Jepp, du leste faktisk riktig. Så til de grader langt har altså ‘the furry 5’ fjernet seg fra sin naturlige rovdyr-natur at 4 av de 5 ikke bare er de eneste katter jeg noensinne har hørt om som ikke utviser så mye som et hint av interesse for å jakte noe som helst, mens den femte har ett og annet skjeldent øyeblikk. For det har seg nemlig så at Pepsi på toppen av det hele er redd for mus!.. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Furry selfies!

Som sagt, så har i det minste Dolly ett og annet sporadisk innfall der hun finner det for godt å ‘bidra til kosten’ med et bytte. Som regel kreves det en viss utfordring for at denne interessen skal vekkes, så det har blitt noen ekornepisoder i tillegg til fugler av ymse slag. Mus, derimot, blir for lett. Men en skjelden gang hender det at det kommer ei mus også. Men mens de borderline umulige byttene, som f.eks ekorn og større fugler etter alt å dømme kverkes umiddelbart, i det de blir presentert med hodet i en stilling man ikke finner hos de levende, for å si det sånn (- hvilket iallefall settes stor pris på i hht ekornene). Men de gangene hun kommer med mus, derimot, er det snarere et leketøy hun ser seg selv bidra med enn til matvarebeholdningen. – Og da sliter jo selvsagt jeg litt i hht at en på den ene siden skal prise katten for jobben den har gjort, mens en på den andre siden har ansvaret for å få avsluttet det stakkars byttedyrets lidelser asap..

Dolly er den eneste av disse angivelige rovdyr og mesterjegere som kan finne på å jakte noe som helst per d.d.

Gudskjelov har Rusken bort i mot nulltolleranse for både musepip og medkatter som svinser og svanser rundt ham, slik at det hele er over så snart spetakklet med katt- og mus kommer innenfor hans rekkevidde slik at han får klasket til den musen en gang for alle. Et poteklask fra en katt høres kanskje ikke så fryktinngytende ut, selv ikke for en mus, men når den respektive poten som klasker den rett i veggen er av et såpass kaliber at den dekker hele håndflaten min, så blir det brått av et helt annet kalliber! Ruskens størrelse er nemlig såpass at han ville grenset til mellomstor hund!

Men så skulle det altså skje at musen ble bragt inn i stuen uten at Rusken var inne.. Tufsa og Knert våkner riktignok opp fra sløvingen på sine respektive plasser, men tilsynelatende kun fordi de lurte på hva pokker det gikk av Dolly. Pepsi, derimot, blir imidlertid hakket mer nysgjerrig.. For mens de andre i det minste hadde en viss jaktinteresse en liten periode i sin pure ungdomstid, har Pepsi aldri jaget noe som helst i sitt 5 1/2 år lange liv. Og den svært så begrensede jegervirksomheten forøvrig tatt i betraktning, så var hun, tro det eller ei, helt i det blå hva dette søsteren kom trekkende med inn i stuen kunne være for noe..

Søsteren Pepsi, derimot, som jeg er overbevist om ville plassert blant topp 10 av verdens mest atypiske katter om det fantes en slik kåring, har faktisk aldri jaktet et bytte i hele sitt 5 1/2 år lange liv..

Selv var jeg i ferd med å trekke et lettelsens sukk da det lot til at kattens lek med noen levende mus iallefall lot til å være over før jeg fikk grepet inn. Dollys interesse lot også til å falle som en stein på dette tidspunktet, i det hun legger den fra seg, for så å trekke seg litt tilbake, hvor hun ble stående å se om det kunne være noe mer å hente, for å si det sånn. Pepsi drister seg så bort til dette her som søsteren har lagt fra seg, for så å våge seg bortpå med poten.. Hun skvetter imidlertid tilbake som et prosjektil, og hadde allerede rukket å få full piasavakost av pelsen før hun nådde gulvet i landingen i det musen atter igjen våkner til liv med et pip og rykker til. ‘Pepsen’ befinner seg i sjokktilstand der hun står sidevent i full forsvarsmodus og frese, med ører liggende paddeflatt bak på hodet, og pelsen like strittende som en sånn der australsk pinnsvin -sak.

Fra Ruskens ståsted, faller det ikke i god jord når de andre skaper sånt her ståhei i heimen. Å bli vekket opp fra sin døs i lugn og ro med mas og styr, er i det hele tatt bare helt ‘blæh’..

Jeg hadde jo opp til da tatt det som en selvfølge at samtlige arter fra naturtens side instinktivt kjenner igjen hva som er for mat å regne for den respektive arten, og at mennesket var den eneste av disse som har klart å tape denne evnen, sammen med så mange andre av våre opprinnelige overlevelsesinstinkter. Riktignok hadde jeg jo selvsagt forlengst fått merke at bortskjemte ‘fur-babies’ utvikler en svært så påtagelig kresenhet, men det hadde allikevel aldri vært i mine tanker at de skulle kunne fjerne seg så til de grader fra sin natur at de brått viste seg å ha en fobi for det som fra naturens side er ment å utgjøre hoveddelen av kosten!

En stk. uber-stolt pusefrøken som etter adferd og kroppsspråk og dømme later til å tro at den Pepsi-skapte viraken er grunnet i ren- og skjær begeistring..

Men Ikke faen om ‘Pepsen’ nærmet seg den saken igjen! Det hele kulminerer jo da med at jeg bare må prioritere panisk katt fremfor døende mus (som så skulle vise seg å faktisk være død etter dette siste ‘sprellet’). For med en gang jeg tok henne opp, så var det åpenbart at dette her ikke bare var snakk om å skvette. Dette var nemlig en pus i panikktilstand, for hun klamret seg fast mens hun skalv som et aspeløv..

Oversatt fra kattespråk til norsk, betyr en slik vridning på ørene at det er en lettere krenket/forurettet ‘pusers’ en har med å gjøre.. 

Det hele var altså regelrett surrealistisk. Der sto jeg altså med en skjelvende katt på armen og en nylig avdød mus på gulvet, og det absurde i situasjonen gjorde det selvsagt umulig å holde latteren inne. Jeg vet ikke hvordan det er med mine katter, men ‘the furry five’ reagerer på latter. Vanligvis ‘våkner de til live, og blir nysgjerrig på hva som avstedkommer med disse lydene. Hva de forbinder det med, har jeg selvsagt ikke noe (eksakt) svar på, men de viser iallefall med all tydelighet at det er noe positivt ladet. Men Pepsi, som begynner å roe nerven med en gang hun blir løftet opp i god høyde fra museliket, er åpenbart av den oppfatning at disse gladlydene ikke er hjemmehørende i det scenarioet som nettopp har utspilt seg, så mens panikken går ut av systemet, så kommer krenkelsen inn i dennes sted. Så det var både stolthet, fornærmelse, tilfredshet over gjeninntatt ro og orden i heimen, og lettere forvirring over hva som foregår blant de lodne bøllefrø i det musen blir skuffet opp på en reklame-blekke og fraktet til sin ‘siste hvile’ inne i ‘bushen’ på baksiden av huset.

Knert er vel den som må sies å være unskyldt for sine avvik fra en betydelig del av det som er naturlig adferd for sin art, i og med at han er blitt flasket opp- og oppdratt av meg fra han ble funnet, og kjørt hit anslagsvis 3 uker gammel. De andre har riktignok bistått på det mest forbløffende vis, men siden naturlig adferd vitterlig ikke er noe som vektlegges nevneverdig i denne lodne gjengen, så har han m.a.o ikke blitt skolert i konsten å være en katt. Han ble dermed stående i full forvirring som vitne til det hele, for så til slutt å våge seg bort for å sjekke om den ‘Pepsen’ han kjenner er tilbake..

Selv om det hele var en hysterisk seanse, er det allikevel utvilsomt av det gode at det råder en unison distansering fra sin respektive natur med tilhørende latskap blant ‘the furry five’, slik at det minimalt med jegervirksomhet i hverdagen.