Den avskyen og den skammen jeg føler ovenfor den omdiskuterte bestemmelsen om at dyr ikke gis adgang til tilfluktsrom er ubeskrivelig. Men selv om dette er det følelsesmessig vanskeligste emnet jeg noensinne har tatt opp, gjør den rollen jeg har påtatt meg som meningsytrer det til en absolutt nødvendighet at det ikke får passere uadressert..
Fredsprisvinner Donald Trump!?
I anledning denne problemstillingen, kan jeg like godt meddele at sannsynligheten for at jeg vil gå fra ‘the pels’ angels’ dersom det skulle oppstå en situasjon der denne bestemmelsen gjør seg gjeldende i praksis, er tilsvarende den som råder for at en forelder/besteforelder skulle etterlatt sitt/sine barn. M.a.o er det ikke engang en sjanse i helvete for at så skulle skje. Hva andre måtte syntes, tro, tenke og mene, er min sannhet like forbannet den at dette er de individene på planeten jeg kunne ofret livet for. Det hele koker ned til noe så såre enkelt som at det har fint lite å si om en eventuelt skulle berge livet dersom prisen en må betale for dette ikke er til å leve med..
Men mine følelser og mine valg er forsåvidt ikke relevant for andre enn meg selv. Saken som sådan, angår imidlertid oss alle, som mennesker.
Altså..
I erstatningsretten, har vi et fenomen som går under betegnelsen ‘objektivt ansvar’. I motsetning til det felles ansvaret som en lett kan forledes til å tro faller inn under her grunnet ordlyden, så innebærer dette at en i gitte situasjoner stilles til ansvar for en hendelse en faktisk ikke er grunnet i uoppmerksomhet- eller på annet vis kan klandres for. Årsaken til at en allikevel sitter igjen med ‘smellen’ for det intrufne, er simpelthen at den som stilles til et slikt ansvar er den som er nærmest til å bære risikoen.
Om vi f.eks tenker oss et hus som er sikret og vedlikeholdt etter alle kunstens regler, men allikevel, -mot alle odds, så faller allikevel en takstein ned i hodet på en tilfeldig forbipasserende. Da er altså huseieren den som ansees nærmest til å bære ansvaret for den påførte skaden, selv om h*n overhodet ikke kan klandres. På samme vis er en ansvarlig for alt av skade som forårsakes av ens bil, og ikke minst ens barn og ens dyr.
Så hvor vil jeg med dette her??
Dersom (gud forby) Norge skulle angripes av en fremmed makt og alarmen uler i hht at tiden er inne for områdets befolkning å søke tilflukt grunnet bombeflyene som er på full fart inn mot området, så er jo dette vitterlig utenfor din og min kontroll. Ingen av oss kan dermed klandres for den skaden dette angrepet forvolder på noen som helst måte.
MEN..
På bakgrunn av dette her, så er da vi, rett og slett i kraft av å være mennesker, i det minste nærmere å bære ansvaret for det faenskapet det tross alt er menneskeheten som forvolder! Allikevel har altså våre ’emminente’ styresmakter hva som er best uttrykt med det engelske ordet impudence (hvis betydning er en blanding av arroganse, respektløshet, frekkhet og selvopphøydet i begrepenes mest ufyselige betydning) til å devaluere deres liv så til de grader at de ikke engang får innpass i beskyttelsesrommet for en livsfare det tross alt er mennesker som står bak!?
Det er så forbannet skammelig å forholde seg til at det er fysisk smertefullt. Og det blir vitterlig ikke noe bedre av at det ikke engang syntes å være i tråd med flertallsviljen!
Og her kommer garantert argumentet som går på de ‘stakkars’ allergikerne..
Her må jeg bare beklage til de som er like ved å tråkkes på tærne, -og det med høyhelte sko i tillegg; Tåler man ikke dyr, er man faktisk, når alt kommer til stykket, allergisk mot livet på planeten, da dette tross alt i stor grad består av pelsdyr. Om så er, er det allergikeren som er nærmest til å ta den smellen, og iallefall ikke den/de vedkommende er allergisk mot. Jeg er fullt klar over at dette er kontroversielt, men like fullt er det den sannheten som fremkommer i det en evner å få skviset hodet såpass ut av egen bakdel at en iallefall evner å få et minstemål av perspektiv i hht verden som en helhet.
Dersom det så er plassen det står på, sendes i såfall ‘the pels’ angels’ inn i mitt sted. Uansett er det iallefall ikke snakk om at jeg etterlater de for selv å søke tilflukt i et bomberom. Og om så en ikke har ansvar for dyr selv, så bør man i det minste kunne oppvise et såpass minstemål av verdighet. Ærlig talt..