Når det er snakk om tabu, dreier det seg praktisk talt utelukkende om brudd på disse, det være seg tabuer som er brutt, eller som en ønsker å bryte. Dette fordi det i løpet av de siste 50-60 årene har blitt åpenhet og toleranse på områder hvor dette var sårt tiltrengt. I vår bevissthet, blir det stadig færre tabuer, men dette er strengt tatt ikke sannheten. For etterhvert som gamle tabuer brytes, er det nye områder som tabubelegges.. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Et stjerneeksempel i så måte, er å finne i min egen barndom, hvor min bestemor ba meg slutte å skrelle frukt med tennene med begrunnelsen at ‘negerne hadde tisset på de’. Lenger tilbake skal en altså ikke tilbake for at noe som ingen ved sine fulle fem kunne fått seg til å si til et barn i dag hadde allmennhetens fulle aksept. Ikke sånn å forstå at det ble sagt i fullt alvor, men det var en vanlig tulleting man sa til barn, lik som at en fikk krøller av å spise blomkål, og dersom en gjorde grimaser, kunne man bli sånn. Ei heller var det på noen måte bevisst rasisme som lå bak, men kun det at en på bare et par-tre tiår har tabubelagt utsagn, ord og uttrykk om menneskegrupper som kan ansees for å være nedlatende og/eller fordomsfulle/rasistiske.

Og med det sagt, så er scenen satt for å legge frem spørsmålet om det faktisk er visse ting som bør være tabubelagt!? For i mitt 2020 -innstilte tenkesett, er det jo overhodet ikke greit å be et barn vaske frukten før den spises ‘fordi negerne har tisset på den’, uansett om det var aldri så lite vondt ment! Videre, skal man jo såvisst ikke langt tilbake for at mannlige sjefer kunne opptre ‘hur slibrig som helst’ ovenfor kvinnelige ansatte uten at noen så mye som hevet et øyenbryn. – I dag, er det jo heldigvis nulltoleranse for slik oppførsel, selv der det inntrufne ikke nødvendigvis omfattes av lovverket.

I mine øyne, er imidlertid det negative ved tabu gjerne relatert til at det går for langt, det være seg både den ene og den andre veien. Eksempelvis, er åpenhet rundt det seksuelle en positiv ting, samtidig som jeg ikke syntes det er nødvendig med detaljbeskrivelser av folks orgasmer, onaniteknikker og hjelpemidler. Noe bør med andre ord forbeholdes de private gemakker..

På den annen side, er det ensidig positivt at nedlatende og fordomsfulle utsagn mot grupper av mennesker ikke lenger har samfunnets- og allmennhetens aksept, men at det er gått for langt når en begynner å kvie seg for å gi signalement av en mørkhudet person fordi det begynner å bli tomt for terminologi en kan benytte seg av i full visshet om at en ikke trår feil. En bør med andre ord ikke la det gå så langt at en omtrent ikke kan anerkjenne gitte utseendemessige trekk. ‘Mellomting er everything’, som det sies på ‘Grysk’.

Bestevenn med Epstein og prins Andrew, russisk bistand for å vinne det amerikanske presidentvalget, anklaget for seksuell trakassering av et utall kvinner med høy troverdighet, avbildet med prostituerte, skatteunndragelse på elitenivå, mens graden av rasisme er på Hitler-nivå, og dette er bare noe av de ‘kvalitetene’ som amerikanerne nå har muligheten til å la råde over den allerede skakkjørte nasjonen i 4 nye år dersom de ikke har tilegnet seg en økt grad av tenkeevne i løpet av de siste fire årene.

– Og nå skal mannen som lyver, jukser og bedrar på et nivå verden aldri tidligere har sett maken til, ha pådratt seg en coronasmitte så godt timet at ikke engang ‘vår herre’ ville evnet å iscenesette noe tilsvarende. – Dvs.. Dersom det mot formodning skulle være sant.. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg mener.. Her har vi altså denne valgdebatten, hvor samtlige av de involverte, fra ryddepersonell til kandidatene selv og deres familier, blir testet ‘left, right & center’. – At denne fant sted, forteller oss at ingen COVID-19 virus er spottet i det den godeste mr.Trump entrer scenen og, som seg hør og bør, ‘driter seg så til de grader ut’ at det faktisk får den forrige valgkampens gigantblemmer i hht avslørt forbruk av horer og russerhjelp for å grave frem dritt for å sverte sin motkandidat til å blekne. Fire år med løgner, bedrag, brutte løfter og ikke minst å bli gjort til latter av en hel verden, har faktisk gjort at det berømmelige begeret endelig har begynt å renne over selv hos hans egne partifeller, Republikanerne.

Selv om det i og for seg er hårreisende nok at det fremdeles ser ut til å være ca 40% av de stemmeberettigede som fremdeles vil gi sin stemme til denne vitsen av en president, indikerer i det minste tallene fra meningsmålingene som ble gjort i forbindelse med den nevnte debatten et knusende valgnederlag.. Etter alt å dømme, var Trumps muligheter for gjenvalg regelrett pulverisert..

Det interessante her, er at det på dette tidspunktet for fire år siden, faktisk ikke så stort lysere ut for en Trump seier, hvorpå administrasjonen evnet å snu skuta ved hjelp av alle distraksjoners mor. Takket være russisk hacker-kunst i særklasse, evnet de altså å finne ut at Hilary Clinton hadde sendt private mails fra senatets konto, og bruke dette for alt hva det var verdt..

På bakgrunn av dette, kommer jeg bare ikke utenom at timingen av denne coronasmitten som blir kringkastet med brask og bram en +/- 36 timer etter debattfadesen rett og slett overgår hva jeg evner å ‘kjøpe’ sånn helt uten videre.. For tro meg.. Han kommer til å komme ut av denne ‘sykdomsperioden’ som en nyfrelst mht til denne pandemien i den hensikt å redde seg ut av hva som vel er hans aller største fadese i amerikanske øyne.. Det som imidlertid satte spikeren i kisten når det kommer til min mistro til denne påståtte diagnosen, er at kona også skal ha fått påvist COVID-19. Dette vil altså si at de to skal ha blitt smittet i det eksakt samme momanget (av en uviss/ukjent kilde), hvilket for meg lyder regelrett surrealistisk med tanke på at dama beviselig ikke engang orker at mannen holder hånden hennes i løpet av den tiden det tar de å gå mellom bil- og bestemmelsessted!

For å sitere et gammelt ordtak; ‘Her aner jeg ugler i mosen’..

Kultur og underholdningstilbud er ikke livsnødvendig. Mat, medisinske tjenester og varme, er hva vi er avhengig av for å kunne leve.. På bakgrunn av disse selvsagte kjensgjerninger, må jeg jo si det er påfallende at de som gjennom et langt liv har forsynt oss med livsnødvendigheter, forlater planeten på familiens regning uten at dette affiserer andre enn max 100 personer, mens skuespillere og artister gjør storslått sorti på statens regning.. Å risikere livet i en heroisk redningsdåd gir en i beste fall en forside i lokalavisen, mens det å underholde fra ei scene, gir en tilnærmet guddommelig status.. – En fattig helt, ansees ikke for å ‘ha lykkes i livet’, mens statusen ‘vellykket’ er sikker som ‘Amen i kirken’ om en har penger, selv om en ikke engang har tjent de selv!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

‘Å ha lykkes i livet’ er blitt synonymt med kombinasjonen høy inntekt og synlighet, -altså kjendisstatus, enten dette er innenfor en gitt bransje eller blant allmennheten som sådan. Som en direkte logisk konsekvens av dette mind-settet, er f.eks det å tjene til livets opphold i yrker som butikkekspeditør, eller ved å arbeide i restaurant, slik som meg, for den saks skyld, ikke forenlig med det å ‘ha lykkes i livet’. Jeg har faktisk ved flere anledninger kommet over blogginnlegg og andre plattformer hvor det sies like frem at å ‘være stuck’ i slike [lavstatus] yrker som *ditt og datt* er synonymt med å være en regelrett ‘taper’..

Jeg kan jo ikke svare for andre, men for min egen del, kan jeg iallfall si at det ville krevd en pokker så stor innkomst lagt på bordet for at jeg i det hele tatt ville vurdert å sluttet i en jobb hvor jeg trives, og ikke minst føler meg verdsatt som menneske.. Som sagt, kan jeg ikke svare for andre, men jeg må jo si jeg ville blitt særdeles overrasket om det var så alt for langt mellom de av oss som faktisk har valgt våre liv i samme grad som de hvis karriære og ytre ‘staffasje’ matcher allmennhetens syn på ‘vellykkethet’.

Som i idrett, er ‘suksess’ i livet generelt utmålt i den gren en konkurrerer i. For om en setter ting ppå spissen etter norske forhold, og eksempelvis tar for oss et gatebarn i Brasil.. Ved å overleve under kår som jeg etter alt å dømme ikke engang ville klart meg et kvarter fra 5-6 års alder, uten å bukke under, så er da vitterlig vedkommende en langt større suksess enn en ‘pappagutt’ fra Frogner som er født med den berømte sølvskjeen stappet inn i nebbet! – Eller hva mener dere??

Å se lyst på livet, se muligheter og løsninger istedet for problemer, og ikke minst å inneha en urokkelig tro på egne evner og muligheter til å kunne nå til topps i hva enn en måtte ha i tankene (såfremt en er målbevisst og jobber beinhardt, må vite), er  blitt eneste akseptable innstilling i den vestlige verden. – Hvilket selvsagt er vel og bra, – bare det ikke overdrives. -Og overdrevet er nettopp hva det så alt for ofte blir, slik at en istedet ender med hva som på fagspråket har fått tilnavnet ‘positive illusjoner’..  

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

En skulle jo i utgangspunktet tro at slikt som ikke å se problemer, men bare muligheter og løsninger, imøtegå alt som livet måtte slenge i fleisen på en med kun det for øyet å gjøre det beste ut av situasjonen, for ikke snakke om å eliminere alt av begrensninger i hht det å kunne nå helt til topps innenfor et gitt område var selve oppskriften på en god mental helse. Men så er det faktisk ikke..

Slik ståa er nå for tiden, bombarderes man av slagord, memes, ukebladartikler og blogginnlegg som maner til å kvele alt som måtte være av negative tanker, pessimisme og tvil på eget talent og derav muligheter. Spesielt sistnevnte syntes å ha en spesielt dominerende plass hva ansett rett- og ‘sunn’ innstilling er pr. i dag.

Problemet, er at all denne positiviteten som er satt til å skulle drive vekk de negative tanker og begrensninger til slutt har passert det punktet hvor den ikke lenger er realistisk, men er blitt en illusjon.

Disse ‘positive illutions’ deles inn i tre undergrupper: 1) Overdreven optimisme, hvor en har fått det fore at en er mindre trolig til å oppleve at ting går skeis enn hva andre angår. Det mest graverende eksemplet på overdreven optimisme, er den som går på at det kun er andre som forulykker, blir alvorlig syke, blir invalide, eller i verste fall dør. ‘Det skjer jo ikke meg’ -innstillingen er like vanlig og velkjent som den er livsfarlig! 2) Illusjonen av kontroll, hvor en innbilder seg at en har kontroll i situasjoner som rett og slett ikke lar seg kontrollere og/eller manipulere. 3) Overdreven tro på egne evner og muligheter, hvilket som tidligere nevnt går ut på å ha en overdrevet tro på eget talent og egne muligheter.

Hva de første to gruppene angår, vil jeg vel tro det farlige og usunne er såpass åpenbart at det ikke trenger noen nærmere redegjørelse. Når det kommer til det tredje og siste punktet, tror jeg det kan være verre å se skadeomfanget av sånn uten videre…

Ofte går jo folk inn for et område der de har fått den største posjonen med naturtalent, og da KAN de ofte nå ‘hur långt som helst’. Problemet oppstår først i det ambisjonene gjelder lukrative drømmekarriærer og en er fylt til randen av illusjoner mht egne muligheter innen det respektive området. Et prakteksempel er jo de hordene som med klokketro på eget talent og proppfulle av drømmer tropper opp på auditioner for konkurranser som Idol, o.l. Utkommet, er at flerfoldige tusener av sårbare tenåringer og ’20 -somethings’ får hele sin verden sprengt i fillebiter hvert eneste år.. Om en setter seg inn i deres situasjon, er det jo jaggu ikke rart det eksploderer i de purunge desillusjonerte hodene deres etter å ha levd i en rosa sky av falsk positivitet hele sitt liv, hvilken har fått daglige forsterkninger i form av familiens uforbeholdne skryt av et ikke eksisterende talent!

Jeg kunne f.eks aldri blitt profesjonell sanger (vel.. her skal det faktisk nevnes at jeg evner å gjenskape den nå avdøde lyriske alt ved navn Olga Marie Mikalsen så til de grader at ikke engang jeg selv hører forskjell når jeg har prestert på mitt beste. husker du ikke dama? google navnet og solo-reklame, og døm selv). Ei heller ville jeg hatt en snøballs kjangs i helvetet til å bli verdensmester i turn, eller å kunne kjøre bil som Henning Solberg. Uansett hvor hardt, målbevist og lang tid jeg hadde jobbet, er sannheten den at jeg er og blir kjangseløs til å hevde meg på disse områdene (og selvsagt mange fler). Imidlertid kunne jeg nådd til den ytterste topp som løper dersom jeg hadde gått inn for det, da jeg fra naturens side fikk utdelt et eksepsjonelt talent for dette. Så at ‘alle’ kan bli vinnere på ett eller annet felt, skal jeg ikke benekte, men en er faktisk nødt til å ha en balanse mellom det positive og det negative for å kunne oppnå en balansert psyke og god mental helse. Konklusjonen er altså: Higen etter positivitet må erstattes av higen etter realisme.

De største profilene innen blogg og sosiale medier, fronter gjerne en uhyre glamorøs og begivenhetsrik tilværelse. På TV2 -nyhetene i dag, får vi imidlertid en real påminnelse om ikke å ta det for gitt at sannheten er slik den gis uttrykk for å være.. I disse tider, kan nemlig et bilde være like løgnaktig som det uttalte eller det skrevne ord.. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Saken TV2 har lagt ut på sine nettsider, er fra USA, der det faktisk eksisterer falske kulisser som nasjonens influencere kan dra nytte av for å gi inntrykk av at de befinner seg et annet sted enn de faktisk gjør. I dette spesifikke tilfellet, dreier det seg om noe ikke mindre enn et luksuriøst privatfly. Mens det på bildene unektelig ser ut som om de befinner seg om bord på denne fiktive farkosten, da selv lyssettingen er gjort autentisk med at de faktisk skulle ha befunnet seg i luften, er den reelle lokaliteten et fotostudio i LA.

Nå har det, i allefall så vidt meg bekjent, enda ikke blitt påvist lignende tilbud her på berget, men det er så visst ikke ensbetydende med at tilsvarende løgner ikke presenteres blant norske aktører innen blogg og sosiale medier. Det er ikke stort mer enn et års tid siden en norsk blogger måtte legge seg flat for å ha frontet en fake Tyrkia-ferie sammen med to andre kjendiser.

Feriereiser o.l er så langt i fra det eneste av uærlig influencer-virksomhet som har kommet for dagen. Nå snakker jeg ikke om sånt som litt enkel forskjønning av bildene før de legges ut. Først og fremst, mener jeg folks ‘hang-up’ på denne fronten er flisespikkeri og pirk på ting som enten ikke har- eller ikke burde ha noen relevans. – Her er det imidlertid delte meninger, men såfremt en ikke forsøker å legge skjul på og/eller benekte at virkeligheten er gitt en viss ‘boost’, er iallefall min samvittighet ren. De løgnene det her er snakk om, er bevisst villeding av publikum.

Sommeren for to år siden hadde vi et klasseeksempel på uhederlig influencer-adferd her til lands, da en av våre mest profilerte av sitt slag begynner med å annonsere en premiert konkurranse hvor de utlovede prisene var ikke-eksisterende. Dernest går det ikke mer enn en måned eller to før den samme personen atter igjen har opptrådt forkastelig, da vedkommende ikke overholdt sin del av en avtale om gratisutførelse av en tjeneste mot fremsnakk i et blogginnlegg. Da den forsmådde aktøren endelig fikk tak i influenceren, -eller rettere sagt; Talspersonen som representerte vedkommende, kulminerer det hele i et blogginnlegg hvor virksomheten regelrett slaktes. – Hvilket de fremlagte bildene av utført arbeid var ufortjent ‘on another level’. Jeg evner fremdeles ikke å komme opp med noe som helst som kan forklare hvordan folk kunne fortsette å følge influenceren etter disse to avsløringene.

Men det jeg såvisst forstår ut i fra dette, er at bedrag fra influencere ufarliggjøres ved at eventuelle avsløringer har minimal- til ingen negative ringvirkninger på følgerfronten, og derav at sponsorene fremdeles vil stille seg på geledd til deres tjeneste. Jeg mener.. Når Carl-Aksel Jansen kan skilte med et sted mellom 52-53 000 følgere etter å ha blitt dømt for svindelvirksomhet av groveste sort, så sier jo det alt..

Syv måneder er nå passert siden verden ble snudd på hodet. Syv måneder i en unntakstilstand som har ført til at x-antall liv og livsverk er lagt i grus i påvente av en vaksine vi faktisk ikke har noen som helst garanti for lar seg gjøre å oppdrive innen forutsigbar fremtid.

Så hva gjør vi da, dersom denne skulle vise seg at denne vaksinen ikke vil kunne la seg oppdrive på flere år, -eller ikke i det hele tatt!?.. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det nærmest totale fraværet av spørsmål som ‘Hvor langt er vi villig til å gå/Hva- og hvor mye er vi villig til å ofre?’ – Eller for å si det som det er, i sin fulle og hele usminkede utgave; ‘Hvor mange ødelagte liv tilsvarer verdien av et unngått COVID 19 -dødsfall?’

For selv om det kun er smittens ytterste konsekvenser som får fokus i media, avstedkommer også smittevernstiltakene fatale konsekvenser. – Alvorlige konsekvenser, både for landet som sådan, og for enkeltmennesker. Folk taper både livsverkene sine, hus og hjem ‘as we speak’, bare den sosiale distanseringen har forringende effekt på folks mentale helsetilstand, og selvmordstatistikken peker derav (selvsagt) rett oppover. – Og hver eneste dag en bedrift får redusert- eller et totalt fravær av inntekt, innebærer dette et steg nærmere slutten, liksom hver måned som går med redusert- eller ingen inntekt, dess nærmere kommer vi den dagen hvor hus og hjem går tapt..

Selv er jeg blandt de som nå er inne i andre runde av redusert arbeidstid, etter en periode med total ‘lock-down’, og ville løyet grovt om jeg erklærte meg upåvirket av dette. Det er ingen tvil om at jeg er blandt de som har fått merke de negative ringvirkningene av tiltakene. Men når det er sagt, er mine ulemper tross alt for ingenting å regne i forhold til de overnevnte, som virkelig har fått lide under dette her. – Og som sagt, disse blir det fler og fler av for hver eneste dag dette holdes frem. Det skulle faktisk ikke forundre meg det minste om vi ender opp med et antall selvmord/selvmordsforsøk som en direkte- eller indirekte følge av lock-downs og smittevernstiltak. – Men det er tall vi selvsagt aldri får vite. Det vil kun fremgå gjennom et økt antall i den aktuelle perioden, og dermed gå folk flest hus forbi.

Med andre ord, har det etter mitt syn gått så alt for langt allerede nå. Men i og med at jeg tross alt tilhører det mindretall som mener vi skulle gått for noe tilnærmet den svenske håndteringen; Altså å legge ressursene inn på å tilrettelegge for at de i risikogruppene utsettes for den minste mulige smittefare, mens vi andre holder Norge igang, for å si det sånn. Men slik gjøres det altså ikke, og ei heller later det til å være det minste ymt om endring av metode hva nåværende og kommende smitteutbrudd angår.

Men hva om det altså ikke lar seg gjøre å fremskaffe en vaksine i overskuelig fremtid? De styrende, og ikke minst de som stiller seg bak måten som har blitt valgt her til lands kan da umulig mene at vi skal måtte holde dette gående på ubestemmelig tid!?  Her syntes det også verdt å merke seg at de som har sluppet billigst unna følgene av tiltakene har en lei tendens til å være de største pådriverne for å holde frem på samme vis. Selv befinner jeg meg på bristepunktet av irritasjon når statsminister Solberg og andre regjeringsmedlemmer går ut med disse ultraoptimistiske ‘vi må ikke gi oss nå!’, ‘vi står sammen i denne dugnadsånd, og bla, bla bla’. Hvem VI, Erna!? For du har ikke tapt en eneste krone, eller sittet hjemme i ‘lock-down’ en eneste dag!

Jeg er faktisk tilbøyelig til å tro at det er nettopp det overnevnte scenariet vi står ovenfor. Slik jeg ser det, er det nemmelig all grunn til å anta at det minste tegn til at en holdbar vaksine var på vei ville blitt slått opp med krigstyper i alt som var av medier. – Og det har vel strengt tatt ikke vært skrevet en eneste linje som indikerer noe i den retning, så..

Det skal selvsagt vanskelig la seg gjøre å høre med hele nasjonens befolkning hvor langt de er villig til gå i hht disse smittevernstiltakene, men jeg kan i det minste søke etter noen refleksjoner i så måte her i fra bloggen..

I aktualitetsprogrammet Åsted Norge, dreier en av ukens saker seg om ei dame som lures til å punge ut med over 13 mill(!) i en såkalt ‘kjærlighetssvindel’. – Ei dame som en i utgangspunktet aldri kunne trodd ville la seg lure av en av tidens mest kjente så vel som benyttede former for svindel. Anne Berit Guttormsen er nemlig professor i medisin og landets fremste anestesilege, hvilke meritter unektelig krever at en innehar et viss intelligensnivå. Men enkelte er rett og slett ufattelig dumme til glupinger å være! – Og i dette tilfellet, er det opptrådt så til de grader tanketomt at jeg ikke kan hjelpe for at følelsen av at her har hun kun seg selv å takke har skippet sympatifølelsen ut over sidelinjen.. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg er overhodet ikke fremmed for det å drite skikkelig på draget, for å si det sånn. -Og med min etter hvert greit store samling  handlinger/beslutninger på nivå med en hodeløs kalkun under beltet, så har jeg som regel en for andre nærmest absurd sympati og forståelse for det å ‘gå skikkelig på trynet’. Men det viser seg altså at grensen for å høste sympati hos meg er nådd i det en lar seg lure til å fore en person en aldri noensinne har møtt ansikt til ansikt med hundre-tusner,- i verste fall (som i dette tilfellet) millioner av kroner. Her må jeg bare beklage om jeg støter noen, men i ærlighetens navn opplever jeg dette som like forbannet idiotisk som å sende penger til de (angitte) afrikanerne som ber om pengestøtte til sine kreftrammede familiemedlemmer (om ikke enda verre).  Den aller første lærdommen jeg (og mange med meg) tok til oss ang. relasjonsbygging på nett, var; A) Aldri møt noen alene de første gangene, og ei heller oppgi hvor du bor, og B) Aldri send penger til folk du aldri har møtt ansikt til ansikt!

Når det er sagt, ville jeg nok kunne utvise en viss forståelse dersom vedkommende hadde vært typ under 25. Forelskelse er en sterk følelse, og derav minst like fordummende. Mangler en livserfaring i et slikt møte med en profesjonell svindler som vet å trykke på de rette knappene, skjønner jeg at man kan miste hodet. Men for et menneske som både har passert 30, 40 og gjerne mer, forventer jeg faktisk såpass med livserfaring at man umiddelbart kjenner lusa på gangen i det en blir bedt om å sende penger! Her hjelper det faktisk ikke hvor forelsket en må ha vært, eller hvor genuint og dokumentert forespørselen syntes å være. Har du frekventert planeten i flerfoldige tiår, krever jeg faktisk at en har gjort seg de grunnleggende erfaringer angående hvordan ting og tang fungerer. I den her saken, er den svindlede ei dame over 60 i en ledende stilling, så hvordan det i det hele tatt er mulig å være så til de grader korket når en er så glup, er over min fatteevne!

En avgjørende faktor i hht hva som gjør dette for dumt, er at her er det ikke snakk om å gå på en smell grunnet et i overkant impulsivt innfall, eller handlet overilt som følge av å være grepet av panikk, og lignende. Hva de som har blitt ‘catfished’ angår, har idiotiet til forskjell vedvart i både måneder og år uten at de har evnet å innse at de er i ferd med å kvitte seg med alt de eier og har! Jeg mener.. Å punge ut over 13 millioner norske kr. til et menneske en ikke engang har facetimet med,  tilsvarer etter mitt syn vurderingsevnen til en gjennomsnitts glassmanet, og så lavt har ikke engang jeg vært i nærheten av, og det sier virkelig sitt!.

Forvirret av overskriften??  Isåfall vil nysgjerrigheten ang. hvor i heiteste jeg vil med dette paradoxet antagelig være tilfredsstilt innen introen er ferdiglest..

Vi er nemmelig deprimerte som aldri før, og nærmest alle som en ønsker et langt mindre overfladisk samfunn. Samtidig yter vi betydelige bidrag til å fremme det motsatte; At kun det beste og dyreste er bra nok i ens egen presentasjon av det perfekte livet.  ‘Man høster som man sår’ , heter det seg jo,  og bidrag til å opprettholde det rådende presset mot perfeksjon sås i obskjøne mengder over det ganske land.. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Med andre ord, innebærer vår adferd i hht det rådende presset den eksakt samme selvmotsigelsen som overskriften tilsier! Problemet er at ingen ser ut til å se eget bidrag til opprettholdelse av elendigheten, og legger derav skylden over på andre..

For å begynne med lukingen av egen hage, for å si det sånn, begynner jeg derfor med et bloggerfenomen som også jeg har latt meg dra inn i i stadig økende grad; Nemmelig bloggbilder. Frem til sist jul, klarte jeg meg faktisk helt yppelig med et godt mobilkamera (med unntak av enkelte innslag fra photo-shoots). I utgangspunktet ønsket jeg meg da et kamera først og fremst for å kunne fremskaffe bra bilder under forhold dette vanskelig skal la seg gjøre med mobilen. Men da jeg først fikk kamera, tok det imidlertid ikke mange dagene før jeg gikk til anskaffelse av alskens ‘selfieutstyr’ som stativ, ekstralinser (eller hva nå disse tingstene en fester på standardlinsen kalles), m.m. Og her må en jo bare spørre seg; Er det virkelig slik at en blogg knapt er verdt sine opptatte KB på nettet dersom bildene tas med mobil og ikke det nyeste speilrefleks-og-bla-bla-bla-kamera med alt tilgjengelig ekstrautstyr? For ikke snakke om; Hvor stor er egentlig forskjellen?.. Jeg må iallefall bare tilstå at jeg ved gjentatte anledninger har vært innom blogger hvor jeg ikke hadde hatt den ringeste anelse om at noe var annerledes dersom ikke bloggeren hadde beklaget på det indeligste at bildene som følger det respektive innlegget ‘kun’ er mobilbilder med ditto kvalitet.. Ikke sånn og forstå at et kamera er overflødig, da det vitterlig har gitt langt flere strenger å spille på, for å si det sånn. Men alt dette ekstrautstyret er og blir rotet i mitt eget oppblomstrende strekk mot perfeksjonismen, og med denne innsikten, så stopper det her, i den fulle visshet om at bildekvaliteten som kan oppdrived med det jeg har så absolutt er god nok uten at jeg behøver å gå til ytterligere storinnkjøp for at verden (ifølge trenden) brått skal foreviges gjennom et rosafiltrert lysskjær, osv, osv.

Og dette gjelder såvisst ikke bare for bloggere, -det gjelder faktisk like fullt for store deler av befolkningen! For den sosiale mediakontoen som ikke presenterer et glansbilde av et liv er knapt å finne. Her, må vite, nyter vi det perfekte forholdet med de perfekte barna i det perfekte hjemmet, kun avbrutt av regelmessige avbrudd hvor det er de perfekte ferier som nytes. Alikevel skiller vi oss og bryter ut av forhold nå som før, -så kanskje det ikke var så himla perfekt alikevel, da!?.. Men selv i disse de vanskeligste av livets perioder, fortsetter vi i samme, perfekte stil med å vise frem bilder av vår perfekte nyinnflyttede leilighet med captions av typen ‘det er fra livets harde stunder man vokser seg sterk’, og ‘ble,bla,bla’..

Sist, men så avgjort ikke minst, har vi problemet med at det er vi selv som velger å handle fra de merkene vi mener fremmer ødeleggende ideal gjennom sin markedsføring. For det er faktisk VI, -du og jeg, som legger føringen på de modellene som brukes i denne! Om en f.eks opplever bruk av modeller under 35 i  markedsføringen av skjønnhetsprodukter beregnet for de over 45 som regelrett provoserende, så velg de produkter som markedsføres på den sunneste måten! Alt annet blir å bidra til opprettholdelsen av det en så instendig ønsker å få bukt med! For å få forandring, er vi alle faktisk nødt til å begynne med oss selv og dra vår del av lasset, samt å gjøre de en omgås oppmerksom på hvor problemet ligger og hvordan vi alle, ved å dra vår del av lasset, har en makt i hht å fremskaffe en endring. Å legge skylden over på andre mens en klager sin nød over elendigheten uten å foreta seg en dritt selv, er derimot like fruktbart som en urtehage midtvinters

Ville det ikke vært mye bedre om vi lot være å dyrke denne perfeksjonen vi er så skjønt enige om at vi ikke trives med? Den fører jo unektelig med seg et press de færreste anser som annet enn giftig!

For det er VI som skaper det samfunnet vi lever i: Det er VI som lar oss friste til kjøp av modeller som fremmer usunne ideal, likesom det er VI som skaper det kjøpepresset som er nær ved å ta knekken på oss ved hele tiden å skulle overgå naboen! La oss heller slappe av, og fire kravene ned til et sannferdig nivå, så skal du se at alt blir så meget bedre..

En måned er gått siden den tidligere langrennstjernen Petter Northug ble tatt for råkjøring (200 km/t), hvorpå det i den følgende rassiaen hjemme hos ham ble funnet et par gram med kokain. Slikt blir det selvsagt ståhei av, spesielt siden han tidligere er tatt for kjøring i alkoholpåvirket tilstand. 

Har Northug handlet som en uansvarlig idiot ved å sette eget og andres liv gjennom hasardiøs bilkjøring? – Så absolutt! Har fyren festet hardt, -mange vil nok gå så langt som til å kalle det hasardiøs festing, etter han la opp? – Ja, det får en si! Gjør funnet av et par gram ‘kola’ mannen til en narkoman? – NEI, det gjør det ikke! 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Her burde jo de faktiske forhold vært mer enn nok for presse og skadefro publikum å meske seg i, men når ‘ille’ kan gjøres værre, så gjøres dette, som seg hør og bør, til yttergrensen er nådd. At noe som lar seg overdrive skal bli vurdert ille nok som det er, tror jeg vi faktisk ikke vil få oppleve noen av oss som i dag bevandrer planeten. Forestillingen om at det skulle blitt tatt hensyn til at det bak enhver overskrift av negativ art faktisk befinner seg et menneske, er direkte latterlig..

Som sagt, er det hevet over enhver tvil at Northug har ‘driti seg ut’, for å si det på godt norsk. For det første, har han satt andres (mennesker og dyr) liv i fare ved å rase rundt i hastigheter som til og med må sies å gå radig unna på autobahn! I tillegg, er det en kjensgjerning at kokain er et ganske ‘heavy’ rusmiddel, det stiller f.eks i en helt annen klasse enn amfetamin, stoffet det gjerne blr gitt å være beslektet med. Kort fortalt, er ikke amfetamin fysisk avhengighetsskapende slik kokainen er (kun psykisk), og for det andre, er kokainen rett og slett en kraftigere substans med flere- og betydelig mer omfattende skadevirkninger for kroppen.

Men når det er sagt, så er kokain vitterlig et hyppig brukt party-dop det er hinsides mange fler som har brukt/bruker sporadisk uten noensinne å utvikle noen avhengighet til stoffet enn det motsatte. Liksom en ikke blir alkoholiker av å koble av med en ‘fuktig’ aften på byen dann og vann, gjør ikke ei stripe ‘kola’ i festøyemed en til en narkoman, slik formuleringene i pressen gir inntrykk av.  Med andre er ikke det ‘gå på en smell’ i ny og ne synonymt med det å ha et [alvorlig] rusproblem!  I oppriktighetens navn, er vi mange som har hatt festperioder a-la Northug uten å ende opp med et rusproblem, for å si det sånn..

Et annet vesentlig element her, er at Northugs blodprøve viste at han var helt nykter da han satte seg bak rattet denne famøse mandagen. Dette tilsier at mannen utviste den manglende konsekvenstenkning og ditto hensynstagen helt uten kjemisk “drahjelp”. Petter Northug er i denne sammenhengen et vandrende bevis på at mennesket er fullt kapabel til å foreta idiotiske -borderline hjernedøde beslutninger for egen (upåvirket) maskin.  Her må det imidlertid sies at dette er noe jeg har hatt full visshet om i uminnelige tider, hvilket i betydelig grad er bunnet i egne erfaringer.. ALLE driter vi oss ut på ulike vis gjennom livet! Noen riktignok i større grad enn andre, men den som med hånden på hjertet kan si de aldri har gått på en smell i form av å ha gjort ett eller annet innen det fullkomne idioti, kan neppe sies å ha levd!..

Selv om det skal innrømmes at min interesse for Nobels fredspris er relativt moderat, for å si det slik, føles det jo unektelig stort i de dagene utdelingen med ditto arrangementer finner sted. Spesielt gjelder dette de årene den går til spesielt profilerte personer også vi ‘vanlig dødlige’ kjenner til, som Barak Obama og den da 18 år gamle Malala. Nobels fredspris er den mest høythengende prisen på planeten, og følgelig har jeg (og antagelig de fleste andre) ansett det for en selvfølge at det er visse krav og betingelser som må være oppfyldt for at en person skal kunne nomineres. I går oppdaget jeg at så overhodet ikke er tilfelle. I går kom nemmelig nyheten om at politikeren Christian Tybring-Gjedde hadde nominert ‘Selveste’ Donald Trump.. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg mener.. Her er det snakk om den mest prestisjetunge prisen på kloden, hvilket er grunnet i at den nettopp er forbeholdt innsats i det godes tjeneste. Da burde man jo kunne forvente at det foreligger visse kvalifikasjonskrav for at en kandidat skal kunne tas med i betraktningen! For selv om Trumps kandidatur etter alt å  dømme vil gå straka vegen ut, så har unektelig denne sosiopatens navn vært å finne blandt årets kandidater, hvilket i mine øyne er intet mindre enn skammelig. Med tanke på den enorme prestisjen og æren som ligger i denne prisen, burde jo bare det å ha et kandidatur inne til vurdering for denne i anstendighetens navn være forbeholdt erverdige kandidater! At denne nominasjonen faktisk var gjennomførbar, må jeg være så ærlig å innrømme jeg føler langt mer på enn den i utgangspunktet moderate interessen skulle tilsi..

Amerikanernes vits av en president har jo vitterlig ikke utført noe som helst i det godes tjeneste! Absolutt alt denne mannen står for er jo snarere det stikk motsatte enn fredsbevarende og humanitært! Dermed følger det jo også at en stiller spørsmålstegn rundt Tybring-Gjedde sin stilling som en av nasjonens folkevalgte. I det hele tatt å være positivt innstilt til en fyr som ikke har gjort annet enn ødeleggelse på alle fronter siden han kom til makten gjennom å ha tatt valgfusk til et helt nytt nivå i 2016, peker jo unektelig i retning av manglende gangsyn! Her er det ikke snakk om meningsforskjeller, for løgn, bedrag, krigshissing og reinspikkede rasistiske uttalelser har ingenting med meninger å gjøre. Det har med ens personlige integritet å gjøre, og intet annet.  – Når en er gal nok til å nominere Donald Trump, så skjønner jeg vel heller ikke hvorfor han ikke likså greit tro til med en nominasjon av den Nord-Koreanske diktatorpsychoen Kim Jong-un når han først var i gang! – Og da gjerne med en henstilling om å vurdere de to sammen, for en eventuell deling av prisen i år som det har vært gjort så mange ganger tidligere. – Ville ikke det vært (u)hyggelig da, herr Tybring-Gjedde!?..