Og det påstås at jeg ikke har barn!..

Javel, så har jeg ikke bare valgt bort å få egne avkom, men adopterte arvinger der med. Men jeg vil alikevel ha meg frabedt påstander om at jeg ikke vet hvordan det er å ha barn, for jeg har nemmelig syv av de. Syv lodne barn med fire bein og hale som later til å være ‘stuck’ i trassalderen, hvorpå det i bunn og grunn er de samme oppdragerprinsipp som gjelder som for de tobeinte.. 

 

Tassen (t.v) & Dolly

 

‘Neimen herregud, da du.. Du kan da seriøst ikke sammenligne hunder og katter med menneskebarn!?..’ – Jo, det kan jeg så absolutt, for det er nemmelig i det store og hele de samme oppdragerteknikker som benyttes i dressur for å få valper stuerene, og som jeg også benytter på mine katter, da ingen av de ter seg som normale katter; Spesielt de som er født inn i familien har nemmelig adoptert en god posjon hundeadferd fra Ferrari, mens de to som ankom i voksen alder, er de med desidert best ‘dressur’, -Ferrari i aller høyeste grad innkludert..

 

Mor og sønn; Twoface og Tassen.

 

Her finnes uttallige eksempler, men la oss begynne med lufte-rutinene; Hvor folk flest går tur med hunden, går jeg tur med hunden og kobbelet med katter. Så ofte anledningen byr seg, tar vi en tur nattestid, slik at også Ferrari kan slippe å gå i bånd. Var det ikke for Rusken og Twoface, ville dette vært en langt mer krevende affære, da Ferrari brått kan finne på å stanse opp, eller ta en avstikker før en vet ordet av det. Var det bare meg, ville ikke dette bare ha krevd en full årvåkenhet hele veien. Ferrari har det nemmelig i seg å sette seg fullstendig på bakbeina om han ikke får viljen sin. -Bokstavlig talt, i hans tilfelle! For han nekter å rikke seg av flekken, og i det han skjønner han er i ferd med å bli fysisk hentet, setter han i et bjeffekor uten like, liksom den tobeinte 3-4 åringen vil hyle. Spesielt på sen kveld og natt, er jo dette om mulig enda mer upassende enn i kassa på butikken med ditto nedrevne tyggegummipaklker fra hyllen ved siden av..

 

Ferrari

 

I slike tilfeller av trass, har jeg, som barneforeldrene, det velkjente trikset som går på at de må bli igjen alene til rådighet. Ferrari er derimot staere enn gjennomsnittet, for å si det slik, en kattepåvirket terrier som han er, samt at han er fullt klar over hvor mye lenger inne f.eks det å gå inn å hente ham ut i en hage. -Og dersom han i tillegg kan vanskeliggjøre jakten på ham inne på denne annenmanns eiendom, vet han virkelig å benytte seg av dette dersom han er i det rette humøret.. Men med hans tilsynelatende udresserbare ‘søsken’ fra katteslekten med på laget, går alt så meget bedre. For med en gang det stanses opp fordi Ferrari henger etter, går en av de straka vegen bort og gir ham et realt dytt i baken med labben. Når han derimot får det fore å løpe fra flokken, bremser de ham effektivt ned ved å benytte ham for hinderhopptrening, hvilket er det mest irriterende Ferrari vet.

 

Knerten har hatt Rusken som sin store helt fra den dagen vi fant ham ca 3 uker gammel.   

 

Men her oppstår imidlertid et aldri så lite etisk dilemma, for det kattene gjør her, er at de erter Ferrari, hvilket i prinsippet ikke er akseptabel oppførsel, så hva gjør man?? Gudsjelov, er Ferrari, liksom et menneskebarn i trassalderen svært snar til å sladre på sine søsken når de er i det rette lunet, slik at det kun blir med det ene, toppen to hoppene over ryggen hans, før han stanser opp, og ser seg tilbake med en forurettet mine, for så å pipe (les:sladre) i det han er hentet inn. Hadde det fått pågå lenger før ønsket virkning (å få stanset ‘rømlingen’), ville jeg imidlertid hatt et problem, da jeg ikke kunne tillatt erting gå upåaktet hen i de tilfelle det gagnet meg..

 

Pepsi (t.v) & Dolly

 

Videre er dette med foringen et kapittel for seg, for det er nemmelig ikke bare menneskebarn som ha det med å slå seg vrange ved matbordet! Liksom den tobeinte hyler, spytter og kniper igjen munnen dersom det er snakk om et næringsrikt måltid av typen nødvendig for barn i vekst, og dermed av barnet selv gjerne karakteriseres som fullstendig uspiselig, er også mine firbeinte vrange i matveien. Som det velfødde barnet i oljenasjonen Norge med kjærlige foreldre i et møblert hjem ikke evner å se for seg noe værre enn å måtte innta en bit brokkoli, og dermed er hellig overbevist om at h*n utsettes for barnemishandling av værste sort, gir mine katter uttrykk for det samme når det kommer til tørrmat.. Liksom småbarnsforeldren med brokkolien, er jeg helt på det rene med at kattens tannhelse avhenger av at en viss prosent av det daglige inntaket består av tørrmat. -Men mine katter, de forlanger bløtmat i Gourmet-utgaven, og det er ikke grenser for det hylekor de kan sette i gang dersom skålene fylles med tørrfor, mens ingen pakker blir tatt frem fra esken med de ønskede måltidene.

 

Twoface

 

Dessuten er det et par av de som har spesialisert seg på protestaksjonen å få revet ned søppelposen, for så å få tømt- og spredt søppla utover gulvet, mens andre igjen, og da Pepsi i særdeleshet, har utviklet de mest oppsiktsvekkende ferdigheter hva angår istykkerkloring av emballasje. Får hun grep om pakkene med bløtmat i esken, forsyner hun seg selv, og om disse er utenfor rekkevidde, søkes den ultimate hevn gjennom strategisk plasserte rift i pakker hvis innhold medfører det størst mulige brydderi å få fjernet fra gulv, benker, osv, slik som sukker, kattesand, o.l. Så, liksom det ideelle i en barneoppdragelse da vil være å ikke gi etter, men holde ut torturen avkommet utsetter en for, i den hensikt at de vil spise i det de blir sultne og det som er servert er eneste alternativ, gjelder den samme utfordringen for en dyremamma som meg. -Og som de fleste småbarnsforeldre vil kunne bekrefte, er det slett ikke gitt at vi bestandig har de kreftene som kreves for å holde ut etter en lang dag..

 

Den nær ti kilo tunge Rusken er the king of cats. Han ruler sitt enorme revir med jernhå.. ehh.. -jernpote. Men hva ingen firbeinte utenfor husets fire vegger vet, er at denne ‘Kim Jong-pus’ er en mammadalt uten like, og den mest oppofrende ‘storebror’ for husets øvrige katter.  

 

Jeg antar også at de fleste småbarnsforeldre kjenner seg igjen i det som følger av at arvingen bestandig higer etter hva enten de selv, eller de andre barna som måtte befinne seg i huset på det gitte tidspunkt måtte ha, men som vedkommende av ulike årsaker ikke bør/skal ha.. For meg som kjeledyrforelder, gir dette fenomenet seg utslag i at samtlige tigger etter ‘menneskemat’, hvorpå de også rapper så fort se ser sitt snitt, for ikke snakke om at de gjerne går fullstendig i ‘vranglås’ når det kommer til maten som følger deres egen art kontra den som ikke gjør det; På godt norsk, er det et helvete å få Ferrari til å spise hundematen, og kattene til å spise kattematen, for hunden nekter da å spise annet enn kattemat og omvendt.. Hvorvidt de liker det de insisterer på å spise, er irrelevant i den her sammenhengen; Har jeg f,eks ei brødskive med syltetøy, vil spesielt Knerten gumle i seg dette om han ser sitt snitt, selv om han viser med all tydelighet at han syntes det smaker grusomt. Knerten og Ferrari kan til og med gå så langt som å ta en bit frukt, hvorpå de tygger og svelger, mens ansiktene deres nærmest krøller seg sammen i avsky over den syrlige smaken. Hva tøttforet angår (hvilken fortype det er nok problemer å få i de fra før), må jeg bare tilstå å ha gitt opp, i den forstand at jeg bare kjører en dose for hund og en for katt opp i hver av skålene, for med dette å iallefall sørge for at enhver pelspøbel i det minste får i seg noe av dette foret tilhørende den respektive arten!

 

Knerten á-la i dag.  

 

Ellers opplever jeg faktisk også at det foreligger en tilsvarende søskendynamikk blandt mine firbeinte som den som gjelder mellom de tobeinte. De kan krangle så busta fyker, men står last og brast ved hverandres side i møte med omverdnen og utenforstående. I dette, ligger også i aller høyeste grad et krav om årvåkenhet hva mobbing angår.. For jeg har ikke hund og katter hva mentalitet angår, jeg har ‘hatter’. Dvs at de i en nærmest absurd grad har tatt til seg sider med hverandres adferd. Videre, har de utvist en evne til ikke bare å samarbeide, men å gjøre dette på en måte hvor deres artsfordeler virkelig kommer til sin rett! Dette er på den ene siden det mest fascinerende jeg har vært vitne til i mitt liv, mens jeg på den annen side, ser hvilken ekstrem styrke dette gir dem..

 

Pepsi <3  

 

I korthet, går teknikken ut på at de raske kattene jager sitt utvalgte bytte eller regelrette mobbeoffer rett i ‘klørne’ til den, til firbeint å være, fint lite atletiske, men desto mer ‘bittsterke’ Ferrari, med Rusken i en typ lederrolle, da han kan gå inn og bistå i samtlige ledd.. Heldigvis ble det ‘kun’ benyttet for å skremme i de to tilfellene (iallefall i hht hva jeg har sett) de har tatt det i bruk mot annet enn byttedyr. Det hele har imidlertid klare paraleller til den lille oppsternasige ‘drittungen’ jeg vil tro de fleste av gutta har minner om fra skoledagene; Han som samtlige i gjengen fantaserte om å gi en omgang juling, men som aldri ville funnet på å provosere når han ikke visste at hans enorme bølle av en storebror lå i skjul like i nærheten, og bare ventet på at en skulle sprekke, og sette etter ‘snørrhvalpen’ slik at han kunne føre de rett i fellen.. -Og igjen har en dilemmaet hvor det ikke er tvil om at de sammen står enormt mye sterkere mot verden, samtidig som den årvåkne forelder vet at deres barn kan være akkurat like ondsinnede som andres barn, og dermed har ant arvingenes tilløp til tiltruing av makt, m.m. – Situasjoner en er nødt til å slå ned på, og et adferdsmønster som må stanses, samtidig som en håper det ikke vil koste de evnen dersom de skulle havne i ei knipe en dag..

 

Ferrari & Pepsi har funnet noe som må undersøkes nærmere..

 

Nei, jeg har valgt å avstå fra å bli forelder i tradisjonell forstand, og vet dermed ikke hvordan/hvor krevende det er å ha barn, og ja, jeg har den fordelen at jeg trygt kan forlate mine ‘hottentotter’ uten tilsyn i noen timer. Men til gjengjeld, forblir disse tilnærmet like trassige, samt at de vil være avhengig av min omsorg livet ut. Og om det, kan jeg bare atter en gang henvise til de typiske småbarnsforeldre, denne gang i form av deres berømmelige standardfrase; “Javisst er det krevende, men [akk..] det er nå ingenting som er så givende heller, da, og som fyller meg med en tilsvarende glede..”

Og slik går no’ dagan her i galhuset..

 

 

 

 

 

 

 

 

 

4 kommentarer
    1. Eneste forskjell på Menneske barn VS hund/katt er vel At kattene ignorer deg hele tiden,inntil det passer dem å vedgå at du er der. Menst med barn skjer det ikke før i tenårene.
      Og hunder er man pålagt og ha i bånd,slik at de ikke er til sjenanse for andre. Menst barn tar man med over alt, og er ikke så nøye på hva de gjør, bare en selv får fred et øyeblikk.
      Så støtter deg 110%. Bedre med hund /katte el begge deler. En unger.
      Bare se her https://static.boredpanda.com/blog/wp-content/uploads/2014/10/pet-lion-neil-film-michael-rougier-7.jpg De har til og med jobber som Ghost writers ;o)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg