2025 er definitivt året sommeren hadde dårlig tid! Her dukker sommernlomstene opp når hvitveisen akkurat har kommet i gang, lövet spretter fra den ene dagen til den andre, og pollensankerne er like mange og like ivrige som om det skulle vært høysommer..
Mon tro om denne karen var ute pä sin jomfrutur, da den først gikk for det den tydeligvis antok var en gigantblomst, men som i realiteten var min lysblå genser.. Heldigvis skjønte han greia i det jeg ristet ham forsiktig av over disse blomstrende greinene.
Den her karen hadde iallefall skjønt greia, da han gikk løs på ‘bufeen’ ‘like it was no tomorrow’.
..- Og det samme kan vel trygt sies om denne bevingede tjukkasen!
Humlen var imidlertid ikke den eneste som visste å ta for seg av det bugnende pollenfatet denne aprildagen. Selv blomsterfluen biste seg å ha dratt seg opp fra vinterdvalen.
Dersom det brått skulle dukke opp en spleis til støtte for Talibanstyrte Afghanistan, ville det vel neppe avstedkommet med nok til å dekke transaksjonen en gang. Ikke desto mindre viser det seg at både du og jeg intetanende bistår massivt i denne spleisen fra helvete. Det har seg nemlig så at de såkalt ikkestatlige hjelpeorganisasjonene som pøser penger inn i dette horrible regimet i betydelig grad får sine midler fra nettopp staten. – Hvilket altså er synonymt med dine og mine skattepenger.
Talibans delegasjon på flyplassen i Kabur før avreisen til det famøse møtet i Oslo der de liksom skulle snakkes til fornuft. [Foto: AFP PHOTO/Afghan Taliban]
Konkret, ble det brukt 1,57 milliarder kr. fra statskassen på bistandsprosjekter til Afghanistan i 2022/23. 2024 ser det ikke ut til å ha kommet ut tall for enda, men jeg kan neppe se for meg noen nevneverdig endring i forhold til året før. Det er altså så mange hinsides horrible faktorer ved dette her at jeg ikke engang vet hvor jeg skal begynne..
Vi snakker altså det mest fundamentalistiske av det fundamentalistiske innen islam. Et regime som er et helvete for den gjengse mann, og hva som får helvete til å fremstå som et sydhavdparadis for kvinner. Og om en skulle innbille seg at disse pengene bistår de undertrykte, er du så naiv at det er et mirakel du har klart å overleve på denne planeten lenge nok til å kunne lære å lese. Her snakker vi et regime så totalitært at det får Putins Russland til å fremstå som ‘the land of the free’, så enhver jævla krone som kommer inn i dette landet, går igjennom Taliban. – Og da håper jeg vitterlig ingen trenger meg for å underrette de om den ikke-eksisterende muligheten for at de avsetter noe til slikt som skolegang for landets jenter.
Altså er det å sende bistandspenger til Afghanistan hinsides horribelt i seg selv, og enda verre blir det når det altså viser seg at vi, folket, er blitt ført bak lyset i dette anliggendet. For det er unektelig det vi har blitt. Ved å gi denne støtten via de nevnte ikkestatlige organisasjonene, fremgår selvsagt ikke Talib.. *ehh..* – Afghanistanstøtten i budsjettet. De pengene det her er snakk om, blir dermed isteden loggført som ‘støtte/subsidier til private/ikkestatlige hjelpeorganisasjoner. Som om ikke det å pøse kroner inn i Afghanistan provoserer mer enn nok i seg selv, så er vi altså blitt ført bak lyset i tillegg!!
Men i det minste har nå i det minste dette her ikke kunnet holdes skjult for stortinget- og derav oposisjonen. Dermed har jo regjeringen Støre med jevne mellomrom blitt konfrontert med dette her, og har da gjennom sin talløse rekke med utenriksministere bedyret at de har satt krav til bruken av disse pengene. Herav bedyres det så at bistanden er et ledd i å legge press på Talibanerne til å moderere sitt rigide regime- og derav lempe på undertrykkelsen.
Jeg mener.. Hvor forbannet naiv er det menneskelig mulig å få blitt!? Regimet blir jo sykere ‘as we speak’! Så galt er det at en kvinne brått kan drepes på stedet dersom hun skulle finne på å gå utenfor døren uten et mannlig familiemedlem som anstand i tillegg til full bhurka! Et mer tydelig ‘fuck off’ kan vel ikke bli avlevert! Men allikevel holder man det altså gående med å stappe penger i lommene på et av planetens mest umenneskelige regimer. Jeg blir rett og slett kvalm.
Med varmere, lysere, og en rekke solfylte dager dager på rad, blir ‘the pels angels’ fort godt vant. FOR godt vant, i grunn, for når den neste regnværsdagen da uunngåelig kommer, surner de maksimalt i det de blir bevisst misserien som utspiller seg utenfor..
Kattene, som jo kan gå ut og inn etter eget forgodtbefinnende, samt har sin ‘innedo’ på plass, er paradoksalt nok de som reagerer på vannfallet med sterkest misnøye. Spesielt tydelig vises dette på Tufsa og Dolly, og forsåvidt også Rusken, da disse av en eller annen grunn SKAL være med på tur om de så hater hvert eneste sekund av den.
Leah, som bryr seg minst om værforholdene, tar seg god tid til både snusing og tissing fra døren lukkes bak oss..
..- Hvilket irriterer de andre, som gjerne vil ha lidelsen de insisterer på å ta del i unnagjort så fort som mulig.
Etter en trøstende ‘snuteslikk’ fra Leah, kommer vi oss nå mangt om møye forbi søppelkonteinere og postkassestativ, og derav ut av boligfeltet.
I det vi har nådd inngangen til skogsområdet, har tydeligvis også Rusken fått med seg at det er tur på gang, så han kommer fykende inn fra venstre etter å ha tatt en snarvei. Og husets firbeinte herre forlanger umiddelbart orden i rekkene.
Som lederhannen i en løveflokk passer han på at samtlige er med. Er det noen som drøyer såpass at han ser seg nødt til å komme å hente de, banker det gjerne et realt poteklask i etternølerens lodne bakende. Og lunten hans krymper proposjonalt med at regnet faller tettere..
Etter at Leah gav opp forsøkene på å gjete ham, har relasjonen deres faktisk kommet dit hvor han kan lene seg litt på henne. Spesielt de gangene alle er med, og det blir ditto slitsomt å holde styr på samtlige, ser man at han har begynt å la Leah bistå ham i oppgaven som kattegjeter. Og når samtlige er mugne som en gammelost utgått på dato, letter det unektelig på ‘nazi-regimet’ at Leah kommer logrende til med sin langt mer imøtekommende approach.
Jeg hadde fått med meg at Mestro06 skulle introdusere det nye konseptet i dag, men det streifet meg ikke en gang at den utvalgte faktisk kunne være meg. Ikke sånn å forstå at det var noen som var å anse som ‘favoritter’ heller (- en fyr som vet å holde kortene tett til brystet, det her altså). – Det var vel heller det at jeg klikket inn med det mind-settet at jeg skulle sjekke ut premiæren av et konsept, og that’s it. Og det en overhodet ikke har sett komme blir jo dermed de største overraskelsene, – de man husker.
Greit nok at jeg er generelt lettrørt til det latterlige, men her snakker vi faktisk ‘ugly cry’ på et oppsiktsvekkende nivå selv for meg å være, så denne vil m.a.o bli husket.
♥♥♥♥♥♥♥♥
Takker så mye til Mestro06 for heder, ære og nydelig omtale.
At ‘tiden går så alt for fort’ er jo omkvedet som går igjen i det uendelige; Et minne dukker opp, og vipps så legger vi ut om hvor nærmere i tid dette virker å være enn det faktisk er.
Men at opplevelsen av tid også ‘kladder seg til’ den andre veien, har ikke vært nevnt med et ord for det jeg kan huske. Jeg tenkte derfor å trekke frem en del ting som har rukket å bli en del av vår hverdag, men som var oss fullstendig fremmed på denne tiden i fjor. For vår opplevelse av disse tingene, er nemlig at det er mye lenger siden de inntraff en hva som er realiteten..
Trump var riktignok presidentkandidat, men dog var denne trioen fra helvete ikke-eksisterende for bare ett år tilbake.
For ett år siden, altså den 16 april, 2024, var et scenarie bestående av at Trump faktisk skulle klare å vinne tilbake det amerikanske presidentembetet fullstendig absurd. Den gang levde vi i trygg vestlig stabilitet med den gomodige Jo Biden som leder av den frie verden, der den store ‘bekymringen’ dreide seg om at han vitterlig begynte å dra på årene.
Om vi skrur klokken ett år tilbake, var fremdeles trioen fra helvete, bestående av Donald Trump, videpresident JD Vance- og skyggepresident Elon Musk ikke-eksisterende. Det er borderline absurd å tenke på at for kun et år siden, hadde den godeste skyggepresidenten fremdeles en temmelig høy stjerne hos meg som den som endelig skulle få ‘skippet’ oss til Mars..
Dette er allikevel ingenting i forhold til at vi faktisk kun skal et drøyt halvår tilbake hvor vi levde i en virkelighet der Marius Borg Høiby fremdeles var kronprinsessesønnen kronprinsen betraktet som sin egen- og kongeparet anser som sitt eldste barnebarn. MBH var, den 16 april 2024, i vår kollektive bevissthet ‘lille Marius’ som var blitt stor; Et fullverdig medlem av kongefamilien uten noen opphøyd tittel, men som ved hjelp av den statusen som følger kombinert med et godt over gjennomsnittelig utseende var en ‘damemagnet’ av rang, men som forøvrig ble fremstilt som en diskret fyr med upåklagelig adferd og presentabel fremtoning. For skarve ett år siden, levde vi altså i den hellige overbevisning om at han vitterlig kunne lære sin ‘bonustante’, Martha Louise, ett og annet om hvordan en ter seg som medlem av den kongelige familie. Det syntes temmelig fjernt nå, gjør det ikke!?
Den gang var det en selvsagthet at mitt ambivalente forhold til kongehuset skulle fortsette med Haakon; Altså at jeg prinsippielt er i mot at noen skal fødes til opphøyd status, men at kongen var så glimrende i sin kongegjerning at jeg lot det prinsippielle fare.. Nå, derimot, er den påtroppende monark en tilrettelegger for vold- og voldtektsforbrytelser ++..
Til tross for at det kun er halvannet år siden hun ankom planeten, kan jeg ikke en gang forestille meg et liv uten at hun er en del av det.
Forøvrig, er det kun 15 mnd siden Leah ble innlosjert i ‘casa Henriksen’, og jeg evner ikke engang å forestille meg et liv hun ikke er en del av.
For ett år siden, raste også Eurovision-krangelen, der folk var i harnisk over at Israel fikk delta til tross for folkemordet som ble- og forsåvidt fremdeles blir utført mot palestinerne. Det virker faktisk veldig fjernt, her jeg sitter i dag.. Tiden både er- og oppleves m.a.o relativ, der den ikke bare påvirkes av hhv fart og gravitasjon, men opplevelsen av den varierer også fra person til person- og fra minne til minne.
Debatten rundt hjemmefødsler raser over det ganske land, uten at jeg kan verken fatte eller begripe annet enn at dette burde ha vært en ‘no brainer’. Å velge bort den sikkerheten, både for ens egen del og barnets som følger av å føde på et sykehus assistert av det ypperste av medisinsk personell for i stedet å føde hjemme med minimal assistanse, er beyond me.
Greit nok.. Jeg verken har født barn, kommer til å føde barn, eller har nonsinne hatt noe ønske om verken å føde- eller å ha barn. Følgelig forstår jeg de som eventuelt måtte mene at jeg ikke har noe jeg skulle sagt i dette anliggendet, og derav burde vite å holde kjeft. Men forståelse betyr ikke nødvendigvis at jeg er enig i at erfaring er en ‘betingelse’ for å kunne ha en mening i anliggendet som er like valid som den mest erfarne ‘babyprodusent’. For så langt jeg kan se, dreier dette seg simpelthen om sunn fornuft basert på uttalelser fra folk med ekspertise innen nettopp graviditet og fødsel.
Å bli født- så vel som å føde er blant de aller mest risikable opplevelsene i et menneskeliv. I følge anestesilege Trond Nordseth, er nemlig et barn praktisk talt druknet i fostervann i det det blir født. Oksygen og næring har jo blitt tilført gjennom navlestrengen, og det er den stimuli den nyfødte får gjennom selve fødselen som gjør at de som følger ‘oppskriften’ trekker pusten for første gang i det de kommer ut. Dette første åndedraget åpner lungene, og sørger for at det fostervannet som har samlet seg der presses ut og over i blodsirkulasjonen. Som følge av dette, reduseres blodstrømmen fra navlestrengen til et minimum, for med det at blodet istedet strømmer til lyngene for å frakte det innåndede oksygenet rundt til kroppens celler.
Problemet er imidlertid at en fødsel slett ikke er gitt å følge den respektive ‘oppskriften’. Rundt 15% av de nyfødte foretar ikke dette første åndedraget av egen maskin, og er dermed helt avhengig av assistanse for å overleve. Om det svikter her, vil ungen helt enkelt drukne i fostervann, da tilstrømningen fra navlestrengen ebber ut, samtidig som intet åndes inn. Av disse igjen, er ca en av 20 nyfødte avhengig av aktiv pustehjelp fra sykehuset. – Og slikt utstyr er jo ikke akkurat noe en har på lur ute i boden, for å si det sånn!..
I tillegg har man en hel serie av andre ting som kan vise seg å bli prekære under en fødsel. For min egen del, gjorde den iboende latskapen seg gjeldende allerede i mors liv, da jeg rett og slett ikke gadd å sette i gang et sånt styr når jeg hadde det helt fint der jeg var. Dermed bar det på fødestuen på dato for regelrett ‘utkastelse’. Dette syntes jeg åpenbart var uhørt. så jeg motsetter meg utkastelsen såpass at jeg måtte dras ut med hva jeg mener å huske (for ordens skyld vil jeg presisere at denne husken dreier om hva jeg er blitt fortalt- og ikke selve opplevelsen)var tang. Når en i tillegg kan legge til at jeg er et utkomme av en Rh- mor og en Rh+ far, så hvis mutter’n hadde vært blant dagens ‘back to the nature’ -fantaster, er sjansene store for at jeg enten ikke ville overlevd- eller levd med en hjerneskade.
[foto: sykepleien.no)]
Når så broder’n finner det for godt å ankomme verden ‘mooning’, -altså med ‘ræva’ først, med den følge at det blir vakuumfødsel, i tillegg til at den nevnte Rh+/- miksen førte til at han hadde gulsot ved ankomst, så trenger jeg faktisk ikke å ha født selv for å være vel så kvalifisert til å uttale meg i dette anliggendet som en hvem som helst flermarnsmor.
Og mens vi først er inne på den fødende, er det vel neppe noen som har behov for at jeg informerer de om at det å skulle skvise ut et ferdig utviklet ca ½ meret langt- og 3-4 kg tungt menneske der nedenfra. Man trenger jo vitterlig ingen ekspertise på feltet for å skjønne at det å skvise en melon uskadd igjennom et nøkkelhull er gitt å by på visse utfordringer..
Kort oppsummert, innebærer altså en barnefødsel en reell risiko for at moderne medisinsk assistanse vil vise seg nødvendig for å berge eget- og/eller barnets liv og helse. Det er her det altså blir ubegripelig for meg å gå ut med krav om hjemmefødsel under påskudd av ønsket om en ‘naturlig’ fødeopplevelse, trygge omgivelser, og den slags piss. – Jepp, det er piss, da disse såkalte ‘behovene’ for ethvert tenkende menneske vel er så underordnede de kan få blitt. Om en har faglig assistanse under hjemmefødselen, -javel, men de kommer da for pokker ikke med alt det av apperatur og utstyr som kan vise seg å bli nødvendig i håndvesken! Jeg mener.. Get real!
Om det kun var eget liv det sto om, be my guest. Men nå er det faktisk snakk om at det også dreier seg om dette fiks ferdigutviklede barnet sitt liv, helse, og ikke minst det å få vokse opp med sin mor, for ikke snakke om å få slippe å leve med den byrden av at ens mor døde som følge av at det ble født..
– Som vi har vært inne på ved flere tidligere anledninger i denne utgivelsen, har vi mennesker den svakheten at så lenge en utvikling går gradvis, er det nærmest grenseløst hvor langt grensen for hva vi kan tollerere kan strekkes. Om vi er bevisst på dette, og tenker igjennom hvor tolleransegrensen vår går i ulike senarioer, vil vi øke oddsen betraktelig i hht å kunne unngå å bli dratt med i dragsuget ned til avgrunnen når det respektive scenariet eventuelt blir virkelighet..
Vår aksept for statlig overvåkning er blitt strukket hinsides ut av proposjoner. (foto: Unite.ai)
Det ultimate eksemplet på hvordan vår tolleransegrense kan strekkes hinsides fatteevne gjennom en gradvis utvikling der det ‘trykkes på de rette knappene’, er den allmene aksept som har utviklet seg i hht statlig overvåkning. I Norges grunnlov står følgende:
«Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon. Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller. Statens myndigheter skal sikre et vern om den personlige integritet.»
Vår tolleransegrense hva dette angår, har de siste tiårene blitt strukket hinsides det som grunnloven åpner for gjennom at det gradvis er åpnet for mer og mer overvåkning. Parolen som har blitt brukt for å øke aksepten for sådan overvåkning; «Har du ikke noe å skjule [les; kriminalitet og/eller annen lyssky aktivitet] vil da ikke dette være noe problem.» har vist seg særs effektiv, slik at den grunnlovsgitte beskyttelsen har endt opp som ikke stort mer enn en papirregel. – Ingen vil jo risikere å bli assosiert med ‘de som har noe å skjule’ i den underliggende betydningen begrepet her er gitt. Følgelig er folk i dag villig til å gå med på det utroligste hva overvåkningsvirksomhet angår. Om en hadde spurt de samme menneskene om hvor de mente grensen gikk for slik virksomhet for f.eks 70 år siden, ville folkemeningen etter alt å dømme vært i tråd med grunnlovsbestemmelsen. Men når en først begynner å ‘spise’ innpå en rettighet, lar vi oss strekke med utviklingen som en forbannet gummistrikk.
COVID-19 fikk virkelig dratt den allmene tolleransegrense for hva vi finner oss i ut av alle proposjoner, og det i et heidundrende tempo. En ting som ble klart som dagen i denne perioden, er effekten av å skremme til lydighet. Eksempelvis, brukte de kun et drøyt halvår på å få konseptet vaksinepass til å gå fra ‘ondsinnet konspirasjonsteori uten rot i virkeligheten’ til allmen aksept. Var det ikke for at det kom for en dag at hakket for mange ble hakket for syke av den vaksinen akkurat i det vaksinepasset var i ferd med å bli en betingelse for å delta i samfunnet, ville man definitivt blitt nektet alt fra å jobbe til å få adgang til butikker og offentlige faciliteter uten å kunne vise bevis for fullvaksinering. – Og dette til det samme folkets fulle aksept som det som kun måneder i forveien anså dette som en uhyrlighet som ikke ville bli akseptert her til lands.
USAs visepresident JD Vance (t.v) og president Donald Trump pusher på for tilbakeskritt og negativ utvikling på et utall områder. Får deres ideologi og verdisyn fotfeste, er den vestlige verden, slik vi kjenner den, historie. (foto: Stephen Maturen / Ghetty images)
Når verden så, som nevnt innledningsvis, har gått fullstendig fra både vett og forstand, kan jeg ikke skjønne annet enn at det perfekte grunnlag er lagt for at ytterligere negative utviklinger kan skyte fart. Bla.a er det tydelige signaler på at likestillingen- og derav jenters/kvinners rettigheter vil bli (forsøkt) trukket bakover i utvikling, og ytringsfriheten er allerede sterkere truet enn den har vært på hundrevis av år. Argumentene for å ta den første lille ‘biten’ av en rettighet/et gode, retter seg bestandig mot en uønsket ekstremitet som ‘alle’ vil til livs, og derfor blir det også så alt for lett å få gjennomslag for å få tatt denne første, lille biten. Men så snart denne barriæren er brutt, er utviklingen i gang. Ytringsfriheten er allerede fått sin første slike begrensning i form av den såkalte ‘rasismeparagrafen’. I tillegg har de store plattformene innen sosiale media egne retningslinjer som i praksis vel må sies å utgjøre den største trusselen, da en ytringsfrihet uten noen plattform å kunne ytre seg på, ikke blir stort mer enn en papirbestemmelse.
Men om så mange som mulig av oss kunne tenke igjennom hvor grensen deres går i slike anliggende FØR snøballen begynner å rulle, vil disse bli det stoppskiltet en trenger den dagen den respektive utviklingen faktisk HAR begynt. For om nok personer har dannet seg slike mentale stoppskilt, vil det være nøkkelen til å stanse den negative spiralen. – Uten folkets medgjørlige samarbeid, stanser spiralen, og vi slipper å bli dratt med i dragsuget kjepprett til helvete.
Denne helgen har rast av sted så til de grader at det var nesten så jeg glemte hele utfordringen, -og da har det vitterlig gått for langt. Vi lar dermed søndagsroen senke seg, og erklærer dermed at det er utfordringsdags!
Siden jeg aldri har hatt noe nevneverdig forhold til påskehøytiden, er det ei heller noen kyllinger spredt rundt i ‘casa Henriksen’. Synet av den første påskeliljen blir dermed det nærmeste jeg kommer en påskestemning, sammen med:..
..- Priskrigen på smågodt, selvsagt!!
Men at jeg ikke har påskedekorasjoner er ikke ensbetydende med at påskeutfordringen avleveres uten den obligatoriske kyllingen! Den blir bare til ved tegnebordet istedet! – Eller tegne-programmet/soft ware’n er vel strengt tatt den korrekte terminologi her.
Ikke desto mindre, vil jeg tro en tegnet kylling som er i ferd med å tømme egget for (egge)likør har det artigere enn en sober kyllingdekorasjon!..
Her fortsetter vi i den vårlige ånden som har preget ‘fotobombardementene’ den siste tiden. Men denne gang flytter vi i midlertid fokus oppover, hvilket i praksis innebærer at vi hever oss fra vårblomstene på bakkeplan og helt opp i trærne!..
