Av en eller annen (iallefall for meg) ubegripelig grunn, diktes det over en lav sko her på blogg.no om dagen. – For å unngå å havne helt i bakleksa her, er det vel ikke annen råd enn å hive seg på trenden for å holde meg up to speed her!
Nå er det imidlertid ikke hvilke som helst dikt som tar form over tastaturene over det ganske land, men regelrette krigsdikt! Bloggerkrigene har altså tatt til seg et nytt våpen i denne poesien. Jeg strider imidlertid ikke med noen, -hvilket jeg tenker å bruke til min fordel her, ved at jeg derfor står fritt til å lage krigspoesi som skyter i alle retninger. Å si at dette lover godt, har jeg imidlertid (dessverre) selvinnsikt nok til å innse at det overhodet IKKE gjør.. Her er det m.a.o bare å stålsette seg for et makkverk av proposjoner, da jeg faktisk har gått hen og dratt galskapen enda et hakk lenger; Til sang!..
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Hva jobben min i restauranten angår, står vi nå på trappene til hva som vel må være den nest travleste tiden på året. Her er jo julebordsesongen i en klasse for seg, for å si det sånn. Men ikke desto mindre, er 17.mai årets travleste dag!
På denne dagen blir vi gjerne tildelt spesifikke oppgaver i langt større grad enn ellers, hvilke sammenfaller med de områder vi leder an på til vanlig. – Og for mitt vedkommende, innebærer nok dette at jeg vil skjenke noen 1/2 -litre, for ikke snakke om å lage et satans antall desserter, som f.eks denne banansplit’en som er avbildet her. For som jeg har nevnt ved en rekke anledninger, har jeg riktignok ikke mye peiling på matlaging, men dessert, – DET kan jeg!
Eurovision er i gang, i kveld får vi se om Norges bidrag kvalifiserer seg til lørdagens finale, og Sverige stiller på hjemmebane med hele Norges barnestjerner, tvillingene Marcus & Martinus Gunnarsen, som slettes ikke er barn lenger. Dette høres jo riktig så fint og flott ut, i hht skandinavisk forbrødring, og hele den pakken der.
Men idyllen får imidlertid noen solide sprekker i det det kommer oss for øret at tvillingparet fra Trofors til stadighet møter utsagn om at de er landssvikere, og i det selveste Dagbladet drar sammenligninger til Vidkun Quisling, ble det, som Martinus Gunnarsen uttrykte, gått langt over streken. Når en ser på måten Marcus og Martinus’ er blitt behandlet i Norge de siste årene, er det dessuten all grunn til å spørre hvem som har sviktet hvem her..
Marcus & Martinus Gunnarsen (foto: L.Enochson / Wikipedia CC.)
Nå er det strengt tatt ikke noe svikefullt i å representere en annen nasjon enn moderlandet i Eurovision, ikke minst fordi dette er fullt lovlig. Men det er nå blitt en hyppig brukt betegnelse om de to siden det ble kjent at de hadde vunnet ‘Mello’n, eller ‘Melodifestivalen’ som det formelt heter, og dermed blir Sveriges representanter på hjemmebane i den internasjonale konkurransen, så da tenker jeg vi like godt kan ta utgangspunkt i den merkelappen. For det er vel snarere slik som Stian ‘Staysman’ Thorbjørnsen uttrykte det i NRK -serien ‘Veien til Malmø; «Det er ikke Marcus og Martinus som har sviktet Norge, det er vel heller Norge som har sviktet Marcus og Martinus!»
Og det tok ikke mange sekundene før jeg innså at fyren faktisk har helt rett..
De to ble hauset opp som barnestjerner da de som 10 -åringer vant Melodi Grand Prix junior med den selvskrevne låten ‘To dråper vann’, for så at det bare gikk oppover. – Dvs. det gikk oppover her til lands frem til første låt der det ble klart at de var blitt hakket eldre, -altså tenåringer. Det har imidlertid fortsatt å gå oppover helt frem til i dag, med unntak av koronaperioden, men den oppturen de har hatt fra dette veiskillet, er på tross av en stadig eskallerende motbør i eget land. Allerede fra første utgivelse på engelsk, -hvilket jeg mener å huske må ha vært ‘Girls’, hvor selveste Madcom er medvirkende, så fikk de den første dosen av den surmagede kritikken som vel har rådet på alt de har gjort- og gitt ut siden. – Og hver eneste gang, har det slått meg hvor uenig jeg har vært i disse kritikerslaktene.
(foto: Foto: Claudio Bresciani/TT)
Episoden jeg husker aller best, var da de opptrådte for fullt hus i Oslo Spectrum to dager på rad. Ut i fra de klippene jeg så fra disse konsertene, gjorde de to en jobb så til de grader imponerende at de gikk sine fullvoksne artistkolleger med flerfoldige tiår på baken en full gang. Derfor ble det en temmelig surrealistisk opplevelse å lese kritikkene, der tett innpå alt de gjorde var noe galt med i følge en nærmest samlet norsk musikkpresse. Og slik har det fortsatt, for så at de så seg nødt til å skifte plateselskap i ettertkant av pandemien, -hvorav valget altså falt på et svensk selskap, hvilket igjen gir mesteparten av forklaringen på Sverigerepresentasjonen i Eurovision.
Videre, har også både det norske publikum og presse regelrett nektet å innse at de to med tiden har rukket å vokse opp, slik at de slettes ikke er to guttunger lenger, men unge menn på 22 år. Når en så får merke sannheten i ordtaket ‘En blir ikke profet i eget land’ i den grad som er blitt disse to til del, ville det snarere vært rart om de IKKE valgte Sverige i hht Eurovision-deltagelse. For let’s face it; Sjansene for at det norske publikum skulle stemt Marcus & Martinus frem til en seier i Melodi Grand Prix, tilsvarer en snøballs sjanse i helvete. Det ville ikke skjedd, uansett kvalitet på både låt og opptreden. I Sverige har de imidlertid visst å sette pris på de voksne utgaven av de to, så det ville vel heller vært et svik mot Sverige om de hadde stilt for Norge sånn som ståa er nå..
Etter bokstavelig talt å ha vært oppe i høyden går vi glatt videre til den metaforiske høyden. Vårt broderfolk i øst er nemlig skikkelig på høyden om dagen, da Eurovision er i gang, og vertslandet, -som jo er Sverige, stiller med norskprodusert artisteri i form av de viden kjente tvillingene fra Trofors, Marcus & Martinus. Dette kan jo bare ikke bli feil, så jeg kaster meg derfor på karusellen ‘ved att skicka er någon riktiga svenska blommor’..
Brått så har løvetannen kommet også, -sånn helt ut av det blå, egentlig! Jeg evner til dags dato ikke å skjønne hva som får denne blomsten til å bli så til de grader uglesett av nær sagt alle og enhver!
På den blå siden, har vi imidlertid nok et eksempel på disse vanlige blomstene jeg ikke har den ringeste anelse av hva heter for noe. – Men flott er den nå åkke som!
Det var nå ikke bare løvetannen som kom svært så plutselig frem i år, for det gjorde vitterlig disse smørblomstene også!
Denne burde vel også være velkjent for alle og enhver, vil jeg tro.
Avblomstret løvetann er faktisk oppsiktsvekkende fotogen kontra virkelighetens trøstesløse fremtoning..
På TV2s nettsider, er det i dag lagt ut en artikkel der de har spurt et knippe kjendiser om hvilke realityserier de ville takket ‘ja’ til ved en forespørsel, og hvilke de aldri i livet ville ta del i. Dette trigget (selvsagt) spørsmålet om hvilke realitykonsept JEG gladelig ville tatt del i dersom muligheten skulle by seg, og derav hvilke konsept jeg ikke ville begitt meg ut i for alt i verden..
Nå er det jo en del realitykonsept som retter seg mot kjendiser, men siden dette kjendisbegrepet er på god vei til å bli så utvannet at det vil romme det å være kjent av en del mennesker hist og her, så foregriper jeg rett og slett bare begivenhetenes gang en smule, og tar for meg dette uten å forholde meg til de avgrensninger som foreligger..
Okay.. Vi begynner så med topplisten her, -altså med det konsept jeg aller mest kunne tenke meg å tatt del i:
• SPILLET: Jeg er ikke bare fullstendig hektet på dette konseptet, men jeg mener også jeg potensielt kunne ‘rulet’ i en sådan setting. Dette må rett og slett være det ypperste av konkurransereality som noensinne er blitt vist på norsk fjernsyn.
• PARADISE HOTEL: Jeg plasserer PH på 2. plassen, rett og slett fordi spillet som sådan er spektakulært. Dette har dessverre havnet i bakgrunnen opp igjennom konseptets historie pga at de har rettet seg inn mot deltagere som er så alt for unge, alt for dumme, eller i verste fall begge deler til at de har kunnet spille det. I de senere årene, har vi imidlertid i økende grad fått fokus over på nettopp dette spillet, hvorav årets cast, -hvilken selvsagt var hakket eldre og/eller erfarne enn de foregående, virkelig fikk vist hvor genialt dette spillet faktisk er. Det mangler fremdeles det lille ekstra, som f.eks innebærer en tilstrekkelig innsikt til å kunne verdsette godt spill hos en så alt for stor andel av deltagerne, men allikevel.. Spesielt realityveteran Mario Riera var enestående i hht å bringe PH til sin rett i årets sesong.
• FORRÆDER: Her har jeg sett sesong to, i tillegg til årets, som er nummer tre i rekken, og ut i fra disse to rundene, så opplever jeg at særs mye står og faller på casten, I TILLEGG til hvordan spillet utarter i hht hvem som stemmes ut når. Rent spesifikt innebærer dette for min del at sesong to, der Aslak Maurstad vant som følge av det mest spektakulære stunt som ble foretatt av forræder-kollega Victor Sotberg i finalen, var helt oppe på Spillet-nivå. Årets sesong, derimot, ville falt fullstendig i fisk dersom det ikke var for en god forræderduo og Oskar Westerlin. Men selv ikke disse kunne redde dette her da hele dritten punkteres ved at Jon-Martin Henriksen (Spårtsklubben), som bare hadde diltet med som en annen fjott, og ikke hadde gjort en dritt serien igjennom ender med å vinne hele greia. Men altså.. Lykkes en med casten fullt ut, er dette en vinner som ville ha vært en ‘no-brainer’ ved forespørsel om deltagelse.
• BIG BROTHER: Jeg kan bare ikke forestille meg noen som kunne klart den ørkesløsheten som følger å være innesperret i 100 dager bedre enn meg..
• SKAL VI DANSE: Mens de øvrige konkurranserelaterte konseptene også i vesentlig grad beror på flaks, så ville jeg etter alt å dømme ha evnet å håndtere en sorti relativt greit. – Iallefall når det var gått litt tid. – I Skal vi danse, derimot.. – No such thing. Her ville det ha vært all or nothing, da dette er en sånn konkurranseform jeg ikke fikser å tape. – Jeg ville definitivt ha deltatt, men sunt ville det ikke vært, hverken for egen del som følge av at jeg vel knapt hadde tatt meg tid til et par timers søvn i døgnet for å ta hjem dette her, eller for de øvrige deltagere og ansatte i produksjonen ved at jeg ville vært det ‘drop dead’ giftigste innslaget i konseptets historie.
Spillet; Det mest geniale realitykonsept som tenkes kan. (foto: TV2)
Dernest har vi så de konsept jeg aldri ville rørt ved med en ildtang en gang, for å si det sånn!
• Konsept som går ut på uutholdelig slit og begrenset med mat, som f.eks Robinson, Kompani Lauritsen, 71º Nord og Farmen. For all del; Samtlige utgjør det ypperste av TV-underholdning, men hvordan noen frivillig kan begi seg inn på noe sånt som Kompani Lauritsen, er hinsides over min fatteevne.
• Kokke/matlagingsprogram som f.eks Masterchef, Fire stjerners middag, og Camp Kulinaris. Her er imidlertid grunnen at jeg syntes de er dønn kjedelige.
• Ekstremreality som Ex on the beach og Temptation Island, der hele pålottet går ut på å ‘fucke hodet’ ditt mest mulig. De er i særklasse som TV-underholdning, men ikke faen om jeg hadde blitt med på noe sånt!
• Naked attraction og Gift ved 1.blikk, simpelthen fordi jeg syntes det er fullstendig idiotiske konsept fra ende til annen som fra mitt ståsted både har en ikke-eksisterende underholdningsverdi, samt at jeg aldri kunne nedverdiget meg selv på det viset som kreves i disse seriene.
Ikke den makt i verden ville fått meg til å delta i et konsept som KOmpani Lauritsen! (foto: skjerm-dump TV2)
Om det skulle være andre som lar seg friste til å dele sine ‘do’s & dont’s på realityfronten, det være seg på blogg, i kommentarfelt, eller på en annen plattform, så ville det vært artig!
En kunne ane en viss murring i det fjerne fra det øyeblikket april bikket over til mai, for så at dette har eskalert- og vil fortsette å eskalere i både volum, spalteplass og ‘piss-megge’ -faktor i en drøy uke til;
Jeg snakker selvsagt om det evinnelige 17.mai -gneldret som blir satt på repeat hos fortrinnsvis ‘bunadpolitiet’ og ‘mammapolitiet’, featuring det som ellers måtte være av moralske voktere, lettkrenkede og/eller alt som ellers måtte være av ‘pekefingermennesker’ av ymsle slag over det ganske land hvert eneste år..
Dette er ikke bare jævlig irriterende å måtte bevitne år etter år, men også fullstendig unødvendig! Om bare folk kunne ta de hentydninger som fremgår i dette innlegget ad notam, for så å dele videre til venner, familie og kjente, slik at flest mulig kan få det med seg, så skal vi se at det ikke kan bli så mye triveligere for oss alle..
La oss begynne med det helt elementære her, hvilket enkelt kan summeres opp til alt hva andres bekledning angår; Det være seg bunader, festdrakter, eller hva det ellers måtte være av bekledning som man måtte bevitne denne dagen; Den ENESTE bekledning som angår deg og din formening om, både hva 17.mai angår, og enhver annen dag og anledning, er din egen – og eventuelt dine mindreårige barns! Følgelig, har du bare å holde kjeft hva angår alt fra feil tilbehør til bunader, hvorvidt noe er ‘feil’ påkledd, skjørt er for korte, utringinger for dype, shortser for hverdagslige, osv, osv. Norge er fremdeles såpass fritt i hht individuelle valg og styring over egne liv at det er helt og fullt opp til hver enkelt hva de vil ikle seg- og hvordan de vil ikle seg de respektive plaggene, så pass dine egne bunadssaker, og klapp igjen.
Og når vi først er inne på bekledninger, går vi glatt videre til den tradisjonelle ‘debatten’ ang. innvandrere/ikke-etniske borgeres bruk av bunad/festdrakt. Her gjelder selvsagt den ovenfor nevnte anmodning uavkortet. Grunnen til at jeg nevner denne gruppen, er at dette issuet må sees i sammenheng med dette med flagging av andre nasjoner på Norges nasjonaldag. For hva denne flagg-greia angår, så kjenner faktisk selv jeg, som er en ihuget forkjemper for at folk skal ha lov til å gjøre hva pokker de måtte ønske med egne liv og legeme så fremt de ikke er til skade for andre, på visse problemer med å svelge flagging av andre nasjoners flagg på bekostning av det norske på denne dagen..
Ikke sånn å forstå at det bør være noe offentlig anliggende i form av lovpålegg og den slags uhumskheter som legger føringer for hvordan den enkelte velger å ha det på sine egne eiendommer,. – Herregud, det får da være grenser!.. – Det jeg mener er imidlertid at det i forbindelse med den offentlige feiringen, -altså i togene osv. i anstendighetens navn bør være forbeholdt norske flagg på akkurat denne dagen. Forøvrig mener jeg de det gjelder bør finne det i seg selv å dedikere denne dagen til det land- og folk som har tatt de i mot, og latt de få ta del i deres goder. For selv om jeg altså så langt i fra er tilhenger av noe regelverk i hht dette her, så er det en absolutt forutsetning for å kunne oppnå det minste av respekt fra min side. Om en ikke kan strekke seg dithen til å flagge norsk på 17.mai, er det umiddelbart ‘persona non grata’ -erklæring fra min side.
(foto: Erlend Aas / Scanpix)
Her må det også sies at personlig, har jeg stor sans for de løsningene som går ut på å legge opprinnelseslandets flagg til det norske. I mine øyne er dette en ypperlig måte å inkludere sin egen identitet i det hele, og det kuleste jeg har sett i så måte, var en husstand som hadde lagt opprinnelseslandets flagg inn i det ene hjørnet av det norske. Det var altså noe så til de grader ærverdig over denne flaggingen, da det statuerte at de først og fremst var en integrert del av det norske samfunnet, samtidig som de har med seg elementer fra opprinnelseslandet inn i det livet de lever her..
Det som imidlertid bryter med all logikk, er at et overveldende flertall etter alle solemerker enten er av tilnærmet samme oppfatning- eller mer strikt enn meg hva denne flaggingen angår, samtidig som det murres over at folk med innvandrerbakgrunn bruker bunad. Jeg mener.. Det er vel ikke et sikrere tegn på at noen har latt seg integrere enn at de ikler seg det norskeste av det norske! Er det noe jeg betrakter som en fantastisk gest- og markering for at en har tatt sitt nye hjemland til sitt hjerte, så er det jo at de har gått hen og skaffet seg et bunadsplagg!
Toppen av kransekaken er imidlertid at det er såpass mye hyl om den bunadbruken at det er nødt til å være en god del som på den ene siden krever norsk flagging, mens det på den andre siden ansees like forbannet galt når de går ‘all in’ i hht å innfri på dette punktet ved at de også velger å markere sin tilhørighet ved å ikle seg Norges nasjonalplagg!
Selv kunne jeg vel knapt blitt mer overrasket enn da dette her kom for mine ører i det det var i ferd med å blåse seg opp til en sak for noen år siden. For min reaksjon på det å se folk av andre etnisiteter iført bunad, både var- og er nemlig helt motsatt! – Og jeg er ikke engang noen utpreget ‘fan’ av bunad, da det å holde styr på dette her plagget med alle dets deler rett og slett overgår hva jeg gidder. Selvsagt kan det jo være at ståa hadde stilt seg noe annerledes dersom jeg ikke hadde vært hensatt til mitt helsorte arbeidsantrekk med forkle 17 mai, men non the less, altså..
Dernest er altså turen kommet til det sedvanlige kjatet om at 17 mai er ‘barnas dag’, liksom julen er ‘barnas høytid’, i tillegg til at alt av ferier må tilpasses barnas ønsker, behov og generelle forgodtbefinnende..
Først må jeg bare få sagt at det ikke er noe ved 17 mai som tilsier at denne dagen skal være øremerket barna. 17 mai er feiringen av verifiseringen av Norges grunnlov, hvilket jeg er rimelig sikker på kun involverte voksne! Iallefall så vidt meg bekjent, var det ikke en jævla unge å se løpende rundt bordet med sjokoladefingre og snørr hengende ned fra nesen der oppe på Eidsvold, -og langt mindre som bisto i utformingen av de respektive paragrafer!
17 mai i rødt, hvitt og blått, – og slik bør det forbli..
I det hele tatt er jeg drittlei av at alt av høytider og helligdager er gitt å være dedikert til barna. – Har en først valgt å få barn, forplikter selvsagt dette til at ders behov og ønsker også blir innfridd, men non the less, altså..
I mine øyne, har faktisk ikke disse i utgangspunktet noe eierskap til hverken 17 mai, julen eller sommerferien for den saks skyld! – Og Her vender vi atter igjen tilbake til dette med at enhver må få ilegge 17 mai den betydning det måtte passe de, og legge opp feiringen deretter. Om en mener 17 mai skal handle om barna, javel, så gjør dere det sånn. Men det innebærer ikke en rett til å sette seg til doms over de som eventuelt måtte se annerledes på dette! For det skal rett og slett ikke være noen tvang til å forholde seg sånn eller slik til ting bare fordi det eventuelt samsvarer med hvordan flertallet velger å praktisere.
Selv har jeg som kjent ikke barn, av den enkle grunn at jeg aldri verken har harr lyst på- eller kjent på noe ‘behov’ for å få barn. Og utover det at de selvsagt skal ivaretas av de som har valgt å få de, så vel som av samfunnet i kraft av å være levende, bevisste vesner, så driter jeg derfor, når sant skal sies, langflatt i disse barna og deres særbehov. Og det må faktisk være plass til oss som tviholder på våre eierskap til festdager, ferier og høytider i voksen alder også. – Og spesielt på en dag hvis markering ikke har en dritt med unger å gjøre what so ever.
Jeg er fullt klar over at det som nå er sagt innebærer at jeg nok en gang har bannet grovt i kirken. Men om sånt plager deg, så har du jo faktisk akkurat fått løsningen på problemet servert på sølvfat; Feire din 17 mai slik du finner det for godt, og ikke bry deg med hvordan jeg feirer min- eller andre feirer sin, for det har du uansett ingenting med.
For en snau uke siden fikk vi nok et tilfelle som føyer seg inn i den eviglange rekken av politikere og såkalte samfunnsdebattanter som ikke har ‘baller’ til å stå for egne uttalelser. Så snart det viser seg at det som er sagt ikke mottas med hyllest fra alle kanter, er det kun én ting som teller; Å få lagt seg så flat som mulig så fort som mulig.
Følgelig, går de ut med en fullstendig avstandstagen for hva de åpenbart brant for et par dager tidligere.
Lederen av Rød ungdom Amrit Kaur er en av de mange som burde tenke igjennom hvorvidt hun kan stå for det hun ønsker å si FØR hun sier det. (foto: skjermdump Tiktok / TV2)
Kort fortalt, er det ingen makt i verden som kan få meg til å tro at en person kan ta en tilnærmet komplett avstand fra det de åpenbart mente såpass sterkt at de gikk ut i offentligheten med det et par dager tidligere. INGEN foretar en sådan 180 -graders snuoperasjon fra den ene dagen til den andre om det ikke har kommet nye, omveltende fakta på bordet. Men det aller mest irriterende ved at de hvis profesjon dreier seg om å fremlegge meninger i offentligheten legger seg paddeflate ved minste motstands vei. Det er som om de ikke evner å stå for en dritt!
Javel, vi kan alle feile i hht dette med ordbruk. Ergo skjønner jeg at lederen av Rød ungdom, Amrit Kaur, innser at det å referere til Statsminister Jonas Gahr Støre, NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, m.fl. som terrorister i hht deres tilnærming til krigen mellom Israel og Hamaz var i overkant. Problemet er bare at hun bare legger seg ned, flat som ei fregne, og beklager alt som beklages kan, istedet for å vise seg som en politisk leder ved å ta tyren ved hornene; Hadde det vært noe slikt som en ryggrad i denne dama hadde hun gått ut og beklaget ordvalger, samtidig som hun satte det hele i rett kontekst for å feie unna alt av mulige misforståelser i hht hva hun mente å si, og stått for det.
Selvsagt ville det fremdeles vært mange som var sterkt uenig med henne! Men å kunne stå i en storm av ytret uenighet må da vel strengt tatt være en forutsetning for å påta seg verv innen politikken, -og iallefall innen rikspolitikken!
Men Kaur er så langt i fra alene om å mangle ryggrad.. – Et annet eksempel som ‘came to mind’, er hvordan vår tidligere statsminister, Erna Solberg, la seg flatere enn hva som strengt tatt er fysisk mulig for en dame av hennes fysiske kaliber i kjølvannet av at hun i sin tid ble avslørt i et solid brudd på egne koronarestriksjoner; Jeg mener.. Please.. Det eneste du beklager, er at du ble bustet! Hadde den uttrykte avstandstagen til eget regelbrudd vært reell, ville du selvsagt avstått fra å gjøre det. Du visste bedre enn noen annen i dette landet hva som var lov- og ikke lov på den tiden, for så at du foretok et bevisst valg om å gi faen, etter å ha vurdert risikoen for avsløring for lav nok til å ta sjansen. Hadde du sagt det rett ut, at du, som andre led under dette her, og falt for fristelsen til å gi etter for behovet for sosialt samvær, ville du faktisk ha kommet fra det hele med min respekt i hevd. Når valget derimot var å feige fullstendig ut, og derav ikke stå for en dritt, så forlot det toget stasjonen rimelig kjapt, for å si det sånn!
(ill: Børge)
Videre, har oppkommet av krenkelser ført til at terskelen for denne flatleggingen sunket som en murstein i ferskvann de siste årene. Det var vel i forbindelse med julen 2022 at komiker Markius Nerby går rett i ‘flat-mode’ som følge av at disse lettkrenkede, hvilke det etterhvert har blitt i overkant mange av (for å si det mildt), lot seg provosere av at han dro en vits med referanser til hungersnøden som rammet i 1800 -tallets Irland. Jeg mener å huske den respektive vitsen var en ‘one-liner’ som lød noe slikt som «Det blir som i Irland i 1840; Sistemann til poteten har tapt!»
Det lengste jeg kunne strukket min tolleranse i dette tilfellet, var at han beklaget at noen følte seg krenket av denne vitsen, men siden det alltid vil være noen som støtes av det komikere vitser om, er dette rett og slett prisen en må betale for å ha noe slikt som humorshow. Selv ville jeg vel snarere ha skrudd sarkasmen på max i det jeg spurte om de selv eller noen av deres nærmeste var ofre for den respektive katastrofen, -hvilket ville vært særs oppsiktsvekkende, da dette ville forutsatt at vedkommende var nådd den særdeles anseelige alder av +/- 180 år..
Forøvrig har vel minst halvparten av FrPs topper igjennom tiden lagt seg paddeflate i anledning et eller flere anliggende, og de er vel ikke så langt bak de med tilhørighet i andre partier heller. Og det er nettopp denne manglende evnen til å stå i den stormen som måtte komme i kjølvannet av en kontroversiell uttalelse som i størst grad har ført til min etterthvert ganske så svekkede respekt for partipolitikerne våre, så vel som så mange andre offentlige personligheter. Jeg tror nemlig ikke et døyt på at det de mente i går tas fullstendig avstand fra i dag. Ergo blir det hele kun en oppvisning i falskhet for å tekkes ‘alle’. Enten får en stå for det en sier, eller så får en rett og slett bare holde kjeft, spør du meg!
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Så ikke den komme, for å si det sånn, da jeg av en eller annen grunn har fått for meg at hunder er en del senere ute enn katter på dette området. En lettere hysterisk hundemor som er faretruende nære grensen til panisk, blir imidlertid bragt tilbake til den rasjonelle verden så snart søkeresultatet på ‘age for first term at jack russell?’ og det ble klart som dagen at det vanligvis skjer når de er 6-7 måneder gamle. Leah, som er temmelig nøyaktig 6 1/2 måned, kunne derfor ikke vært mer spot on.
Om det ikke endrer seg de neste dagene, ser det imidlertid ikke til å bli komplettert, om en kan bruke det uttrykket, men snarere en typ forsmak på at hun er 100% i rute i vekst og utvikling. Men ikke desto mindre, blir det ut og jakte på et fungerende ‘bind’ -opplegg å ha på henne når hun er inne. I og med dette her selvsagt skal skje på en dag som er butikkstengt, har en god dose kreativitet, en bikinitruse som mangler overdel, 1 stk. truseinnlegg noe tråkling med nål og tråd samt en real dose superlim endt opp som det latterligste hundeplagget ever made. Leah selv virker derimot så satt ut av denne galskapen at hun bare satte seg rett ned og stirret måpende på denne galskapen av et bukseplagg ‘mutter’n hadde funnet på å iføre henne nå..
Debatten rundt den fremmedkulturelle innvandringen skiller seg fra de øvrige partipolitiske emneområdene ved at den avstedkommer med flere relevante faktorer som er tabubelagt, godt beskyttet av ‘rasismeflagget’, og blir dermed utelatt som et element å ta med i betraktningen i det man skal ta stilling i saken.
Jeg snakker m.a.o om sånt som f.eks følgene av at dette i vesentlig grad dreier seg om folk som har greid å fucke opp sitt eget land til det ubeboelige..
Et aldri så lite hverdagsglimt fra bybildet i en IS -styrt stat. (Om du lurer, ER det et levningene fra en offentlig henging som er avbildet). Det kreves vel neppe noen ekspertise for å se hvordan et mind-set som aksepterer en slik praksis kræsjer fullstendig med det norske..
Følgelig har heller ikke jeg tatt stilling til de sidene ved innvandringsdebatten det her er snakk om, fordi følgen av den respektive utelatelsen fra debatten, er at det ikke foreligger tilstrekkelig med oppsamlet data til å kunne gjøre seg opp noen formening hva disse emneområdene angår. Det vil derfor ikke bli noen argumentasjon for eller imot, og/eller noen redegjørelse for at det er sånn eller slik, men snarere en fremlegging, eller presentasjon, om du vil, av faktorer som for meg syntes høyst relevante å inkludere i innvandrings- og intergreringsdebatten. – Og bare sånn for ordens skyld; Når jeg i denne sammenhengen snakker om innvandrere/innvandring, refererer jeg utelukkende til den fremmedkulturelle, -hvorav ‘fremmedkulturell’ refererer til de som kommer fra områder der det råder en stor grad av muslimsk fundamentalisme, da det, om vi kaller en spade for en spade, er her det foreligger en nærmest uforenelig kulturkollisjon.
Det kan ikke benektes at de som kommer fra Midt-Østen og Nord-Afrika, er flasket opp i en kultur der det er en nedarvet sannhet at de vestlige verdier og levesett bokstavelig talt er djevelens verk. Følgelig, vil de som ikke har flyktet fra det religiøse regimet som sådan ha med seg den iboende forrakten for den livsstil, tankesett og verdier som råder i det land- og hos det folk som de nå, ironisk nok, har fått innpass hos. Av dette, følger det jo logisk at de helst ville sett at den norske kulturarven, hvilket vårt levesett og mind-set er bygget på, kastes på båten til fordel for deres eget. -For det vi må huske på i denne konteksten, er at disse faktisk er like overbevist om at de befinner seg på det godes side som det vi er, selv om dette selvsagt er nærmest umulig å forstå..
På bakgrunn av dette, kommer jeg bare ikke utenom at det er av avgjørende betydning at vi snarlig må klare å mane frem såpass med ‘baller’ at vi kan legge frem spørsmålet om hvorvidt- ev. i hvilken grad personer som er solid frankret i et sådant rigid muslimsk mind-set burde gis adgang til stillinger/posisjoner som avstedkommer med en viss politisk innflydelse.
En tabubelagt konsekvens av dette her, er nemlig den muligheten adgangen til politiske verv åpner for i hht å kunne tilrane seg såpass med makt at de faktisk vil kunne endre det norske samfunnet i den ønskede retning ved å benytte seg av den samme teknikken som Lenin i sin tid lanserte som et forslag til britiske kommunister i hht å få økt tilslutningen til partiet/ideologien sin; Nemlig entrisme.
Denne entrismen går kort fortalt ut på at en rett og slett infiltrerer de partier/organisasjoner der den rådende ideologi ikke står lenger unna ens egen enn at det er en reell mulighet for å kunne påvirke innenfra ved å trekke de respektive medlemmene i retning egen ideologi, for så å ta med seg sine egne, i tillegg til de som er ‘vunnet’, og opprette et nytt parti basert på den rådende ideologien. Og har det skjedd en gang, er det etter alt å dømme kun et tidsspørsmål før det vil skje igjen.
De innvandrerne som har sin kulturelle bakgrunn i de mer fundamentalistiske områdene av islamske stater, er sgvært storforlangende i hht offentlige tilpasninger deres kultur og levemåte. Problemet, som dessverre ingen tør vedkjenne seg, er at det ikke krever mer enn et kjapt øyekast ned på det respektive opphavslandet for å se at følgen av den her kultyuren og levesettet er det siste vi ønsker oss her til lands. (foto: Nania Helen Jåma / VG)
Nå er vel imidlertid ikke dette fenomenet av de mest håndgripelige, så om tabuet ble brutt og dette kunne tas opp politisk, ville det vel neppe vært blant de emner som hyppigst ble diskutert rundt middagsbordet hos ‘hvermannsen’, for å si det sånn. Men nå er det et temmelig beslektet, og muligens enda mer sentralt-, og langt mer håndgripelig emne innen innvandringsdebatten som er like tabubelagt: Nemlig dette med hvorvidt vi ikke burde begrense de respektive innvandrergruppers innflydelse på samfunnet på bakgrunn av at dette tross alt er folk som har klart å fucke opp sitt eget land så til de grader at det er å anse for ubeboelig. Jeg mener.. Om det bryter aldri så mye med all verdens politiske korrekte kutymer, og ikke minst tabuer å erkjenne, er det like forbannet et ufravikelig faktum at de har feilet totalt i hht å skape et humant samfunn. Fattigdommen florerer, det er undertrykkelse og voldsutøvelse, levestandarden er enten elendig, eller så er de underlagt et regime som ikke tillater noe nevneverdig livsutfoldelse om de så er aldri så rike. Disse statene har helt enkelt kjørt seg selv fullstendig i grøfta, i motsetning til Norge, som, til tross for at også vi har våre feil og mangler, er den av all verdens nasjoner som har lykkes aller best. – Og dette til tross for at utgangspunktet tilsier at det skulle vært stikk motsatt! – Og til syvende og sist, koker det hele faktisk ned til det folket som bebor landet.. Hva spesifikt det er som gjør at et folkeslag ikke later til å ha det i seg å kunne bygge opp et trygt og fritt samfunn, mens det for et annet later til å være en ‘no brainer’, har jeg ikke den ringeste anelse om. Men det har intet å si i hht poenget her, som er at dette her i det minste burde erkjennes, og derav bringes ut i den offentlige debatten.
