Sett med utelukkende norske øyne, kom jeg i det minste ut av gårsdagens Eurovision -finale med en ‘Hva var det jeg sa!?’ -triumf!
Men allikevel.. Til alt hell, må det være lov å si, m.h.t den norske ESC -ære, var vi gudsjelov mer involvert enn som så igjennom andre nasjoners triumfer; Tross alt har Lasse M. Nyman og Linda Dale skrevet selveste vinnerlåten for Sveits, samt at Marcus & Martinus dro i land en 8.plass eller rundt der. Det demmer i det minste litt opp for den utviste idiotien i å sende en låt med norsk tekst til en internasjonal konkurranse..
Sveitsiske Nemo vant gårsdagens ESC -finale med låten Code, skrevet av norske Linda Dale og Lasse M. Nymann. (foto: Martin Meissner / AP)
Det er jo ikke til å komme utenom at det oppleves en smule ironisk å se nordmenn ‘rule all over the place’ i den konkurransen, uten at noen av de faktisk representerte Norge! Med tanke på at selveste vinnerlåten hadde norske låtskrivere, samt at svenskenes norske representanter, tvillingduoen Marcus og Martinus Gunnarsen ente på en fin-fin plassering blant de topp 10, er det jo regelrett latterlig at nasjonen som sådan vil gå inn i historien med den desidert dårligste scoren i ESC 2024.
Jeg må også ærlig innrømme at selv jeg i det minste begynte å tro på en hakket bedre plassering enn den absolutte bunnplassering for Norges bidrag ut i fra forhåndsprognosene rundt om på sosiale medier, fortrinnsvis YouTube. Men det å sende en låt sunget på norsk endte altså som først forutsett av unge (- i allefall til sinns!) Henriksen her: Den klarte ikke engang å kreke seg foran en hårete, smålubben finne som hadde kastet den usexy underbuksa til (van)ære for finalen, og spratt rundt på scenen og viftet med ‘kølla’ mens han brølte ‘No rules!’ – Og selv om jeg personlig, som den ‘harry-tassen’ jeg er syntes sånt er underholdende som pokker, så er jo dette fullstendig krise ut i fra musikalsk kvalitet å bedømme. Men det viser jo vitterlig til fulle hvor lurt det er å sende en låt hvis tekst det ikke er en kjeft som skjønner bæret av! Selv for en nordmann født etter unionsoppløsningen så er det jo umulig å skjønne annet enn broker av denne teksten, og da hjelper det fint lite at låten i seg selv er knall, og dama synger som en gud.
Tvillingduoen fra Trofors i Nordland landet på en solid topp 10 plassering i gårsdagens ESC -finale med låten ‘Unforgetable’. (foto: Foto: Claudio Bresciani/TT)
En foreleser på universitetet lærte meg en gang i forkant av en eksamen at menneskehjerner fungerer oppsiktsvekkende likt fra individ til individ, hvilket er en lærdom jeg har tatt med meg videre i livet, da den har vist seg oppsiktsvekkende korrekt. Så når jeg til dags dato aldri en gang har vært inne på tanken på å stemme på en låt hvis tekst jeg ikke forstår bæret av, så er det all grunn til å gå ut i fra at tilsvarende gjelder for en i overmåte høy andel av den øvrige befolkning.
Nå har det riktignok vært en og annen ESC -vinner som har sunget på eget språk, -den siste var vel Italia for et par-tre år siden. Men italiensk har i det minste en sound som er relativt velkjent rundt om i Europa. For mitt vedkommende, er det like forbannet uaktuelt for stemmegivning, men dette gjør i det minste denne seieren forståelig.
Norsk derimot.. ‘Not so much’, for å si det mildt..
I realiteten har Norge vunnet en ESC -seier med norsk tekst; La det swinge med Bobbysocks i 1985. Den Secret garden -seieren med låten Nocturne 10 år senere, vred seg snedig unna det ubegripelige ved at det knapt ble sunget en eneste strofe. At La det swinge vant, er det all grunn til å anta har mye å gjøre med at den på engelsk lett ble oversatt til ‘Let it swing’, og med den i boks, hadde en jo i bunn og grunn tekstoversettelsen på stell. Spesielt om en så legger til at den var proppet med relaterbare ord som ‘Fra en radio’ – ‘From a radio’, ‘strømmer’ – ‘stream/streaming’, ‘melodier’ – ‘melodies’, osv. Det blir liksom noe ganske annet enn slikt som ‘fager ei møy’ – ‘beautiful girl/jomfru’, eller whatever!
Det norske bidraget, Ulveham med gåte, endte altså på jumboplass i Eurovisionfinalen (foto: Terje Bendiksby / NTB)
Så da har vi vel forhåpentligvis lært, da, at det å sende en norsksunget låt til Eurovision er tilnærmet garantert fiasko! – Men når sant skal sies, ville jeg vitterlig ikke satt penger på det, for å si det sånn!
Det er vel umulig ikke å ha fått med seg at årets Eurovision har vært bråk og kaos fra ende til annen; Vi har hatt artister som ikke har møtt opp til det ene og det andre, massiv buing etter sceneopptredener, folk som har trukket seg fra dette og hint left, right & center, -bla.a har fjorårets norske artist, Alessandra Mele trukket seg fra oppgaven om å lese opp de norske stemmene, og i går ble altså Nederland diskvalifisert fra hele driten. Og alt sammen er ene og alene grunnet i at Israel har fått lov å delta til tross for de grusomheter landet har på samvittigheten i forbindelse med krigen mot Hamaz..
Jeg vet jo så avgjort å verdsette engasjement, men samtidig kan jeg ikke hjelpe for at det å gå ‘all in’ i hht avstandstagen for Israels folkemord i forbindelse med en sangkonkurranse syntes en tanke malplassert, for å si det sånn..
Parolen for Eurovision Song Contest (heretter forkortet til ESC), er jo det idyllisk klingende ‘United by music’. Men slik det har utspilt seg i Malmø den inneværende uken, vil jeg vel snarere si er ‘anything but’. Folk er rett og slett i harnisk over at Israel får delta i årets konkurranse, og ille ble vitterlig til enda verre i det det ble klart at det respektive bidraget kvalifiserte seg til kveldens finale. Det hele toppet seg så i det Nederland ble utestengt fra deltagelse i finalen, grunnet et angivelig fysisk sammenstøt back-stage med et crew-medlem.
Generelt har disse opptøyene over denne deltagelsen gått så langt at det ut i fra hva jeg har forstått ikke er trygt å oppholde seg i byen i forbindelse med dette sirkuset. – Og da kan en jo ikke si annet enn at tingenes tilstand er stikk i strid med parolen ‘United by music’, for det vi nå er vitne til, er snarere ‘devided by music’.
For all del.. Jeg forstår utmerket godt at folk reagerer på dette her, og da spesielt sett i lys av at kroken umiddelbart ble satt på døren for Russland i forbindelse med invasjonen av Ukraina. Men uansett hvordan en vrir og vrenger på det, liksom at den ene nasjonens ugjerninger så visst ikke er noe mindre graverende enn den andre, så er det allikevel en vesensforskjell i form av at det i Russlands tilfelle ble vektlagt at begge de involverte nasjoner var inkludert i ESC, mens det hva Israel angår, ikke inkluderer noen hensynstagen til noen palestinsk delegasjon som eventuelt hadde måttet stå ansikt til ansikt med den fra fienden.
Hva som faktisk skjedde mellom den nederlandske artisten, Joos Klein og den respektive scenearbeideren, kan jeg selvsagt ikke svare på. Men uansett hører Kleins oppførsel under pressekonferansen forleden ingen sted hjemme. (foto: Jessica Gow / TT / Reuters)
Men altså.. Jeg både forstår- og støtter opp om at folk engasjerer seg- og ikke minst markerer sin avstandstagen til hva som har utviklet seg til å bli et reinspikket folkemord. Problemet for mitt vedkommende, er altså bare at settingen man utviser dette engasjementet og avstandstagen syntes både feil og ikke minst lite konstruktivt.
For det første, hører jo det å bue en ung jente som fremfører en låt ingen sted hjemme. En ting er at hun neppe har drept et menneske, men selve cluet her, er at hun så avgjort ikke er rett person å klandre for den respektive deltagelsen! Hun gjør jo ikke annet enn å benytte seg av et grønt lys hun har fått! De som er klanderverdige i så måte, er jo de som har GITT denne tillatelsen, -ikke hun som har fått den!
Dog er det valget av arena for å utvise dette engasjementet som hovedsakelig er der skoen trykker for min del. Jeg kan nemlig ikke skjønne hvordan dette kan ha noe annet utkomme enn at det blir brent en masse krefter og ressurser på en arena hvor dette etter alt å dømme vil ha null, niks og nada effekt. For å kunne nå inn til verdensledere av den typen det her er snakk om, -altså krigselskende psykopater, kreves organisert, målrettet arbeid i hht å pushe egne styresmakter til å agere/agere sterkere, samle inn penger og nødartikler til ofrene, osv, osv. En er m.a.o nødt til å samle troppene for i flokk å følge rette sine skyts direkte dit en vil treffe! -Ikke å fyre av alt kruttet på fåfengte tåpeligheter for å forsure en sangkonkurranse.
I begrepet ‘rettsstat’ ligger det et ubetinget krav om at det er likhet for loven. Og på overflaten, later så absolutt Norge til å oppfylle denne betingelsen til fulle. Men en trenger bare å pirke litt med en metaforisk fingernegl i den plettfrie overflatelakken for at den så setter i å krakelere skikkelig.
At noen er velhavende nok til ikke å la seg affisere av bøtlegging, samt at det ei kan sies å være en reell likhet for loven når en bemidlet kan kjøpe seg et betydelig sterkere forsvar enn en ubemidlet som står tiltalt for en tilsvarende forbrytelse, er mer enn galt nok. Men det er allikevel for peanuts å regne kontra det som avstedkommer når det faktisk er selve loven som umuliggjør likebehandlingen..
Det jeg sikter til, er oppkommet av såkalte subjektive lover, -eller ulover, som er den tradisjonelle betegnelsen på fenomenet.
Faktisk avstedkommer dette begrepet fra et eldgammelt rettssikkerhetsprinsipp som, av en eller annen merksnodig grunn, dessverre har gått tapt for oss i nyere tid. Dette rettsprinsippet strekker seg nemlig så langt tilbake som til ‘Frostatingsloven’ som ‘Håkon den gode’ førte i pennen en gang midt på 1000-tallet! Dernest videreføres det i ‘Magnus Lagabøtes landslov’ et par hundre år etter (- altså på 1200 -tallet).
Men hva er det så som får en lov tiol å bli en ‘ulov’ eller en ‘subjektiv lov’, for de som heller måtte foretrekke den betegnelsen? – For ikke snakke om hva det er ved disse som legger opp til at de skal ramme urettferdig?? Disse ulovene er nemlig like forbannet lover, som derav er oppført i lovsamlingen på lik linje med alt annet av lover, så..
De av dere som har tatt Ex.phil, altså eksamen philosophicum, husker nok den kjente tyske filosofen Immanuel Kant, – og noen klarer kanskje også å mane frem et par av grunntankene hans, som prinsippet om at «enhver borger skal tilkjennes så mye frihet som er forenelig med en tilsvarende frihet for alle andre.» (Jepp.. Kant er definitivt ‘min’ filosof). – Og ut i fra dette grunnprinsippet, fulgte følgende bevisstgjøring for ettertiden: «Mennesket er fritt hvis det ikke trenger å adlyde noen person, men utelukkende lovene.»
Det jeg, -og gamle Immanuel, vil frem til her, er at lover er pokka nødt til å være objektive for å kunne fungere i hht et rettssikkerhetsprinsipp. Og med ‘objektiv lov’ menes at den opererer totalt uavhengig av menneskelige vurderinger i hht gyldighetsområde og rekkevidde. Dette innebærer at en ene og alene ved å lese loven vil være fullt klar over hva den hht forbyr, pålegger og/eller tillater.
(foto: Steigan.no)
En ulov, derimot, er rett og slett en lov om at rekkevidde og gyldighetsområde betinger en subjektiv vurdering, slik at det dermed ikke lenger kan sies å være loven som sådan som skal adlydes, men et enkeltmenneskes, -hvilket i slike tilfeller er ensbetydende me»d en polititjenestemann, en dommer, eller hva det ellers måtte være i den retning, vurdering. Følgelig blir vurderingen av den respektive lovens virkeområde/omfang forskjellig fra fortolker til fortolker, hvorav det hele dermed ender med at loven ikke blir lik for noen! Og ikke minst fører disse subjektive fortolkningene loven forutsetter blir det umulig for folk å vite hva den faktisk favner, -altså hva som faktisk er forbudt! – Og dette her bryter unektelig tvert med rettsprinsippet om at loven skal være forutsigbar (hvilket vil si at den setter klare rammer i hht hva den gjelder for), og dette må kunne forstås av alle og enhver ved bare å lese lovteksten. Av eksempler på slike ulover, har vi den såkalte ¨rasismeparagrafen’, hvilket vil si Straffelovens §185, som forbyr
«..diskriminerende eller hatefull ytringer rettet mot noens hudfarge, etnisitet, religion, livssyn, seksuelle legning eller funksjonshemning. På samme måte straffes den som offentlig forhåner eller opphisser til hat eller ringeakt mot en folkegruppe som karakteriseres ved en bestemt trosbekjennelse, avstamning eller opprinnelse for øvrig eller som truer en slik folkegruppe eller sprer falske beskyldninger mot den. Medvirkning straffes på samme måten.»
Greit nok.. Det fremgår av forarbeidene at formålet er å beskytte minoriteter og svake grupper. Men like forbanneter jeg nødt til å spørre: Kan DU oppgi de objektive rammer som gjør det klart hva som omfattes av begrepet ‘diskriminerende’? – Eller oppgi de eksakte rammer for når en bikker over grensen i hht hva som er for en ‘offentlig forhåning’ eller hva konkret det innebærer å utvise ‘ringakt’, for den saks skyld?`Her må også tas med i betraktningen at dette er en begrensning av ytringsfriheten, -en rettighet som åpenbart står særs sterkt..
Svaret på det spørsmålet er selvsagt ‘nei’, da slike eksakte rammer for disse begrepene er ikke-eksisterende, hvilket innebærer at det er opp til det respektive enkeltmenneske som har fått oppgaven å håndtere de respektive anliggende å sette rammene for lovens virkeområde. Følgen av dette er jo klar som dagen, da noen blir dømt, mens andre blir frikjent for den eksakt samme handlingen. Det hender til og med at en person frikjennes for verre ting enn hva en annen blir dømt for. – Og dette er vitterlig IKKE den likhet for loven som er en rettsstat verdig!
Ellers kan nevnes loven mot å bære kniv «på offentlig sted uten at han har et aktverdig formål.»
‘Offentlig sted’ er greit nok; Det er overalt hvor du måtte ferdes fra det øyeblikket du skrider utenfor porten til egen eiendom. Hva ‘aktverdig formål’ angår, stiller det seg imidlertid ganske så annerledes. – For hva faen er ‘aktverdig’!?? – Nei, det måtte gudene vite..
Norges lover innbefatter et betydelig antall ulover. (foto: Stortinget)
Mange vil nok gå rakt hen og oppgi slikt som jakt som et åpenbart ‘aktverdig formål’. Men hva så om den som får den respektive saken i fanget er veganer på sin hals, og derav anser alle former for dyredrap som fullstendig forkastelig! Denne personen vil m.a.o overhodet ikke se noe som i det hele tatt gir et hint av jakt for aktverdig, -snarere ‘anything but’. Om en istedet skulle råke utfor noe slikt som f.eks en som har sin bakgrunn på en storgård med husdyrdrift, vil imidlertid mest sannsynlig se helt annerledes på dette her..
Konklusjonen er altså at så lenge vi har denne typen lover, så følger det at vi umulig kan oppfylle de kriterier som gjelder for å kunne definere oss for en rettsstat i begrepets fulle betydning.
Av en eller annen (iallefall for meg) ubegripelig grunn, diktes det over en lav sko her på blogg.no om dagen. For å unngå å havne helt i bakleksa her, er det m.a.o ikke annen råd enn å hive seg på trenden for å holde meg up to speed!
Nå er det imidlertid ikke hvilke som helst dikt som tar form over tastaturene over det ganske land, men regelrette krigsdikt! Bloggerkrigene har altså tatt til seg et nytt våpen i denne poesien. Nå er imidlertid ikke jeg blant de stridende, men det tenker jeg å bruke til min fordel, i det jeg dermed står fritt til å lage krigspoesi som skyter i alle retninger. Å si at dette lover godt, har jeg iallefall selvinnsikt nok til å innse at det overhodet IKKE gjør.. Her er det m.a.o bare å stålsette seg for et makkverk av episke proposjoner, da jeg faktisk har gått hen og dratt galskapen enda et hakk lenger; Til sang!..
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Hva jobben min i restauranten angår, står vi nå på trappene til hva som vel må være den nest travleste tiden på året. Her er jo julebordsesongen i en klasse for seg, for å si det sånn. Men ikke desto mindre, er 17.mai årets travleste dag!
På denne dagen blir vi gjerne tildelt spesifikke oppgaver i langt større grad enn ellers, hvilke sammenfaller med de områder vi leder an på til vanlig. – Og for mitt vedkommende, innebærer nok dette at jeg vil skjenke noen 1/2 -litre, for ikke snakke om å lage et satans antall desserter, som f.eks denne banansplit’en som er avbildet her. For som jeg har nevnt ved en rekke anledninger, har jeg riktignok ikke mye peiling på matlaging, men dessert, – DET kan jeg!
Eurovision er i gang, i kveld får vi se om Norges bidrag kvalifiserer seg til lørdagens finale, og Sverige stiller på hjemmebane med hele Norges barnestjerner, tvillingene Marcus & Martinus Gunnarsen, som slettes ikke er barn lenger. Dette høres jo riktig så fint og flott ut, i hht skandinavisk forbrødring, og hele den pakken der.
Men idyllen får imidlertid noen solide sprekker i det det kommer oss for øret at tvillingparet fra Trofors til stadighet møter utsagn om at de er landssvikere, og i det selveste Dagbladet drar sammenligninger til Vidkun Quisling, ble det, som Martinus Gunnarsen uttrykte, gått langt over streken. Når en ser på måten Marcus og Martinus’ er blitt behandlet i Norge de siste årene, er det dessuten all grunn til å spørre hvem som har sviktet hvem her..
Marcus & Martinus Gunnarsen (foto: L.Enochson / Wikipedia CC.)
Nå er det strengt tatt ikke noe svikefullt i å representere en annen nasjon enn moderlandet i Eurovision, ikke minst fordi dette er fullt lovlig. Men det er nå blitt en hyppig brukt betegnelse om de to siden det ble kjent at de hadde vunnet ‘Mello’n, eller ‘Melodifestivalen’ som det formelt heter, og dermed blir Sveriges representanter på hjemmebane i den internasjonale konkurransen, så da tenker jeg vi like godt kan ta utgangspunkt i den merkelappen. For det er vel snarere slik som Stian ‘Staysman’ Thorbjørnsen uttrykte det i NRK -serien ‘Veien til Malmø; «Det er ikke Marcus og Martinus som har sviktet Norge, det er vel heller Norge som har sviktet Marcus og Martinus!»
Og det tok ikke mange sekundene før jeg innså at fyren faktisk har helt rett..
De to ble hauset opp som barnestjerner da de som 10 -åringer vant Melodi Grand Prix junior med den selvskrevne låten ‘To dråper vann’, for så at det bare gikk oppover. – Dvs. det gikk oppover her til lands frem til første låt der det ble klart at de var blitt hakket eldre, -altså tenåringer. Det har imidlertid fortsatt å gå oppover helt frem til i dag, med unntak av koronaperioden, men den oppturen de har hatt fra dette veiskillet, er på tross av en stadig eskallerende motbør i eget land. Allerede fra første utgivelse på engelsk, -hvilket jeg mener å huske må ha vært ‘Girls’, hvor selveste Madcom er medvirkende, så fikk de den første dosen av den surmagede kritikken som vel har rådet på alt de har gjort- og gitt ut siden. – Og hver eneste gang, har det slått meg hvor uenig jeg har vært i disse kritikerslaktene.
(foto: Foto: Claudio Bresciani/TT)
Episoden jeg husker aller best, var da de opptrådte for fullt hus i Oslo Spectrum to dager på rad. Ut i fra de klippene jeg så fra disse konsertene, gjorde de to en jobb så til de grader imponerende at de gikk sine fullvoksne artistkolleger med flerfoldige tiår på baken en full gang. Derfor ble det en temmelig surrealistisk opplevelse å lese kritikkene, der tett innpå alt de gjorde var noe galt med i følge en nærmest samlet norsk musikkpresse. Og slik har det fortsatt, for så at de så seg nødt til å skifte plateselskap i ettertkant av pandemien, -hvorav valget altså falt på et svensk selskap, hvilket igjen gir mesteparten av forklaringen på Sverigerepresentasjonen i Eurovision.
Videre, har også både det norske publikum og presse regelrett nektet å innse at de to med tiden har rukket å vokse opp, slik at de slettes ikke er to guttunger lenger, men unge menn på 22 år. Når en så får merke sannheten i ordtaket ‘En blir ikke profet i eget land’ i den grad som er blitt disse to til del, ville det snarere vært rart om de IKKE valgte Sverige i hht Eurovision-deltagelse. For let’s face it; Sjansene for at det norske publikum skulle stemt Marcus & Martinus frem til en seier i Melodi Grand Prix, tilsvarer en snøballs sjanse i helvete. Det ville ikke skjedd, uansett kvalitet på både låt og opptreden. I Sverige har de imidlertid visst å sette pris på de voksne utgaven av de to, så det ville vel heller vært et svik mot Sverige om de hadde stilt for Norge sånn som ståa er nå..
Etter bokstavelig talt å ha vært oppe i høyden går vi glatt videre til den metaforiske høyden. Vårt broderfolk i øst er nemlig skikkelig på høyden om dagen, da Eurovision er i gang, og vertslandet, -som jo er Sverige, stiller med norskprodusert artisteri i form av de viden kjente tvillingene fra Trofors, Marcus & Martinus. Dette kan jo bare ikke bli feil, så jeg kaster meg derfor på karusellen ‘ved att skicka er någon riktiga svenska blommor’..
Brått så har løvetannen kommet også, -sånn helt ut av det blå, egentlig! Jeg evner til dags dato ikke å skjønne hva som får denne blomsten til å bli så til de grader uglesett av nær sagt alle og enhver!
På den blå siden, har vi imidlertid nok et eksempel på disse vanlige blomstene jeg ikke har den ringeste anelse av hva heter for noe. – Men flott er den nå åkke som!
Det var nå ikke bare løvetannen som kom svært så plutselig frem i år, for det gjorde vitterlig disse smørblomstene også!
Denne burde vel også være velkjent for alle og enhver, vil jeg tro.
Avblomstret løvetann er faktisk oppsiktsvekkende fotogen kontra virkelighetens trøstesløse fremtoning..
På TV2s nettsider, er det i dag lagt ut en artikkel der de har spurt et knippe kjendiser om hvilke realityserier de ville takket ‘ja’ til ved en forespørsel, og hvilke de aldri i livet ville ta del i. Dette trigget (selvsagt) spørsmålet om hvilke realitykonsept JEG gladelig ville tatt del i dersom muligheten skulle by seg, og derav hvilke konsept jeg ikke ville begitt meg ut i for alt i verden..
Nå er det jo en del realitykonsept som retter seg mot kjendiser, men siden dette kjendisbegrepet er på god vei til å bli så utvannet at det vil romme det å være kjent av en del mennesker hist og her, så foregriper jeg rett og slett bare begivenhetenes gang en smule, og tar for meg dette uten å forholde meg til de avgrensninger som foreligger..
Okay.. Vi begynner så med topplisten her, -altså med det konsept jeg aller mest kunne tenke meg å tatt del i:
• SPILLET: Jeg er ikke bare fullstendig hektet på dette konseptet, men jeg mener også jeg potensielt kunne ‘rulet’ i en sådan setting. Dette må rett og slett være det ypperste av konkurransereality som noensinne er blitt vist på norsk fjernsyn.
• PARADISE HOTEL: Jeg plasserer PH på 2. plassen, rett og slett fordi spillet som sådan er spektakulært. Dette har dessverre havnet i bakgrunnen opp igjennom konseptets historie pga at de har rettet seg inn mot deltagere som er så alt for unge, alt for dumme, eller i verste fall begge deler til at de har kunnet spille det. I de senere årene, har vi imidlertid i økende grad fått fokus over på nettopp dette spillet, hvorav årets cast, -hvilken selvsagt var hakket eldre og/eller erfarne enn de foregående, virkelig fikk vist hvor genialt dette spillet faktisk er. Det mangler fremdeles det lille ekstra, som f.eks innebærer en tilstrekkelig innsikt til å kunne verdsette godt spill hos en så alt for stor andel av deltagerne, men allikevel.. Spesielt realityveteran Mario Riera var enestående i hht å bringe PH til sin rett i årets sesong.
• FORRÆDER: Her har jeg sett sesong to, i tillegg til årets, som er nummer tre i rekken, og ut i fra disse to rundene, så opplever jeg at særs mye står og faller på casten, I TILLEGG til hvordan spillet utarter i hht hvem som stemmes ut når. Rent spesifikt innebærer dette for min del at sesong to, der Aslak Maurstad vant som følge av det mest spektakulære stunt som ble foretatt av forræder-kollega Victor Sotberg i finalen, var helt oppe på Spillet-nivå. Årets sesong, derimot, ville falt fullstendig i fisk dersom det ikke var for en god forræderduo og Oskar Westerlin. Men selv ikke disse kunne redde dette her da hele dritten punkteres ved at Jon-Martin Henriksen (Spårtsklubben), som bare hadde diltet med som en annen fjott, og ikke hadde gjort en dritt serien igjennom ender med å vinne hele greia. Men altså.. Lykkes en med casten fullt ut, er dette en vinner som ville ha vært en ‘no-brainer’ ved forespørsel om deltagelse.
• BIG BROTHER: Jeg kan bare ikke forestille meg noen som kunne klart den ørkesløsheten som følger å være innesperret i 100 dager bedre enn meg..
• SKAL VI DANSE: Mens de øvrige konkurranserelaterte konseptene også i vesentlig grad beror på flaks, så ville jeg etter alt å dømme ha evnet å håndtere en sorti relativt greit. – Iallefall når det var gått litt tid. – I Skal vi danse, derimot.. – No such thing. Her ville det ha vært all or nothing, da dette er en sånn konkurranseform jeg ikke fikser å tape. – Jeg ville definitivt ha deltatt, men sunt ville det ikke vært, hverken for egen del som følge av at jeg vel knapt hadde tatt meg tid til et par timers søvn i døgnet for å ta hjem dette her, eller for de øvrige deltagere og ansatte i produksjonen ved at jeg ville vært det ‘drop dead’ giftigste innslaget i konseptets historie.
Spillet; Det mest geniale realitykonsept som tenkes kan. (foto: TV2)
Dernest har vi så de konsept jeg aldri ville rørt ved med en ildtang en gang, for å si det sånn!
• Konsept som går ut på uutholdelig slit og begrenset med mat, som f.eks Robinson, Kompani Lauritsen, 71º Nord og Farmen. For all del; Samtlige utgjør det ypperste av TV-underholdning, men hvordan noen frivillig kan begi seg inn på noe sånt som Kompani Lauritsen, er hinsides over min fatteevne.
• Kokke/matlagingsprogram som f.eks Masterchef, Fire stjerners middag, og Camp Kulinaris. Her er imidlertid grunnen at jeg syntes de er dønn kjedelige.
• Ekstremreality som Ex on the beach og Temptation Island, der hele pålottet går ut på å ‘fucke hodet’ ditt mest mulig. De er i særklasse som TV-underholdning, men ikke faen om jeg hadde blitt med på noe sånt!
• Naked attraction og Gift ved 1.blikk, simpelthen fordi jeg syntes det er fullstendig idiotiske konsept fra ende til annen som fra mitt ståsted både har en ikke-eksisterende underholdningsverdi, samt at jeg aldri kunne nedverdiget meg selv på det viset som kreves i disse seriene.
Ikke den makt i verden ville fått meg til å delta i et konsept som KOmpani Lauritsen! (foto: skjerm-dump TV2)
Om det skulle være andre som lar seg friste til å dele sine ‘do’s & dont’s på realityfronten, det være seg på blogg, i kommentarfelt, eller på en annen plattform, så ville det vært artig!
En kunne ane en viss murring i det fjerne fra det øyeblikket april bikket over til mai, for så at dette har eskalert- og vil fortsette å eskalere i både volum, spalteplass og ‘piss-megge’ -faktor i en drøy uke til;
Jeg snakker selvsagt om det evinnelige 17.mai -gneldret som blir satt på repeat hos fortrinnsvis ‘bunadpolitiet’ og ‘mammapolitiet’, featuring det som ellers måtte være av moralske voktere, lettkrenkede og/eller alt som ellers måtte være av ‘pekefingermennesker’ av ymsle slag over det ganske land hvert eneste år..
Dette er ikke bare jævlig irriterende å måtte bevitne år etter år, men også fullstendig unødvendig! Om bare folk kunne ta de hentydninger som fremgår i dette innlegget ad notam, for så å dele videre til venner, familie og kjente, slik at flest mulig kan få det med seg, så skal vi se at det ikke kan bli så mye triveligere for oss alle..
La oss begynne med det helt elementære her, hvilket enkelt kan summeres opp til alt hva andres bekledning angår; Det være seg bunader, festdrakter, eller hva det ellers måtte være av bekledning som man måtte bevitne denne dagen; Den ENESTE bekledning som angår deg og din formening om, både hva 17.mai angår, og enhver annen dag og anledning, er din egen – og eventuelt dine mindreårige barns! Følgelig, har du bare å holde kjeft hva angår alt fra feil tilbehør til bunader, hvorvidt noe er ‘feil’ påkledd, skjørt er for korte, utringinger for dype, shortser for hverdagslige, osv, osv. Norge er fremdeles såpass fritt i hht individuelle valg og styring over egne liv at det er helt og fullt opp til hver enkelt hva de vil ikle seg- og hvordan de vil ikle seg de respektive plaggene, så pass dine egne bunadssaker, og klapp igjen.
Og når vi først er inne på bekledninger, går vi glatt videre til den tradisjonelle ‘debatten’ ang. innvandrere/ikke-etniske borgeres bruk av bunad/festdrakt. Her gjelder selvsagt den ovenfor nevnte anmodning uavkortet. Grunnen til at jeg nevner denne gruppen, er at dette issuet må sees i sammenheng med dette med flagging av andre nasjoner på Norges nasjonaldag. For hva denne flagg-greia angår, så kjenner faktisk selv jeg, som er en ihuget forkjemper for at folk skal ha lov til å gjøre hva pokker de måtte ønske med egne liv og legeme så fremt de ikke er til skade for andre, på visse problemer med å svelge flagging av andre nasjoners flagg på bekostning av det norske på denne dagen..
Ikke sånn å forstå at det bør være noe offentlig anliggende i form av lovpålegg og den slags uhumskheter som legger føringer for hvordan den enkelte velger å ha det på sine egne eiendommer,. – Herregud, det får da være grenser!.. – Det jeg mener er imidlertid at det i forbindelse med den offentlige feiringen, -altså i togene osv. i anstendighetens navn bør være forbeholdt norske flagg på akkurat denne dagen. Forøvrig mener jeg de det gjelder bør finne det i seg selv å dedikere denne dagen til det land- og folk som har tatt de i mot, og latt de få ta del i deres goder. For selv om jeg altså så langt i fra er tilhenger av noe regelverk i hht dette her, så er det en absolutt forutsetning for å kunne oppnå det minste av respekt fra min side. Om en ikke kan strekke seg dithen til å flagge norsk på 17.mai, er det umiddelbart ‘persona non grata’ -erklæring fra min side.
(foto: Erlend Aas / Scanpix)
Her må det også sies at personlig, har jeg stor sans for de løsningene som går ut på å legge opprinnelseslandets flagg til det norske. I mine øyne er dette en ypperlig måte å inkludere sin egen identitet i det hele, og det kuleste jeg har sett i så måte, var en husstand som hadde lagt opprinnelseslandets flagg inn i det ene hjørnet av det norske. Det var altså noe så til de grader ærverdig over denne flaggingen, da det statuerte at de først og fremst var en integrert del av det norske samfunnet, samtidig som de har med seg elementer fra opprinnelseslandet inn i det livet de lever her..
Det som imidlertid bryter med all logikk, er at et overveldende flertall etter alle solemerker enten er av tilnærmet samme oppfatning- eller mer strikt enn meg hva denne flaggingen angår, samtidig som det murres over at folk med innvandrerbakgrunn bruker bunad. Jeg mener.. Det er vel ikke et sikrere tegn på at noen har latt seg integrere enn at de ikler seg det norskeste av det norske! Er det noe jeg betrakter som en fantastisk gest- og markering for at en har tatt sitt nye hjemland til sitt hjerte, så er det jo at de har gått hen og skaffet seg et bunadsplagg!
Toppen av kransekaken er imidlertid at det er såpass mye hyl om den bunadbruken at det er nødt til å være en god del som på den ene siden krever norsk flagging, mens det på den andre siden ansees like forbannet galt når de går ‘all in’ i hht å innfri på dette punktet ved at de også velger å markere sin tilhørighet ved å ikle seg Norges nasjonalplagg!
Selv kunne jeg vel knapt blitt mer overrasket enn da dette her kom for mine ører i det det var i ferd med å blåse seg opp til en sak for noen år siden. For min reaksjon på det å se folk av andre etnisiteter iført bunad, både var- og er nemlig helt motsatt! – Og jeg er ikke engang noen utpreget ‘fan’ av bunad, da det å holde styr på dette her plagget med alle dets deler rett og slett overgår hva jeg gidder. Selvsagt kan det jo være at ståa hadde stilt seg noe annerledes dersom jeg ikke hadde vært hensatt til mitt helsorte arbeidsantrekk med forkle 17 mai, men non the less, altså..
Dernest er altså turen kommet til det sedvanlige kjatet om at 17 mai er ‘barnas dag’, liksom julen er ‘barnas høytid’, i tillegg til at alt av ferier må tilpasses barnas ønsker, behov og generelle forgodtbefinnende..
Først må jeg bare få sagt at det ikke er noe ved 17 mai som tilsier at denne dagen skal være øremerket barna. 17 mai er feiringen av verifiseringen av Norges grunnlov, hvilket jeg er rimelig sikker på kun involverte voksne! Iallefall så vidt meg bekjent, var det ikke en jævla unge å se løpende rundt bordet med sjokoladefingre og snørr hengende ned fra nesen der oppe på Eidsvold, -og langt mindre som bisto i utformingen av de respektive paragrafer!
17 mai i rødt, hvitt og blått, – og slik bør det forbli..
I det hele tatt er jeg drittlei av at alt av høytider og helligdager er gitt å være dedikert til barna. – Har en først valgt å få barn, forplikter selvsagt dette til at ders behov og ønsker også blir innfridd, men non the less, altså..
I mine øyne, har faktisk ikke disse i utgangspunktet noe eierskap til hverken 17 mai, julen eller sommerferien for den saks skyld! – Og Her vender vi atter igjen tilbake til dette med at enhver må få ilegge 17 mai den betydning det måtte passe de, og legge opp feiringen deretter. Om en mener 17 mai skal handle om barna, javel, så gjør dere det sånn. Men det innebærer ikke en rett til å sette seg til doms over de som eventuelt måtte se annerledes på dette! For det skal rett og slett ikke være noen tvang til å forholde seg sånn eller slik til ting bare fordi det eventuelt samsvarer med hvordan flertallet velger å praktisere.
Selv har jeg som kjent ikke barn, av den enkle grunn at jeg aldri verken har harr lyst på- eller kjent på noe ‘behov’ for å få barn. Og utover det at de selvsagt skal ivaretas av de som har valgt å få de, så vel som av samfunnet i kraft av å være levende, bevisste vesner, så driter jeg derfor, når sant skal sies, langflatt i disse barna og deres særbehov. Og det må faktisk være plass til oss som tviholder på våre eierskap til festdager, ferier og høytider i voksen alder også. – Og spesielt på en dag hvis markering ikke har en dritt med unger å gjøre what so ever.
Jeg er fullt klar over at det som nå er sagt innebærer at jeg nok en gang har bannet grovt i kirken. Men om sånt plager deg, så har du jo faktisk akkurat fått løsningen på problemet servert på sølvfat; Feire din 17 mai slik du finner det for godt, og ikke bry deg med hvordan jeg feirer min- eller andre feirer sin, for det har du uansett ingenting med.
