Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Det er sider ved Leah som overhodet ikke henger på greip, og blant disse har vi vann op den ene siden, og dette md renhold og personlig hygiene på den andre..
Leah HATER nemlig å bli skyllet/vasket i rent, temperert vann dusjen inne, men med en gang vi er ute, kaster hun seg ukritisk ut i ethvert vann i all slags vær dersom sjansen skulle by seg. – Og sjanse i dette tilfellet, er kun en brøkdel av et sekunds uoppmerksomhet nok for at den neste lyden en hører er et plask.
Men det stopper ikke der! For denne badeiveren øker proposjonalt med hvor kort tid det er siden siste ‘grooming’. Det er som om vi skulle dusjet etter en hard treningsøkt e.l for så å ikle oss de svette klærne og gå ut å rulle rundt på et sølete jorde!
Generelt opplever jeg at det råder en riktig så god forståelse mellom to- og firbeinte her i ‘casa Henriksen’, men innimellom har vi altså de sidene ved den enkelte som syntes fullstendig absurde.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
..- Ikke at det ble publisert innhold med Leah og kattene, for all del! Men det er faktisk durabelig lenge siden sist jeg klarte å få tatt et skikkelig fint bilde av Leah. Tror faktisk vi må helt tilbake til jul for siste bildet som ble tatt uten at hun rørte seg en tøddel i det bildet ble tatt. De som fremstår noenlunde fra i vinter, har som regel fått redigert bort noen gravende poter, e.l, ellers så har de blitt brukt av den enkle grunn at de er morsomme. Men nå var det virkelig på tide med en ny forevigelse der hun poserer som den praktvofsen hun er.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Jeg tror faktisk ikke det er et eneste sted i heimen det på ett eller annet tidspunkt ikke har dukket opp en katt. Av eksempler kan nevnes at en går ut på kjøkkenet for å fikse noe mat, og vipps har kjeler eller stekepanner blitt okupert av en katt. Vaskemaskiner og tørketrumler må selvsagt saumfares for katter før bruk, jeg er storforbruker av sånn der tøyrenserull pga at det til stadigjet er en katt som har klart å få sneket seg inn i klesskapet, for ikke å glemme at huset er blitt endevendt grunnet mjauelyder, hvor opphavskatten mangt om møye er blitt funnet i alt fra kjøkkenbenk til kommode etter å ha fått sneket seg inn via en v skuffene. På bildet har vi synet som møtte meg da jeg gikk på badet i morges; En vask okupert av en lettere morgengretten Dolly, hvis kroppsspråk taler sitt tydelige språk; ‘Ser du ikke at vasken er opptatt!? Førstemann på plassen har retten til å forbli til den selv forlater den. – Det er tross alt din egen regel, mutter’n, så nå får du bare la meg sove og vente på tur slik som vi andre..’
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Solen var like ved å gå ned den ettermiddagen jeg skulle ut på tur med Leah, og får med meg at det iallefall er en katt som følger med ut. Dette tar jeg så for gitt er hhv Tufsa, Dolly, og/eller Rusken, hvilket er de tre som gjerne hiver seg med på tur. Den jeg overhodet IKKE ser for meg det kan være er Pepsi. – Hvilken for uinvidde er husprinsessen som ikke setter så mye som en pote utenfor døren så fremt det ikke er tørt på bakken og temperaturen behagelig, -hvilket vil si at hun er i en selvpålagt dvale vinterhalvåret igjennom. I det vi nærmer oss utgangen fra boligfeltet uten at det er noen katt som har åpenbart seg, snur jeg meg for å se hvem- og hvor mange som er i følget, tror jeg ikke mine egne øyne..
Det er nemlig ikke en katt å se følgende i våre fotspor, men noen meter bakenfor, sees noe som i min bevissthet ikke engang kan sies å ha rot i virkeligheten;
For den pusen som sitter der ute i snøen og gjør sitt fornødendem som om hun skulle vært en hvilken som helst katt, er da vitterlig Pepsi! – Iallefall er det Pepsen’s legeme som sitter der borte, men samtidig er det så visst ikke den puseprimadonnaen jeg kjenner! Den ‘Pepsen’ jeg kjenner, ville jo aldri kunne funnet på å sette beina på den iskalde, våte bakken, -og i enda mindre grad frivillig satt bakdelen nedi ei snødynge på dette viset!!
Her har vi åpenbart hatt med et anfall av midlertidig sinnsykdom å gjøre, for det var nemlig jeg som ble ropt tilbake av en potte muggen pus som tydeligvis mente ‘mutter’n var å klandre for dette her. Her var det nemlig full ‘Ring dyrebeskyttelsen! Midlertidig sinnsforvirret stuegris har fått gå ut av sin egen frie vilje av gal pelsbarnsmor’ -modus!
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Min oppfatning av eget utseende henger faktisk ikke på greip. På den ene siden, syntes jo alt å være på stell i form av at jeg umiddelbart kjenner meg selv igjen på bilder, og ikke minst i speilet. Så langt, er det m.a.o helt i tråd med norm. MEN.. På den andre siden, er det som om jeg opererer med vidt forskjellige utseender fra den ene dagen til den andre. En ting er at ‘selv’ i full ‘glam’ syntes fullstendig ugjennkjennelig vs. den usminkede versjonen. Her har vi ‘frognerfitte’ på steroider vs. uteligger på niende året. Men enda merkeligere syntes jeg de variasjonene som forekommer hva angår ‘selv’ sminket på samme vis! Den ene dagen, ser det speilbildet som stirrer tilbake på meg riktig så fresht ut, mens det brått kan være fullstendig takras den neste.
Greia er jo at vi ikke evner å se oss selv med objektive øyne. Vi har alle en overfokus på ‘feil’, slik at vi nærmest oppfatter speilbildene våre som karikaturer av oss selv. Og med det, så blir jo det store spørsmålet Hvordan i granskauen er det jeg EGENTLIG ser ut?? For det har jeg faktisk ikke den ringeste anelse om..
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Leah er unektelig en svært så lærenem ‘vofs’. At kommando-ordet ‘hopp!’ innebar å hoppe over trestammer o.l istedet for å krype under, skjønte hun f.eks etter å ha blitt løftet over i selen en gang, for så at vi gjorde det sammen den neste. Samme turboinnlæring fikk vi i forhold til å gå pent. Da trenger jeg bare å nærme meg lommen med hånden, så vet hun at det vanker godteri på den som går ordentlig uten å ‘henge’ i båndet og annet tøys.
Men konseptet ‘sitt’, har vi imidlertid ikke fått grep om i det hele tatt..
Årsaken til dette, er rett og slett at når jeg holder godbiten over henne i tråd med ‘oppskriften’ for sitteopplæring, så klarer hun på ett eller annet merksnodig vis å holde ballansen på bakbeina mens hun lener seg langt nok tilbake for å få tak på godbiten. Så om vi noensinne skal få innlært dette her, er vi iallefall nødt til å finne ut av en individuell justering på denne godsakens vinkel vs. hund.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Hvorfor bli med når du hater hvert steg av turen, Tufsa??
Er det noe katter hater, er det jo kombinasjonen vind og nedbør, og da primært regn. Den logiske følgen av dette, er dermed at normale katter holder seg inne i slikt vær.
Tufsa derimot, og til dels også Dolly, faller IKKE inn under begrepet ‘normal katt’ by a long shot..
Hun hater riktignok drittvær med samme intensitet som andre katter, men i motsetning til disse, som klokelig holder seg inne, er det ikke snakk om at Leah skal luftes så mye som en meter uten at hun er med. Hun er muggen som en gammelost utgått på dato fra døren åpnes, og hun skjønner at de mjauende protester ikke fører frem- til vi er vel hjemme igjen. Hvorfor hun på død og liv skal være med på disse turene hun hater på maxnivå når hun kunne vært hjemme og koset seg i varmen inne, er rett og slett hinsides både min- og de øvrige ‘Pels angels’ fatteevne. Spesielt godt fremkommer dette av kroppsspråket til Pepsi. Hun sitter da, på betryggende avstand fra døren, og ser med kulerunde, vantro øyne at Tufsa med vitende og vilje går ut i det rene helvetet som utspiller seg på andre siden av den dørterskelen, for så at jeg kan sverge at hun vender tilbake til husets varmeste område med en lett hoderysting.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Hva kan være så interessant under den sørpete isen??
Greit nok at lukten er hunders primærsans, og at de derfor lukter et gudjammerlig antall ganger bedre enn oss, men allikevel..
Jeg evner verken å fatte eller begripe meg på hva i himmelens navn som kan være av sånn altoppslukende interesse under den sørpete, småskitne isen at det forsvarer å sette i gang med et intenst gravearbeid, samtidig som hun er nær ved å drukne seg selv i det hun dytter snuten langt ned i det våte underlaget! Dersom det er en gjenglemt godbit bra en søkerunde gjennomsydet av vann, så vet hun jo utmerket godt at jeg har lommen full av tørre og freshe godbiter, og ‘nyhetene’ m.h.t hvilke av nabolagets hunder som har passert får hun jo på de talløse ’tissepostene bortover! – Og ei heller er jo denne informasjonen noe håndfast som må graves frem for å få tak på!
Det er under slike episoder der noe, for meg, fullstendig ubegripelig, vekker en sådan iver jeg virkelig skulle ønske jeg kunne fått et glimt av hva som foregår inne i hodet på den lille spirrevippen. For om jeg ikke har peiling på HVA det kan dreie seg om, er det iallefall ingen tvil om at det dreier seg om noe særs fasinerende, interessant, og/eller morsomt!
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Tro det eller ei, men for noen dager siden, dukket det faktisk opp en regnbue som strakk seg over himmelen her! Fra mitt ståsted, er dette i utgangspunktet så utenkelig at jeg ville antatt jeg var begynt å se syner eller noe dersom vi ikke hadde vært to som så den.
Som hundeeier blir en jo gjerne kjent med andre hundeeiere, og det var mens vi sto der og småpratet om løst og fast mens de firbeinte foretok sine rutinemessige sniffer og runder rundt hverandre at vi fikk øye på dette underfundige fenomenet ingen av oss hadde sett før.
Bildet er bare knipset med mobilen, så kvaliteten er jo deretter, men regnbuen kommer iallefall frem. For det store spørsmålet her, er jo om det er noen andre som har vært borti noe slikt før?
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Årets julebilder med mutter’n ble så visst ingen braksuksess. Årsaken til fiaskoen var først og fremst at vi ikke fikk satt lyset slik vi har fått til i de foregående år. I retrospekt kan jeg imidlertid ikke skjønne hvordan ingen av oss tenkte så langt som til å finne frem fjorårets for å se hvor- og hvordan vi var plassert. Jeg mener.. Såpass mental kapasitet burde jo vitterlig være innen rekkevidde for to hoder, men den gang ei!
På den annen side.. Dersom vi hadde fått til lyset, ville vi jo imidlertid vært strippet for unnskyldninger for en bildeserie hvor dette her faktisk later til å være det beste (altså hvor vi ser mest normale ut), og det sier jo det meste. I tillegg gjør jo det dårlige lyset sitt til at det hele blir litt tåkelagt, -hvilket ikke nødvendigvis er et onde i dette tilfellet, når jeg tenker meg om.
Vi får vinne på sjarmen, for så å satse på å reise kjerringa på julebildefronten i 2025. Vi har vel strengt tatt ikke noe annet valg..
