På forsommeren i år 2000, ble hele kongeriket rystet til grunnvollene da to 8-10 år gamle jenter ble voldtatt og drept i Baneheia like utenfor Kristiansand. I september samme år, blir Jan-Helge Andersen og Viggo Kristiansen pågrepet, mistenkt for ugjerningen. Andersen tilstår umiddelbart, mens den utpekte hovedmannen, Viggo Kristiansen, hele tiden har nektet enhver befatning med saken. Kristiansen blir dernest ikke bare den første her til lands med en sikringsdom, men også nasjonens hatobjekt nummer én..
Den gang var det ikke et menneske som trodde på ham.. Dette kan meget vel vise seg å være fatalt..
Det er nemmelig mye som kan tyde på at Viggo IKKE GJORDE DET alikevel!
Den 19 mai, 2000, blir åtte år gamle Stine Sofie Sørstrønen og ti år gamle Lena Sløgedal Paulsen meldt savnet etter å ha vært og badet denne usedvanlig varme maidagen. To dager senere, ble de funnet voldtatt og drept, og hele nasjonen er rystet. Etter en sommer med intens jakt etter den eller de skyldige, får vi endelig et gjennombrudd i september samme år, da Jan-Helge Andersen og Viggo Kristiansen ble pågrepet, siktet for ugjerningen.
Den da 19 år gamle Andersen kommer umiddelbart med en full tilståelse i en forklaring som i aller høyeste grad innkluderer den drøyt ett år eldre kameraten, I følge Andersens forklaring, hvilken dommen hovedsakelig baserer seg på, var det nemmelig Kristiansen som ble utpekt som hovedmann og pådriver. Forholdet mellom de to, slik det ble presentert, gav et klart inntrykk av at Andersen var fullstendig kuet av Kristiansen, og ønsket etter sigende overhodet ikke å være delaktig i Kristiansens uhyggelige planer denne maidagen. Slik jeg husker det, ble Andersen fremstilt så totalt underlagt Kristiansens tyranni, at en faktisk endte opp med å syntes litt synd på ham. Viggo Kristiansen. Kristiansen på sin side, har i all den tid som har gått siden pågripelsen nektet enhver befatning med saken, men han talte til døve ører.. Juryen trodde, som sagt, på Andersens forklaring, og idømmer Andersen 19 års fengsel for drapet på Stine Sofie Sørstrønen, Mens Viggo Kristiansen blir den første som idømmes en sikringsdom på 21 år for drapet på Lena Sløgedal Paulsen, med tillegg for sin angitte rolle som pådriver, samt manglende bistand til å få fakta på bordet.. Kristiansen er på dette tidspunktet Norges desidert mest forhatte borger, hvilket han forblir inntil Anders Behring Breivik overtar den motbydelige tittelen etter 22 juli -massakeren 11 år senere.
Jeg må bare bøye meg i støvet og skamfullt innrømme at jeg nå i ettertid så alt for tydelig ser hvordan jeg rimelig ukritisk fulgte ‘saueflokken’ i denne saken. Jeg, som vanligvis har en regelrett overdreven trang til å gå alt av ‘sannheter’ som serveres etter i sømmene før jeg godtar noe som helst.. – Jeg, som i en svært så ung alder leste rubb og rake av publiserte avhørs- og rettsdokumenter, for så å danne meg en klar mening i Orderudsaken som gikk på tvers av det bildet folket fikk servert gjennom pressen.. Jeg, som på bakgrunn av hvordan jeg lot meg sjokkere over spriket mellom den sannheten som ble oss servert gjennom nyhetskanalene og de faktiske bevis som forelå virkelig burde ha visst bedre enn å ta dette for god fisk..
– Heller ikke jeg så noen skjellig grunn til å betvile Andersens forklaring. Den antatte årsaken, er at han i aller høyeste grad involverte seg selv i denne forklaringen. Men i retrospekt, ser jeg jo tydelig at han ikke hadde annet valg, da det ble gjort funn som knyttet ham til ugjerningen! Det blir dermed å betrakte som en taktisk genistrek at han, tingenes tilstand tatt i betraktning, går ‘all in’ for å tegne et bilde av seg selv som noe tilnærmet et offer i form av å være så til de grader underlagt Kristiansen sin ‘kommando’ at han ikke engang evnet å motstå presset til å delta i en ugjerning som dette.
Noen unskyldning er det overhodet ikke, men jeg er nå langt fra den eneste som syntes å se saken i et helt annet lys i dag, for den ene etter den andre innen politi og påtalemakt står også frem med innrømmelser om at dette er en dom som mildt sagt gir inntrykk av å være forhastet.
Fakta i saken, forholder seg nemmelig slik:
→ Dommen er nær sagt utelukkende basert på Jan-Helge Andersens forklaring. – Mannen hvis funn ufravikelig knytter til åstedet og ugjerningen.
→ Det er ikke gjort et eneste funn som knytter Viggo Kristiansen til åstedet! Andersen skal derimot ha etterlatt seg en god dose DNA -materiale!
→ Retten unnlot å innkalle vitner som det nå er fremkommet vil kunne sette saken i et helt annet lys.
→ Aktiviteten på Kristiansens mobiltelefon, viser at denne befant seg i nærheten av hjemstedet hans, og ikke i omegnen rundt åstedet i tidsrommet da drapene skal ha funnet sted!
Jeg sier ikke at Viggo Kristiansen er uskyldig, for all del! Men at det i lys av de opplysninger som nå fremkommer, kan han imidlertid meget vel vise seg å være det. – Og dersom så skulle være, er det blitt begått et justismord uten sidestykke.. En sonet drapsdom, ville vært mer enn ille nok.. – En sikringsdom som nasjonens mest forhatte mann, er åpenbart hinsides selv dette. Om så vil vise seg, er Kristiansen påført en ubotelig skade og urett. -En urett og skade som er fullstendig utilgivelig, så vel som gjenopprettelig.. Hvordan rettssystemet da skal kunne gjenvinne det minste lille snev av tillit innen overskuelig fremtid etter noe slikt, er langt forbi min fatteevne.. – Og hva resten av oss angår.. Hvordan vi, det norske folk da skal kunne se Kristiansen i øynene etter fullstendig ukritisk å ha dømt ham nord og ned til over to tiår i et fengselshelvete som etter alt å dømme mangler sidestykke her til lands, står for meg som like ubegripelig..
Hva om Viggo viser seg å være uskyldig, folkens..
Hva faen gjør vi da!?..