Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Etter å ha hatt det samme toppsidebildet i hva som i mitt tilfelle er for en ren evighet og regne, klarte jeg altså til slutt å få skrapet sammen den nødvendige tiltakslysten som må til for å kunne overgå latskapen. Og det å få overvunnet den her latskapen i hht å utføre arbeid som strengt tatt ikke MÅ utføres, er en regelrett bragd som fortjener en aldri så liten markering! – Så gjenstår det bare å se hvor langt over det året det som regel tar for mitt vedkommende å gå lei den her blir stående..
Vi har sett det igjennom hele Birgitte Tengs -saken, liksom vi atter igjen ser det i forbindelse med- og i kjølvannet av Viggo Kristiansens innvilgning av sin gjenopptagelsesbegjæring;
De pårørende nekter å erkjenne at det virkelighetsbildet de opprinnelig fikk servert ikke er reelt, -uansett hvilke bevis de måtte få forelagt i så måte, for så å gå ‘all in’ i hht å motsette seg at det blir ihverksatt etterforskning for å få sannheten på bordet..
Et av de ytterst få bildene av Jan-Helge Andersen som er blitt fremklagt offentligheten etter løslatelsen (foto: Politiet)
Som så mange andre over det ganske land, følger jeg den pågående rettssaken mot Jan-Helge Andersen, der han nå står tiltalt for det drapet han ble frikjent for da den opprinnelige Baneheiadommen falt i 2001.
At det som er skjedd i den tett opptil 24 år gamle drapssaken i kjølvannet av at den antatte hovedmannen bak ugjerningene, Viggo Kristiansen, fikk sin gjenopptagelsesbegjæring innvilget i 2020 har vært- og er en enorm belastning for de pårørende av de to drepte jentene, er selvsagt hevet over all tvil. Men jeg evner allikevel ikke å komme opp med en plausibel forklaring på hvordan de fra første stund har satt seg til motverge mot at det settes ressurser inn på å finne ut av hva som faktisk skjedde da barna deres ble drept!??
For all del.. Jeg er fullt klar over at det å oppleve at ens egne barn myrdes på de mest bestialske vis er en opplevelse så fryktelig at det er klin umulig å få noe som helst begrep om dersom en ikke har opplevd det selv. Følgelig, har jeg ingen problemer med å akseptere at en kan låse seg helt i det en mottar beskjeden om at det en har ansett for å være den hele og fulle sannheten rundt det som skjedde brått settes til side til fordel for en ny gjennomgang/granskning. Her i Norge har vi jo dessuten regelrett fått tatovert inn vår egen kronede fortreffelighet i hht å være en demokratisk rettsstat fra fødselen av, slik at et scenario der politi og påtalemakt regelrett har fingert bevis og/eller fremtvunget falske tilståelser er fullstendig utenkelig.
Viggo Kristiansen (t.v) og Jan-Helge Andersen slik de så ut ved pågripelsen i 2000.
Samtidig er det jo unektelig så at ethvert sjokk relativt snarlig glir over, hvorav en så gjenvinner evnen til å tenke rasjonelt. Videre er det, eller det burde i det minste vitterlig være, klart som dagen for enhver relativt oppegående norsk borger at kravene som stilles til å få innvilget en gjenopptagelsesbegjæring på en fellende dom er særdeles høye. Ergo kreves det langt mer enn ‘bare’ å kunne vise til noen formalitetsfeil under den respektive rettergangen, selv om dette i og for seg er alvorlig nok. Det holder m.a.o ikke å ha dekning for en sannsynlighet for frifinnelse i hht de krav til sannsynlighetsovervekt som foreligger i streaffesaker dersom rettsprosedyren hadde gått etter boken. Her er nemlig praksis så til de grader strengt at det i realiteten kreves at en kan fremlegge håndfaste bevis som sannsynliggjør at den dømte faktisk er uskyldig, og at de dermed er blitt utsatt for et justismord. Følgelig burde dermed bare innvilgelsen av denne fått de pårørende i Baneheiasaken til å heve øyenbrynene i undring over hva dette her impliserte. Og når det dernest, liksom i Birgitte Tengs-saken, regelrett fosser inn klare bevis for at den antatt skyldige faktisk ikke har hatt noe med ugjerningen å gjøre, så mister jeg ikke bare all forståelse for disse menneskene, men det vokser også frem en ren og skjær aversjon imot de.
For denne fornektelsen med den påfølgende motstanden mot å legge ressurser i å få kommet til bunns i det respektive anliggendet innebærer ikke bare at denne motstanden er synonym med en motstand mot å få avdekket hva som faktisk skjedde da barna deres ble drept, men også at de gir flatt faen i at saken med dette har krevd enda et uskyldig offer; Nemlig den som har måttet sone- eller leve med en urettmessig mistanke i flerfoldige tiår til ende. Jeg vil si det er all grunn til å kunne gå ut i fra at livene i slike tilfelle som fetteren til Birgitte Tengs langt på vei er lagt i ruiner selv om det i deres tilfelle ikke gikk så langt som til en domfellelse med ditto soning. Og i tilfellet Tengs, kan jeg faktisk ikke annet enn å stille alvorlige spørsmålstegn ved hvordan det i det hele tatt kan være lov å holde frem med å pålegge denne forlengst bevist uskyldige fetteren skylden for dette drapet. – Ikke minst pga den vannvittige belastningen dette både har vert- og er for både fetteren selv, -som faktisk har sett seg nødt til å rømme sitt eget hjemland for å muliggjøre det å skape en noenlunde god og trygg tilværelse for segt selv, men også for hans pårørende.
Tilsvarende syntes nå også å ta form i forhold til Viggo Kristiansens uskyld i Baneheiadrapene. Her har vi selvsagt ikke de enorme tilleggskonsekvensene dette har avstedkommet med som følge av de nære familierelasjonene som råder i Tengs-saken, men allikevel.. Spesielt etter at den utvidede etterforskningen med dagens teknologi har kunnet påvise Jan-Helge Andersens DNA ‘all over the place’ på begge de to jentene så vel som på åstedet, mens ikke så mye som ei hudcelle under en negl har kunnet knyttes til Kristiansen, så krever jeg rett og slett at de erkjenner de ubestridelige faktiske forhold de har fått servert på et sølvfat, for med dette å rekke ut en forsonende hånd til både Kristiansen og hans påprørende. Men dessverre er det åpenbart så at de som har lidd fryktelige tap av en eller annen grunn fritas for alt som måtte være av anstendighet og ansvarstagen i all fremtid. Så til de grader tabu er det å ymte frempå med feil begått fra deres side at det later til at ikke engang rettens aktører generelt- og dommerne spesielt kan ta til orde for at nok er nok til disse menneskene..
Og mens vi nå en gang har dette med pårørende på agendaen, kommer jeg ei heller utenom den siste gruppen av uskyldige ofre i slike saker det her dreier seg om; Gruppen jeg enda har til gode å høre så ,mye som en kjeft ta til orde for i mine levedager; Nemlig de til den tiltalte/dømte forbryteren.
En trenger ingen ekspertise innen psykologi for å kunne slå fast at Jan-Helge Andersens mor, Berit Andersen, i betydelig grad må ha fått livet sitt ødelagt av sønnens ugjerninger. Men ikke en kjeft har, så vidt meg bekjent, tatt til orde for at også hun er et uskyldig offer i saken.. (foto: Per Kåre Sandbakk / NRK)
Eksempelvis, har jo vitterlig ikke Berit Andersen begått noe barnedrap! Ei heller er det fremkommet noe klanderverdig som kan ha bidratt til å ‘fucke opp’ sønnen så til de grader at han skulle få seg til å begå slike bestialske handlinger som han hhv er dømt for- og nå står ovenfor en utvidet tiltale for heller! Og om mulig enda mer hjerteskjærende er tanken på at Jan-Helge Andersen angivelig skal ha en yngre søster! Jeg kan iallefall ikke engang begynne å forestille meg hvordan dette her må ha preget hennes tilværelse opp igjennom skoleårene og inn i voksen alder, og hun har jo IHVERTFALL IKKE gjort noe klanderverdig!
Det jeg vil frem til her, er at disse, om så de aldri så mye har sine bånd i feil ende av saken. like forbannet har lidd umenneskelige tap- og gjennomgått utenkelige lidelser som følge av de ugjerninger som ble begått den 19 mai i 2000, og det er faktisk på høy tid at vi får en aksept- og en anerkjennelse også for denne gruppen.
Det er vår i luften, og sånt har det vitterlig med å trigge husets firbeinte bøllefrø ‘up and about’, for å si det sånn! Det går m.a.o kule varmt her for tiden, med en evig runddans av kos og krangling, lek og ugagn, inntil de slukner, gode og slitne etterhvert som mørket faller på..
Med Leahs tilskudd til flokken, fulgte et gnagepinneforbruk med et ditto budsjett som jeg faktisk er tilbøyelig til å tro vil gi seg utslag på de respektive produsentenes årsomsetning, og herav primært de som står for leveransen av grisehaler til den lokale dyrebutikken..
Men den lille frøknas elsk for binner er så langt i gfra begrenset til tyggeutgavene. Her utvises nemlig en likeså stor iver i forhold til skogens trepinner, hvilke primært benyttes i den tradisjonelle hundeleken bestående av at denne kastes, for så at hun setter etter for å plukke den opp. – Dog med meg halsende etter i den tid båndtvangen vedvarer. Nå sier vel ‘boken’ strengt tatt at pinnen her skal returneres/overleveres for nye kast, men her har vi, som fremgår av bildene, fremdeles litt å hente, for å si det sånn. Leah er nemlig av den bestemte oppfatning at fangsten må uskadeliggjøres, om ikke regelrett pulveriseres før så er gitt å skulle skje. – Og grunnet et hakket dårligere kondisjonsnivå hos pinnekasteren, har det enda ikke blitt foretatt noen nevneverdig korrigering på området..
Utepinne er toppers, men innepinne er nå, når alt kommer til alt, det aller beste pinnealternativet!
Med vinteren vel overstått, har også Pepsi atter igjen begynt å bevege seg utenfor husets lune arne. Men dette er så langt i fra synonymt med at turdeltagelsen skjer med en udelt glede og entusiasme. Aller helst hadde husets lille prinsesse sett at vi holdt oss innenfor boligfeltets avgrensninger.
Og er det noe hun ihvertfall ikke kan begripe seg på, er det all denne løpingen og maset til Leah primært, men også Knert.
For nå skal det jo sies at selv den sort-hvite gladpøblen har store problemer med å fatte poenget med denne evinnelige pinnejakten- og den slags aktiviteter som bedrives av Leah. Hva jaging og ‘jump-attacks’ av Dolly angår, stiller det seg imidlertid ganske så annerledes..
Dolly og Tufsa er nemlig de i gjengen som gjerne skulle sett disse familieturene gå for seg i langt mer ordnede og disiplinerte former fra samtlige av de involvertes side.
Ellers er bading, og da fortrinnsvis i et så skittent sølevann som mulig skutt i være som en av Leahs absolutte favoritthobbyer i løpet av tiden som har gått siden det respektive våte element gjeninntok sin flytende status etter vinterfrosten. Også her tenderer ‘moder’n til å være en festbrems, om en kan si det på den måten. Men et magepklask ut i sørpevannet er dog for peanuts å regne satt opp i mot hvordan hun må voktes med argusøyne i hht å drikke av dette her!
Nå er imidlertid Leah så lang i fra den eneste som har en ‘greie’ for å skitne seg til. Om Dolly ikke joiner Leahs higen etter å hoppe ut i det som måtte være av vann, er hun (av en eller annen merksnodig grunn) desto mer ivrig etter å rulle seg rundt på bakken uten tanke på hverken underlag- eller hvor omfattende rengjøringsarbeide av ‘selv’ hun måtte face som følge av dette.
Men når alt kommer til alt, spørs det vel om ikke det er kongen selv som er husets aller største ‘slusk’.. Tatt i betraktning at han ikke bare er langhåret, men attpåtil har en særs krevende pels som ville vært utfordrende nok om han hadde lagt sin sjel i egenpleien i samme grad som katter flest, så fører alltid fellingen av vinterpelsen til en eller annen grad av katastrofe. Og etter et par år hvor vi i det minste har kommet ut av det med kun å måtte foreta en skamklipp, går vi i år etter alt å dømme atter igjen mot en 3-.5 mm shave av store deler av kroppen. Men så ikke som det året han fant det for godt å rulle seg i nypåført veimaling, for så å avvente hjemturen frem til dette var så godt som tørket, blir det forhåpentligvis ikke, hverken dette året eller i fremtiden..
I likhet med enhver tobeint søskenflokk krangles det til stadighet så busta fyker, mens det, når alt kommer til alt, vel neppe lar seg gjøre å elske hverandre mer..
Vel vitende om hvor latterlig- for ikke snakke om borderline mentalt tilbakestående jeg vil fremstå ved å innrømme det, har jeg faktisk kviet meg skikkelig for å skrive dette innlegget, da denne publiseringen på ett eller annet forskrudd vis gjør det endelig..
Det har seg nemlig så at Bunny-Blue ikke lenger er i blant oss. Fredag kveld, mens jeg var på jobb, ble den lille blå nemlig bokstavelig talt kastet til ulven av hva som må sies å være det reneste tøydyrfientlige mannfolket, med det uungåelige utkommet at det endte i det reneste bomullsbad..
Det verste er at da jeg omsider lot merke til at den lille blå ikke lenger satt på sin vante plass, var det allerede gått flere dager. Følgelig får jeg riktignok en mer eller umiddelbar tilståelse av hovedmistenkte, men dog med et totalt fravær av uttrykt skyldsfølelse over det han hadde gjort. I følge avhørsforklaringen insisterte han nemlig på at så visst ikke kunne vite at akkurat denne leksaken ikke var plassert der på vent, som siste del av et lager, for å bli overlevert Lea.. *ehh* -ulven etterhvert som de allerede overleverte plushlekene ble massakrert..
Den uttrykte kynismen sjokkerte meg helt inn i beinmargen, for hvordan kan det ha seg at et menneske er så til de grader avstumpeyt at h*n ikke evner å skille mellom de tøydyr som er reinspikkede leksaker og høyst levende tøykaniner!??
Jeg må understreke at den respektive ‘ülven’ overhodet ikke kan klandres for det inntrufne
Og det skal faktisk vise seg at det enda verre skal bli.. For i det plush-badet var et faktum, og det dermed, i følge siktedes forklaring, fløt av hvite bomullsdott.. *ehh..* bomullsinnvoller over hele leiligheten, så har siktede rett og slett gått hen og kastet levningene.. -KASTET, folkens! – KASTET!! – I SØPLA!!! Rubb og rake, fra bomullsinnvoller til den blå tøyfillen som nå, i sin sønderrevne tilstand var tett opptil flat som ei fregne, var på det mest kaldblodige vis blitt feid opp og pælmet ut, for så at jeg adder til elendigheten ved ikke å oppdage bortfallet før søppelbilen har vært her, hvis arbeidere dermed intetanende gjort seg skyldig i å besørge at det siste leddet i elendigheten er et faktum, ved å frakte levningene av det som altså inntil nylig var en tøykanin til søppeldyngen som hans endelige hvilested..
La oss avslutningsvis avholde en 5-6 sekunders tilnærmet stillhet for den avlidende..
~ Pårørende mottar skamløst alt av blomster og gaver som måtte tilkomme i anledning tølykaninen Bunny-Blue’s bortgang med takksigelser og glede ~
(- ei heller pengegaver er å forakte for de som eventuelt måtte føle for dét..)
Her kvekker vi videre på den vårlige vei etter å ha blitt ‘moonet’ av en gruppe særs ufine ender.. Gudsjelov var det en langt større samarbeidsvilje å hente under forevigelsen av dagens vårblomster, -hvilke utkommer i fargene gult, hvitt og blått..
Ikke sånn å forstå at hestehoven som sådan ikke er severdig nok, eller er interessant nok som fotoobjekt, men av en eller annen grunn har jeg en spesiell sans for det uperfekte hva blomster og planter angår, hvilket gjør disse to her til de reneste perler i mine øyne.
Nå er disse vårblomstene ganske så severdige uten å være ‘shabby’ også, da..
Til tross for at denne blomsten med den vakre blåfargen dukker opp i bøtter og spann hakk i hel med hestehov og snøklokker hver eneste vår, har jeg fremdeles ikke den ringeste anelse av hva den heter. Den har rett og slett forblitt ‘den blå blomsten som kan se ut som blåveis men som ikke er det’. – Og det er jo unektelig et noe langt og tungvint navn for en blomst!
Det er imidlertid ikke bare villblomster som er ville, da det dann og vann dukker opp hageplanter som har forplantet seg ut i villskapen slik som disse påskeliljene som brått åpenbarte seg langt pokker-i-vold ute i bushen.
Dette blir vel det fjerde forsøket på å utforme den uttalelsen som syntes påkrevd etter at jeg i forrige uke opplevde å bli (forsøkt) dratt inn i den bloggerkrigen som ved dette siste utbruddet har favnet bredere enn noen sinne. De tidligere utkastene er blitt kassert av den enkle grunn at jeg ikke har noen intensjoner om å la meg synke så mye som en tøddel ned i retning av å la meg involvere i de respektive stridigheter, men kun eliminere enhver tenkelig tvil- og/eller misforståelse i hht hva som står og gjelder fra min side.
Intensjonen var å gi uttrykk for det jeg nå skal si i et utelukkende sobert ordlag; Korrekt, tydelig og forretningsmessig- uten anstrøk av de verbale virkemidler og sarkastiske vendinger jeg til vanlig benytter meg av i hht ¨å få frem poenget i det jeg ønsker å formidle. Dette har jeg vel i bunn og grunn bare måttet innse var i overkant ambisiøst i anledning dette her, så det beste jeg kan utlove i så måte, er å bestrebe meg på å begrense de verbale nålestikkene etter beste evne..
Altså.. Jeg vil med dette bare gjøre det klinkende klart at jeg IKKE har- eller kommer til å ta side i strider, krangler, ‘kriger’ og konflikter som ikke angår meg. De uttalelsene som eventuelt måtte forekomme i så måte, vil UTELUKKENDE være rettet mot spesifikke utspill/handlinger, og kun ha det som formål å bistå til en forsoning partene i mellom. Følgelig vil en potensiell kommentar i forbindelse med en konflikt fra min side ALDRI være et uttrykk på valgt side (og herav fiendeerklært den andre) i konflikten som sådan.
Dette innebærer også at jeg ikke under noen omstendigheter vil finne meg i å bli forsøkt lagt føringer for i hht hvem jeg kan omgås, og herav betinge en fortsatt relasjon med vedkommende med at disse påleggene om at motparten i den respektive konflikt erklæres persona non grata. Dersom dette skulle komme til å vedrøre noen som innehar det ståsted at vennskapelig lojalitet utelukker nøytralitet i hverandres konflikter, og derav at en har en relasjon til motparten, respekteres dette uten omsvøp. I så tilfelle avkreves så en tilsvarende respekt for at jeg ikke godtar de betingelser det her er snakk om, med den følge at vår relasjon dermed er å anse for avsluttet utover de krav til normal høflig fremferd som forutsettes der en opererer innenfor samme miljø. For å holde ord i hht klar tale der kortene skal på bordet, vil jeg i anledning dette bare anmode til å sørge for at det valget en eventuelt vil stå ovenfor i dette anliggendet er gjennomtenkt, der en er inneforstått med den prisen en eventuelt vil måtte betale ved å fastholde disse betingelsene, er en venn hvis lojalitet er grenseløs i betydningen av å bistå maksimalt i hht å få løst opp i den respektive konflikten slik at det uttrykte behovet for å få fred kan skje fyllest. Det vil bare ikke skje i form av å fiendeerklære motparten eller på annet vis involvere meg i selve konflikten. Med dette sagt, er valget helt opp til den/de det måtte gjelde.
Avslutningsvis vil jeg på tilsvarende vis sette all tvil til side i hht potensielle krigsinvitasjoner av vinnings hensikt. Jeg er helt på det rene med den økonomiske vinning som ligger i å være del av en krig generelt, og mellom aktører med tilhørighet i topplistens øvre sjikt spesielt. Videre ser jeg også hvordan jeg, som uredd- og kompromissløs samfunnsdebattant som så topper det hele i form av en udelt feminin ytre fremtoning, kan betraktes som særs innbringende krigsmotstander i så måte. – Jeg har jo selv sett differansen i antall sidevisninger hos de involverte dagen etter et ‘slag’, og følgelig foretatt et kjapt anslag i hht hva denne økningen er verdt i kroner og øre, -og da selvsagt tatt det i betraktning at jeg faktisk ville hatt det i meg å gjennomføre dette her uten å la meg affisere det minste. Men å gå hit ville imidlertid ha kostet meg verdigheten, for ikke snakke om at jeg ville risikert å tape hele- eller store deler av den troverdighet og respekt som meningsytrer og samfunnskritiker jeg mangt om møye har klart å få skrapet i hopes etter å har jobbet utrettelig med dette for øyet i seks år til ende. – Og det er en pris det er fullstendig utelukket at jeg noensinne vil være villig til å betale for noen skarve tusenlapper ekstra i måneden! – Så du som ev. måtte tenke på å provosere frem en krig; Glem det, for det skjer ikke uansett hva du måtte finne på å trigge med. Jeg kunne uansett ikjke gitt mer faen i hva du måtte ha å komme med i så måte..
Kort oppsummert, er jeg min egen herre i denne boblen. – Jeg er m.a.o blogg-Norges svar på Vidar Magnussen i dette spillet som råder i vår forkvaklede lille verden 😉
Den 2. juli 2022, kjører en personbil (heretter ‘bil1′) ut på E6, for så at en kvinne haster hals over hode til sin egen bil (hvilken da blir ‘bil2′) for å følge etter. Ved et lite tettsted, eller hva en skal kalle det, like utenfor Oslo som har fått navnet Mortensrud, er det, som seg hør og bør når en kommer frem til de steder som ligger langs E6, en rundkjøring. Og en trenger vitterlig ikke å ha ‘lappen’ for å vite at i det en er på vei inn i en sådan, så innebærer det at en er nødt til å bremse betydelig ned på farten. Dette viser seg nå å være anledningen føreren av bil2 har ventet på; For mens bil1 bremser ned på forskriftsmessig vis, klamper kvinnen i bil2 gassen i bånn, for så å dundre inn i førstnevnte med all kraft. Følgelig fører selvsagt dette sammenstøtet til at bil1 med alt av menneskelig innhold feies kjepprett ut av veibanen, hvor den tilslutt ender opp med hjulene i været og taket i bakken. Til alt hell, var det ‘kun’ en rygg som ble brukket, i tillegg til x-antall øvrige personskader, og ingen liv som gikk tapt. Men at så ikke skjedde, kan da så visst ikke bilisten som (med fullt overlegg) meide de ned, for så å stikke av fra åstedet, krediteres for!
Svaret på det spørsmålet burde jo vitterlig vært en ‘no-brainer’, da det jo er snakk om et åpenbart drapsforsøk. Siden det også skulle befinne seg et kamera som fikk fanget opp det hele, er det jo følgelig heller ingen tvil rundt hverken hendelsesforløpet- eller hvem som begikk forbrytelsen.
Ergo er det altså fastslått med 100% sikkerhet at bil2 satte klampen i bånn, for så å brase inn i bil1 med vitende og vilje. – Og en beslutning om å brase inn i/på noen i full fart, innebærer at en faktisk har tatt høyde for at dette avstedkommer med en reell sjanse for at liv kan gå tapt. Dermed burde vi altså sittet igjen med konklusjonen at det vi her sto ovenfor, var et åpenbart drapsforsøk, hvilket ifølge den allmenne rettsoppfatning er gitt å bli straffet deretter. M.a.o er dette en ‘slam-dunk case’, hvorav det jo syntes i overmåte lang behandlingstid når dommen først falt i forrige uke. Men en 21 mnd. lang behandlingstid renner raka vegen ut i sanden i møte med det VIRKELIGE sjokket i dette anliggendet; Nemlig en idømt straff på skarve 1 ½ års fengsel!
18 måneder, -hvilket vil si at hun er ute etter max 15, -FOR MORDFORSØK!!!
– Ja, nå glemte jeg tilfeldigvis å informere om HVEM som satt i den bilen som ble meid av veien, og det tar jeg virkelig selvkritikk for.. Slik det hele er fremstilt til nå, så sitter en jo unektelig igjen med et bilde av dette her som hinsides sjokkerende. Jeg mener.. Det er jo tross alt snakk om en så til de grader grov voldsutøvelse at det er nødt til å ha blitt gjort i den hensikt å drepe- og/eller invalidisere, også gis det kun en ‘klaps på lanken’ i form av at vedkommende knapt rekker å få snudd i celledøren før hun er ute igjen. Herregud, en straffes jo hardere for å besitte noen skarve hekto med ‘weed’ eller annet lettere narkotisk middel, som det så fint heter, enn å foreta et kalkulert blodbad!! Men denne sjokkreaksjonen nok betraktelig i det jeg altså kan legge til at de påkjørte var en liten gruppe samfunnsengasjerte medlemmer av den innvandringskritiske grupperingen som kaller seg SIAN.. -Og når det dernest kan tilføyes at den respektive påkjørselen skjedde i kjølvannet av at disse hadde deltatt på en demonstrasjon der de bla.a hadde markert sitt syn ved å pyre opp noen utrevne papirark fra ei bok, vil det etter alt å dømme ikke bare være slutt på opprørtheten over dommen, men også være et urovekkende antall tilfelle som med dette får snudd hele skyldsspm. på hodet; For hva SIANs medlemmer angår, er det en helt unik justis som gjelder, hvilket kort fortalt går ut på at det er DE, og ikke gjerningspersonen(e) som er skyldige, og derav i det minste sivilstrafferettslig ansvarlig for de voldsangrep de måtte utsettes for.
Nå er det dog enkelte av oss som ikke innehar den nødvendige mentale kapasitet i hht å forstå den logikken som åpenbart må ligge bak dette her med at det brått singles ut en gruppe mennesker som selv må bære ansvaret for de angrep og overfall de utsettes for. Følgelig, er det vel sannsynligvis jeg som er helt på bærtur m.h.t å uttrykke den reneste bestyrtelse over en 18-månedersdom for dette drapsforsøket når det, for alt jeg vet, sjokkerende her like godt kan være at det var HUN, altså gjerningskvinnen som ble straffet, og ikke de som tross alt hadde forbrutt seg ved å delta i en fullt lovlig demonstrasjon, siden de tross alt er fra SIAN..
– You tell me!.. Jeg falt ut ved første avstikker fra ‘likhet for loven’, jeg, så her er det jo åoenbart ikke stort å hente i så måte..
April må vel sies å være selve vårmåneden, og som overalt ellers over det ganske land, har det selvsagt blitt vår i andedammen også. Følgelig er det atter igjen kvakkende liv og røre i den så lenge bunnfryste vannfaciliteten..
Nå skulle det imidlertid vise seg at dette fjærkreet jeg vil tro er ender, men som min far heller mot at snarere er gjess (-hvilket så til de grader får frem hvor pinlig dårlig kunnskapsnivå som råder på fuglefronten i denne familien) skulle vise seg å være i det spøke-fugle hjørnet..
..- På forbløffende vis klarte de nemlig å få satt stjerten i været akkurat i det jeg trykket på kamerautløseren gang etter gang, etter gang..
Det kan virkelig ikke være mange som har kommet hjem med en tilsvarende mengde av forevigede anderumper som det som åpenbarte seg i bildemappen min etter denne turen.
Her måtte det virkelig jobbes for hvert eneste forevigede nebb. for å si det sånn!
Jeg har sterke mistanker om at hun her så finner ut at hun skal forlede meg til å tro jeg endelig har det perfekte blinkskuddet innen rekkevidde, for så at Eva atter igjen pælmes ut av paradis i løpet av noen få sekunder i det det viser seg at hun har plassert seg i den mest ugunstige lyssettingen som det i det hele tatt lot seg gjøre.
Men om jeg så ikke kan si jeg fikk det perfekte andebildet i denne ‘shooten’, så ble det i det minste flust av morsomheter festet til filmen!
Direktør i UDI, Frode Forfang, har innrømmet ovenfor NRK at de har henlagt over 1000(!) saker der asylsøkere mistenkes for å ha tilranet seg opphold på falsk grunnlag. Disse får m.a.o bli værende, no questions asked, på bekostning av andre som faktisk har et reelt behov for disse plassene. Forklaringen han oppgir, er manglende kapasitet til å behandle de respektive sakene.
En behøver vitterlig ingen ekspertise innen de respektive fagområder for å skjønne at det krever da for faen pokker så mye mer kapasitet å ha disse boende, med alt hva det innebærer, enn å sjekke om de oppgitte data har rot i virkeligheten, for så å sende de hvis mistanke viser seg berettiget kjepprett tilbake dit de kom fra!!
Men la oss for guds skyld ikke henge oss opp i patetiske unskyldninger om kapasitet og den slags flisespikkeri her, for denne henleggelsen har langt mer graverende følger enn påkrevd kapasitet til integrering og NAV -søknader! Ei heller bryr jeg meg døyten om de som ev. måtte ha sett sitt snitt til å få snodd seg inn et sted de så en mulighet for å skape seg et liv. -De er faktisk snarere en ressurs enn en ulempe.
Det som imidlertid er all grunn til å ta tak i hva dette anliggendet angår, er den andelen av disse her som representerer regimer, ideologier og religioner vi overhodet ikke er tjent med å ha innenfor landegrensene; Folk som i verste fall faktisk innebærer intet mindre enn en trussel mot rikets sikkerhet! Av eksempler kan nevnes IS og Talibansympatisører og andre muslimske fundamentalister som ikke har annet enn hat og forrakt for det land- og folk som har tatt de imot. Av konkrete tilfeller, har vi en Eritreer, som selvsagt er anonymisert, som beviselig støtter det helvetesregimet de legitime flyktningene har måttet flykte fra! Hvor fucked up er ikke det!?
Jeg har ingen forutsetninger for å sette meg inn i en flyktning sine sko, men såpass skjønner jeg i allefall; Er du desperat nok til å gå for å krysse Stillehavet på den her plankehaugen, er det siste du trenger å få representanter for de du har flyktet fra i fleisen, for å si det sånn! (foto: Reza Saifullah / AP / NTB)
Om en driter i om landet oversvømmes av folk som ser det som sin livsoppgave å herpe alt vestlig, så må det da i det minste la seg gjøre å nå inn med et argument der en stiller spørsmål om hvem en vil prioritere her: De rettmessige flyktningene som har flyktet hjemlandet hals over hode grunnet et grusomt terrorregime, eller de som støtter opp om dette regimet, og faktisk arbeider i dettes tjeneste her i Norge/vesten!? Det være seg om de er Shariapraktikanter som steiner kvinner over en lav sko, eritreere som støtter det militærregimet de oppgav å flykte fra, eller hva pokker det måtte være av tilfeller der folk har risikert alt for å komme seg unna terror, tortur og pinefull død, for så at representanter for den respektive terroren får oppholdstillatelse på falsk grunnlag- som attpåtil er påvist!
Videre kommer jeg heller ikke unna det faktum at det er VÅRE penger og våre ressurser UDI forvalter; De jobber m.a.o for oss, folket. Så hva faen gir de rett til å handle på tvers av de lover og regler i hht hvilke kriterier som må oppfylles for å innvilges opphold her i landet!? – Lover som tross alt er blitt utformet ut i fra grunnleggende demokratiske prinsipper!
Så langt jeg evner å se har dette anliggendet kun en gangbar løsning, og det er at vi, som folk, setter foten ned, og krever at de ser til helvete å få gjort den jobben de er satt til å gjøre. – For den der med kapasitetsmangelen må de dra lenger ut på landet med! En skal sende hjem pokker så mange urettmessige asylsøkere for at dette skal kunne veie opp imot den kapasitet som kreves for hver eneste en som urettmessig får bli! En trenger vitterlig ingen doktorgrad i matte for å regne ut den differansen!!
