Sextrakasserte statuer!

Om du trodde ‘krenkekulturen’ var et mer eller mindre særnorsk fenomen, tar du skammelig feil! Dette fenomenet har for lengst inntatt globale proposjoner, og Italia viser seg være en nasjon som har dratt det hele lenger enn som så; Det har seg nemlig slik at intet mindre enn landets mynigheter i skrivende stund er på klappjakt etter en kvinne som har gjort noe så utilgivelig som å krenke en bronseskulptur.. 

 

Overbeskyttet barn møter verden

Den kvinnelige turisten har latt seg filme mens hun ‘køddet’ med en statue i Firenze, for så at det hele ble postet i en Facebook-gruppe, og italienerne har vist seg å ha en ikke-eksisterende humor i hht ‘skjending’ av metallfigurer.. 

 

I følge TV2.no skal altså hva som i mine øyne er plump humor av ypperste merke ha satt sinnene i kok hos alt fra kulturdepartementer med spredning til resten av regjeringen, til Firenzes lokale tjenestemenn. Og da snakker vi såpass ‘i kok’ at de altså prioriterer å gå ‘all in’ for å få fatt i dette kvinnemennesket, med etterlysning og det hele.

Samtidig kreves det innført nulltolleranse mot sådan respektløshet ovenfor det landet generelt- og Firenze spesielt har å by på..

Vel.. Nå skal jeg på ingen måte skryte på meg noen ekspertise hva den italienske kultur og levesett angår, men så er ei heller nødvendig for å kunne slå fast at dette er for meg en særs undelig prioritering av ressurser i så måte. Om hun hadde påført den skjendede metallklumpen en eller annen skade, kan jeg i det minste forstå at det reageres, og om jeg legger godsiden til, klarer jeg også å hoste opp en viss forståelse for at det eventuelt ble reagert om handlingen utgjorde en risiko for at denne skulpturen skulle komme til skade. Men jeg kan ikke se at det kan være så mye som en snøballs sjanse i helvete av en risiko for at dette her skal kunne ha avstedkommet med så mye som en ørliten ripe. Jeg mener.. Dama står på en svær steinblokk og gnir seg inntil en koloss av en metallskulptur! Det skal en god del mer til for å få gjort noe skadeverk på noe sånt!

For all del.. Jeg er fullt klar over at jeg rett og slett må kunne sies å være ‘kunstnerisk tilbakestående’, hvorav jeg innehar en dybde på nivå med en gjennomsnitts glassmanet. Ergo tenker jeg som så at jeg i all rettferdighet får ta meg brydderiet med å stikke hodet ut av egen bakende i dette anliggendet, for å se- og sammenligne reaksjonsmønstre på statueskjending utenfor meg selv.

Og i så henseende, går selvsagt den mentale turen til vår egen turistmagnet og kulturskatt tilsvarende hva det altså er snakk om i Firenze; Nemlig Vigerlandsparken. Sinnataggen, Monolitten & co, hvorav vi spør: Hva om det var en av Vigerlands steinfigurer som ble utsatt for den sjikane som ble den respektive italienske bronsefyren til del??

 

Jeg tør påstå få, om noen, annen statue på planeten utsettes for en tilsvarende grad av seksuell sjikane som Monolitten.. (foto: SNL.no) 

 

Og det er i det jeg flytter tanken hit at jeg begynner å le for alvor. For det er jo nærmest OBLIGATORISK å la seg avbilde i min. en obskjøn interaction med en eller annen av disse nakne menneskeskulpturene i mildt sagt utfordrende posisjoner som en finner her, hvorav ‘vinneren’ i så måte selvsagt er Monolitten. Du har liksom ikke engang VÆRT i vigerlandsparken uten at det er foretatt en eller annen obskjønitet ovenfor det 17 meter høye forsteinede seksuelle orgiet! Er man i Vigerlandsparken, er det nær sagt programforpliktet med min en seanse hvor det poseres som ‘Sinnataggen’, og en der det gjøres ett eller annet med seksuell hentydning ovenfor Monolitten.

Selvsagt finner vi også her de pertentlige kulturelt/kunstnerisk korrekte som vil ha seg frabedt slik respektløs adferd ovenfor Vigerlandsparkens steinfigurer, men det er lysår fra at myndigheter, politi og påtalemakt skal la seg rive med i en klappkjakt på en stakkars turist som har moret seg litt på de involverte innmeislede orgiedeltagerne i Monolittens bekostning.

Hva italienerne angår, må det også påpekes at landet vitterlig har issues som bør prioriteres forran skjending av metall; Eksempekvis er det fremdeles livsfarlig å ferdes i trafikken i dette landet, for ikke snakke om at cosa Nostra fremdeles lever og bedriver sin mafiavirksomhet på Sicilia! Om så en legger all tenkelig kulturforskjell til grunn, så evner jeg bare ikke å komme utenom at det å få bukt med mafiaen og dens virksomhet er av hinsides større viktighet enn å få stilt en turist for retten for å ha kysset- og gnidd bakenden mot en bronsefigur!..

 

Overbeskyttet barn møter verden..

For noen dager siden, var Treacher Collins -rammede Emma Stadaas (21) blant toppsakene hos landets nyhetsformidlere etter at hun tok til motmæle da en far ba henne gå ut av kolonialbutikken fordi hennes særpregede utseende gjorde ungen hans ukomfortabel. 

Vel, tenkte jeg.. Dette er jo et logisk utkomme av å bringe barn av en tid der de skal forskånes for alt som ikke er hjemmehørende i et lysrosa eventyrland ut i virkeligheten.. 

 

En jævla hore!  

21 år gamle Emma Stadaas lider av det skjeldne syndromet Treacher Collins, som avstedkommer med et utseende som skiller seg ut i fra mengden. (foto: Truld Skram Lerø)

 

Mannen som kommer bort til henne på matbutikken har, i følge Stadaas, et vennlig ansikt- og høflig, imøtekommende tilnærming. Alt er m.a.o på stell i forhold til hvordan en ter seg når en henvender seg til fremmede mennesker, -bortsett fra selve henvendelsen. Han spør nemlig om hun kan være så snill å forlate butikken en liten stund, fordi hun gjør barnet hans ukomfortabelt.

Det er ikke første gang Emma Stadås opplever ufine kommentarer m.m pga utseendet, men hun er imidlertid ikke blant de mange som ville lusket ut med bøyd nakke i denne settingen, for hun ber mannen istedet ta en prat med avkommet. Alt er m.a.o tilsynelatende på stell i hht både mediedekning og hendelsesforløp i denne saken, så vil det da si at det er så til de grader skrantent på ting å ta tak i for tiden at jeg nå er i ferd med å skrive et drittkjedelig innlegg der jeg jatter med rikspressen i den åpenbare hyllesten av Emma Stadaas som tok tyren ved hornene??

Nei, selvsagt ikke. Det ville ville jo vitterlig ikke vært meg å ta tak i en slik sak uten å vri den ut av sin normale vinkling, for å si det sånn!

Nå får selv ikke jeg vridd det å stå opp for seg selv og sitt egenverd til noe annet enn et gode. Men man får jo ikke noen heltehistorie uten at det involverer en ‘skurk’, hvilket selvsagt er gitt å bli denne faren som kan finne på å komme med en slik henvendelse til et medmenneske. Og her finnes det faktisk rom for å kunne ‘tweake’ det hele slik at vi får også denne saken belyst fra en annen side..

Brutalt ærlig, som jeg har en lei tendens til å være, så er det, om en så liker det eller ikke, et ubestridelig faktum at den her fyren ikke skilte seg ut fra brorparten av de som har med barn i butikken han faktisk sa det de alle tenkte eller ville ha tenkt i samme setting. Jeg mener.. Ting er som de er, og måten vi reagerer på i gitte situasjoner er så langt i fra i tråd med moralen vår. Selv blant oss uten barn, reagerer de fleste av oss reagert på det som er annerledes på en måte vi, interlektuelt sett ikke vil være bekjent av. Men ikke desto mindre går det også her et skille mellom de av oss som er født før- og etter 1983. For det var da man begynte å skulle skåne den oppvoksende slekt fra verden; Både i A) Fysisk forstand ved at hjemmene ikke lenger ble gjort rent, men hhv sterilisert og desinfisert, mens støvsugerne helst skulle eliminere boligen for alt av støv. Lekeplassene ble sikret opp og i mente, og alt var farlig. Og B) Mentalt i form av at unger nå brått skulle forskånes fra alt som hhv er kroppslig- og/eller ubehagelig og vondt på ett eller annet vis.

 

 

Og herfra har denne tendensen bare ballet på seg. I USA er det allerede kommet dithen at man ikke lenger skal lære ungene om slikt som menstrasjon i barneskolen, ingen skal noensinne få oppleve at de voksne er redde, sinte og/eller lei seg, for ikke glemme at de ei heller skal konfronteres med avvik som kan avstedkomme med en viss frykt, usikkerhet, eller som vår mann uttrykte det; Med ubehag.

Når en ser handlingen i lys av de oppvekstkår denne mannen etter alt å dømme har hatt, og det samfunnet han oppdrar sitt/sine barn i, er det jo brått ikke rart i det hele tatt at han reagerte på denne annerledes utseende jenta som han gjorde. Og for ungen sin del, ville det vel snarere vært rart om h*n ikke opplevde denne annerledesheten ubehagelig. Vi som rakk å komme til verden i tide for å få en oppdragelse som innebar at vi ble trenet opp til å kunne mestre det samfunnet/miljøet vi var født inn i kan selvsagt også reagere på det ukjente, nfor å si det sånn. men vi har dog en bagasje som gjør at vi umiddelbart kveler slike uberettigede reaksjoner, da vi rett og slett har fått lov å oppleve uværsdager allerede fra tidlig alder.

Nå ville vel de fleste imidlertid hatt anstendighet nok til å holde kjeft der den her fyren handlet ut i fra sin reaksjon. Men det er ikke dermed sagt at han er så fryktelig som pressens vinkling gir ham ut for å være. – Kanskje han valgte å gjøre som han gjorde i ren panikk i det han innså at han var sjanseløs i hht å hindre at ungen sa noe? At han m.a.o tenkte som så at det er tross alt bedre å få det i min verbale innpakning enn i form av barnets brutale ærlighet?? Eller kan det bare være at han er et sant produkt av sin tid og dermed instingtivt reagerer på ting som måtte dukke opp i omgivelsene med at barnet må skjermes for alt av ubehag for enhver pris?

Ellers kan det selvsagt også være at han var en selvrettferdig ‘drittsekk’ som gav flatt faen i denne jentas følelser, for alt jeg vet. Poenget er at vi vet ikke hva denne her fyren har i bagasjen. Ergo kan en handling som i utgangspunktet fremstår uakseptabel, forkastelig, eller rent ut ondsinnet, for den saks skyld, brått bli langt mer relaterbar/forståelig om det sees i lys av spesifikke opplevelser eller andre faktorer i vedkommendes liv. Ikke sånn at de nødvendigvis blir akseptable av den grunn, men at de iallefall blir forståelige når de blir satt i en viss kontekst. Vi må m.a.o huske at ethvert menneske vi møter på vår vei kjemper en kamp vi ikke vet en dritt om..

Trumpattentatet viser hvorfor det er livsfarlig å stigmatisere konspirasjonsteorier!

I kjølvannet av nyheten om attentatforsøket mot ekspresident- og presidentkandidat Donald Trump, publiserte jeg dette innlegget, der jeg delte mine umiddelbare tanker rundt det inntrufne. I det respektive kommentarfeltet, viser det seg så at mange uttrykker mistanke om at dette rett og slett kan være iscenesatt av ham selv, -med eller uten det republikanske partiet i ryggen. Hvorvidt dette har rot i virkeligheten, vites selvsagt ikke, men ut i fra Trumps tidligere ‘eskapader’ er jeg hjertens enig i at muligheten for noe slikt så langt i fra kan utelukkes. 

Når de som har gitt uttrykk for slike tanker så blir så fordummet de kan få blitt i media igjennom merkelappen ‘konspirasjonsteoretikere, mener jeg det taler sitt tydelige språk om hvor livsfarlig det er å latterliggjøre de muligheter for urent spill fra makthavernes side som uttrykkes.. 

 

(foto: Brendan McDermid)

 

For de av dere som måtte være usikre på hva slags latterliggjøring/fordumming det er snakk om her, kan jeg f.eks vise til denne artikkelen i nettavisen. Her kunne det vel ikke bli lagt klarere føringer for hvilket standpunkt leserne skal innta etter å ha lest artikkelen som det kan få blitt, for å si det sånn. Ikke minst reagerer jeg på hvordan de har brukt tidligere ‘¨trimdronning’, Kari Jaqueson, bevisst, da hun har satt seg i folks bevissthet som en såkaldt ‘konspirasjonsteoretiker’ i ordets fulle betydning, etter at hun holdt en særs høy profil under pandemien. Måten hun gikk frem på i hht å uttrykke sin motstand mot den koronapolitikken som ble ført, har, rettmessig eller ei, regelrett strippet henne for all troverdighet.

Forøvrig, begynner artikkelen med en gjennomgang av de attentat som er begått- og forsøkt begått mot tidligere presidenter og presidentkandidater, samt den generelt eskallerende volden i dette landet. Dernest fortsetter artikkelforfatter Jørn Sund-Henriksen med å vise til de ville konspirasjonsteoriene som sirkulerte om at ekspresident Barak Obama var muslim, egentlig var født utenmfor USA, osv, osv og at det er nåværende president Joe Biden som i samarbeid med pedofoliringene (av alle ting) kontrollerer ‘verden’. Med dette har artikkelforfatter fått satt leserne i rett modus, for å si det på den måten. Derfor er det altså først her bringer de som har tatt til orde for at Trump kan ha iscenesatt dette selv på bane. Dernest benyttes så en setning der Sund-Henriksen får fordummet denne tenkte muligheten til det maksimale (mannen skal i det minste ha kred for mesterlig utført arbeid i hht å få manipulert lesernes mind-set i den retning han ønsker), før han så gir seg i kast med å ramse opp de reneste ‘gale-mathias’ av falske rykter. Følgelig, blir muligheten for at Trump kan ha iscenesatt dette selv igjen som bare en av de talløse ville ideer av typen ‘dette er prisen å betale for å avsløre Bidens pedofiliring’.

 

(foto: NTB)

 

For all del, la det være klinkende klart at dette innlegget overhodet ikke er ment å ta til orde for at det ER Trump selv- eller i samarbeid med partiet som står bak det inntrufne for med det å ha en fair sjanse til å få reddet sitt synkende skip frem i mot valget. Jeg vet selvsagt ikke hva som ligger bak dette her, i likhet med alle andre som uttaler seg i sakens anledning. Poenget mitt er imidlertid at Trump har et politisk rulleblad som tilsier at dette er en mulighet som ikke kan utelukkes. – Hvilket er noe ganske annet enn å påstå at det faktisk ER så. Når sant skal sies, foreligger ikke engang en sannsynlighetsovervekt for at det er så. Men sannsynligheten er dog såpass at muligheten vitterlig bør ansees som reell. Så når de som gir uttrykk for denne muligheten fordummes på det viset som nå blir gjort i stor skala, kan det fort vise seg katastrofalt.

Det må være noe seriøst galt med meg!

Jeg ser overskriften som sier eks-president og presidentkandidat, Donald Trump, har vært utsatt for et attentatforsøk der han ble streifet av et skudd i øret, og det første som slår meg er ikke medlidenhet, men snarere ‘det var da som faen! Skarve 5-10 cm til høyre, og vi ville vært kvitt ham!..’ 

 

Hvorfor granskes ikke overdødeligheten etter pandemien??

(foto: Brendan McDermid)

 

Da jeg så får vite at en person mistet livet i attentatet, er den neste innskytelsen fra min side at ‘dette her er intet mindre enn en tragedie, -i form av at gjerningsmannen klarer å ‘kverke’ feil person på toppen av det hele’.

‘Neimen, herregud! Det her er jo overhodet ikke greit! – Hva faen er galt med deg!’ er den rasjonelle, siviliserte siden av meg sin reaksjon i det denne returnerer til bevisstheten. Man er da for pokker godt oppdratt i hht hva som er rett og galt her i verden, -og derav at drap er den verste av udåder et menneske kan utføre.

Normalt skulle dette avstedkommet med et stikk av dårlig samvittighet i følge med seriøse spørsmål rundt egen mentale tilstand, for så at det hele pushes ut av bevisstheten så godt det går, og en går ut med de foreskrevne reaksjoner til omverdenen. Men den gang ei.. Følelsen rundt dette her nekter plent å adlyde den siviliserte hjernens ordre, og insisterer på å holde den indre banningen over at det var så forbannet bært, men dog så fjernt, at den risikoen verden facer dersom denne mannen gjeninsettes i det hvite hus ville vært eliminert. Følgelig ville det ideelle scenario vært om ‘the Donald’ ble tatt ut av tiden uten at de klarte å ta gjerningsmannen..

 

(foto: AP foto / Morry Gash)

 

Slik utkommet ble, risikerer man snarere at Trump vil tjene på dette her inn mot valget, hvilket jo er det verste som kan skje. For Donald Trump er like farlig og rik på makt som han er fattig på intelligens og evne til å skjøtte en jobb som leder for verdens fremste stormakt. Han var som en vandrende katastrofe av både nasjonale- så vel som globale proposjoner under sin presidentperiode, og han blir enda farlgere om han skulle vinne frem denne gang, hvor han ikke har noe å tape i hht et gjenvalg. At han vil gå all in for å bli sittende ved makten, -altså knuse demokratiet, anser jeg som like sikkert som amen i kirken. – Og i så tilfeklle, er det bare et tidsspørsmål før verden braker ut i en krig som etter alt å dømme vil eliminere de fleste av oss.

Om dette kan forsvare min ikke-eksisterende medfølelse- og regelrette dødsønske, vet jeg ærlig talt ikke. Men like forbannet er det altså ikke til å komme utenom at jeg tenker verden ville vært så mye mer thent med om dette skuddet ble avfyrt noen få usle cm. lenger til høyre..

Hvorfor granskes ikke overdødeligheten etter pandemien??

I 2023 dør over 50% flere nordmenn enn forventet av sykdom. -En økning som først og fremst gjør seg gjeldende blant unge/middelaldrende, -m.a.o de som befinner seg godt under gjennomsnittelig/forventet levealder. Normalt ville jo slikt formelig ‘tapesert’ landets avisforsider, dominert nyhetssendingene, og ikke minst ville det blitt lagt ubegrensede ressurser i å finne årsaken. For en slik overdødelighet skjer ikke uten grunn, en trenger ingen legeutdannelse for å kunne trekke den slutningen. 

Vi snakker altså året etter pandemien her, så i realiteten er jo spørsmålet hvorfor det ikke er noen interesse av å finne ut hvorvidt dette, på ett eller annet vis, kan være relatert til vaksinen..

 

Legalisert kidnapping!

(foto: NTB)

 

Jeg sier ikke at det er koronavaksinen som ligger til grunn for denne overdødeligheten, for all del! En ukjent årsak er selvsagt like forbannet ukjent for meg som den er for alle andre. Samtidig er en jo ikke dummere enn at en gjør seg sine tanker rundt at våre styrende etter alle solemerker utviser nada interesse for å komme til bunns i saken. Istedet later det til at de heller går for å feie det hele under teppet før noen med en plattform stor nok til å få gjort en sak ut av det får ‘kloa’ i det.

Den respektive fortielsen i hht folkets krav på informasjon om nasjonale anliggende som berører oss alle, samt at det tilsynelatende ikke løftes en finger for å finne ut om denne overdødeligheten har inntruffet av en spesifikk grunn, peker jo unektelig i retning av en vegring for å få et bekreftet svar som vil føre til problemer. Nå valgte jeg å gå ut med en ‘heads up’ ang. den overdødeligheten vi altså har hatt i Norge i kjølvannet av pandemien før jeg gir meg i kast med å finne ut hvorvidt- og ev. i hvilken grad noe lignende er påvist ellers på planeten. Om så er tilfelle (mer eller mindre) gjengs over, vil jeg løyet om jeg sa noe annet enn at jeg da vil være rimelig sikker i min sak. Det er jo tross alt den vaksinen som vi alle har til felles dersom det viser seg at det også har vært en overdødelighet etter pandemien ellers i verden.

– Jeg mener.. ‘If it walks like a duck- and it talks like a duck, it’s safe to assume it actually is a duck’..

 

 

Men myndighetene vet.. De har etter alt å dømme noe tilnærmet full oversikt over de skader som, direkte- så vel som indirekte, kan knyttes opp i mot alt fra tiltakene (lock-downs og restriksjoner) til hva som er avstedkommet av påviselige bivirkninger av vaksinen. I tillegg, sitter de selvsagt på den informasjonen jeg altså enda ikke har rukket å begynne å grave etter.

M.a.o er budskapet i dette innlegget at selv om dette her (med unntak av overdødelighetens størrelsesorden) strengt tatt er for spekulasjoner fra min side å regne, er de uomtvistelig grunnet i de faktiske forhold. Ergo bør en etter alle solemerker forberede seg på at årsaken til at det ikke gjøres stort for å få fastslått noen årsak til at vi brått opplever det reneste mannefallet i kjølvannet av at folk flest lot seg multivaksinere mot C19, er at de vegrer seg for svaret.. – Altså at det er en betydelig sannsynlighet for at de norske styresmakter, i likhet med styresmaktene i verden forøvrig, har presset et legemiddel, som for en betydelig andel av oss viser seg være livsfarlig, så hardt på oss at det lå og vippet på grensen mot ren tvang. – Og sånt blir det jo unektelig bråk av, der ubehagelige spørsmål vil bli avkrevet svar. I verste fall kan det til og med bli snakk om å stilles til ansvar for det som er blitt gjort, og sånt vil en jo selvsagt unngå, -muligens for enhver pris..

‘Hun kan ikke gjøre NOE riktig!..’

Sitatet i overskriften er hentet fra en av landets fremste finanskjendiser- som også er eier og redaktør av finansavisen Kapital, Trygve Hegnars regelrette slakt av prinsesse Martha Louise i eget tidsskrift. Og han er vitterlig ikke alene..

Også jeg føyer meg inn i rekken av de gått ut med kritikk av prinsessen og hennes tilkomne ektemann, Durek Verret. 

Problemet her, er at det som begynte som berettiget kritikk, -som den som avstedkom fra meg, på rekordtid har blåst fullstendig utover alle proposjoner, slik at det i skrivende stund har utviklet seg til en heksejakt. Kritikken har gått langt utover det saklige, og over i rene personangrep av typen som er sitert over.

Og sånt kan bare ikke få passere uimotsagt..

 

Feminismen var den første positive bevegelsen som gikk for langt

Prinsesse Martha Louise & Durek Verret. (foto: Pmlkulturformidling Sara Abraham / NTB)

 

Selv om jeg ikke går tilbake på noe av den kritikken jeg har rettet mot prinsessen og Verret, er dette så langt i fra ensbetydende med at prinsessen «ikke kan gjøre noe riktig», og/eller er en skam for både konge(hus) og fedreland, som det også blir hevdet fra gud-vet hvor mange hold den siste tiden. I skrivende stund, er det ‘argumentering’ for å frata henne prinsessetittelen som trender..

Min kritikk av henne, har utrelukkende vært relatert til dette med at tilgangen til Geiranger kommune begrenses av hensyn til den nært forestående ekteskapsinngåelsen, og er i vel så stor grad rettet mot det offentlige, som tross alt er de som har vedtatt alt fra disse restriksjonene til det offentlig finansierte politivaktholdet. Jeg er til og ,med uenig i den greia med at hun ikke får benytte prinsessetittelen i kommersiell sammenheng.

Og med et slikt utsagt, følger selvsagt et massivt HVORFOR??..

Vel.. La oss endre litt på den vinklingen dette prinsesseanliggendet er fremlagt overalt ellers for et øyeblikk, og, om ikke annet så for variasjonens skyld, se det hele med utgangspunkt i Marthas rolle i den norske offentligheten:

Til tross for at prinsesse Martha Louise er den eldste av kongeparets to barn, er det, som kjent, alikevel hennes bror Håkon som er tronarving. I motsetning til Sverige, som, i likhet med Norge, innførte likestilling mellom kjønnene i hht arveretten til tronen da de respektive kongebarna var små, ble ikke prinsessen tilkjent arveretten etter denne loven, da den her på berget først skulle tre i kraft fra de som fødtes etter lovendringen. Så mens nåværende kronprinsesse Victoria ble satt inn som tronarving i stedet for sin bror Carl Philip, -som faktisk ble født kronprins, ble den urettmessige ordningen med den mannlige arveretten værende for Marthas del.

 

Hmm.. Så rart!.. – Er det ikke noe funtamentalt annerledes ved dette kongebildet, -samtidig som det også er noe svært så gjenkjenbart??..

 

Da jeg er temmelig nær kongebarna i alder, var dette noe jeg reagerte på allerede som liten. For selv før skolepliktig alder, skjønte jeg, med et barns uomtvistelige rettferdighetssans, at dette her var urettferdig. I dag er den respektive rettferdighetssansen riktignok langt mer nyansert, da dette her ikke minst må sees i forhold til grunnlovsbestemmelsen om at ingen lover skal ha tilbakevirkende kraft. Men like forbannet er konklusjonen at det skulle vært Martha, -og ikke Håkon, som skulle vært gitt arveretten til tronen den gangen. Hva grunnloven angår, mener jeg dette kan forsvares ved at Håkon ikke var kronprins, -altså tronfølger, da denne loven ble vedtatt. For dette skjedde mens kongen fremdeles het Olav V, og Harald var hans tronfølger. Det at de to var for små til å ha blitt seg sine roller bevisst den gangen, gjør også sitt til at Håkon ei heller kan sies å ha blitt ‘fratatt’ noe ved å ‘tape’ arveretten den gangen. Jeg mener.. Svenskenes Carl Philip var tross alt kronprins da han ble tatt ut av arverekkefølgen til fordel for sin søster..

Årsaken til at jeg går inn på dette, er at Marhas skjebne nærmest ble ‘dømt’ til å bli vanskelig med denne bestemmelsen om at loven ikke skulle tre i kraft før neste generasjon. For hvilken rolle skulle nå hun innta oppe i det hele, -som eldstemann av to søsken i en familie der forlengst forkastede kjønnsforskjeller fremdeles ble holdt i hevd?

Prinsessen har jo selv åpnet om at denne rollen har vært særdeles vanskelig, hvorav hun igjennom hele livet har følt på at hun har vært ‘feil’, hvilket i utgangspunktet innebar at hun var ‘feil’ kjønn da hun ble født. Følgelig, fulgte forståelig nok, årevis med depresjon, som igjen førte til dårlig selvbilde i det hun kom opp i pubertetsalder, hvorav hun altså har strebet etter å finne sin plass i verden i all den tid som er gått i ettertid. Brått så blir det langt i fra så rart og ubegripelig at hun har latt seg rive med av det alternative, og i det hele tatt. Det må jo ha vært som å leve i et paradoks når en på den ene siden, er kongelig priviligert og tiljublet av folket, mens en på den andre siden, er den ungen som ble ‘feil’ før den gang kronprins Harald og kronprinsesse Sonja endelig kunne presentere et avkom av korrekt kjønn..

Det å være prinsesse av Norge uten arverett, blir man vitterlig ikke rik av. Ikke sånn at Martha risikerte å sitte uten strøm pga manglende evne til å betale regningen, slik ståa er for folk flest med lav inntekt, for hun har nå slikt som en grei slump av arvede midler fra kong Olav som uansett ville ha holdt henne flytende, for å si det sånn. Men ikke desto mindre, har hun selv fortalt at den kongelige apanasjen for hennes del (altså mens hun fremdeles representerte) lå på rundt kr. 150.000,- i året, hvilket en så langt i fra trenger noen økonomisk ekspertise for å skjønne er i snaueste laget å leve av, -arvede verdier til tross.

 

Allerede fra barnsben av, opplevde prinsessen det problematisk å være den siste kongsdatteren uten arverett til tronen. (foto: Kongehuset/slottet)

 

Og det er i bunn og grunn her skoen først opg fremst trykker i hht denne pågående ‘trashingen’ av prinsessen. Så langt jeg evner å se, hadde hun vel egentlig ikke noe reelt VALG i hht å gå ut å skaffe seg en levelig inntekt på egen hånd, for ingen kan leve på 150.000,- årlig. Når hun da nektes å legge til ‘prinsesse’ forran navnet sitt, så blir det store spørsmålet fra min side ‘hva pokker er det som kan komme henne til gode i hht å gå med på å avstå fra å bruke tittelen i jobbsammenheng!??’ Om hun hadde fått en levelig apanasje som representant for kongehuset, men ALLIKEVEL valgte å gå ut på det sivile markedet, hadde det vært mer forståelig, men når hun i realiteten IKKE hadde noe valg, så faller liksom alt i hennes disfavør; Hun skal gjøre det som trengs av forsakelser for at kongehuset skal fremstå i et godt lys, uten at det er noen nevneverdig plass for henne i denne institusjonen der hun kunne fått noe tilbake. Hennes far er i den paradoksale posisjonen at han på den ene siden er landets overhode, mens han på den andre er avskåret fra å mene noe i offentligheten. Han utøver sin kongelige plikt, hvilket i bunn og grunn går ut på å representere landet på best milig måte, opptre samlende i kriser, og ellers la seg føre etter den retning folket tar til enhver tid. Ergo blir han stående mellom barken og veden i denne sammenhengen. Jeg kan forstå hvorfor han forholder seg såpass passiv, i allefall i offentligheten, som han har gjort i forhold til datterens kinkige situasjon, samtidig som jeg ikke kommer utenom at jeg føler han burde stått opp for datteren på tross av sin stilling når det har stormet som værst rundt henne- og den kompliserte rollen hun har endt opp i.

Men fra mitt ståsted, etterlyser jeg vel dette i større grad fra kronprinsen enn fra kongen, da det rett og slett syntes å være på sin plass at han, som tross alt ble forfordelt i forhold til når loven om kvinnelig arverett til tronen skulle tre i kraft, tok til orde for sin søster ved i det minste å erkjenne den vanskelige posisjonen hun ble satt i som følge av at han, som yngstemann ble tildelt denne retten som siste generasjon. Når sant skal sies, opplever jeg faktisk kronprinsen som regelrett selvgod i det han på sitt særegne forfinede språk uttrykker at «han er i en vedvarende god dialog med sin søster», og bla-bla-bla.

Som sagt, står jeg fullt ut for den kritikken som jeg som jeg rettet mot prinsessen og hennes tilkomne sjaman i dag som jeg gjorde da det innledningsvis linkede innlegget ble publisert. Samtidig mener jeg det er forkastelig å bevitne det usakelige karakterdrapet som foregår nå for tiden. Mitt ‘ag’ mot det tilkomne brudeparet, går på det respektive anliggendet, liksom min tidligere kritikk av Verret går på hvordan han har valgt å markedsføre virksomheten sin, og that’s it. M.a.o KUN på sak, og ALDRI på person. For såpass anstendighet mener jeg en må kunne forlange av enhver utgiver- eller som på annet vis uttaler seg i offentligheten. Et anliggende er tross alt aldri sort-hvitt, og det er nettopp å få frem dette som ligger til grunn for at jeg nå altså har valgt å gå ut å forsvare prinsessen i dette anliggendet.

En jævla h0re!?

Mens menneskets holdninger og tankesett i vesentlig grad formes- og utvikles av den kultur og den tidsepoke de fødes inn i, er det ett stigma som har stått standfast i toppen av skalaen over nedrige betegnelser i samtlige kulturer og til alle tider; Nemlig ‘hore’ -betegnelsen.. 

 

30 år for lite!..

(foto: Stavanger aftenblad)

 

Videre, er hore det eneste begrepet som iallefall jeg greier å ‘spa opp’, som er blitt stående som en påle i språket tross innføringen av det (antatt) mer respektfulle ‘prostituert’. Ikke sånn å forstå at alle disse utskiftninger av begrep har stått seg i forhold til det som i utgangspunktet var formålet (F.eks ble betegnelsen ‘mongoloid’ i sin tid endret til det nåværende politisk korrekte ‘downs syndrom’ fordi det var rasistisk i hht mongolerne, hvis etnisitet begrepet i utgangspunktet avstedkom fra, til å bli en fornærmelse mot de som er rammet av dette syndromet, av uviss grunn (-hvilket mange, dog i sine stille sinn, sikkert vil tenke må være den ultimate krenkelsen av de stakkars mongolerne, men non the less, altså)). Men der begrepsendringer har blitt innført i takt med tidens politisk korrekte kutyme, har de i det minste blitt stående, om ikke annet.

Aller mest oppsiktsvekkende, er det kanskje at de som har sitt virke innen dette, som jo er antatt å være verdens eldste yrke, også er de eneste som ikke oppnår nevneverdog statusøkning i takt med en økning i formue..

Det er m.a.o særs mange ytterst særegne faktorer som følger det å tjene til livets opphold ved å selge kroppen sin. -Og når vi nå er inne på betydningen av dette ‘hore’ -begrepet, kommer vi ei heller utenom hvordan dette også, paradoksalt nok, er et globalt(!) skjeldsord av aller verste sort ovenfor kvinner som, ut i fra de respektive kulturers standard, har gjort noe- eller generelt ter- og/eller kler seg på et vis som bryter med den rådende loven og/eller normen for den pålagte kvinnelige anstendighet. Mens det i land som styres av fundamentalistiske grupperinger som Taliban og IS holder med at hht bhurkaen/niqaben slumper til å skli opp noen cm ved rask gange slik at en ørliten flik av en ankel kan ha kommet til syne, skal det gudsjelov langt mer til her på berget. Men ikke desto mindre, har heller ikke vi, i dette herrens (u)år, 2024 kommet lenger enn at jenter/kvinner får denne merkelappen dersom de kler seg mer utfordrende enn norm, og ikke minst dersom hun er kjent for å ha lagt bak seg et over gjennomsnitts antall sengevarmere, for å si det sånn.

 

‘Hore’ er et av de aller mest brukte ‘merkelappene’ hva sexuell trakassering angår- så vel som sexuelt ladet mobbeord. (ill: Stortinget)

 

Det påfallende ved denne bruken av hore-begrepet, er jo at det blir ilagt en stikk motsatt betydning enn den profesjonen som ligger i ordets reelle betydning! For når det benyttes som skjeldsord mot noen som provoserer ved å, på ett eller annet vis, å opptre sexuelt utagerende, om en kan bruke det uttrykket, så går jo dette ut på at den fornærmedes eskapader er gratis! På toppen av det hele, legges gjerne ‘billig’ til denne ‘hore’ -betegnelsen, -hvilket unekjtelig gjør referansen til profesjonen enda sterkere..

Uansett om det gjelder de som er yrkesprostituert eller de som får ‘hore’ -stemplet fordi de har/har hatt mange partnere- og/eller kler seg på et vis som så alt for mange føler seg berettiget til å la seg krenke av, er dette begrepet en degradering av mennesker som overhodet ikke er greit. Denne så til de grader stigmatiserende betegnelsen, som faktisk består den dag i dag, er, ironisk nok, det eneste av sitt slag hvor jeg er FOR en begrepsendring. Å fjerne benevnelsen ‘mongoloid’ er altså, som nevnt over, fullstendig meningsløst når det er blitt vridd til en fornærmelse mot de rammede, ‘neger’ har aldri vært noe annet enn en ren utseendebeskrivelse her på berget, osv. Men den benevnelsen som altså ER stigmatiserende har altså fått bestå.

Om så en selv verken ønsker- eller kan tenkes å ha fikset å tjene til livets opphold verken som prostituert eller noe annet innen sexindustrien, og/eller ikke er typen til å ha tilfeldige partnere, og ei heller kunne funnet på å ikle seg en uttringning ned til navelen, så må andre få gjøre hva faen de ønsker uten å bli stigmatisert. At JEG opplever noe som smakløst, er faktisk MITT problem, og ikke vedkommendes. En har m.a.o ingen rett til å sette seg over andre med nedsettende benevnelser fordi de lever- og handler annerledes enn en selv. Å fritt kunne gjøre hva faen en måtte ønske med eget liv og legeme så fremt en ikke er til skade- eller utøver en uforholdsmessig risiko for sådan, er en av grunnpilarene dette landet er bygget på, slik at vi vitterlig burde vite bedre enn å dømme andre ut i fra den livsstil som passer en selv.

30 år for lite!..

Vi har ikke før fått domfellelsen av Jan-Helge Andersen for Baneheiadrapene, så faller altså dommen i rettssaken mot mannen bak masseskytingen i Oslo 25.juni for to år siden, islamisten Zaniar Matapour. – En domfellelse som avstedkom med den lengste fengselsstraffen som noensinne er idømt i en norsk rettssal; 30 års forvaring, hvorav det også er ilagt en minimumstid på 20 år. 

Dommen er m.a.o så korrekt som den kan få blitt i så måte, selv om han, fra mitt ståsted, strengt tatt burde fått 30 år til, da dette er et umenneske av verste sort som rett og slett ikke burde slippes løs blant folk igjen.

 

Islamisten Zaniar Matapur. (foto: Jonas Been Henriksen / TV2)

 

Når sant skal sies, burde samtlige med tilhørighet i Matapours IS -bevegelse- og tilsvarende islamistiske grupperinger enten ‘pælmes’ kjepprett ut av landet- eller bures inne av hensyn til rikets sikkerhet. De nærer et så altoverskyggende hat- og forrakt ovenfor den norske- og vestlige befolkning at de ikke engang bryr seg med å legge skjul på at de vil begå terrorangrep ‘left, right & center’ så snart en anledning byr seg, og i mine øyne burde vi vitterlig håndtere de deretter. (Hvilket i bunn og grunn også gjelder for de høyreekstreme som er ute i tilsvarende ærend, for å si det sånn). Om dommen så hadde vært pålydende 60 år, ville det m.a.o ikke vært en dag for mye, spør du meg.

Realiteten er nemlig den at sjansene for at Zaniar Matapour og hans likemenn er ‘rehabilitetbare’ vel må kunne sies å være ikke-eksisterende. Jeg anser m.a.o muligheten for at vi vil få se flygedyktige villsvin som større enn at Matapour, Arfan Bhatti og deres likemenn vil kunne overbevises om at de har tatt feil, hvorpå de går all in for å bidra til berikelse for samfunnet for å gjøre bot for skade. På bakgrunn av dette, burde det i det minste tas en seriøs debatt på hvorvidt det å besørge folk- og samfunns sikkerhet faktisk kan berettige å bure de som uten skygge av tvil er terrorister i påvente av den rette anledningen inne og ‘hive nøkkelen’.

 

Det blir spennende å høre hva Matapours bestekammerat, den viden kjente islamisten Arfan Bhatti, som her poserer på grensen mellom Pakistan og Afghanistan, idømmes for medvirkning. (foto: TV2)

 

Men for all del.. Jeg er selvsagt så fornøyd med den dommen som nå er falt som det lar seg gjøre å få blitt. Ikke minst gir den et klokkeklart signal om at slike handlinger overhodet ikke tolereres. – Hvilket vel ikke kunne kommet på noe bedre tidspunkt med tanke på den faenskapen vi ser disse hatgrupperingene skape i vesten generelt og i Sverige spesielt.

Som nevnt over, gjelder mitt syn i dette anliggendet i utgangspunktet tilsvarende for de av samme ulla med tilhørighet blant de høyreekstreme (eller hva det ellers måtte være). Samtidig ville jeg løyet dersom jeg ymtet frempå med noe annet enn at dette hatet- med det tilhørende ønske om å skade har et ekstra lag til seg i det islamistenes hat er rettet mot et land og et folk som har tatt de imot- og latt de få all tenkelig tilgang til de goder og ressurser som våre forfedre har kjempet seg frem til siden tidenes morgen. Jeg er, for all del, vel vitende om at dette ikke nødvendigvis er rettmessig, men like forbannet ligger denne følelsen der som ‘det lille ekstra’. Men for guds skyld.. Den verste forbrytelsen på Norsk jord, er fremdeles begått av høyreekstremisten Anders Behring Breivik! Så det er vitterlig ikke snakk om noen nevneverdig utslagsgivende greie, dette her!

Og når vi nå er inne på Behring Breivik, så har altså Zaniar Matapour nå blitt idømt en enda strengere sikringsdom enn den som ble idømt for 22.juli -massakeren. Da kommer en jo ikke utenom spørsmålet hvorvidt dette er rettferdig, tatt i betraktning at Behring Breiviks ‘killing-spree’ altså endte med å ta 77 liv- mens Matapours bersjerkgang tross alt “bare” endte med to liv som gikk tapt.

 

Arfan Bhatti (t.v) og Zaniar Matapour. (foto: Tv2 og politiet)

 

Her må det først og fremst fastslås at denne ulikheten har oppstått fordi Behring Breiviks straff er for lav, -og ikke at Matapours er for hard. Sannheten er at de begge er livsfarlige fullblods psykopater som i mine ølyne altså burde vært buret inne for godt. Selv om det er en vesensforskjell i antall ofre mellom de to, så kan jeg ikke se annet enn at de innehar den nøyaktig samme graden av ondskap- så vel som hat og onde hensikter. Matapour lot seg så langt i fra stoppe av sambvittigheten, for å si det sånn! Den mannen gikk utvilsomt ut i den hensikt å få plaffet ned så mange som overhodet mulig, hvilket også ville blitt utkommet dersom det ikke var for at det tilfeldigvis befant seg personer hvis mot viste seg så grenseløst at de faktisk gikk fysisk til verks mot en bevæpnet ‘gale-mathias’ på ‘killing-spre’. Ulikheten i forvoldt skade har dermed snarere sin årsak i at Behring-Breiviks massakre etter alle solemerker var langt bedre planlagt. Følgelig utgjør de begge en tilsvarende fare for samfunnet, liksom de begge også må ansees for å være borderline umulige å rehabilitere.

M.a.o gis all kred. til retten for å ha avsagt en 100% rettmessig kjennelse ut i fra det den hadde hjemmel til.

SKYLDIG!!

Ja, da har altså endelig dommen falt.. Tross et forsvarer-team på nivå med OJ Simpson’s ‘dream-team, var ikke retten i tvil om at det faktisk var Jan-Helge Andersen alene som sto bak den bestialske drapene på Lena S. Paulsen og Stine S. Sørstrønen den 19.mai I 2000. 

Selv om det utvilsomt var en påkjenning for den nå frikjente Viggo Kristiansen å bli hovedpersonen i denne rettssaken mot sin tidligere bestekammerat, der han ironisk nok, ikke sto tiltalt for noe som helst, så sørget faktisk Andersen’s brilliante forsvarer-team, bestående av Svein Holden og Celine Krogh Furness, for at hans uskyld nå bør være hevet over all tvil.. 

 

‘Biene & Blomstene’ anno 2024

Retten har talt; Den er ikke I tvil om at Baneheiadrapene ble utført av Jan-Helge Andersen alene. (foto: Politiet)

 

Som tidligere nevnt, har jeg, paralellt med håpet og troen på at rettferdigheten endelig skulle skje fyllest I denne saken, paradoksalt nok, ikke kunnet unngå å heie på forsvarer-teamet, da dette ledes an av en gammel treningskompis fra Fredrikstad, Svein Holden. Det er jo ikke til å komme utenom at en gledes av å se folk en kjenner brilljere pā sine respektive felt, uansett anledning. Men non the less, var det jo hevet over all tvil at denne rettssaken vitterlig burde ende med at Andersen ble kjent skyldig.

I motsetning til Orderudsaken, der jeg har vært hellig overbevist om de antatte hovedmennene, Per og Veronica Orderuds, uskyld siden domsavsigelsen, var jeg, i likhet med tett opptil resten av kongerikets befolkning, ikke øyeblikk I tvil om Viggo Kristiansens skyld i Baneheiadrapene  Det streifet meg ikke engang som en mulighet at det bildet vi fikk forelagt av  Viggo Kristiansen som den gjennomgående onde hovedmannen som hadde tvunget den stakkars tufsen av et ‘side-kick’ til å bistã ham i utførelsen av det som har blitt stående som et av de mest bestialske drap vi har i nyere norsk historie ikke var korrekt. Det var først da jeg var blitt gjort kjent med innholdet i denne siste  gjenopptagelsesbegjæringen, som altså skulle bli innvilget med et nødsskrik, at det rokkes ved min klokketro på en korrekt domsavsigelse I den saken.

 

Viggo Kristiansen (t.v) og Jan-Helge Andersen slik de så ut ved pågripelsen i 2000.

 

Det har nå i ettertid, når alt tilsynelatende endelig er opp og avgjørt, vært interessant å gå tilbake til det innlegget som ble sendt ut over eteren 30. November, 2019 (hvilket kan leses ved å Klikke her). Her luftes nemlig de tankene som avstedkom umiddelbart etter at det virkelighetsbildet vi hadde levd med i tett opptil 20 år brått var nært ved å revne fullstendig..

Derfra økte troen på at vi kunne stå ovenfor et justismord på et helt nytt nivå her til lands for hver eneste nye opplysning som fremkom I saken. Det hele kulminerte så i at jeg kunne si meg tett opptil overbevist da den ene DNA-analysen etter den andre viste seg å tilhøre Jan-Helge Andersen, samtidig som det verken på på ofte eller åsted ble funnet så mye som en forbannet hudcelle under en fingernegl fra Kristiansen.

Og nå kan jeg trygt erklære at den aller siste spikeren er dunket inn den berømmelige kisten i så måte..

For når retten ikke engang evnet å se en, i realiteten, teoretisk mulighet for at Kristiansen befant seg i  Baneheia da drapene ble begått, -etter at Holden og Krogh Fornes hadde gjort absolutt alt som i det hele tatt er menneskelig mulig i hht å muliggjøre Kristiansens delaktighet, kan det trygt erklæres for ugjenkallelig bevist at han vitterlig ikke var delaktig i denne ugjerningen.

Når det kommer til dette med juss- og retterganger, har vi jo fått prentet inn dette sort-hvite bildet som tilsier at den ene siden vinner, mens den andre siden taper. Strafferettslig, tilsier altså dette  at dersom tiltalte blir kjent skyldig, er det aktoratet (påtalemakten) som går av med seieren, hvorav da forsvarer-teamet blir stående igjen som den tapende part på vegne av sin klient. I dette rettsoppgjøret, er imidlertid det bildet jeg sitter igjen med hakket mer nyansert..

 

Viggo Kristiansen, som i fjor ble frikjent etter å ha sonet en forvaringsdom i drøye 20 år, på vei inn for å vitne mot sin tidligere kamerat, Jan-Helge Andersen. (foto: Terje Pedersen / NTB)

 

For det innledningsvis nevnte paradokset i hht gleden over å se noen en kjenner brilljere på sine felt, hvilket i dette tilfellet var synonymt med Andersen’s forsvarer, og ønsket om en korrekt, og ikke minst rettferdig dom, lot seg surrealistisk nok forene..

Når et helt folk har vært hellig overbevist om et spesifikt hendelsesforløp i over 20 år til ende, så vil det for mange av oss, naturlig nok, være på grensen til umulig å legge denne virkelighetsoppfatningen til side. (Å svitsje fra en sannhet til en annen, just like that, er jo langt enklere når en grunnet et iboende tillitsproblem har utfordret etablerte sannheter fra barnsben av *hehe*). I allefall har en svært stor andel av de jeg har snakket med i større eller mindre grad vært av den oppfatning at det å dømmes på feil grunnlag ikke er synonymt med uskyld, om en kan si det på den måten. Ergo har jeg oppfattet det slik at det igjennom hele den prosessen som altså begynte med den innvilgede gjenopptagelsesbegjæringen, for så å ender med frifinnelse, har rådet en generell tvil om Kristiansen virkelig er uskyldig, eller om han ‘bare’ ble urettmessig dømt. Så når vi så fãr en dom i en sak der forsvarer-teamet brilljere på nivå med drømmelaget til OJ Simpson, så er jo realiteten den at det respektive forsvaret har bistått like mye til at rettferdigheten altså skulle skje fyllest som det som kan tilskrives aktoratet. I det Viggo Kristiansens angivelige uskyld faktisk sto seg igjennom den ultimate prøvelsen som den nå har vært igjennom denne rettssaken, kan jeg ikke skjønne annet’ enn at selv den mest inngrodde overbevisning om Kristiansens skyld nå har mãttet vike for hva som faktisk skjedde denne fatale maidagen for 24 år siden

 

 

 

 

 

 

Legalisert kidnapping!

Forestill deg følgende scenario: 

Du er 13 år gammel, og sitter på skolebenken og aner fred og ingen fare, mens læreren messer i vei om noe sånt som gangen i en setningsanalyse, for så at uniformert politi braser inn døren, ens ærend for å hente deg. Det neste som skjer, er at du skjaues inn i politibilen som er parkert rett utenfor, og dere kjører av gårde uten at noen vil si et kløyva ord om hva som skjer. Følgelig, aner du ingen verdens ting i det du livredd blir ført inn i et avhørsrom, og den ventede avhørslederen setter i å spørre regelrett absurde spørsmål ang. moren- eller faren din, mens de nekter å svare deg på hvor de er, og om de er OK. Du ikke skjønner bæret av hva dette dreier seg om, annet enn at her er det ett eller annet horribelt som er i ferd med å skje.. 

Hva ville du gjort om det var deg??

 

Økt fravær vs. ‘generasjon skrøpelig’s inntog i arbeidslivet

Da det ovenfor nevnte scenario skjedde Tonje Omdahl, viste det seg snart at her hadde de ‘køddet’ med feil unge.. (foto: Tonje Omdahl, priv.)

 

Nå vil sikkert mange av dere anta at dette enten er en hendelse fra et eller annet terrorvelde av en diktaturstat, eller rett og slett et tenkt scenario, men den gang ei.. Dette er begynnelsen på en uendelig lang- og enda mer sjokkerende kamp mot et norsk barnevern, hvis hensikt er å verne og beskytte samfunnets mest sårbare som ikke er i stand til å beskytte seg selv, som istedet for å trygge et barns rettigheter benytter sin myndighet til det stikk motsatte.

Lokaliteten er en bygd uenfor Stavanger, og den da 13 år gamle jenta heter Tonje Omdahl, som i dag har rukket å bli 21, og er en av landets fremste såkaldte barnevernsmotstandere. Jeg sier såkaldte, da betegnelsen er ganske så misvisende i hht ordlyden. Det som kjempes for er jo vitterlig ikke et bortfall av barnevernet, men et barnevern som fungerer i tråd med sitt formål over hele landet.

For å ta opp tråden der vi slapp innledningsvis; 13 åringen, som vi nå altså kjenner som Tonje, blir så sittende fast i det respektive avhøret i et gudjammerlig antall timer. Men selv i en setting som overhodet ikke er hjemmehørende noe sted ovenfor et barn, viste dette barnet seg å inneha en driftighet langt over sin unge alder; Hun sikrer seg nemlig et opptak av denne seansen, slik at det som i utgangspunktet ville gått langt utenfor det den gjengse mann og kvinne ville vært i stand til å tro skjedde i Norge, er dokumentert til det uomtvistelige.

Etter at hun endelig slipper ut av det traumatiske avhøret, hvor det etterhvert går opp fopr henne at de av en eller annen ubegripelig grunn har fått det for seg at faren, som var eneforsørger for henne- og hennes to brødre, har misbrukt sine egne barn, så kjøres hun langt ‘faen-i-vold’ for å innlosjeres i et beredskapshjem. – Fremdeles uten å ha fått noe nevneverdig med svar på spørsmålene ang. sin far og familien forøvrig, kulminerer det hele med at også den siste forbindelsen med omverdenen blir brutt i det de kutter tilgangen til internett..

 

(illustrasjon: Adressa.no)

 

Dette utgjør så opptakten til en hinsides kamp mellom familien Omdahl med Tonje i spissen på den ene siden, og den lokale barnevernsinstitusjonen med støtte fra alt som ellers måtte være av offentlige institusjoner på den andre. Selv jeg, som har en temmelig begrenset tillit til det offentlige- og deres myndighetsinstitusjoner enn folk flest, ville faktisk ikke ha sett muligheten for at de avsindige overgrep som så skal ramme denne familien i årene som kommer kunne skje her til lands om ikke alt hadde vært dokumentert ned til minste detalj. Siden dette tross alt er et blogginnlegg og ikke ei bok, blir det for omfattende å gå inn på de enkelte av disse hendelsene her, i tillegg til at en historie bestandig er best- og mest korrekt fortalt av den som eier den, så jeg anbefaller dermed å lese seg opp på Tonjes historie via Facebook-siden hennes, og/eller på bloggen Tonjeomdahl.blogg

For en tragisk andel av de unger som, rettmessig- eller urettmessig, er blitt tatt ut av foreldrehjemmet, og dermed er under barnevernets varetekt, så er, ironisk nok, denne omsorgsovertagelsen vindkastet som skal igangsette den berømmelige snøballens rulling i hurtig eskalerende hastighet kjepprett til helvete. Når et barn i denne alderen ikke har noe å si i anledning sine egne liv, reagerer de så alt for ofte med å gjøre opprør i form av bruk av alkohol og det som ellers måtte være av rusmidler, kriminalitet, og the whole bloody escalada. Men Tonje valgte en annen vei. Tonje valgte istedet å ‘ta’ de på deres egen arena, for å si det sånn. Hun kritiserte, anmeldte, og konfronterte allerede som barn i en slik grad som skremte livskiten ut av de involverte. Absolutt alt av grep er satt inn for å få henne kneblet, uten at noen av de har lykkes..

Tonje er rett og slett det by far tøffeste mennesket jeg har æren av å kjenne. – Eller kjenne til, for den saks skyld.. Jeg ble kjent med henne igjennom bloggen det året hun fylte 15, da hun var tilknyttet denne plattformen inntil hun flyttet til eget dommene da de begynte å sensurere i tråd med politiets anmodninger. Jeg har selv blitt vist begrunnelsen for sensurene fra blogg.no, der de sier rett ut at de til syvende og sist driter i hvorvidt en ytring- og/eller et dokument (som f.eks en lydfil) er tillatt etter loven, da de velger å følge politiets anmodninger uavhengig av om disse er hjemlet i det norske lovverket. – Hvilket Blogg.no, i likhet med enhver annen plattform, hårreisende nok er i sin fulle rett til å gjøre.

 

Det trengs ingen ekspertise for å se de fatale følger som avstedkommer når allerede traumatiserte unger sendes rett inn i en ny overgrepssituasjon i barnevernets regi. (foto: Lisbeth Michelsen / Redd barna)

 

Men dette var nå kun for et nærmest umerkelig ‘hick-up’ på veien frem til i dag, hvor Tonje Omdahl er et navn som er kjent av stadig flere, i det hun er blant landets fremste forkjempere for et fungerende barnevern- og ikke minst for å gi de som lider under et barnevern som ikke fungerer den stemmen hun selv ikke hadde. Tonje har kort fortalt viet sitt liv til bekjempelse at den slags overgrep/maktmisbruk hun selv var utsatt for som barn. Det er jo ikke til å komme fra at jeg blir uendelig stolt på vegne av den så alt for voksne ‘jentungen’ jeg i sin tid gikk inn for å oppmuntre til å ikke gi opp, og at den valgte måten var den rette måten å gjøre opprør på, osv som i dag, rundt 6-7 år- og et utall husransakelser, anmeldelser etterfulgt av frifinnelser, arrestasjoner og beslag senere er blitt en stemme å regne med.

Til forskjell fra de øvrige aktualitetssakene jeg tar opp, er det denne gang hva som vel må kunne sies å være et avtalt innlegg med hovedpersonen selv som følge av at jeg ønsket å se om det var noe jeg kunne bidra med etter å ha lest DENNE artikkelen. -Hvilket som er en artikkel så vinklet i den statelige myndighets retning det vel lar seg gjøre å få blitt.. Følgelig har vi her et lærebokeksempel på hvor viktig det er å være seg bevisst på at den informasjonen vi mottar kan være formulert i den hensikt å manipulere mottakeren til å innta et viss standpunkt i det respektive anliggendet. En sak har som alltid to sider, så om du leser denne- eller noe tilsvarende andre steder, anbefaler jeg på det sterkeste og følge opp med å lese deg opp på den andre siden via FB og bloggen som er linket over, før du danner deg en mening.

Avslutningsvis, må det påpekes at denne slakten av norske barnevernsinstitusjoner selvsagt ikke gjelder alle. Jeg har også fått førstehåndsberetninger om folk som ved henvendelse har blitt møtt av et barnevern som virkelig har ‘vært der’ og gitt ubetalelig hjelp i situasjoner de respektive foresatte ikke mestret på egen hånd. Videre er det selvsagt talløse tilfeller der barn rettmessig er tatt i barnevernets varetekt. Problemet er bare at det etterhvert er blitt åpenbart at det slettes ikke er alle avdelinger som fungerer til barnets beste. Og det er bekjempelsen av slike Tonje Omdahl og hennes kampfeller kjemper for.