Vi har sett det igjennom hele Birgitte Tengs -saken, liksom vi atter igjen ser det i forbindelse med- og i kjølvannet av Viggo Kristiansens innvilgning av sin gjenopptagelsesbegjæring; 

De pårørende nekter å erkjenne at det virkelighetsbildet de opprinnelig fikk servert ikke er reelt, -uansett hvilke bevis de måtte få forelagt i så måte, for så å gå ‘all in’ i hht å motsette seg at det blir ihverksatt etterforskning for å få sannheten på bordet..

Hva er verst; Bokbrenning eller drapsforsøk??

Som så mange andre over det ganske land, følger jeg den pågående rettssaken mot Jan-Helge Andersen, der han nå står tiltalt for det drapet han ble frikjent for da den opprinnelige Baneheiadommen falt i 2001.

At det som er skjedd i den tett opptil 24 år gamle drapssaken i kjølvannet av at den antatte hovedmannen bak ugjerningene, Viggo Kristiansen, fikk sin gjenopptagelsesbegjæring innvilget i 2020 har vært- og er en enorm belastning for de pårørende av de to drepte jentene, er selvsagt hevet over all tvil. Men jeg evner allikevel ikke å komme opp med en plausibel forklaring på hvordan de fra første stund har satt seg til motverge mot at det settes ressurser inn på å finne ut av hva som faktisk skjedde da barna deres ble drept!??

For all del.. Jeg er fullt klar over at det å oppleve at ens egne barn myrdes på de mest bestialske vis er en opplevelse så fryktelig at det er klin umulig å få noe som helst begrep om dersom en ikke har opplevd det selv. Følgelig, har jeg ingen problemer med å akseptere at en kan låse seg helt i det en mottar beskjeden om at det en har ansett for å være den hele og fulle sannheten rundt det som skjedde brått settes til side til fordel for en ny gjennomgang/granskning. Her i Norge har vi jo dessuten regelrett fått tatovert inn vår egen kronede fortreffelighet i hht å være en demokratisk rettsstat fra fødselen av, slik at et scenario der politi og påtalemakt regelrett har fingert bevis og/eller fremtvunget falske tilståelser er fullstendig utenkelig.

Samtidig er det jo unektelig så at ethvert sjokk relativt snarlig glir over, hvorav en så gjenvinner evnen til å tenke rasjonelt. Videre er det, eller det burde i det minste vitterlig være, klart som dagen for enhver relativt oppegående norsk borger at kravene som stilles til å få innvilget en gjenopptagelsesbegjæring på en fellende dom er særdeles høye. Ergo kreves det langt mer enn ‘bare’ å kunne vise til noen formalitetsfeil under den respektive rettergangen, selv om dette i og for seg er alvorlig nok. Det holder m.a.o ikke å ha dekning for en sannsynlighet for frifinnelse i hht de krav til sannsynlighetsovervekt som foreligger i streaffesaker dersom rettsprosedyren hadde gått etter boken. Her er nemlig praksis så til de grader strengt at det i realiteten kreves at en kan fremlegge håndfaste bevis som sannsynliggjør at den dømte faktisk er uskyldig, og at de dermed er blitt utsatt for et justismord. Følgelig burde dermed bare innvilgelsen av denne fått de pårørende i Baneheiasaken til å heve øyenbrynene i undring over hva dette her impliserte. Og når det dernest, liksom i Birgitte Tengs-saken, regelrett fosser inn klare bevis for at den antatt skyldige faktisk ikke har hatt noe med ugjerningen å gjøre, så mister jeg ikke bare all forståelse for disse menneskene, men det vokser også frem en ren og skjær aversjon imot de.

For denne fornektelsen med den påfølgende motstanden mot å legge ressurser i å få kommet til bunns i det respektive anliggendet innebærer ikke bare at denne motstanden er synonym med en motstand mot å få avdekket hva som faktisk skjedde da barna deres ble drept, men også at de gir flatt faen i at saken med dette har krevd enda et uskyldig offer; Nemlig den som har måttet sone- eller leve med en urettmessig mistanke i flerfoldige tiår til ende. Jeg vil si det er all grunn til å kunne gå ut i fra at livene i slike tilfelle som fetteren til Birgitte Tengs langt på vei er lagt i ruiner selv om det i deres tilfelle ikke gikk så langt som til en domfellelse med ditto soning. Og i tilfellet Tengs, kan jeg faktisk ikke annet enn å stille alvorlige spørsmålstegn ved hvordan det i det hele tatt kan være lov å holde frem med å pålegge denne forlengst bevist uskyldige fetteren skylden for dette drapet. – Ikke minst pga den vannvittige belastningen dette både har vert- og er for både fetteren selv, -som faktisk har sett seg nødt til å rømme sitt eget hjemland for å muliggjøre det å skape en noenlunde god og trygg tilværelse for segt selv, men også for hans pårørende.

Tilsvarende syntes nå også å ta form i forhold til Viggo Kristiansens uskyld i Baneheiadrapene. Her har vi selvsagt ikke de enorme tilleggskonsekvensene dette har avstedkommet med som følge av de nære familierelasjonene som råder i Tengs-saken, men allikevel.. Spesielt etter at den utvidede etterforskningen med dagens teknologi har kunnet påvise Jan-Helge Andersens DNA ‘all over the place’ på begge de to jentene så vel som på åstedet, mens ikke så mye som ei hudcelle under en negl har kunnet knyttes til Kristiansen, så krever jeg rett og slett at de erkjenner de ubestridelige faktiske forhold de har fått servert på et sølvfat, for med dette å rekke ut en forsonende hånd til både Kristiansen og hans påprørende. Men dessverre er det åpenbart så at de som har lidd fryktelige tap av en eller annen grunn fritas for alt som måtte være av anstendighet og ansvarstagen i all fremtid. Så til de grader tabu er det å ymte frempå med feil begått fra deres side at det later til at ikke engang rettens aktører generelt- og dommerne spesielt kan ta til orde for at nok er nok til disse menneskene..

Og mens vi nå en gang har dette med pårørende på agendaen, kommer jeg ei heller utenom den siste gruppen av uskyldige ofre i slike saker det her dreier seg om; Gruppen jeg enda har til gode å høre så ,mye som en kjeft ta til orde for i mine levedager; Nemlig de til den tiltalte/dømte forbryteren.

Eksempelvis, har jo vitterlig ikke Berit Andersen begått noe barnedrap! Ei heller er det fremkommet noe klanderverdig som kan ha bidratt til å ‘fucke opp’ sønnen så til de grader at han skulle få seg til å begå slike bestialske handlinger som han hhv er dømt for- og nå står ovenfor en utvidet tiltale for heller! Og om mulig enda mer hjerteskjærende er tanken på at Jan-Helge Andersen angivelig skal ha en yngre søster! Jeg kan iallefall ikke engang begynne å forestille meg hvordan dette her må ha preget hennes tilværelse opp igjennom skoleårene og inn i voksen alder, og hun har jo IHVERTFALL IKKE gjort noe klanderverdig!

Det jeg vil frem til her, er at disse, om så de aldri så mye har sine bånd i feil ende av saken. like forbannet har lidd umenneskelige tap- og gjennomgått utenkelige lidelser som følge av de ugjerninger som ble begått den 19 mai i 2000, og det er faktisk på høy tid at vi får en aksept- og en anerkjennelse også for denne gruppen.