Jeg har i dag den store glede av å kunne meddele dere.. – Vel.. I det minste de av dere som ikke er av de mest observante blant oss, at den globale oppvarmingen har tatt seg en pause på ubestemt tid. Dette fremgår av at den siste tidens sprengkulde på planetens nordlige gemakker rett og slett ikke er forenlig med en sådan pågående prosess. Siden denne oppvarmingen forutsettes å være av global karakter, og selv de nordligste landområder er og blir en del av den respektive globe, innebærer nemlig dette at det for å kunne bli en GLOBAL oppvarming under de rådende forhold, er temperaturen over hele kloden forøvrig er nødt til å øke med 9,472°( i gjennomsnitt..
Fra en aldri så liten svipptur i himmelriket faller vi rett ned til landjorden igjen i det det skal dreie seg om hvordan en bokstavelig talt kan se frosten komme innover det ganske land..
Som det fremgår av bildene, ser en altså isfrosten komme krypende over land og, om ikke sjø, så iallefall vanndammer..
Her hadde jeg faktisk glemt å gjøre om lyssettingen fra månefotograferingen, og ble derfor overrasket da jeg fikk se at de faktisk ble litt kule allikevel..
Tar en aldri så liten, men dog velfortjent pause fra den gråtunge novembertragedien som har holdt stand i uker til ende med å ta frem det ene bildet av de talløse forsøk som ble ‘keep-sake’n ved siste fullmåne..
Dessuten føltes det borderline nostalgisk å se dette her, hvorav de respektive sprekker i skylaget skal være det siste jeg så av himmelen før det tetnet seg til det blytunge grå skylaget som har klort seg fast i all den tid som er gått i etterkant..
Å få ett eneste ‘verneverdig’ resultat ut av et uendelig antall knips lyder jo unektelig i overmåte stusslig i utgangspunktet. Men når en tar det med i betraktningen at det tok årevis med utelukkende mislykkede forsøk på et månebilde der jeg fikk med konturene, og ikke bare utkom som en lysende ‘klump’ som vist på bildet under, så er selv 1/1000 for braksuksess å regne..
..- Og dette er faktisk blant de månebildene som ble ansett for å være de mest ‘vellykkede’ i så måte, -og det sier jo sitt!
Det som skulle til for å i det hele tatt å ha muligheten til å lykkes, viste seg å være et sånt nedlastbart kamerateleskop. – Dessuten hjalp det vel også litt på at det dreide seg om supermånen som var tidlig på høsten.
Nå skal det imidlertid sies at jeg har optimalisert skarpheten, samt boostet tydeligheten ytterligere ved å bygge på med halvtransparente versjoner. Men ikke desto mindre, fikk jeg i det minste noe som kunne forsterkes! – Og det er iallefall hinsides mye mer enn en kan si om den lyskulen på bildet over, hvor det ikke var et skvatt som kunne gjøres hverken fra eller til..
Jeg kan nemlig ikke si annet enn at jeg har et noe anstrengt forhold til denne novembermåneden; Enten så er det grått og vått, eller så er det grått og kaldt. – En miserie som vedvarer frem til snøen kommer.
Men av en eller annen ubegripelig grunn, tar den seg langt bedre ut på bilder enn den gjør i ‘virkeligheten’, så en kan m.a.o trygt si at novemberbilder gir et forskjønnet bilde av virkeligheten..
Det er jo litt merksnodig hvordan sommeren kan utebli i både ett og flere år av gangen, mens november ALDRI lar seg passere uten sin sedvanlige tragiske utgave! Men nå ble det i det minste en mykgjøring av den forbannede klokkestillingen i form av et par velsignede snødekte dager som lyste opp i elendigheten, så det er vel bare å bite tennene sammen og gjøre det beste ut av misterien..
I det siste fotofroppet, var det våte element i fokus, mens det sedvanlige himmelske fossefallet som har preget det siste halve året brått skulle overraske med å nedkomme i sin frosne form langt tidligere enn forventet. For min del, kunne det umulig passet bedre at vinteren gjorde sin anmasj enn på den dagen denne fordømte tilbakestillingen av klokken har det med å gjøre en allerede så alt for mørk mørketid uforholdsmessig mye mørkere.
– Om bare verden kunne forbli hvit frem til våren..
Det er unektelig et særdeles vakkert skue med snødekkede høstløv.
..Mens de snødekte gran- og furutrærne jo er en vinterlig klassiker som aldri går av moten, for å si det sånn.
Høsten er på sitt absolutte høydepunkt for tiden, med sitt regelrett spektakulære fargeshow.
Greit nok at løv har en i overmåte kort levetid i vår del av verden, men de er i det minste enere på konseptet ‘vakker død’.
Høsten leverer både til lands og til vanns, for å si det sånn!
Vi får nyte høsten i den lille tiden som er igjen mens den enda er flott, for når november kommer, er det slutt. – Og når det er slutt, da er det jo VIRKELIG slutt, i det verden går rett fra fargefest til grå hengemyr praktisk talt over natten..
Vi kravler oss atter igjen opp fra andedammen. Jeg mener.. Etter flere frostnetter blir det jo unektelig i overkant kaldt i vannet! For kaldt blir det også for det meste av soppen der ute. Den første frostnatten innebærer jo unektelig sesongslutt for en betydelig andel arter med tilhørighet i denne livsformen. – Så i den anledning, er det vel bare på sin plass at de får et siste innlegg av året..
Om jeg ikke var så fokusert på vinklingen at jeg lot merke til han som er på vei opp på denne soppen, ville nok neppe dette bildet blitt tatt, for å si det sånn..
I mine øyne har de mest herpede utgavene i soppens verden en tendens til å være de kuleste..
Fra forrige fotodropp bestående av en salig høstmix tar vi rett og slett en svipptur innom ‘Andeby’..
Når endene møtes blir det ‘kvakkling’ fra begynnelse til slutt. Ikke minst, ser det også ut som om det utveksles noen riktig så pikante hemmeligheter her!
Det var en ‘god og blandet’ andetrio jeg hadde æren av å møte på i dag.
Det kan se ut som om det ‘utkvakkes’ hemmeligheter her som ikke er ment for mine ører..
