Å se lyst på livet, se muligheter og løsninger istedet for problemer, og ikke minst å inneha en urokkelig tro på egne evner og muligheter til å kunne nå til topps i hva enn en måtte ha i tankene (såfremt en er målbevisst og jobber beinhardt, må vite), er blitt eneste akseptable innstilling i den vestlige verden. – Hvilket selvsagt er vel og bra, – bare det ikke overdrives. -Og overdrevet er nettopp hva det så alt for ofte blir, slik at en istedet ender med hva som på fagspråket har fått tilnavnet ‘positive illusjoner’..
En skulle jo i utgangspunktet tro at slikt som ikke å se problemer, men bare muligheter og løsninger, imøtegå alt som livet måtte slenge i fleisen på en med kun det for øyet å gjøre det beste ut av situasjonen, for ikke snakke om å eliminere alt av begrensninger i hht det å kunne nå helt til topps innenfor et gitt område var selve oppskriften på en god mental helse. Men så er det faktisk ikke..
Slik ståa er nå for tiden, bombarderes man av slagord, memes, ukebladartikler og blogginnlegg som maner til å kvele alt som måtte være av negative tanker, pessimisme og tvil på eget talent og derav muligheter. Spesielt sistnevnte syntes å ha en spesielt dominerende plass hva ansett rett- og ‘sunn’ innstilling er pr. i dag.
Problemet, er at all denne positiviteten som er satt til å skulle drive vekk de negative tanker og begrensninger til slutt har passert det punktet hvor den ikke lenger er realistisk, men er blitt en illusjon.
Disse ‘positive illutions’ deles inn i tre undergrupper: 1) Overdreven optimisme, hvor en har fått det fore at en er mindre trolig til å oppleve at ting går skeis enn hva andre angår. Det mest graverende eksemplet på overdreven optimisme, er den som går på at det kun er andre som forulykker, blir alvorlig syke, blir invalide, eller i verste fall dør. ‘Det skjer jo ikke meg’ -innstillingen er like vanlig og velkjent som den er livsfarlig! 2) Illusjonen av kontroll, hvor en innbilder seg at en har kontroll i situasjoner som rett og slett ikke lar seg kontrollere og/eller manipulere. 3) Overdreven tro på egne evner og muligheter, hvilket som tidligere nevnt går ut på å ha en overdrevet tro på eget talent og egne muligheter.
Hva de første to gruppene angår, vil jeg vel tro det farlige og usunne er såpass åpenbart at det ikke trenger noen nærmere redegjørelse. Når det kommer til det tredje og siste punktet, tror jeg det kan være verre å se skadeomfanget av sånn uten videre…
I det virkelige liv, vil jeg aldri kunne se kul ut med rødt hår, liksom jeg aldri vil kunne bli den rockestjernen jeg her portretterer.
Ofte går jo folk inn for et område der de har fått den største posjonen med naturtalent, og da KAN de ofte nå ‘hur långt som helst’. Problemet oppstår først i det ambisjonene gjelder lukrative drømmekarriærer og en er fylt til randen av illusjoner mht egne muligheter innen det respektive området. Et prakteksempel er jo de hordene som med klokketro på eget talent og proppfulle av drømmer tropper opp på auditioner for konkurranser som Idol, o.l. Utkommet, er at flerfoldige tusener av sårbare tenåringer og ’20 -somethings’ får hele sin verden sprengt i fillebiter hvert eneste år.. Om en setter seg inn i deres situasjon, er det jo jaggu ikke rart det eksploderer i de purunge desillusjonerte hodene deres etter å ha levd i en rosa sky av falsk positivitet hele sitt liv, hvilken har fått daglige forsterkninger i form av familiens uforbeholdne skryt av et ikke eksisterende talent!
Jeg kunne f.eks aldri blitt profesjonell sanger (vel.. her skal det faktisk nevnes at jeg evner å gjenskape den nå avdøde lyriske alt ved navn Olga Marie Mikalsen så til de grader at ikke engang jeg selv hører forskjell når jeg har prestert på mitt beste. husker du ikke dama? google navnet og solo-reklame, og døm selv). Ei heller ville jeg hatt en snøballs kjangs i helvetet til å bli verdensmester i turn, eller å kunne kjøre bil som Henning Solberg. Uansett hvor hardt, målbevist og lang tid jeg hadde jobbet, er sannheten den at jeg er og blir kjangseløs til å hevde meg på disse områdene (og selvsagt mange fler). Imidlertid kunne jeg nådd til den ytterste topp som løper dersom jeg hadde gått inn for det, da jeg fra naturens side fikk utdelt et eksepsjonelt talent for dette. Så at ‘alle’ kan bli vinnere på ett eller annet felt, skal jeg ikke benekte, men en er faktisk nødt til å ha en balanse mellom det positive og det negative for å kunne oppnå en balansert psyke og god mental helse. Konklusjonen er altså: Higen etter positivitet må erstattes av higen etter realisme.