Syv måneder er nå passert siden verden ble snudd på hodet. Syv måneder i en unntakstilstand som har ført til at x-antall liv og livsverk er lagt i grus i påvente av en vaksine vi faktisk ikke har noen som helst garanti for lar seg gjøre å oppdrive innen forutsigbar fremtid.
Så hva gjør vi da, dersom denne skulle vise seg at denne vaksinen ikke vil kunne la seg oppdrive på flere år, -eller ikke i det hele tatt!?..
Det nærmest totale fraværet av spørsmål som ‘Hvor langt er vi villig til å gå/Hva- og hvor mye er vi villig til å ofre?’ – Eller for å si det som det er, i sin fulle og hele usminkede utgave; ‘Hvor mange ødelagte liv tilsvarer verdien av et unngått COVID 19 -dødsfall?’
For selv om det kun er smittens ytterste konsekvenser som får fokus i media, avstedkommer også smittevernstiltakene fatale konsekvenser. – Alvorlige konsekvenser, både for landet som sådan, og for enkeltmennesker. Folk taper både livsverkene sine, hus og hjem ‘as we speak’, bare den sosiale distanseringen har forringende effekt på folks mentale helsetilstand, og selvmordstatistikken peker derav (selvsagt) rett oppover. – Og hver eneste dag en bedrift får redusert- eller et totalt fravær av inntekt, innebærer dette et steg nærmere slutten, liksom hver måned som går med redusert- eller ingen inntekt, dess nærmere kommer vi den dagen hvor hus og hjem går tapt..
Selv er jeg blandt de som nå er inne i andre runde av redusert arbeidstid, etter en periode med total ‘lock-down’, og ville løyet grovt om jeg erklærte meg upåvirket av dette. Det er ingen tvil om at jeg er blandt de som har fått merke de negative ringvirkningene av tiltakene. Men når det er sagt, er mine ulemper tross alt for ingenting å regne i forhold til de overnevnte, som virkelig har fått lide under dette her. – Og som sagt, disse blir det fler og fler av for hver eneste dag dette holdes frem. Det skulle faktisk ikke forundre meg det minste om vi ender opp med et antall selvmord/selvmordsforsøk som en direkte- eller indirekte følge av lock-downs og smittevernstiltak. – Men det er tall vi selvsagt aldri får vite. Det vil kun fremgå gjennom et økt antall i den aktuelle perioden, og dermed gå folk flest hus forbi.
Med andre ord, har det etter mitt syn gått så alt for langt allerede nå. Men i og med at jeg tross alt tilhører det mindretall som mener vi skulle gått for noe tilnærmet den svenske håndteringen; Altså å legge ressursene inn på å tilrettelegge for at de i risikogruppene utsettes for den minste mulige smittefare, mens vi andre holder Norge igang, for å si det sånn. Men slik gjøres det altså ikke, og ei heller later det til å være det minste ymt om endring av metode hva nåværende og kommende smitteutbrudd angår.
Men hva om det altså ikke lar seg gjøre å fremskaffe en vaksine i overskuelig fremtid? De styrende, og ikke minst de som stiller seg bak måten som har blitt valgt her til lands kan da umulig mene at vi skal måtte holde dette gående på ubestemmelig tid!? Her syntes det også verdt å merke seg at de som har sluppet billigst unna følgene av tiltakene har en lei tendens til å være de største pådriverne for å holde frem på samme vis. Selv befinner jeg meg på bristepunktet av irritasjon når statsminister Solberg og andre regjeringsmedlemmer går ut med disse ultraoptimistiske ‘vi må ikke gi oss nå!’, ‘vi står sammen i denne dugnadsånd, og bla, bla bla’. Hvem VI, Erna!? For du har ikke tapt en eneste krone, eller sittet hjemme i ‘lock-down’ en eneste dag!
Jeg er faktisk tilbøyelig til å tro at det er nettopp det overnevnte scenariet vi står ovenfor. Slik jeg ser det, er det nemmelig all grunn til å anta at det minste tegn til at en holdbar vaksine var på vei ville blitt slått opp med krigstyper i alt som var av medier. – Og det har vel strengt tatt ikke vært skrevet en eneste linje som indikerer noe i den retning, så..
Det skal selvsagt vanskelig la seg gjøre å høre med hele nasjonens befolkning hvor langt de er villig til gå i hht disse smittevernstiltakene, men jeg kan i det minste søke etter noen refleksjoner i så måte her i fra bloggen..