Den avskyen og den skammen jeg føler ovenfor den omdiskuterte bestemmelsen om at dyr ikke gis adgang til tilfluktsrom er ubeskrivelig. Men selv om dette er det følelsesmessig vanskeligste emnet jeg noensinne har tatt opp, gjør den rollen jeg har påtatt meg som meningsytrer det til en absolutt nødvendighet at det ikke får passere uadressert.. 

Fredsprisvinner Donald Trump!?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I anledning denne problemstillingen, kan jeg like godt meddele at sannsynligheten for at jeg vil gå fra ‘the pels’ angels’ dersom det skulle oppstå en situasjon der denne bestemmelsen gjør seg gjeldende i praksis, er tilsvarende den som råder for at en forelder/besteforelder skulle etterlatt sitt/sine barn. M.a.o er det ikke engang en sjanse i helvete for at så skulle skje. Hva andre måtte syntes, tro, tenke og mene, er min sannhet like forbannet den at dette er de individene på planeten jeg kunne ofret livet for. Det hele koker ned til noe så såre enkelt som at det har fint lite å si om en eventuelt skulle berge livet dersom prisen en må betale for dette ikke er til å leve med..

Men mine følelser og mine valg er forsåvidt ikke relevant for andre enn meg selv. Saken som sådan, angår imidlertid oss alle, som mennesker.

Altså..

I erstatningsretten, har vi et fenomen som går under betegnelsen ‘objektivt ansvar’. I motsetning til det felles ansvaret som en lett kan forledes til å tro faller inn under her grunnet ordlyden, så innebærer dette at en i gitte situasjoner stilles til ansvar for en hendelse en faktisk ikke er grunnet i uoppmerksomhet- eller på annet vis kan klandres for. Årsaken til at en allikevel sitter igjen med ‘smellen’ for det intrufne, er simpelthen at den som stilles til et slikt ansvar er den som er nærmest til å bære risikoen.

Om vi f.eks tenker oss et hus som er sikret og vedlikeholdt etter alle kunstens regler, men allikevel, -mot alle odds, så faller allikevel en takstein ned i hodet på en tilfeldig forbipasserende. Da er altså huseieren den som ansees nærmest til å bære ansvaret for den påførte skaden, selv om h*n overhodet ikke kan klandres. På samme vis er en ansvarlig for alt av skade som forårsakes av ens bil, og ikke minst ens barn og ens dyr.

Så hvor vil jeg med dette her??

Dersom (gud forby) Norge skulle angripes av en fremmed makt og alarmen uler i hht at tiden er inne for områdets befolkning å søke tilflukt grunnet bombeflyene som er på full fart inn mot området, så er jo dette vitterlig utenfor din og min kontroll. Ingen av oss kan dermed klandres for den skaden dette angrepet forvolder på noen som helst måte.

MEN..

På bakgrunn av dette her, så er da vi, rett og slett i kraft av å være mennesker, i det minste nærmere å bære ansvaret for det faenskapet det tross alt er menneskeheten som forvolder! Allikevel har altså våre ’emminente’ styresmakter hva som er best uttrykt med det engelske ordet impudence (hvis betydning er en blanding av arroganse, respektløshet, frekkhet og selvopphøydet i begrepenes mest ufyselige betydning) til å devaluere deres liv så til de grader at de ikke engang får innpass i beskyttelsesrommet for en livsfare det tross alt er mennesker som står bak!?

Det er så forbannet skammelig å forholde seg til at det er fysisk smertefullt. Og det blir vitterlig ikke noe bedre av at det ikke engang syntes å være i tråd med flertallsviljen!

Og her kommer garantert argumentet som går på de ‘stakkars’ allergikerne..

Her må jeg bare beklage til de som er like ved å tråkkes på tærne, -og det med høyhelte sko i tillegg; Tåler man ikke dyr, er man faktisk, når alt kommer til stykket, allergisk mot livet på planeten, da dette tross alt i stor grad består av pelsdyr. Om så er, er det allergikeren som er nærmest til å ta den smellen, og iallefall ikke den/de vedkommende er allergisk mot. Jeg er fullt klar over at dette er kontroversielt, men like fullt er det den sannheten som fremkommer i det en evner å få skviset hodet såpass ut av egen bakdel at en iallefall evner å få et minstemål av perspektiv i hht verden som en helhet.

Dersom det så er plassen det står på, sendes i såfall ‘the pels’ angels’ inn i mitt sted. Uansett er det iallefall ikke snakk om at jeg etterlater de for selv å søke tilflukt i et bomberom. Og om så en ikke har ansvar for dyr selv,  så bør man i det minste kunne oppvise et såpass minstemål av verdighet. Ærlig talt..

For en drøy uke siden, ble skyldsspørsmålet i Baneheiasaken endelig avgjort: Lagmannsretten sa seg enig i dommen fra Tingretten som falt i fjor, og det er nå endelig bevist at Jan-Helge Andersen også begikk drapet på Lena Sløgedal Paulsen, i tillegg til drapet på Stine Sofie Sørstrønen som han allerede har sonet for. Indirekte innebærer også denne dommen at Viggo Kristiansen ikke bare er frikjent, men også bevist uskyldig. 

Kristiansen har allerede blitt tilkjent en erstatning på 55 mill. kr. for det groveste justismordet siden unionsoppløsningen, og når såpass med penger involvert, så kan du ta deg faen på at det blir bråk..

Som jeg vil tro de fleste av dere har fått med dere, gikk altså de som på ulike vis hadde bistått til at Viggo Kristiansen fikk saken sin gjenopptatt til søksmål mot staten da frifnnelsen var et faktum. Kravene deres lød så på å få betalt for det antall timer hver enkelt av de påberopte seg på å ha lagt ned i arbeidet for å rette opp i tidenes norske rettsskandale. Blant disse støttespillerne, er de mest profilerte de to advokatene, Sigurd Klomseth og Arvid Sjødin, journalistene Eivind Pedersen og Bjørn Olav Jahr, samt Viggo Kristiansens far, Svein Kristiansen. Utkommet av disse kravene endte så svært så forskjellig for de respektive herremenn;

Eksempelvis kom de to advokatene, ‘pappa Svein’ og DNA-ekspert Ragne Farmen riktig så godt ut av det, da de ble tilkjent millionbeløp. Det er også all grunn til å gå ut i fra at journalist og forfatter Bjørn-Olav Jahr har fått en høyst akseptabel lønn for strevet, selv om han må sies å operere på siden av den øvrige gjengen. I følge AI så ble Jahr også tilkjent en godtgjørelse, men at beløpet er ukjent. Men det spørs vel om ikke hans godtgjørelser uansett har kommet via salget av de to bøkene han har gitt ut i sakens anledning.  For den daværende Dagbladet-journalisten Eivind Pedersen, derimot gikk det  kjepprett åt helvete, for å si det på godt norsk. Verken Pedersen eller Mikkel Tronsrud ble nemlig tilkjent en eneste krone, mens Terje Helland og Halvard Sivertsen blir tilkjent en begrenset andel av de totale kravene. Og følgen av dette ble selvsagt at Pedersen i særdeleshet surner som et melkeglass i tropevarme. I hans øyne, er det han selv som er selve stjernen i frifinnelsesshowet.

Hvorvidt retten gjorde rett i å avvise Pedersens krav i sin helhet, kan jeg ikke si noe om, for det vet jeg rett og slett ikke. Men når staten har sagt ‘nei’, så er det uansett ‘nei’. Så når det ikke var noe å hente der, så går altså Pedersen, med et par av de mindre aktørene på slep, til Viggo og Svein Kristiansen personlig. Bakgrunnen for dette her, er at Pedersen (primært) mener de har hatt en avtale med familien Kristiansen om at den dagen Viggo ble frifunnet, skulle de sørge for at Pedersen & co fikk sine godtgjørelser for utført arbeid dersom de ikke ble tilkjent dette fra staten. Viggo og pappa-Svein mener imidlertid at en sådan avtale aldri har funnet sted.

Min første innskytelse da dette bråket støttespillerne imellom, med det påfølgende kravet mot Kristiansen kom for en dag, var at Kristiansen virket utakknemlig, og derfor bare burde betale Pedersen de fire millionene kravet består av. For Pedersen har jo tilsynelatende vært en reell bidragsyter til at Kristiansen i dag har blitt renvasket. Men så snart det hele hadde fått tid til å synke inn, ble jo, som seg hør og bør, perspektivet utvidet deretter, hvilket avstedkom med følgende spørsmålstilling; ‘Hva faen vet du om å bli holdt innesperret på sikring i 21 år for en forbrytelse du ikke har begått!??’ – Gudsjelov ikke en dritt! Det eneste jeg kan si i så måte, er vel at det ikke er mulig å komme fra noe sånt uten å bli preget av det.

Og da jeg først kom hit, var veien kort til en forståelse for at en nok fort kan bli veldig påpasselig med det en har når en har opplevd å bli strippet for alt. For de 55 millionene er faktisk ikke engang i nærheten av å dekke opp for det Kristiansen har blitt frarøvet: To tiår av sitt liv. Ingen pengesum i verden kan dekke opp for tap av livstid, og med den erkjennelsen, kan jeg meget vel forstå at Kristiansen tviholder på pengene sine.

Dessuten ble jo kravet mot staten avvist av en grunn, og det var først og fremst at han ble lønnet av Dagbladet i størstedelen av den perioden kravet strekker seg over, for så at han benyttet det han avdekket i det videre arbeidet til å skrive en bok, -som han dermed også har fått sin betaling for. Her skal også sies at det er meget strenge vilkår for å få tilkjent godtgjørelse fra staten i slike anliggende som dette. En kan jo forsåvidt mene så mangt om det, men nå er vi uansett nødt til å forholde oss til den praksis som råder per d.d.

Allikevel kunne jeg vel i grunnen se saken fra begge parters side, inntil jeg kom over hvilken timessats dette kravet faktisk la til grunn; For 12-1300 kroner er jo helt hinsides for en journalist selv i dag, for ikke snakke om den perioden det her er snakk om.

Kanskje burde Kristiansen, objektivt sett, ha gitt ham og de andre en slant, hva vet jeg, men mine sympatier for Eivind Pedersen gikk uansett rett ut vinduet med det kravet der. Da ble han i mine øyne redusert til en grådig liten faen. Brått ble alle spor av den idealisten han hadde fremstått som feid rett utfor sidelinjen, og erstattet med en grådig liten faen hvis eneste interesse for Viggo Kristiansen og hans sak var hvor mye han kunne vinne på ham i kroner og øre.

For all del.. Vi må alle ha til mat og husvære, for å si det sånn, men Pedersen ble ikke bare lønnet av Dagbladet i tillegg til en delvis uføretrygd fra staten. Det han innhentet av opplysninger utenom det som ble benyttet for i Dagbladet, ble gjort i den hensikt å utgi en bok. -Til dette skal han ha fått mye unikt materiale også av Kristiansen selv. At mannen så ikke får rumlet seg til å ferdigstille denne boken før Jahr kommer ham i forkjøpet, er nå kun hans egen feil. Men selvkritikk syntes imidlertid ikke å være noe Pedersen befatter seg med i tide og utide, liksom empatien heller ikke later til å være helt på stell når han går til sak for å få klørne i pengene Viggo Kristiansen er blitt tilkjent av staten etter å ha blitt utsatt for det verste som tenkes kan.

USAs katastrofe av en president, Donald J. Trump har nok en gang blitt nominert til Nobels fredspris 2026, i tillegg til at han også er nominert for årets. Den siste i rekken er altså Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, som dermed følger opp Pakistans, og gudene måtte vite hvor mange andres, nominasjon av Trump for denne prisen over alle priser. 

At verden vil bedras har vel aldri vært tydeligere, da det her er snakk om virkelighetsbrist på to fronter: Altså både i hht vrangforestillingen om Trump som en fredens mann med krigsopphør som spesialområde, og at dette utysket skal bli beæret med denne ypperste av hedersbetegnelser av en norsk jury.

– Eller har verden faktisk blitt så spinnevill at det faktisk er en reell mulighet for at han kan få den?? 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Trump-standard 

Som antydet innledningsvis, lyder et scenario der Donald Trump utnevnes til vinner av Nobels Fredspris regelrett absurd. Problemet er bare at jeg verken så muligheten for at han kunne vinne presidentvalget i 2016, at han kunne tillates noe politisk come-back etter å ha orkistrert January 6th pluss noen-og-tredve andre graverende forhold han er (-eller VAR, blir det vel nå når han kan benåde seg selv) tiltalt for, og ikke minst at han kunne bli gjenvalgt etter all den faenskapen han begikk i løpet av de fire årene han innehadde embetet i første omgang. Verden har spunnet fullstendig ut av kontroll, slik at intet lenger kan utelukkes. – Ei heller utelukkes i fredsprissammenheng..

Her vil nok de fleste tenke som meg; At en fredsprisutnevnelse tross alt foretas av en norsk jury. For i  opplyste Norge, vil da ingen ved sine fulle fem i det hele tatt vurdere Donald Trump som årets mest fremtredende fredsforkjemper.

– Eller??

Hva om vi kommer dit hvor Trumps kandidatur rett og slett ikke blir til å komme utenom? Til min regelrett sjokkartede erkjennelse etter å ha tatt for meg de faktiske forhold i tillegg til betydelige sannsynligheter hva fremtidige sprell fra den kanten angår, kan dette nemlig meget vel skje..

Først og fremst, har vi dette med at Trump har vist at han vil unngå krig for nesten enhver pris. Dette er ikke bare noe vi allerede har kunnet se i praksis, da det faktisk ble forutsagt av hans niese- og argeste motstander, Mary Trump. Hun, som jo grunnet slektskapet, kjenner Trump bedre enn de fleste, gjorde det også klinkende klart at denne krigsbekjempelsen så langt i fra er grunnet i sånt som empati og noble hensikter forøvrig. Mary Trump, som på toppen av det hele er psykolog av yrke, gav en vanntett begrunnelse for hvordan krig er ansett særs uheldig i Trumps øyne. Krig er nemlig høyst begrensende m.h.t muligheten for ham (personlig) å kunne hove inn penger i det respektive landet. Trump er, som kjent, en grisk faen, og profittering på presidentembetet er også et av de forhold både han- og hans tre eldste barn er anklaget for.

Dette formelig demonstrerte han for hele verden under sin første presidentperiode, da han han ikke bare gjorde seg til venns med både Putin og Kim Jong-un, men også fant det for godt å trekke landets militære styrker ut av Afghanistan, og dermed gi Talibanerne makten tilbake på et sølvfat da perioden gikk mot slutten, og han skulle tilbake til forretningslivet.

I kjent psykopatstil, selger så Trump seg inn som ren, skjær krigsstanser da han gjenoppsto på den politiske arena i forkant av valget i 2024. Og å selge seg inn som en fredens mann i dette forjettede land der en uforholdsmessig høy andel av befolkningen ikke evner evner å dra tankegangen så langt som til å skjønne hvordan krig tidvis er et nødvendig onde for å kunne oppnå fred. Stemningen er m.a.o «Yay Hurray for the orange man, no more war in Afghanistan!»  At dette er synonymt med å skru tiden tilbake til situasjonen slik den var i forkant av 9/11, og derav pisse på gravene til alle de som har ofret livet i kampen mot terror, er dermed noe som går de hus forbi.

Med dette som bakteppe, settes så alt fra hans forsøk på å få istand en våpenhvile i Ukraina- til hans rolle i fredsforhandlingene mellom India og Pakistan- til hans innblanding i den høyst betente konflikten mellom Israel og Iran i et enda grellere lys. Her skal det også sies at jeg slettes ikke kan se for meg at han har gitt opp fredsprosjektet i Ukraina selv om det feilet i første runde heller. Slik det hele har utviklet seg, kan en jo vitterlig ikke se bort i fra at Putin vil bli stadig mer mottagelig for en vei ut av denne konflikten uten å tape ansikt fullstendig. Invasjonen av Ukraina er jo så langt i fra blitt den ‘walk in the park’ han så for seg at det skulle bli.

Og dersom den dag kommer hvor han i det minste kan skryte på seg å ha lykkes i dette anliggendet, vil det neppe kunne kreves mer enn en at han får sin sosiopatiske partner in crime, Benjamin Netanyahu, til å roe seg ned et par hakk, slik at partene går tilbake til den gode, gamle geriljavirksomheten med sporadiske angrep på planlagte mål fra begge sider, før det blir alvor. For oss som er vokst opp på hhv 70-, 80-, og 90 -tallet fikk vi jo disse nyhetsmeldingene om terrorangrepene på hhv jødiske og palestinske mål nærmest inn med morsmelken slik at de dermed ble for en normaltilstand å regne. For min egen del, kan jeg iallefall spesifisere det såpass at de pågående uroligheter (som det så fint heter) var eliminert fra min krigsangstherjede bevissthet da min bestemor dro til Israel på ferie..

Og på bakgrunn av det jeg har lest meg opp på ang. menneskesinnet og våre hjerners tendens til å tenke i de samme baner, vil et slikt scenario fort etterlate seg et bilde av Trump som ‘the pacifier of all times’ hos de som ikke er bevisst hans motiver, i tillegg til hans skamløshet i hht alt fra å overdrive egen betydning i de respektive anliggende- til å regelrett å lyve på seg æren for dette og hint.

Dersom Donald Trumps sanne natur ikke har åpenbart seg til fulle for et klart flertall av den vestlige verdens befolkning den dagen han eventuelt kan adde våpenhvile/fred i Ukraina samt en forbedring av situasjonen i Midtøsten til skrytelisten, vil verken hans personlige motiv- eller hvorvidt den rolle han måtte skryte på seg å ha hatt neppe spille noen nevneverdig rolle. At mannen generelt grenser til mindre begavet, og derav er så ukvalifisert til det embetet han innehar som det er mulig å få blitt, så er han like forbannet suveren når det kommer til egenpromotering (mannen har tross alt klart å lure nok amerikanere til å gi ham sin stemme til å vinne valget to ganger!) Med tanke på den ultraskinnende helgenbelysningen han vil sørge for å få plassert seg i om så skulle skje, vil bevisbyrden i hht hans motiver være jævlig heavy, for å si det sånn.

I så tilfelle, vil den obskure ‘bromancen’ med Vladimir Putin, etter alt å dømme også lett kunne vris til et glasnost anno 2025, og da har vi brått en situasjon der en fredspris til Trump faktisk ikke er til å komme utenom. Her vil da også historien vende tilbake ‘to bite our ass’..

Ronald Reagan mottok jo i sin tid prisen sammen med Russernes daværende leder, Mikhail Gorbashev, for det såkalte jernteppets fall, og Barak Obama ble tildelt prisen før han i det hele tatt hadde rukket å få utført noe som helst i praksis! Når vi så blir nødt til å legge våre personlige preferanser ovenfor disse lederne til side; Hvordan i helvete skal vi da kunne unngå å gi en pris til Trump uten at vår relasjon til landet får et realt- og muligens uoppretterlig skudd for baugen??

– Jeg ha’kke peiling. Og det tror jeg dessverre det ikke er så mange andre som har heller. Samtidig gjør nettopp de faktorer som fremkommer her at intet vil avstedkomme med en større skadefro glede enn at årets fredspris blir gitt til Ukrainas president Volodymyr Zelenskyy. – Og her snakker vi faktisk om en form for skadefrohet jeg er stolt av å ha det i meg å kunne oppvise..

To og en halv måned før det kommende stortingsvalget, har våre folkevalgte igangsatt et lovvedtaksraid fra helvete, bestående av et utall bestemmelser som ikke engang er i nærheten av å ha støtte hos folket. Og blant disse har vi loven som undergraver selve konstitusjonen og  dermed burde avstedkommet med riksrett istedet for vedtak.. 

Diktatorkammeratene & the wannabe

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Blant de talløse lovene som i disse dager vedtas over en lav sko, har vi f.eks den samtykkeloven som først ble bragt på bane i 2021. I den forbindelse, delte jeg min hjertens mening i innlegget som kan leses ved å klikke her, for så at jeg gikk ut med et nytt innlegg i sakens anledning da saken atter igjen ble bragt på bane i fjor, hvilket vil åpenbare seg ved å klikke her. Hva jeg mener om at de norske styresmakter herper all spontanitet, for ikke snakke om å tilrettelegge for at voldtektsanmeldelse blir den ultimate hevnreaksjon for forsmådde kvinner generelt- og de som scorer over gjenomsnittet høyt på set psykopatiske spekteret spesielt, burde klart fremgå av disse. Derfor ser jeg ingen grunn for å gjenta meg selv ved å gå nærmere inn på denne lovbestemmelsen i denne omgang.

Dernest følger det som nevnt en serie øvrige vedtak som i beste fall kan anslås å ha et sted mellom 10 -30% oppslutning hos folket som alle blir fullstendig i skyggen av at det ALLIKEVEL viser seg at de har fått trumfet igjennom regjeringens utvidede fullmakter i krisetid.

Også denne loven ble behørlig slaktet herfra. Først under overskriften Regjeringen Støre vil kunne overgå Trump i hht å overkjøre landets lover mens det opprinnelige vedtaket var like ved å bli vedtatt, for så at jeg uttrykker min naive lettelse over at forslaget ble forkastet i 12.time i innlegget Nær ved å få innført en slavelov! 

Dette anliggendet er imidlertid alt for alvorlig for å bare la det bli med et par linker, for her snakker vi nemlig intet mindre enn et brudd på selve statsforfatningen.

For det første går den nå vedtatte lovbestemmelsen ut på at regjeringen kan tvangsplassere enhver noenlunde arbeidsfør borger til sivilt (-altså ulønnet) arbeid hvorhen det måtte falle de inn under en unntakstilstand. Følgelig innebærer dette at de f.eks vil kunne plassere meg på et et sykhus for å ta meg av pasienter, eller som sveiser etter et kjapt helgekurs uten kvalifikasjoner what so ever. Dersom en nekter å adlyde ordren (-hvilket man slettes ikke kan se bort i fra at jeg ville gjort om jeg med stor sannsynlighet ville forårsaket alvorlig personskade og/eller død, eller av ren, skjær overbevisning ut i fra det respektive anliggendet), er utgangspunktet at en skal straffes med tre(!) års fengsel.

Hvor horribelt hjemlet slavearbeid enn måtte være, er det alikevel nærmest for en kuriositet å regne satt opp mot paragrafen som gir regjeringen, -ene og alene, rett til å avgjøre når disse ekstraordinære forhold som loven betinger inntreffer! – Altså uten at stortinget ville hatt en dritt de skulle ha sagt!

Altså.. Det er, i følge denne utvidede fullmakten (som den så fint heter), ene og alene opp til REGJERINGEN å avgjøre når forholdene er av en slik karakter at DE gis den fulle, uforbeholdne [les; diktatorisk] makt!

I utgangspunktet, ble vi, som nevnt, reddet i 12. time etter at jussprofessor med statsrett som spesialfelt, Benedikte M. Høgberg, gikk ut mot dette på sin egen Facebook-side. Hun klarte med dette å skape nok ståhei til at Stortinget tverrvender, og dermed stemmer imot det opprinnelige forslaget. Med tanke på hvordan Høgbergs varsku etterlot seg et helt folk i harnisk, burde vitterlig den følgende avvisningen i Stortinget innebære at kroken var hektet ettertrykkelig fast, slik at den døren dermed var lukket en gang for alle. – Men NEIDA!! Stikk i strid med folkeviljen, og enda mer i det skjulte enn ved første gangs høring, viser det seg jaggu at de har fått trumfet faenskapen igjennom allikevel!

Neida, det utkastet som nå er blitt vedtatt er selvsagt ikke identisk med det som ble nedstemt, for all del. Det er fått tilføyd noen floskler som gjør at det i følge ordlyden er gitt å skulle svært mye til for at denne fullmakten skal kunne tre i kraft. Fra mitt ståsted kan jeg ikke se hvordan dette her skal kunne utgjøre den minste forskjell, da det like forbannet er regjeringen som ene og alene gis makten til å avgjøre NÅR og HVA som tilsier at vi er inne i en sådan krise hvor all makt legges i DERES hender.

Følgelig har våre folkevalgte med dette tilrettelagt for en fremtidig Hitler, Trump eller Kim Yong-un, for den saks skyld. Vedtaket går m.a.o på tvers av våre demokratiske prinsipper, og dermed selveste statsforfatningen som sådan. Følgelig burde et slikt forslag heller føre til at Støre og co ble stilt for riksrett enn å få gjennomslag for dette her. Så horribelt mener jeg faktisk at det er..

Drøyt 25 år etter at Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena S. Paulsen (10) ble drept i idylliske Baneheia ved Kristiansand, er endelig det siste ord sagt. – Iallefall hva skyldsspørsmålet angår. 

Ei heller lagmannsretten var i tvil om at Jan-Helge Andersen var alene om ugjerningen. Dommen fra tingretten ble dermed stående, -enstemmig også denne gang. Selv om dommen som sådan vel må kunne sies å være som forventet, kunne retten allikevel ‘bjuda på’ en ‘shocker’, i det Andersen ble idømt sikring.. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Måtte de brenne i helvete!

Selv om dommen var som forventet, knytter det seg allikevel en viss spenning til hvorvidt juryen/dommerne (alt ettersom) har vurdert de respektive bevisene ut i fra de samme kriterier som en selv har gjort fra sidelinjen. Reinspikkede sjokkavgjørelser har skjedd mer enn en gang. Selv kommer jeg neppe til å glemme sjokket som avstedkom frifinnelsen av Johny Vassmo for drapet på Birgitte Tengs i desember 2023. Pga at det var påvist DNA på Tengs som matchet Vassmos, lot skyldsspørsmålet til å være en ‘no-brainer’ fra mitt ståsted, -og her er jeg like sikker i min sak den dag i dag. Én ting er at det finnes en teoretisk mulighet for at DNA kan overføres via alt fra busseter til jakker som henger ved siden av hverandre. Men at DNA’et til en fyr som nettopp er blitt frifunnet for et annet drap på en ung jente (Tina Kristiansen) i den samme tidsperioden skal dukke opp på strømpebuksen til Birgitte Tengs!? – Get real..

Etter den kjennelsen, lærte jeg iallefall at en aldri kan ta en rettslig kjennelse for gitt, uansett hvor opplagt skyldsspørsmålet virker å være. – For ikke snakke om hvor sterke bevisene i det respektive anliggendet er sett i forhold til hva som førte til domfellelse for Per og Veronica Orderud i Orderudsaken. Trippeldrapet som ble begått på Orderud gård kun et par-tre år før de to jentene ble tatt av dage i Baneheia har nemlig brent seg fast i bevisstheten som det ultimate justismord for mitt vedkommende. Så til de grader engasjerte (-og fremdeles engasjerer) den saken at jeg med hånden på hjertet kan si jeg har lest absolutt alt som er tilgjengelig for publikum i den saken. – Og da snakker vi (selvsagt) ikke utelukkende om artikler og nyhetsreportasjer, men alt som var mulig å få tilgang til av referater, domspremisser og gud vet hva. Ikke pga at jeg (som eneste på planeten) var blitt rammet av et akutt anfall av Asberger eller noe, men rett og slett pga den sinnstilstanden som kom som en følge av at denne saken var den som sørget for at illusjonen om at det norske rettsvesnet var til å stole blindt på ble brutt. Som en sjebnens ironi, skulle så Baneheiasaken bli den som i det minste fikk gjenopprettet noe av troen på rettsstaten, da det ikke var noe ved den opprinnelige kjennelsen fra 2001 som etterlot seg så mye som en vag skygge av tvil, slik det ble fremstilt den gangen.

Når så den gjenopptagelsesbegjæringen som blir fremlagt 19 år senere sies å kunne dokumentere at den rettergangen som altså fremsto som bunnsolid den gangen, reagerte jeg, i likhet med befolkningen forøvrig med sjokk og vantro. – En reaksjon jeg i sin tid delte, og dermed kan leses ved å klikke →HER←. Selv syntes jeg det var interessant å gå tilbake og lese hvilke tanker jeg gjorde meg umiddelbart etter at den informasjonen som brått satt Baneheiasaken på hodet var blitt mottatt nå som vi endelig later til å være ved veis ende.

For med erkjennelsen av at vi nå sto ovenfor det groveste justismord siden unionsoppløsningen, var det ikke bare tilliten til rettssystemet som sådan som var blitt feid tilbake til borderline ikke-eksisterende. Den tilliten til politiet som var igjen etter TV-bildene fra 22.juli 2011 som viste hvordan de i hopetall fløy over- og tøffet i bakgrunnen i full krigsmundur, alle som en, mens ferierende risikerte livet ved å kjøre ut i plastjoller og åpne trebåter for å plukke panikkslagne unger opp av vannet, gikk med disse avsløringene kjepprett til helvete. Denne gang var det ikke ‘bare’ snakk om dårlig utført arbeid av ukvalifiserte etterforskere, -eller som i Baneheia; En gjennomgående mangel på handlekraft som, ut i fra mitt ståsted, var iblandet en tilsvarende dose feighet. Sånt er i det minste forståelig, om ikke annet.

I Baneheiasaken var det imidlertid alt annet enn mangel på handlekraft, da det i kjølvannet av gjenopptagelsesbegjæringen formelig hagler på med bevis for at politiet faktisk har fingert hele forbannede rettergangen. – Og det så til de grader at det faktisk var POLITIET som kokte i hop den forklaringen som Jan-Helge Andersen tviholder på den dag i dag, ene og alene ut i fra at de hadde tatt seg faen på at Viggo Kristiansen skulle dømmes som pådriveren til disse drapene. Jeg mener.. Verre en det får det jo vitterlig ikke blitt! Her snakker vi faktisk om en rettssak så fikset og fingert at den kunne vært avholdt i et hvilket som helst land av typen det er helt fjernt for oss å sammenligne oss med..

Gudsjelov, leverte i det minste Oslopolitiet under den utvidede etterforskningen som ble igangsatt i forbindelse med at Viggo Kristiansen til slutt fikk saken gjenopptatt. – Den etterforskningen som altså har kunnet avdekke bevis for at Jan-Helge Andersen var alene om å begå den fryktelige ugjerningen i år 2000.

Følgelig har, som kjent, Kristiansen fått tilkjent en erstatning pålydende 55 mill. kr. i erstatning for å ha sonet over 20 år i fengsel for drap han ikke har begått. Problemet er bare at det ikke finnes den pengesum i verden som kan rette opp den urett Kristiansen har vært utsatt for. Han har blitt frastjålet 20 år av sitt liv. 20 år han aldri vil få tilbake. I tillegg har de etterlatte fått revet opp sårene fra den gang, og Lena S. Paulsens pårørende har på toppen av alt måttet erkjenne at den ‘sannheten’ de hadde levd med i to tiår brått skulle vise seg å ikke være sant allikevel. All kred til disse hardt prøvede menneskene for å ha det i seg å åpne seg for den virkeligheten som har fremkommet av de bevis som nå har kommet på bordet. For dette har utvilsomt kostet. Ikke minst fordi det innebærer å måtte leve med å ha motsatt seg at en uskyldig mann får saken sin gjenopptatt..

Det eneste som har forblitt det samme som i den opprinnelige rettssaken, er Jan-Helge Andersen sine løgner og tilsynelatende ikke-eksisterende samvittighet. Når det på toppen av det hele ble funnet barneporno hjemme hos Andersen under den utvidede etterforskningen, i tillegg til at rettens sakkyndige har vært unisone i hht at mannen både er en pedo i ordets fulle betydning i tillegg til å ha en dyssosial personlighetsforstyrrelse, var det sjokket som avstedkom dagens kjennelse av det gledelige slaget, i det lagdommerne har idømt Jan-Helge Andersen sikring, til tross for at aktoratet kun krevde to års fengsel (altså de to årene som gjenstår for å ha sonet lovens max-straff på 21 års fengsel for forholdet). Følgelig vil Andersen kunne holdes innesperret så lenge han ansees kapabel til å forgripe seg igjen om muligheten skulle by seg.

Da nyheten om Talibans beslutning om at Afghanistans kvinner ikke lenger skulle tillates å benytte begge øynene til å se med først kom meg for øret, avskrev jeg det faktisk, i det jeg tenkte det måtte være ‘fake news’. Hva som her ble forelagt overgikk simpelthen hva jeg anså for menneskelig mulig av gjennomført ondskap, selv fra den kanten. Da jeg så googlet det tidligere i dag, var det mer eller mindre på måfå, i den tro at jeg med det ville få en endelig bekreftelse på at det jeg hadde lest ikke medførte riktighet. 

– Så feil kan man ta.. 

Når ble uttrykt sannhet og sunn fornuft synonymt med rettslig inhabilitet?

Det første som kom opp da jeg foretok det respektive søket, var nemlig den britiske regjeringens fordømmelse av Talibanernes beslutning om at Afghanske kvinner kun får benytte et av øynene til å se med på sin hjemmeside. Den horrible nyheten ble m.a.o bekreftet fra den sikreste kilde som lar seg oppdrive. (Den respektive fordømmelsen kan leses ved å klikke her).

Jeg føler meg faktisk helt tom for ord her jeg sitter. Det finnes ingenting i mitt samlede vokabular, hvilket omfatter norsk, svensk og engelsk (samt en og annen gjenstridig tyskglose fra skoletiden som har klart å klore seg fast i hjernebarken), som i det hele tatt er så mye som i nærheten av å dekke de tanker jeg gjør meg rundt dette her. Og da refererer jeg ikke bare til denne ufattelige ondskapen som sådan, for dette handler også om hvordan vi i verden forøvrig kan tillate at disse kvinnene er fratatt absolutt alt av verdi og menneskerettigheter. De fanget i et helvete som innebærer at de tortureres 24/7 365 dager i året, og det eneste jeg evner å komme på som er sammenlignbart med de grusomheter disse menneskene lever under, er nazstenes behandling av jødene under krigen!

De som måtte mene at en slik sammenligning er å gå for langt med henvisning til at Afghanistans kvinner verken utsettes for medisinske eksperiment, blir sultet ihjel eller sendes i gasskammer, så blir de slått, pisket, steinet til døde eller hengt (alt etter som) over en lav sko, de mures inn i vegger, og er i det hele tatt fritt vilt for all tenkelig menneskelig faenskap i det de er gitt den samme ikke-eksisterende verdi som den jødene ble til del av nazistene. Den matmangelen som jødene ble utsatt for, vil jeg så si blir veid opp for ved å rett og slett forblindes..

Dersom det hadde vært den minste lille mulighet for at de religiøse virkelighetsbilder var reelle, ville ikke en eneste dag fått passere uten at jeg avla de mest instendige bønner om at disse satans disipler med tilhørighet i taliban måtte brenne i helvete.

Oslo tingrett har klart kunststykket å gi den kjente islamisten, Arfan Bhatti, MEDHOLD i at dommeren som var satt til å administrere den kommende straffesaken mot ham er for inhabil å regne pga at han har uttrykt støtte ovenfor Pride i offentligheten. 

Jeg er rett og slett helt satt ut her jeg sitter, for at en norsk rett skulle kunne erklære inhabilitet ut i fra de kriterier som her er fremlagt, skulle vitterlig ikke vært mulig.. 

Dommen..  

Jeg vil faktisk gå så langt som til å si at dersom tingrettens avgjørelse i denne habilitetssaken blir stående, vil det etter alle solemerker være rettsstatens endelikt. Selv kongen står fritt til å uttale seg støttende til de verdier som Pride representerer uten at det, så vidt meg bekjent, har avstedkommet med så mye som et ymt i retning av at dette er et politisk anliggende som han er forpliktet til å forholde seg nøytral til i det offentlige rom. Da må da for pokker en dommer kunne gjøre det samme uten at han skal erklæres inhabil i hht Bhattis angivelige rolle i masseskytingen i 2022 av den grunn!

Om vi følger denne logikken.. Hva vil da kreves for at en dommer skal kunne erklæres habil? – At vedkommende forholder seg nøytral til hvorvidt vold og drap er greit??

For at samtlige skal være på det rene med hva vi faktisk snakker om her, har altså Oslo tingrett gitt Bhatti medhold i at dommeren som var satt til å administrere den kommende straffesaken mot ham, Steinar Backe, er for inhabil å regne grunnet følgende uttalelser i Aftenposten:

«Motstand mot Pride går på bekostning av dem som blir trakassert, utsatt for
hets, vold og drap, kun for å være den de er». 

Videre skriver han at det:..

«..i debatten om pride virker å ha «sneket seg inn tanker om at dette er noe barn ikke bør utsettes for, og at dette har sin bakgrunn i forkvaklede ideer om at barn vil bli skadelig påvirket og forvirret».

Forhåpentlig finnes det ikke en dommer i Norges land som ikke kan si seg enig i Backes uttalelser. Det er tross alt snakk om grunnleggende rettigheter for norske borgere til å kunne leve sine liv etter eget forgodtbefinnende. – Altså en rettighet som, i følge med demokratiet og ytringsfriheten, utgjør selve fundamentet dette landet er bygget på! – For ikke snakke om den rettigheten som ligger til grunn for at Bhatti og hans likesinnede står fritt til å tilbe Allah ustraffet til tross for at denne religionen ikke er hjemmehørende i den norske kulturen..

Bhattis forsvarere, John Chr. Elden og Inger S. Zadig, klarer imidlertid å vri det hele til at Backes innlegg må forstås dithen at han stiller med en forhåndsoppfatning om at skytingen i Oslo var rettet mot Pride og det norske samfunnet som tillater homofile/skeive å leve ut sin legning.

HÆ!?

Visst faen må en da kunne gå ut i fra at Backe stiller med denne oppfatningen av motivet for den respektive terrorhandlingen når dette for lengst er blitt opplest, vedtatt og ugjenkallelig bevist i  rettssaken hvor Bhattis bestekompis, Zaniar Matapour ble idømt den strengeste straffen som har blitt avsagt her i landet siden unionsoppløsningen. Dette er jo ikke snakk om noen subjektiv oppfatning, men om rene, skjære fakta! At forsvarer-teamet skamløst kan lire av seg noe slikt er jo horribelt nok, men at vi altså har rettslige aktører i dette landet som kan gi de medhold på et slikt grunnlag, er rett og slett hinsides fatteevne. For å kunne avgjøre habilitetsspørsmål, burde jo det jo iallefall være et absolutt minstekrav at vedkommende faktisk har kjennskap til hva som faller inn under habilitetsbegrepet.

Kun noen få dager har gått siden Israel- og USAs angrep på Iran, og bare i løpet av denne korte tiden har diktatorduoen Vladimir Putin og Xi Jinping rukket å få kommet på banen med uttalelser så ‘far out’ at de kunne vært uttalt av ‘the dictator wannabe’, Donald Trump.. 

På bakgrunn av at ethvert diktatur som har eksistert siden Rommerrikets fall har vært en fiasko i hht alt fra innbyggernes levekår- til statens inntjeningsevne og økonomi som sådan- til forfatningens varighet, må en i det minste kunne gi Kinas Xi Jinping kred for å ha vært den som har kommet nærmest noe som kan minne om suksess. Nå er det selvsagt ingen suksess i betydningen av ordet, da demokrati er ikke-eksisterende, og menneskerettigheter fremdeles brytes over en lav sko. Men Xi Jinping har i det minste vært den reneste mirakelmannen hva økonomisk vekst angår ved at landet har gått fra å være for et u-land å regne til en økonomisk verdensmakt under hans ledelse. Og med en sådan boost på det økonomiske plan, følger selvsagt det teknologiske etter. Ut i fra det Xi Jinping altså har klart å utrette for den kinesiske republikk, har jeg, og antagelig mange med meg, gått ut i fra at den her karen i det minste scorer høyt på intelligensen.

Russlands Vladimir Putin kan så langt i fra skilte med tilsvarende meritter. Men ut i fra hvordan han fikk eliminert den demokratiske emningen som hadde vokst frem i landet etter Gorbatchov og Jeltsin nærmest i en håndvending, har han i det minste aldri vært ansett for å være uintelligent.

Følgelig har diktatorduoen vært ansett for å ha den nødvendige intelligensen- i tillegg til den nødvendige graden av psykopati som kreves for å kunne styre de to gigantene med jernhånd på stell.

Men dette inntrykket fikk seg noen durabelige skudd for baugen i helgen, i det de to uttalte seg om at deres fan-boy nr. én, USAs president, Donald J. Trump, besluttet at USA skulle joine Israel m.h.t å angripe Iran. (Hvis invasjon som altså var tema i denne utgivelsen påfølgende dag, og kan leses ved å klikke linken som er lagt inn innledningsvis). Både Putin og Xi Jinping sine uttalelser i anledning den respektive invasjonen var nemlig så blottet for selvinnsikt og generell innsikt at de faktisk befinner seg på Trump-nivå. – Og det verste er at jeg ikke overdriver et grann!

– Jeg siterer: 

«We oppose any act that infringes upon the sovereignty, security, and territorial integrity of other countries,” Xi said, adding that escalation is “not in the common interest of the international community.»

Om det var uttalt på norsk, ville det m.a.o blitt «Vi tar avstand fra enhver handling som bryter med de rettigheter som følger statlig suverenitet, sikkerhet og nasjoners plikt til å respektere hverandres landegrenser. Eskallering (av konflikt mellom nasjoner) tjener ikke det internasjonale samfunnets interesser.»

Det er jo ikke lenger snakk om kasting av stein i glasshus, dette her, men snarere skyting av kanonkuler! Han selv utviser jo null, niks og nada respekt for slikt som Taiwans landegrenser og den rett til suverenitet som følger! – Herregud, han evner jo ikke engang å akseptere sine egne innbyggeres naturgitte rett til herredømme over egne liv og legeme!

Her blir det regelrett paradoksalt hvordan en i utgangspunktet rettmessig uttalelse faller sammen som et forbannet korthus når den feier inn fra feil retning.

Og hans russiske diktatorpartner in crime følger opp kineserens mageplask med et tilsvarende. Til min overraskelse, var det russiske regimet regelrett småsutrete i tonen, noe vi vitterlig ikke er vant til fra den kanten. Istedet for den sedvanlige harde, høyst agressive og truende tonen, ble det uttrykt skuffelse i hht at de virkelig trodde på Trump som den fredsmekleren han utgav seg for å være. Putin uttaler videre at han er overrasket over at Trump valgte å joine Israel i dette væpnede angrepet på Iran i stedet for å innta meglerrollen, for med det å få stanset det respektive krigsutbruddet. Også fra den russiske siden, ble det altså tatt avstand fra invasjonen av en suveren stat, og bla, bla, bla. Nå uttaler jo Putin seg gjerne på russisk, så noe sitering ansees dermed for fåfengt, men dette er altså essensen av hva som utkom fra den kanten.

M.a.o fyres det løs med kanoner i det berømmelige glasshuset også fra Russisk side: Nok en i utgangspunktet uomtvistelig avstandstagen faller altså på steingrunn ved at avsenderens ord og handling står stikk i strid med hverandre. At Putin selv har satt alle kluter til for å frata Ukrainas rett til suverenitet uten å utvise så mye som et minstemål av respekt verken for den ukrainske stat, det ukrainske folks rett til å leve, og ikke minst sine egne landsmenns rett til liv, later til å ha gått ham hus forbi i dette anliggendet. Idiotkampen endte altså 1-1 i dette tilfellet, da både Xi Jinping og Putins uttalelser vitner om en totalt fraværende evne til å se hvordan egne handlinger og adferdsmønster står seg i forhold til andres. Videre utviser de to en tilsvarende ikke-eksisterende evne til selvkritikk, for ikke snakke om fraværet av evne til å se det store og hele bildet av den verdenssituasjonen hvor de selv innehar to av hovedrollene. Kort oppsummert, ender dermed de respektive avstandstagen i to så grassale ‘mageplask’ hvis idiotfaktor befinner seg helt nede på et gjennomsnitts Trump-nivå.

– Og om ikke annet, er det i det minste en typ bisarr prestasjon å klare å komme seg helt ned på et slikt uhåndgripelig bunnivå..

Allerede som barn lærte jeg at når det er en som konstant kommer på kant med andre, er det som regel vedkommende selv det er noe ‘galt’ med. Og ut i fra det jeg har erfart og bevitnet i ettertiden, har dette vist seg å ha en så til de grader høy treffprosent at en i slike tilfeller trygt kan ha dette å gå ut i fra som utgangspunkt. 

Dette gjelder ikke bare enkeltpersoner, men også alt fra mindre grupperinger til nasjoner. På bakgrunn av dette, er det på høy tid å gå Israel nærmere etter i sømmene.. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Et mål til irritasjon 

I all den tid som har gått etter 2.verdenskrig, har vesten stått last og brast ved Israels side. Først for et par år siden ble det reagert med en merkbar murring i forbindelse med denne nasjonens gjøren og laden. Det vil altså si at det måtte et rent folkemord til for at en hørbar andel av vestens befolkning skulle reagere. Så langt jeg evner å se, burde det definitivt vært stilt spørsmålstegn ved deres angivelige uskyld for lenge siden, for Israel har vært i konstant krig siden 1945. Her følger en oversikt slik at samtlige vil være på det rene med hvilket omfang vi snakker om her: (Kilde: Wikipedia)

Store kriger: 

Krig	nasjon/allianse 1	nasjon/allianse 2	Resultat
Den første arabisk-israelske krig (1948–1949)	Israel	Egypt  Irak  Transjordan  Syria  Irregulære  Libanon	Den arabiske invasjonen av Israel ble slått tilbake. Israelsk territorium ble utvidet.
Suezkrisen (1956)	Israel  Storbritannia  Frankrike	Egypt	Israelsk okkupasjon av Sinai (til 1957). FN-styrker ble utplassert på Sinai til 1967.
Seksdagerskrigen (1967)	Israel	Egypt  Jordan  Syria  Irak	Israelsk okkupasjon av Sinai, Vestbredden, Gaza og Golanhøydene.
Utmattelseskrigen (1969–1970)	Israel	Egypt  Sovjetunionen	Israel beholdt kontrollen over Sinai.
Jom kippur-krigen (1973)	Israel	Egypt  Syria  Irak	Den arabiske invasjonen av Israel ble slått tilbake.
Første Libanon-krig (1982–1985)	Israel  Libanesiske front SLA	PLO  LNM  Syria Hizbollah	PLO trakk seg ut av Libanon. Israelsk sikkerhetssone i Sør-Libanon (til 2000).
Andre Libanon-krig (2006)	Israel	Hizbollah	Økt støtte til et militært svekket Hizbollah, utvidelse av UNIFILs mandat, Libanons væpnede styrker deplojerte i Sør-Libanon.
Gaza-krigen 2014 (2014)	Israel	Hamas	Over 2 000 palestinere drept ifølge offisielle israelske tall.
Krigen i Gaza (fra 2023) (2023–nå)	Israel	Hamas	Pågående.

 

Mindre kriger og internasjonale konflikter:

Krig	land/ allianse 1	land/ allianse 2	Resultat
Første intifada(1987–1992)	Israel	UNLU  Hamas	Bidrog til signeringen av Oslo-avtalen
Andre intifada (2000–ca. 2005)	Israel	PLO  Hamas	Konstruksjon av sikkerhetsbarriere. Trakk jødiske nybyggere ut av Gaza.
Gaza-krigen (2008–2009)	Israel	Hamas	Usikkert

Altså.. Jeg skjønner at Israel er omgitt av nasjoner som vitterlig ikke er av de enkleste å forholde seg til, for all del! Samtidig er og blir denne listen så alt for lang til at det kun er alle disse andre lendene som kan klandres, med Israel stående igjen som den uskyldsrene som ikke har hatt annet valg enn å ty til våpnene.

Og nå har de altså klart kunststykke å overgå seg selv ved å angripe Iran mens de samtidig holder den uendelige krigføringen mot Hamas gående. At det er nettopp Iran de har sett seg ut som sitt siste sted å forårsake blodbad, gjør jo atter igjen at en reaksjon fra oss i vesten sitter forbannet langt inne. For samtidig som Iran blir angrepet, har det jo også blitt et enormt fokus på borgernes kamp mot det skrekkelige regimet som råder der nede. Vi ønsker jo ikke noe annet enn at det fundamentalistiske diktaturet med dets respektive sharia-styre skal gruslegges!

Greia er imidlertid at også de verste tyrannier kan bli ofre. Det fikk vi jo bla.a demonstrert til fulle da de allierte med USA i spissen urettmessig gikk til angrep på Irak, hvor diktatoren Sadam Hussein ble fanget og henrettet. Hussein hadde tyrannisert sitt folk på verst tenkelige vis, hvorav jeg også har fått førstehåndsberetninger fra folk som har klart å rømme med livet i behold. Når det er snakk om slike  regimer hvis tyranni er hinsides fatteevne, overskygger jo ønsket om at dette knuses alle shady motiv som måtte ligge til grunn for at så skal skje. Og nå har altså USA, med sin sosiopatiske “fredselsker” av en president i spissen slått sine pjalter sammen med Israel og gått til krig mor Iran, hvorav motivet denne gang er mistanke om produksjon av atomvåpen. (Jepp, det er m.a.o nøyaktig samme historie som gjaldt for Irak, bare at kjemiske våpen er byttet ut med atomvåpen).

Ut i fra de uttalelser jeg har lest og hørt fra de som faktisk opprinner fra landet, later det til at motstanden mot det sittende regimet har nådd dithen hvor de rett og slett gir faen i motivet, bare regimet jevnes med jorden, og de er jo tross alt de hvis ord må tillegges desidert mest tyngde i dette anliggendet. Dessuten har iranerne noe i seg som man ikke finner i tilstrekkelig grad hos f.eks iranerne og afghanerne; De tar stadig større avstand fra religionen hvis tyranni de har levd under, i tillegg til at de gjengs over er villig til å ofre absolutt alt, og utsette seg selv for hva som helst for å frigjøre folket. M.a.o er det meget sannsynlig at dette angrepet vil ende godt for befolkningen til syvende og sist.

Men ikke desto mindre, så endrer ikke dette på noen måte det faktum at Israel også bærer en stor del av skylden for at midtøsten har vært et eneste stort krigshelvete i 80 år til ende. – Og Israels statsminister, Benjamin Netanyahu sørger jo for å dunke den berømmelige sistespikeren ned i den metaforiske kisten hva sympati angår ved å gå ut med sitt personlige offer oppi dette her; Nemlig at sønnen hans er blitt nødt til å få bryllupsfesten sin utsatt!..

Norge er et land med skarve 5.5 millioner innbyggere, mens f.eks vår enorme nabo i nord-øst, -altså Russland, teller 145 millioner, og strekker seg hele veien til Nord-Korea i sør. 

På bakgrunn av dette, får jeg det bare ikke til å adde opp at Norge skal være bødt til å stå registrert med tre(!) offisielle språk i de internasjonale registre, mens russerne klarer seg fint med dette ene; Russisk. Og det desidert mest idiotiske oppi dette her er selvsagt ny-norsk, -eller norsk sidemål, som det offisielt heter..

Mangler tilhørighet

Nynorskordlisten på bildet over kunne vært den jeg hadde på videregående. Det kan jeg imidlertid med sikkerhet si at det ikke er, – og grunnen til det, er at min gikk på bålet som ble fyrt opp ved vannkanten hjemme hos meg etter avlagt eksamen. Men også min- liksom de fleste av mine medelever sin hadde fått påskrevet de samme tre bokstaver som gjorde at den ble hetende ‘Spynorsk mordliste’ som benyttes i dag. Og mens jeg i dag stort sett tenker tilbake på sånt fjas jeg hadde fore i skoleårene som barnslig, tåpelig og pinlig lite gjennomtenkt, står jeg stø som en påle bak den regelrette avskyen jeg følte over å påtvinges nynorskfaget den dag i dag.

Her skal det i all rettferdighet sies at jeg nok på langt nær er så knyttet til det norske språlet i sin helhet som hva tilfellet er for folk flest. For mitt vedkommende, er språk utelukkende et verktøy til å formidle- og motta informasjon fra andre, med den følge av at verdien av et språk i mine øyne øker proposjonalt med rekkevidden det har. Kort oppsummert, vil det i praksis si at dersom jeg hadde valgt å få barn, ville disse sagt ‘mummy’ i god tid før ‘mamma’, for å si det sånn. Denne norsken hadde jo imidlertid vært å kunnet leve med, i det minste, når en praktisk talt får engelsken inn samtidig, og dermed fungerer kommunikasjonsmessig også utenfor denne lille andedammen. Men når den nevnte andedammen altså snevres ytterligere inn av grunner som etter alt å dømme kun er lingvistikkens yppersteprester som forstår seg på, så blir det rett og slett alt for drøyt.

Selv unngår jeg nynorsk etter beste evne. Først og fremst, fordi det er forbannet slitsomt å lese når det er en betydelig andel ord man ikke forstår i den respektive teksten.

Som nevnt over, har også jeg gjennomgått undervisning i dette målføret. Men grunnen til at jeg fikk karet til meg en OK karakter i sidemålsfjaset var at jeg var god til å skrive stil, og hadde fått med meg sånt som eg, ikkje, ar/ane-endelser og bruk av diftonger. – Ikke at jeg kunne betydningen av ord som f.eks ‘vêr’ (hvis e altså er plassert under et tak som jeg ikke engang vet om lar seg oppdrive på det her tastaturet, og betyr ‘vær’. Kun en bokstav skiller dog her, men denne er dog så borti hampen at ordet er ubegripelig uten kontekst), ‘medan’ (som betyr ‘imens’), ‘ytst’ (ytterste), ’til dømes’ (som ikke har den minste ordlikhet med for eksempel), osv, osv.

Denne diftongsmørja av et mål tas det altså for gitt at er forståelig for alle og enhver kun i egenskap av å være nordmann, så her er m.a.o ingen oversettelse eller teksting. Slikt som svensk og engelsk, derimot, skal man på død og liv oversette, og jeg mistenker at det neppe har med manglende forståelse å gjøre, men snarere pga. at de ikke er del av den norske språktrioen. Utkommet blir dermed at vi ender opp med en haug av engelsk- og svenskspråkelige program, etc hvor teksten kun er til irritasjon og derav fjernes, for så at den nynorsken hvor en faktisk kunne hatt behov for en oversettelse, forblir ubegripelig der det ikke lar seg gjøre å få betydningen ut av konteksten.

Vel vitende om risikoen for å bli uglesett av en betydelig andel vestlendinger, for ikke snakke om at dette her antagelig er et i-landsissue på linje med Kim Kardashians tapte øredob, tillater jeg meg allikevel å gå ut offentlig med at denne nynorsk-greia er jævlig irriterende. Og nå har vi jo kommet dit hvor de ikke engang benytter målet på vestlandet! I den grad det fremdeles benyttes av en og annen i områdene rundt Bergen og Stavanger, er det i en kraftig moderert form, der det kun er lagt inn noen diftonger hist og her- i tillegg til ei og ikkje. Følgelig har vi ikke lenger engang befolkningen i de grisgrendte strøk rundt og imellom vestlandsbyene å ta hensyn til i dette anliggendet!

Dessuten er det jo rett og slett flaut at Norge, med sine latterlige 5.5 millioner innbyggere ikke evner å stille med ett offisielt språk (jepp, jeg vil også samisken til livs som offisielt norsk språk, og heller oppføres i samisk fellesskap på tvers av landegrenser), når dette fint lar seg gjøre i tett innpå ethvert annet land. – Og som kjent har jo tett innpå ethvert annet land en langt større befolkning enn vår, liksom de fleste nasjoner også strekker seg over et større landområde enn kongeriket Norge.