Er det noe jeg har tatt til meg i løpet av min tid som blogger, er det at ‘er man en blogger, så er man en blogger’. Det være seg om en definerer seg som en samfunns-/samtidsblogger eller ei.. – Og når en først gjør noe, så får en gå ‘all in’, ellers er det ingen vits.. Dette innebærer at det holder ikke bare å vise seg fra sin ‘rosenrøde’ side. De mørke sidene er like fullt en del av oss, og krever dermed også sin plass, og i dag er det mine ondeste gjerninger i kjæreste/datingøyemed som skal frem i lyset..
De færreste av oss går jo i utgangspunktet ikke inn for å være bevisst slemme mot andre og/eller såre noen. Samtidig, er det også de øyeblikk hvor vi virkelig ‘er oss selv nær’, som det så fint heter, men som på godt norsk heter seg ‘hvor egoismen tar overhånd, hvor vi er de reneste drittsekker av værste sort. – Der vi driter langflatt i at det vi er i ferd med å gjøre/gjør vil ramme et eller flere andre mennesker, og kanskje til å med ramme de svært så hardt, og som dermed ikke er greit på noen som helst måte..
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke akkurat gleder meg til å publisere dette innlegget, for jeg har vel enda til gode å se noen andre som har vært ute med denne typen ’tilståelse’.. Vel.. Da er det vel ikke noe mer å vente på, så:..
→ Jeg har hatt flere episoder hvor jeg har trådd over den grensen for hva som av folk flest defineres som utroskap. Grunnen til at jeg ikke sier ‘utro’ rett ut, er at det ikke har dreid seg om sex som sådan, men det har i aller høyeste grad dreid seg om ‘klining’, for å si det sånn.. – Videre har disse episodene gjerne endt med at jeg har ‘dumpet’ den respektive kjæresten rimelig hensynsløst og kynisk.
→ Jeg dumpet en fyr jeg datet på stedet fordi han dukket opp i ei bukse jeg syntes var aldeles grusom.. – Og dersom du nå ser for deg at dette dreier seg om typ pinetrange slangeskinnsbukser med neonfargede frynser, så tror du nok (desverre) for godt om meg, for det var faktisk ei olabukse hvis snitt ikke falt meg i smak.
→ Jeg er av en eller annen grunn svært god på ‘lese’ andres følelser, hvilket også innebærer en evne til å ‘spotte’ folks svakheter/sårbare sider, og enda bedre på dette, blir jeg når jeg blir sint. Jeg har derfor et hardtslående ‘våpen’ i kjeften, for å si det sånn, og det er så avgjort tilfeller hvor jeg har gått alt for langt, for å si det sånn.. Et eksempel på dette, var da jeg i en verbal tirade slo inn ‘dødsstøtet’ med å fnyse at vedkommende, -som led av dysleksi og ADHD, var så jævla dum at han ikke engang greide å stave navnet sitt riktig. -Og det var ikke en ‘heat of the moment’ -greie, for jeg visste utmerket godt hva jeg sa, og ikke minst hvilken effekt vært eneste ord av det jeg sa ville ha på vedkommende. Det var imidlertid ikke en kjæreste i dette tilfellet, men jeg regner med at folket forstår tegningen..
→ Den av mine ‘toppsynder’ som i allefall ikke i utgangspunktet var bevisst ondskap i samme utstrekning som de øvrige, var å begynne å le fordi en som var i ferd med å bli en kjæreste viste seg å være svert så liten.. -For så å etterlate fyren ‘high & dry’ uten noengang å snakke med ham igjen.
→ Det har vært noen ‘beundrere’ med stor ‘B’ opp igjennom årene, -hvilket vil si at det er nesegrust, og går over år, og dermed langt overgår ‘normale’ crush. Selv om jeg ikke har hatt den minste interesse for disse på ‘den’ måten, og de har vært verdens beste som mennesker, har jeg, i min egosentriske elsk for beundring, ved enkelte anledninger gitt de akkurat den nødvendige oppmerksomheten for å ‘reele’ de in i det jeg har ant at de kanskje kunne være på vei over denne forelskelsen, og endelig få kommet seg videre.
→ Jeg har flirtet skikkelig, og regelrett sjekket opp kjærestene til jenter jeg på en eller annen måte ikke har kommet overrens med og/eller ikke har likt kun for å ‘ta’ de..
Vel.. Da var iallefall den ‘katta ute av sekken’.. Ikke særlig sjarmerende dette her akkurat, men en får jo i det minste håpe jeg har lært noe av dette, og unngår fremtidige repetisjoner.
Dere som har vært innom i løpet av den siste uka, har antagelig fått med dere at hunden min, Ferrari, har pådratt seg en kraftig bronkitt, og han må i den anledning innta 3 tabletter daglig i min. 12 dgr til. I den forbindelse, føler jeg nå at vi er kommet dithen hvor det må være lov å spørre de som produserer medisin for dyr, såvel som vetrinæren som skriver de ut; Hva faen er greia med å gi ut medisiner i tablettform for dyr!??
Vi mennesker ynder jo å se på oss selv som så himla smarte. Jeg er imidlertid frarøvet det privilegiet, da ethvert medlem av den firbeinte Henriksen-klanen viser seg å være sin tobeinte adoptivmor fullstendig overlegen hver eneste dag. – Og nå i disse dager, er det Ferrari som virkelig får briljere, grunnet de hersens medisinene som jeg er pokka nødt til å påse at faktisk blir inntatt av pels-pøblen, og at jeg ikke bare blir forledet til å tro så inntil jeg tilfeldigvis kommer over utspyttede piller på steder som bak TV-benken, eller ‘gravd ned’ under noe rot på gulvet..
Det jeg lurer på, er hvorvidt de nevnte ‘bakmenn’ for denne formen for medisinering selv har forsøkt å gjennomføre en tablettkur på en hund eller en katt. -For det tror jeg nemmelig neppe, for da ville det aldri ha blitt gitt i fucking tablettform!! Da hadde det garantert blitt utskrevet i den eneste formen sikker medisinering lar seg gjøre, nemmelig som mixtur, hvis oppløsning en kyler ned halsen på de med ei sprøyte!!
Mine beste odds for å få i Ferrari disse pillene uten at for mange går til spille, er ved å gjemme de i pølsebiter. -Ja, gjemme og gjemme, fru Blom.. Han vet så indelig vel hva som følger disse pølsebitene, og hvor eksakt inne i disse den respektive pillen befinner seg.. Det tok jo derfor selvsagt ikke mange dagene før han boikottet hundemat ‘all together’, med et lite unntak for å terge Knerten i går kveld med å jafse i seg rubbel og bit rett forran ansiktet på husets ‘glad-tjukkas’. Men hundemat er pr. i dag noe som kun kan inntas for gøy, for som føde, er det nå kun pølser, burgere og kylling som kan aksepteres.
Forholdene tatt i betraktning, er imidlertid dette noe jeg fint kunne leve med, bare det betalte seg i 3 oppspiste piller pr. dag. Men i formiddag fikk jeg bevist hva jeg har vært fokusert på å forhindre hele veien; Nemmelig at han får et ubevoktet øyeblikk til å spytte, eventuelt hoste opp den pillen han har bevart, finrenset for godsakene som omgikk den. Her trengs såvisst ikke lange tiden; Et par sekunder er mer enn nok!
Mitt sterkeste kort i så måte, er at uten å få dette ubevoktede øyeblikk, er han nødt til å svelge unna til slutt. Han vet nem,melig også så indelig vel at i det jeg ikke lenger ser nytteverdien i disse pølsene (i kylling eller kalkun, takk!) og fileene, blir konsekvensen å få pillene manuelt dyttet ned i svelget, samtidig som godbitene hans, som for oss andre blir redusert til helger og høytidsdager igjen..
Herregud, jeg må innrømme jeg gruer meg til den tlf. til dyrlegen som er dømt til å måtte foretas i det vi vil ha tapt x-antall tabletter. og derfor må få utskrevet flere tabletter for å få fullført kuren.. Jeg liker jo såvisst ikke å innrømme nederlag, -i noen som helst form, og selv om det respektive ærendet er å betrakte som stein hakke umulig!..
Bare et aldri så lite minne-innlegg om hvor fint og vakkert, lyst og lystig det var i de 3 dagene vi fikk før november fikk gjenerobret værkontrollen, og formlig ‘spydde’ sin grå og nitriste elendighet over den hvite idyllen som fikk sneket seg inn for en 3-4 dager..
Jeg hater virkelig november, og har gjort det så langt tilbake jeg kan huske. Årsaken er det plutselige og altoppslukende mørket som kjennetegner denne måneden. Årets desidert mørkeste, gråeste og begredligste måned klarer jo hvem-nå-det-er som bestemmer slikt som hvilken tidsangivelse som skal settes til når [på døgnet] å gjøre galt mye værre gjennom å kaste på oss en time tidligere kveldsmørke i det mørkemåneden setter inn! Det er jo helt utrolig at det går an å holde et system gående som faktisk vanskeliggjør så vel som forsurer hverdagen for etter hva jeg kan begripe, et betydelig flertall av oss nordmenn!..
Hadde vi bare kunnet fulgt den døgnrytmen/rutinen som følger den såkaldte sommertiden, ville det i det minste vært en reell mulighet for å kunne få med seg de siste strimene av dagslys etter endt arbeidsdag for en god del mennesker! For om så skal være at vi på ett eller annet vis er pålagt å følge denne vintertiden i en bestemt periode av året, så er det vel ikke værre enn å regulere start-, slutt-, og åpningstider deretter. -Det må da for faen være ett fett om et gitt tidspunkt på døgnet har tallangivelsen 07;00 eller 08;00!
Det som gjør selve måneden så tragisk i mine øyne, er at de få timene hvor det ikke er bekmørkt, er det så forbannet grått at det føles ut som om det var bekmørkt uansett! Jeg mener.. Selv de 5-10 minuttene med dagslys en på en god dag kan rekke å med seg i lunsjpausen, gir en jo bare en følelse av å være en typ lightverson av mørke! For i november er alle høstfarger blitt grå..
Men i år ble vi imidlertid velsignet med et par-tre dagers ‘pause’ midt i denne elendigheten. Den snøen som kom og lyset opp den evig-grå novembergjørmen, var som den reneste balsam for sjelen! Selvsagt var det tragisk å se den spises opp av novemberhelvetet, men for all del.. Jeg er takknemmelig for det jeg kan få i dette utyske av en måned..
For dette har vi da vitterlig snakket om før, Stevloni, og dersom det skulle være nødvendig med en påminnelse, er det bare å klikke her..
Jeg har for det første overhodet ikke noe utbytte av potenspillen du forsøker selge meg, av den enkle grunn at jeg, som kvinne, ikke er i besittelse av den penisen hvis stivhet besørges av dette legemidlet, og dersom jeg hadde hatt dette behovet, ville jeg aldri i livet ha kjøpt viagraen min av deg! For måten du ‘markedsfører’ bedriften din på, hvilket ikke er markedsføring i det hele tatt, men spamming av værste sort, er for meg, og nær sagt alle med meg, synonymt med manglende seriøsitet. -Og hvem vil da legge igjen pengene sine hos en tvers igjennom useriøs forhandler som er fullstendig blottet for tillit!? – Iallefall ikke mine lesere, det kan du ta deg faen på!
Om ikke dette tullet opphører nå, Stevloni, skal du faktisk ikke se bort i fra at jeg vil ta igjen med (tilnærmet) samme mynt, ved å pøse ut bestillingssjemaer for produktene dine hvis innehold kun består av linken til denne bloggen, og intet annet! Om du er for sosialt tilbakestående til å ta hintet, så vil du i det minste få kjenne et snev av den irritasjonen som frembringes over å misse reelle henvendelser grunnet at de drukner i dritt som er like irrelevant i hht det virket som bedrives som det er uønsket..
Om du [forståelig nok] ikke evner å forestille deg at jeg, manuelt, kan spamme din bedrift i den grad at det blir merkbart, så vil du snart få erfare hva det vil si å legge seg ut med en direkte etterkommer av de norske vikinger på krigsstien! -Og dette av den aller staeste sort!!..
Jeg er akkurat hjemkommet etter å ha vært en tur apoteket, der jeg ble ekspedert av et kvinnemenneske som vel må sies å være så uegnet for et serviceyrke som det er menneskelig mulig å få blitt..
Den respektive opplevelsen, skjedde i forbindelse med at jeg var nødt til å hente ut resten av medisinen som var foreskrevet for hunden min, Ferrari, som har pådratt seg en kraftig bronkitt.
– Og bare for å få dette fastslått en gang for alle; Jeg kan med hånden på hjertet si, og det fra et objektivt ståsted, at jeg overhodet ikke er storforlangende og/eller vanskelig som kunde. I utgangspunktet, er det eneste jeg forlanger en imøtekommende betjening med et stemmevolum som lar seg oppfatte av det menneskelige øret. På enkelte steder, som eksempelvis på et apotek, er det (selvsagt) også påkrevd en fagkunnskap, men her er jeg faktisk fornøyd bare de evner å fremskaffe den nødvendige informasjonen. Men når ikke disse beskjedne kravene innfris, slik som i dag, blir jeg imidlertid fort små-gretten..
For dette damemennesket som betjente kasse to i det nummer 144 sto for tur, var akkurat like blottet for imøtekommenhet som hun var umulig å høre. – Altså:.. Når en som kunde ankommer disken, er det for obligatorisk å regne at en møtes med et blidt ‘hei’ (e.l), og iallefall ikke med et fullstendig utrykksløst ansikt som forblir like forbannet dødt, utrykksløst, og ikke minst lydløst som respons på ens eget ‘hei’. Det eneste hun ytret (-og det at hun faktisk sa noe, beviser jo faktisk at hun kunne om hun ville), var et spørsmål om det var for en hund (hvilket vel må sies å være grov sløsing med stemmebruken når resepten hun satt med var for hundemedisin, utskrevet av vetrinær Sylliåsen , tatt i betraktning at et ‘hei’ åpenbart ble ansett å være for meget), i tillegg til en gretten konstantering at kortautomaten ikke funket slik jeg var vant til.
I det jeg sto og ventet på at spetakkelet skulle gjøre seg ferdig med inntastingen på dataen, snappet jeg opp et par grynt, hvorav det ene viste seg å være rettet mot en (eller flere) kolleger. Hvordan de skulle kunne oppfatte at de i det hele tatt ble snakket til, er hinsides min fatteevne, da dette ble ytret gryntet med det samme tomme, uttrykksløse åsynet pekende i samme fremovervendte retning som gjennom hele denne seansen forøvrig. Dernest oppfattet jeg atter en rykning i underleppen i samhandling med at en ytterst vag og diffus lyd kunne anes å utkomme fra vesnet forran meg, og denne gangen, var det visstnok meg gryntet var rettet mot. Hva som ble sagt, -eller rettere sagt mumlet, må du imidlertid ikke spørre meg om en gang..
Jeg skjønner ikke engang hvordan det er menneskelig mulig å sitte med et fullstendig uttrykksløst ansikt, vendt i den nøyaktig samme retningen, med øynene rettet mot skjermen, samtidig som det så ut som hun så rett igjennom den. Når sant skal sies, var denne fremtoningen helt på grensen til det creepy. -Ikke en eneste gang så mye som lot hun som hun så på meg! – Ikke at jeg har noe å utsette på akkurat det, da det å få disse øynene rettet mot meg, samtidig som de så rett igjennom meg, etter alt å dømme ville ført henne over den nevnte grensen for creepy, slik at jeg meget vel kunne freaket helt ut der jeg sto..
Havner jeg i hennes kasse neste gang jeg befinner meg på dette apoteket, kommer jeg seriøst til å gi lappen min til en av de ventende, for selv å trekke meg en ny. Ikke pokker om jeg lar meg ekspedere av dette zombie-mennesket en gang til! Men så fremt jeg har mulighet til det, kommer jeg nok til å ta apotekeraffærene mine til forretningen som ligger utenfor sentret heretter. De stenger visstnok en god del tidligere på ettermiddagen, men dette kan jeg strekke meg rimelig langt for å rekke for å slippe å risikere et gjennsyn med denne ekspeditøren fra helvete!..
Jeg kommer til stadighet over diskusjoner med utspring i hentydninger om at en betydelig andel av de trygdede her til lands mer eller mindre er ‘snyltere’ som ikke gidder å jobbe. Selv er jeg imidlertid overbevist om at så ikke kan være tilfelle, da jeg ikke kan forestille meg å frivillig skulle frasi meg det å ha en ‘nytteverdi’ i samfunnet..
Julebordsesongen er i full gang, hvilket i aller høyeste grad også gir seg utslag i resturanten hvor jeg altså har mitt virke ved siden av bloggingen. Etter å ha løpt konstant mellom bordene i 7 timer, er en selvsagt sliten, både i hode og bein, men da jeg er så priviligert å ikke ha noen smerteområder, i tillegg til å være lett til beins, er det kun det jeg er; Sliten. .Og da mener jeg sliten på en god måte. – Hvilket vil si sånn sliten en er etter å ha hatt en god dag på jobb. En sånn dag hvor en god posjon av ansvaret har falt på en, og en har mestret alt, med den anerkjennelse som følger..
Et av de store, eksistensielle spørsmålene i vår vestlige kultur, går på dette med å være lykkelig. Hvordan oppnår en denne lykken? For meg, er svaret på dette spørsmålet gjennom mestringsfølelsen. Dette gjelder like fullt hva bloggingen angår, så vel som hva det måtte være av andre ting jeg måtte engasjere meg i. Med dette, mener jeg å si at dette med nytteverdi og mestring så absolutt kan oppnås utenom det rent yrkesmessige. Samtidig, er det ikke til å stikke under en stol at dette med mestringsfølelse i betydelig grad henger sammen med anerkjennelse, hvilket i vesentlig grad kommer gjennom vel utført arbeid.
Så tilbake til innledningen.. Da jeg trasket hjemover etter først å ha spist meg hinsides mett, som seg hør og bør for en med jobb i resturantbransjen, slo det meg hvor heldig jeg er som kan være på beina i et gudjammerlig antall timer uten en eneste plage. -At jeg, som i dag, kan kjøre på, non stop, i 7 strake timer, og kun være litt sliten.
Dette er et privilegie jeg er meg bevisst på aldri å ta for gitt, da det slettes ikke er alle forunt..
Hva er det egentlig som skiller blogg-formatet fra andre former for utgivelser? Mange vil kanskje påpeke bruken av bilder, men det er faktisk mange blogger hvor bilder ikke er en nevneverdig del av konseptet. Videre spenner formatet fra reiseliv, mote og skjønnhet til de mest alvorlige samfunnsrelaterte tema og alvorlig sykdom. Slik jeg ser det, er svaret den direkte kommunikasjonen mellom utgiver og lesere. Dette er derfor alfa og omega både for meg som blogger, og som bloggleser..
For meg, er det å kunne besvare samtlige henvendelser helt avgjørende for å kunne definere meg selv som en blogger. -Og dette er også av avgjørende betydning når det kommer til hvilke blogger jeg selv velger å følge. Det hele bunner i noe så grunnleggende som den tidlige barnelærdommen om at en svarer når folk snakker til en. -Enkelt og greit!
Ikke sånn og forstå at absolutt alt av kommentarer må besvares. Enkeltord o.l som f.eks ‘fint’, ‘trist’ eller ‘kult’ eller andre rene konstateringer har jeg selvsagt ingen problemer med forblir ubesvart, hvilke det heller ikke finnes noe svar på, for den saks skyld. Det jeg mener, er de mer utfyllende kommentarene, og spesielt de som inneholder spørsmål, synspunkter eller forslag i hht innholdet. -De skal, i mine øyne besvares. Og tar ikke bloggeren seg tid til dette, mister jeg umiddelbart interessen, da blogg for meg, er nettopp denne toveis-kommunikasjonen mellom leser og utgiver.
Som nevnt, er dette ikke minst et krav jeg setter til meg selv! Så fundamentalt er dette at den dagen jeg eventuelt skulle bli ‘for stor’ til å besvare de menneskene som snakker til meg, så har jeg rett og slett mistet meg selv. Det vil uansett ikke være noe som heter ‘ikke å ha tid til alle’, da dette for meg er ensbetydende med ikke å ha tid til å blogge. For et blogginnlegg er slettes ikke ferdig i det en klikker ‘Publiser’. Jobben med et blogginnlegg er ikke fullført før iallefall samtlige utfyllende kommentarer er besvart!
Her skal det i aller høyeste grad også nevnes at de innleggene jeg virkelig er fornøyd med, er blitt gitt det nødvendige perspektivet og/eller tyngden nettopp gjennom kommentarfeltet. Så jeg vil med dette benytte anledningen til å takke samtlige av dere som har lagt igjen kommentarer, og dermed i aller høyeste grad bidratt til å berike bloggen.
Jeg våknet grytidlig i morges etter knapt å ha sovet i det hele tatt, i full visshet om at dagen i dag mest sannsynlig ville bli en av de værste i mitt liv.
Lettelsen over at det ikke ble så, er rett og slett ubeskrivelig..
Kl. 09;00 -> Hunden min, Ferrari (13) har pådratt seg en stygg hoste de siste dagene. Det som først virket som en forkjølelse, eskallerte raskt til en fryktelig greie der jeg var livredd han ville kveles. Altså; Det var ingen vei utenom.. Ferrari måtte til dyrlegen pronto, og jeg har aldri vært reddere i mitt liv. Når en såpass gammel hund blir syk på denne måten, er en smertelig klar over oddsene for å måtte forlate klinikken alene, så jeg var nær ved å gå fullstendig i oppløsning da vi troppet opp på dyrlegeklinikken i det den åpnet for dagen.. Jeg vurderte faktisk å ringe jobben for å si jeg ikke ville være i stand til å jobbe denne helgen allerede i går kveld. – Så sikker var jeg på at dette ikke kunne gå bra. Men så lenge det finnes liv, finnes det som kjent håp, så jeg gjorde heldigvis ikke det, for..
kl. 11;40 -> ..- Var vi gudsjelov hjemme igjen begge to! Ferrari har (heldigvis ‘bare’) pådratt seg en kraftig bronkitt! Han er dermed satt på en 20 dgr penicilinkur, i tillegg til en kur mot vann i hjertet, hvilket gjerne følger i kjølvannet av bronkitten.
Dette er så absolutt alvorlig nok, da det har dødlig utfall ubehandlet, men det som er nøkkelordet her, er nettopp ‘ubehandlet’. For det vil jo ikke forgå ubehandlet, og er med det heller ikke livstruende! Når sant skal sies, var jeg nødt til å lese papirene vi fikk med fra dyrlegen for å kunne fortelle hva det feiler ham, da alt jeg hørte inne på det kontoret var; “Ikke kreft, ikke kreft, ikke kreft, ikke kreft, penicillin, ikke kreft, hjertemedisin, ikke kreft, ikke kreft, komme tilbake for sjekk om 20 dgr, bla, bla, bla, takk skal dere ha, ha det bra..” Jeg har aldri vært så lettet i mitt liv!
Javel, så har jeg ikke bare valgt bort å få egne avkom, men adopterte arvinger der med. Men jeg vil alikevel ha meg frabedt påstander om at jeg ikke vet hvordan det er å ha barn, for jeg har nemmelig syv av de. Syv lodne barn med fire bein og hale som later til å være ‘stuck’ i trassalderen, hvorpå det i bunn og grunn er de samme oppdragerprinsipp som gjelder som for de tobeinte..
‘Neimen herregud, da du.. Du kan da seriøst ikke sammenligne hunder og katter med menneskebarn!?..’ – Jo, det kan jeg så absolutt, for det er nemmelig i det store og hele de samme oppdragerteknikker som benyttes i dressur for å få valper stuerene, og som jeg også benytter på mine katter, da ingen av de ter seg som normale katter; Spesielt de som er født inn i familien har nemmelig adoptert en god posjon hundeadferd fra Ferrari, mens de to som ankom i voksen alder, er de med desidert best ‘dressur’, -Ferrari i aller høyeste grad innkludert..
Mor og sønn; Twoface og Tassen.
Her finnes uttallige eksempler, men la oss begynne med lufte-rutinene; Hvor folk flest går tur med hunden, går jeg tur med hunden og kobbelet med katter. Så ofte anledningen byr seg, tar vi en tur nattestid, slik at også Ferrari kan slippe å gå i bånd. Var det ikke for Rusken og Twoface, ville dette vært en langt mer krevende affære, da Ferrari brått kan finne på å stanse opp, eller ta en avstikker før en vet ordet av det. Var det bare meg, ville ikke dette bare ha krevd en full årvåkenhet hele veien. Ferrari har det nemmelig i seg å sette seg fullstendig på bakbeina om han ikke får viljen sin. -Bokstavlig talt, i hans tilfelle! For han nekter å rikke seg av flekken, og i det han skjønner han er i ferd med å bli fysisk hentet, setter han i et bjeffekor uten like, liksom den tobeinte 3-4 åringen vil hyle. Spesielt på sen kveld og natt, er jo dette om mulig enda mer upassende enn i kassa på butikken med ditto nedrevne tyggegummipaklker fra hyllen ved siden av..
Ferrari
I slike tilfeller av trass, har jeg, som barneforeldrene, det velkjente trikset som går på at de må bli igjen alene til rådighet. Ferrari er derimot staere enn gjennomsnittet, for å si det slik, en kattepåvirket terrier som han er, samt at han er fullt klar over hvor mye lenger inne f.eks det å gå inn å hente ham ut i en hage. -Og dersom han i tillegg kan vanskeliggjøre jakten på ham inne på denne annenmanns eiendom, vet han virkelig å benytte seg av dette dersom han er i det rette humøret.. Men med hans tilsynelatende udresserbare ‘søsken’ fra katteslekten med på laget, går alt så meget bedre. For med en gang det stanses opp fordi Ferrari henger etter, går en av de straka vegen bort og gir ham et realt dytt i baken med labben. Når han derimot får det fore å løpe fra flokken, bremser de ham effektivt ned ved å benytte ham for hinderhopptrening, hvilket er det mest irriterende Ferrari vet.
Knerten har hatt Rusken som sin store helt fra den dagen vi fant ham ca 3 uker gammel.
Men her oppstår imidlertid et aldri så lite etisk dilemma, for det kattene gjør her, er at de erter Ferrari, hvilket i prinsippet ikke er akseptabel oppførsel, så hva gjør man?? Gudsjelov, er Ferrari, liksom et menneskebarn i trassalderen svært snar til å sladre på sine søsken når de er i det rette lunet, slik at det kun blir med det ene, toppen to hoppene over ryggen hans, før han stanser opp, og ser seg tilbake med en forurettet mine, for så å pipe (les:sladre) i det han er hentet inn. Hadde det fått pågå lenger før ønsket virkning (å få stanset ‘rømlingen’), ville jeg imidlertid hatt et problem, da jeg ikke kunne tillatt erting gå upåaktet hen i de tilfelle det gagnet meg..
Pepsi (t.v) & Dolly
Videre er dette med foringen et kapittel for seg, for det er nemmelig ikke bare menneskebarn som ha det med å slå seg vrange ved matbordet! Liksom den tobeinte hyler, spytter og kniper igjen munnen dersom det er snakk om et næringsrikt måltid av typen nødvendig for barn i vekst, og dermed av barnet selv gjerne karakteriseres som fullstendig uspiselig, er også mine firbeinte vrange i matveien. Som det velfødde barnet i oljenasjonen Norge med kjærlige foreldre i et møblert hjem ikke evner å se for seg noe værre enn å måtte innta en bit brokkoli, og dermed er hellig overbevist om at h*n utsettes for barnemishandling av værste sort, gir mine katter uttrykk for det samme når det kommer til tørrmat.. Liksom småbarnsforeldren med brokkolien, er jeg helt på det rene med at kattens tannhelse avhenger av at en viss prosent av det daglige inntaket består av tørrmat. -Men mine katter, de forlanger bløtmat i Gourmet-utgaven, og det er ikke grenser for det hylekor de kan sette i gang dersom skålene fylles med tørrfor, mens ingen pakker blir tatt frem fra esken med de ønskede måltidene.
Twoface
Dessuten er det et par av de som har spesialisert seg på protestaksjonen å få revet ned søppelposen, for så å få tømt- og spredt søppla utover gulvet, mens andre igjen, og da Pepsi i særdeleshet, har utviklet de mest oppsiktsvekkende ferdigheter hva angår istykkerkloring av emballasje. Får hun grep om pakkene med bløtmat i esken, forsyner hun seg selv, og om disse er utenfor rekkevidde, søkes den ultimate hevn gjennom strategisk plasserte rift i pakker hvis innhold medfører det størst mulige brydderi å få fjernet fra gulv, benker, osv, slik som sukker, kattesand, o.l. Så, liksom det ideelle i en barneoppdragelse da vil være å ikke gi etter, men holde ut torturen avkommet utsetter en for, i den hensikt at de vil spise i det de blir sultne og det som er servert er eneste alternativ, gjelder den samme utfordringen for en dyremamma som meg. -Og som de fleste småbarnsforeldre vil kunne bekrefte, er det slett ikke gitt at vi bestandig har de kreftene som kreves for å holde ut etter en lang dag..
Den nær ti kilo tunge Rusken er the king of cats. Han ruler sitt enorme revir med jernhå.. ehh.. -jernpote. Men hva ingen firbeinte utenfor husets fire vegger vet, er at denne ‘Kim Jong-pus’ er en mammadalt uten like, og den mest oppofrende ‘storebror’ for husets øvrige katter.
Jeg antar også at de fleste småbarnsforeldre kjenner seg igjen i det som følger av at arvingen bestandig higer etter hva enten de selv, eller de andre barna som måtte befinne seg i huset på det gitte tidspunkt måtte ha, men som vedkommende av ulike årsaker ikke bør/skal ha.. For meg som kjeledyrforelder, gir dette fenomenet seg utslag i at samtlige tigger etter ‘menneskemat’, hvorpå de også rapper så fort se ser sitt snitt, for ikke snakke om at de gjerne går fullstendig i ‘vranglås’ når det kommer til maten som følger deres egen art kontra den som ikke gjør det; På godt norsk, er det et helvete å få Ferrari til å spise hundematen, og kattene til å spise kattematen, for hunden nekter da å spise annet enn kattemat og omvendt.. Hvorvidt de liker det de insisterer på å spise, er irrelevant i den her sammenhengen; Har jeg f,eks ei brødskive med syltetøy, vil spesielt Knerten gumle i seg dette om han ser sitt snitt, selv om han viser med all tydelighet at han syntes det smaker grusomt. Knerten og Ferrari kan til og med gå så langt som å ta en bit frukt, hvorpå de tygger og svelger, mens ansiktene deres nærmest krøller seg sammen i avsky over den syrlige smaken. Hva tøttforet angår (hvilken fortype det er nok problemer å få i de fra før), må jeg bare tilstå å ha gitt opp, i den forstand at jeg bare kjører en dose for hund og en for katt opp i hver av skålene, for med dette å iallefall sørge for at enhver pelspøbel i det minste får i seg noe av dette foret tilhørende den respektive arten!
Knerten á-la i dag.
Ellers opplever jeg faktisk også at det foreligger en tilsvarende søskendynamikk blandt mine firbeinte som den som gjelder mellom de tobeinte. De kan krangle så busta fyker, men står last og brast ved hverandres side i møte med omverdnen og utenforstående. I dette, ligger også i aller høyeste grad et krav om årvåkenhet hva mobbing angår.. For jeg har ikke hund og katter hva mentalitet angår, jeg har ‘hatter’. Dvs at de i en nærmest absurd grad har tatt til seg sider med hverandres adferd. Videre, har de utvist en evne til ikke bare å samarbeide, men å gjøre dette på en måte hvor deres artsfordeler virkelig kommer til sin rett! Dette er på den ene siden det mest fascinerende jeg har vært vitne til i mitt liv, mens jeg på den annen side, ser hvilken ekstrem styrke dette gir dem..
Pepsi <3
I korthet, går teknikken ut på at de raske kattene jager sitt utvalgte bytte eller regelrette mobbeoffer rett i ‘klørne’ til den, til firbeint å være, fint lite atletiske, men desto mer ‘bittsterke’ Ferrari, med Rusken i en typ lederrolle, da han kan gå inn og bistå i samtlige ledd.. Heldigvis ble det ‘kun’ benyttet for å skremme i de to tilfellene (iallefall i hht hva jeg har sett) de har tatt det i bruk mot annet enn byttedyr. Det hele har imidlertid klare paraleller til den lille oppsternasige ‘drittungen’ jeg vil tro de fleste av gutta har minner om fra skoledagene; Han som samtlige i gjengen fantaserte om å gi en omgang juling, men som aldri ville funnet på å provosere når han ikke visste at hans enorme bølle av en storebror lå i skjul like i nærheten, og bare ventet på at en skulle sprekke, og sette etter ‘snørrhvalpen’ slik at han kunne føre de rett i fellen.. -Og igjen har en dilemmaet hvor det ikke er tvil om at de sammen står enormt mye sterkere mot verden, samtidig som den årvåkne forelder vet at deres barn kan være akkurat like ondsinnede som andres barn, og dermed har ant arvingenes tilløp til tiltruing av makt, m.m. – Situasjoner en er nødt til å slå ned på, og et adferdsmønster som må stanses, samtidig som en håper det ikke vil koste de evnen dersom de skulle havne i ei knipe en dag..
Ferrari & Pepsi har funnet noe som må undersøkes nærmere..
Nei, jeg har valgt å avstå fra å bli forelder i tradisjonell forstand, og vet dermed ikke hvordan/hvor krevende det er å ha barn, og ja, jeg har den fordelen at jeg trygt kan forlate mine ‘hottentotter’ uten tilsyn i noen timer. Men til gjengjeld, forblir disse tilnærmet like trassige, samt at de vil være avhengig av min omsorg livet ut. Og om det, kan jeg bare atter en gang henvise til de typiske småbarnsforeldre, denne gang i form av deres berømmelige standardfrase; “Javisst er det krevende, men [akk..] det er nå ingenting som er så givende heller, da, og som fyller meg med en tilsvarende glede..”
Det finnes mennesker som har de merkeligste matvarepreferanser, og jeg er et slikt menneske.. Her følger de av mine matvaner som andre har vanskelig for å forstå seg på..
Jeg er langt fra alene om å like sushi, men de færreste spiser den imidlertid med kniv og gaffel.
Det samme prinsippet gjelder nær sagt alt i matveien; Kjøleskapmat må stå ute å ‘varme seg’ før jeg spiser, liksom varmmaten må kjølne seg først.
Syltetøy og brunost er i mine øyne en fortreffelig kombinasjon. Dette er også det eneste, sammen med pommes frites jeg kan få ned når jeg er syk.
Jeg har til dags dato enda ikke klart å ta en bit med egg i munnen, kokt så vel som stekt, uten å kaste opp. Eggerøre går imidlertid greit nå i voksen alder. Egg er dermed det eneste som tvinger meg til å bryte høflighetsprinsippet jeg har om alltid å spise det jeg får servert borte.
Jeg er ikke spesielt begeistret for smakene surt og bittert. Surt smågodt er derfor ikke godt i det hele tatt, mens jeg elsker dets salte motstykke.
Dette har også ført til at jeg sukrer syltetøyet (for bringebær er dette et absolutt ‘must’).
Jeg syntes billigbrødene er langt å foretrekke fremfor de øvrige.
‘Tante & Onkel’ (kokkene i resturanten) vet å skjemme oss bort. Her er det en posjon kylling m/ cashewnøtter som skal settes til livs.
Jeg har aldri vært noe glad i matvarer som gir mye tyggemotstand (dvs. seigt å tygge), hvilket stort sett innkluderer det som er av kjøtt fra svin og storfe. Koteletter og ribbe er dermed ikke noe jeg spiser uten at jeg ‘må’ (les:får servert), mens biffen må være av møreste sort. Etter jeg begynte å jobbe i resturanten, er dette blitt synonymt med biffen til ‘Onkel’ (kokken vår). Dette vil også si at jeg heller ikke er spesielt begeistret for vingummi, o.l, mens sukkertøy derimot er toppers.
Jeg syntes nærmest å være det eneste voksne mennesket nord for Ekvator som elsker burgerne fra mcDonalds. Spesielt cheeseburgerne går rett hjem hos meg. Dette innebærer at nå som nærmeste mcDonalds resturant befinner seg en halvtimes kjøretur unna, hamstrer jeg en 10-15 stk. som er fortært i løpet av et par timer, slik at jeg bestandig angrer at jeg ikke kjøpte fler..
Jeg må bestandig mose potetene i sausen. I de settinger hvor dette ikke ‘sømmer seg’, er måltidet rett og slett forringet, hvilket vil si at det ikke smaker så godt som det ellers ville ha gjort.
Når det kommer til leverposteig, er denne absolutt å foretrekke oppvarmet (til middagstemperatur) med en ‘dæsj’ remulade (ev. majones) på.
Jeg elsker mandariner/klementiner, men i form av ‘peelede’ båter på catering-smørbrød o.l, er de derimot ‘anything but’.
Bort i mot alt mitt inntak av frukt og bær skjer etter å ha mixet de sammen til en smoothie. Årsaken er at alt av skall, steiner og annet rusk da er eliminert, pluss at det for en del frukter også er relatert til det nevnte issuet med tyggemotstanden.
