Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Bokstavelig talt, som dere ser, altså, og ikke betydningen av at det brygger opp til rabalder!
Jeg overdriver neppe når jeg sier jeg må ha forsøkt meg på flere tusen månebilder opp igjennom, liksom jeg iallefall ikke underdriver når jeg kan berette at det av disse ikke er flere enn man kan telle på en hånd som ikke er blitt vurdert ubrukelig og slettet. – Det være seg umiddelbart eller etter en viss tid.
Det er nemlig ikke bare å knekke koden med den lysreguleringen som gjør at de fleste forsøk på nattmånen ender i en konturløs lysende ‘kladd’ på en sort himmel. I hvertfall er jeg også helt avhengig av at kameraet holdes helt i ro i det utløseren trykkes, -hvilket vitterlig er lettere sagt enn gjort! Skikkelige proffer på fotofronten rigger jo det hele til med fancy stativer og eventuelt annet utstyr som måtte være formålstjenlig.
Nå har forsåvidt også jeg et kamerastativ liggende (et eller annet sted i kaoset). – Ikke noe faancy greier, altså, men like forbannet er det et regulerbart kamerastativ som vitterlig ville hatt en betydelig nytteverdi om jeg bare hadde klart å fange motivet på denne indirekte måten som når jeg med egne øyne ser gjennom linsen. Jeg er dog ikke dummere enn at jeg skjønner det dreier seg om en treningssak, dette her, men samtidig har jeg tålmodigheten til en femåring på bilferie, så her er vi, altså.. *hehe*
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Rusken, som nå har blitt 13 år gammel, har heldigvis trappet ned på tyranivirksomheten med årene, men den som måtte tro han vil abdisere som eneherskende pelskonge og overlate roret til yngre krefter med det første, må jaggu tro om igjen..
Det jeg mener, er at han ikke er som programmert til å klikke i vinkel over sånt som uautorisert ferdsel forbi leiligheten og den slags. Hovedsakelig er det jo nabolagets katter som er blitt styrt med jernpote, men også de hunder som intetanende treffer på husets lodne herre i det de intetanende går inn- eller ut av boligfeltet i forbindelse med at de har vært med på besøk til noen av naboene har fått smake pisken, for å si det sånn.
Jeg mistenker vel i grunnen denne tilsynelatende liberaliseringen i styresettet kan være en reinspikket illusjon. Rusken har igrunnen ikke behov for å kjeppjage alt av firbeint liv som måtte komme inn i synsfeltet hans lenger. Nå sitter han nemlig bare helt rolig mens han setter blikket i de på et vis som jeg faktisk enda har til gode å se har feilet i hht å få den utpekte til å backe. Og dette innkluderer, tro det eller ei, alt fra ungkatter til hunder på størrelse med en gjennomsnitts okse.
Jeg husker spesielt godt den siste som forsøkte å yppe med diktatoren fra ‘casa Henriksen’: Det var en rotweiler som neppe glemte det kattedyret i løpet av sin levetid. For stikk i strid med norm i møte med en lavtknurrende gigant med en umiskjennelig truende undertone mot å komme for nær, og spesielt der det er en katt og kjempen er en hund, så viker ikke Ruskegutten en tomme. Han bøyer seg istedet lett fremover, reiser bust, og flekker tennene i et fres mens han klasker poten i asfalten, for så å returnere til status squaw mens den stakkars kjempen klokt trakk seg tilbake.
Det merksnodige er imidlertid at han på ett eller annet vis umiddelbart vet hvem som hører hjemme på dette området.. Jeg var nemlig ganske så stresset over hvordan det ville gå da det i løpet av kort tid flytter inn to husstander med hver sin katt, -begge hannkatter, på toppen av det hele. Når jeg enda har til gode å se en eneste katt sette så mye som en pote innenfor boligfeltet, som ligger i et område hvor det bor særs mange katter, så skjønner en jo grunnen..
Men det viste seg snart at all bekymring var ubegrunnet: Rusken dro ‘the evil-eye’ beskjeden om hvem som bestemmer til den ene av de, og når de så tydeligvis har skjønt hvem som bestemmer, later det til at også disse får leve herrens glade dager under ‘Kim Jong-pus’ sine beskyttende vinger, -eller poter blir vel mer sannferdig i dette tilfellet.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
‘The pels’ angels’ og det manglende størrelsesbegrepet
Mens det vel må kunne sies å være allment kjent at hunders evne til gradering av størrelser generelt- og vurdering av egen størrelse opp i mot alt mulig annet spesielt er rimelig mangelfull, kan jeg imidlertid føye til at det later ikke akkurat til å være blant katters sterkeste sider heller.
Kattene er imidlertid generelt bedre på å skjule den respektive svikten i vurderingsevne da de har en smidighet som gjør de i stand til å skvise seg gjennom de smaleste åpninger og den slags, slik at de unngår pinlige episoder som der de blir som melonen som forsøkes sklvises gjennom nøkkelhullet. Kattenes mangler i hht størrelsesvurdering ville etter alt å dømme fått passere ubemerket her på berget om det ikke var for de to særs røslige herremenn, Rusken og Knert, og hvordan det kappes om å få ligge på fanget.
Det er nemlig her det kommer for en dag at både Rusken og Knert stiller seg akkurat like uforstående til at de er nødt til å ligge sammenkrøllet som en ball om de skal ha plass med hele seg som det Leah gjør. Det bildet som syntes å ha brent seg inn i bevisstheten til alle tre, er hvordan de hadde rikelig med plass å boltre seg på som hhv kattunger og valp. Forvirringen er dermed tydelig hver eneste gang de ramler ned etter å ha forsøkt seg på merutbredte stillinger. Men intet er i nærheten av så komisk som når de edsvorne partners in pranks, Leah og Knert kommer med det mål for øyet å dele på fanget. Det er selvsagt klin hakke umulig. Men de skal imidlertid prøve ut en rekke særdeles kreative innfallsvinkler før de til slutt bare flater ut med hodet og forlabber i fanget, mens resten blir liggende utenfor på hver sin side.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Etter nærmest å ha gått ut av mitt eget skinn av frustrasjon over at den ene astronomiske eventen etter den andre har blitt spolert pga. værforholdene de siste par årene, kunne ikke de himmelske forhold vært bedre timet og tilrettelagt m.h.t sensommerens måneformørkelse om jeg så hadde rigget den selv. Det eneste lille krysset i margen var at den, ideelt sett, godt kunne ha drøyet en times tid m.h.t at det fremdeles var for lyst til å kunne få med seg begynnelsen. – Men sammenlignet med at årets tyngste skylag kommer fykende ene og alene for å ‘crappe’ opp himmelen i de timene den respektive severdighet utspiller seg, bare for å åpne seg opp å forsvinne som dugg for solen typ et kvarter etter det hele er over, så var dette her som manna fra himmelen (bokstavelig talt).
Det jeg imidlertid IKKE hadde tatt høyde for, var de utfordringer som fulgte at denne formørkelsen fant sted mens månen befant seg lavt på himmelen. Du ser m.a.o ikke mye til en måne som befinner seg helt nede ved horisonten når det står en svær jævla granskog i veien!
Ergo var det bare å legge i vei for å finne et sted som lå høyt nok over forvokste bartrær, bebyggelse og annet faenskap som måtte sperre utsikten. Så med en rimelig forvirret Leah på slep, beinet vi oppover bakkene her som om det var Jakob fucking Ingebrigtsen som hadde lagt hardtreningen til harrystaden i øst.
Mangt om møye, får vi da til slutt karet oss opp til et sted der vi fikk et ‘kikkehull’ som var akkurat stort nok til å få med oss skyggen av moderplaneten dekke den siste delen av månen, med den spektakulære rødaktige fargen, ikke minst den storslagne følelsen som avstedkommer det å se skyggen av ens egen planet på sin bane rundt solen.
Mangt om møye lot det seg jaggu å få stablet på beina et noenlunde brukbart bilde av seansen også, så da må en jo bare si seg fornøyd!
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Den eneste ‘hunden i kurven’, Jack Russell -terrieren Leah, simpelthen elsker kos fra kattene. Og da snakker vi ikke bare saliggjørende ‘head-bumps’, men også slikt som Dolly (t.h) sin borderline ampre vasking av hode og ansikt etter endt tur. Dolly har vel i grunnen sett seg nødt til å påta seg ansvaret for hygienen til hele hurven her, yours truely included. Er det ikke Leahs manglende vaskerutiner etter å ha vært ute, med alt det innebærer av sand, støv og annet ‘mygel’ i pelsen, så er det ‘mutter’n som driver og kliner disse fargegreine i ansiktet i tide og utide.
I utgangspunktet skulle en jo tro en rimelig hardhendt ‘kattevask’ ikke ville være spesielt behagelig for en sart hundesnute, men Leah legger seg til med lukkede øyne og nyter spa-behandlingen i fulle drag.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Om en snau måned fyller ‘mammas lille go’pudding’ to år. Det vil ikke bare si at hun ikke lenger er for valp å regne, men at hun har doblet alderen sin siden denne tiden i fjor betyr at hun også har hatt dobbelt så lang tid på å opparbeide seg nye prinsessenykker. – Og den siste nykken i så måte, er at det høstregnet som var helt problemfritt i fjor, brått er synonymt med pottesur, tilnærmet turnekt i år.
Men det er ikke dermed sagt at hennes forhold til det våte element på noen måte følger noe logisk mønster! Er det opphold og bakken generelt sett ikke er mer våt enn at det er til å leve med, så hender det både titt og ofte at hun går ‘all in’ for å finne den største vanndammen/bekken som hun kan ta ‘rennafart’ og hive seg uti. – Forstå det den som kan, for her må jeg bare melde pass..
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Knert (bildet) er blant de som legger seg rett ut og ruller hver gang vi møtes utendørs, og når hans edsvorne BFF, Jack Russell-terrieren Leah også er med, så tar det fullstendig av. Uansett vær og underlag, går han rett i vater med beina sprellende i været mens han ruller seg rundt, frem og tilbake, frem, tilbake og frem igjen, i det uendelige. Det er liksom ikke måte på til gjensynsglede, og det er like intenst om det dreier seg om 5 minutter eller flerfoldige timer siden siste møte.
Knert er litt av et paradox sånn: På den ene siden er han glad i å være ute på tokt, mens han på den andre siden også er en mammadalt av dimensjoner, for ikke snakke om den kjærligheten han har for sin logrende bestevenn og søster i ånden. Her er storslåtte gjensynsscener m.a.o noe som gjerne finner sted flerfoldge ganger daglig.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Når ‘mutter’n er borte, legger hunden seg på bordet..
Å si at Leah er mammadalt er en underdrivelse langt over i det latterlige.
Når en så kan legge til at hun er godt over gjennomsnittlig bortskjemt, så begår en bare ikke slike dødssynder som å gå alene på toalettet uten konsekvenser. I dag var dette synet som møtte meg da jeg kom ut; En stk. vofsefrøken liggende rett ut på bordet og ser på meg med et blikk som gav klar beskjed om at det her har du deg selv å takke for. Forøvrig kan jeg også banne på at hun var fullt klar over at jeg skulle på jobb, og at hun hadde alle intensjoner om å gjeninnta posisjonen som bordplante med det samme jeg gikk ut døren uten henne. At hun nettopp hadde vært på lang tur, er nemlig fullstendig irrelevant i Leahs verden..
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
At jeg skal kunne få tatt bilde av noen rådyr når vi er ute på tur, er bare å glemme. Ethvert dyr- og bortimot hver fugl setter jo selvsagt avgårde i hastigheter når jeg med 1 stk sprelsk hund og x-antall katter kommer elgende igjennom skogen! Men for et par dager siden, dukket det brått opp en som hadde tatt steget ut av skogen bakenfor og inn på plenen, for så å bli stående å posere så jeg fikk foreviget det fra døråpningen. Etter å ha blitt stående å studere dette tobeinte vesnet med særdeles merkelig behåring som åpenbarte seg i døråpningen på andre siden av gressplenen, som det i følge uttrykket som ble oppvist lot til å være noe av det snåleste det hadde sett i sitt liv, ruslet det rolig og bedagelig av gårde, og inn i skogen igjen.
Det var m.a.o ikke mye redd. Når sant skal sies, mistenker jeg at jeg fra et rådyrs perspektiv rett og slett så for dum ut der jeg sto med vått bustehår og en gråsort dings som lot til å være grodd fast i forlabben til at jeg kunne være noe å frykte..
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Når nattskyene siger inn like før solen skal til å gå ned, ser det rett og slett ut som om de står i fyr og flamme. En kan jo ikke si annet enn at det er en temmelig spot-on metafor i hht den stekende varme julidagen vi er i ferd med å legge bak oss. Sommeren 2025 leverer big-time, så vi får jo bare håpe det fortseter.
Selv om det kan bli litt voldsomt til tider, så gjør godene ved denne sommervarmen opp for dette med både renter og renters rente.
