Forvirret av overskriften?? Isåfall vil nysgjerrigheten ang. hvor i heiteste jeg vil med dette paradoxet antagelig være tilfredsstilt innen introen er ferdiglest..
Vi er nemmelig deprimerte som aldri før, og nærmest alle som en ønsker et langt mindre overfladisk samfunn. Samtidig yter vi betydelige bidrag til å fremme det motsatte; At kun det beste og dyreste er bra nok i ens egen presentasjon av det perfekte livet. ‘Man høster som man sår’ , heter det seg jo, og bidrag til å opprettholde det rådende presset mot perfeksjon sås i obskjøne mengder over det ganske land..
Med andre ord, innebærer vår adferd i hht det rådende presset den eksakt samme selvmotsigelsen som overskriften tilsier! Problemet er at ingen ser ut til å se eget bidrag til opprettholdelse av elendigheten, og legger derav skylden over på andre..
For å begynne med lukingen av egen hage, for å si det sånn, begynner jeg derfor med et bloggerfenomen som også jeg har latt meg dra inn i i stadig økende grad; Nemmelig bloggbilder. Frem til sist jul, klarte jeg meg faktisk helt yppelig med et godt mobilkamera (med unntak av enkelte innslag fra photo-shoots). I utgangspunktet ønsket jeg meg da et kamera først og fremst for å kunne fremskaffe bra bilder under forhold dette vanskelig skal la seg gjøre med mobilen. Men da jeg først fikk kamera, tok det imidlertid ikke mange dagene før jeg gikk til anskaffelse av alskens ‘selfieutstyr’ som stativ, ekstralinser (eller hva nå disse tingstene en fester på standardlinsen kalles), m.m. Og her må en jo bare spørre seg; Er det virkelig slik at en blogg knapt er verdt sine opptatte KB på nettet dersom bildene tas med mobil og ikke det nyeste speilrefleks-og-bla-bla-bla-kamera med alt tilgjengelig ekstrautstyr? For ikke snakke om; Hvor stor er egentlig forskjellen?.. Jeg må iallefall bare tilstå at jeg ved gjentatte anledninger har vært innom blogger hvor jeg ikke hadde hatt den ringeste anelse om at noe var annerledes dersom ikke bloggeren hadde beklaget på det indeligste at bildene som følger det respektive innlegget ‘kun’ er mobilbilder med ditto kvalitet.. Ikke sånn og forstå at et kamera er overflødig, da det vitterlig har gitt langt flere strenger å spille på, for å si det sånn. Men alt dette ekstrautstyret er og blir rotet i mitt eget oppblomstrende strekk mot perfeksjonismen, og med denne innsikten, så stopper det her, i den fulle visshet om at bildekvaliteten som kan oppdrived med det jeg har så absolutt er god nok uten at jeg behøver å gå til ytterligere storinnkjøp for at verden (ifølge trenden) brått skal foreviges gjennom et rosafiltrert lysskjær, osv, osv.
Og dette gjelder såvisst ikke bare for bloggere, -det gjelder faktisk like fullt for store deler av befolkningen! For den sosiale mediakontoen som ikke presenterer et glansbilde av et liv er knapt å finne. Her, må vite, nyter vi det perfekte forholdet med de perfekte barna i det perfekte hjemmet, kun avbrutt av regelmessige avbrudd hvor det er de perfekte ferier som nytes. Alikevel skiller vi oss og bryter ut av forhold nå som før, -så kanskje det ikke var så himla perfekt alikevel, da!?.. Men selv i disse de vanskeligste av livets perioder, fortsetter vi i samme, perfekte stil med å vise frem bilder av vår perfekte nyinnflyttede leilighet med captions av typen ‘det er fra livets harde stunder man vokser seg sterk’, og ‘ble,bla,bla’..
Sist, men så avgjort ikke minst, har vi problemet med at det er vi selv som velger å handle fra de merkene vi mener fremmer ødeleggende ideal gjennom sin markedsføring. For det er faktisk VI, -du og jeg, som legger føringen på de modellene som brukes i denne! Om en f.eks opplever bruk av modeller under 35 i markedsføringen av skjønnhetsprodukter beregnet for de over 45 som regelrett provoserende, så velg de produkter som markedsføres på den sunneste måten! Alt annet blir å bidra til opprettholdelsen av det en så instendig ønsker å få bukt med! For å få forandring, er vi alle faktisk nødt til å begynne med oss selv og dra vår del av lasset, samt å gjøre de en omgås oppmerksom på hvor problemet ligger og hvordan vi alle, ved å dra vår del av lasset, har en makt i hht å fremskaffe en endring. Å legge skylden over på andre mens en klager sin nød over elendigheten uten å foreta seg en dritt selv, er derimot like fruktbart som en urtehage midtvinters
Ville det ikke vært mye bedre om vi lot være å dyrke denne perfeksjonen vi er så skjønt enige om at vi ikke trives med? Den fører jo unektelig med seg et press de færreste anser som annet enn giftig!
For det er VI som skaper det samfunnet vi lever i: Det er VI som lar oss friste til kjøp av modeller som fremmer usunne ideal, likesom det er VI som skaper det kjøpepresset som er nær ved å ta knekken på oss ved hele tiden å skulle overgå naboen! La oss heller slappe av, og fire kravene ned til et sannferdig nivå, så skal du se at alt blir så meget bedre..
