Atter igjen har sommeren gått så alt for fort. Hvitveisen har liksom ikke før rukket å blomstre ut før plutselig sommeren er på hell. Men for pollensankernes del, fortsetter festen helt uanfektet av det faktum at for dem innebærer jo dette påtroppende årstidsskiftet at de kun har noen skarve uker igjen å leve..
Når det inviteres til biefest er det ubegrenset med drikkevarer og eneste krav til festdeltagerne er at de hat med seg medfødt sugerør.
Det æ’kke no’ vits i å bry seg med verken morgendag eller leverskader når ens biologiske klokke viser at en kun har et par uker igjen å leve!
I likhet med den menneskelige rølp, begynner det hele i relativt anstendige former også her..
..Men både de summende og skravlende ender like forbannet under hhv busk og bord etterhvert som det drar seg på.
Her har vi så en representant for de summende som praktiserer den velkjente, dog relativt usjarmerende selskapsaktiviteten ‘mooning’.
..- Og her har vi et par av de som bare sjangler rundt, lykkelige over å ha klart å drikke seg tilstrekkelig fra sans og samling til ikke å skjønne en dritt.
I det vi allerede har begynt på august, supes det pollen og plantenektar som besatt på insektsfronten. Og liksom det er hos oss mennesker, er det også her eksemplarer som ikke kjenner sin begrensning..
Pollenrangelen er i gang for fullt i buskaset ved inngangen til skogen, og det slo meg hvor mange likheter disse pollendrankerne har med menneskefylla..
Stadig flere kommer til etterhvert som det spres at det er party på gang.
Som seg hør og bør, har vi også de som strengt tatt ikke har noe der å gjøre..
Og som vi kjenner til fra vår egen art, har vi alltids de som bare dytter innpå uten tanke på morgendagen.
Det går jo gjerne som det måtte gå, akkurat som det gjerne gjør på folkefester..
..- Mens man i verste fall ender opp død-drukne.
Heldigvis er det i det minste noen som klarer å beholde anstendigheten.
Etter noen ukers sommerlig unntakstilstand, er vi tilbake der sommeren startet ved at det bøtter ned.. Men uansett fikk vi nå tett opptil en måned med syden i norden, hvilket er langt mer enn vi har fått de siste årene, så da kan en vel uansett ikke klage..
Fra magien som transformerer en creepy larve til en søt marihøne, er det dags for en aldri så liten svipptur ut av den fotografiske komfortsonen og ta en titt på et hakket større bilde igjen..
I det rette lyset, blir nemlig selve skogen magisk..
For mitt vedkommende, er de siste par timene før solen går ned det ideelle fotolyset.
Ikke bare får det frem både fargenyanser og kontraster på beste vis, men en trenger bare å endre litt på vinkelen, så får en istedet dusere farger og derav et nærmest drømmende uttrykk.
Nå er det sikkert noen som lurer på hva i himmelens navn jeg mener med denne overskriften her, og svaret på det spørsmålet er at jeg mener akkurat det som står skrevet; At jeg brått snublet over et strå hvor det satt hver sin representant for arter jeg ikke kan huske å ha sett før.
Er det noen som slumper til å være hakket mer bevandret i insektenes rike enn meg som kanskje kan identifisere de?
Denne lysblå saken med rustrøde flekker ser ved første øyekast ut som en eller annen larve. Greia er bare at den, i motsetning til de larvene jeg har sett, har lange, tynne insektbein! Den tok seg m.a.o frem gående- og ikke krypende, slik som normalt er for en larve..
Den andre ukjente var på sett og vis langt mindre minneverdig, da jeg til stadighet kommer over slike bille-aktige småkryp som jeg verken kan huske å ha sett før- eller identifisere. Den hadde nå iallefall noen durabelig lange følehorn i front! Lenger enn det som fremgår av bildet, siden den veivet rundt med de non-stop.
Her skal det også sies at de to små ‘stråmenn’ så ut til å gå svært så godt overrens!
Fra siste fotorundes fugleperspektiv, så klasker vi denne gang rett ned på bakkeplan. Selv om vi strengt tatt verken så ned på noe eller noen fra det nevnte fugleperspektiv, da det respektive fjærfeet vitterlig sto med begge kråketær godt plantet på jorden, skal vi denne gang se opp til det som er av motiv!..
Greit nok at geiteramsen kan bli høy, men at den skal rage så høyt over mine drøye 172 cm på strømpelessen som det insinueres i dette bildet, er nå litt i overkant, for å si det sånn.
Brått var jeg redusert så til de grader at jeg til og med blir nødt til å se opp på en gjennomsnitts rødkløver!
..Og da kan en jo bare begynne å forestille seg hvor knøttliten en blir i forhold til de blomstene det faktisk ER en viss høyde på!
Her viser det seg at vi så visst ikke har landet etter den forrige fotorundens flyvende perspektiv. Når sant skal sies, skal vi faktisk heve oss enda lenger opp mot skyene..
Eller..
Vi linsen har nå i det minste vært rettet mot de som KAN fly høyt mot sky; Nemlig kråka.
Jeg levde faktisk inntil ganske så nylig i den tro at fugler knapt nok hadde hjernekapasitet til å romme det minstemål av bevissthet som kreves til å være klar over sin egen eksistens, men så feil kan man altså ta!
Det viser seg nemlig at det finnes plenty av fuglearter som kan skilte med en forbløffende hjernekapasitet, og blant de aller, aller mest imponerende i så måte, har vi kråken.
Ikke minst er de urovekkende menneskelige, da de både har en grenseløs lojalitet- og en hevngjerrigjet uten sidestykke ovenfor den/de som måtte ha krysset den enkelte kråken eller en i flokken. Og på toppen av det hele, deler de vår fasinasjon for gull og ‘bling’.
Greit nok at det var en viss zoom involvert da disse bildene ble tatt, men vi var faktisk veldig nære det avbildede eksemplaret, som altså bare sto der og poserte for dette kobbelet bestående av både kjerring, katter (i flertall) og hund!
Så jammen kom ikke solen frem igjen etter regnet, så vi flytter oss dermed fra vannet og opp i luften.. – Eller iallefall til det som KAN fly opp i luften. For noen ‘bugs’ må en alltid regne med i enhver sammenheng, og sommeren i aller høyeste grad..
Denne bevingede saken vi møtte på i går kveld lot til å være fullstendig i ørsken, da den sjanglet rundt som en russ natt til 17. mai.
Hva slags art er dette her?? Den ser ut som en krysning av en bie og en humle!
Her er iallefall en bie, og det er jo en åpenbar forskjell på denne karen og den på bildet over.
..-Og noen humle er det da vitterlig heller ikke snakk om!
Ikke desto mindre var faktisk dagens foto-session i utgangspunktet dedikert til engen som nå er full av prestekrager, men brått oppdager jeg at jeg etter alt å dømme er truet av den her karen. Så når jeg da så mitt snitt til å få fullført insektkolleksjonen jeg hadde på gang, ble det et raskt skifte i planene.
Her har vi g[tt fra sol til regn til sol igjen, slik at det på fotofronten går fra markblomster i normaltilstand til blomster flytende rundt i regnvann..
Tatt av vannet..
Selv ikke naturens eget kløveress kan redde Maria gullsko når himmelens sluser åpner seg på vid vegg slik som i går.
En kommer jo ikke utenom spørsmålet om denne ville ha kommet hakket heldigere ut dersom den hadde vært en firkløver..
Da summer vi oss videre fra bier og andre insekter til blomstene. Det har nemlig blitt en del avbildede blomster den siste tiden, så vi drar rett og slett i gang en kavalkade over blomstringen som har foregått i den måneden vi nå er i ferd med å legge bak oss..
I den første delen av juni, er det forsommerblomstene som dominerer floraen, -både i trærne og på bakken.
Forglemmegei er iallefall ikke en blomst en glemmer med det første.
Liljekonvallens hvite arvtagere.
Gulere enn gull!
Roser er rosa..
..- Og denne her er blå.
Når lupinene så dukker opp utover i måneden, så er det høysommer.
