Angst!!

Gjennom hele oppveksten og godt inn i voksen alder, anså jeg ‘angst’ for å være et merksnodig, og ikke minst småskrullete fenomen som gikk ut på at de rammede brått ble rammet av panisk redsel helt ut av det blå. – Rett og slett en redsel for ingenting som kunne utløses av sånt som å gå ut døren, eller den kunne være uten spesifikke triggere ‘what so ever’. Merkelig og sært var det åkke som, for ikke snakke om at det etter hvert vel må sies å avgrense seg til å bli et typ ukebladfenomen for ‘utgåtte kjerringer’. 

Derifra, har angstbegrepet fått en stadig videre betydning, og ikke minst en hurtig eskalerende målgruppe, slik at det i dag vel må kunne sies at det finnes en angst i oss alle..  

 

 

For mange, er angsten så altoverskyggende og derav en så dominerende del av hverdagen deres at den regelrett herper livet deres. Dette dreier seg i første rekke om den sosiale angsten, der slikt som å stikke innom matbutikken, for ikke snakke om å fikse det å ha en jobb oppleves som en umulig oppgave. Men samtidig, har de samme menneskene gjerne nada problem med å forholde seg til døden, -hvilket fenomen jeg, som fyker fryktløst rundt til både butikker og arbeidsplass, hvorpå jeg både jabber i vei til fremmede, og kauker ubesværet i vei til forsamlinger, fikser så dårlig at bare det å se ordet på trykk gjør at det begynner å snøre seg sammen i halsen..

For i fraværet av den sosiale angsten, liksom de øvrige angstformer, har jeg blitt belemret med den jeg for bare et par-tre år tilbake fikk vite gikk under betegnelsen ‘eksistensiell angst’. I utgangspunktet, er denne en redsel for døden, men samtidig er det litt mer komplekst enn som så; En ting er at det også her finnes undergrupper, hvorav det for en av disse eksempelvis dreier seg om en redsel for egentlig ikke å eksistere, -at virkeligheten, slik vi kjenner den, faktisk er en illusjon, noe ala som i den kjente filmtrilogien Matrix. For mitt vedkommende, er det derimot ingen angst knyttet til den nåværende eksistens og virkelighetens sannferdighet, for å si det sånn. Men like fullt dreier angsten også i mitt tilfelle om det ikke å eksistere. Altså: Det er bevisstheten, -enkelte vil også referere til det som sjelen, som er kjernepunktet her, og da muligheten for at kjernepunktet av det som er DEG ikke skal eksistere..

Dette lyder jo unektelig som en dødsangst, hvilket det jo på sett og vis også er, men det skiller seg ut ved at dersom jeg fikk vissheten om at det ventet en eller annen videre eksistens etter at vi forlater den legemlige tilværelsen, ville problemet vært løst ved at grunnlaget for angsten rett og slett var blitt eliminert.

Jeg  tenker dermed det i det minste vil kunne være verdt et forsøk å oppsøke en eller annen sterkt hjemsøkt plass, med det håp for øyet å få bevitnet livet ‘på den eventuelle andre siden’ med egne øyne. For å møte et spøkelse, vil rett og slett gjøre underverk på et helt nytt nivå hva mitt liv og tilværelse angår. Døden ville da også for meg blitt ‘en naturlig del av livet’..

Vaccine or no vaccine? That’s the question!

Jeg er definitivt ingen vaksinemotstander, da det å være prinsipielt motstander av noe som beviselig har tatt knekken på talløse dødelige sykdommer vitner om regelrett korttenkthet, spør du meg. Samtidig kan jeg ikke se noen grunn til å la seg vaksinere mot en sykdom jeg etter alt å dømme er mer eller mindre immun mot i utgangspunktet. Her bør nemlig alle ressurser settes inn på de utsatte, da bruk av tid og ressurser på slike som meg ikke kan sees som annet enn bortsløsing av tid og ressurser..

 

 

Nå som det endelig kan se ut som om en vaksine mot dette fremdeles pågående COVID-helvetet er på vei, så anser jeg det for å være en absolutt nødvendighet at absolutt alle styrker settes inn på at samfunnet kan vende tilbake til normalen så fort som over hodet mulig. Om dette, i det verst mulige scenario, skulle koste meg et par ukers tid liggende i influensa, så er det ‘en jeg gladelig tar for laget’. Det er nemlig ingen grunn til å parkere Norge for å unngå at Gry Henriksen risikerer noen dager med lett feber og dårlig matlyst!

For ikke bare har landet lidd enorme tap pga denne ‘lock down’ -perioden. Et ukjent antall mennesker har også fått livsverkene sine, gård og grunn lagt i grus, for ikke snakke om de som er påført psykisk skade av isolasjonen, eller i verste fall tatt sitt eget liv. Og som om ikke det var nok, finnes det også x-antall mennesker med andre sykdomsdiagnoser hvis liv enten er gått tapt eller står i fare for å bli det grunnet forsinkelse av behandling forårsaket av COVID-19. Det er her jeg anser det prangende nødvendig at det settes alt inn på å redde det som reddes kan, og denne redningsdåden, er rett og slett ubrytelig avhengig av at risikoen elimineres fra risikogruppen, for å si det sånn!

Ethvert minutt som blir benyttet på å vaksinere meg og mine likemenn, er dermed ensbetydende med at gjenopptagelsen til normalen utsettes i det tilsvarende antall minutter, og det har vi bare ikke råd til! – Så jeg håper nå for guds skyld de går ‘all in’ med den kommende vaksinen der det faktisk er behov, for så å la det være med oss som formelig kan vasse i COVID-virus uten å risikere annet enn en 3-dagers med 38,5 i feber inntil alle med behov har fått sitt, forutsatt at det å vaksinere alle faktisk tjener noen hensikt.

Avsløringer, bokstav for bokstav!

Etter at jeg i gårsdagens innlegg Slik jeg ble meg, fra 1-10, følger jeg opp dette i dag med å røpe særegenheter med navnet mitt som utgangspunkt.. 

 

 

Grubler:  Jeg er en såkaldt grubler, og det så til de grader!

Rotete:  Jeg er vel så langt unna et ordensmenneske som det er menneskelig mulig å bli.

Ytterliggående:  Mitt politiske ståsted, er nærmest så liberalt det får blitt før det begynner å bikke over til anarki.

 

Helse:  Jeg er så heldig å tilhøre det lille mindretallet som er fullstendig fri for sykdom, skader og/eller plager.

Empat:  Men siden jeg heldigvis ikke er blant de som ikke evner å skille mellom egne og andres følelser og smerte, tok det et gudjammerlig antall tester før jeg åpnet opp for muligheten for at de samstemte sluttkonklusjonene faktisk kunne medføre riktighet. Det var imidlertid først da jeg leste meg opp på emnet, og fant ut at det var ulike typer innen dette her jeg skjønte at det faktisk var tilfelle.

Nysgjerrig:  Som barn var jeg helt ekstrem, men jeg er i aller høyeste grad en nysgjerrigper også som voksen.

Rappkjeftet:  Jeg ‘har det i kjeften’, som det heter seg, og vet så absolutt å gi svar på tiltale.

Intuitiv:  Jeg har en sterk intuisjon, hvilket i bunn og grunn er synonymt med en sterk/sikker ‘magefølelse’.

Kontroversiell:  En betydelig andel av mine synspunkter kan oppfattes som kontroversielle. Jeg er svært egenrådig når det kommer til å gjøre meg opp mine meninger, holdninger og oppfatninger, og nekter å la meg styre av hverken politisk korrekthet eller tidens trend.

Sarkastisk:  Jeg er både innehaver av en sarkastisk form for humor, samt at jeg får en såkalt ‘bitende tunge’ når jeg blir sint.

Ekstrem:   Jeg har en ubrytelig dragning mot de ekstreme, det være seg i den ene eller den andre formen. – Kort fortalt alt som bryter med a4 -rammene.

Nordisk:  Ifølge gentesten til My Heritage, er jeg skandinavisk tvers igjennom, ‘pure breed’, straka blodveien til vikingene. Det viser seg også at ansiktet mitt har mange av de samme trekkene som særpreget de kvinnelige vikingene, noe jeg ikke kan nekte for at jeg syntes er litt kult.

Det er Jul bare 2 mnd i året!

Det var en gang.. – For ikke så veldig lenge siden, faktisk, at ‘det var jul bare en gang i året’. Ikke sånn og forstå at det er blitt jul noen flere ganger siden det, det er bare at den er blitt så forbannet lang at det syntes rart å betegne julen som en ‘én gang i året kind of event’ .. 

 

 

For all del.. Jeg vitterlig ELSKER julen og alt som har med den å gjøre. Men når denne begivenheten, hvis forberedelser er gitt å starte i tråd med adventstiden faktisk kupper butikkhyllene allerede i slutten av oktober, så mister du meg..

I det jeg videre er vitne til det ene juletreet etter det andre være oppe i all sin glitrende skrud i god tid før det første lyset er gitt å skulle tennes i adventsstaken, håper jeg inderlig, for de respektive innehavernes skyld, at dette ikke dreier seg om ekte trær med ditto dryssende granbar. For det har seg nemlig slik at jeg har kjent traumet av å ha fått typ 98% av et juletres samlede granbar på gulvet mellom stue og utgangsdør, -og det hadde kun vært oppe i halvannen uke! Enda dette dreide seg om et godt under gjennomsnittet stort tre, så kan jeg kort røpe at den siste nålen ikke var ute før i begynnelsen av august.. Dette lagt til grunn, tør jeg ikke engang tenke på hvordan det skal la seg gjennomføre å dele stue med et tre av dobbel størrelse i 3-4 ganger så lang tid uten at det endelige utkommet av denne pre-pyntingen vil være betydelig forringelse av dets eieres mentale helsetilstand..

Likeså, føler jeg at et fix-ferdig julehus halvannen mnd før høytiden ringes inn snarere legger en demper på julestemningen enn å øke den. Julestasen skal jo liksom være noe spesielt, -en typ unntakstilstand som mister brodden av å nettopp det å være en unntakstilstand når tilstanden faktisk vedvarer fra midt i november til godt ut i januar.

Slik jeg ble meg, fra 1-10

Det var unektelig et godt over gjennomsnitts sært barn som skulle vokse opp til å bli dagens fullvoksne ‘selv’. Her følger avsløringer fra mine oppvekstår knyttet til tallsifrene fra 1-10..

 

På ett eller annet merksnodig vis, greide altså mine to så strighte og særs normale foreldre å ende opp med to komplette ‘nut-jobs’ til avkom..

 

1:  Deler av mitt første leveår ble tilbragt sittende i en bærestol på disken i farmors dagligvarebutikk. – Snakker om eksponering av barn! Det var vel strengt tatt ikke menneskelig mulig å bli drøyere på eksponeringsskalaen den gang (haha).

2:  Drøye to minutter var den tiden det tok meg å løpe 800m da jeg som tenåring var et av landets store friidrettshåp.

3: Jeg var tre år gammel da min bror ble født, og enebarnstilværelsen ugjenkallelig var over.

4: Fire år gammel, stavet jeg meg igjennom mine første skrevne ord, og signerte mine første papirer (les: tegninger). Dette takket være at mamma dro pekefingeren under linjene, ord for ord ettersom hun leste de i alt fra barneblader som Donald Duck & co til barnebøker. Dette var også året jeg ble introdusert for hoderegning. Plussregningen husker jeg ikke hvordan jeg begynte med, men minusregningen ble introdusert gjennom antallet resterende bleier i pakken etter hvert som jeg ble bedt om å hente fra soverommet til stellebordet på kjøkkenet.

5: Jeg var fem år første gang jeg klarte å stavre meg gjennom ei barnebok for egen maskin. Jeg kan enda huske hvordan jeg jobbet og slet med å komme meg gjennom de sidene, spesielt i begynnelsen. Jeg var blitt fortalt at det holdt ikke bare å kunne forme bokstavene til ord for at det skulle være noe poeng, jeg måtte også huske det jeg hadde lest! Det krevde noen gjentagelser, for å si det sånn..

6:  Jeg står med karakteren seks i norsk muntlig. Ikke så rart, med tanke på at jeg ledet an i hver eneste diskusjon som fant sted fra den dagen jeg satte min fot i et klasserom for første gang til jeg forlot siste undervisningstime på Greåker VGS iført russedress og klirrende ølflasker sekken.

7:  ‘Den gang jeg var ung’, begynte barna fremdeles på skolen det året de fylte syv år, og ikke seks, slik det er i dag.

8:  Åtte er blitt oppgitt som mitt fremste lykketall [fulgt av fire] av de jeg kjenner så vel som kjenner til av folk som driver innen det alternative som Tarrot, osv.

9:  Jeg har vært en svoren ‘space-geek’ for så lenge jeg kan huske. I praksis innebærer dette et tidligste konkrete minne som gikk på at jeg bla.a hadde full ‘kåll’ på samtlige av solsystemets (daværende) ni planeter (hvilket senere ble omgjort til åtte da Pluto ble redefinert fra planet til dvergplanet) med måner, samtidig som jeg ikke kunne begripe hvordan jorden både kunne være den tredje innerste av disse, og det som jeg gikk på og gravde i ute.. Det er et av de barndommens mysterier hvis minne bestandig vil lokke frem en latter.

10:  Dagen jeg fylte ti år innebar den første store milepæl i mitt liv. En ting var det tosifrede tallet, men dette var allikevel ingenting opp i mot det at bursdagspresangen min dette året var min første ‘voksen-sykkel’ med gir! Det var en skinnende blank sølvfarget DBS med fem gir, ettersom jeg kan huske (hvilket var to mer enn den ett år eldre venninnen min over daten fikk året før) som faktisk fulgte meg ut videregående. .

De beste ansiktsmaskene lager du selv!

Som husmoremne er jeg en vandrende katastrofe, hvilket innbefatter at de kulinariske opplevelser som blir servert i regi av meg, definitivt ikke er tilberedt av meg. Men det er ikke dermed sagt at jeg er ubrukelig på kjøkkenet av den grunn! For jeg er nemlig en racer på å tilberede ansiktsmasker av det som måtte befinne seg i kjøle- og kjøkkenskap, og her følger et utvalg som funker vel så bra som de fra eksklusive kosmetikkmerker:

 

 

Ved at kostnadene for ansiktsmasker og peeling er praktisk talt ikke-eksisterende, samt at kostnadene for renseprodukter også er redusert til et minimum ved å bruke baby-wipes istedet for kosmetikkmerkenes våtservietter, kan jeg legge mer penger i høykonsentrerte serum/ampuller.

Vel.. Da er det vel bare å fyre løs! [Årsaken til ca -målene er at ingrediensene gjerne må justeres litt til og fra for å få den ønskede konsistens].

 

Glød til blass og livløs hud: 
[Nærende, og rik på antioksidanter]
ca 4 toppede SS kakaopulver
2 ss fløte
2 ts cottage cheese
ca 0,3 dl honning
ca 3 ts havremel
2-3 jordbær (moses)

 

‘Askepott’ -maske:
[Kraftig oppstrammende effekt på huden den aktuelle dagen/kvelden].
1 ss oppvarmet honning (slik at den blir flytende)
Saften fra ca en halv sitron
3 ss youghurt (de fleste velger naturell pga prisen, men det spiller ingen rolle hva effekten angår)
Eggehvite fra 1 egg

 

Anti-rynke/age:
Nærende, og rik på vitamin A og antioksidanter, hvilket gjør den ideell for tørr/fuktighetsfattig hud]
1 banan
ca 1/4 avokado
** Moses sammen.

 

Peeling for alle hudtyper:
1 ss havregryn
1 ss flytende honning
1 ts eplejuice
ca 2 ts havremel for en tørr, sensitiv/ømfintlig hud /eller
ca 1 ts kvernede/knuste mandler for en fet, grovporet hud.

 

Min vurdering av sesongens trender!

Heldigvis, vil jeg nå si, er jeg blant de som har opprettholdt evnen til selv å fastsette hva jeg syntes er fint og hva som ikke er fint ut i fra egen smak og hva som er kledelig. Følgen er at dersom jeg syntes noe er usmakelig, vil jeg aldri iføre meg dette uansett hva trendsettere eller såkalte ‘influencere’ måtte finne på å utbasunere. Jeg tenkte derfor det kunne være artig å gi min ærlige mening om dette og hint som dominerer dagens trendbilde… 

 

 Store, strikkede gensere 

Strikkede plagg er jo en klassiker, og i høst er de i vinden som aldri før i form av romslige gensere, -hvilke jeg er svært glad i. Vest med skjorte under, derimot, er noe jeg aldri vil kunne finne på å iføre meg, da dette gir meg assosiasjoner til 70-tallet; Hvilket er det tiåret som i mine øyne frontet de styggeste trender i moderne historie.

 

(foto: harper bazaar, australia)

Øyenbryn 

Nå er gudskjelov de ultratjukke, kullsorte strekene på full fart ut av motebildet, da jeg må si det å ha en opptegnet trønderbart over hvert øye tok smakløsheten til et helt nytt nivå. Dessverre er jeg dog heller ikke spesielt imponert over de sommerfugllarvene som til dels har tatt over i deres sted, men gudskjelov er også utfylte utgaver av egne bryn blitt en del av motebildet.

 

Joggedress

I høst er det komfort som gjelder, og jeg gleder meg stort over at joggedressen nå er blitt et kombinerbart antrekk med støvletter og sko med heler.

 

‘Messy’ buns og fletter 

En annen av mine absolutte favoritter, er de utallige variantene av ‘messy’ buns og fletter.

 

Skjorte-jakker 

Dessverre er det ikke gull alt som glimrer, liksom ei heller alt som er komfortabelt er pent. Disse skjorte-jakkene som er blant hastens mest dominerende it-plagg, er etter mitt skjønn et plagg som er like lite flatterende- og nøyaktig like formløst som en striesekk.

 

Innsvingede, fotside kåper og kjoler 

Gudskjelov har vi en fantastisk kåpemote som gjør opp for de skrekkelige skjorte-jakkene!

Hvor går grensen for hva en kan si?

I Norge, så vel som i vesten for øvrig, råder det per definisjon ‘full ytringsfrihet’. Like fullt, er det til stadighet folk som blir alt fra anmodet til regelrett pålagt å beklage- og/eller trekke tilbake uttalelser som bryter med strikte politisk korrekte rammer og retningslinjer. I tillegg, har nær sagt samtlige plattformer oppsatte rammebetingelser for hvilke ytringer som ikke tillates. – Og som om ikke det var nok, har også lovverket gått inn og satt begrensninger, hvorpå de har tatt seg friheten av å omgå grunnlovens bestemmelser ved å definere hva som er for meningsytringer å være. Betyr dette at vi nå ser begynnelsen på slutten på ytringsfriheten, og hvem er det så som til syvende og sist skal fastsette grensene for hva som kan ytres i det offentlige rom? 

 

 

De begrensninger loven har gitt i hht hatytringer og den slags, syntes i utgangspunktet å være en positiv innføring, i form av at folk med dette blir lovbeskyttet mot slikt som diskriminering og mobbing/hets på grunnlag av etnisitet, sexuell legning, osv. Problemet er imidlertid at i det en begynner å gjøre avskjæringer i hht grunnlovsgitte rettigheter, hvor nobelt det enn må syntes i utgangspunktet, er at i det en først er begynt, later det til å fortsette ved at det hele tiden blir avskåret bitte små biter av den respektive rettigheten, slik at den etter x-antall år vil være ganske så amputert i forhold til hva den omfattet i utgangspunktet.

Så lenge bitene som tas er små nok, og det følger en begrunnelse folk vegrer seg for å motsette seg med. Et prakteksemplar i så måte, er hvordan forbudet mot statlig overvåkning er blitt ‘gnagd’ ned til det ugjenkjennelige i forhold til hvordan denne beskyttelsen i utgangspunktet virket. Den tilhørende parolen om at “har du intet å skjule, har du intet å frykte” har forståelig nok vist seg som den reneste knock-out maskinen for alt som måtte være av murrende misnøye om at det skjer stadige innskrenkninger i hht vår grunnlovsgitte beskyttelse av privatlivets fred. – For er du negativ til slikt som politiovervåkning, må jo det bare bety at du har noe lovstridig å skjule, må vite!..

Det er med andre ord alfa og omega at en går inn på denne tematikken på et prinsipielt grunnlag. For om en ikke er seg dette bevisst, er en praktisk talt dømt til å la seg forme av de edle begrunnelsene som gis i hht disse avgrensningene i det det første inngripen gjøres. For selvsagt er det flott at lovverket beskytter folket mot diskriminering, hets og hat!

Greia er imidlertid at det ikke finnes en ting i denne verden som kommer i sort eller hvitt. Absolutt alle ‘issues’ avstedkommer i en eller annen gråtone. Ja, det finnes de som har så sterk overvekt på den ene eller andre siden at de er tilnærmet kullsorte eller kritthvite, men det finnes alltid ett eller annet som heller i den motsatte retning, om enn hvor bagatellmessig den måtte syntes. Ergo er ei heller de ansett klareste goder, slik som demokrati og ytringsfrihet frie for negativer, og hva ytringsfriheten angår, er negativen nettopp det at det i denne rettigheten også ligger en frihet til å fremme ytringer som for folk flest oppleves som regelrett avskyelige.

Skal vi ha ytringsfrihet, er vi faktisk nødt til å ta med hele ‘pakka’, med alt hva dette innebærer. For i det man fra myndigheters hold, så vel som ved innføringen av strenge politisk korrekte rammer, begynner å sette rammebetingelser for hva som kan aksepteres og ei, så kan vi ikke lenger sies å ha full ytringsfrihet. Da er vi faktisk nødt til å ta for oss spørsmålet om hvem som skal inneha retten til å bestemme hva det skal være greit, og hva det ikke skal være greit å fremme av ytringer i det offentlige rom.

Nå skal lovverket selvsagt beskytte folket mot mobbing og hets, men dette er de faktisk nødt til å gjøre innenfor det øvrige lovverket, for den grunnleggende rettigheten til fritt å kunne ytre seg, den kan vi faktisk ikke tillate at det tukles med, da dette er ensbetydende med å tukle med selve det fundamentet vår nasjon er bygget på.