Som en naturlig følge av gjennomgangen av mine favoritter fra A til Å i dette innlegget, er turen nå kommet til en tilsvarende gjennomgang av det motsatte, -altså det som ‘suger’ mest.. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Arroganse  -> Et ubeskrivelig usjarmerende personlighetstrekk som på toppen av det hele røper manglende innsikt i/forståelse av livets realiteter.

Brokkoli  ->  En, for meg, fullstendig uspiselig vekst.

Catfish  ->  Alle de som utgir seg for å være en annen en de faktisk er, gjør meg kvalm.

Død  ->  Fikser overhodet ikke tanken på døden. Dette er noe jeg overhodet ikke evner å forholde meg til.

Etterpåklokskap  ->  Noe av det mest frustrerende som finnes!

Frosk  ->  Et av de kryp jeg har seriøs fobi for. 

Grønnsaker ->  Misliker de i like stor grad i dag som i barndommen, hvilket koster meg en formue i kosttilskudd..

Haters  ->  Jeg mener.. Har du ikke noe annet enn dritt å komme med, så klapp igjen!

Insekter  ->  Har hele spekteret fra moderat til sykelig fobi for denne artsgruppen.

Jazz  ->  Skrekkelig musikk, spør du meg.

Kø  ->  I enhver form går meg fullstendig på nervene.

Lovforbud  ->  Av den typen som innskrenker vår grunnlovsbestemte frihet (under ansvar) til å bestemme over eget liv og legeme.

Mas  ->  Er det noe jeg virkelig hater, så er det å bli mast på.

NAV  ->  Har angst for offentlige kontorer generelt og NAV spesielt. 

Omgangssyke  ->  Jeg har en rimelig høy smerteterskel og tolleransegrense ovenfor det meste; Feber, tannpine, you name it. Men kast på meg den minste lille kvalme, og jeg er fullstendig satt ut av spill.

Psykopati  ->  Jeg er seriøst livredd for å måtte forholde meg til noen, f.eks i jobbsammenheng, med en høy grad av psykopatiske trekk.

Q  ->  En idiotisk bokstav som er fullstendig meningsløs what so ever.

Religion  ->  Om ikke det er roten til alt ondt, er det jammen ikke langt unna heller!

Søppel  ->  Søppel skal i søppelbøtten, og ikke kastes fra seg i naturen!

Tvang  ->  Et ord som oser negativitet tvers igjennom.

Uvennskap  ->  Dette er vel også noe som sier seg selv..

Whaling  ->  Avskyelig jaktform som overhodet ikke hører hjemme i vår tid.

X-men  ->  Hvordan disse filmene har slått an, er over min fatteevne.

Yatzi  ->  Selve indikasjonen på å kjede livskiten av seg, i et scenario jeg ser for meg som en død tlf. et gudsforlatt sted uten nettforbindelse.

Ziplås  ->  Produsentene reklamerer stadig for denne påståtte superenkle lukkemekanismen jeg enda har til gode å oppleve fungerer som annonsert.

Æresdrap  ->  Også et punkt jeg regner for å være åpenbart..

Øyekatarr  ->  En skrekkelig greie jeg ble rammet av med gjevne mellomrom i oppveksten.

Årsoppgjør  ->  Et sant helvete av en forpliktelse for selvstendig næringsdrivende m.fl.  ..

Atter en gang er klokkene satt en time tilbake, slik at mørket kommer en time tidligere, som for å være sørge for at færrest mulig får med seg så mye som en strime av dagslys på en vanlig hverdag. Ironisk nok, er de fem månedene vi ikke har sommertid de fem månedene vi har behov for en time lenger med dagslys! 

Argumentet om at vi med å stille klokken tilbake, er at lyset kommer en time tidligere om morgnen, er fullstendig meningsløst, spør du meg, da det kun er snakk om et par uker før det er like forbannet mørkt i det samtlige som må ‘opp og ut’ om morgnen alikevel! Dette forbannede systemet tjener kun til en ting, nemmelig å gjøre mørketiden værre enn den allerede er!

Greit nok.. Det er vintertiden som faktisk er den rettmessige tiden, så jeg har forstått at vi er bundet av globale spilleregler her. Men om så er, hvorfor skal vi på død og liv ha dette med sommertid, da dette for det meste dreier seg om den tid på året hvor vi har såpass med dagslys ar det ikke spiller noen rolle hvorvidt klokken er stilt sånn eller slik!? -For det eneste vi oppnår med dette våset, er at i det denne tidsinnstillingen faktisk begynner å ha noe som helst for seg, så skal vi brått, rått og brutalt frarøves en time med dagslys i en jafs! Da ville det jo tross alt vært langt å foretrekke om dette ekstra mørket vi nå er belemret med, hadde kommet gradvis, med en ditto tilvenning! Det er som om det hele er lagt opp til å gjøre mørketiden så vanskelig som mulig for så mange som mulig.

Og om så er, at dette med sommertiden tjener til formål i forholdet til resten av Europa og nord-Amerika som jeg ikke er klar over.. Hvorfor kan ikke da ulempen med denne vintertiden løses ved at samfunnet som sådan forblir i denne tidsinnstillingen ved at ting innenfor landets grenser åpnes, startes, for så og avsluttes en time tidligere vinterstid og seinere sommerstid, da? -Slik at vi følger de internasjonale spilleregler mht hva klokken skal være når, samtidig som vi sørger for folkehelsen ved å innstille ‘AS Norge’ etter sommertiden?? Jeg er i det minste såpass ‘heldig’ at jeg slipper unna med kun å være ‘helt ødelagt’ ei ukes tid etter denne klokkestillingen fra helvete. Langt værre er det for de som virkelig lider under mangelen på dagslys. Store deler av befolkningen, lider tross alt av ulike grader av vinterdepresjon grunnet mangelen på dagslys, hvilket igjen unektelig går ut over produktiviteten. Så om det fra høyeste hold drites langflatt i enkeltmenneskets helse og trivsel, burde nå iallefall kr. tjent vs. kr. tapt gjøre sitt for at tiltak ble ihverksatt for å få gjort noe med tingenes tilstand slik det er nå..

Med fire innlegg så hinsides intetsigende i sin elendighet at de ikke engang var verdige en plass i den virtuelle søppeldunken på samvittigheten, er det ikke annet å få gjort enn å kapitulere.. Jeg trer dermed av for dagen med flagget til bunns i form av det følgende makkverk av et dikt i den totale misslykkethetens ånd..  

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Hjernen min synast at vera heilt tom,

Øde synas marka for tankar derom.

Og utan tankar spring det ei fram noken idé,

slik at eg ikkje anna kan gjera enn at leggja meg ned..

ref:

Så eg legg meg her i graset for at få sjunga det ut, 

‘Det vart då som faen til skrivesperra eg vert gjeven i dag’

For ka eg sjung blues..

Så som eg forlet min skapande sjel no, 

Liksom mi skapande sjel forlet meg i sin knusande ro.

For der det kun finnast eit heilt forlete rom, 

Er det ikkje noko skapande at finnast derom. 

ref:

Så eg legg meg her i graset for at få sjunga det ut, 

‘Det vart då som faen til skrivesperra eg vert gjeven i dag..’ 

For ka eg sjung blues..

** Om ikke annet har jeg i det minste klart å fremskaffe et ‘poetisk’ makkverk av episke proposjoner.. 

Ikke sånn å forstå at det er noe unikt ved at ulike sider av en selv kommer til uttrykk på jobb og privat. Det er faktisk så langt jeg kan fatte og begripe en forutsetning for å i det hele tatt kunne fungere i de fleste jobber. Men jeg har imidlertid enda til gode å høre om noen andre som har dratt det så langt som til at ens profesjonelle ‘selv’ er ens private ‘selvs’ motpol slik som tilfellet er for meg..

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Altså.. Her har vi den private Gry: Et ‘rotehue’ av dimensjoner og husmoremnet fra helvete. Denne versonen av selv har virkelig forsøkt, og derav så til de grader mislykkes i å oppdrive et snev av interesse for hjem og interiør bortsett fra det rent praktiske. Til slutt var hun rett og slett bare nødt til å innse at så lenge behovene for å sitte, ligge og oppbevare mat, klær og andre nødvendigheter, så gir hun flatt faen. Videre er den private Gry i bunn og grunn en latsabb som ikke gjør en tøddel mer enn absolutt nødvendig, og anser hovedformålet med å inneha et privat hjem for å være muligheten til å rote rundt som en boms etter eget forgodtbefinnende..

– Og her har vi den profesjonelle versonen. -Den som kommer til uttrykk i enhver yrkesrettet sammenheng, så vel som i enhver setting der det dreier seg om å prestere:  Et pedimeter uten sidestykke. Den profesjonelle- og prestasjonsinstilte versonen av ‘selv’ har enda til gode å plassere en blyant i boksen for kulepenner, likesom å passere et bord i resturanten uten å korrigere eventuelle uregelmessigheter i serviettenes plassering i forhold til glassene, osv. Som om ikke dette var nok, har også ‘jobb-Gry’ enda til gode å ikke vise seg å være overmåte god på renhold så vel som estitikk, i tillegg til at hun er nærmest i overmåte intens og ernergisk der hun spinner rundt som ei bie på speed som alltid finner noe å gjøre selv der ingen andre kan..

Med andre ord:.. Det er liksom ikke måte på heller, dette her.. -Og det værste er jo at det bisarre ikke stopper her, for dette fremstår jo bare som en moderat verson av splittet personlighet. – Litt sånn ‘periode-schizo’ , om du vil. Det har seg jo slik at den private- og den profesjonelle Gry opererer på ulike steder og arenaer! For som den observante leser allerede har fastslått, ville ikke dette blogginnlegget dere nå leser ha eksistert om ikke den profesjonelle versonen av ‘selv’ også rommet en blogger. -En blogger hvis profesjonelle personlighet er enerådende der hun opererer i den private Grys totalkaotiske arena! Med bloggingen, følger altså en typ front mot front kollisjon av to eksakte motpoler, så hvordan forløper nå dette seg når pedimetret skal rigge seg til for å prestere i slabbedaskens kaosdommene!?..

Utrolig nok, løses denne floken problemfritt, og det uten at noen som helst form for kompromiss er innvolvert, og derav at noen personlighetene faktisk blir nødt til å vike så mye som en tomme! Det har seg nemmelig slik at i bloggsammenheng, er det laptop’en som i hovedsak er hva jeg betrakter som arbeidsplass. -Og i motsetning til kaoset den er omgitt av, er denne maskinen preget av en rigid orden. Her er innholdet nitidig sortert i sine mapper og undermapper, liksom desktop-ikonene er plassert i et perfekt logisk utredet system forhold til hverandre. I tillegg til den fliken av en bordplass nødvendig for å hvile armene på under skrivingen og ei musematte, er det den samme militære orden hva angår filene på laptoppen som sortimentet på en arbeidsbenk. – Rart? -Definitivt! Men er en skrudd nok, så viser det seg gjerne at selv det rareste funker som et fly!

Nå og da hører en om folk som har- eller har planer om å bryte ut av et vennskapsforhold uten at det foreligger noen spesifikk grunn. Jeg er evig takknemmelig for ikke å ha havnet i en slik situasjon hvor jeg er så lei av en venn at jeg ser meg nødt til å avslutte forholdet. -For hvordan i himmelens navn gjør en noe slikt!? Med en ‘det er ikke deg, det er meg’ -klisjé??.. 

Jeg mener.. Å avslutte et kjæresteforhold er fryktelig vanskelig, men det er tross alt en vanlig foretredelse blandt folk, og dermed noe en til stadighet hører om. Å avslutte et vennskapsforhold, syntes derimot for meg å være tilnærmet umulig! Ikke er det på noen måte å regne som en hverdagslig sak som dermed er hyppig omtalt, og ei heller eksisterer det så vidt jeg kan begripe noen mulighet for å avslutte et vennskapsforhold som venner.. Så langt jeg kan begripe, finnes det ingen måte å ‘gjøre det slutt’ med en venn på noe som i det hele tatt er i nærheten av en skånsom måte!

Her forutsettes jo at vedkommende ikke har gjort noe ‘galt’ i så måte. Det finnes ingen bakenforliggende krangel/konflikt. Det er bare det at du ikke har noe som helst til felles med denne personen lenger, slik at vennskapet føles som en tvangstrøye som henger over deg. Dere har ikke bare en vidt forskjellig livsstil, men også vidt forskjellige verdisyn så vel som livssyn, og enhver samtale med vedkommende gjør deg vekselsvis provosert og kjeder ‘livskiten’ av deg. Men dette er kun grunnet i at dere er vidt forskjellige som mennesker, og har overhodet ikke noe med at noen av dere er ‘dårlige’ mennesker! Men å skulle kunne nå ut med dette i det en gjør det klart at en ønsker å avslutte vennskapsforholdet, begriper iallefall ikke jeg hvordan skal kunne la seg gjøre! For det at det ikke foreligger noen bestemt hendelse, krangel eller konflikt, gjør jo at det er og blir en avvisning av vedkommende som person! Dette er og blir slik at vedkommende er veid, men funnet for lett, og det vil jeg tro kan være en svært så vrien ting å håndtere..

Så langt jeg kan begripe, vil man kun evne å foreta et slikt brudd dersom en; A) Gir fullstendig faen i hvordan vedkommende tar denne avvisningen, eller B) ‘Ghoster’ vedkommende.

Fra mitt hypotetiske ståsted, holder jeg definitivt en knapp på ghostingen. Å avslutte forholdet til en venn gjennom en samtale, kan jeg overhodet ikke se meg selv kunne ha klart. Derfor ville jeg utvilsomt tydd til den feige måten ved aldri å ha tid til møter, slutte å ringe, osv. Om et ‘cleant break’ ville vært den ærefulle måten å gjøre det på får så være. -Her hadde jeg bare ikke sett noen annen vei ut enn gjennom nødutgangen, for å si det sånn..

Av en eller annen grunn, har det blandt oss skandinaver oppstått en kultur som går ut på at det ikke er sosialt akseptabelt å erkjenne egen dyktighet, positive sider og gode egenskaper. For meg, er imidlertid dette en like selvsagt del av det å tilegne seg selvinnsikt som det å være kjent med sine dårlige sider, og heldigvis ser vi nå også en tendens til at samfunnet som sådan er i ferd med å få en økt aksept for at folk også skal kunne vedgå seg sine gode sider. I den anledning hopper jeg i det, og deler de sider jeg virkelig liker ved meg selv.. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

⇒  Jeg danner mine meninger på selvstendig grunnlag, og tillater aldri omgivelsene å utforme mine synspunkter.

⇒  Jeg står for det jeg mener, uansett hvor kontroversielt det måtte være i allmennhetens øyne.  Jeg er med andre ord den som tør der andre tier.

⇒  Jeg har en sterk rettferdighetssans også der dette ikke berører meg selv, og er ikke redd for å synge ut der jeg mener noen behandles dårlig/galt.

⇒  Jeg har et talent for å kunne gi negative tilbakemeldinger og kritikk på en slik måte at det trigger mottakeren til å følge opp istedet for at de blir såret og lei seg.

⇒  Jeg er grenseløst lojal som venn.

⇒  Jeg tør å ta egne valg, og gå utenfor normen når det kommer til mitt eget liv.

⇒  Jeg er intelligent, velreflektert, og har en særs god evne til å se ting i perspektiv.

⇒  Jeg er svært glad i- og har et svært godt lag med dyr.

⇒  Jeg har en relativt særegen personlighet, og har lært meg å verdsette det å skille seg ut fra mengden.

⇒  Jeg er meget dedikert til jobben min.

⇒  Jeg har vist meg tøff nok til ikke å la meg knekke av de slag livet har gitt meg.

⇒  Jeg betrakter alle som likeverdige uansett hvilken sosial status de er gitt av samfunnet som sådan.

⇒  Jeg har god selvinnsikt og evner å være ærlig mot meg selv, både når det kommer til det positive såvel som det negative.

⇒  Jeg søker stadig ny kunnskap, og etter å utvide mitt perspektiv som menneske.

For et drøyt halvår siden, ‘krasjet’ Google analytics -funksjonen min (hvilket er tjenesten som gjør oss i stand til å følge med på antall besøkende på bloggen til enhver tid) første gang, da den hos meg, som hos flere medbloggere her på portalen, plutselig sluttet å registrere noe som helst. Etterhvert fikk da også jeg denne telleren opp og gå igjen, hvorpå den har forblitt gående uten nevneverdige problemer – inntil i går kveld..  

I det jeg skulle foreta en siste sjekk før leggetid, var nemmelig hele ‘spetakkelet’ forduftet fra kontrollpanelet! Der og da tvang jeg imidlertid frem hva som er best beskrevet som en falsk tro på at den antagelig bare var midlertidig nede, og at alt ville være på stell ved neste innlogging. – Et luftslott jeg bygget opp rundt det faktum at jeg ikke hadde vært nær en innstillingsfunksjon på evigheter, samt vissheten om at alt fungerte som det skulle da jeg forlot den etter den foregående visitten.  -Men jeg visste jo innerst inne at jeg facet et nytt Analytics-helvete, men orket bare ikke å forholde meg til det der og da..

Det trengs vel strengt tatt ikke å presiseres, men sånn for ordens skyld kan jeg bare stadfeste at det selvfølgelig ikke var noen Google Analytics å oppdrive i kontrollpanelet i dag morges heller. -Og det er iallefall ingen sideanalyse å spore nå, etter at frustrasjonen tok overhånd, og jeg har rast rundt i det ‘Analytic’ske riket med opprettelser av nye kontoer og all verdens innstillinger på den ‘gamle’. Nå vet jeg når sant skal sies ikke hvem som (tilsynelatende) er aktiv en gang, og om denne er tilsvarende den hvis ID jeg har lagt til siden..

Når det er sagt, ser det i det minste ikke ut til at jeg har gjort vondt værre, -av den enkle grunn at det rett og slett ikke kan se værre ut enn at hele driten brått er forsvunnet som dugg for solen!..

Finnes det noe mer irriterende en å få slike overraskelser fra helvete kastet over seg som lyn fra klar himmel!?.. For mitt vedkommende, utgjør de iallefall en alvorlig trussel for min mentale tilstand, det er iallefall helt sikkert!!

Enkelte ting irriterer meg grenseløst, til tross for at jeg er fullstendig klar over at de er bagateller det er helt meningsløst å la seg affisere av. – Like fullt, evner jeg bare ikke å la være..

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

⇒  Gramatikkfeil:  Dette går meg fullstendig på nervene både når det forekommer i norske/skandinaviske tekster og i engelske. Når jeg kommer over tekster hvor f.eks alt som uttales ‘å’ skrives med en ‘å’, hvor engelske utgivelser flommer over av feil former av ‘to be’ og den slags, setninger begynner med liten bokstav, hvor det utvises null forståelse m.h.t bruken av da og når, osv, og rett og slett dårlig språk i utgivelser fra folk som har skriving som profesjon. Stavefeil ser jeg som regel glatt gjennom fingrene med, da dette ofte skyldes dette idiotiske auto-spell -herket enhver telefon og nettbrett er infisert med. Gramatikkfeil derimot, er selvforskyldt.

⇒  Faktafeil:  Uansett hvilken type utgivelse eller sending det dreier seg om, kjennes det ut som om jeg har en innvendig trykkoker på bristepunktet når jeg oppdager faktafeil. Dette topper seg fullstendig i de tilfeller hvor de respektive faktafeil legges til grunn for den videre redegjørelsen og/eller hypotesefremleggingen. Det fikser jeg rett og slett ikke! I det jeg kommer over hypoteser/redegjørelser basert på faktafeil, er jeg bare nødt til å få meldt fra om dette, og har faktisk gått så langt som til å ringe en utgiver ved et tilfelle dette var eneste mulighet for kontakt..

⇒  Dubbing og idiotiske oversettelser av familie- og barnefilmer/serier:  Jeg er hellig overbevist om at den tidligere så mye mer utbredte praksisen av å tekste tegnefilmer o.l har en betydelig del av æren for at jeg, og mange med meg, har tilegnet oss en flytende engelsk. Argumentet om at de minste ikke er i stand til å få med seg teksten, mener jeg faller på steingrunn ved at handlingen gir seg selv i brorparten av disse filmene. Iallefall hadde ingen av de jeg vokste opp med noen problemer i så måte.. Det er en kjensgjerning at mennesket har en begrenset periode i de tidlige barneår med en helt unik, once in a lifetime evne til å tilegne seg språk. -Ergo; En strøken engelsk er betinget av at innlæringen begynner så tidlig som mulig. Det irriterer meg grenseløst at de saborterer denne muligheten for innlæring gjennom dubbing, i tillegg til at det gjerne har en ødeleggende effekt på selve produktet.

Det aller mest irriterende er alikevel når de begynner å oversette navn og fantasiord som ble gjort til Harry Potter -filmene. Jeg mener.. Hva pokker er poenget med å oversette slikt som f.eks Gryffindor til et norsk ord som heller ikke finnes i virkelighetens verden!? Det tjener jo overhodet ikke til annet enn å skape forvirring!

⇒  Samfunnsdebatter som unnvikes av redsel for betente tema:  Når innvandring og innvandrere blir bragt på bane, gjør jo sammenhengen det åpenbart for alle og enhver at dette ikke dreier seg om svensker og engelskmenn! Når politikerne så kjører på som om de er fullstendig fremmed for at det kan være noen forskjell på innflytting innenfor Schengen og IS-styrte områder i midtøsten, koker det nærmest over innvendig. Jeg mener.. Uansett hvor en står i denne debatten, så er en fullstendig på det rene med at dette dreier seg om fremmedkulturelle innvandrere, og for meg oppleves det dermed som grenseløst provoserende når problemet unnvikes ved å te seg som om det var snakk om innvandring pr. definisjon. For å få en konstruktiv og fruktbar debatt, er første bud å ta det onde ved roten, for å si det sånn. -Kall en spade for en spade, for guds skyld!

⇒  ‘Båser’ og unyansert menneskesyn:  Videre irriterer jeg meg til bristepunktet når folk stemples og plasseres i ‘båser’ med gitte egenskaper og kvaliteter. Da dette gjerne kommer fra personer som fremstår like endimensjonale som selvhevdende, er det så jeg føler trang til å rive av meg håret i frustrasjon over hvor enkel og blottet for perspektiv det er mulig å få blitt..

Siden jeg bla.a var et omtalt idrettshåp i tenårene og siden har jobbet i scerviceyrker som hudterapaut og resturantmedarbeider, er jeg jo forsåvidt vant til å bli gjenkjent av folk jeg ikke nødvendigvis drar kjensel på selv. Eventualiteten for at jeg en dag skulle bli gjenkjent som bloggeren Gry på gaten generelt, og at dette skulle skille seg ut fra de øvrige opplevelser av å bli gjenkjent, hadde jeg derfor ikke ofret en tanke. Men selv om opplevelsene utad ikke har skildt seg fra ‘normen’, har opplevelsen føltes unektelig større.. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er jo ikke akkurat snakk om å bli nedrent av folk som vil ha bilde og/eller autograf her, da det kun dreier seg om et par episoder hvor fremmede har komplimentert bloggen i forbifarten henholdsvis i butikken og på gaten, så jeg ble temmelig overrasket over min egen reaksjon. For all gjenkjennelse har for meg vært av det positive, da de er grunnet i at folk er fornøyd med den scervicen de er blitt gitt. Men hva angår det å bli gjenkjent ene og alene som bloggeren Gry, har det ikke lenger vært snakk om ‘bare’ et positivt lysglimt i hverdagen, for dette har blitt følelsesmessig dratt ut av sine proposjoner til noe stort! – Uforholdsmessig stort, fra et rasjonelt ståsted.

Om en skulle være så heldig at dette eskallerer til å bli noe jeg opplever hver dag, vil jo selvsagt opplevelsen av det også bli en del av ‘normen’, for å si det slik. Men forhåpentligvis vil jeg da ta med meg den stoltheten jeg har følt over disse enkelttilfellene i det minste følge med til å gjelde helhetsopplevelsen av det å bli gjenkjent på gaten..

For det er nemmelig særs viktig for meg som blogger å forbli den jeg er, og derav holde fast på de holdninger og prinsipper jeg har nå i som relativt ny i gamet dersom jeg skulle komme dit jeg ønsker med bloggingen. -Og et av disse grunnprinsipper for meg som blogger, er at en blogg er en utgivelse hvor det er en direkte kontakt, og ditto kommunikasjon mellom utgiver (hvilket i dette tilfellet vil si meg) og publikum (altså leserne). Dette innebærer at samtlige spørsmål, meningsytringer og tilføyelser skal besvares direkte  Her har en bla.a årsaken til at jeg har fint lite av spørsmål og svar -innlegg. Det jeg har hatt av slike, har hovedsaklig bestått av hyppig stilte spørsmål, og da gjerne via sosiale medier og på e-post.

Å bli gjenkjent som blogger, blir for meg dermed både en anerkjennelse av bloggen som sådan, i tillegg til et uttrykk for at folk føler de har blitt sett som enkeltmennesker. Samlet sett, gjør altså disse faktorene gjenkjennelse til en slik stor ‘greie’ for mitt vedkommende.

For et par uker siden delte jeg et utvalg av de mest kontroversielle meninger, holdninger og synspunkter jeg har HER. Dette innlegget skulle bla a vise seg å inspirere medbloggere til å ta for seg et par av disse emnene i separate innlegg (du kan bla.a lese Vestfrøkens refleksjoner ang. hva som faller inn under fattigdomsbegrepet HER), samt at jeg har mottatt en rekke tilbakemeldinger som påpeker viktigheten av at noen tør gå ut med slike klare brudd på dagens politisk korrekte rammer.  -Så da tar jeg meg atter en gang friheten å ‘røske’ folk opp fra dvalen med en ny porsjon kontroverser!..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

⇒  Jeg syntes det meste av kvinneidrett er litt kjedelig, av den enkle grunn at vi aldri får løpt like fort, løftet like tungt, kastet like hardt og langt, osv, osv som menn. Dette er overhodet ikke noe jeg er stolt av, men jeg evner bare ikke å oppdrive den samme entusiasmen når jeg vet at resultatene er nødt til å bli svakere, satt opp i mot de som råder for menn. Erkjennelsen av dette, var også en sterkt medvirkende faktor til at jeg selv i sin tid mistet den nødvendige ‘driven’ for videre satsing innen friidretten.

⇒  Mens det blandt allmuen av en eller annen grunn fremdeles råder en oppfatning om at mannen skal være eldst i et forhold, og at samfunnet derav utviser en langt større aksept for betydelige aldersforskjeller når det går denne veien enn den motsatte. Etter å ha gått dette nærmere eter i sømmene, syntes det for meg helt åpenbart at dette snarere er oppskriften på fiasko enn for lykke, og årsaken er som følger; Menn har som kjent et betydelig høyere testosteronnivå enn oss kvinner, og testosteron er det hormonet som gir menn den bestemtheten, temperamentet og myndigheten som e typisk for menn. I parforhold, fører så alt for ofte disse egenskapene til at mannen blir den dominerende parten i forholdet. Når vi i tillegg får en betydelig overvekt av livserfaring lagt til dette, er scenen satt for en massiv ubalanse i maktforholdet mellom de respektive partene. Om derimot kvinnen er den som stiller med mest livserfaring, vil den styrken hun sitter på gjennom dette gjevne ut den mannen er gitt gjennom testosteronnivået, med det utfall at partene istedet stiller med et utgangspunkt som er mer eller mindre gjevnbyrdes! Jeg har en rekke eksempler som underbygger dette fra min egen omgangskrets, mens vi i kjendisverdnen har relasjonen mellom Vendela Kirsebom og Petter Pilgaard som det perfekte eksempel å vise til.

⇒ Stikk i strid med allmennhetens oppfatning og på tross av egen ikke-eksisterende finkulturelle innsikt og interesse, digger jeg Ari Behn. Dette er virkelig en fyr som tør være seg selv, og nekter å la seg presse inn mellom samfunnets fastsatte rammer! Hvordan det i det hele tatt lar seg gjøre å fremstå eksakt like dan i selskap med Europas kongelige og i møte med hjemløse på gaten i Oslo, er i mine øyne unikt ut av denne verden.

⇒  Jeg mener hensynet til å redde liv burde veie tyngre enn de pårørendes sentimentalitet når det kommer til organdonasjon, og at de derav ikke skulle hatt muligheten til å motsette seg dette. Den reduksjonen hva angår organmanglen dette ville medføre, ville dessuten redusert etterspørslen etter illegale organer. Her kjøpes det i ‘beste’ fall nyrer m.m av nødlidende for en slikk og ingenting, mens de i værste fall stjeler de. Videre drepes faktisk folk rundt om i verden ‘left, right & center’ av organtyver, da det er en særdeles høy kurs for slikt som hjerte og lunger slik som det er i dag. Som sekundær argumentasjon, kan jeg heller ikke se noen religiøse aspekter som skulle ha noe å si her, for det er en ting vi alle er skjønt enige om, hvorvidt en er kristen, muslim, ateist, eller buddhist, for å si det sånn; Personen det dreier seg om, befinner seg ikke lenger i den respektive kroppen! Hva jeg kaller bevisstheten, og som andre refererer til som sjelen har enten forlatt kroppen, eller døde sammen med den. Uansett er kroppen i det øyeblikk hjernedød inntreffer kun et ‘skall’ dens respektive eier har etterlatt seg. Kort oppsummert, kan jeg ikke komme opp med en eneste ting som forsvarer det å la livgivende organ få råtne- eller brennes opp av hensynet til de etterlattes sentimentalitet..

⇒  Som den svorne liberalist jeg er, mener jeg folk burde hatt full frihet til å råde over eget liv og legeme såfremt det ikke er til skade for andre, eller medfører at andre utsettes for en uforholdsmessig risiko. Dette innebærer også at den enkelte blir gitt det fulle og hele ansvar for sine handlinger, og derav det de måtte forårsake av skade som følge av denne friheten. At dette faktisk fungerer som et betydelig mer effektivt botemiddel mot uønsket adferd enn den forbudslinjen som stadig tar for seg av vår individuelle frihet her på berget, fremkommer tydelig i de land hvor dette prinsippet råder i hht promillekjøring. I de nasjoner hvor det ikke finnes noen promillegrense som sådan, men hvor en får hele ansvaret for den skade som måtte ha blitt forvoldt dersom ulykken skulle skje og en får påvist promille, er kjøring med promille faktisk tilnærmet ikkeeksisterende..