Kultur og underholdningstilbud er ikke livsnødvendig. Mat, medisinske tjenester og varme, er hva vi er avhengig av for å kunne leve.. På bakgrunn av disse selvsagte kjensgjerninger, må jeg jo si det er påfallende at de som gjennom et langt liv har forsynt oss med livsnødvendigheter, forlater planeten på familiens regning uten at dette affiserer andre enn max 100 personer, mens skuespillere og artister gjør storslått sorti på statens regning.. Å risikere livet i en heroisk redningsdåd gir en i beste fall en forside i lokalavisen, mens det å underholde fra ei scene, gir en tilnærmet guddommelig status.. – En fattig helt, ansees ikke for å ‘ha lykkes i livet’, mens statusen ‘vellykket’ er sikker som ‘Amen i kirken’ om en har penger, selv om en ikke engang har tjent de selv!

‘Å ha lykkes i livet’ er blitt synonymt med kombinasjonen høy inntekt og synlighet, -altså kjendisstatus, enten dette er innenfor en gitt bransje eller blant allmennheten som sådan. Som en direkte logisk konsekvens av dette mind-settet, er f.eks det å tjene til livets opphold i yrker som butikkekspeditør, eller ved å arbeide i restaurant, slik som meg, for den saks skyld, ikke forenlig med det å ‘ha lykkes i livet’. Jeg har faktisk ved flere anledninger kommet over blogginnlegg og andre plattformer hvor det sies like frem at å ‘være stuck’ i slike [lavstatus] yrker som *ditt og datt* er synonymt med å være en regelrett ‘taper’..

Jeg kan jo ikke svare for andre, men for min egen del, kan jeg iallfall si at det ville krevd en pokker så stor innkomst lagt på bordet for at jeg i det hele tatt ville vurdert å sluttet i en jobb hvor jeg trives, og ikke minst føler meg verdsatt som menneske.. Som sagt, kan jeg ikke svare for andre, men jeg må jo si jeg ville blitt særdeles overrasket om det var så alt for langt mellom de av oss som faktisk har valgt våre liv i samme grad som de hvis karriære og ytre ‘staffasje’ matcher allmennhetens syn på ‘vellykkethet’.

Som i idrett, er ‘suksess’ i livet generelt utmålt i den gren en konkurrerer i. For om en setter ting ppå spissen etter norske forhold, og eksempelvis tar for oss et gatebarn i Brasil.. Ved å overleve under kår som jeg etter alt å dømme ikke engang ville klart meg et kvarter fra 5-6 års alder, uten å bukke under, så er da vitterlig vedkommende en langt større suksess enn en ‘pappagutt’ fra Frogner som er født med den berømte sølvskjeen stappet inn i nebbet! – Eller hva mener dere??