Etter en svipptur opp på landjorden i anledning presentasjonen av blomsterfavoritten for et par-tre dager siden, bærer det kjepprett tilbake til det våte element, der det skal dreie seg om blomster som later til å ha fått litt vel mye å drikke, for å si det sånn..
Men hva i… – En vann-sommerfugl???
Klikk her for det sist utgitte bildet i dette konseptet!
Siden det kun er i noen ytterst få uker i siste halvdel av mai, og første halvdel av juni man kan gledes over min absolutte favoritt i blomstenes verden, er en jo bare nødt til å benytte seg av denne tiden til fulle. – Og spesielt når den respektive blomstringen sammenfaller med en tid der det er mye jobbing i restauranten, så i dag har jeg altså benyttet anledningen til å plukke med meg en røslig bukett hjem.
Nå får jeg dessverre ikke plassert den slik at den kommer til sin dekorative rett, siden den er såpass giftig, og jeg er usikker på hvorvidt deler av ‘the furry five’, -fortrinnsvis Dolly, er inneforstått med at dette ikke er ei plante å gnafse på.. Det er jo kattejafser- og bitemerker i alt som er av potteplanter her, så her er det bare å hindre tilgjengeligheten for ikke å ta noen sjanser. Men non the less, så sprer jo uansett duften seg, så det lukter jo helt nydelig her inne nå, -i tillegg til at buketten er sitt vakre skue også der den står på den bittelille vindusposten over konfyren..
55 år har gått siden de såkaldte 68’erne startet det som har vist seg å bli tabuenes endelikt. I dag er det knapt noen tabuer igjen. Vi snakker om sex like fritt som vi snakker om været, homofile/lesbiske har tilnærmet full aksept, onani har gått fra å forårsake blindhet og sinnsykdom til å bli tilnærmet livsnødvendig..
Global warming- eller global cooling?..
[foto: DF-foto]
Utviklingen som har skjedd i løpet av disse 50 årene er jo udiskutabelt særdeles positiv, og en stadfestelse av at det meste var virkelig ikke bedre før. Hva angår hetrofil sex i sin helhet, og en stadig større del av den homofile har vi imidlertid nådd dithen hvor nok er nok. -Vi vet alt vi trenger å vite, og ‘over-sharing’ inntreffer regelmessig i samtaler. Kvantespranget hva angår følgene av å onanere/unngå å onanere er et skoleeksempel på at den økte åpenheten resulterer i at det som faktisk er realiteten bare blir stående i en forbigående periode før det går videre ut og forbi sannheten til at det nærmest blir gitt å være ødeleggende for kropp og sinn dersom en ikke gjør det/gjør det ofte nok.
Med lanseringen av p-pillen og videreføringen av ‘abortloven’ fra 1960 som fra 1/1-1976 overlot det til kvinnen å ta avgjørelsen om svangerskapsavbrudd frem til utgangen av 12 svangerskapsuke, var ikke uønskede barnefødsler lenger noe problem. [foto: ukjent/viralt]
Sannheten er jo, som kjent, at dette overhodet ikke er skadelig på noe vis, og i følge dagens forstå seg-på’ere skal det visstnok til og med være helsefremmende! – Og fakta er- og blir fakta uansett hvordan de etiske retningslinjer, tabuer og grenser fortoner seg i det aktuelle tidsrommet i den og den kulturen og aldersgruppen. Problemet er at vi, som seg hør og bør for positive samfunnsutviklinger, vel må kunne sies å ha bikket over til den motsatte ytterligheten også hva dette med kropp- og sex angår. Det overdrevne sexfokuset som råder i dagens samfunn er vel og merke ikke like giftig som på de fleste andre områder hvor i utgangspunktet positive endringer blåses fullstendig ut av sine proposjoner, men non the less..
Jeg mener.. Når vi har kommet til et punkt der folk vekselsvis ikke blir trodd- eller at det ansees for å være noe ‘galt’ med de dersom de ikke f.eks ikke onanerer nevneverdig, ikke nærer noe ønske om å benytte seg av hverken dildoer eller noe annet av de talløse remedier som tilbys, osv, er vi jo brått tilnærmet like langt ute på villspor som vi var da man f.eks anså onani for skadelig! Så vidt meg bekjent, har det enda ikke vært et eneste dødsfall som på noe vis kan linkes til manglende onanifrekvens, orgasme, eller i det hele tatt noe som helst relatert til sexuell ‘tørke’ og/eller avholdenhet.
Jeg må innrømme at jeg syntes det meste av sexleketøy ser ut som regelrette torturgjenstander jeg ikke ville turt prøve om livet mitt sto på spill.. [foto: kondomeriet]
Videre ser en utviklingen av en kultur, og da spesielt blandt de unge, hvor sex og følelser er i ferd med å rives fra hverandre som om de utgjorde hver sin side av et papirark. Her var utvilsomt en sprekk i glasset udelt positivt for å fjerne oss fra den moralske tvangstrøyen med jomfruelighet til ekteskapet, og den slags. Seriemonogami er så absolutt ikke å forakte, da dette forhindrer at en blir tvunget til å bli værende i forhold som ikke fungerer, eller at en går til alters uten å kjenne hverandre på det intime plan i det hele tatt. Det er først når folk generelt og ungdom spesielt blir gitt den oppfatningen at grenser for hva som føles komfortabelt skal feies til side. -Verdien/kvaliteten av et sexliv blir dermed tatt fra det følelsesrelaterte- til en opplevelsesgreie der det er om og gjøre å prøve alt. – Vi får altså et tilsvarende syn på dette med seksuelle eskapader som vi har i hht greia om å få reist rundt for å oppleve mest mulig av verden! Vi har m.a.o kommet dithen hvor det råder et ‘try-seksuelt’ sex-press. Det er nemmelig en vesensforskjell på det udelt positive i å ha friheten til å prøve og kjøre på etter eget forgodtbefinnende uten nedlatenhet & stigmatisering, og det å føle et press på at dette er noe en bør/må gjøre. Følgen er da at vi ender opp med et like unaturlig forhold til sex som i de puritanske tider, bare på den andre ytterkanten.
Det er selvsagt flott at de tidligere tiders tabu hva sex angår er brutt. Men det er ikke dermed sagt at alt og alle detaljer bør deles, og at det må være ett eller annet sexrelatert hvor enn en vender blikket. [foto: VG]
Hva jeg mener helt konkret, er at det allerede er i ferd med å utvikle seg en norm på at en er ei ‘snerpete og innskrumpet kjærringspetakkel’ -eller impotent som mann om en ikke villig vekk hiver seg rundt seg rundt på både trekanter & fler-kanter, drar i vei med en ‘Nordtug’ som overhodet ikke er relatert til kappløp på ski, høstet erfaring med homofil/lesbisk sex som hetro- liksom hetrofil sex som homo, i tillegg til å ha nattbordsskuffen full av sexleketøy. Endeløse erfaringsutvekslinger m.h.t steder, situasjoner & stillinger gjør at de av oss med en noe begrenset fantasi i kombinasjon med en gitt dose bluferdighet det har vist seg vrient å bli kvitt har marginalt å bidra med. Hjelpemidler & ‘leketøy’ får et stadig villere design, og nyheter enhver med respekt for seg selv må forsøke for så å elske popper opp som paddehatter. – Og i det noe blir stemplet ‘unormalt’ i negativ betydning, bør en reagere, for da er det mest sannsynlig en uheldig utvikling på gang.
Frisinnethet- og åpenhet er i mine øyne handler snarere om følgende;
A) At man allerede ved første korsvei får fortalt sannheten i forhold til det som har med sex- og kropp å gjøre.
B) At enhver, ut i fra egne ønsker- og behov, i størst mulig grad ikke bare skal kunne avgjøre hva- og hvor mye en ønsker å dele av eget sexliv- men også hva- og hvor mye en ønsker å få vite om hva andre måtte drive med.
Sannheten er jo at vi alle har ulike behov, preferanser og grenser, og at det dermed er langt ut til de ytterkantene hvor vi kan begynne å snakke om avvikere. Det er jo her vi bør holde oss, og ikke konstruere avvik der de ikke finnes. Betegnelsen ‘avvik’ burde forbeholdes uakseptabel/ulovelig seksuell adferd, mens andre variabler burde plasseres i kategorien ‘individuelle forskjeller’, der de faktisk hører hjemme.
Jepp, du leste faktisk riktig. Så til de grader langt har altså ‘the furry 5’ fjernet seg fra sin naturlige rovdyr-natur at 4 av de 5 ikke bare er de eneste katter jeg noensinne har hørt om som ikke utviser så mye som et hint av interesse for å jakte noe som helst, mens den femte har ett og annet skjeldent øyeblikk. For det har seg nemlig så at Pepsi på toppen av det hele er redd for mus!..
Som sagt, så har i det minste Dolly ett og annet sporadisk innfall der hun finner det for godt å ‘bidra til kosten’ med et bytte. Som regel kreves det en viss utfordring for at denne interessen skal vekkes, så det har blitt noen ekornepisoder i tillegg til fugler av ymse slag. Mus, derimot, blir for lett. Men en skjelden gang hender det at det kommer ei mus også. Men mens de borderline umulige byttene, som f.eks ekorn og større fugler etter alt å dømme kverkes umiddelbart, i det de blir presentert med hodet i en stilling man ikke finner hos de levende, for å si det sånn (- hvilket iallefall settes stor pris på i hht ekornene). Men de gangene hun kommer med mus, derimot, er det snarere et leketøy hun ser seg selv bidra med enn til matvarebeholdningen. – Og da sliter jo selvsagt jeg litt i hht at en på den ene siden skal prise katten for jobben den har gjort, mens en på den andre siden har ansvaret for å få avsluttet det stakkars byttedyrets lidelser asap..
Dolly er den eneste av disse angivelige rovdyr og mesterjegere som kan finne på å jakte noe som helst per d.d.
Gudskjelov har Rusken bort i mot nulltolleranse for både musepip og medkatter som svinser og svanser rundt ham, slik at det hele er over så snart spetakklet med katt- og mus kommer innenfor hans rekkevidde slik at han får klasket til den musen en gang for alle. Et poteklask fra en katt høres kanskje ikke så fryktinngytende ut, selv ikke for en mus, men når den respektive poten som klasker den rett i veggen er av et såpass kaliber at den dekker hele håndflaten min, så blir det brått av et helt annet kalliber! Ruskens størrelse er nemlig såpass at han ville grenset til mellomstor hund!
Men så skulle det altså skje at musen ble bragt inn i stuen uten at Rusken var inne.. Tufsa og Knert våkner riktignok opp fra sløvingen på sine respektive plasser, men tilsynelatende kun fordi de lurte på hva pokker det gikk av Dolly. Pepsi, derimot, blir imidlertid hakket mer nysgjerrig.. For mens de andre i det minste hadde en viss jaktinteresse en liten periode i sin pure ungdomstid, har Pepsi aldri jaget noe som helst i sitt 5 1/2 år lange liv. Og den svært så begrensede jegervirksomheten forøvrig tatt i betraktning, så var hun, tro det eller ei, helt i det blå hva dette søsteren kom trekkende med inn i stuen kunne være for noe..
Søsteren Pepsi, derimot, som jeg er overbevist om ville plassert blant topp 10 av verdens mest atypiske katter om det fantes en slik kåring, har faktisk aldri jaktet et bytte i hele sitt 5 1/2 år lange liv..
Selv var jeg i ferd med å trekke et lettelsens sukk da det lot til at kattens lek med noen levende mus iallefall lot til å være over før jeg fikk grepet inn. Dollys interesse lot også til å falle som en stein på dette tidspunktet, i det hun legger den fra seg, for så å trekke seg litt tilbake, hvor hun ble stående å se om det kunne være noe mer å hente, for å si det sånn. Pepsi drister seg så bort til dette her som søsteren har lagt fra seg, for så å våge seg bortpå med poten.. Hun skvetter imidlertid tilbake som et prosjektil, og hadde allerede rukket å få full piasavakost av pelsen før hun nådde gulvet i landingen i det musen atter igjen våkner til liv med et pip og rykker til. ‘Pepsen’ befinner seg i sjokktilstand der hun står sidevent i full forsvarsmodus og frese, med ører liggende paddeflatt bak på hodet, og pelsen like strittende som en sånn der australsk pinnsvin -sak.
Fra Ruskens ståsted, faller det ikke i god jord når de andre skaper sånt her ståhei i heimen. Å bli vekket opp fra sin døs i lugn og ro med mas og styr, er i det hele tatt bare helt ‘blæh’..
Jeg hadde jo opp til da tatt det som en selvfølge at samtlige arter fra naturtens side instinktivt kjenner igjen hva som er for mat å regne for den respektive arten, og at mennesket var den eneste av disse som har klart å tape denne evnen, sammen med så mange andre av våre opprinnelige overlevelsesinstinkter. Riktignok hadde jeg jo selvsagt forlengst fått merke at bortskjemte ‘fur-babies’ utvikler en svært så påtagelig kresenhet, men det hadde allikevel aldri vært i mine tanker at de skulle kunne fjerne seg så til de grader fra sin natur at de brått viste seg å ha en fobi for det som fra naturens side er ment å utgjøre hoveddelen av kosten!
En stk. uber-stolt pusefrøken som etter adferd og kroppsspråk og dømme later til å tro at den Pepsi-skapte viraken er grunnet i ren- og skjær begeistring..
Men Ikke faen om ‘Pepsen’ nærmet seg den saken igjen! Det hele kulminerer jo da med at jeg bare må prioritere panisk katt fremfor døende mus (som så skulle vise seg å faktisk være død etter dette siste ‘sprellet’). For med en gang jeg tok henne opp, så var det åpenbart at dette her ikke bare var snakk om å skvette. Dette var nemlig en pus i panikktilstand, for hun klamret seg fast mens hun skalv som et aspeløv..
Oversatt fra kattespråk til norsk, betyr en slik vridning på ørene at det er en lettere krenket/forurettet ‘pusers’ en har med å gjøre..
Det hele var altså regelrett surrealistisk. Der sto jeg altså med en skjelvende katt på armen og en nylig avdød mus på gulvet, og det absurde i situasjonen gjorde det selvsagt umulig å holde latteren inne. Jeg vet ikke hvordan det er med mine katter, men ‘the furry five’ reagerer på latter. Vanligvis ‘våkner de til live, og blir nysgjerrig på hva som avstedkommer med disse lydene. Hva de forbinder det med, har jeg selvsagt ikke noe (eksakt) svar på, men de viser iallefall med all tydelighet at det er noe positivt ladet. Men Pepsi, som begynner å roe nerven med en gang hun blir løftet opp i god høyde fra museliket, er åpenbart av den oppfatning at disse gladlydene ikke er hjemmehørende i det scenarioet som nettopp har utspilt seg, så mens panikken går ut av systemet, så kommer krenkelsen inn i dennes sted. Så det var både stolthet, fornærmelse, tilfredshet over gjeninntatt ro og orden i heimen, og lettere forvirring over hva som foregår blant de lodne bøllefrø i det musen blir skuffet opp på en reklame-blekke og fraktet til sin ‘siste hvile’ inne i ‘bushen’ på baksiden av huset.
Knert er vel den som må sies å være unskyldt for sine avvik fra en betydelig del av det som er naturlig adferd for sin art, i og med at han er blitt flasket opp- og oppdratt av meg fra han ble funnet, og kjørt hit anslagsvis 3 uker gammel. De andre har riktignok bistått på det mest forbløffende vis, men siden naturlig adferd vitterlig ikke er noe som vektlegges nevneverdig i denne lodne gjengen, så har han m.a.o ikke blitt skolert i konsten å være en katt. Han ble dermed stående i full forvirring som vitne til det hele, for så til slutt å våge seg bort for å sjekke om den ‘Pepsen’ han kjenner er tilbake..
Selv om det hele var en hysterisk seanse, er det allikevel utvilsomt av det gode at det råder en unison distansering fra sin respektive natur med tilhørende latskap blant ‘the furry five’, slik at det minimalt med jegervirksomhet i hverdagen.
Klikk her for det sist utgitte bildet i dette konseptet!
Dette er et av mine favorittbilder av Ruskepusen min, da både lys, posering, og det som ellers måtte være sitter perfekt. – Og hva (bla.a) Rusken angår, er dette så langt i fra hverdagskost som det vel er mulig å komme, for her har vi nemlig en herremann som er pokka nødt til å ha en 6 sans når det kommer til påslåtte kameraer, samtidig som han, i likhet med Knert og Pepsi, som har gjort sport i.å herpe flest mulig bilder ved å foreta en brå bevegelse akkurat i det en klikker utløsertasten..
Nå når han vel ikke helt opp til Knerts regelrette superpower i hht å fremstå som en slags uformelig skygge av seg selv på hva som i utgangspunktet er garanterte ‘keepers’, for det tror jeg strengt tatt ikke er mulig. Men hva Knert har ‘fordel’ av i hht superpowers hva brå bevegelser timet på hundredelen, tar Rusken igjen ved at han er ensfarget, hvilket krever mer av både lys- og bakgrunn for å skikkelig dreis på sånt som konturene i ansiktet. (Hvordan andre serverer både videoer med de respektive ‘pelsdotters talløse morsomme påfunn- og episoder- og bilder som viser de på sitt vakreste på løpende bånd, er for meg et mysterium..)
Men ‘every duck has its day’, som det heter seg på utenlandsk, så også mine pels-pøbler. Og her har vi altså dette ene- av et snitt på +/- 1000 bilder som blir (forsøkt) tatt hvor ‘kattenes konge’ virkelig står frem i all sin prakt.
Fra siste fotorundes favorittelement, er det denne gang den vegetative favoritten som skal tas nærmere i øyesyn: Blomsten hvis direkte oversatte engelske navn får den mest ‘blod-harry’ ordlyden..
– Nemlig ‘Lily of the Valley’, -eller ‘Lily fra ‘dær’n’ som den ville blitt hetende på godt Norsk, dog langt bedre kjent under det hakket mer flatterende navnet ‘liljekonvall’..
Til tross for at jeg er en av de ytterst få jenter som aldri har drømt om å stå brud, da tanken på ekteskapsinngåelse har fremstått klaustrofobisk i mitt lettere forkvaklede sinn fra barnsben av, er det allikevel to ting selv jeg greide å mane frem når temaet ble bragt på bane i oppveksten;
1) Tiara på hodet.
2) Liljekonvall i buketten.
..- Men flotters og velduftende blomster- og en sparkling drømmetiara på knollen til tross.. Holdbare grunner for å avgi livsvarige løfter en derfor ikke kan vite om lar seg gjøre å overholde, er det dog ikke.
Og en blomsterbukett er- og blir en blomsterbukett, -hverken mer eller mindre, uavhengig av om den bare er en bukett- eller en brudebukett, så..
..Og det var hva vi hadde av ren & skjær svada for denne gang..
Vi har klimaforskere, klimakonferanser, klimaaktivister og klimarapporter. Offisielt syntes det å være opplest og vedtatt at verden står på randen av en krise av abnorme proposjoner grunnet menneskeskapt drivhuseffekt. Men til forskjell fra hva som vanligvis er utkommet av et såpass ensidig bilde fra offisielle hold som det som gis på dette området, ser vi her at uenigheten i hht at det faktisk ER slik det sies istedet øker! Og argumentene deres er faktisk for sterke til å ignoreres..
Selv kan jeg bare innrømme at jeg ikke har peiling på hva som faktisk er realiteten hva denne (angivelige) globale oppvarmingen angår. For på den ene siden, er det jo en kjensgjerning at andelen CO2 i atmosfæren fører til en såkalt drivhuseffekt med den følge at en mindre del av varmen fra sola slipper ut, slik at vi ender opp med en høyere overflatetemperatur. Det er dette som er grunnen til at temperaturforholdene på vår naboplanet, Venus, antas å ha gått fra svært behagelig- til det brennende 475°C -helvetet som den er endt opp med å bli. – Og det er en kontrollert utgave av den samme effekten som er gitt å skulle sørge for oppvarmingen (så vel som oppbyggingen av en jordlignende atmosfære) i den planlegte terraformingen av Mars. M.a.o er det ingen tvil om at det vitenskapelige er på stell hva det rent kjemiske angår. – Ei heller later det til å være noen grunn til å tvile på de respektive temperaturmålingene som angis i denne sammenhengen.
Så langt ser det jo vitterlig ut til å være en ‘slam dunk’, ikke sant!? Det ser da ut til å være bunnsolide bevis dette her! – Men så enkelt er det altså vitterlig ikke..
For det første, er det bildet som gis av situasjonen utelukkende basert på temperaturmålinger som ligger latterlig tett opp til vår tid. Når det gjelder forholdene på planeten som sådan, må en nemlig se ting i et hakket videre perspektiv enn hva vi gjør i det daglige, med tanke på at det er ca 4 milliarder år siden planeten så dagens lys, hvorav den er anslått å ha huset liv et sted mellom 3 – 3,5 milliarder år. Følgelig, innebærer dette at tidsperioder på 200, 300, 500 år, som fra vårt menneskelige perspektiv syntes tilnærmet uendelige, ikke en gang er for en dråpe i havet å regne i astronomisk perspektiv. I praksis vil dette altså si at temperatursvigninger på så- og så mye siden 1980 ikke kan sies å ha store verdien uten at det foreligger noe mer, mens målinger fra 1800 -og-ett-eller-annet igrunnen ikke sier all verden, men kan i det minste gi et svar på de naturlige svingninger som forekommer innen en tidsalder.
Når denne faktoren så legges til dette med at overflatetemperaturen på planeten har en påvist snittøkning på så og så mye, blir det brått langt mer usikkerhet rundt disse tallene. For nå er det ikke lenger kun snakk om hvor mye temperaturen har økt med de siste tiår, men også hvordan ståa er i forhold til (anslått) overflatetemperatur for 4-500 år siden, for 1000 år siden, osv. Og den økningen som har vært de siste 100 år, blir brått til en senkning om vi ser på forholdene en 100-150 års tid før der igjen, så hvor stor del av de siste års oppvarming, -om noe, er menneskeskapt?? For selvsagt er de respektive utslippsmengder reelle, men hvor stor del av dette utslippet fikses igjennom naturens egne prosesser er det fint lite konkret kunnskap om. Følgelig, er det dermed ingen som later til å kunne dokumentere noe eksakt i hht hvor stor del av dette her som skyldes naturlige temperatursvigninger og hvor stor del som er menneskeskapt.
Når det er sagt, så er det imidlertid all grunn til å gå ut i fra at en del av de siste års temperaturøkning er menneskeskapt, m.h.t at temperaturen har økt i takt med økningene i utslipp. Så, for å gjøre en lang historie kort, så holder dette såpass vann fra et vitenskapelg ståsted at jeg ikke ville sett noen grunn til å stille spørsmål i anledning klimaforandringene om det ikke var for at det på sentrale områder handles på et vis som ikke adder opp med den oppgitte krisesituasjon..
Jeg kommer iallefall til kort i hht å kunne finne plausible forklaringer som ‘tetter’ den logiske bristen ved at styresmakter og maktelite ikke utviser noen restriksjoner med å igangsette massive byggeprosjekt (veier, fabrikklokaler, skyskrapere, osv, osv) i de samme kystområder- så vel som utsatte landområder som de hevder vil preges av stadige oversvømmelser innen 2050 om ikke utslippene snarest reduseres til et minimum. – Og siden den reduksjonen vil umulig kunne la seg gjøre, så adder de gitte prognoser bare ikke opp med at hverken den økonomiske- eller politiske makteliten later til å ha det minste betenkeligheter med å investere i prosjekt som sannsynligvis vil ødelegges/være mer eller mindre ubrukelig innen en 25 års tid! Hva større fabrikklokaler, høyhus, o.l angår, så innebærer jo dette intet mindre enn at de angivelig vil befinne seg midt i et flomområde i god tid før gjelden er betalt!
Konkret, så inkluderer altså de områder det her er snakk om f.eks New-York City, Danmark som sådan vil jo, om vi skal ta disse prognosene på ordet, være utelukket å bygge- eller investere i noe som helst i grunnen, og Nederland plasserer seg jo også godt nede i bunnsjiktet over land å investere i, for å si det sånn. Bare det at politikerne her på berget ufortrødent fortsetter med å bygge opp- og/eller investere i de hytte/ferieeiendommene på Hvaler, Tønsbergtraktene, og i det hele tatt om de faktisk er helt sannferdige i sine dystre redegjørelser henger jo overhodet ikke på greip, spør du meg! Så da sitter man jo igjen med spørsmålet hvorfor de (tilsynelatende) gir opplysninger som er stikk i strid med egne disponeringer!?
Som sagt, kan det godt være det finnes en eller annen forklaring som tetter igjen det som ut i fra de allmenne opplysninger peker i retning av et reinspikket paradoks. Dette vil iallefall være en absoluitt betingelse for at jeg skal kunne ‘kjøpe’ de nevnte prognoser.. Slik det fremstår nå, så sitter jeg imidlertid med en nagende mistanke om at det kan ligge noe sånt som økonomiske motiver bak dette her, ved at klimaeffekten overdrives for å få fokuset hit fremfor slikt som f.eks nedfellingen av reinskogen.
Og det er vel nettopp ved denne nedfellingen av reinskog hvor skoen trykker som mest for min del. I mine øyne, er det nemlig utslettingen av disse skogområdene som er det mest prekære å rette opp i hva menneskelig ødeleggelser angår. Grunnen er at det er her vi etter alle solemerker forårsaker størst skade, død og lidelser hos planetens øvrige arter, i det arter dør ut over en lav sko som følge av denne hogsten. For vi har faktisk ikke noe mer eierskap til denne planeten enn enhver annen art, slik at måten vi tar oss til rette på er mildt sagt avskyelig. Følgelig mener jeg dermed for det første at det er på høy tid at vi tar støyten for vårt eget crap, for å si det sånn. – Altså at vi rett og slett må ta de konsekvenser i form av menneskelige tragedier som måtte avstedkomme noen m.m høyere vannstand selv. Selvsagt ville det ideelle vært om ingen måtte vært nødt til å lide for noe som helst, men våre ødeleggelser er dessverre alt for graverende til at så skal kunne skje. – Og som seg hør og bør, vil rettferdigheten selvsagt ikke kunne skje fyllest her heller, da dette etter alt å dømme vil gå hardest utover følk som så langt i fra har brorparten av skylden. Greia er bare at slikt som gorillabestanden i Afrika og elefantene i Asia iallefall ikke har ødelagt noe som helst, slik at en som menneske blir nærmere å ta denne smellen enn jordens øvrige arter.
Jeg er fullt klar over at en slik likestilling av livsformer oppleves kontroversielt av mange. Men like forbannet så kommer jeg bare ikke forbi denne skamfølelsen over egen arts selverklærte fortreffelighet og opphøydhet i hht verdi. For det er faktisk ingen- eller intet annet enn mennesket selv som i forbindelse med natur- og skaperverk har gitt noen indikasjoner på at dette er tilfelle!..
Siden det planlagte tekstbaserte innlegget viste seg å kreve mer research enn som så, blir det kun tid til en tur ut i det våte element i dag. Men i det vi skal ned til det lille tjernet, så er jeg i det minste der jeg trives aller best på fotofronten..
Fra det ugresset som fylte det siste fotoinnlegget her på berget, skal vi heve oss over dette nivået denne gang, – bokstavelig talt. For i dag skal vi nemlig opp i trærne..
I takt med at dette med aksept av de som hevder å føle seg fanget i feil kropp m.h.t kjønnsident, popper nå menn som angivelig identifiserer seg som kvinner inn i idrettsverden som paddehatter. Følgelig er det, pr. d.d, en rekke idretter der de respektive forbund ikke har satt foten ned for deltakere som har gjennomgått en mannlig pubertet man som biologisk kvinne ikke har en snømanns sjanse i helvete å kunne hevde seg i..
Jeg har jo ved flere anledninger tatt opp ulike aspekter ved den stadig mer absurde utviklingen av det som i utgangspunktet var en kamp om aksept av de som er ‘født i feil kropp’ . Men denne gang skal det altså ikke dreie seg om den borderline grenseløse selvidentifiseringen, men at det også har fart galt avsted med dette grunnfenomenet i så måte, -altså i hht biologiske menn som føler seg fanget i feil kjønn, og omvendt. For som nevnt innledningsvis, regelrett oversvømmes kvinneidretten av biologiske menn som angivelig identifiserer seg som kvinner.
En påtagelig fellesnevner for disse ‘nytransformerte kvinner’ er at de, i de mannlige konkurransene de har sine hjemmehørende har manglet det ‘lille ekstra’ som må til for å kunne nå helt til topps i sine idretter. – Men i konkurranse med kvinner, derimot, ser muligheten for å nå til topps internasjonalt, med VM, OL, og alt som hører til, brått særdeles mye lysere ut for den mannlige middelmådigheten!
Nå er det heldigvis også mange forbund som har vedtatt å nekte deltakere som har gjennomgått mannlig pubertet innpass i kvinneidretten, til tross for at de respektive utøvernes testosteronnivå er innenfor det tillatte. For mens dette med testosteronnivå i kroppen er argumentet som benyttes når det argumenteres for at en penis fra eller til ikke har noe å si i hht hvorvidt en er for fullgod kvinne å regne, så er det et vitenskapelig faktum at dette har fint lite å si i denne sammenhengen. Om testosteronnivået på testtidspunktet er skviset ned til et kvinnelig nivå, så forsvinner ikke den muskelaturen som avstedkommer det å ha gjennomgått en mannlig pubertet av den grunn. Og det er tross alt muskelaturen det dreier seg om, og ikke hormonballansen som sådan. Ja, testosteronnivået har sitt å si for oppbyggingen av den respektive muskelaturen, -det er jo derfor tilskudd av nettopå dette som det i nærmest samtlige dopingsaker dreier seg om. Greia er imidlertid at testosteron først og fremst har relevans i hht å bygge opp den respektive muskelmassen! -Og m.h.t at dette tross alt dreier seg om toppidrettsutøvere, så vedlikeholdes derfor den oppnådde muskelaturen i stor grad uavhengig av om testonivået i blodet så skulle synke aldri så mye.
For det det koker ned til her, er vår biologi. Har man gjennomgått en hhv mannlig- og kvinnelig pubertet, innebærer dette at vi har fått to vidt forskjellige utgangspunkt å jobbe med i hht fysisk styrke. Selv med samme testosteronnivå, vil m.a.o et mannlig utgangspunkt uansett ha en mildt sagt uforholdsmessig fordel i forhold til en kvinnlig hva opptreningspotensial angår satt opp mot et kvinnelig. Men så langt, er det altså en rekke idrettsforbund som (fremdeles) har døren åpen for disse (angivelige) transkvinnene. – Og da snakker vi ikke små, sære idretter, og ei heller idretter der muskelmasse har begrenset relevans som f.eks cricket og curling, men verdensidretter som sykling og svømming!
I all sin morbiditet, kan jeg jo ikke la være å le av den galskapen som, man er vitne til. Jeg mener.. Hvem kunne vel i sin villeste fantasi ha sett for seg at kvinneidretten atter igjen skulle dommineres av de samme bulende muskler og bulen av en penis i shortsen som kjennetegnet dopingidrettens grelle ‘glansperiode’ på 70 -tallet!?..
Men mens urettferdigheten som følger at middelmådige (biologiske) mannlige utøvere gis anledning til å dominere i kvinneidretten er hva saken objektivt sett dreier seg om, har det for meg personlig også en alternativ vinkling. For jeg kan nemlig ikke se verdien av de seire de respektive utøverne har satt seg fore å oppnå. Og da refererer jeg faktisk ikke til at de er tiljukset, men hva som i sin tid utgjorde det springende punktet for at jeg selv i sin tid tapte den nødvendige motivasjonen i hht å utvikle det potensialet jeg hadde til å kunne bli en løper av internasjonal kaliber..
Om så jeg selvsagt var helt på det rene med følgene av de biologiske forskjeller som foreligger mellom kvinner og menn, så fikk jeg nemlig erfare at det å vite på det rent interlektuelle plan, fikk en helt ny dimensjon i det denne viten fikk sunket inn til også å bli en ‘full blown’ erkjennelse av det ubestridelige faktum at jeg aldri ville kunne måle meg med mine mannlige motstykke, for å si det sånn; For uansett hvilke- og hvor mange internasjonale mesterskapstitler jeg enn måtte klare å vinne, og uansett hvilke rekorder jeg så måtte klare å sette, ville jeg aldri kunne bli verdens raskeste (menneskelige) 800m løper. Og her var det så at interlektet- og det følelsesmessige nektet å spille på lag, og som seg hør og bør når så skjer, hadde ikke det intetlektet som tilsa at en seier i kvinneklassen ikke står et grann tilbake for den mannlige en sjanse stilt ovenfor at jeg på det følelsesmessige plan dermed var hensatt til B-ligaen..
Altså.. Jeg er fullt klar over at jeg har et fullstendig forkvaklet sinn på dette området, men når jeg ser tilbake, så har jeg bestandig målt meg selv opp imot samtlige. På barneskolen var jeg f.eks aldri den raskeste jenta på 60m, men kunne ikke annet enn å si meg godt fornøyd med å klokke inn som nr.2 i klassen (etter den raskeste gutten) i 6 klasse. Og så fortsatte det postpubertalt på videregående, i det jeg i følge den allmenne oppfatning var skolens raskeste jente på ‘skoleløypen’, mens jeg i eget hode kom inn som nummer 4- eller 5 i klassetesten..
Jeg var altså så til de grader god at jeg faktisk klarte å slå de fleste guttene, og deriblant en landslagsutøver i turn! Men når det kom til de de guttene som satset på idretter som på ett eller annet vis tilgodeså kombinasjonen hurtighet og stamina, var jeg (selvsagt) sjanseløs. – Og jeg klarte å stå i dette her en stund, det skal sies, men i det nettet begynte å snøre seg såpass sammen at jeg ikke lenger kunne flyte på talentet i samme grad i hht den videre utviklingen, slik at jeg begynte å få en viss anelse av hva det ville koste å nå yil topps, var det altså kjørt.
Til tross for at jeg, som sagt, er fullt klar over at dette var en gal oppfatning, og dermed iallefall tilnærmet evner å se kvinneklassens seire som likeverdige de mannlige vinnerprestasjoner fra tilskuerplass, så kan jeg alikevel ikke forstå at det å kunne bli en ener i kvinneklassen kan ha noen verdi for en som er biologisk hjemmehørende blant menn. I dette anliggende, blir det for mitt vedkommende ikke annet enn at en som er hjemmehørende i A -heatet finner et smutthull for å kunne jukse seg til en seier i B-heatet. Og i følge den kunkurranserelaterte delen av min persona, er en seier i en B-klasse fullstendig verdiløs. Det var jo en og annen anledning der jeg særdeles motvillig ble hensatt til å løpe B-finaler i det jeg ble satt opp på andre distanser enn der jeg hadde mitt hjemmehørende, som f.eks 100 – eller 200m, for sånt som klubbpoeng. Det eneste som kunne være av interesse på de resultatlistene, var hvordan jeg hadde plassert sammenlagt, og jeg kan derfor ikke begripe at disse såkalte kvinnene med både penis og sjeggvekst ikke later til så mye som å streifes av noe tilsvarende når de tross alt legger ned alt det som kreves av arbeid og forsakelser for å kunne nå verdenseliten i en idrett. For det er jo det unike talentet som kreves for å ha en mulighet til å nå toppen i en verdensidrett som ligger til grunn for at de ikke har kunnet gå ‘all the way’ som menn, og ikke innsatsen! Og de kvinnene de går opp i mot på dette nivået er faktisk såpass gode at en som middelmådig mann slett ikke kan ‘spasere seg’ til seier. Men ikke desto mindre, vil denne innsatsen som nedlegges like forbannet være ensbetydende med garantert suksess i konkurranse med kvinner. – En suksess som jeg altså hverken kan forsvare på det rent objektive plan når det kommer til de fysiske forhold som foreligger, eller på det personlige plan i hht å det å føle noen verdi i det å vinne kvinneklassen som mann..
