Kunsten å si nei!

Vi jenter spesielt har ofte problemer med å si ‘nei’, og ender ofte opp med å slite oss ut, og/eller sette oss selv i ei økonomisk knipe pga. at  vi har påtatt oss for mange forpliktelser. Problemet er grunnet i en regelrett selvdestruktiv frykt for å skuffe og/eller fornærme folk. -En frykt en virkelig bør ta tak i både av hensyn til livskvaliteten, og for å forhindre at en til slutt rett og slett ender med å ‘møte veggen’.. 

 

 

Er du en av de mange som til stadighet ender opp med å si ‘ja’ til ting på bekostning av din egen trivsel og egne behov?  Her følger et knippe tips som kan være til stor hjelp dersom du ønsker å kvitte deg med dette evinnelige ‘flink pike -syndromet’..

 

⇒  Svar kjapt og direkte: Si ‘nei’ så snart det lar seg gjøre. Desto lenger du lar de legge ut ang. det aktuelle emnet, dess mer kreves det m.h.t begrunnelse for ditt avslag. Gå i stedet rett på sak, vær direkte og kortfattet, typ; ‘Jeg har desverre ikke mulighet til å bli med denne gangen fordi jeg har lovet meg bort på annet hold’.

⇒  Hold fokus på saken, og ikke på personen:  Ha et konstant fokus på at det faktisk kun er den respektive forespørslen du avviser, og ikke personen bak.

⇒  Vær positiv:  Vi er nærmest programert til å assosiere svarordet ‘nei’ med negativitet og vrangvilje, mens det i realiteten faktisk ikke er annet enn det ene av to svaralternativer. Det er derfor fullt mulig å avslå samtidig som en uttrykker positivitet, samt at en setter pris på å ha blitt spurt. Eks; ‘Jeg skulle så gjerne ha bidratt, men desverre tillater ikke økonomien det denne måneden’.

⇒  Vær ærlig:  Om du takker nei fordi du rett og slett ikke orker, så er det nettopp dette du oppgir som grunn (dersom du oppgir noen). Løgnaktige unskyldninger som at du skal ditt eller datt, er ei den frelsen vi har en tendens til å tro. For mens løgnhistorier både kan vekke mistanke, og derav misnøye der og da, i tillegg til at de kan slå tilbake på en ved en senere anledning, er det nærmest garantert full aksept og forståelse dersom du f.eks svarer noe slikt som; ‘Jeg beklager, men jeg må nok bare få ha den til gode jeg altså, for jeg er rett og slett helt utkjørt i dag’.

⇒  Kom gjerne med alternativer (om du har):  Dette forutsetter imidlertid at en faktisk har et reelt alternativ på hånden, og at en har førstehåndsopplysninger som bekrefter at dette er noe vedkommende (høyst sannsynlig) ønsker å være med på.

⇒  Ikke ta ansvar for andres følelser:  Vi har denne hangen til å gå på akkort med oss selv fordi vi ikke vil være årsaken til at andre blir skuffet, lei seg, eller hva det måtte være. Men en er faktisk nødt til å sette en grense for den hjelp en er i stand til å yte andre uten at dette går ut over det ansvar en har for å ta vare på en selv. Om den respektive personen skulle reagere negativt på ditt avslag, så viser faktisk denne totale manglen på forståelse og aksept at du etter alt og dømme er best tjent med å få vedkommende på en armlengdes avstand, om så ikke helt ut av livet ditt, alikevel.

 

 

Alle er vi influencere på ulike vis

For noen dager siden, tok jeg for meg influencer-begrepet i titlueringsøyemed i dette innlegget. Men om vi istedet tar for oss ordet i form av dets betydning, er vi faktisk influencere alle og enhver. Slikt som f.eks å gi et smil til en forbipasserende på gaten, eller å utføre små tjenester som f.eks å hjelpe en som er dårlig til bens inn på bussen, har ofte en betydning som er langt større enn man i det hele tatt evner å forestille seg. Bryter en inn der det kan syntes som om et barn/ungdom ikke har det greit, kan en brått ha endret liv uten å ha den ringeste anelse om det.. 

 

 

Vi er alle med på å påvirke menneskene rundt oss og verden vi lever i. En lærer har f.eks en enorm innflydelse på sine elever, politikere lever for å påvirke folk til å dele deres syn på hvordan samfunnet bør være, og hvilke verdier som bør fremmes. Videre har familien en enorm påvirkningskraft på hverandre, og da spesielt de eldre ovenfor de yngre, for ikke snakke om hvilken inflydelse en har som venn, arbeidsgiver og kollega. Selv blir jeg med gjevne mellomrom slått av tanken på hvor stor påvirkning jeg faktisk kan ha for dagen til de jeg betjener, for ikke snakke om i hvilken grad disse kan gjøre et hav av forskjell når det kommer til min. En av de mest minnerike opplevelsene i så måte, fant sted da jeg for noen måneder siden skulle rydde bordet etter å ha tatt forvel med en resturantgjest jeg hadde servert, hvorpå de hadde lagt igjen en serviett med følgende hilsen påskrevet:

 

 

Disse åtte små ordene knotet ned på en serviett, gjorde at denne dagen vil bestå i minnet som en av de beste i mitt yrkesaktive liv. Og det å få slike uventede anerkjennelser og positive overraskelser, har det igjen med å bringe ut det beste av en selv. En får da noe tilnærmet et instinktivt behov for å løfte de som omgir en opp til det samme euforiske nivå en selv befinner seg, og hvordan gjør en det? Jo, en trykker på de ‘rette knappene’ en vet booster folks sinnsstemning, slikt som komplimenter, servicen en yter blir tilført ‘det lille ekstra’, oppmuntringer, osv. Til tross for alt dette, er det gjerne ingenting i forhold til den mestringsfølelsen som følger, og som gjør en (enda) bedre på det respektive området på sikt.

Hva ‘boost’ i hverdagen angår, kan iallefall jeg underskrive på at det er fint lite som kommer opp i mot den følelsen av å bli komplimentert av andre jenter, eller homofile gutter for den saks skyld, hvor det er garantert fritt for baktanker. Dette er i mine øyne de ærligste komplimenter en kan få, men desverre er vi generelt så alt for dårlige på akkurat dette. En ting er at enkelte holdes tilbake av sjenanse, men som hovedregel kan det trygt sies at det skal en selvsikker kvinne til for å ha det i seg å kunne komplimentere en annen. For mitt vedkommende er dette med mitt eget ønske om å fremstå som akkurat dette; ‘A lady of confidence’, kombinert med vissheten av hva et slikt ektefølt kompliment gjør for min egen sinnstilstand hva som motiverer meg til å stå frem som en av det mindretall som komplimenterer det misunnelsesverdige hos andre jenter hvor det er berettiget.

Selvsagt er bloggen et talerør jeg har valgt med det for øyet å kunne øke min innflydelse på omverdnen, men uansett hvor denne virksomheten skulle ende opp, vil den påvirkning som jeg måtte utøve gjennom denne etter alt å dømme ikke kunne måle seg med den som utøves i det sosiale livet.

 

 

Tegn som avslører en løgner

Vi alle lyver fra tid til annen. Men de av oss som innehar en viss personlig integritet begrenser dette til små løgner i de situasjoner hvor det enten går ut på å følge de gjeldende sosiale spilleregler (som f.eks å svare ‘bare bra’ på spm. om hvordan det står til selv om dette ikke nødvendigvis er tilfellet), og de tilfeller hvor intet godt kan komme ut av å si sannheten. Det finnes imidlertid også nok av de som lyver av årsaker som er alt annet enn noble. – Så hvordan avslører en et menneske som ikke bare er en løgner, men som også er himla god på det? 

 

 

  • Unnvikenhet:  Løgnere evner gjerne ikke å inkludere den samme spesifikke detaljrikdommen i historiene sine som sannferdige mennesker. Det en måtte spørre om av detaljer og oppfølging på noe, blir gjerne besvart med at de ikke vet/ikke husker.
  • ‘Fake’ ansiktsuttrykk:  Er ofte vanskelig å se hos en god løgner, men et ærlig uttrykk tar i bruk langt fler ansiktsmuskler enn et ‘faket’. Mangler f.eks smilerynker ved øynene, kan du være sikker på at det ikke er ekte.
  • Evner ikke å forholde seg til/fortelle historien i reversert utgave:  Dvs. at dersom en tar for seg historien de har servert fra konklusjonen/sluttpoenget, for så å stille oppfølgingsspm. og be om ting gjenfortalt fra slutt til begynnelse istedenfor fra begynnelse til slutt, er den tilnærmet garantert å slå sprekker.
  • Manglende øyekontakt:  Løgnere klarer svært skjelden å holde øyekontakt lenge av gangen, om de klarer det i det hele tatt.
  • Håndterer ikke uventede spørsmål:  Å servere en løgnhistorie krever enormt mye mer av kjernekapasiteten enn det å fortelle noe som er sant. Et spørsmål som de ikke har kunnet regne med å få, som f.eks ‘hva hadde du på deg denne dagen?’ vil derfor som oftest sette de helt ut.
  • Hyppig blunking:  Blunker den respektive personen svært hyppig, er dette et tegn på at vedkommende med stor sannsynlighet lyver.
  • Avslørende kroppsspråk:  Løgnere har en tendens til å ta hendene opp til munnen, bla.a slik jeg gjør på bildet over, og armene holdes gjerne i kors eller på annen måte tett inntil kroppen. I tillegg har en de uttrykkene som utspiller seg i brøkdelen av et sekund. Disse er gjerne svært vanskelig å legge merke til, men dersom du f.eks skulle få følelsen av å ha været et sint drag før den forventede latteren var på plass, kan du være sikker på at det første du ante, er det ærlige.
  • Faller for ‘djevlens advokat’:  Om vi f.eks tenker oss en fortelle at de overhodet ikke er redd eggerkopper, og vi mistenker at dette ikke er sant, kan en få de til å avsløre seg gjennom å si noe slikt som; ‘Selv hater jeg virkelig edderkopper. Det er jo rimelig ekkelt med slike kryp kravlende oppover armen, da. -.Syntes du ikke?..’ Sjansene for at de avslører seg her er overraskende store.

Drømmene som brast..

Sosiale medier flommer over av quotes og slagord som går på at en kan oppnå absolutt alt en måtte sette seg fore her i livet bare en jobber hardt og målrettet. Vel.. Det er vel ikke helt sånn det fungerer.. 

Jeg beklager den negative innstillingen her, men uten et viss talent som utgangspunkt, er det desverre ikke råd å nå til topps innen det respektive området.  

 

 

For all del.. Om ikke øvelse bestandig kan gjøre en til mester, kan det gjøre en habil, om ikke noe særskildt foreligger som setter en stopper for dette. Men å nå toppen, krever gjerne mer enn som så. Da er en faktisk nødt til å ha et talent i utgangspunktet.

Min første karriæredrøm her i livet, var å bli keramiker, hvilket syntes ganske naturlig, med tanke på hvordan jeg elsket leire så til de grader at det eneste som røpet min etniske opprinnelse når jeg ble ropt inn for kvelden var øyenfargen. Men keramikerdrømmen var faktisk seigere enn som så. Den forble faktisk værende på listen over aktuelle yrker frem til 8. klasse på ungdomsskolen. Åttende klasse var nemmelig det første året med valgfag for mitt vedkommende, og med kjeramikk oppført blandt fagene som kunne velges, var det ikke noe å lure på for min del. Vi hadde visstnok hatt litt kjeramikk i formingstimene tidligere også, men da kun begrenset til dørskildt, boller, vaser og askebegre av ymse slag. Nå var det snakk om litt mer avansert leirkunst, hvilket skulle vise seg å innebære at klinten, desverre for min del, ble skildt fra hveten.. Greit nok at tiongene som ble laget dette året holdt en betraktlig høyere standard enn hva mine foreldre tidligere var blitt holdt moralsk forpliktet til å ha fremme, men samtidig kunne det ikke stikkes under en stol at jeg falt rakt igjennom sammenlignet med de av mine medelever som hadde talent. Til tross for at jeg etter alt å dømme er den eneste som noensinne har øvd på innlært keramikkteknikk med modelleire hjemme, tok det ikke mange månedene før jeg innså at det hele var fåfengt. -Jeg ville aldri kunne bli noen successfull keramiker.

Enda mer åpenbart er det at jeg, uansett nasjonalitet og trening, aldri hadde kunnet oppnå noe som helst innen turn. – Ikke sånn og forstå at jeg noensinne har tenkt i de baner, men som barn, var nå engang turn mitt første steg inn i barneidrettens verden. Steget fikk imidlertid en av mine mest traumefylte bråstopp da jeg i 10-12 årsalderen en gang av en eller annen grunn deltok i klubbkonkurransen. -Og til tross for at jeg slettes ikke gjorde det så værst på bommen, så gikk det som jeg nå i ettertid ser at det antagelig måtte gå; Jeg kom på sisteplass.. At arrangører for et barnestevne kunne finne på ikke bare å plassere den nederste halvdelen, men i tillegg offentliggjøre de, er over min fatteevne, og ble mitt endelige forvel til turnsporten. Men det faktum at jeg er blottet for talent, betyr ikke at jeg så indelig skulle ønske det var annerledes. Den dag i dag, elsker jeg å se verdenseliten boltre seg i disse apparatene, for ikke snakke om hvor kult det hadde vært å kunne utføre en aldri så liten salto.. Men når ens sportstalent er løp, innebærer det noen markante fysiske forskjeller, slik som høyde, som rett og slett umuliggjør å være noe annet enn en håpløs gymnast..

 

 

En liten periode under oppveksten, var jeg også inne på å gå inn i politiet som drapsetterforsker. -En karriæremulighet som ble skrinlagt umiddelbart med viten om at dette innebar en aspirantperiode hvor jeg faktisk måtte håndheve de lovene jeg syntes var idiotiske på samme måte som de jeg så nytteverdien av. -Og på dette området kjente jeg tydeligvis meg selv godt på et svært så tidlig tidspunkt, for jeg ville virkelig hatt problemer med å skulle håndheve de lover og regler jeg ikke er enig i..

I likhet med keramikken som i de tidlige barndomsår ble praktisert i blåleiren, var også sang en konstant utført barndomslidenskap som aldri kunne blitt noen profesjon for min del. -Og nå snakker vi enda mer utelukket enn keramikken… På de ulike talentshowene som idol, osv, svarer nær sagt samtlige av intervjuvobjektene at de sang før de snakket, og at de sang non-stop. -Vel.. Det samme gjorde jeg.. Satt jeg i en bil, var mine stakkars foreldre og bror hensatt til å høre meg synge, non-stop, fra motoren startet til vi var fremme på bestemmelsesstedet; Fem minutter, en time, 6 timer.. – Jeg sang like fullt av full hals. Min stakkars farmor fikk dessuten oppleve å reise med buss til sørlandet med meg som konstant syngende reisefølge.. Ikke desto mindre, utviklet en høyst ordinær barnestemme seg beklageligvis i retning av Henriksen-siden av familien, hvilket vil si til det aldeles skrekkelige..

Heldigvis, må en jo bare si, har jeg aldri næret noen interesse for biler og bilkjøring. Jeg har visstnok lappen, men når det kommer til bilkjøring, innser jeg faktisk at jeg har mine begrensninger som alle, meg selv innkludert, er best tjent med at jeg tar visse hensyn til. Selv om jeg har evnet å lære det å kjøre en bil fra A til B, samt hvordan jeg skal opptre i trafikken i hht de ulike trafikkregler, har jeg nada fra naturens side når det kommer til slikt som avstandsbedømning og/i forhold til bedømning av bilens størrelse. I praksis innebærer dette at jeg har innsett at slikt som f.eks lukeparkering er synonymt med ingen parkering for mitt vedkommende, samt at kjøring i sentrum av større byer, liksom sterkt trafikkerte flerfeltsveier (spesielt ikke hvor flere av-og-på kjøringer skal foretas) heller ikke er noe jeg bør gesjeftige meg med om det kan unngås.. Solberg-familien og jeg er altså født med så ulike forutsetninger når det kommer til dette med å mannøvrere en bil at en knapt skulle tro vi tilhører samme art. Såpass ekstrem er min tilkortkommenhet når det kommer til håndtering av motoriserte kjøretøy at jeg i sannferdighetens navn ikke kan si meg mindre smålig enn at jeg setter pris på den selvfølelsesmessige oppreisningen som blir meg til del ved at de nevnte elitesjåfører blir intervjuet på engelsk etter hvert løp. 😉

 

 

 

 

 

Unngå bomkjøp ved å ta en fargeanalyse!

Jeg vil tro de fleste av oss har opplevd det å føle oss kjempefine i et nyinnkjøpt antrekk i det vi dro avgårde på fest eller annen form for ‘happening’, for så å oppleve å nærmest bli som en ‘veggpryd’ å regne kvelden igjennom. – Og siden dagens sosiale spilleregler ikke tillater å stille spørsmål rundt årsaken til et bortfall eller kraftig reduksjon av komplimenter i forhold til hva en vanligvis opplever, forblir det stilige antrekkets manglende ‘gjennomslagskraft’ et mysterium. Svaret på gåten, er imidlertid det samme i praktisk talt alle tilfeller; Fargen(e) er ukledelig.. 

 

 

..- Og dette gjelder like fullt for make-up og hårfarge som for klær. Med aldre ord; Alt som er opptil-, rundt- eller i ansiktet av gale farger er ugunstig for fremtoningen.

Problemet, er at det å se hvilke farger som er ukledelig gjerne er langt lettere sagt enn gjort av to årsaker:

  1.  Det er farger en gjerne tror er kledelig når en står forran speilet hjemme, kort fortalt fordi de kaster en skygge som lett kan misforståes som glød, men som i realiteten er ‘anything but’ for andre som ser helheten utenfra.
  2.  Det er ofte vanskelig å si om en farge tilhører det spektret en kler eller ei. Her er det lett å bli ‘lurt’, spesielt dersom en ikke vet hva en skal se etter.

Hvorvidt en farge er kledelig eller ei, avgjøres først og fremst av hudtonen. Videre spiller også hår- og øyenfarge inn, men siden disse (fra naturens side) er gitt å matche huden, så kan en trygt rette all fokus på hudtonen. Jeg vil tro mange av dere har fått med dere at en fargeanalyse med ditto fargekart, består av fire typer: Vår, sommer, høst og vinter, hvorpå vår og høst -typene består av varme farger, mens sommer og vinter -menneskene kler de kalde fargene. Videre, er vårfargene de sterke og klare innenfor de varme spektret, som f.eks aprikos, solgul og fersken, mens høstfargene består av de noe mørkere, duse fargene som er typiske for naturens egne denne årstiden, som sennepsgul, rustrød og brun. Hva de kalde kategoriene sommer og vinter angår, er de duse, ton-i-ton pastellfargene, som rosa, lyseblå og sitrongul, karakteristiske for sommerkartet, mens de kalde, sterke og klare fargene er vinterens fargetoner.

Men når sant skal sies, spiller ikke det å kunne plassere seg i en av disse kategoriene noen rolle. Det som står og gjelder, er hvorvidt en er av den kalde eller den varme typen. Dette lar seg best forklare ved et vist eksempel..

Her følger to opplastninger av hva som i utgangspunktet er det samme bildet, bare at jeg har ‘photoshop’et lebestift-fargen fra kald til varm på det nederste bildet:

 

 

Ingen av disse fargetonene befinner seg i utgangspunktet på mitt fargekart. Jeg tilhører nemmelig sommerkategorien, og lebestiften på det originale bildet, har en vinterfarge, mens denne er ‘varmet’ opp til en høstfarge på bildet under. Alikevel kan en trygt slå fast at den øverste fargen er ‘rett’ til min hudtone, i motsetning til fargen under. I virkelighetens verden ville forskjellen blitt enda tydeligere, da bildet i utgangspunktet er moderert i ‘Lightroom’, i tillegg til at jeg har passet på at lyset treffer riktig i utgangspunktet da bildet ble tatt.  Videre kan jeg røpe at de minst flatterende fargene jeg kan iføre meg, er de på vårkartet. – Får jeg typ fersken, aprikos, orange, e.l opp til ansiktet, er utkommet full krise. Uten å overdrive, gjør disse fargene at jeg ser askegrå ut i ansiktet, og derav fremstår som alt annet enn sunn  og frisk, for å si det sånn..

Og her finner vi de gruppene som er vanskeligst å kategorisere; Vår og varm vs. sommer og kald. Disse er nemmelig til forveksling like i den betydning at de har begge typiske nordiske farger; Blondt hår, lys hud og blå øyne..

Det eneste som for en ‘legperson’ skiller de to, sett med det blotte øyet, er øynene.. Mens den kalde har en isblå, gråblå eller mørkblå farge på iris, har den varme ofte en lysere blågrønn fargetone. Om sommeren, kan en dessuten skille de ved at den varme (vårtypen) får en gylden, varm bruntone, mens den kalde (sommeren) får en mer rødbrun, og ditto kald farge.

Aller enklest, er det å kategorisere høst-menneskene. Har en rødt i håret, er en høst, enkelt og greit. Det være seg alt fra den lyseste ‘ginger’ via ‘gulrot’ og ‘strawberry blonde’ til den dypeste kastanje. Vinterne er også forsåvidt greie, med sine karakteristiake mørke toner, alternativt kontrastfulle toner bestående av mørkt hår, vipper og bryn til en lys hud.

Er en usikker, kan ens fargetilhørighet fastslås på følgende måte; Sett deg (usminket) forran et speil av en viss størrelse i fullt dagslys. Har du farget hår, kan det dessuten lønne seg å fjerne dette fra ansiktet etter beste evne for å unngå at det påvirker. Videre er dette aller best utført med hjelp av en venn. Med deg, har du et knippe håndklær e.l hvis farger inndeles i kategoriene kald og varm. Disse legger du opp til ansiktet der halsen begynner, som om det skulle være en genser/overdel. (legg de gjerne over skuldrene), og sett kalde og varme toner opp imot hverandre for sammenligning. Legg gjerne det ene over det andre, for så å dra det øverste opp/ned, slik at du får umiddelbare skifter fra kald til varm og vice versa. Se etter følgende:

  • Hvilke toner (kald eller varm) kaster skygge under haken slik at kjevebeinet blir mindre (overgangen ansikt/hals) blir mindre markant?
  • Hvilke toner gjør det en måtte ha av rynker og linjer mer fremtredende?
  • Hvilke toner later til å synliggjøre slikt som mørke ringer under øynene mest?
  • Hvilke toner står best til øyenfarge og ev. naturlig hårfarge?

Videre, kan mange også få en god pekepin ved å ta en titt i klesskapet og sminkesamlingen, for så å sjekke fargene på det av sminke og klær som har vært brukt i tilsvarende situasjoner som beskrevet i begynnelsen av dette innlegget, eventuelt ting som er blitt kjøpt, men av en eller annen frem til nå uforståelig grunn ikke er blitt brukt. Som oftest er disse tingene hensatt til å forbli fyllstoff i skuffer og skap fordi fargen er ‘feil’.

Kalde farger: Både sort, hvitt og grått er kalde. Videre er sølv kaldt mens gull er varmt. Av øvrige kalde farger, kan nevnes den rødfargen som finnes i det norske flagget (i motsetning til den i det danske som er varm), de fleste blåfarger, pasteller som denne, denne og denne, sjokkrosa og lilla.  

Varme farger: Mens sort, grått og hvitt er kaldt, befinner off-white, beige og nudes på den varme siden av spektret sammen med gull. Ellers kan nevnes rødfargen i det danske flagget, fersken, orange, brun, oliven og aprikos. 

Håper dette kan hjelpe litt på veien til færre bomkjøp i fremtiden. 🙂

6 bevis på et sunt forhold!

Mens jeg i dette innlegget tok for meg sikre tegn på at det kun er et tidsspørsmål for når et forhold vil ryke, har jeg denne gang skredet til verket for å finne ut hvordan en kan se om et forhold er sunt, og hvor alle forutsetninger ligger til rette for at partene skal kunne ‘leve lykkelig i alle sine dager’..  

 

df-foto

 

1)  Partene i sunne forhold ‘importerer’ stadig mer av den andres personlighet til sin egen. Dette gjelder alt fra interesser til vaner, ord og utrykk, osv.

 

2)  Partene i sunne forhold hjelper, oppmuntrer og støtter hverandres muligheter for vekst fremgang og i streben for å nå sine mål både på det profesjonelle og det personlige plan.

 

3)  Partene i sunne forhold deler sine tanker, ideer og følelser med hverandre på et dypere, mer intimt nivå enn hva som vanlig er å dele med venner og øvrige familiemedlemmer.

 

4)  Partene i sunne forhold søker stadig fysisk kontakt av ikke-seksuell karakter. Dvs at de kysser, klemmer, holder hender, osv uten at det ligger noen seksuelle intensjoner bak.

 

5)  Partene i sunne forhold vier andre attraktive mennesker forsvinnende lite av sin oppmerksomhet. De blokker simpelthen urinstinktet for søk etter alternative partnere.

 

6)  Partene i sinne forhold ser nesten utelukkende de positive sidene ved å være i et forpliktende forhold. Det er jo som kjent fordeler og ulemper ved alt, også det å forplikte seg ovenfor et annet menneske. Er en i et godt forhold med den rette partneren, får en imidlertid ‘boostet’. de positive sidene ut av sine proposjoner, slik at de fullstendig overskygger de negative.

 

 

Hva innebærer det å være en influencer?

Ved påsketider i fjord, ble ‘influencer’ -begrepet innlemmet i den norske dagligtalen praktisk talt over natten. – En språkberikelse som for mitt vedkommende ble ansett for å være tåpelig på et helt nytt nivå, hvis reaksjon du kan lese om i  dette innlegget. I dag, snaue halvannet år senere, har jeg imidlertid måttet innse at begrepet etter alt å dømme vil bestå i overskuelig fremtid, og noe jeg bare har måttet forsone meg med..

 

 

Selv om jeg mener det samme ang. innføringen av influencer-begrepet i dag som da det kom, har jeg, som sagt, bare måttet forsone meg med at det ikke vil forsvinne med det første, så en får bare gjøre det beste ut av det.
Intet er jo, som kjent, så galt at det ikke er godt for noe. -Og siden ‘influencer’ overhodet ikke er en beskyttet tittel på noen som helst måte, innebærer ikke dette bare at alle og enhver faktisk står fritt til å titluere seg som influencer, men også at hver enkelt står ganske så fritt m.h.t hva en legger i dette begrepet. -Og her fant jeg frelsen, for å si det slik..
– For når et stabeist [som meg] har rettet sin irritasjon mot noe, er det slettes ikke bare å ‘skru av’ sånn uten videre. Hva som fikk meg til å reagere såpass negativt som jeg gjorde da begrepet braste inn i vokabularet, var at det fremsto som en tittel som etablerte bloggere påberopte seg i den hensikt å kunne fragå den blogger-tittelen som like fullt eies av alt av stort og smått som innehar en nettside av bloggformat. Hva jeg vil tro de færreste var i stand til å kunne forutse den gangen, var at dette nye ‘influencer’ -begrepet raskt skulle utvide seg til å favne enda bredere enn det å kunne kalle seg en blogger. For å kunne titluere seg ‘influencer, kreves det jo ikke engang at en har en blogg. Dermed benyttes begrepet i dag av aktører innen samtlige sosiale medier, hvilket innebærer svært mange mennesker som opererer på svært ulike arenaer med likeså ulike konsept.
Hva skal en så legge i det å være en influencer? Dette finnes det som sagt intet offisielt svar på per dags dato, slik at jeg, liksom alle andre, for den saks skyld, står ganske så fritt i å foreta denne avgrensningen..

 

 

Etter å ha tatt for meg helt ulike aktører med ditto ulike områder de har satt seg fore å utøve sin innflydelse på, har jeg kommet frem til et ståsted der det ikke har særlig med antall lesere å gjøre som i hvilken grad en faktisk utøver en reell innflydelse.
Om det var opp til meg, syntes jeg inflydelsesbegrepet, ut fra ordets originale betydning egner seg best for meningsytrere og samfunnsdebatanter, da det er her reell inflydelse utøves. -De som jobber for endring på ulike områder i samfunnet. Her må det imidlertid presiseres at dette ikke på noen som helst måte er et uttrukk for at jeg anser disse aktørene for å ha en høyere verdi, for å gjøre en bedre jobb eller hva det ellers måtte være i forhold til andre. Det er en ren vurdering i forhold til hva som i mine øyne passer best innunder de gitte begrep. Bloggere som opererer innen f.eks mote, skjønnhet, mat & interiør, syntes jeg er mer inspirasjonskilder enn utøvere av innflydelse, så om influencer-tittelen skal avgrenses på noe vis, syntes jeg faktisk at det er heller her det bør gjøres enn å sette krav til antall lesere og/eller følgere. Jeg mener.. En må jo kunne gå ut i fra at en som f.eks har 150 følgere på Instagram, og ‘that’s it’ aldri ville funnet på å titluere seg som en influencer. Ditto vil jeg gå ut i fra at den enkelte aktør eventuelt påberoper seg denne tittelen etterhvert som de begynner å synliggjøre seg, og det etterhvert faller seg naturlig.

For min egen del, sitter det nok fremdeles ganske langt inne å titluere meg selv som en ‘influencer’, til tross for at det jeg bedriver her på bloggen faktisk innehar de kriterier jeg, objektivt sett, mener favnes av begrepet. Betydningen av begrepet ‘influencer’ er jo som sagt en som utøver sin inflydelse på sine medmennesker og/eller samfunnet som sådan, så det kreves jo ikke akkurat noe geni for å skjønne hva en blogg som er bestående av meningsytringer i en såpass stor grad som denne har for øyet!.. Men ikke desto mindre, føles det fremdeles rett og slett for kleint å påberope meg denne tittelen. Men jeg har nå i det minste klart å venne meg til å bli titluert som influencer i henvendelser fra andre. -Det er iallefall noe, -og ikke minst langt mer enn jeg kunne ha sett for meg da begrepet kom brasende inn i mitt vokabular halvannet år tilbake.

 

Oss dronninger imellom..

De fleste jenter bærer på en prinsessedrøm i en eller annen form. Men så er det en og annen innimellom som slettes ikke er villig til å ta til takke med å være ei prinsesse. – Her er det kun dronningtittelen som gjelder! 

Er du en av disse, eller om dette eventuelt er noe du ser for deg etterhvert som du blir litt eldre, har jeg samlet sammen et utvalg av mine personlige favoritter av quotes som representerer oss dronninger av rødt blod. 

 

 

 

 

 

 

 

 

So go grab that tiara of yours and shine!  😉

 

Her er mitt liv fra 1-10! (Hvert tall røper en hemmelighet)

Etter å ha røpet hemmeligheter og ukjente sider i alfabetisk rekkefølge i DETTE innlegget, og basert på bokstavene i navnet mitt i DETTE, tenkte jeg det var på tide med en ny vri basert på en egenprodusert idé; Så her følger nye avsløringer, denne gangen med tallene 1-10 som utgangspunkt! 

 

 

1:  Deler av mitt første leveår ble tilbragt sittende i en bærestol på disken i farmors dagligvarebutikk. – Snakker om eksponering av barn! Det var vel strengt tatt ikke menneskelig mulig å bli drøyere på eksponeringsskalaen den gang (haha).

2:  Drøye to minutter var den tiden det tok meg å løpe 800m da jeg som tenåring var et av landets store friidrettshåp.

3: Jeg var tre år gammel da min bror ble født, og enebarnstilværelsen ugjenkallelig var over.

4: Fire år gammel, stavet jeg meg igjennom mine første skrevne ord, og signerte mine første papirer (les:tegninger). Dette takket være at mamma dro pekefingeren under linjene, ord for ord ettersom hun leste de i alt fra barneblader som Donald Duck & co til barnebøker. Dette var også året jeg ble introdusert for hoderegning. Plussregningen husker jeg ikke hvordan jeg begynte med, men minusregningen ble introdusert gjennom antallet resterende bleier i pakken etterhvert som jeg ble bedt om å hente fra soverommet til stellebordet på kjøkkenet.

5: Jeg var fem år første gang jeg klarte å stavre meg gjennom ei barnebok for egen maskin. Jeg kan enda huske hvordan jeg jobbet og slet med å komme meg gjennom de sidene, spesielt i begynnelsen. Jeg var blitt fortalt at det holdt ikke bare å kunne forme bokstavene til ord for at det skulle være noe poeng, jeg måtte også huske det jeg hadde lest! Det krevde noen gjentagelser, for å si det sånn..

6:  Jeg står med karakteren seks i norsk muntlig. Ikke så rart, med tanke på at jeg ledet an i hver eneste diskusjon som fant sted fra den dagen jeg satte mion fot i et klasserom for første gang til jeg forlot siste undervisningstime på Greåker VGS iført russedress og klirrende ølflasker sekken.

7:  ‘Den gang jeg var ung’, begynte barna fremdeles på skolen det året de fylte syv år, og ikke seks, slik det er i dag.

8:  Åtte er blitt oppgitt som mitt fremste lykketall [fulgt av fire] av de jeg kjenner så vel som kjenner til av folk som driver innen det slternative som Tarot, osv.

9:  Jeg har vært en svoren ‘space-geek’ for så lenge jeg kan huske. I praksis innebærer dette et tidligste konkrete minne som gikk på at jeg bla.a hadde full ‘kåll’ på samtlige av solsystemets (daværende) ni planeter (hvilket senere ble omgjort til åtte da Pluto ble redefinert fra planet til dvergplanet) med måner, samtidig som jeg ikke kunne begripe hvordan jorden både kunne være den tredje innerste av disse, og det som jeg gikk på og gravde i ute.. Det er et av de barndommens mysterier hvis minne bestandig vil lokke frem en latter.

10:  Dagen jeg fylte ti år innebar den første store milepæl i mitt liv. En ting var det tosifrede tallet, men dette var alikevel ingenting opp i mot det at bursdagspresangen min dette året var min første ‘voksen-sykkel’ med gir! Det var en skinnende blank sølvfarget DBS med fem gir, ettersom jeg kan huske (hvilket var to mer enn den ett år eldre venninnen min over daten fikk året før) som faktisk fulgte meg ut videregående. .

 

 

 

Burde ikke voldsangrep vært av høyeste prioritet!?

Tidligere i sommer, ble nok en av blogg.no’s mest etablerte bloggere utsatt for blind vold, for så å få saken henlagt kort tid etterpå. Det var det andre tilfellet bare i løpet av min fartstid i bransjen.. 

 

Foto: I.Østli

 

Siden begge disse jentene er blandt de best etablerte bloggerne på portalen, innebærer dette en såpass synlighet i samfunnet at sakene deres i det minste ble en nyhetssak. En kan dermed bare spekulere i hvor mange ofre for denne typen kriminalitet som aldri blir noen nyhetssak, og som vi, allmennheten, derfor aldri får vite om..

Men èn ting kan en i det minste slå fast; Når to såpass profilerte personer får sakene sine henlagt kun uker etter at de respektive forholdene ble anmeldt til politiet, blir iallefall ikke de tilfellene som aldri når nyhetene noe bedre behandling! En kan med andre ord trygt konkludere med at politiet åpenbart ikke anser blind vold for alvorlig nok til å bruke tid og ressurser på å etterforske. De gir, for å si det på godt norsk, rett og slett faen. – Det lyder brutalt, men så langt jeg kan se, er sannheten desverre akkurat så brutal og ikke minst tragisk som mitt kraftuttrykk tilsier.

Jeg lurer på hva i himmelens navn som kan ansees mer verdig politiets ressurser enn nettopp det, helt umotivert, å forvolde andre skade, om vi ser bort fra drap!? Jeg mener.. Det er jo ikke måte på hvilke ressurser som nedlegges i å få fatt i ‘grammere’ med lettere narkotiske stoffer, for ikke snakke om det arbeidet som nedlegges i jakten på de som måtte ha forsøkt å stue vekk noen skarve tusenlapper på skatten! For meg, strider det tvert med alt som heter rettsfølelse når ikke vold- og seksualforbrytelser gis høyere prioritet enn de lovbrudd som ikke går ut på å forgripe seg/overfalle andre. Hvordan er det hele tatt menneskelig mulig å sammenligne skarve 10 000 kr, 100 000,- eller 1 mill for den saks skyld, med at et menneske ikke bare påføres fysiske skader, men også psykiske, som gjerne er av vesentlig lengre varighet, og ofte er av en slik karakter at ofret aldri blir fullstendig restituert!? De aller fleste påførte fysiske skader leges i det minste med tid og stunder, men det tap av tryggheten som følger et slikt overgrep, er ofte noe som vil forringe livskvaliteten deres for all fremtid!

For mitt vedkommende, er nettopp denne fysiske tryggheten for borgerne politiets primæroppgave. Absolutt alt annet er som bigesjefter å regne i forhold til det å gjøre sitt ytterste for å beskytte allmennheten for asosiale individer som voldsmenn og seksualforbrytere. Og dette innebærer at voldssaker med ukjent gjerningsmann, skal pålegges full etterforskning med alt hva dette innebærer av vitneavhør og tekniske spor inkl. alt fra fotavtrykk og fingeravtrykk til DNA -analyser og hva det ellers måtte være. Jeg mener det burde være en selvfølge at det ble gjort alt som gjøres kan for å få fatt i gjerningspersonen i slike saker. -Ikke bare for at de skal måtte stå til rette for hva de har gjort, men også fordi de åpenbart utgjør en fare for andre når de får bevege seg fritt rundt i samfunnet! Det burde da være åpenbart for alle og enhver at det å beskytte samfunnet mot slikt utyske skulle inneha den desidert høyeste prioritet når det kommer til politiets ressursbruk. – Å være trygg på gaten er alfa og omega, og med dette oppfylt, vil iallefall jeg fint klare å leve med hva det innebærer av folk som får sittet å røykt det ‘gresset’ som ellers ville blitt konfiskert i hjemmets lune rede uten å gjøre en flue fortred..