Etter stortinget fikk stoppet regjeringen Støre i hht lovforslaget som ville tilrettelagt for en fremtidig Trump-administrasjon på steroider, slår de jaggu til igjen. Denne gang gjelder det væpnet politi..
Regjeringen, med justisminister Astri Aas Hansen i spissen, foreslår såkalt generell bevæpning, hvilket innebærer at politiet skal få bære våpen i det daglige arbeidet. Med unntak av særskilte perioder, har de i dag våpnene sine innelåst i bilen. Forslaget er begrunnet med at et bevæpnet politi vil øke tryggheten/sikkerheten for oss borgere i en tid der kriminaliteten øker ‘as we speak’.
I utgangspunktet høres jo dette riktig så fint og flott ut. – Borderline nobelt, må jeg vel si! Og jeg tviler heller ikke på at et bevæpnet politi ville hatt sine fordeler, om det bare ikke hadde vært for de talløse episodene de har vist seg å ikke kunne håndtere det ansvar det faktisk innebærer å ha et sådan voldsmonopol som følger dette lovforslaget. – Herregud, det er jo utallige eksempler på at de ikke engang evner å trygge seg selv mot eget våpen! Her har det gått fingre og føtter over en lav sko grunnet fingring med våpnet i hylsen, og i det hele tatt. Min personlige ‘favoritt’, er dog han som skulle tøffe seg forran garderobespeilet i den tro at han var alene i rommet, for så at han klarer å trekke av, med det utkommet at kulen sneier en kollega som viste seg å stå på andre siden av dette speilet. – Og sånt innbyr jo vitterlig ikke til tillit!
Disse episodene er imidlertid ingenting i forhold til de tilfellene der folk har blitt skutt som resultat av alt fra overreaksjoner til feilvurderinger. I tillegg kommer så x-antall tilfeller av oppmøter på feilaktige adresser og den slags i full mundur som har vært svært traumatiske for de som har blitt ofre for dette her.
Og sist, men så avgjort ikke minst, har vi, så vidt meg bekjent, ikke et eneste eksempel på at bevæpnet politi er av det gode i hele forbannede verden. Da kommer iallefall ikke jeg utenom spørsmålet hva faen det er som får de til å tro at Norge vil bli det første og eneste land hvor dette tenkes å bli av det gode, når det etter alle solemerker vil bli det stikk motsatte. Det er jo ikke sånn at de går ubevæpnet inn i situasjoner der det er voldskriminelle involvert! Det regelverket som er i dag holder m.a.o lenge både i hht å beskytte seg selv og oss borgere. Poenget med et politi er jo at de skal få oss til å føle oss trygge. – At vi skal stole på de. Og et ladd skytevåpen hengende langs siden innbyr iallefall ikke til tillit og trygghet hos meg!
Det eneste som kan matche irritasjonen over det årlige bunadsbråket fra det såkalte bunadspolitiet for mitt vedkommende, er ‘avholdspolitiets’ evinnelige gnål rundt sjenketider på hva så mange av en eller annen grunn har fått for seg er barnas dag. I forbindelse med at Oslo kommune har tillatt kranene å åpne fra kl. 08:00, er omkvedet fra de krenkede at dersom man ønsker alkohol tidlig på dagen, burde så heller gjøres ved å arrangere champagnefrokost med venner o.l. Hvordan en anbefaling om å innta sine alkoholholdige preferanser i en setting uten så mye som et minstemål av vakthold i hht sjenkenekt for å hindre flatfyll, kontra det som er lovpålagt på et sjenkested er å skjerme barna for fulle voksne, er beyond me..
Har man valgt å få barn, har en selvsagt et ansvar for å sørge for at deres trygghet, ve og vel ivaretas, det være seg om det er 17.mai, jul, eller en hvilken som helst annen dag. Nå er det jo imidlertid en kjennsgjerning at ikke alle er seg dette ansvaret bevisst, og nettopp derfor må det jo være bedre at den pålagte serveringsstansen som foreligger på en uterestaurant får mulighet til å kicke inn som en bremsekloss i disse tilfellene enn at de dras med på en eller annen privatfest hvor intet sådant foreligger!
Samtidig mener jeg samfunnet som sådan har dratt denne ‘fy-fy’ -greia i hht å nyte alkohol i barns nærvær alt for langt. Barn har vitterlig ikke vondt av å se voksne har det moro. For det store flertall er jo sitt ansvar høyst bevisst, og vet å utvise det nødvendige måtehold. Selv rakk jeg akkurat å vokse opp i tide i hht å unngå den overbeskyttelsen av unger som bedrives i dag, og derav også det respektive alkoholhysteriet; Der det i forkant av hver ferie og høytid slås opp i det vide og det brede hvordan ungene oppfatter den minste alkoholpåvirkning hos voksne, og hvor skadelig dette angivelig skal være for trygghetsfølelsen. At denne minste alkoholpåvirkning kan oppfattes, kjøper jeg så absolutt. At dette erklæres skadelig på generelt grunnlag, er noe ganske annet. På fredagskveldene lå jeg nemlig i sengen på rommet mitt vegg-i-vegg med kjøkkenet og ventet på lyden av isbiter som slo ned i glasset- og posen med peanøtter e.l som ble åpnet og helt ut i bollen, for så å sprette opp og ut i stuen. Den første påvirkningen som angivelig skal føre til en sånn utrygghet, var for meg nemlig det stikk motsatte; For meg, var denne ensbetydende med at helgeroen senket seg. Hverdagsstresset var som forduftet, og etterlot seg hva jeg den dag i dag forbinder med kos.
I anledning kongerikets nasjonaldag, er jeg også nødt til å stille spørsmåøstegn rundt dette med at den er erklært barnas dag. Hva i granskauen er det som begrunner at feiringen av denne dagen først og fremst skal tilrettelegges for barna, det være seg om en har barn eller ei. Jeg er nemlig rimelig sikker på at det ikke var noen barn involvert i nedtegnelsen av den grunnloven hvis verifikasjon som feires på 17.mai i dette landet. Jeg evner m.a.o ikke å komme opp med en legetim grunn til at vi som ikke har påtatt oss ansvaret for barn skal underlegges restriksjoner av hensyn til denne gruppen.
Det hele koker ned til min liberale ideologi bestående av at jeg brenner for den personlige frihet. – En frihet som kommer med et tilsvarende ansvar i hht det en velger å foreta seg under denne friheten. Og på 17.mai, innebærer dette at enhver burde stå fritt til å feire etter ønske, hvorav det følger et ditto ansvar i hht å unngå å påføre andre skade, å være til graverende sjenanse- og/eller utsette andre for en uforholdsmessig risiko for sådan. På en dag hvor såpass mange er samlet, ligger det selvsagt i dette ansvaret å ta dette med i beregningen. Det burde da ikke være så forbannet vanskelig at det må gnages og gnetes om hvert eneste år, burde det vel!?
Bare i løpet av den siste uken har USAs vandrende katastrofe av en president, Donald Trump erklært navnskifte for The gulf of Persia (Den persiske gulf) til The gulf of Arabia (Den arabiske gulf), beordret økt spionasjevirksomhet på Grønland og sagt rett ut at han er villig til å bruke militærmakt for å få slutt på de massive demonstrasjonene mot hans ‘politikk’ generelt og utkastelsen av innvandrere spesielt. Og fremdeles har det ikke kommet så mye som et knyst fra kongressen i hht at det tross alt følger et ansvar med det at de, iallefall så vidt meg bekjent, er de eneste som kan få stanset denne rabiaten.
Det burde jo vitterlig klinge ei bjelle et sted når USAs president åpent uttrykker beundring for Russlands diktator, Vladimir Putins lederstil, for så å toppe dette ved å inngå en ren, skjær ‘bromance’ med fyren! [foto: Michail Klimentyev /AFP/ Getty Images]
Atter igjen har jeg brukt timer av min tid til å finlese, grave og spa i alt jeg evner å finne ang. Watergateskandalen og derav daværende president Richard Nixons avgang i 1974. For Donald Trumps katastrofe av et presidentskap oppleves på et vis som er best sammenlignet med en ballong i så måte; Som ballongen fylles med luft til den til slutt er strukket ut til bristepunktet, for så at den sprekker, fyller Trump sine hinsidige beslutninger og grandiose fadeser seg opp til den metaforiske ballongen sprekker. Og når så skjer, -at det altså fyller seg opp mer innenfor et gitt område enn jeg evner å ta inn over meg og fordøye, så reagerer jeg med å frenetisk grave etter informasjon som eventuelt kan føre meg nærmere en forståelse av det som utgjør den respektive stressfaktoren.
Ikke sånn å forstå at dette her nødvendigvis spiller nevneverdig rolle for utkommet av saken som sådan. Men om det så tilhører sjeldenhetene at jeg har kunnet gjøre nevneverdig fra eller til i hht de respektive anliggendet, har hvert eneste ett av disse studieraidene på steroider jeg har gjennomgått så langt i livet avstedkommet med avsindig mye kunnskap (av varierende nytteverdi). Sist gang jeg gjennomgikk et slikt ‘anfall’, under pandemien, førte f.eks til at jeg svei av et par tre uker på en bersjerkgang av et studie i virusets biologi etter å ha kommet over et hint som trigget det hele. Og da min samboer ble rammet av alvorlig hjertesvikt var jeg blitt den reneste hjertespesialisten under hans sykehusopphold etter å ha sittet ved PC’en nærmest 24/7 og slukt all info jeg evnet å spa frem. – For ikke snakke om da jeg etter terrorangrepet på undergrunnsbanen i London leste hele forbannede koranen fordi jeg måtte finne ut hvorvidt det var noe spesifikt ved akkurat islam som lå til grunn for galskapen eller om det hele var grunnet i det samme som hadde grunnet den faenskapen som har blitt gjort under kristent flagg opp igjennom historien.
Men for første gang, opplever jeg nå ikke å finne en dritt som kan forklare hvorfor Donald Trump & co gis fritt leide til å holde den pågående galskapen gående. Grunnen til at jeg, som nevnt, har lagt hovedfokus på Nixon og Watergate, er simpelthen at Nixon, som kjent, ble tvunget til å gå av som president som følge av sine ugjerninger. Jeg har dermed vært på en nærmest desperat jakt etter noe ‘mer’ enn det som har kommet ut til allmenheten, da Watergate rett og slett fremstår som en forbannet bagatell sammenlignet med de hasardiøse overtramp, lovovertredelser og renspikkede føderale forbrytelser Trump har begått. M.a.o skjønner jeg ikke hvordan det kan ha seg at Trump kan bli sittende, tilsynelatende uten at det løftes en finger for å få satt en stopper for galskapen, mens Nixon måtte gå!!
Richard Nixon måtte fratre som president som følge av Watergateskandalen, så hvordan kan det ha seg at Trump får bli sittende? (foto: Universal History Archive/Universal Images Group via Getty Images)
Kongressen reagerte jo resolutt da Nixons lyssky affærer kom for en dag (nå hadde de hatt en mistanke om at han var ‘up to no good’ i et par års tid, men allikevel..), så hvorfor i helvete sitter de på hendene og bare lar Trump herpe hele forbannede nasjonen, med fare for at han tar med seg store deler av verden forøvrig i dragsuget?? Det henger jo bare ikke på greip!
– Og når så kongressen bare sitter der og laller som en gjeng retards blottet for handlekraft, -hvorfor kommer ikke sånt som sikkerhetstjenesten, -eller CIA, for den saks skyld, på banen!? For å si det rett ut; Hvordan kan det ha seg at den mannen ikke er funnet død på et hotelrom etter å ha blitt rammet av et akkutt ‘hjerteinfarkt’ e.l for lenge siden? Jeg mener.. Disse her har da vitterlig ikke latt seg hemme i sin utførelse av handlinger som går langt utenfor den allmene oppfatning av rett og galt tidligere!
Sist, men visst pokker ikke minst må en så spørre seg hva som forklarer verdenssamfunnets passivitet! Det lengste jordens øvrige statsledere går, er jo å brumme litt innenfor egne landegrenser og i samtaler med sine nærmeste allierte, men så snart faenskapen kommer stabbende inn i rommet og fyller det med sin karakteristiske spyorange glød, så legger de seg jo så paddeflate at det neste steget ville vært å tilby seg å pusse skoene hans! Ukrainas hardt prøvede leder, Volodymyr Zelensky, er den eneste som har utvist et minstemål av ryggrad her, og det til tross for at han er den som definitivt har mest å tape på ikke å gå for en sådan flatlegging! Det nærmeste en kommer så mye som en antydning til ‘baller’ etter ham, er faktisk duoen Stoltenberg/Støre, som i det minste kunne vise til at de foretok den respektive flatleggingen i sitt møte med Trump med tanke på at de hadde å gjøre med en jævla idiot som kan manipuleres i ønsket retning ved å smøre det allerede hinsides forvokste egoet hans. – Og det sier vitterlig sitt, spør du meg!
17.mai er rett rundt hjørnet, og dere er like ved å nå klimaks i hht å prakke på oss andre den hinsidig irriterende synsingen deres om hvordan folk skal bruke deres egne, høyst dyrekjøpte bunader
Og i år har dere faktisk klart kunststykket å ta det hele til et helt nytt nivå ved at dere ikke lenger engang er konsekvente!..
Mens bunadskjorte med farge er ansett for intet mindre enn å ‘pisse på’ norsk tradisjon, er det å blande islam inn i denne helligdommen av det urnorske i form av en bunadshijab brått helt greit.. [foto: Jonas Harr Friestad]
Mens jeg, som det naive fjols jeg har vært, har levd i hellig overbevisning om at det ikke har vært menneskelig mulig å få den årlige klagesangen deres ang. feil sko, søljer, sko, og faen hakke hans oldemor mer irriterende, så har dere i år virkelig fått vist hva dere er kapable til i så måte.
Én ting er at hylekoret, som forventet, er blitt tatt til et helt nytt nivå som følge av at folk har begynt å bytte ut den tradisjonelle hvite med fargede bunadsskjorter. Om det hadde stoppet her, ville det i det minste ha vært en konsekvent motstand ovenfor ethvert brudd med- og modernisering av den elgamle, urnorske bunadstradisjonen. Følgelig ville dere ‘kun’ vært til irritasjon for å legge dere opp i andres valg av bekledning som dere overhodet ikke har noe med. Når dere så kan føye til en inkonsekvens uten sidestykke ved glatt å tillate at islam føres inn i denne urnorske ‘helligdommen’ dere står på barrikadene hvert eneste år med ønske om å detaljkontrollere i form av hijaber med bunadsmønster, så har dere tatt steget godt innenfor det absurde. (kildehenv: https://www.aftenbladet.no/meninger/i/gLBg5/bunadspolitiet-hva-er-egentlig-problemet-med-hijab-til-bunad)
Jeg mener.. Ett eller annet sted burde det jo vitterlig ha klinget ei bjelle i hht at det er ett eller annet som liksom ikke adder opp her..
Den kjente artisten Sandra Lyng har lansert en kleskolleksjon hvis skjorter har blitt svært populære å bruke til bunad. Dette faller imidlertid ‘bunadspolitiet’ svært tungt for brystet. [foto: Sandra Lyng / Lyngwear]
At det for dere, som altså hvert eneste forbannede år har vist dere villig til å gå i krigen for at norske kulturtradisjoner skal forbli uendret, og opptrer som den reneste sovjetdiktator når det kommer til bunadsbekledning, syntes fullstendig uproblematisk at kulturelle elementer fra islam innkluderes i denne urnorskheten henger jo overhodet ikke på greip! At dere, som ikke engang tåler at den hvite skjorten byttes ut med lys pastell brått er udelt positive til at bunaden tillegges et element som ikke har den minste tilknytning til norsk kulturtradisjon, er jo et reinspikket paradoks.
En hijab er et kulturelt plagg fylt til randen med symbolikk. – En symbolikk som ikke er hjemmehørende i den norske folkearven ‘by a long shot’. Skjorte/blusefarge, derimot, har ingen symbolikk ‘what so ever’.
Nå fører ikke jeg denne argumentasjonen fordi jeg ønsker bunadhijabene til livs. Hva jeg måtte syntes og mene om at dette plagget blir ilagt bunadsbekledningen som sådan, er nemlig fullstendig irrelevant. Det er like forbannet irrelevant i forhold til den frihet enhver borger har til å leve sine liv etter eget forgodtbefinnende, -hvilket innkluderer en rett til å ikle seg hva faen de måtte ønske som hva dere måtte syntes og mene om fargede skjorter, alternative sko, osv, osv.
Det er jo som en skjebnens ironi at denne innblandingen i andres valg av bekledning faller i forbindelse med nettopp 17.mai. – Grunnlovsdagen. – Dagen da det vi feirer, paradoksalt nok, er nettopp den friheten som utgjør selve fundamentet kongeriket Norge er bygget på. Om det er noe som bryter med det ‘urnorske’ på forkastlig vis i anledning denne dagen, er det jo å uttale seg- og opptre på et vis som går stikk i strid med denne grunnlovsfestede friheten som er ment å skulle feires med brask og bram på årsdagen for verifikasjonen av dette lovverket som fant sted den 17. mai 1814.
Med et fåfengt håp om at dere vil ta til vettet slik at vi slipper å måtte gjenta dette tullet i fremtiden, ønskes dere en fortryllende 17.mai, om så iført den korrekte bunadsbekledning, en sådan tradisjonsdrakt med en alternativ vri, eller rett og slett iført noe helt annet.
I norsk strafferett er rehabilitering det grunnleggende formålet. Denne filosofien at alle kan rehabiliteres- og derfor fortjener en ny sjanse ligger rotfestet i selve folkesjela, slik at det er oppsiktsvekkende sjelden noen tar til orde for å åpne for sånt som livstidsdom i ordets fulle betydning: Altså at de verste av de verste forbryterne kan dømmes til å tilbringe resten av sine liv bak lås og slå. Men samfunnet er jo i stadig endring, og de grusomste forbrytelsene blir stadig grusommere, så kan det være at tiden er inne for i det minste å lempe aldri så lite på dette prinsippet?
Mannen bak masseskytingen i Oslo sommeren 2021, Samiar Matapour, ble idømt den strengeste dommen som er avsagt av en norsk domsstol siden landssvikeroppgjøret. [foto: Lise Aaserud / NTB]
Selv må jeg ærlig innrømme at jeg er rimelig inkonsekvent når det kommer til hvordan vi burde forholde oss til de mest brutale voldsforbryterne her til lands. På den ene siden, har jeg jo unektelig fått grunnholdningen om at hovedformålet med frihetsberøvelse skal være rehabilitering. Derfor reagerer jeg gjerne instinktivt med et ‘nei’ de gangene spørsmålet bringes på bane, og det gjøres på generelt grunnlag. Samtidig reagerer jeg stikk motsatt når jeg blir presentert for fullskala psykopater og utført brutalitet og kynisme ut av denne verden. – Eller folk som er en vandrende trussel for verdensfreden, for den saks skyld; Kort sagt individer verden uomtvistelig ville vært best tjent foruten.
Denne inkonsekvensen ble tatt til et helt nytt nivå i kjølvannet av attentatforsøket mot Donald Trump i fjor sommer. Her er jeg altså på den ene siden prinsippielt motstander av dødsstraff, mens jeg samtidig ærlig må innrømme den der kulen hadde truffet noen få skarve cm til høyre..
Det som iallefall kan slås fast, er at den norske modellen generelt sett fungerer pokker så mye bedre enn f.eks den amerikanske, der hovedprinsippet man går etter er hevn. Til tross for at det både idømmes fengsel på livstid uten mulighet for prøveløslatelse- og ikke minst dødsstraff i mange stater, virker det ikke prevantivt i det hele tatt. Videre er prosenten gjengangere i amerikanske fengsel hinsides den vi har her på berget. Det er m.a.o hevet over all tvil at vi i det store og hele bør holde oss til den policyen vi har. Som en slavisk følger av livsmottoet ‘Never change a winning team’, står jeg iallefall som en påle når det kommer til hovedprinsippet som bør følges.
Ila fengsels- og forvaringsanstalt huser de mest brutale forbryterne her til lands.
Samtidig er jo intet i denne verden sort-hvitt. Samfunnet er i konstant endring, befolkningen blir større, hvilket igjen fører til et oppkomme av reinspikkede despoter som viser seg kapable til blodbad uten sidestykke uten så mye som å heve et øyenlokk. – Voldsutøvere som etter alle solemerker er fullstendig blottet for empati og i det hele tatt topper det psykopatiske spekteret med ‘flying colors’, og dermed faktisk ikke lar seg rehabilitere. Av eksempler kan nevnes Anders Behring Breivik, som faktisk innehar den morbide verdensrekorden for massemord utført i en solo-operasjon (at det ikke engang finnes en amerikaner som har kommet i nærheten av hans 77 ofre, sier jo vitterlig alt), mannen bak masseskytingen i Oslo sentrum, islamisten Samiar Matapour, og jeg vil også si Baneheiadømte Jan-Helge Andersen. Sistnevnte har riktignok ikke forbrutt seg mot noen (ut i fra det vi vet) siden han ble løslatt, men når de finner barnepornografi på PC’en hans, er jeg tilbøyelig til å tro det kun ville vært et tidsspørsmål. Etter endt soning, vil jo også slike forbrytere slippes løs i samfunnet igjen på ett eller annet tidspunkt. Når så skjer, blir de plassert på en annen kant av landet enn der de var hjemmehørende før arrestasjonen med nytt navn slik at de blir uidentifiserbare. Samtidig er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at de vil slå til igjen med en gang sjansen eventuelt skulle by seg..
Dyssosiale personligheter er og blir tikkende bomber. De nyter å påføre lidelse, og er nærmest garantert å begå nye grusomheter på ett eller annet tidspunkt såfremt de fysisk er i stand til det. Ingen psykolog i verden kan trylle frem en ‘sjel’ i et sjeleløst skall, for å si det sånn. På bakgrunn av dette, er vel det nærmeste jeg kommer en konklusjon i dette anliggendet at det faktisk burde åpnes for å sperre disse verste av de verste av umennesker inne livet ut. Når rehabilitering ikke er mulig, må en rett og slett sette behovet for å trygge befolkningen over de rådende prinsipper. Men samtidig er det av avgjørende betydning at kravene for å idømme en slik straff aldri må lempes på noe vis.
Det er jo ikke til å komme utenom at det er noe fundamentalt galt i et samfunn når en risikerer fengselsstraff om en går litt for hardt ut mot en farget i et kommentarfeltet, mens det er fullstendig fritt frem å betegne voksne kvinner i vel så hetsende og nedsettende ordlag som de som ville vært garantert straffedom om de var rettet mot enhver annen gruppe i samfunnet..
At det var tilsynelatende helt uproblematisk for den vestlige verden at en kvinnes intelligens og velutdannethet brukes MOT henne i det Am. presidentvalget er serdeles urovekkende. (foto: Joe Readle / Getty images)
At Donald Trump og JD Vance gikk ‘all in’ for å spre forrakt for de som helt eller delvis faller inn under betegelsen ‘childless middle aged cat-women’ under valgkampen, burde jo i seg selv vært mer enn nok for å ta avstand for et noenlunde oppegående individ. Problemet er bare at det later til at det later til å ha blitt jævlig langt mellom de av oss som selv i begrepets videste betydning kan betegnes for oppegående i disse tider. Følgelig, var det fullstendig fritt frem for duoen fra helvete, Donald Trump og JD Vance å gjøre et regelrett skjeldsord av demokratenes kandidat Kamala Harris’ høye faglige kunnskapsnivå og hennes valg om å forbli barnløs under den amerikanske valgkampen. – Og det som fritt får passere i USA, har en lei tendens til å få passere tilsvarende uimotsagt her til lands.
Altså.. Jeg er en smårebelsk ‘harrytass’ fra østlandet. Det skal m.a.o forbannet sterke skyts til for at jeg skal gå ut mot noe som upassende, for ikke snakke om uakseptabelt.. Og da snakker vi så til de grader sterke skyts at det hittil kun er dette emneområdet som har kommet såpass galt ut hos meg, og det burde vitterlig si sitt. Vi snakker tross alt om et kvinnemenneske som anser ‘bitch’ for å være et kompliment her!..
Men ved at det i dagens Norge ikke er en kjeft som går ut mot uttalelser som ‘patetisk middelaldrende kattedame’ er faktisk grensen overskredet selv for meg. Den nedlatende, underminerende konteksten dette og tilsvarende uttrykk blir benyttet som en fordummende hersketeknikk på, ville vært en ‘no-brainer’ i hht å falle inn under forbudet mot nedsettende/stigmatiserende/hetsende uttalelser om rettet mot enhver annen gruppe. Om det var blitt rettet mot noen på bakgrunn av etnisitet, ville det etter alt å dømme medført fengselsstraff i et utall tilfeller, men den likheten for loven som per def. skal råde i kongeriket Norge, har unektelig sine unntak, for å si det sånn. – Og et av disse unntakene er altså voksne damer med ‘hodet på rett plass’, og guts til å gå ut med det hun mener/brenner for.
Videre kommer en jo ikke utenom spørsmålet hva faen det kan ha vært som fikk menneskeheten til å erklære den livskunnskap som opp igjennom historien har vært ansett for den mest verdifulle av all visdom for borderline verdiløs. Og dette på toppen av alt i en tid der den oppvoksende slekt lever i en jævla kongkong som er gjøres ugjennomtrengelig for alt av livets realiteter, slik at de som 18-20 åringer slippes rett ut i en verden brorparten av de ikke har den minste forutsetning for å kunne klare seg i.
(foto: People magazine)
Men først og fremst er det hinsides giftig for samfunnet i sin helhet at det problemfritt kan fremlegges benevnelser av voksne kvinner, typ 35-40+, generelt- og voksne kvinner som har valgt bort den gamle hsmorrollen til fordel for karriære, har valgt å forbli singel over tid, og/eller er frivillig barnløs spesielt. – Og hovedproblemet i så henseende, er faktisk oss selv, i det vi ved å forbli passive tilskuere tillater at vi er i ferd med å ansett for intet mindre enn patetiske undermennesker som hverken tas på alvor eller ansees for å ha en dritt å bidra med, og snart ikke tilskrives stort mer enn ‘dødvekt’ som tar opp plass..
Følgelig vil det nok ikke være så alt for mange som tar meg på alvor heller, for slike holdninger der kvinnen er for mannen underlegen å regne kan jo selvsagt ikke vokse frem i vår del av verden. – Vi er jo tilsynelatende fritatt for alt av sånt menneskelig ‘crap’. Sånt skjer jo bare alle andre steder i verden!..
Den høyst profilerte ‘Ingebrigtsen-saken’ ruller videre, og går nå mot slutten av sin 6. uke.
På tirsdag var det endelig de tre friidrettsstjernene Henrik, Filip og Jakob Ingebrigtsens mor, Tone, sin tur til å avgi sitt vitnemål i rettsoppgjøret der ektemannen Gjert står tiltalt for vold i nære relasjoner mot den yngste av løperbrødrene, Jakob, og deres yngre søster. Og om så det var knyttet aldri så mye spenning til hvordan hun ville velge å forholde seg i dette anliggendet, var det allikevel ingen som kunne ha sett den kontroversen hun ender med å stelle i stand komme..
Tone Ingebrigtsen identifiserte seg for retten, for så å kreve at kun de som var direkte berørt av saken fikk være tilstede dersom hun skulle avgi forklaring. (foto: Heiko Junge / NTB)
Forholdet mellom Tone Ingebrigtsen og de fem voksne barna som deler opplevelsen av oppveksten som uttrygg og traumatisk grunnet en kontrollerende og tidvis voldelig far, var allerede svært anstrengt da hun ankom rettslokalet på tirsdag. Årsaken til dette skal først og fremst være grunnet i at barna opplever en manglende støtte fra sin mor, i det hun i stedet har stått ved sin tiltalte ektemanns side utad. At hennes sønner og datter opplever dette som det ultimate svik, og at det derav blir umulig for de å ga en relasjon til henne kunne vel ikke bli gjort klarere enn at hennes egen datter sa klart i fra under sitt eget vitnemål at dersom moren skulle avstå fra å forklare seg i retten, så var deres relasjon over.
Tone Ingebrigtsen velger altså riktignok å forklare seg, men ut i fra det en har kunnet lese mellom linjene fra det som har fremkommet i den anledning, peker det unektelig i retning av at det fryktede sviket skulle bli verre enn som så..
Saken kort oppsummert:
«->> I januar 2022 blir det kjent at de kjente løperbrødrene Henrik, Filip & Jakob Ingebrigtsen å bryte trenersamarbeidet med sin far, Gjert. I ettertid har det fremkommet at dråpen som fikk begret til å renne over i hht å ‘sparke’ faren, var at han skal ha slått deres yngre søster i ansiktet med et fuktig håndkle under en heftig krangel, slik at hun fikk et tydelig rødt merke på den ene siden av ansiktet i etterkant. ->> Gjert Ingebrigtsen fortsetter imidlertid som trener for bronsevinner på 1500m i VM i friidrett i 2023, Narve Gilje Nordås og Per Svela, hvilket fører til at konflikten eskallerer ytterligere. ->> Det hele topper seg da Tone Ingebrigtsen dukker opp alene i brylluppet til Jakob og Elisabeth Asserson i september samme år, hvorpå det kulminerer med at brødrene ser seg nødt til å gå ut med sin historie om at de gjennom hele oppveksten hadde levd med en far som hadde psykisk og fysisk vold som del av sin oppdragelse. Dette fører så til at politiet starter etterforskning på eget initiativ. ->> Enden på visa blir så at det tas ut tiltale for Jakob og søstern, da saken til de tre eldste er foreldet, mens yngstemann er for ung til å forklare seg rettslig. Av de seks barna som nå er voksne, er Martin Ingebrigtsen den eneste som ikke deler de andres opplevelse av faren. ->> Gjert Ingebrigtsen erkjenner ikke straffeskyld. ->> Gjerts kone og barnas mor, Tone Ingebrigtsen har nektet å forklare seg for politiet, og det var knyttet stor spenning til hvorvidt hun også ville benytte seg av retten til ikke å avgi forklaring i retten.»
Nå er det ingen andre enn de ytterst få som fikk bivåne Tones forklaring som vet hva hun sa i dette vitnemålet, da lukkede dører også innebærer en total taushetsplikt ovenfor de tilstedeværende. Samtidig trenger en jo vitterlig ingen doktorgrad i tolkning av kroppsspråk for å skjønne at syvbarnsmoren ikke hadde prioritert muligheten til å få en relasjon til barna sine innen overskuelig fremtid når de ser ut som rene tordenskyer i ansiktet på bildene fra de forlater rettslokalet..
Når det er sagt, skal imidlertid jeg avstå fra ytterligere spekulasjoner i hht hva som kan ha blitt sagt under utspørringen av fru Ingebrigtsen. Fra mitt ståsted trenger jeg ikke vite en dritt om hva denne moren har uttrykt i dette vitnemålet for å kunne si at jeg er faen så glad dette kvinnemennesket ikke er min mor..
At hun har valgt bort relasjonen til sine egne barn for å støtte ektemannen fremstår som åpenbart ut i fra opptakene av kranglene som fulgte vbrødrenes brudd med faren som trener som ble gjort av den eldste av løpebrødrene, Henrik. Disse gjør det nemlig klart som dagen at hun vet utmerket godt hva som har foregått i farens relasjon til ungene opp i gjennom årene. I forbindelse med at ektemannen har en total ‘melt-down’ der han både skjeller ut sønnene etter noter, samt beskylder de for å bevisst gå inn for å herpe livet hans, for så å gå for å guilt-trippe de ved å si at trenerjobben er alt han har, sier hun bla.a at ektemannen ikke kunne ha forventet noe annet med det han har gjort. I et annet opptak, er det så hennes tur til å gå bananas, hvorav hun bla.a skriker at de har å holde hennes navn borte fra pressen i dette anliggendet.
Jakob Ingebrigtsen (t.h) i samtale med sin bistandsadvokat, Mette Yvonne Larsen. (foto: Lise Åserud)
– Og spørsmålet som da faller inn som en logisk følge av dette utsagnet, er om det hun faktisk setter aller høyest er sitt eget renommé..
Ut i fra barnas vitneforklaringer, har de i bunn og grunn opplevd Tone som en god mor. Jakob går faktisk så langt som å forklare hennes manglende inngripen med at hun er et offer for ektemannens tyranni i samme grad som ungene. Det tilsier jo at det som er grunnen til at forholdet har surnet så til de grader skyldes at hun ikke har grepet muligheten til å rette opp i dette her ved å ta bladet fra munnen nå som hun endelig fikk muligheten.
Jeg har jo ikke barn selv, men samtidig er jeg jo noens barn. Det er dermed på dette grunnlaget jeg kan si med 100% sikkerhet at jeg aldri ville ha kommet over manglende støtte fra mine foreldre i det jeg gikk ut med en eller annen form for mishandling som hadde funnet sted i barndommen. Om så hadde vært tilfelle, ble det i mitt tilfelle også gitt klart uttrykk for at vi aldri måtte nøle med å fortelle dersom noe skulle tilstøte oss. – Uansett hva- og begått av hvem, var det aldri så mye som en antydning av tvil om at de ville snudd verden på hodet om så var for å få stilt den/de skyldige til ansvar. – Og antagelig er det vel nettopp denne vissheten fra egen oppvekst som gjør at jeg reagerer med såpass avsky på hvordan Tone Ingebrigtsen opptrer i forhold til sine barn i dette rettsoppgjøret mot sin far..
I dag skal vi atter igjen ‘banne i kirken’. Det skal nemlig dreie seg om hvor mye en ung ufør koster oss som samfunn i kroner og øre, og derav at antallet trygdemottakere under 30 år må ned. Med dette burde så ‘krenkelsespolitiet’ være advart, og de resterende beredt på å ta kontroversen rundt dette til et helt nytt nivå..
Ifølge samfunnsøkonom Martin Beck Holte, kommer den samlede prisen for en ung ufør (fra 20-67 år) opp i 30 millioner norske kroner (ut i fra dagens verdi).
Nå er det imidlertid umulig å foreta en nøyaktig, offisiell utregning på hvor mye en ung ufør koster samfunnet i kroner og øre. Dette fordi de ulike instanser og forståsegpåere både legger ulike faktorer til grunn- liksom hvor mye som en skal tilskrive den enkelte faktor. Samtidig er det jo en del åpenbare faktorer involvert her, og disse er iallefall mer enn nok for meg i hht å kunne danne seg et realistisk bilde over situasjonen, ‘so let’s get into it’..
Minsteutbetalingen for ung ufør er kr. 367 000,- brutto. Nå har vi jo dette latterlige opplegget med at det er skatt på trygdeinntekt, hvilket er ensbetydende med at utbetaler (altså staten) legger den respektive prosentandel til den faktiske utbetalingen på rundt 29 – 300 000, – for så å definere mellomlegget for skatt. Følgelig bir da det billigste en kommer unna med for å holde en ung ufør i drift fra 20 – 67 år ca 14 millioner kroner i rene utbetalinger.
Men det stopper jo vitterlig ikke her, for dette er jo, som sagt, kun hva de mottar fra AS Norge i kroner og øre. At en person ikke er i arbeid innebærer jo dermed et tap på alt det som staten tjener på den enkeltes arbeidsinnsats. Først og fremst har man dermed det som formelt heter inntektsskatt fra lønnet arbeid, eller noe i den duren: Om en går ut i fra en typ gjennomsnittslønn på ca kr. 550 000,- pr år, vil det si et skattetrekk på rundt kr. 130 000,- kommer man så opp i den samlede sum pålydende kr. 6 110 000,-
Videre har vi det som kalles ‘effektivitetstap’, hvilket vil si bortfallet av de verdier som skapes gjennom en persons arbeidsinnsats, som også må legges til den respektive tapssummen. Dette anslås til å ligge på et sted mellom 8-9 mill. kr.
Til slutt, har vi så slikt som f.eks tap av arbeidsgiveravgift, og noe som står oppført som ‘dødvektstap’ som jeg ikke klarte å få helt grep om hva er bortsett fra det som ligger i ordet, og administrative utgifter. Ergo kan vi m.a.o trygt slå fast at unge uføre er jævlig dyre i drift. – Alt for dyre til at vi kan ha folk på trygd som, helt eller delvis, kunne vært i arbeid. For regningen for dette her, tilfaller jo selvsagt de av oss med tilhørighet blant de som tjener til livets opphold gjennom lønnet arbeid med alt hva dette innebærer av inntekter til staten. I tillegg har vi de som får ‘svi’ for dette her alle de som ville nytt godt av at de respektive pengene som ev. ble spart inn her ble lagt til på andre ting.
Her må det imidlertid presiseres at min hensikt med dette her ikke er å ‘ta’ de respektive trygdemottakerne, men det systemet jeg mener påfører samfunnet gigantiske tap ved ikke å legge ressurser ned i å få individuelt tilrettelagt arbeid. For noe sånt er jo alt for ressurskrevende, må vite!..
(foto: Shutterstock)
Hver eneste gang jeg har bragt dette emnet på banen, har det blitt mottatt med at en del fryser til salstøtter over det som rett og slett er banning i kirken på steroider, mens de resterende responderer med en resignasjon som faktisk irriterer meg mer enn noe annet.. – Eller.. Det hylekoret om at en ‘ikke ser den og dens sykdom da en kun ser de på deres gode dager’ er faktisk like jævlig irriterende (ikke minst pga at de som hyler høyest som regel har forbannet mange av disse ‘gode dagene’), men non the less, altså..
Selvsagt vil en sådan omgjøring av systemet som må til for å få gjort den nevnte tilrettelegging av arbeid til det primære satsingsområde kreve store ressurser! Greia er bare at ingen kan få meg til å gå med på at dette i det hele tatt kan komme i nærheten av de ressurser det kreves å drifte flere hundre tusen trygdemottakere hvert eneste år. – Et antall som stiger hvert eneste år.
Nå er det selvsagt en god del av disse hvis helsetilstand ikke er forenlig med noen som helst form for arbeid, for all del. Men samtidig er det like forbannet en betydelig andel som kunne blitt selvforsørgende, -helt eller delvis, dersom dette var blitt tilrettelagt for dem. F.eks er svært mange trygdet av psykiske årsaker som angst, depresjon, osv. Følgelig er det f.eks ingenting som tilsier at en person med sosial angst ikke kan jobbe dersom dette kunne utføres hjemme, -altså i et hjemmekontor! Videre er jeg selv hver eneste dag vitne til hvordan min egen uføretrygdede samboer utmerket godt kunne vært i fullt arbeid dersom systemet var lagt opp slik at det i stedet for at ressursene var lagt i det satans byråkratiet som kreves for innvilging av uføretrygd ble lagt i å finne et sted/område der hans kvalifikasjoner kunne utnyttes uten at det innebar å arbeide ute i varmt og kaldt vær. Han er nemlig ufør etter å ha blitt rammet av hjertesvikt for noen år siden, men er i dag full fit takket være en kardiologiavdeling ut av denne verden på Rikshospitalet. Greia er bare at han er er betongsager/kjerneborer av yrke, og hjertepasienter bør unngå å oppholde seg ute på kalde vinterdager og varme sommerdager. Når man da velger å pøse alt av ressurser inn i ei papirmølle ut av denne verden som så skal pendle et par tre ganger rundt mellom NAV, fastlegen, distriktssykehuset på Kalnes, Moss sykehus (hvor de gjevnlige testene blir utført), Rikshospitalet og NAV -legen, i stedet for å legge litt innsats i å se om det lar seg gjøre å finne et sted hvor hans kvalifikasjoner kan nyttiggjøres innenfor fire vegger, så er det jo ingen vei utenom at en ender opp med å få nok en trygdemottaker lagt til den allerede hurtigvoksende byrden istedetfor at vedkommende plasserte seg blant verdiskaperne. – Og hvor mye ville ikke samfunnet tjent, -og derav vi skatteyterne spart på at et sådant minstemål av innsats ble satt inn på rett sted!?..
For noen dager siden, publiserte jeg innlegget Regjeringen vil kunne overgå Trumps overkjøring av landets lovverk, hvilket omhandlet lovforslaget fra helvete det er intet mindre enn et mirakel at ikke ble vedtatt. I løpet av disse dagene har alvoret i hht hva som faktisk var like ved å bli en realitet fått sunket ytterligere inn, hvorav jeg har måttet innse at dette er så til de grader graverende at det må belyses fra flere vinkler.
Om forslaget om utvidede fullmakter til regjeringen under særskildte omstendigheter hadde gått igjennom, ville regjeringen ha kunnet tvinge enhver borger til sivilt arbeid der DE ville dersom DE fant det for godt å erklære den rådende situasjon for ‘særskildte omstendigheter’. (foto: NTB).
I korte trekk, gikk det respektive lovforslaget ut på at regjeringen kunne tvangsplassere enhver noenlunde arbeidsfør borger til sivilt arbeid hvorhen det måtte falle de inn. Følgelig innebærer dette at de f.eks kunne plassere meg på et kokkekjøkken, et sykhus for å ta meg av pasienter uten så mye som et snev av kvalifikasjoner what so ever, eller som sveiser etter et kjapt helgekurs, for den saks skyld. Dersom en hadde nektet, hvilket jeg definitivt ville gjort om jeg med stor sannsynlighet ville forårsaket alvorlig personskade og/eller død i et av de nevnte arbeidsområder, ville en gjengs over fått tre(!) års fengsel.
Men dette er for bare en kuriositet å regne satt opp mot paragrafen som gav regjeringen, ene og alene, rett til å avgjøre når disse ekstraordinære forhold som loven betinger inntreffer! – Altså uten at stortinget ville hatt en dritt de skulle ha sagt what so ever!!
Og her går allmenheten- liksom etter alt å dømme den sittende regjering selv (iallefall flesteparten av de), hinsides naiv og korttenkt som vi er, automatisk ut i fra at dette er forbeholdt krig eller tilsvarende krisetilstander. – For alt annet er jo reinspikkede konspirasjonsteorier, må vite!! – At dette lovforslaget som sådan ville blitt slengt i samme ‘boks’ dersom muligheten for at noe slikt ville bli fremlagt hadde blitt varslet på forhånd, liksom varsleren praktisk talt ville blitt erklært ‘persona non grata, streifer de ikke engang..
Da kommer jeg faktisk ikke utenom å spørre hvor faen disse rammebetingelsene denne trofaste bøling som ukritisk lar seg føre med den metaforiske bjellekua mener står oppført hen!? – Det står nemlig ikke et jævla ord som avgrenser denne retten regjeringen ville gi seg selv i selve forskriften! Og iallefall ut i fra det jeg har evnet å finne ut av, foreligger det ikke så mye som et ymt i den retning i forarbeidene (hvilke skal innkludere formålet med loven) heller! Så forutsatt at det ikke ligger noe der som har gått under radaren hos meg, så følger det INGEN fastsatte begrensninger, -ikke engang retningslinjer for når regjeringen kan finne det for godt å erklære disse ekstraordinære omstendigheter for å foreligge. Om Støre og co har hatt krig og den slags i tankene under utformingen av loven, har null, niks og nada relevans den dagen det dukker opp en i overkant maktsyk politisk aktør som klarer å få karet seg frem til et statsministerembete. Når så skjer, -for det er faktisk når og ikke om så vil inntreffe, for det er kun et tidsspørsmål.
Om så dagens regjering etter alt å dømme ‘kun’ er tafatt i hht manglende utvist handlekraft, og ikke ledet av en reinspikket sosiopat, narsissist eller i verste fall en fullblods psykopat, er det kun et tidsspørsmål før en norsk Trump kommer på banen som vil betytte enhver mulighet til å bryte ned demokratiet for egen vinning dersom loven skulle åpne for noe slikt. [foto: regjeringen.no]
Hvordan har vi da klart å unngå slike gjennom all den tid vi har vært et selvstendig rike vil jeg vel tro er spørsmålet som stilles gjengs over her, hvorav svaret er at det vet vi pokker ikke en dritt om, da de som eventuelt måtte ha vært av et slikt kaliber uansett har gått under radaren fordi vi ikke har hatt en forbannet lovhjemmel som muliggjør maktmissbruk og statsstyre på bekostning av vår personlige frihet i dette tidsrommet! En vil m.a.o ikke merke noen konsekvenser av en leder med graverende narsissisme og en skyhøy score på det psykopatiske spekteret før vedkommende ev. gis muligheten til å vise sitt sanne ‘jeg’.
Kort og brutalt ville verifiseringen av denne loven vært ensbetydende med at stortinget hadde underskrevet vår demokratiske stats dødsdom.
Men nå unngikk vi altså mirakuløst nok å kjøre oss selv kjepprett til helvete denne gang. Problemet er bare at det kun er et tidsspørsmål når vi får en tilsvarende situasjon neste gang. Det var som sagt intet mindre enn et mirakel at vi slapp unna, og et sådant frelsende lyn slår iallefall ikke ned to ganger på samme sted. Følgelig, kan vi m.a.o ikke stole på frelsen, hvilket innebærer at de eneste som til syvende og sist kan redde oss, er oss selv. Og for at så skal kunne skje, er det en absolutt forutsetning at vi får igjennom en real holdningsendring i hht dette med å erklære alt som fremkommer av mistro til våre styresmakter for konspirasjonsteorier i den utelukkende negative betydning begrepet er gitt i vår del av verden.
Her mener jeg selvsagt ikke å antyde at en skal bli mindre kritisk eller noe i den retning. Det er imidlertid en vesensforskjell på det å være kritisk men mottagelig til den informasjonen en mottar, kontra det å automatisk avfeie alt som måtte komme for svada og reinspikket vås uten at en en gang har lest så mye som en setning. Med ‘kritisk men mottakelig’, mener jeg at en benytter alt fra ren logikk, tilegnet kunnskap og ikke minst selv å grave etter informasjon som enten styrker eller svekker troverdigheten til det en har fått forelagt. Jeg mener.. Hvor mange såkalte konspirasjonsteorier skal vise seg å innfri før det begynner å klinge ei bjelle!?? Ut i fra dagens prognoser, peker det i retning av bort i mot ubegrenset både i antall og i hht opplagthet! Med pandemitiden friskt i minne er også traumene fremdeles intakt fra den gang vaksinepasset gikk fra å være en konspirasjonsteori QAnon-style til at det var like ved å utvides til å gjelde tett opptil all deltagelse i samfunnet i løpet av et snaut halvår! Var det ikke for at hakket for mange gikk ut med å ha blitt hakket for syke etter å ha tatt den andre injiseringen til at det kunne passere sånn uten videre akkurat i det utvidelsen av dette vaksinepasset fikk bein å gå på, så ville vi i realiteten vært tvunget til å la oss injisere alle som en. Så når en såpass stor andel av befolkningen fremdeles lever i den virkelighet som vi fikk forelagt av våre styresmakter den gang, hermetisk lukket for det som har fremkommet i ettertid, har jeg dessverre ikke store troen på at vi skal klare å se lusa på gangen i hht hva som måtte oppstå i overskuelig fremtid heller. Samtidig vil det jo ihvertfall ikke nå ut om ingen gjør noe for at så skal kunne skje, så..
Norges lover er nå blitt ‘beriket’ med nok en bestemmelse som etter alt å dømme ikke vil tjene til noe som helst, bortsett fra å føre oss enda et hakk nærmere å kvalifisere oss inn som den sovjetstaten..
I skrivende stund, lurer jeg på om jeg muligens må revurdere den negativiteten jeg har gitt uttrykk for i hht den sittende regjerings manglende handlekraft ved tidligere anledninger. Med unntak av utvidelsen av abortloven, har det jo vist seg at de få gangene Støre & co har foretatt seg noe i løpet av de drøye tre og et halvt årene de har sittet ved makten så ville det faktisk vært langt å foretrekke at de ikke gjorde en dritt, så..
Nok en gang har vi altså fått prakket på oss en lovbestemmelse som drar oss ytterligere i retning av statsstyrte nasjoner vi tradisjonelt ikke vil identifisere oss med. Det handler m.a.o om at ethvert problem man blir oppmerksom på i hht at folk foretar valg som ikke er til deres eget beste, og/eller som strider mot det staten har fått for seg ikke er til eget beste. Og denne gang er det altså sunnhetstyranniet som skal få æren av å stramme grepet ytterligere et hakk ved at det fra nå av blir forbudt med reklamekampanjer for snacks og godteri som retter seg mot barn og ungdom.
Ved siden av det prinsipielle m.h.t å lovregulere adferd som går stikk i strid med min overbevisning om at frihet under ansvar er veien å gå, så kan jeg heller ikke for mitt bare liv se hvordan dette her kan tjene noen som helst hensikt, bortsett fra at det nevnte ministeriet kan skryte av å liksom ha slått et slag for folkehelsen. Greia er at sist jeg sjekket, var det nemlig liten til ingen kjøpekraft å finne hos den gruppen det nå altså forbys å rette reklamekampanjer for ‘nei-mat’ mot. Følgelig kan ikke reklamen selge inn noe som helst til norges mindreårige av den enkle grunn at det å selge noe forutsetter at de som er tiltenkt å kjøpe varen er i besittelse av den nødvendige pengesum som kreves for at transaksjonen skal kunne foretas. Og siden barn verken er trygdede eller i jobb har de heller ingen penger. I tillegg har de ei heller myndighet til å råde over egne midler dersom de mot formodning skulle hatt det.
All min erfaring fra restaurantbransjen tilsier at unger i dag er svært flinke til å spise seg mette på hovedmåltidet før det i det hele tatt er snakk om dessert. Jeg tror dermed folk gjengs over er flinke på å overføre gode matvaner til ungene sine.
M.a.o står og faller mindreåriges forbruk på hva foreldrene bestemmer. Følgelig kunne de hatt fuckings Fantorangen løpende rundt i skolegården leiende på den blå stratoskua med Ronald McDonald og Kinder-egg feen med løfter om tre ønsker på en gang hakk i hel uten at det hadde hatt en dritt å si dersom de ikke var blitt gitt penger til å handle dette her av sine foreldre. Ergo står vi nok en gang ovenfor en lovregulering som mer enn noe sier at norske foreldre ikke lenger har samfunnets tillit i hht å selv avgjøre hva som er til det beste for deres egne barn.
For all del; Det er alltids de som viser seg uskikket til å foreta fornuftige valg, liksom det finnes negative utkomme av enhver frihet. Intet i denne verden kommer i sort-hvitt, så alternativer uten (mulige) negativer eksisterer simpelthen ikke. Følgelig kommer vi altså ei heller utenom ubrukelige og ansvarsløse foreldre og oppdragere som forer på ungene ‘drittmat’. Men det vil de da for pokker gjøre uansett! For vanlig ‘voksenreklame’ er heldigvis fremdeles tillatt, liksom butikkene fremdeles har klart å stå i mot presset om regulert produktplassering.
Og med produktplassering beveger vi oss innpå de områder hvor selv jeg ser nytteverdien av lovregulering; Nemlig det som går på å skade eller være til plage for andre- samt å utsette andre for en uforholdsmessig risiko for sådan. Om staten på død og liv skal legge seg opp i hva unger skal få dytte i seg, så er det jo produktplasseringen de burde rettet seg mot, da dette er et område hvor dette med å være til alvorlig sjenanse for andre kicker inn. For hva er vel mer irriterende enn å befinne seg i en kassakø sammen med et eksemplar av velferdsstatens yngste som hyler som en rabiat etter å få grafset med seg av de søte fristelsene som fyller butikkhyllene de siste meterne frem til kassen!? Hva dette angår, har jeg faktisk til dags dato enda ikke evnet å komme frem til hva som provoserer mest av de som lar ungen hyle i vei med et volum som under de rette vindforhold kan høres i fuckings Uruguai eller de som ikke eier verken ryggrad eller didiplin og gir etter for krapylets ønsker..
