Jeg er akkurat hjemkommet etter å ha vært en tur apoteket, der jeg ble ekspedert av et kvinnemenneske som vel må sies å være så uegnet for et serviceyrke som det er menneskelig mulig å få blitt.. 

Den respektive opplevelsen, skjedde i forbindelse med at jeg var nødt til å hente ut resten av medisinen som var foreskrevet for hunden min, Ferrari, som har pådratt seg en kraftig bronkitt.

– Og bare for å få dette fastslått en gang for alle; Jeg kan med hånden på hjertet si, og det fra et objektivt ståsted, at jeg overhodet ikke er storforlangende og/eller vanskelig som kunde. I utgangspunktet, er det eneste jeg forlanger en imøtekommende betjening med et stemmevolum som lar seg oppfatte av det menneskelige øret. På enkelte steder, som eksempelvis på et apotek, er det (selvsagt) også påkrevd en fagkunnskap, men her er jeg faktisk fornøyd bare de evner å fremskaffe den nødvendige informasjonen. Men når ikke disse beskjedne kravene innfris, slik som i dag, blir jeg imidlertid fort små-gretten..

For dette damemennesket som betjente kasse to i det nummer 144 sto for tur, var akkurat like blottet for imøtekommenhet som hun var umulig å høre. – Altså:.. Når en som kunde ankommer disken, er det for obligatorisk å regne at en møtes med et blidt ‘hei’ (e.l), og iallefall ikke med et fullstendig utrykksløst ansikt som forblir like forbannet dødt, utrykksløst, og ikke minst lydløst som respons på ens eget ‘hei’. Det eneste hun ytret (-og det at hun faktisk sa noe, beviser jo faktisk at hun kunne om hun ville), var et spørsmål om det var for en hund (hvilket vel må sies å være grov sløsing med stemmebruken når resepten hun satt med var for hundemedisin, utskrevet av vetrinær Sylliåsen , tatt i betraktning at et ‘hei’ åpenbart ble ansett å være for meget), i tillegg til en gretten konstantering at kortautomaten ikke funket slik jeg var vant til.

I det jeg sto og ventet på at spetakkelet skulle gjøre seg ferdig med inntastingen på dataen, snappet jeg opp et par grynt, hvorav det ene viste seg å være rettet mot en (eller flere) kolleger. Hvordan de skulle kunne oppfatte at de i det hele tatt ble snakket til, er hinsides min fatteevne, da dette ble ytret gryntet med det samme tomme, uttrykksløse åsynet pekende i samme fremovervendte retning som gjennom hele denne seansen forøvrig. Dernest oppfattet jeg atter en rykning i underleppen i samhandling med at en ytterst vag og diffus lyd kunne anes å utkomme fra vesnet forran meg, og denne gangen, var det visstnok meg gryntet var rettet mot. Hva som ble sagt, -eller rettere sagt mumlet, må du imidlertid ikke spørre meg om en gang..

Jeg skjønner ikke engang hvordan det er menneskelig mulig å sitte med et fullstendig uttrykksløst ansikt, vendt i den nøyaktig samme retningen, med øynene rettet mot skjermen, samtidig som det så ut som hun så rett igjennom den. Når sant skal sies, var denne fremtoningen helt på grensen til det creepy. -Ikke en eneste gang så mye som lot hun som hun så på meg! – Ikke at jeg har noe å utsette på akkurat det, da det å få disse øynene rettet mot meg, samtidig som de så rett igjennom meg, etter alt å dømme ville ført henne over den nevnte grensen for creepy, slik at jeg meget vel kunne freaket helt ut der jeg sto..

Havner jeg i hennes kasse neste gang jeg befinner meg på dette apoteket, kommer jeg seriøst til å gi lappen min til en av de ventende, for selv å trekke meg en ny. Ikke pokker om jeg lar meg ekspedere av dette zombie-mennesket en gang til! Men så fremt jeg har mulighet til det, kommer jeg nok til å ta apotekeraffærene mine til forretningen som ligger utenfor sentret heretter. De stenger visstnok en god del tidligere på ettermiddagen, men dette kan jeg strekke meg rimelig langt for å rekke for å slippe å risikere et gjennsyn med denne ekspeditøren fra helvete!..