Her har vi g[tt fra sol til regn til sol igjen, slik at det på fotofronten går fra markblomster i normaltilstand til blomster flytende rundt i regnvann..
Tatt av vannet..
Selv ikke naturens eget kløveress kan redde Maria gullsko når himmelens sluser åpner seg på vid vegg slik som i går.
En kommer jo ikke utenom spørsmålet om denne ville ha kommet hakket heldigere ut dersom den hadde vært en firkløver..
Sommer og sol, my ass!
Da summer vi oss videre fra bier og andre insekter til blomstene. Det har nemlig blitt en del avbildede blomster den siste tiden, så vi drar rett og slett i gang en kavalkade over blomstringen som har foregått i den måneden vi nå er i ferd med å legge bak oss..
I den første delen av juni, er det forsommerblomstene som dominerer floraen, -både i trærne og på bakken.
Forglemmegei er iallefall ikke en blomst en glemmer med det første.
Liljekonvallens hvite arvtagere.
Gulere enn gull!
Roser er rosa..
..- Og denne her er blå.
Når lupinene så dukker opp utover i måneden, så er det høysommer.
Sommeren flyr avgårde, både i metaforisk betydning og bokstavelig talt. Men for all del, det er nok av det sommerlige som kryper også..
Humlen må jo bare være det søteste insektet som finnes..
Verdens sterkeste (i forhold til kroppsvekt) og om ikke verdens vanskeligste foto-objekt, så iallefall vrien nok til at det er blitt tusentalls slettede bilder over flere år før jeg fikk tatt et skikkelig nærbilde.
Bien er på plass i år også.
Mens det forrige bildedroppet som ble utgitt herfra var dedikert til den svært så undervurderte tistelen forblir vi i det høyreiste hjørnet. Denne gangen, er det nemlig stråene som får sitt velfortjente fokus.
I utgangspunktet er denne typen av de mer kjedelige å se til, men måten de skifter karakter etter hvordan lyset treffer, seiler de helt opp i favorittsjiktet som fotoobjekt.
Av en eller annen grunn, assosieres disse to med en bad hair-day.
Å bøye av for vinden er greit nok, bare en ikke lar seg knekke!
Er det flere enn meg som har stusset over hvordan mennesker generelt, iallefall i de mer velstående deler av verden, har lagt seg til en sånn merkelig greie bestående av at de planter, og forsåvidt også dyr, det finnes mest av i naturen, og som vi derav slipper å gjøre noe for å få, automatisk erklæres stygge og uønskede? Tilsvarende virker den respektive automatikken motsatt vei i form av at ting verdsettes høyere ettersom det kreves mer innsats og jobb i hht å få dyrket det frem..
Blant de aller mest forhatte plantevekster her til lands, har vi faktisk en av de kuleste som finnes, spør du meg; Nemlig tistelen.
Jeg mener.. Hva i granskauen er det folk mener er ‘feil’ ved denne!? Høyreist, fargerik og stilig som den er, ville den garantert prydet hvert eneste blomsterbed dersom den ikke hadde vært selvhjulpen i hht å vokse, gro og besørge neste generasjon.
Dette eksemplaret har tattovert seg på netthinnen som et vegetativt ‘fyrstikkmenneske’ med hendene i været.
De største tistlene rager faktisk over mine drøye 1,72 m.o.h. Ikke så mye som det kanskje kan virke av dette bildet, kanskje, men allikevel..
En kan vel kanskje si fargen er i overkant 80-tallspreget til å tekkes alle. Jeg kan i aller høyeste grad identifisere meg med de som kan betakke seg for neonfarger, men den sjokkrosa var da ikke SÅ ille! Orange og neongrønn, derimot, var, -og er imidlertid ille.
Været blomstrer riktignok ikke for øyeblikket, men her holder vi oss iallefall i blomstenes verden. I denne runden, er det imidlertid flere slag som er innkludert, da vi skal se nærmere på sommerens villblomster. – Mye nærmere også, faktisk, sammenlignet med hva en vanligvis gjør..
Den i utgangspunktet ganske kjedelig utseende hvitkløveren blir brått noe ganske annet på nært hold.
Roser er rosa..
Gult som gull!
Hva som er navnet på denne knøttlille saken vites ikke, men flott var den nå uansett.
Endelig har det evinnelige regnværet i det minste tatt seg en pause, så da må en jo bare gripe muligheten til å nyte både solskinnet og oppkommet av prestekrager. – Eller Daisy, som man kaller blomsten på utenlandsk..
Like flott både i hagebed og som villblomst.
Nærbilder i ordets fulle betydning.
Prestekragen er et artig foto-objekt, fordi den liksom innbyr til forevigelse fra all slags vinklinger.
Dette er vitterlig ikke en blomst som bukker under for litt regn!
Her er det allerede en som tar blomsten nærmere i øyesyn.
En bukett med hjem ble det også.
Med en vel overstått runde utenfor komfortsonen, iles det raka vegen tilbake til komforten på fotofronten, bestående av å ‘booste’ de små ting. – Og når det i tillegg skal dreie seg om vann, nærmere bestemt vanndråper, er det vel tett innpå så komfortabelt som det kan få blitt her!
Som perler på en snor..
De største av sitt slag.
Roser er våte..
Etter å ha fått summet meg litt fra gårsdagens bildedropp, har jeg denne gang tatt et realt steg ut av komfortsonen bestående av boosting av de minste ting! Det er vitterlig ikke ofte så skjer, ‘but every duck has its day, også her, så da bærer det altså av gårde for å se ting i et litt større bilde enn hva som er norm her på berget..
En kort stund, rett før solen tar til å synke ned bak horisonten, får naturen et regelrett magisk lys.
Trærne blir mer og mer rødglødende av det spesielle lyset i det solnedgangen tar til.
Etter det rødglødende har nådd sin topp, begynner skyggene å falle på nærmest umiddelbart.
Gudene måtte vite hvor mange ulike arter av insekter og krypdyr som kryper og flyr rundt oss nå i sommersesongen. Selv om det slettes ikke er alle som er like glad i de, er de like fullt en absolutt nødvendighet for at livet skal opprettholdes på denne planeten, oss selvsagt innkludert. Selv fotograferer jeg de som eksponeringsterapi for å i det minste kunne redusere fobien, bortsett fra slike som humlen, da, som rett og slett er et yndet fotoobjekt fordi jeg syntes den er søt.
Sommeren har kommet, hvilket betyr at det jobbes på spreng i maurtuene.
Zoomet til et sværing!
Når en først begynner å se etter, dukker det til stadighet opp nye insektarter en verken har sett/lagt merke til tidligere- eller kan navngi.
Han ble riktignok foreviget for ei uke eller to siden, men når vi først er inne på ‘nyoppdagelser’ på krypdyrsfronten, kommer en jo bare ikke utenom denne kamuflasjekaren.
..Men at det vi ser her, er en flue, kan jeg nå i det minste slå fast (avbildet med- og uten HDR, that is)..
Mitt forhold til krypdyr og insekter er vel så forkvaklet det får blitt, da humlen, som faktisk stikker, er den eneste av de avbildede jeg verken har fobi for eller syntes er ekkel. Null, niks og nada logikk å spore her, altså..
