For et par dager siden, delte jeg mine refleksjoner i hht den situasjonen som den gang sto på trappene for å skulle skje, og som i går ble en realitet i DETTE innlegget. Her tok jeg opp hvordan det bildet vi blir sittende igjen med fra våre informasjonskanaler etter alt å dømme er preget av vestens anstrengte forhold til russerne, slik at det dermed ikke fremkommer at det også i denne konflikten faktisk er to sider. I det dette ble bekreftet i kommentarfeltet fra lesere som satt på konkrete fakta i anliggendet, så står dette fullt og helt ved lag. Men det å gå til krig er uansett hva forløpet måtte være fullstendig forkastelig! Så selv om det i konflikten ikke er så sort-hvitt som det bildet folk flest i den vestlige verden er gitt, så er og blir skyldspørsmålet for å ha igangsatt et helvete sort-hvitt, da dette er Vladimir Putins ansvar, og hans alene..
Så det er m.a.o slettes ikke noen nødvendighet å ha sørget for å få tilegnet seg et mer nyansert bilde av situasjonen enn det som gis igjennom de vestlige nyhetskanaler for å gi ens fulle støtte til Ukraina i det Putin har valgt ¨å løse den respektive konflikten i form av et militært angrep. For å gå til krig på dette viset, kan uansett aldri forsvares!
Men dette her blir det jo snakket og skrevet om i samtlige utgivelser, så derfor ser jeg ingen grunn til å føye meg inn i rekken med å legge ut akkurat det samme som sies overalt ellers.. Det som imidlertid er en problemstilling i dette anliggendet, er at det på den ene siden er fullstendig forkastelig at en mann kan tillates å sette en hel verden på hodet slik Vladimir Putin nå har gjort. I så måte, så syntes det å være intet mindre enn en selvfølge at verdenssamfunnet griper inn, og får satt en stopper for galskapen. Men på den andre siden, avstedkommer dette med konsekvenser som gjør det hele langt mer komplisert enn som så; For en slik inngripen det da vil være snakk om, vil være en militær inngripen med NATO i førersetet. – Og følgelig innebærer dette at det faktisk er folk som vil måtte bøte med livet.
For det som er sakens kjerne, er hva man egentlig kan forlange av oppofrelser fra mennesker generelt, og hva som kan kreves fra de enkeltmennesker som faller inn under konseptet ‘militær bistand’. Så med andre ord, er det en gal krigshisser løs som etter alle solemerker bør stanses pronto, samtidig som det unektelig skurrer at en amerikaner, tysker, eller nordmann skal pålegges å ofre sitt eget liv i en konflikt de ikke er en del av..

Her skal det imidlertid sies at jeg uansett mener at det å ofre ens eget liv i enhver sammenheng overgår det som kan forlanges av noen, -hvilket da også inkluderer forsvar av eget land. I mine øyne, er livet helligere enn vårherre himself, for å bruke det uttrykket. Det er også her min regelrette ærbødighet ovenfor de som faktisk har valgt å ofre sitt eget liv for det privilegiet vi er gitt i form av vårt borgerskap i dagens Norge. Fordi det å ofre eget liv for meg står som noe så hinsides og altoverskyggende, så er f.eks slikt å passere en minnesmarkering over falne i krigen uten å stanse opp for å lese samtlige navn som står oppført for meg fullstendig utenkelig, uansett tid og anledning. Og når en føler så stert på noe som jeg gjør i dette anliggende, så vil selvsagt de tanker jeg gjør meg i beslektede situasjoner være farget av dette, som igjen unektelig er grunnet i det at jeg er rammet av en ikke ubetydelig grad av eksistensiell angst. Følgelig, er altså tanken på å skulle opphøre å eksistere for meg det ultimate skrekkbildet, hvilket gir seg utslag i en redsel for døden så sterk at den forringer livet i det vi per i dag ikke har noe håndfast som tilsier at dette ikke er hva som avstedkommer med døden. Så for meg er altså det og med vitende og vilje risikere noe sånt rett og slett utenfor fatteevne..
På bakgrunn av dette, føler jeg nok hakket sterkere for dette med livsoppofrelse enn hva som er gjengs hos folk flest. Men ikke desto mindre, så er- og blir dette med ens liv noe endelig, da ens tid i den tilstanden, eventuelt i den tilværelsen en forlot for alltid vil være tapt, så jeg kan vel uansett ikke se annet enn at de spørsmål som reises i dette anliggende uansett er så reelle de kan få blitt.

Avslutningsvis, vil jeg også på det sterkeste anbefale at den sympatien vi føler, og derav uttrykker, bør utvides til å inkludere det russiske folket på lik linje med det ukrainske. For dette er Putin sitt verk, og ikke det russiske folket. Vi skal med andre ord skille det å fordømme et ondt regime fra det å fordømme folket, for det at president Putin og de russiske styresmakter er gjennomsyret av ondskap, er ikke betegnende for det russiske folket! De er faktisk likeså hjelpeløse ofre for presidentens faenskap som ukrainerne! Men pga av sin nasjonale tilhørighet, så smitter Putins ugjerninger over på landets borgere, med den følge at de har et vel så stort behov for vår sympati og støtte som de på den andre siden av konflikten.
























