Jeg har en sarkastisk form for humor, i tillegg til at latteren har en tendens til å øke propesjonalt med hvor drøyere den respektive komikeren kan sies å være. Men til tross for en forkjærlighet for det upassende, finnes det selv for meg en grense for hva som kan tulles med.. 

Nå skal det sies at det er ytterst få som har klart å overskride den grensen for hva jeg syntes er greit å tulle med, og da har det stort sett gått på slikt som å henge ut enkeltmennesker på bakgrunn av slikt som utseende, alder e.l. på en slik måte at vedkommende nærmest ikke kan unngå å ta seg nær av det.

Videre ville jeg ikke syntes det var greit dersom noen skulle harsellere med slikt som ofrene i 22 juli-massakren, hvilket også innkluderer fysiske og emosjonelle skader hos de overlevende og de pårørende. Når det er sagt, føler jeg imidlertid det er tilnærmet fritt frem å spøke om Breivik (som person) og hans idiologi. Videre mener jeg politiets innsats i den tid dramaet pågikk på Utøya er en vits i seg selv, og faktisk bør harselleres med for på den måten å øke folks bevissthet på hvor hårreisende det faktisk er at de satt der godt utenfor skuddhold ‘pansret’ fra topp til tå med sine automatvåpen, mens fullstendig ubeskyttede turister m.fl reddet svømmende unger fra drukningsdøden.

Hva andre verdenskrig angår, syntes jeg også det finnes grenser for hva som kan fleipes med. Selv om det begynner å bli lenge siden, finnes det fremdeles gjenlevende blandt de som kjempet og/eller var offer for denne krigens grusomheter. Pga tiden som har gått, kan en tross alt gå vesentlig lenger her, men så lenge det fiunnes overlevende som bærer på sine traumer fra den gang, ser jeg klart for meg en grense for hva som ikke syntes greit også her.

Men stort mer enn dette er det heller ikke jeg kan komme på som ikke tåler å harselleres med. -Og mer enn noe annet, gjelder dette mennesker i mellom hvor alle de involverte med på notene. På resturanten, hvor jeg har mitt virke ved siden av bloggingen, ville nok noen og enhver fått ‘bakoversveis’ om de hadde overhørt de replikkene som faller oss ansatte imellom, det er sikkert og visst (hehe).

I mitt tilfelle, spilte utrolig nok det å kunne gjøre narr av min egen mentale tilstand på råeste vis en avgjørende rolle for at jeg kom meg såpass fort på beina igjen da jeg ‘møtte veggen’ for noen år tilbake. For meg, skulle det å ha noen som evnet å harsellere med mental helse og lidelser generelt og depresjon spesielt på det mest avsindige nivå av ubetalelig betydning. Jeg har ingen problemer med å forstå at dette såvisst ikke er veien å gå for alle, men for meg, gav dette et helt nødvendig perspektiv på de tanker, ideer og vrangforestillinger som hadde vokst til et nivå hvor det føltes som om de opptok hele hodet.

Men nok om meg.. Hvor går deres eventuelle grense for hva dere mener er usmakelig å fleipe med?