Reklame | Adviral
Det krever så langt i fra noen ekspertise hva ansettelsesintervjuver angår for å skjønne at en eventuell ansettelse er avhengig av at spørsmål som på hvordan en takler kritikk besvares med noe tilsvarende; ‘Jeg har lært meg å verdsette konstruktiv kritikk, da denne utgjør den viktigste kilden til den selvinnsikt som kreves for å kunne utvikle seg, både faglig og som menneske..’
..Ja, hadde det bare vært så vel..
Det ville jo vært svært så ønskelig, for ikke snakke om gunstig på alle tenkelige måter om en faktisk hadde taklet kritikk i hht den fremstillingen en gir av seg selv på et jobbintervjuv!
For fleste av oss, innebærer jo det bildet en serverer intervjueren på dette punktet en solid oppgradering av de faktiske forhold. – Ikke sånn og forstå at det nødvendigvis er en bevisst løgn tvers igjennom, da vi har en tendens til å anse oss selv som vesentlig flinkere til å takle, -og derav nyttiggjøre oss av kritikk enn det vi i realiteten er. Når vi blir fremlagt et spørsmål som går på hvordan vi takler kritikk, tilsier jo settingen at dette dreier seg om konstruktiv kritikk, og siden ordet ‘konstruktiv’ er så positivt ladet [i sammenhengen], påvirker dette i vesentlig grad det selvbildetbildet som manes frem for vårt indre.
Når ordet ‘konstruktiv’ legges til kritikken, innebærer dette en kraftig ‘boost’ i hht det å ilegge begrepet en positiv betydning. Fra å være et relativt negativt ladet begrep i seg selv, med assosiasjoner til alt fra kritikerslakt i media til det å bli ‘hakket på’ i dagliglivet slik at det i sin værste form er å betrakte som regelrett mobbing, gir tilføyelsen av konstruktiv i stedet begrepet en udelt positiv betydning. Istedet for sårende og ydmykende negativitet rettet mot ens person, maner tilføyelsen av ‘konstruktiv’ frem et bilde av noe tilnærmet en bagatellmessig uvane bli påpekt nærmest i en bisetning, og foreslått gjort annerledes for faktisk ytterligere å kunne tilføre/finspisse vår fortreffelighet.
..- Satt på spissen!..
Men dog ikke så langt ut på spissen som en skulle tro. For et annet typisk menneskelig vrengebilde, er nemmelig blindheten, -eller i det minste nærsyntheten, hva angår egne feil & mangler. -Og det er nettopp her skoen trykker..
Selv om kritikken er aldri så konstruktiv, faller den svært skjelden i tråd med det nevnte svært så idylliske bildet vi har på dette. Kritikk har nemmelig en lei tendens til å blottstille oss ovenfor de feil & mangler som foreligger ved oss selv, noe som igjen utløser forsvarsmekanismen vår. -For like fullt som vi gjerne stuer de nevnte negativer så langt bak at de glir inn i underbevisstheten, setter det plutselig å måtte face disse i gang en forsvarsmekanisme, hvor vi instingtivt ønsker å forsvare oss. Ifølge denne mekanismen, er det vi har blitt presentert i bunn & grunn feilaktig.
For let’s face it: Kritikk på arbeidsplassen, går jo f.eks gjerne på utkommet av vår innsats, hvorav det hele koker ned til en form for fagelig udyktighet/uvitenhet/mangel sammen med en egenskap som ligger i vår person; Eksempelvis har en den reduksjon i effektivitet som foreligger ved mangel på struktur, – at det er mangler ved nøyaktigheten, som i værste fall insinuerer regelrett slurv, og/eller mangler ved fagkunnskapen som gjør at selve oppgaven(e) ikke utføres/er utført godt nok, m.m
Her finnes med andre ord knapt noe som er fritt for de faktorer som går på stoltheten og sårbarheten løs, og derav trigger den nevnte forsvarsmekanismen. Om kritikk i det store & hele var av typen jeg selv mottok her om dagen, som gikk på at vaskingen av speilene i treningssenteret kunne effektiviseres ytterligere om jeg brukte enda mer papir om gangen.. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg, så vel som stort sett alle andre ville vært racere på kritikk om dette var prototypen, for å si det på den måten.
Men realiteten er dog slik at kritikk av denne typen knapt omfattes av begrepet. Å få kritikk er ytterst skjelden noen hyggelig opplevelse, og vår umiddelbare reaksjon, er som oftest at den er uberettiget og urettferdig. Reaksjonene som følger er derav at vi blir opprørte, sinte, og/eller lei oss, -det være seg om vi viser det, eller ei.
For meg personlig, er den værste kritikken den som sårer, og derav gjør at en blir lei seg, fordi dette er hva jeg har vanskeligst for å skjule, og derav gjør at jeg eventuelt blir mindre skikket til å gi min side av saken. Sinne, derimot, er jeg flink til å kanalisere inn i rett utløp. Jeg er både flink til å skjule det om nødvendig, i tilleggv til at det er ideelt hvor det er nødvendig å få formidlet mitt ståsted. For denne forsvarsmekanismen vi har er faktisk ikke bare den negatyive greia som gjør oss overfølsome, og ikke minst gjør oss mindre kapable til å se sannheten i øynene. Det er nemmelig vel så viktig som noe annet å evne å forsvare seg, dog på en behersket og sakelig måte, der kritikken føles gal. For det er nå engang ikke all kritikk som er berettiget. – Så langt derifra! Kritikk kan være fullstendig, såvel som delvis feilaktig, og dette er det faktisk ganske viktig å få rettet opp i, spesielt i yrkeslivet. Uansett setting, er det greit å få satt ting på rett plass, om ikke annet så for ens eget forgodtbefinnende, da det aldri føles greit å bli sittende igjen med ‘svarte-per’. De fleste av oss har jo en sterk iboende rettferdighetssans som i bunn & grunn består i den formen som fikk oss til å reagere på urettferdighet som barn. Blir en urettferdig behandlet, klandret og/eller kritisert uten at en får talt ens sak, og rettet opp i det, gir det en svært vond følelse som kan bli hengende igjen lenge. I værste fall, går det så langt at den forulempedes tillit til andre mennesker, det være seg en bestemt gruppe eller i sin helhet..
Når det er sagt, er det imidlertid vanlig at ens umiddelbare reaksjon etter å ha mottatt kritikk, er nettopp at denne er både feil & urettferdig, men at vi, etter at det hele har fått sunket i noen dager, blir nødt til å bite i det sure eplet og innse at kritikeren dog hadde et poeng likevel.. Det er med andre ord vel så viktig å vente med å ta det opp til en har kommet på det rene med hva som eventuelt var berettiget, hva som var uberettiget, og hvorfor [hvilket er glimrende om kan dokumenteres på ett eller annet vis], for ikke snakke om at en selv og situasjonen i i sin helhet har fått roet seg såpass at de involverte evner å snakke om det intrufne på en rasjonell & saklig måte. Lar det seg av praktiske årsaker ikke gjøre å vente med å forsvare seg, er det særdeles viktig at en virkelig anstrenger seg for å være så rasjonell og objektiv som det lar seg gjøre. Da har en i det minste en grei sjangse til en delvis oppretting av eventuell feilrettet kritikk..
Lett er det imidlertid ikke å komme noen vei med å ta en slik diskusjon der & da. Kritikk, om den så er aldri så berettiget & konstruktiv, er et av de mest ‘touchy’ sidene ved oss mennesker. Dette er et område hvor følelsen av såret stolthet & ego virkelig evner å smokke den rasjonelle tankegangen rakt ut på sidelinjen. Det ligger rett & slett til oss å ta kritikk personlig, uansett hvor lite berettiget dette måtte være. Bedre blir det jo ikke når en også tar det faktum at kritikereen også ofte kan være mer eller mindre anterert/oppskaket i det kritikken faller. Dette er jo gjerne tilfelle dersom det dreier seg om noe som nettopp har funnet sted, eventuelt følgene av eventuelle begåtte feil nylig er blitt oppdaget eller inntruffet. Da skal det mye selvkontroll til fra begge parter for å komme noen vei, det er helt sikkert!
For mitt vedkommende, har jeg blitt noe flinkere til å ta kritikk med årene, med det er ikke dermed sagt jeg er flink til det! – Den mest riktige betegnelsen, er vel heller at jeg er litt mindre ‘ræva’. Jeg er nemmelig blandt de som instinktivt går i forsvar ved den minste lille anelse av noe i denne retningen er i ferd med å komme, for ikke snakke om at jeg også er blandt de som har problemer med ikke å ta det personlig/la det gå inn på seg. Fornuften kan være fullt klar over at det ikke er personlig, uten at det gjør en dritt fra eller til. -Iallefall ikke der & da. Videre, har såret stolthet og annet som i utgangspunktet har ført til at jeg har blitt lei meg en tendens til å gli over i sinne der de fleste roer seg, noe som både kan slå bra og dårlig ut. Det er imidlertid her en finner et av de områdene jeg har hatt en forbedring ved å kunne bruke dette sinnet på en konstruktiv måte. Videre, er jeg også blitt bedre på å skjule hvor opprørt jeg er og fremstå langt mer rasjonell, sakelig og behersket enn hva jeg faktisk er på innsiden.
Størst problemer, har jeg imidlertid der jeg blir kritisert hvor andre er tilstede. Ikke at de nødvendigvis er tilstede i/den umiddelbare nærhet av samtalen, med at det finner sted i det offentlige rom hvor andre brått kan dukke opp eller befinne seg innenfor hørevidde. Videre er det vanskelig for meg der kritikeren gjentar seg selv, hvorav jeg gjerne ikke når frem med mine svar og argumenter i det hele tatt. Siste gangen jeg havnet i en slik situasjon var attpå til på et offentlig sted, så det var tilnærmet det værst tenkelige scenariet i så måte. Jeg klarte meg imidlertid relativt greit, forholdene og tidligere reaksjonsmønster tatt i betraktning. Et par sarkastiske motspm på hvorvidt det var noe fundamentalt galt ved mine evner i hht å kommunisere ved hjelp av det norske språk, siden det syntes åpenbart at hva jeg hadde gjentatt flere ganger åpenbart ikke lot til å ha blitt mottatt & forstått. -Det var forsåvidt greit nok, for jeg hadde virkelig gitt tilsvar på det som ble sagt gjentatte ganger uten at dette fikk noen som helst innvirkning på episodens videre forløp. Det viktigste i så måte er utvilsomt at sammenbrudd ble unngått, det være seg i form av verbalt raseriutbrudd eller opprørt grining. Da jeg et par dager senere møtte igjen vedkommende, fikk jeg også lagt frem mitt syn på seansen på en rasjonell & rolig, men alikevel bestemt måte, så en får jo bare håpe dette ikke bare var et blaff, men en generell forbedring/fremgang hva selvbeherskelse/selvkontroll angår.
Det ideelle ville jo utvilsomt vært dersom folk kunne se meg som den perfekten jeg er, og jeg derav ville kunne unngå kritikk med de ubehageligheter som følger i fremtiden 😉
