Som en del av dere sikkert har fått med dere, har jeg fulgt Baneheiasaken med argusøyne etter at innholdet i Viggo Kristiansens siste gjenopptagelsesbegjæring ble kjent på slutten av 2019. Og nå har vi altså kommet dithen hvor det kun er sluttprosedyrene som gjenstår i rettssaken der Jan-Helge Andersen står tiltalt for å ha stått bak drapene på begge de to jentene den 19.mai 2000. I det denne dommen så faller, vil vi også få svar på hvorvidt Viggo Kristiansen er renvasket for all mistanke eller ei..
Problemløsning forutsetter at en erkjenner årsaken
Personlig, lot jeg meg overbevise om Kristiansens uskyld da svarene på DNA-analysene som ble utført i forbindelse med den utvidede etterforskningen som ble igangsatt som følge av at gjenopptagelsesbegjæringen hans ble innvilget i 2020 utelukkende var tilhørende Jan-Helge Andersen. Fra mitt ståsted, er det simpelthen umulig at en angivelig hovedmann i en forbrytelse det her er snakk om lar seg gjennomføre uten å etterlate seg så mye som ei hudcelle under en fingernegl, for å si det sånn, mens DNA’et til han som i følge den opprinnelige rettssaken i 2001 praktisk talt ble tvunget med kicking and screaming påvises all over the place.
Men hvorvidt retten ser det på tilsvarende måte, gjenstår altså å se. For om jeg er aldri så mye overbevist om Andersens skyld i dette her, og dermed håper han blir dømt ‘point blank’, så kommer jeg bare ikke utenom den svært ambivalente- og ikke minst paradoksale heiingen på Jan Helge Andersens forsvarer, Svein Holden, som er en gammel treningskamerat av meg fra ungdommen. – For uansett hvordan dette går, så har han vitterlig gjort en kjempejobb for å så den nødvendige tvil om hvorvidt hans klient var alene om å drepe Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen den gangen. Og for å i det minste ha den minste mulighet om å gjøre så, har de gått den eneste veien de kunne gå i så måte; Nemlig mot frikjente Viggo Kristiansen..
Forholdene tatt i betraktning, tror jeg at jeg iallefall ikke er spesielt ‘biased’ når jeg sier at forsvaret virkelig har overgått seg selv i hht å få skviset det maksimale ut av praktisk talt ingenting; I tillegg til å kjøre på Andersens forklaring fra 2001 kombinert med å forsøke sitt ytterste i hht å gjenopprette bildet fra den gang av Jan Helge Andersen som en tufsete stakkar som ikke våget å sette seg opp i mot den svært dominerende Viggo Kristiansen, så har de selvsagt vært nødt til å gjøre sitt ytterste for å så tvil rundt DNA -bevisene..
Hadde dette innlegget vært skrevet i forkant av den siste frifinnelsen i Birgitte Tengs-saken, ville jeg (på samme vis som jeg gjorde i forkant av denne dommen) gått ut med at dette her var en ‘no-brainer’, -at retten m.a.o umulig kunne se forbi DNA -funn på ofrene. Når det så skulle vise seg at forsvaret på mirakuløst vis klarte å trumfe igjennom nok tvil på bakgrunn av muligheten for at dette var overført annetstedsfra, så er jeg, klok av skade, så langt i fra like kjepphøyt sikker i min sak denne gang. Men når det er sagt, burde nå allikevel påvisningen av Jan-Helge Andersens DNA en rrekke steder på både jentene og åsted, -.samt at flere av funnene er gjort på steder ‘forbundet med overgrep’ være en hardere nøtt å knekke enn et ørlite DNA -funn nede på beinet av Tengs strømpebukse. Så til tross for et forsvar i OJ Simpson -klasse, ser jeg bare ikke hvordan det vil kunne ansees for den minste tvil om at disse ugjerningene var Andersens verk, og Andersens alene. Hvorvidt jeg vil få rett i mine antagelser denne gang, gjenstår imidlertid å se..