Det jeg refererer til er altså unionsoppløsningen i 1905..
Slik det fremstilles i skolelærdommen, fremstår dagens Norge som den uskyldige part hvis landområde ble regelrett erobret av Sverige fra sin nasjonale tilhørighet med dagens Danmark. Den langt mindre flatterende sannheten, er imidlertid at Sverige fair and square ble idømt dette landområdet i krigsoppgjøret som fulgte i kjølvannet av Napoleonskrigen i 1814. (Det norsk-danske kongeriket hadde benyttet den makten de hadde over havområdet mellom Storbritania og det europeiske fastlandet til å hjelpe Napoleon i form av å gi fritt leide til skipstrafikken på hans side, mens de med tilhørighet på den andre siden ble tatt). Her ser vi så den siste gangen som Sverige evnet å gjøre krav på noe som var sitt i det deres nye landsmenn som fulgte med i denne pakken umiddelbart begynte å trasse ved å komme trekkende med en grunnlov med et krav om å danne en egen nasjon om så var. Men allerede her ser man tydelig hvordan tapet av ryggrad er godt i gang, da de allerede i utgangspunktet gir etter for en latterlig stor del av de fremsatte krav. Men non the less, evnet de altså å stå såpass på sin rett at de hadde et eierskap til dagens Norge på papiret. – Det skal imidlertid ikke gå lange tiden før dette nye landområdets særs spredte- og grisgrendte beboere som vel knapt kan ha bikket en halv million i antall skulle sette den berømmelige sistespikeren i kisten hva den svenske ryggraden angår ved å erklære at her var det bare å holde kjeft, for her på berget var all makt heretter overført til stortinget. – Hvilket selvsagt var for en krigserklæring å regne, så praktisk talt rubbel og bit av den mannlige befolkning i stridsdyktig alder står klare langs grensen med kuler og krutt, og kanonkulene lå klare til utskyting i enhver kanon på enhver festning denne erklæringen ble avsagt. – Også skjer det ingen verdens ting.. Det var knapt så kravet ble motsagt, da landområdet bare ble røsket ut fra sin nasjonale tilhørighet og erklært selvstendig. – La dette få litt tid til å synke inn, samtidig som du ser for deg noe sånt som at bergen- og stavangerstraktene, med et areal på størrelse med Island, brått skulle komme trekkende med en egen grunnlov med krav om å løsrive seg fra kongeriket.. Noe sånt er selvsagt fullstendig ugjennomførbart! Men altså ikke i Sverige.. Scenarioet er jo i bunn og grunn nøyaktig det samme, men svenskene viste seg med dette altså ikke engang å ha pondus nok til så mye som å gjøre et reelt forsøk på å beholde hva de kort tid (historisk sett) tidligere var blitt gitt som erstatning for den medfarten som var blitt de, som bisto på rett side (må en vel trygt kunne si) til del fra Norge/Danmarks ‘naziregime’ over skipstrafikken.
Sist, men så visst ikke minst, får vi atter igjen en demonstrasjon av den svenske konfliktskyheten under den kalde krigen, hvor de flakset formålsløst rundt som hodeløse høns i det poppet opp russiske ubåter ‘left, right & center’ i de svenske kystområder som de ikke hadde den ringeste anelse om hvordan de skulle håndtere. Det hele kulminerer selvsagt med at anliggende blir ‘håndtert’ på erkesvensk vis ved ikke å reagere med noe mer slagkraftig enn med sutrestemme kringkaste at russerne faktisk ikke får lov til å legge til med militære ubåter i deres farvann, så at de allikevel gjør det dermed er ‘skikkelig dårlig gjort’..
Så når vi da har poengtert hvilket folk vi faktisk har med å gjøre, så vil jeg vel tro de fleste kan si seg enig i at de absurditeter vi i dag er vitne til i forbindelse med håndteringen av både NATO -issuet og voldsbølgen er tinærmet like selvsagt som at 2+2=4. Vi kan m.a.o gå ut i fra at Sverige, slik vi kjenner det, i realiteten er fucked.. Det eneste jeg evner å se av potensielle muligheter for å kunne redde stumpene nå, er iallefall at de har selvinnsikt nok til å innse egen tilkortkommenhet, og får utvidet myndigheten til den norske hjelpen de jo i det minste har hatt vett nok til å innhente så til de grader at de i realiteten overgis kontrollen i begrepets fulle betydning. – Ikke at vi kan påberope oss å være noe ideal m.h.t håndtering av innvandrervold- og kriminalitet heller, men satt opp mot en ikke-eksisterende evne til å håndtere noe som helst, blir det i det minste en mulighet for en eller annen håndtering! Om så aldri så kritikkverdig objektivt sett, er absolutt alt en satans mye bedre enn det nåværende ingenting!
Klikk her for det sist utgitte bildet i dette konseptet!
Nå er det bare å se i hvitøyet at også eplesesongen er på hell. Andelen falne epler i veikanten dommineres i stadig større grad av epler som vel må sies å ha passert det punktet hvor de i det hele tatt kan passere som ‘epler’, hvilket innebærer at den fulkomne elendigheten som går under tilnavnet november er et faktum.
Om en ser bort i fra bursdagsmåneden, hvis mitt anstrengte forhold er grunnet i helt andre årsaker, er november årets ubestridte hatmåned. Ikke bare er det grå, mørke og triste mer enn nedtrykkende nok i seg selv, men så skal altså vondt gjøres så forbannet mye verre med den stillingen av klokken som ubønnhørlig vil avstedkomme med sin sedvanlige reduksjon i alt fra energi og overskudd til sinnsstemning for mitt vedkommende. Jeg begynner faktisk å grue meg til den tilbakestillingen så tidlig som ved skolestart i august pga de følgene som avstedkommer denne timen for psyken..
Det eneste som kan demme opp for denne novembereffekten i nevneverdig grad, er at snøen kommer så tidlig som mulig..
Nei, jeg har ikke foretatt en 180 -graders tverrvending hva (fremmedkulturell) innvandring angår, bare så det er klart. Men når det er sagt, må jeg samtidig ærlig innrømme at jeg faktisk ble regelrett satt ut over hvor sterkt jeg reagerte på vedtaket om å stramme inn på innvandringen fra Ukraina. Jeg har riktignok hele veien vært klar på at de ukrainske flyktningene i mine øyne har et kulturelt utgangspunkt som er (høyst) forenlig med vår egen, og at de dermed ikke avstedkommer med de problemene som følger den fremmedkulturelle innvandringen, fortrinnsvis fra Midt-østen og Nord-Afrika. Men at nyheten om en innstramning her skulle avstedkomme en regelrett provokasjon, den så jeg vitterlig ikke komme..
For å være spesifikk, var den nevnte reaksjonen utkommet fra at det brått ble meg bevisst på hvor stort gap det faktisk er mellom hvordan jeg ser på den fremmedkulturelle innvandringen kontra de horder av ukrainere som daglig strømmer over grensen. Og den dominerende følelsen ved siden av det nevnte overraskelsesaspektet, var et fullstendig urelaterbart sammensurium som best kan beskrives som noe tilnærmet en skam over ikke å føle det minste skam over å ha en så til de grader sprikende innstilling i hht de respektive innvandrergrupper. – Forstå det den som kan, da jeg knapt forstår det selv..
Ikke desto mindre, falt det hele overraskende raskt på plass etter å ha fått noen minutter for å få sunket inn, om en kan si det på den måten. (- Hvilket det, når sant skal sies, vitterlig burde gjøre, med tanke på at det tross alt dreier seg om mine egne, bevisst utformede meninger og oppfatninger hele veien). Til syvende og sist, vil jeg faktisk gå så langt som til å si det mer enn noe annet har endt opp med å bli oppklarende, i den betydning at det ble klart som dagen at mitt syn i innvandringspolitiske anliggende, står og faller på hvorvidt det dreier seg om folk hvis virkelighetsbilde- og mind-set er kompatibelt med det vestlige, nord-europeiske som råder blant de av oss som har sin etniske- og kulturelle opprinnelse i vesten generelt- og i Norge/Skandinavia spesielt. Likeså klart som dagen er det at Ukrainere glir inn i det norske samfunnet som smøret på brødskiven, mens det f.eks derimot stiller seg ganske så annerledes hva den gruppen hvis flukt er grunnet i USA/NATO’s invasjon av Irak- og Afghanistan angår.
– Her er det selvsagt ikke sånn at samtlige av de som har sin gruppetilhørighet her- eller der er sånn eller slik, men snarere om hvilke utkomme ankomsten av de som gruppe har hatt for samfunnet. Og om det så er aldri så politisk ukorrekt å erkjenne, er det et ufravikelig faktum at det følger en dose faenskap med tilstedeværelsen til de folkegrupper hvis alt fra verdier- til gitte sannheter står som rake motpoler til våre egne. – Som sagt, dreier det seg ikke om alle, men imidlertid dreier det seg dessverre om så alt for mange som igjen forårsaker en, i mine øyne, så alt for store ødeleggelser og skadeverk til at det ikke reageres. Summen av disse to faktorene blir lort og godt at den samlede risikoen ved å la folk med tilhørighet i respektive gruppen få innpass i landet, rett og slett blir større enn jeg er villig til å ta.
For dette er langt i fra begrenset til å dreie seg om de velkjente ‘full blown’ radikaliserte med tilhørighet i reinspikkede terroristgrupper som hhv står bak- og/eller støtter terrorangrep mot vestelige mål og verdier, som f.eks Arfan Bhatti, mannen bak masseskytingen i Oslo i fjor, Zaniar Matapour, og ikke minst den famøse mullah’en ved navn Krekar. Disse ‘kjempene’ i så måte, utgjør bare den lille toppen av det berømmelige isfjellet som stikker opp over havoverflaten. For i skyggen av disse, har vi nemlig de talløse tilfellene som f.eks har et kvinnesyn som gjør at de mener seg berettiget til å forgripe seg, gjengmedlemmene som påfører stikkskader på sine rivaler left, right & center, de som er del av heroinimporten- så vel som distribusjonen her i landet som også i stor grad er de som står for rekrutteringen, og sist men slettes ikke minst de som ikke har annet enn forrakt for det land- og folk som har tatt de imot, og i beste fall ‘kun’ er en byrde i form av å leve- og bo på oss skattebetaleres regning uten å gi en dritt tilbake. Og jeg har faktisk enda til gode å få vite om et eneste tilfelle av slik adferd- og lignende holdninger blant de ankomne ukrainerne..
Men dette her er igrunnen enda mer logisk begrunnet enn det som avstedkommer fra forskjellen i mind-set. Om vi så tar for oss de som har stått for den store tilstrømningen de siste tiårene, hvilke unektelig utgjør hoveddelen av den mengden som har ført til at det har blitt et problem, så er altså deres sorti fra hjemlandet hovedsakelig grunnet i NATO’s invasjon av Irak og Afghanistan som følge av 11. september -angrepet i USA. Som NATO-medlem, er som kjent et angrep på et annet NATO-land for et angrep på vårt eget å regne, hvilket innebærer at Norge var like forbannet en del av en krig i den tid den såkalte ‘krigen mot terror’ ble utkjempet som vi var da tyskerne innvaderte landet under 2. verdenskrig. Eneste forskjellen var at den ikke avstedkom med noen notisbare følger for oss sivile siden den her krigen ble utkjempet i midt-østen og ikke på egen jord. Men like forbannet, var vi altså part i denne krigen, -og denne ‘parten’ som her refereres til, utgjorde faktisk langt mer enn som så, -for ikke snakke om hva som fremgikk av pressen. En trenger nemlig kun å pirke litt i den tilsynelatende glatte overflaten for at det fremkommer at de norske styrkene utgjorde himla mye mer enn å backe amerikanerne.. Sannheten er faktisk den at kongerikets representanter ble erklært intet mindre enn uvurdelige i hht å ta afghanerne på deres egen hjemmebane; Nemlig i fjellområdene, da denne fjelheimen med dens mange hulrom og massive formasjoner å skjule seg bak er til forveksling lik den vi selv er gitt å legge stor veksel på ved angrep på egen jord. Den aller mest oppsiktsvekkende enkeltepisoden, er imidlertid en regelrett innertier av en nedskyting som avstedkom med en lovprisning av episke proposjoner av alt fra Bush-administrasjonen til Pentagon til et samlet amerikansk pressekorps. Dette ble imidlertid dysset ned i den norske pressen i grevens tid, da regjeringen Bondevik innså at mottagelsen blant folket ville bli alt annet enn positiv i den tid Bush fremdeles satt ved roret. Hadde det bare skjedd et pat mnd senere, hadde det funnet sted under Obamas ledelse, og blitt feiret med brask og bram. Men blant de ankomne flykninger, visste man selvsagt. Følgelig, flyktet jo ikke disse her fra egne styresmakter- eller en krigssituasjon vi ikke har noen delaktighet i. Disse her ende imidlertid opp i fiendens hule, -bokstavlig talt! – Sammenligner vi dette utgangspunktet med de flyktende ukrainernes endestasjon i en nasjon som har stått last og brast ved deres side hele veien, ser en jo det uungåelige i at de kulturelle forskjeller m.h.t tilpasningsdyktighet som i utgangspunktet råder mellom de to innvandrergruppene får en ytterligere haug av ‘kjøtt på beina’.
Klikk her for det sist utgitte bildet i dette konseptet!
I Askim er det to steder som skiller seg ut som smakfulle; 1) Plassen utenfor kulturhuset, og 2) Askimparken. Ergo står vi igjen med et sted som kan kalles et område, -altså parken.
Nå er det imidlertid verken ender, vannliljer eller i det hele tatt de vakre sidene ved dette stedet det skal dreie seg om. For denne parken er faktisk langt mer enn bare et pent ytre, for å si det sånn. For en 1000 års tid siden, var nemlig dette et slags ‘sentrum’, -altså en markedsplass for de lokale vikingene, hvorav det under gressplenen, faktisk befinner seg hva jeg mener å huske er 24 såkalte gravhauer. Nettopp pga at stedet rommer såpass med historikk, er dette markert i form av slike tavler med vikinghistorie plassert rundt på disse opphøyningene. Her er det m.a.o en masse fascinerende informasjon å få med seg om dagliglivet til våre berømte forfedre.
Klikk her for det sist utgitte bildet i dette konseptet!
Om så ikke det aller siste, er det iallefall et av de siste utendørsbildene av Pepsi for året! Denne pusejenta er nemlig ingen friluftskatt, i betydningen svært lite fleksibel m.h.t vær- og temperaturforhold som må til for at hun setter så mye som en pote utenfor døren. Mens de andre ikke lar seg affisere en tøddel av slikt som kjølige netter og litt blåst, så er er det lengste Pepsi kan strekke seg å strekke frem hodet når døren åpnes, og se med vantro på hvordan hennes medkatter fyker ut med liv og lyst. Følgelig, ble kattekassen forlangt* tatt frem for vinteren i helgen, med all den oppgitthet som følger av at Tufsa, Dolly og fra tid til annen også Knert kommer inn for å gjøre sine fornødne i kassen, for så å gå ut igjen.. For Ruskens del derimot, råder en ufravikelig innstilling som tilsier at ekte katter driter ute! For husets pelskledte herre, er ikke kassen engang et alternativ, så han fyker ut for å gjøre fra seg uansett vær. I han har vi m.a,o Pepsis rake motstykke.
* Forlangende vil for Pepsis del si at den godeste pusefrøkna setter i å pipe fra badet, for så at hun setter seg til og tisser i dusjen i det hun blir sett. Jeg mener.. Tydeligere går det vel ikke an å få gitt beskjed om at nå er grensen min nådd fot å gjøre mitt fornødne ute, så her er det bare å følge ordre..]
TV2’s nyhetsavdeling kan i dag for det første informere det norske folk om at kongeriket er svindelrammet, og for det andre at dette kan føre til at tilliten til teknologi og digitale tjenester svekkes.
Det ubegripelige ved denne artikkelen, er at de vinkler denne svekkede tilliten som noe negativt! Den er jo snarere sunn skepsis langt på overtid, spør du meg!
Og TV2 skuffer ikke. Som en av landets fremste informasjonskanaler vet de vitterlig å levere varene i form av at både de individuelle- og de samfunnshelhetlige sidene ved den respektive utviklingen blir fremlagt i den rikholdig formulerte artikkelen. Oppskriftsmessig gjøres dette, som seg hør og bør, ved å starte ballet med å gi offerne et ansikt, hvis ansikt likeså erketypisk er tilhørende et ‘picture perfect’ kvinnemenneske i 30 -årene. – Altså et tiltalende utseende, men dog innenfor grensen for det objektivt relaterbare, og ikke minst respekterbare, som kombineres med en generell fremstilling av en tidstypisk oppegående norsk borger som derav har en bred appell i befolkningen. – M.a.o et prakteksemplar av en ‘kan det skje henne, kan det like gjerne skje meg’ -type.
Den subjektive opplevelsen av å ha blitt svindlet på nett, følges dernest selvsagt opp med den obligatoriske ekspertuttalelsen som forskriftsmessig begynner med å gi sin psykologiske vinkling på den respektive opplevelsen, for så å redegjøre for de konsekvenser som avstedkommer dette her for oss som samfunn. – Og det er i bunn og grunn her showet begynner, for mitt vedkommende..
For den nevnte ekspert, – hvilket i denne anledning vil si psykolog Vidar Kristiansen, skuffer vitterlig ikke m.h.t å lire av seg floskler og selvfølgeligheter på det vis som hyler av A4-tankegangens enkelhet i sitt fulle display fra første setning. Kristiansen åpner nemlig med å slå fast at det å ha latt seg lure i en nettsvindel er en lei opplevelse, hvilket begrunnes på følgende måte [Jeg siterer]:
«– En kan kjenne seg hjelpeløs, engstelig, dum og ensom.»
– Neimen, No shit Sherlock! -tenker nå jeg.. Men i denne idiotiets tidsepoke, er der å henge meg opp i at det leveres floskler innpakket som et geniets åpenbaring en irritasjon som hører fortiden til, så den får passere ‘without further do’, for å si det sånn. Det jeg imidlertid anser (høyst) nødvendig å tas tak i her, er altså dette med vinklingen..
Og med det, mener jeg rett og slett å besvare det som faktisk kunne vært informativt og derav interessant i anledning det at et stadig økende antall nordmenn utsettes for nettsvindel, med de individuelle- og samfunnsrelaterte følger som avstedkommer den svekkelsen av tillit som da angivelig er blitt stadfestet; Nemlig hvorvidt denne tapte tilliten faktisk er et onde, for så å legge frem de argumenter som taler for at det ikke nødvendigvis er så.
For selv jeg, som slettes ikke innehar noen som helst ekspertise innen psykologi å slå i borde med, evner jo å kunne presentere dette her fra en alternativ vinkel som setter saken i et helt annet lys..
På bakgrunn av den individuelle historien som altså utgjør bakteppet for denne artikkelen, hvor vedkommende slo til på et tilbud på en Facebook-side hun anså for å være høyst troverdig/tillitsverdig, for så at det slår henne at noe må være galt i det både Facebook- og hjemmeside fordufter som dugg for solen kort tid etter avsendt bestilling. Svindelen er m.a.o et faktum, hvorpå den harmdirrende kvinnen uttaler følgende:
«– Det er skikkelig surt. Svindlerne er blitt så proffe, og det er vanskelig å gjennomskue dem. Det er virkelig skummelt. Når de klarer å lure så mange, har dette gått for langt, sier hun til TV 2.»
Ut i fra dette, kan en altså konkludere med følgende:
A) Dama viser seg så blåst at hun har betalt for varen i det hun foretok bestillingen.
B) At det florerer av en tilsvarende naiv lavpannethet over det ganske land.
Med forbehold om at jeg har vært oppdratt av et sett foreldre, fortrinnsvis mor innehavende av en skjult genialitet av globale proposjoner, så ble jeg allerede i god tid før internettet- og dets forretningsvirksomheter var blitt allemannseie at en aldri måtte betale for en vare før den var mottatt. Denne livsvisdom ble meg presentert i forbindelse med at mitt moderlige opphav hadde mottatt den siste katalogen fra postordrefirmaet Ellos, hvilket avstedkom med at vi satt oss ned og slo opp på barneseksjonen, hvorpå kryss ble avtegnet på de ønsker som ble fremlagt. M.a.o var jeg allerede rustet for å unngå nettsvindelen allerede da de første digitale virksomheter ble lansert! – Derfor har jeg særs vanskelig for å se hvordan det i det hele tatt har latt seg gjøre å unngå slike grunnleggende prinsipp i dag, 30 år etter at nettet ble allemannseie.
På bakgrunn av det altså er svært så vanlig at folk lar seg lure på det ovenfornevnte vis, vil jeg gå så langt som til å påstå at det for det første er av det gode m.h.t å unngå gjentakelser at det reaageres i tråd med den angitte beskrivelsen å utsettes for en sådan svindel. Jeg mener.. At det nå peker i retning av en generell avekkelse av nordmenns tillit til det som måtte dukke opp av tilbud på nett, er da faen meg på høy tid, spør du meg! Begrepene ’tillit’ og ‘mistillit’ er jo fulladet med hht positivitet og negativitet i vår kollektive bevissthet. Men ordbetydningen som sådan er jo faktisk synonym med (f.eks) ‘godtroenhet’ og (sunn) ‘skepsis’, hvis langt mer nøkterne ladning gjør at de ville vært langt mer velegnet i anledning dette anliggende. Den betydning som er ilagt den ‘svekkede tilliten’, både i forhold til den individuelle opplevelsen i hht nettsvindel- og hva angår samfunnet som sådan, er jo i realiteten den betydning vi ilegger terminologien ‘økt skepsis’. – Og imotsetning til den iboende negativiteten som avstedkommer en svekket tillit, får vi i mine øyne en langt mer korrekt fremstilling i form av det langt mer positivt ladede ‘økt skepsis’.
M.a.o har vi altså atter igjen et eksempel på hvordan vår oppfatning i hht de nyhetssaker vi får servert flir formet av de respektive artikkelforfattere og presentatører om en ikke er seg fenomenet bevisst. Med det som utgangspunkt at en ønsker å utforme ens synspunkter på selvstendig grunnlag, og ikke ut i fra et manipulert mind-set, er man altså avhengig av å foreta en mental gjennomgang av den respektive informasjonen som går ut på å sile ut de rene fakta en har fått forelagt i fra den ‘innpakningen’ de ble levert i. Presentasjonens makt er nemlig tilnærmet uoverkommelig om en ikke er den bevisst!
Klikk her for det sist utgitte bildet i dette konseptet!
Etter at kaoset hadde nådd dithen at selv det (selvsagt) urørte lasset med klær m.m som ‘midlertidig’ ble slengt bak sofaen under forrige (forsøk) på å gjenvinne et minstemål av orden her (- i et full blown selvbedrag om at de skulle gås igjennom m.h.t å kaste, beholde, eller gå til gjenbrukskonteineren) hadde økt såpass at den bikket høyden på ryggen den hadde vært skjult bak, så var det ikke lenger noen bønn; ‘Casa Henriksen’ var pokka nødt til å undergå en ‘ekstrem opprydding’, oppstart snarest!!
Og i en oppryddingssetting som faktisk går så langt som å innkludere en opprydding etter det foregående oppryddingsforsøket, så er en i det minste garantert en aldri så liten oppmuntrende faktor i elendigheten; Nemlig alt det en finner som hele kåken har vært tett innpå å bli plukket fra hverandre på leting etter, for ikke snakke om alt det en finner som en ikke hadde den ringeste anelse om at en hadde! Sistnevnte gruppe, dreier seg heller ikke bare om at jeg ikke evner å erindre hvordan de respektive ting er kommet meg i hende, -men de fleste av de er også ting jeg ei heller ser for meg at jeg under noen omstendighet kunne ha kjøpt!!
– Gaver, o.l??
Ett og annet kan nok være noe slikt som har vært lagt ved en gave, som produktpromotering, e.l. men neppe noe ut over det. De som gir meg gaver, er jo for det første nødt til å kjenne meg som person (jeg mener.. her har det iallefall vært et totalt fravær av fremmedfolk som har dukket opp med gaver de har funnet det for godt å kjøpe til meg). – En har jo iallefall et minstemål av innsikt i hva som egner seg å kjøpe til de som er omfattet av ens gaveliste. Og for det andre, er de gjenstander som ikke omfattes av nevnte faktor gjerne av en slik karakter at om så var, ville det ha vært en gave jeg GARANTERT ville husket!
Her er intet mer betegnende for den faktoren enn den avbildede leppestiften som brått åpenbarte seg i bunnen på det lasset som var i ferd med å sprenge kisten..
Jeg mener..
W.T.F!??
Produktmerket, sa du??
– Mushroom!
Greia er jo bare at de har gjort seg så til de grader flid med utformingen at man må være borderline blind for ikke å få med seg at denne leppestiften her vitterlig IKKE er formet som noen sopp.
Dette her er- og blir en ‘dick-stick’.
Rusken, som både er den eldste og (desidert) største i husets kattemafia, er jo den soleklare bossen. Men ‘The furry five’ har nå vitterlig også sin dronning i eldstejenta, Tufsa! – Og det er like rart- som det er artig, og ikke minst interessant å være vitne til den helt spesielle dynamikken som råder mellom disse to, hvilket jo blir spesielt godt synlig de gangene jeg har de to sammen, uten noen av de andre tilstede..
For det første, er det nærmest absurd hvordan disse to på den ene siden er i en klasse for seg i hht å fronte en regelrett opphøyet holdning ovenfor verden. Dette er DERES herredømme, og alt annet som måtte krype og gå er de underlegne. – Med unntak av meg, da jeg er gitt en status iallefall tilnærmet deres nivå grunnet mine eksepsjonelle egenskaper som flokkens “jeger” (les; på de urbane jaktmarker der byttet felles i ferdig tilberedt utgave, og, mellom oss sagt, bare plukkes ned av ei hylle inne på mine velkjente ‘jaktmarker’).
..- Men samtidig, er de, paradoksalt nok, så totalt forskjellige i måten de uttrykker- (her altså i betydningen kroppsspråk) og fører seg på at en faktisk ikke engang ville tatt de for å tilhøre samme art dersom det ikke var for deres fysiske utforming, for å si det sånn. ‘If it walks like a duck, as well as it talks like a duck, it sure IS a duck’ *hehe*
Mens jeg kan telle på fingerne det samlede antall pelsknuter som har blitt klippet av Tufsa, er det max heldige utkommet at Rusken kun ender opp skamklipt- og ikke med typ 70% av kroppen barbert i forbindelse med rekeperioden på våren. Nå skal det sies at han har en helt annen pelstype enn Tufsa, der knuter ikke kommer enkeltvis, men snarere at en knute eksploderer ut i et regelrett teppe på null-tid. Men om han enten hadde giddet å legge litegrann sjel i ‘groomingen’ sin, eller utvist et minstemål av samarbeidsvilje når det kommer til børsting, ville vi i allefall kommet langt bedre ut av denne perioden enn en pusegutt som i beste fall går inn i sommeren seende ut som om han har fått skabb..
Disse to utgjør jo på sett og vis grunnstammen i ‘the furry 5’, og kjenner hverandre så godt at Rusken faktisk ikke engang inntar denne lederhannrollen, men istedet opptrer som om det kun var ham og meg med Tufsa som eneste katteselskap. Det eneste er at Ruskens berømmelige potespark i sine medkatters ‘rare ends’ rammer Tufsa i samme grad som Dolly og Knert. (Pepsi, derimot, tillates av en eller annen grunn ting som ville vært utenkelig for de andre). – Og slike ‘harry’ ufinheter er jo ikke overraskende den sikre måten å ertet opp en ekte primadonna!..
