Dagens bilde ville nok blitt titluert ‘Pusen med sølvpelsen’ av en hakket mer poetisk versjon av selv, for her har han virkelig visst å finne den ideelle lyssettingen for en posering! Til tross for at det er noen uker siden bildet ble tatt, slik at sommerens snauklipping fremdeles er synlig, er pelsen hans regelrett praktfull.
Nå har vi imidlertid begynt på den perioden hvor den langhårede vinterpelsen er på sitt aller flotteste. Hodet er omkranset av den reneste løvemanken, og tykkelsen gjør at han fremstår enda et hakk større enn den 8 kilos ruggen han er. – Og jeg mistenker faktisk at han vet det selv, da han om mulig opptrer enda mer diktatorisk i det han sprader rundt på området her med en mine som får alt av firbeinte i omegnen til å skygge banen..
På hjemmebane er det imidlertid de sedvanlige potespark i husholdningens øvrige lodne bakender som holder stand. Hvorvidt det er imot husreglene å klaske ned de som måtte befinne seg på hans utpekte sted på dette viset, kunne han vel ikke gitt mer blaffen i.
En ting er iallefall sikkert; ‘Casa Henriksen’ ville vitterlig ikke vært det samme uten Ruskegutten.
Dagens bilde består (som den observante leseren allerede kan tenkes å ha fått med seg) av en collage bestående av fire enkeltbilder, – ett for hver årstid, tatt på et så tett opptil eksakt samme sted som overhodet mulig.
Noen av dere drar kanskje kjensel på de, da samtlige i sin tid er blitt presentert i denne spalten, slik at det dermed ble naturlig å avslutte denne smått diffuse ‘spalten i spalten’ ved å vise de alle fire på et brett.
Planen med det hele, er å få de utskrevet på fotopapir, for så å ramme de inn- og henge de opp som en bildecollage på veggen. I utgangspunktet var jeg usikker på hvorvidt de skulle settes sammen til et stort- eller enkeltvis i fire mindre bilder, men i skrivende stund, heller det altså mot sistnevnte alternativ.
MEN..
– For det er jo nær sagt bestandig et ‘men’..
Om så dette fremstår aldri så mye som en komplett ‘straight forward’ prosedyre der det etter alle solemerker skal bare være å slå på PC’en for å få omsatt ord til handling, så er realiteten den at det meget vel kan lure en durablig hindring der inne mellom de nevnte ord og handling; Nemlig meg, og min evinnelige perfeksjonisme på steroider når jeg først gidder noe. Jeg kan skilte med regelrett røntgensyn når det kommer til å spotte feil ved egne verk, og i dette tilfellet er ‘hang-up’et at vinterbildet bør dras en tanke ut til høyre..
Siden vinteren faktisk står for døren, tillater jeg meg imidlertid å ‘ta’ den, men så er det pokka nødt til å bli med det om ikke hele greia skal være kjørt. – Så da gjenstår det bare å se..
I bunn og grunn er jo hele dette pirket på steroider borderline et paradox, med tanke på hvor langt det er mellom hvert tilfelle hvor jeg gidder! For det er liksom ikke noe midt i mellom; Enten er det null interesse, eller så er det kun perfeksjon/best som gjelder. – Og med hhv best og perfeksjon, mener jeg ‘best’ og ‘perfeksjon’ i ordenes fulle betydning. Sånt som ‘kjempebra’ og den slags superlativer holder ikke by a long shot i forbindelse med de områdene hvor jeg har fått det fore å ‘gidde’, -det er ensbetydende med fullstendig ubrukelig! – Hvor dette her kommer fra måtte gudene vite, men det har regelrett tattovert seg inn i personligheten, og dermed bare noe jeg har måttet akseptere..
Jeg har jo, som jeg vil tro en god del av dere har fått med dere, lagt ut en rekke fotoreportasjer og lignende fra den flotte Askimparken. Denne skiller seg altså ut som en regelrett severdighet i denne ellers særs lite severdige lille ‘harrytassen’ av en småby som en lanterne i novembermørket. Absolutt alt fra andedam til beplantning- til skate-park er ytterst smakfullt, i tillegg til at beliggenhetens samsvar med hva som var maaarkedsplassen til de lokale vikinger i sin tid er gitt sin rettmessige plass på grøntarealet.
M.a.o har vi en regelrett oase av smakfullhet i en ellers fint lite flatterende drabant til Oslo. Og i mine øyne ville det neppe vært menneskelig mulig å dra noen skarpere grense mellom ‘innenfor’ og ‘utenfor’ dette parkområdet enn med det makkverket av en skulptur som er plassert rett på utsiden gjerdet. Nå er jeg riktignok hva som best kan betegnes som kunstnerisk tilbakestående, men cocky som jeg er, anser jeg snarere dette som et tegn på et realistisk virkelighetsbilde med en ditto dømmekraft m.h.t hva jeg faktisk ser enn som et lyte. Nå husker jeg ikke akkurat hva denne opphausede metallsnurr var titulert, men ikke desto mindre skal det forestille flygemønsteret til ett eller annet insekt (jeg har en fornemmelse av at det var enten bie eller humle). – Og jeg mener.. Det er jo uansett samme faen om det så skulle være ei flue, møll eller veps, da intet kan gjøre noe fra eller til på det totale idiotiet som denne angivelig uforskammet anerkjente kunstneren så ‘raust’ har forært byen.
Seriøst.. Enhver rørlegger lager da flerfoldige (insekt)-flyvningsmønstre hver eneste dag, uten at jeg noensinne har hørt det har blitt tilkjennegitt å skulle forestille noe som helst fra den kanten! De bare utfører sitt håndtverk med den ypperste ekspertise, for så å plassere de respektive rørganger fra de respektive toalett- og sluk og ut i kloakken der de hører hjemme. – No fuzz, what so ever!. .
Det er jo ikke til å komme utenom at sommeren virker uendelig fjern når en ser dette bildet fra et par måneder tilbake når en sitter her ved inngangen til november..
Men om så det er aldri så forsmedelig for en pusegutt som elsker å leke- så vel som å ligge å la seg underholde av omgivelsene i det skjulte å måtte vente helt til neste vår før det blir noe mer av den slags, er det allikevel aldri så galt at det ikke er godt for noe.. For om veslepusen i flokken (-som slettes ikke er noen ‘vesle’ lenger, men en riktig så røslig fullvoksen pusegutt som nettopp har bikket seks år), elsker å være i gresset aldri så mye, og om han er aldri så søt der han titer frem mellom stråene, blir det noe durablig med flåttbitt av det. Desidert verst er det imidlertid i et par måneders tid fra månedskiftet mai/juni, for så at det roer seg utover i august. Selv med nypåført flåttampulle er det aldri (og da mener jeg ALDRI) at han kommer inn uten at man finner minst en jævel som har trosset ‘motgiften’ og bitt seg fast. Og det står jo klart og tydelig i introen at det må gå min. 4 uker mellom hver påføring, så mot slutten av virketiden, er det full krise. Normalt er det helt ferdig ut i september, senest begynnelsen av oktober, men i år dukket det jaggu opp to stykker etter at både den første- og den andre frostnatten var passé, og det har vi aldri opplevd før! Så jeg kan ikke si annet enn at det også er en lettelse at sommeren er langt unna, for en kan si mye om mørketid og kulde, men det gir en i det minste et insektfritt halvår!
Nå er det bare å se i hvitøyet at også eplesesongen er på hell. Andelen falne epler i veikanten dommineres i stadig større grad av epler som vel må sies å ha passert det punktet hvor de i det hele tatt kan passere som ‘epler’, hvilket innebærer at den fulkomne elendigheten som går under tilnavnet november er et faktum.
Om en ser bort i fra bursdagsmåneden, hvis mitt anstrengte forhold er grunnet i helt andre årsaker, er november årets ubestridte hatmåned. Ikke bare er det grå, mørke og triste mer enn nedtrykkende nok i seg selv, men så skal altså vondt gjøres så forbannet mye verre med den stillingen av klokken som ubønnhørlig vil avstedkomme med sin sedvanlige reduksjon i alt fra energi og overskudd til sinnsstemning for mitt vedkommende. Jeg begynner faktisk å grue meg til den tilbakestillingen så tidlig som ved skolestart i august pga de følgene som avstedkommer denne timen for psyken..
Det eneste som kan demme opp for denne novembereffekten i nevneverdig grad, er at snøen kommer så tidlig som mulig..
I Askim er det to steder som skiller seg ut som smakfulle; 1) Plassen utenfor kulturhuset, og 2) Askimparken. Ergo står vi igjen med et sted som kan kalles et område, -altså parken.
Nå er det imidlertid verken ender, vannliljer eller i det hele tatt de vakre sidene ved dette stedet det skal dreie seg om. For denne parken er faktisk langt mer enn bare et pent ytre, for å si det sånn. For en 1000 års tid siden, var nemlig dette et slags ‘sentrum’, -altså en markedsplass for de lokale vikingene, hvorav det under gressplenen, faktisk befinner seg hva jeg mener å huske er 24 såkalte gravhauer. Nettopp pga at stedet rommer såpass med historikk, er dette markert i form av slike tavler med vikinghistorie plassert rundt på disse opphøyningene. Her er det m.a.o en masse fascinerende informasjon å få med seg om dagliglivet til våre berømte forfedre.
Om så ikke det aller siste, er det iallefall et av de siste utendørsbildene av Pepsi for året! Denne pusejenta er nemlig ingen friluftskatt, i betydningen svært lite fleksibel m.h.t vær- og temperaturforhold som må til for at hun setter så mye som en pote utenfor døren. Mens de andre ikke lar seg affisere en tøddel av slikt som kjølige netter og litt blåst, så er er det lengste Pepsi kan strekke seg å strekke frem hodet når døren åpnes, og se med vantro på hvordan hennes medkatter fyker ut med liv og lyst. Følgelig, ble kattekassen forlangt* tatt frem for vinteren i helgen, med all den oppgitthet som følger av at Tufsa, Dolly og fra tid til annen også Knert kommer inn for å gjøre sine fornødne i kassen, for så å gå ut igjen.. For Ruskens del derimot, råder en ufravikelig innstilling som tilsier at ekte katter driter ute! For husets pelskledte herre, er ikke kassen engang et alternativ, så han fyker ut for å gjøre fra seg uansett vær. I han har vi m.a,o Pepsis rake motstykke.
* Forlangende vil for Pepsis del si at den godeste pusefrøkna setter i å pipe fra badet, for så at hun setter seg til og tisser i dusjen i det hun blir sett. Jeg mener.. Tydeligere går det vel ikke an å få gitt beskjed om at nå er grensen min nådd fot å gjøre mitt fornødne ute, så her er det bare å følge ordre..]
Etter at kaoset hadde nådd dithen at selv det (selvsagt) urørte lasset med klær m.m som ‘midlertidig’ ble slengt bak sofaen under forrige (forsøk) på å gjenvinne et minstemål av orden her (- i et full blown selvbedrag om at de skulle gås igjennom m.h.t å kaste, beholde, eller gå til gjenbrukskonteineren) hadde økt såpass at den bikket høyden på ryggen den hadde vært skjult bak, så var det ikke lenger noen bønn; ‘Casa Henriksen’ var pokka nødt til å undergå en ‘ekstrem opprydding’, oppstart snarest!!
Og i en oppryddingssetting som faktisk går så langt som å innkludere en opprydding etter det foregående oppryddingsforsøket, så er en i det minste garantert en aldri så liten oppmuntrende faktor i elendigheten; Nemlig alt det en finner som hele kåken har vært tett innpå å bli plukket fra hverandre på leting etter, for ikke snakke om alt det en finner som en ikke hadde den ringeste anelse om at en hadde! Sistnevnte gruppe, dreier seg heller ikke bare om at jeg ikke evner å erindre hvordan de respektive ting er kommet meg i hende, -men de fleste av de er også ting jeg ei heller ser for meg at jeg under noen omstendighet kunne ha kjøpt!!
– Gaver, o.l??
Ett og annet kan nok være noe slikt som har vært lagt ved en gave, som produktpromotering, e.l. men neppe noe ut over det. De som gir meg gaver, er jo for det første nødt til å kjenne meg som person (jeg mener.. her har det iallefall vært et totalt fravær av fremmedfolk som har dukket opp med gaver de har funnet det for godt å kjøpe til meg). – En har jo iallefall et minstemål av innsikt i hva som egner seg å kjøpe til de som er omfattet av ens gaveliste. Og for det andre, er de gjenstander som ikke omfattes av nevnte faktor gjerne av en slik karakter at om så var, ville det ha vært en gave jeg GARANTERT ville husket!
Her er intet mer betegnende for den faktoren enn den avbildede leppestiften som brått åpenbarte seg i bunnen på det lasset som var i ferd med å sprenge kisten..
Jeg mener..
W.T.F!??
Produktmerket, sa du??
– Mushroom!
Greia er jo bare at de har gjort seg så til de grader flid med utformingen at man må være borderline blind for ikke å få med seg at denne leppestiften her vitterlig IKKE er formet som noen sopp.
På fredag ble Askim-quiz’ens 20-årsjubileum feiret med brask og bram på jobben. I tillegg til den sedvanlige kunnskapskonkurransen utført til god drikke og ditto stemning, ble det denne gang både prisutdelinger, matservering ved bordene, ordførerbesøk, og i det hele tatt stor stas. I den anledning, var selvsagt ‘yours truely’ sitt ansvar bevisst, og stilte derfor velvillig opp på bilde og intervjuv i lokalavisen. – En oppofrelse som snarere har blitt møtt med mobbing fra den godeste bossens side enn med den fortjente anerkjennelse i etterkant..
Dette var, kort oppsummert, m.a.o en av de artigste kveldene på jobb noensinne, med fulle hus, og stormende jubel. En arbeidsøkt som dermed vil bli husket.
I dag har vi rett og slett et forstørret utsnitt av et bilde av dagmånen som ble tatt i sommer en gang. Videre har jeg gjort mitt ypperste i hht å få det så skarpt og tydelig som mulig, for så å i det minste kunne begynne å danne seg et inntrykk av hvordan landskapet faktisk er der oppe. Og selv med mine manglende verktøy, samt generell peiling på denne formen for bilderedigering, kan en altså bare her skimte hvordan det som med det blotte øyet fremstår som mørke partier, faktisk er kratre, -altså groper/’hull’ i overflaten. Disse er altså avstedkommet av de talløse asteroider som har dundret ned på vår satilitt i årenes løp.
For mens tett opp til alt (hvorav det jo er få, men dog alt fra smått ødeleggende- til katastrofale unntak) som kommer på kollisjonskurs med jorden ‘pulveriseres’ i det de braser inn i atmosfæren, har jo ikke månen noen slik beskyttelse what so ever. I tillegg fører den manglende vinden- så vel som geologiske aktiviteten til at de ei heller viskes ut av tidens tann. Jeg mener.. Når bare et enkelt fotspor blir stående standfast i sanden i det uendelige, så sier det jo sitt!
Med tanke på hvor fascinerende det er for en ‘space-geek’ som meg å studere månen, vil det vel neppe komme som noen bombe at det er ingen jeg misunner mer enn de som faktisk har fått oppleve det å stå på månen og studere jorden..
