Vel vitende om hvor latterlig- for ikke snakke om borderline mentalt tilbakestående jeg vil fremstå ved å innrømme det, har jeg faktisk kviet meg skikkelig for å skrive dette innlegget, da denne publiseringen på ett eller annet forskrudd vis gjør det endelig..
Det har seg nemlig så at Bunny-Blue ikke lenger er i blant oss. Fredag kveld, mens jeg var på jobb, ble den lille blå nemlig bokstavelig talt kastet til ulven av hva som må sies å være det reneste tøydyrfientlige mannfolket, med det uungåelige utkommet at det endte i det reneste bomullsbad..
Bunny-Blue, 2020 – 2024..
Det verste er at da jeg omsider lot merke til at den lille blå ikke lenger satt på sin vante plass, var det allerede gått flere dager. Følgelig får jeg riktignok en mer eller umiddelbar tilståelse av hovedmistenkte, men dog med et totalt fravær av uttrykt skyldsfølelse over det han hadde gjort. I følge avhørsforklaringen insisterte han nemlig på at så visst ikke kunne vite at akkurat denne leksaken ikke var plassert der på vent, som siste del av et lager, for å bli overlevert Lea.. *ehh* -ulven etterhvert som de allerede overleverte plushlekene ble massakrert..
Den uttrykte kynismen sjokkerte meg helt inn i beinmargen, for hvordan kan det ha seg at et menneske er så til de grader avstumpeyt at h*n ikke evner å skille mellom de tøydyr som er reinspikkede leksaker og høyst levende tøykaniner!??
Jeg må understreke at den respektive ‘ülven’ overhodet ikke kan klandres for det inntrufne
Og det skal faktisk vise seg at det enda verre skal bli.. For i det plush-badet var et faktum, og det dermed, i følge siktedes forklaring, fløt av hvite bomullsdott.. *ehh..* bomullsinnvoller over hele leiligheten, så har siktede rett og slett gått hen og kastet levningene.. -KASTET, folkens! – KASTET!! – I SØPLA!!! Rubb og rake, fra bomullsinnvoller til den blå tøyfillen som nå, i sin sønderrevne tilstand var tett opptil flat som ei fregne, var på det mest kaldblodige vis blitt feid opp og pælmet ut, for så at jeg adder til elendigheten ved ikke å oppdage bortfallet før søppelbilen har vært her, hvis arbeidere dermed intetanende gjort seg skyldig i å besørge at det siste leddet i elendigheten er et faktum, ved å frakte levningene av det som altså inntil nylig var en tøykanin til søppeldyngen som hans endelige hvilested..
La oss avslutningsvis avholde en 5-6 sekunders tilnærmet stillhet for den avlidende..
~ Pårørende mottar skamløst alt av blomster og gaver som måtte tilkomme i anledning tølykaninen Bunny-Blue’s bortgang med takksigelser og glede ~
(- ei heller pengegaver er å forakte for de som eventuelt måtte føle for dét..)
R.I.P. Bunny-Blue 😢
*Bøyer hodet ærbødigst mens blikket slås ned mot marken, -hvorpå munnen så vidt kan skimtes i det den utformer et lydløst ‘takk’.. Vurderer et øyeblikk å gjøre korsets tegn over brystet for å toppe dramaturgien (eller hva det nå heter), men innser umiddelbart at dette nok vil være i overkant, ens så til de grader offentliggjorte avstandstagen til religion tatt i betraktning..* 😀 😛 😀
Omsorgssvikt!! 🐰
Definitivt! (- Og det så til de grader også, egentlig!) *haha* 😛 😛 😀
– Nå er det imidlertid en viss sannsynlighet for at den lille blå kan dra en ‘fuglen Phoenix’, her, i form av å reise seg.. -Om ikke akkurat fra asken, så i det minste ut fra fabrikken og inn på (ev.) utsalgssted, for så å gjenoppstå som Bunny Blue etter å ha foretatt et bildesøk i hht hvor et slikt befinner seg i verden.. Dette forutsetter jo selvsagt at den respektive tøykaninarten fremdeles er i produksjon.. 😀
neeei Bunny 🙁
Ja, jeg skal ærlig innrømme at jeg var langt i fra imponert over de vurderinger som fremkom i forbindelse med den respektive tilståelsen da det intrufne kom meg for øret, for å si det sånn 😛 😉
Åååå, nei!! Sånne må man an passe godt på 😯 Salt og Pepper har heldigvis overlevd nå 8-10 år tror jeg. Noen runder i “badeland” og besøk hit og dit. Jeg har stor forståelse for din fortvilelse 😕
Ja, det er jo utvilsomt en tøydyrtragedie uten sidestykke dette her. Men når alt kommer til alt, var det vel etter alt å dømme kun et tidsspørsmål før den lille blå ville endt i det respektive hundenebbet på ett eller annet vis uansett, da kattene har en hyppig frekvens på å dytte ned ting til henne som hun ikke selv får fatt på, så.. 😛 😛 😛
nei å nei 🙁 det er det som er risikoen når “uskyldige” får teften av en lekker bunny-blue…..
I retrospekt ser en jo helt klart at denne leiligheten overhodet ikke er egnet som trygg bolig for verneverdige tøydyr,.. 😉
En kopi kan så klart aldri i verden erstatte originalen. Men finnest det noen her i denne store vide verden som kan klare å hekle, strikke eller gudane vite hva hun kan finne på å prøve av utrolige ingerferdigheter må det være Vibbedille. Dette var et hint. 😉
Vibbedille lager såvisst helt fantastiske ting, -hvilke jeg har selvinnsikt nok til å innse at overhodet ikke bør innenfor dørene i dette galehuset. Uansett plassering er det nemlig en overstadig risiko for at den blir dyttet ned fra plasseringsstedet, og derav rett inn i et ventende rovdyrgap, og en sådan risiko for tilsvarende massakre av noe håndlaget på tøydyrfronten, ville vært like respektløst som dyrt.. *hehe*
Oj da.. og den som var så søt <3
Definitivt. Men i Leahs øyne, må en nok bare innse at et tøydyr et tøydyr 😉