Første vårmåned er snart passé, og hestehoven gikk bokstavlig talt fra ikke-eksisterende den ene dagen, til å være overalt den neste.
Av en eller annen grunn, er vårblomstene er oppsiktsvekkende sent ute her kontra de omkringliggende steder, men til slutt har vi nå fått farge på tilværelsen her også.
De som følger fastsatt mønster stikker opp som de reneste soler i miniatyr, men som foto-objekt har jeg nå en forkjærlighet for de uperfekte, smått ‘shabby’ eksemplarene. De er liksom hakket mer interessante å se på, syntes jeg.
De aller fleste hadde imidlertid ijke sprunget ut enda, og som seg hør og bør, er de så små at det er så vidt de stikker opp fra det omkringliggende gresset.
Vinteren har fremdeles ikke helt sluppet taket, da det er bitende kaldt med en gang solen går ned. Dagene, derimot, har den siste tiden vært solfylte med de reneste 17 mai-temperaturer..
Og med de første varmende stråler, begynner også naturen så smått å våkne til liv igjen etter vinterdvalen.
En skyfri himmel gjør seg unektelig godt som bakgrunn!
Mens det i landet forøvrig er hestehoven som er først av vårblomstene, er det snøklokkene som har tatt over ledelsen her på berget.
Ett og annet strategisk plassert tre har også fått frem de aller første gåsungene av året.
Alle er så langt i fra like kjappe i så måte, men det begynnende livet har nå iallefall begynt å vise seg selv hos de som er aller tregest på avtrekkeren.
Dette bladet har fått ‘boostet’ størrelsen sin godt på denne forevigelsen kontra hva som var realiteten i så måte.
Knoppingen foregår vitterlig på forskjellig vis fra art til art.
At nettopp denne første offisielle vårmåneden har fått sitt navn etter krigsguden, Mars, kunne vel ikke vært mer passende, sett med nordiske øyne. For det er jo full krig om hvem som skal sette scenen i vår verden årstidene imellom; Den ene dagen vinner vinteren slaget ved å igangsette en regelrett snøstorm, for så at våren kaster en bølge ren sommertemperatur i fleisen på den i det neste..
Den ene dagen er det strålende solskinn med den reneste sommervarme..
..- For så at det bøtter ned den neste..
..- Før ‘kong vinter’ finner det for godt å kuppe verden for å forme den i sin iskalde ånd atter igjen.
Men uansett hvor ustabil denne måneden er, levnes ingen tvil om hvem som vil vinne vinterkrigen til slutt.
Vår nordiske natur våkner vitterlig til liv like forbannet på samme tid hvert eneste år om så det er aldri så mye drittvær. Sånn sett er det jo rimelig stabilt iallefall.
Etter noen dagers influensa, har verden gått videre fra vinter til vår. Og siden vår er synonymt med at vannet atter igjen går fra fast til flytende form, er scenen satt for årets første vann-shoot.
Vinterkulden stanser jo i grunnen tiden ved at det som fryser fast i isen forblir akkurat slik det var da kulden satt i frem til det tiner opp igjen.. /
Sommerens nattelys har ord på seg å være magisk, men vi må til mørkere tider for å oppleve et lys-show så til grader magisk at en begynner å lure på om en har blitt tatt med på en svipptur til Eventyrland..
Som seg hør og bør, er magien kortvarig, da den kun kan oppleves på solfylte dager rett før solen tar til med nedstigningen
Synet av de glødende trærne er rett og slett overjordisk. Dette er nemlig ikke noe som er fikset i Photoshop, men virkelighetens verden i all sin prakt.
Vinteren 2024/25 gårsin skjeve gang med temperaturer som fyker opp og ned som en jojo på speed. De siste dagene har nå i det minste vært av det vinterlige slaget, og jeg så dermed mitt snitt til å få tatt kulden nærmere i øyesyn..
Mens fjorårsvinteren, som seg hør og bør for en vinter, var iskald og snørik, kan årets i beste fall karakteriseres som ustabil. Og på denne siste tirsdagen i januar, viser denne ustabiliteten seg i form av et erketypisk novembervær.
Dette ville m.a.o fort blitt den mest deprimerende bildedroppen i manns minne dersom det ikke var for at den søkk våte misserien som utspiller seg utenfor ikke tok seg langt bedre ut på nært hold enn som en helhet..
Her fortsetter verden sin kritthvite gang, -som seg hør og bør for den her tiden av året. Det monotone vinterlandskapet gjør det hakket mer vrient og finne fotomotiv enn i året forøvrig, men når de først dukker opp, så leverer de til gjengjeld skikkelig.
