Mirror, mirror in the water..

Fremdeles i det våte element, er dagens fototema speilinger i dette. – Delikat dekorert med vannliljer.

 

De vakre speilingene blir kun brutt opp av de like vakre vannliljene.

Vegetativt Vann!

Vi holder oss i det våte element, i det vi går fra andedammen og over i vanndammen, -som ser ut til blomstre noe veldig i år!.. 

 

Produsert av naturen, -‘rigget’ av meg.

..- Denne dekoren er imidlertid ‘nature all the way’.

Clover-Power!

bla, bla, bla..

Bubbles by nature.

Andedammen!

Siden det tross alt er juli, om så sommeren ikke Kan sies å ha ‘levert’ så langt, kommer vi jo bare ikke utenom å gå fra det strå-lende og ut på så dypt vann at vi får en andedam. 

 

Alt har minst to ender, er en sannhet vi fikk inn med morsmelken, men jeg evner nå ikke å se annet’ enn to ender her, jeg altså..

Eller..(?)

Så sannelig! Her har vi jaggu to til, og 2 (ender) X 2 (ender) = 4 i andedammen som overalt ellers, så..

Men på den annen side, betyr jo det å ‘ha’ at en innehar noe, for ellers ville det jo blitt at hver and er to ender! Om denne logikken legges til grunn, er vi m.a.o brått havnet på minussiden med 8, da 4 ender X 2 ender de ikke har = -8.. Flotte fugler er den nå uansett om de får endene til å møtes eller ei!

STRÅ-lende!

Lyset har atter igjen tatt over for mørket, hvilket, bokstavelig talt, blir helt STRÅ-lende!.. 

 

Naah.. En liten etterslenger fra gårsdagens mulm og mørke har vi da, riktignok.

Det er liksom ikke grenser for hvor mye lysmengden- og vinkelen det treffer fra har å si for utkommet av et ‘stråbilde’.

Mot alle odds, i grunnen, er strå fantastiske foto-objekter.

Skyggesiden..

Lys i mørket!

Fra fryktsomme insekter skal vi denne gang virkelig inn i mørket. Men det er ikke dermed sagt det er noe skummelt som venter av den grunn! Det dreier seg bare om en fotosession som har funnet sted i nattens mulm og mørke! 

 

Jeg har jo aldri fått til dette med bilder i dårlig lys, inntil jeg nylig fant ut av en ny teknikk der jeg bruker lommelykt istedet for blitz.

Ikke bare unngikk jeg hhv grelle farger og/eller ‘kornete’ bilder på dette viset, men det ble også en kul kontrast ut av det, da dette her fikk det til å virke som om det var langt mørkere enn det egentlig er på en norsk sommernatt.

Selv om motivene- og måten å ta bilder på er helt i tråd med det som kjennetegner mine bilder, gav dette mørket allikevel et helt nytt og fremmed preg på de. – Iallefall i egne øyne.

Det gir jo liksom en ny giv når en lærer noe nytt som gjør at en får utvidet spekteret, for å si det sånn.

 

4 levende- og en stein død..

De av dere som eventuelt måtte ha fått kvoten oppfylt av idylliske sommerblomster, kan nå sette dere godt til rette, da det vitterlig ikke er mye idyllisk over det utysket som nå skal presenteres; Nemlig insekter, hvorav fire er levende, to uidentifiserbare, og en som er stein dau.. 

 

Hva pokker er dette her for slags flue?? Den orange neonfargen får den jo til å fremstå som en ‘left-over’ fra 80 -tallet!

Men for all del.. Av det totale antall insektarter en snubler over i løpet av en sesong, er minst halvparten av de av en eller annen art en i allefall ikke kan huske å ha sett tidligere, -og en iallefall ikke vet navnet på!

Ironisk nok, er humlen, som i det minste er kapabel til å forvolde et viss ubehag igjennom stikkene sine en av de ytterst få insektarter jeg i beste fall syntes er plagsomme og ekle, og i verste fall har totalfobi for. I denne sammnnhengen er det åpenbart at det er utseendet som teller! – Og det så til de grader at det visuelle faktisk trumfer sunn fornuft- og erfaring med flying colors.

Her har vi så yppersterepresentanten for kategorien ‘ekkel- og irriterende, men ikke redd’ i form av en flue av den ordinære typen.

Og sist, men så avgjort ikke minst, har vi synet som møtte meg i det jeg kom på jobb- og slo på lyset i går; – En møll str. Extra Large!

Her snakker vi fobi på max-nivå, så aldri i denne verden om jeg hadde våget å nærme meg nok til å få tatt dette bildet dersom jeg ikke hadde kunnet konstatere at den iallefall var så tett opptil død, -og derav ikke lenger mobil, som den kunne få blitt.. Etter å sterkt ha vurdert å tilkalle ‘bossen’, kan jeg med latterlig stolthet erklære at jeg egenhendig klarte brasene med å få den fjernet ved hjelp av en heavy dose med håndsprit (mitt irrasjonelle ‘selv’ ballanserende på på grensen til det paniske, fikk det fore at sprit måtte være et mer effektivt drukningsmiddel enn vann), for så å kjøre på med håndsåpe, for med det å forsikre meg om at dersom den, mot absolutt alt av odds, skulle vise seg å være i live på dette tidspunktet, ville dette sørge for at den ville være for seig og tung til å røre seg..

Sommerknoppen!..

Siden det I det minste blomstrer bra når sommerværet er dårlig, gidder vi ikke å forlate blomstringen riktig enda. Ergo bare dundrer vi på videre ved å ta et utvalg av våre velkjente sommerblomster nærmere I øyesyn..

 

Har vi så sammen ikke fått med oss et linselus her også, da!

Disse blomstene som later til å blomstrer ut av en blomst, slutter liksom ikke å fasinere..

Visste du at undersiden av disse røde minibladene smaker som sukker?

Den hvite kløverblomsten, dermot, har ikke den sammen søtsmaken som dens røde motstykke.

Elsker?.. Elsker ikke?..

Fra å ha tatt for oss av skogens merksnodige røtter, roter vi oss videre til et harem av angivelige prester, som visstnok skal hete ‘Daisy’ alle som en, i ens ærend for å ta kragene deres nærmere i øyesyn. – Forstå det den som kan! 

 

Hvordan det kan ha gått for seg at denne blomsten ble oppkalt etter denne latterlige krepp-platen med hull i prestene går rundt med når de utfører sine prestegjerninger, er hinsides min fatteevne.

Selv foretrekker jeg det engelske ‘daisy’ istedet, da dette navnet er en av våre aller flotteste villblomster langt mer verdig i mine øyne.

Jo større de er, dess mer dekorative er de.

Men også hva disse blomstervekstene angår har jeg (selvsagt) min særegne forkjærlighet for ‘feilvarene’..

Selv om det i blomsterverden holdes åpent hus med gratis pollen for alle, er det alltids en og annen idiot som ikke har fått med seg anmerkningen til de besøkende om å utstyre seg med medfødt sugerør..

En god bukett fikk så æren av å få bli med å pryde ‘casa Henriksen’ for resten av sine dager.

Roten til alt er bare rot.. -Eller??

Når det blir snakk om vakre landskap og vakker natur, assosieres jo dette gjerne med fjell og fjord, sjø og vann, snødekte trær og sommerlige blomster, og i det hele tatt. Men det finnes også utallige høyst severdige elementer utenom disse felles skjønnhetspreferansene, bare en er åpen for å rette blikket ut av den berømmelige ‘boksen’. 

Og et av disse oversette elementene, er røtter. Disse er faktisk langt mer enn naturens utlagte snubletråder og ankelvrikkere, for å si det sånn! 

 

Her har vi f.eks noe så sært som en ‘tvinnet spiralrot’.

Mon tro hvor denne hulen, -hvilket rett og slett er en ‘rothule’ fører hen? – Inte vet jag..

Dette her må vel imidlertid kunne kalles en ‘hulrot’.

Siden det ser ut til at den fører en under grunnen, kan det kanskje rett og slett være en undergrunnsrot?

Uansett kan en vel konkludere med at dette her var bare rot fra ende til annen..

Blomster, steiner og masse vann!

I det vi til og med kan krysse av for ingen ringere enn vårherre selv blant de inkluderte fotomotiver, så tenker jeg det kan være greit å komme seg ned på jandjorden igjen ved å ta oss tilbake til hva som vel må kunne sies å være ‘the basics’ for mitt vedkommende; Nemlig det våte element.. 

 

Fersk- eller salt, i form av den minste dråpe- eller bølgende vann i bøtter og spann;  Det våte element er og blir det motivet som først og fremst må kunne sies å være min ‘greie’ på fotofronten.

Noen ganger er motivene helt- eller delvis arrangert..

..- og andre ganger ikke.

Uansett er vannet- og dets effekter ekte.