Den siste sommerhelgen anno 2024 er nå en realitet. Som alltid i forbindelse med at sommer går over i høst, liksom når våren tar over for vinteren, føler jeg på et litt sånn der ubehagelig vedmod. Jeg har generelt et ganske anstrengt forhold til dette med endelser av tidsepoker, liksom jeg har med avskjeder. Og når sinnsstemningen er litt sånn så der, er det som fåt tankene over på noe annet virkelig velkomment, – slik som f.eks en aldri så liten Ut(fordring) i Friluft. hvis oppgave denne gang er:
Når det er snakk om at noe skiller seg ut, tenker en jo først og fremst på det visuelle; Det være seg at noe står ut i forhold til omgivelsene, slik som f.eks månen lyser opp på den mørke nattehimmelen. – Eller det kan gå på det å skille seg ut i fra mengden/flokken utseendemessig på ett eller annet vis, slik som tilfellet er for den sorte anden i selskap med de brune.
Videre skiller jo Leah seg definitivt ut blant ‘pelsdottene’ mine i kraft av å være ‘eneste hunden i kurven’.
Men det å skille seg ut, behøver ikke nødvendigvis å være synlig fra utsiden. For min egen del, så er jo unektelig det ytre temmelig ‘velstriglet’, da det ikke er stort som avviker fra norm hverken i hht klær, hår, eller sminke. Men hva den personen som finnes på innsiden angår, har jeg bestandig hatt mine små særegenheter som gjør at jeg skiller meg litt ut fra mengden. I løpet av skoleårene, bestrebet jeg meg imidlertid på kvitte meg med alt av særegenheter, da det å kunne fremstå akkurat som alle de andre føltes så prekært at det like gjerne kunne stått om liv og død. Etterhvert som jeg ble voksen, begynte jeg imidlertid gradvis først å akseptere disse særegenhetene, for så å verdsette det at en faktisk har ens egen persona som det ikke går 13 av på dusinet. Det finnes jo ikke noe kjedeligere enn det ‘normale’!
Vi går raka vegen fra bregner & blomster til biene, som sammen med humlene benytter sine siste uker på på planeten til å supe pollen som om morgendagen ikke finnes. Du vil nå bli presentert sensasjonelt bildemateriale som viser hvordan den pågående insektsfylla på pollen viser seg å være urovekkende gjenkjennelig i forhold til karakteristisk adferd hva menneskefylla (meg selv derav åpenbart innkludert) angår..
Denne i overmåte tykkfalne humlen ramlet faktisk ut av ugressjafsen som vat på vei ned i søppelposen da jeg luket blomsterkassene på jobben. Jeg gikk ut i fra at den var død (bildet ble i utgangspunktet tatt for å vise hvilket under det var at jeg ikke ble stukket), men så..
I det jeg vendte blikket tilbake der den hadde falt ned, viste det seg at den snarere var døddrukken, og av en eller annen grunn i ferd med å kravle seg opp på den lille steinen her. Jeg bestemte meg så for å se an litt om den var døende, og jeg derav burde gjøre kort prosess for at den ikke skulle lide unødvendig, eller om den ville komme til hektene. Like etter tar den så til vingene, der den vekselsvis sjangler av gårde noen cm over bakken- og krasjander. M.a.o ingen vinger skadd, kun en smellfeit pollendranker som nå begav seg ut på en uforsvarlig fylleflygning.
Mens mang en menneskefyll har endt med eksemplarer av arten som henger etter beina i lyskronene, har vi her en representant for biene som utviser et tilsvarende stunt i villniset..
Også blant biegutta er ‘mooning’ en kjærkommen fylleaktivitet. HYvorvidt dette også for disse avstedkommer med skam og blodangst dagen derpå, vites imidlertid ikke.
Felles for insektfylla og menneskefylla, er at det skjenes av gårde..
Og det er kun et mirakel som kan forhindre at en til slutt ender med å ramle ned fra hhv sofaer og blomster.
Forøvrig, har vi jo alle en sånn der sosial misfit i vår midte som ikke skjønner kutymen med at man har med seg hhv medbragt drikke for vår del, eller medfødt sugerør for de pollensupende flygernes del når det inviteres til fest..
Er også du en av de mange som på ett eller annet tidspunkt, -om så bare i form av et øyeblikks innskytelse, har lurt på hvor fort det faktisk ville latt seg gjøre å løpe-, hvor tungt en eventuelt ville kunne løfte, dersom prestasjonsfremmende remedier hadde vært involvert?..
Vel.. Svaret på det spørsmålet, kan vi faktisk få allerede neste år..
Den australske mestersvømmeren James Magnussen er blant de som vil stille i ‘The Enhanced games, 2025’.
Min umiddelbare reaksjon etter å ha lest overskriften, var at det dreide seg om en spinnvill idé fra en sånn der skikkelig ‘gla’psykopat’ med hakket for mye fritid- og alt for mye penger. – Et oppkok fra en gal-manns hjerne som umulig vil kunne la seg gjennomføre innen en noenlunde forutsigbar fremtid, noe ala de russerne som i sin tid fikk ideen om et virkelighetens ‘Hunger games’. Men denne reaksjonen skulle snart vise seg å kun bli nettopp det; En umiddelbar reaksjon etter å ha lest overskriften.
For i det jeg klikket inn, skulle det ikke mange setningene til før også MIN indre psykopat gav seg til kjenne; Da dette skulle vise seg å være langt nærmere en realitet enn som så, ble nemlig også min nysgjerrighet vekket til live i hht hvor fort menneskekroppen faktisk er kapabel til å løpe/svømme/sykle, hvor langt kan det kastes, hvor høyt kan det hoppes, og hvor tungt det kan løftes..
Når sant skal sies, kunne jeg ha satt en uhørvelig stor pengesum på at de fleste, -om ikke alle, sportsinteresserte verden over, på ett eller annet tidspunkt (om enn kun i form at et øyeblikks innskytelse) har blitt slått av spørsmålet om hvor langt menneskekroppen faktisk KAN strekkes, om dette tillates gjort helt til sin yttergrense; Altså spørsmålet om hva som faktisk er menneskelig mulig å oppnå pr. d.d. jeg lever
Ikke sånn å forstå at jeg lever i en slags naivitetens rosa boble der man tror sånt som de nylig avholdte olympiske leker har kunnet forløpe fritt for prestasjonsfremmende medikamenter ‘what so ever’. Men ikke desto mindre, har det i løpet av de siste årene blitt forbannet mye vanskeligere enn det engang var å komme unna med et inntatt ‘boost’ fra kjemilab’en. Ikke bare blir testene stadig bedre, der metodene for å kunne skjule inntaket blir stadig færre stadig færre. Stadig flere nasjoner fører også en praksis der de følger opp sine topputøvere som blodhunder i form av å dukke opp med testutstyr flere ganger i måneden året rundt. Følgelig, er utøverne forpliktet til å underrette forbundet om hvor de til enhver tid befinner seg slik at de kan testes når som helst- og hvor som helst. Feiler man to ganger i hht denne opplysningsplikten, er dette å anse som en positiv dopingprøve med en ditto årelang utestengelse. Det var f.eks dette som ene og alene førte til at en av Jakob Ingebrigtsens sterkeste konkurrenter, spanske Mohammed Khatir, ikke lenger er å se på startsstreken hverken i OL, EM eller noen av Diamond league -stevnene denne sesongen.
Mannen bak the Enhanced-games, Aron D’Sourza. (foto: Courtecy of Enhanced games / The Guardian)
Så om det vitterlig ikke kan erklæres umulig å komme unna med en eller annen kjemisk ‘boost’ i de fleste idretter per i dag, er deti det miste blitt forbannet mye vanskeligere å komme unna med det. Derav følger så at idretten som sådan blir ditto mye ‘renere’. En udelt positiv, vil vel tett opptil samtlige av oss enes om. For foruten at tilskudd av prestasjonsfremmende remedier, og da fortrinnsvis anabole steroider, er direkte farlig, så ligger det også en policy om at utøverne skal konkurrere under like vilkår bak det ulempelige forbudet mot alt som kan tenkes å fremme prestasjonsevnen.
MEN.. Å sitte her å argumentere for det åpenbare, er jo for en regelrett karakterbrist å regne for mitt vedkommende. Det blir rett og slett så alt for kjedelig. Dermed er det bare å ikle seg rollen som ‘djevelens advokat’ først som sist her, og se om vi får vridd dette her stikk i strid med den allmenne- og eneste tillatte kutyme..
Først kan vi jo se på dette likhetsprinsippet som utgjør en betydelig del av grunnlaget for den rådende folkemeningen ved å spørre hvorvidt det å ‘konkurrere på like vilkår’ faktisk står og faller på fraværet av prestasjonfremmende siubstanser;
Om vi tenker oss en verden hvor jeg stiller i OL på 100m med de eksakt samme forutsetninger som årets gullmedaljør Sha’Carri Richardson (USA). Frk. Richardson og jeg ville altså klokket inn på 1000-delen likt dersom vi hadde stilt hhv barbeint- eller iført akkurat like løpsdrakter og sko. Men Sha’Carri vil dog allikevel gruse meg i en OL -finale, da den skoprodusenten hun har signert med jobber på spreng 24/7 året rundt for å utvikle sko spesielt til henne; Tilbasset og tilrettelagt for akkurat hennes føtter og løpssteg, for ikke snakke om den stadige utbedringen i hht materiale og ilagte egenskaper for at akkurat Sha’Carri skal krysse den målstreken først, slik at DERES merke blir frontet for hele forbannede verden med den gastronomiske inntjeningen som følger det å stå bak vinnerskoene i OL. Det er m.a.o en grunn til at Jakob Ingebrigtsens oppmøte på Diamond league -stevnet hvor han nylig griuset verdensrekorden på 3000m tidligere denne uken var betinget av at man klarte å få fatt i et nytt par piggsko etter at de han hadde med brått viste seg å ryke under trening. Det var nemlig ikke bare å kaste seg rundt til nærmeste sportsshappe og røske med seg et par NIKE banesko i rett størrelse. I Ingebrigtsen-sammenheng, vil piggsko si den modellen NIKE har nedlagt en tilsvarende innsats som blir gjort for de øvrige verdensenerne for at nettopp HAN skal kunne løpe så fort som mulig. Men det å få all verdens skoprodusenter og utstyrsleverandører til å stå på pinne for en, er først en realitet når en allerede har nådd toppen, i tillegg til å ha et pengesterkt og ditto mektig team/støtteapparat bak seg.
Ved siden av syklisten Lance Ar5mstrong, må nok canadieren Ben Johynson sies å ha stått for den aller største dopingskandalen da han ble fratatt OL-gullet etter å ha testet positivt på steroidet Nandrolon i 1988. Det besyndelige i anledning denne Lewis og Linford Cristie, som her krysser mållinjen som hhv nr2 og 3 gikk knallhardt ut mot dopingjuks generelt og Johnsopn spesielt i forbnindelse med at de så rykket opp til 1. og 2. plass, for så at de begge skal ende opp med å teste positivt noen år frem i tid.. (foto: Gary Hershorn / Reuters)
Nevnte Ingebrigtsens er legendarisk blant de fleste konkurrentene i så måte, hvorav ‘the up and coming’ bare blir stående og måpe. Bråk ble det vitterlig også rundt Pumas nyutvikling av sko for Karsten Warholm i forkant av Tokyo-OL forrtre år siden, hvorav det som gjorde at de fikk passere var at hans argeste konkurrent, Ray Benjamin, hadde fått utviklet sko med en tilsvarende boost av sin leverandør. – Og uten å ta noe cred i fra det episke som ble prestert i den finalen, hvor Warholm til slutt trekker det lengste strået ved å presse seg under 46 sekunder, mens Benjamin måtte nøye seg med en sølvmedalje etter å ha gruset den gamle rekorden også han.. Uansett sko, er det jo udiskutabelt utøveren som løper, så her ble det unektelig prestert i episke proposjoner. Samtidig kommer en ikke utenom den kjennsgjerning at også skoene leverte big time i dette anliggendet. Følgelig er det betydelig med hundredeler å hente i det siste på utstyrsfronten. Faktisk såpass med sekunder at jeg er tilbøyelig til å tro at den ulikhet i utgangspunkt som følger det å stille med de beste vs. de dårligste skoene ikke står nevneverdig tilbake for den ulikhet som følger det å ha ‘boostet’ treningskapasiteten i oppkjøringen med prestasjonsfremmende midler.
Videre, er det som kjent stor helsefare ved å innta dopingmidler. Samtidig, er det på langt nær så farlig som det en gang var, da utviklingen vitterlig har hatt bein å gå på også her. Eksempelvis, innebar bruk av steroider tidligere en halsbrekkende risiko for at kroppens største muskel, hjertet, også skulle ta til å vokse som følge av denne bruken i likhet med muskelaturen forøvrig. Nå har de imidlertid klart å utvikle steroidene slik at de unngår å påvirke den glatte (ikke-viljestyrte) muskelaturen. At det dermed er tilnærmet risikofritt, blir vel å tøye strikken vel langt, men non the less, altså..
Det planlegt avholdte Enhanced games, er faktisk ikke dette reinspikkede anerkiet en først ser for seg. Grunnleggeren, entrepenør Aron D’Souza, kan nemlig forsikre om at inntaket av de prestasjonsfremmende er gitt å være underlagt et nitidig tilsyn og oppfølging av det beste av de beste innen sitt felt, samt at det vil bli underrettet om den risiko som følger å innta de midler det her er snakk om. – Følgelig, er det dermed helt og fullt opp til den enkelte utøver hvorvidt de anser muligheten for å få med seg de gastronomiske premiepengene som er gitt å følge en topplassering i disse lekene som fristende nok til at de er villige til å ta den sjansen som avstedkommer bruk av steroider og tilsvarende dopingmidler. – og argumentet om en potensiell utnyttelse av fattige som med dette ble vist en mulig vei ut av elendet, elimineres ved at de utøverne som det her er snakk om for lengst har tjent mer enn nok til at dette ikke blir noe ‘issue’ i så måte.
Selv kan jeg faktisk bare ærlig innrømme at jeg, nærmest motvillig, til slutt bare måtte kaste inn håndkledet og innrømme ovenfor meg selv at jeg garantert vil være blant de antatte milliarder av mennesker som, det være seg i det skjulte- eller ei, vil følge The Enhanced games 2025 med både lys og lykte dersom det faktisk skulle bli en realitet. Bedre er jeg faktisk ikke, liksom jeg ei heller har vett nok til å holde tett om egen nedrighet.
Hvem har vel ikke på ett eller annet tidspunkt ønsket de kunne gå tilbake i tid for å ta en ‘pep-talk’ med ens tidligere jeg? – Gitt seg selv et knippe ubetalelige opplysninger i hht livets realiteter, -alt fra en selvtillitsboost til et utvidet perspektiv- til et par velrettede ‘heads up’ ang. fallgruver..
Men det finnes også de lærdommer ens tidligere selv ikke engang vært i stand til å ta til seg fra sitt langt mer erfarne- og ditto klokere selv. Enkelte ting er simpelthen kun mulig å få lært seg igjennom egen erfaring.
-> Venner, uansett hvor nære, vil forsvinne, og nye vil komme til.
-> Det by far viktigste forholdet du har i livet, er det forholdet du har til deg selv.
-> Ingen bryr seg døyten om den tid-, arbeid- og innsats du legger ned. De ser kun det ferdige resultatet.
-> Ingen sted er som hjemme.
-> Om ikke lykke kan direkte kjøpes for penger, er penger en absolutt forutsetning for å kunne bli lykkelig.
-> Hvor forbannet kort selv et rekordlangt menneskeliv faktisk er.
-> At all den tid som har gått med i påvente av noe bedre faktisk er selve livet.
-> Selv de, på papiret, mest vellykkede blant oss, føler seg fra tid til annen desillusjonert, skuffelse over drømmene som brast, og nedstemthet som følge av at det er noe som ‘mangler’.
-> Lykke er kun oppnåelig i små, temmelig sporadiske posjoner. ‘Happily ever after’ er like fjernt fra virkeligheten som troll, drager og gullender. Istedet for å strekke seg etter det uoppnåelige, er nøkkelen snarere å gå for tilfredshet. ‘
-> De tanker du er overbevist om at du er alene om å ha, går igjen hos en nærmest urovekkende høy andel av befolkningen.
Høstblomstrende syrintrær blir hakket for surrealistisk for komfort for mitt vedkommende, så paralellt med at det jobbes med å få løst gårsdagens store mysterie, tyr vi til en dose av den sedvanlige ‘boostingen’ av det banale. Og det banale som har fått seg en ‘boost’ denne gang, innkluderer både bregner og blomster i en skjønn, normal forening..
Det artige med bregner, er at en enkelt kan få de til å fremstå som om de var hinsides store.
En riktig så ‘creepy’ krabat viste seg å ha okkupert den vakre blomsten!
Har vi funnet frem til naturens bregneproduserte gangbro??
Enda en hageplante som har gjort villblomst av seg!
Livet under bregnen..
Jeg har egenhendig navngitt denne til ‘lilla hundekjeks’, men det ville vært ytterst merkelig om den ikke har et helt annet navn, sånn rent offisielt, mener jeg..
Det sies å være talløse bregnearter over det ganske land.
Kjær blomst har mange navn! For mitt vedkommende, har den bestandig hetet Maria gullsko.
En bregneoriginal som tydeligvis ynder å skille seg ut fra mengden i form av å innta en rødelig farge i stedet for den sedvanlige grønnfargen.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Leah og Knert båndet ‘big time’ fra det øyeblikket Leah satte sin fot i leiligheten.
Dette var begynnelsen på et brorskap som er så til de grader tett at det ikke gikk mange ukene før de i tråd med tidens navnesammensettingstrend fikk tilnavnet ‘Kneah’. Jeg hadde allerede gjort meg mine erfaringer på hvilke ressurser som følger bånding mellom katt og hund, -både i hht at de lærer hverandres spesialiteter styggfort, samt at de er hinsides dyktige på å inngå samarbeid der de vet akkurat hvilken arts styrker som skal settes inn hvor..
Med tanke på hvor close disse to er, har det fra første stund vært på det rene at det kun er et tidsspørsmål før de domminerer alt som er. Og ikke minst må det passes på slik at de ikke begynner å herse med jentene..
Første gang dette båndet kom til uttrykk i praksis, var da Leah brått gikk imellom i en av de sedvandlige kranglene mellom Dolly og Knert. Leah, som inntil da hadde skygget banen som snarest i det husets kjeftesmelle rettet et fres i hennes retning, går da resolutt inn forran Knert, og rett i kontra med et bestemt bjeff. Følgelig, ble hun den første til å målbinde frøken Dolly på ‘griner’n bortsett fra den ene gangen hun forsøkte seg med et fres mot Rusken, og fikk seg en kilevink i sin lodne bakende som nok sent blir glemt.
Og da er vi vel inne på kjernepunktet her; For jeg antok at det ville gå en god stund for ‘Kneah’ begynte å yppe på aller høyeste hold, og så dermed ikke det som skjedde for en ukes tid tilbake komme i det hele tatt..
I det Rusken hopper inn vinduet (fungerende kattedør sommerstid), er det første han får se Knert som breier seg utover på hans faste plass. Når så skjer, er policy’en å få kommet seg unna i hastigheter før det vanker en pote som feier den respektive synderen rett ned. Og spesielt streng er han altså med den yngre hannen, Knert..
Men istedet for å ta beina på nakken i det ‘kongen’ dumper ned på den respektive bordplassen, så blir han i stedet sittende, for så å bøye seg i Ruskens retning og frese ham langstrukkent og opsternasig rett opp i ansiktet, -for så at hodet til Leah røper at hun befant seg like under, hvorpå hun så reiste seg for å backe sin edsvorne BFF i det han altså foretok en ‘in your face’ ovenfor selveste ‘Kim Jong-pus’.
Rusken så tydeligvis heller ikke denne komme i det hele tatt, da han blir så paff at han parkerer fullstendig, -med den følge at de faktisk kom unna med det uten at den berømmelige poten så mye som streifet en eneste bakende. Han vender med tid og stunder blikket mot meg, fremdeles fullstendig satt ut, hvorav det ansiktet han får se er tilnærmet like himmelfallen som hans eget.
Om noe kan sies å kjennetegne mine fotoinnlegg, og forsåvidt blogginnlegg forøvrig, må det være dette med å presentere ting fra andre vinkler enn hvordan de normalt fremstår, samtidig som det uten unntak er sentrert rundt virkelighetens verden- og de faktiske forhold. Liksom den soppen som var tema i siste bildedropp på den ene siden er vinklet på en måte som gjør ‘smashede’ utgaver severdig ved å vinkle de på et vis som presenterer de på en litt annen måte enn en vanligvis ser de, eller når dagsaktuelle tema angripes fra en annen synsvinkel enn den som fremgår ellers.
Men denne gang, står vi ovenfor et innlegg som bryter helt med denne røde tråden; Du skal nemlig få presentert noe så til de grader sært at jeg ikke ville trodd det var mulig om jeg ikke hadde sett det med egne øyne..
For i det jeg fyker nedover gaten i retning jobben en gang i forrige uke, tror jeg vitterlig ikke først det jeg ser; Det er nemlig en syrin som er i ferd med å springe ut, -altså hva som er hjemmehørende rundt 17 mai-tider på det ville syrintreet hvorav jeg pleier å plukke med meg en bukett av de velduftende blomstene under sesongen. – I det vi var godt og vel halvveis ut i august!
Jeg parkerer fullstendig, men får nå i det minste samlet meg såpass innen rimelig tid at jeg får kommet meg på jobb tidsnokn til å få skiftet og satt opp håret uten å stresse så alt for mye. Det var ytterst merkelig, men dog kun en syrin, hvilket greit kunne arkiveres som en aldri så liten biologisk ‘error’.
MEN..
På torsdag, da jeg raste nedover samme gate i samme ærend, var det brått DETTE synet som møtte meg;
En forbannet opplomstring av syriner! – Samt at den første nå var sprunget ut i full blomst.
Og nå stanser all fremdrift for mitt vedkommende, hvorav jeg ikke aner hvor lenge jeg bare blir stående å kope som følge av dette surrealistiske scenarioet som befinner seg rett forran øynene mine.
Når jeg så til slutt vender tilbake til noenlunde sans og samling, er den første innskytelsen å lukte på den som er utsprunget, da jeg har store problemer med å tro at det jeg nå står ovenfor faktisk er reelt. Etter alt å dømme, må jeg ha sett fullstendig vill ut der jeg sto, med et sett øyne som må antas å ha inntatt en gastronomisk størrelse, kombinert med et hakeslipp av episke proposjoner, i det jeg griper tak i greinen, og fører den malplasserte blomstringen opp til nesen..
..- I det også duften utvilsomt var den av syrinblomst, sto jeg kun igjen med alternativet at jeg i skrivende stund fremdeles befinner meg i en drøm (i og med at jeg har bildene av galskapen) der jeg brått kommer over noe så surrealistisk som en begynnende syrinblomstring i slutten av august. Om så ikke er tilfelle, er det faktisk en realitet jeg ikke forstår hvordan i det hele tatt kan være mulig..
En ting er at slikt som en og annen hestehov kan bomme på sesongen under en usedvanlig varm vinter, o.l. Men en så totalt off-season syrinblomstring under et helt normalt temperert år, er utenfor min fatteevne..
Den stadig økende barnekriminaliteten, og da primært i Oslo, preger, som seg hør og bør, både presseoverskrifter og politikerdebatter. Et fokus som ville vært både vel og bra dersom vi faktisk kom oss videre og fikk gjort noe istedet for å bli sittende på stedet hvil og diskutere de samme forbannede forslagene som har blitt diskutert siden problemet oppsto;
Mens den ene siden mener det å forbryte seg burde få ubehagelige konsekvenser i form av straff, vil den andre siden snarere gå for å premiere faenskapen med fritidsklubber, kos og skoler som nærmest utelukkende driftes i tråd med de islamske skikker..
Fra mitt ståsted, er det fullstendig ubegripelig hvordan brorparten av våre politiske partier er rammet av en tilnærmet unison berøringsvegring i hht den negative samfunnsutviklingen som formelig har eksplodert den siste tiden. Nærmest daglig dukker en ny vold/drap- og/eller ransepisode utført av innvandrerungdom tilhørende en av det stadig økende antall gjenger i hovedstaden. Det mobbes, terroriseres, ranes og drepes over en lav sko, men like forbannet stikker våre folkevalgte hodet så langt ned i sanden det er mulig å komme i hht at dette utysket nærmest utelukkende består av barn/ungdom av frremmedkulturelt opphav. – Altså innvandrerungdom.
Og pressen følger opp i samme stil i form av overskrifter som ‘Stovnergutten’ som stakk ned- og drepte X’, ‘Drammensguttene som ranet sine jevnaldrende’, osv, osv uten å nevne deres iranske, somaliske, pakistanske, osv kulturelle tilhørighet med et ord før de er pokka nødt til det. Hvilket så langt jeg evner å se ikke kan være annet enn et forsøk på å kamuflere det faktum at de kun er nordmenn på pved å papiret ved å forsøke å manipulere frem et bilde av de som nordmenn i begrepets fulle betydning.
Her skal det presiseres at dette så langt i fra bare er noe jeg ‘tror’. Jeg har vitterlig opplevd den pågående islamiseringen som tilrettelegger for den utviklingen vi nå opplever ‘first hand’.
Det har seg nemlig så at rett før jeg begynte i min nåværernde restaurantjobb, ble jeg ansatt av firmaet som (bla.a) drev kantinen på Stovner v.g.s. En smule skeptisk kan en vel trygt si jeg var da tilbudet om en jobb i nettopp denne kantinen kom min vei, men siden det fulgte en dose ansvar med denne stillingen, det ble utlovet lønn etter forholdene, for å si det sånn, og ikke minst at jeg trengte en jobb pronto, så følte jeg vel igrunnen ikke at jeg hadde særlig valg i så måte.
Så en pisskald januardag, setter jeg meg altså på toget i retning den massive innvandrerkommunen Stovner. Den gang, hadde imidlertid ikke galskapen nådd lenger enn at det stort sett gikk på narkotikakriminalitet, biltyverier, og såkalte ‘sjokkbrekk’ (innbrudd ved at en rett og slett tar seg inn ved å kjøre inn med et kraftig kjøretøy) i tillegg til en og annen slosskamp mellom to edsvorne fiender. Ergo er det jeg, mitt naive fjols, forestiller meg å skulle avstedkomme med det støretter behov.ste ubehaget, det jevnlige bevæpnede politioppmøtet i følge med hunder med ditto rassiaer i bager og skap. Det var ikke engang i mine tanker, der jeg ‘toget’ i vei mot min første dag i ny jobb at jeg var i ferd med å få en ‘reality-check’ av dimensjoner i fleisen. – En reality som skremte meg hinsides hva en purk med noia og elendig til ikke-eksisterende våpentrening noensinne vil kunne gjøre; Nemlig virkeligheten i hht hvor kongeriket Norge var på vei..
(foto: NT)
Det første jeg fikk vite, var at her var den urnorske lunsjbaguetten med ost og skinke ikke-eksisterende. Dvs.. Ost, var det da nok av. Skinken, derimot, var et så fjernt produkt at det syntes å tilhøre en helt annen verden. Vi hadde også til oppgave å koke sammen et par varmretter som skulle være serveringsklare til lunsj. Ei heller her var det ingredienser som i det hele tatt kunne ha vært i nærheten av en svinekotelett å spore, for å si det sånn. Men dette var så langt i fra det mest graverende, for virkelig sjokkerende ble det først når bønnetiden ble ringt inn, hvorpå hele området ble nærmest støvsugd i det de frekke, kvinnefientlige, voldskriminelle in the making inntok de respektive rom for å legge seg nesegrus i retning Mekka for å lovprise sin gud.
Dernest fosset de ut igjen, hvorpå den alltidsnærværende bevæpnede garde atter igjen var å se spredt utover, der de respektive ‘nye nordmenn’ ble konfrontert med alt fra bråk om søstres hijab/niqab, storslått salgsvirksomhet av hhv piller (av ymse slag), GHB, og MDMA, i tillegg til en og annen uskyldig fjott som kun befattet segt med hasj/mariuana eller tilbud om bistand der det var mistanke om at forholdene hjemme hos den respektive ungen var under enhver kritikk..
Kort oppsummert, befant jeg meg midt i tjukkeste ‘shatia-land’, i ordets fulle betydning, der det eneste som tilsa at jeg teknisk sett ikke hadde forlatt moderlandet var snøen og den bitende kalde vinden. – Og Stovner v.g.s er tross alt en offentlig norsk skole. Bare det at en offentlig norsk skole har totaleliminert muligheten for å få seg en baguett med ost og skinke i kantinen, er jo hårreisende nok, for ikke snakke om at hele forbannede institusjonen var 100% islamifisert.
Til alt hell, må det vel være lov å si skulle det snart vise seg at dette firmaet var totalt vandrevet, med den følge at arbeidsforholdet ble av ditto kort varighet. Men det var mer enn lenge nok til at jeg for all ettertid har reagert sterkt for hver nyinnføring av islamske elementer i den norske offentligheten. Likeså varte ansettelsesforholdet mer enn lenge nok til at jeg ble helt på det rene med hvordean det rett og slett tilrettelegges for den kriminaliteten som formelig har eksplodert den siste tiden. Så lenge et så alt for stort antall av de som kommer drar med seg dritten fra hjemlandet inn i vårt samfunn, er vi enten nødt til å sette kroken på døren, eller å bli sittende på gjerdet å se på at samfunnet vårt herpes i hurtig eskallerende hastighet.
Pelspøblen min er temmelig små i størrelse, men betydningen de har i livet mitt er større enn noe annet.
Forøvrig, er jo det å starte dagen med en velsmakende dose koffein blant disse små tingene som muliggjør noe slikt som hverdagsglede.
Men det er nå ikke bare i ens egen lille verden at det er de små tingene som teller. De er faktisk en betingelse for selve livet på denne planeten! Uten de livsformer vi ser på som ubetydelige i hverdagen, vil faktisk hele ‘driten’ klappe sammen som et korthus, og da snakker vi virkelig stor betydning!
Med sine godt og vel 10 måneders fartstid på planeten, er ikke ‘lille Leah’ noen ‘baby’ lenger, men en valp på fullt firsprang inn i puberteten!
Gudsjelov meldte jeg oss i sin tid inn i alt som er av Kennelklubber og nasjonale hundeforeninger, slik at det til stadighet renner inn e-mails om hva en kan vente seg- og hvordan håndtere de ulike stadier i hunders oppvekst. Eksempelvis, førte denne infostrømmen til at en plutselig påbegynt ‘jokking’ på de største bamsene hennes kun avstedkom med et par timers ‘noja’ for at jeg hadde feilet grovt ett eller annet sted i valpeoppdragelsen før det lå en mail i innboksen hvor nettopp dette her ble bragt på bane..
En periode med større eller mindre grad av ‘tenåringstrass’ står for døren, mens lekenheten vil forbli tilnærmet uendret i årevis. Dessuten er det jo en god del av verden som fremdeles er uoppdaget, -slik som f.eks at løvetannfrø er noe skikkelig herk å få spyttet ut igjen når en først har tatt en sådan ‘ball’ i munnen. I denne lærdommen, ligger også at slike grå ‘hårballer’ ikke kan bringes tilbake til ‘mutter’n som erstatning for de tennisballene hun kaster, for så å få hentet og levert..
Stadig oftere går Leahs pinneinteresse ‘overboard’, i form av at det ikke lenger er snakk om pinner hun forsøker å dra med seg, men små trær.
Den som gir seg er en dritt!!
Sporleken ‘Finn rarten’ har gradvis måttet økes i vanskelighetsgrad for at det skal være en utfordring for henne å finne godbitene som kastes utover. Hva som begynte med å kaste de utover kjøkkengulvet, har nå nådd et nivå der f.eks nattemørke eller høyt gress, slik som på bildet må til for at hun skal måtte jobbe litt for dem.
Hva som forklarer Leahs iver etter å kaste seg ut i alt av bekker og vann i styrtregn og sur vind, mens det å bli tatt i dusjen for å kjøles ned på de varme sommerdagene avstedkom med ‘bloody murder, ring dyrebeskyttelsen!’ -stemning inntil ‘vanningen’ var overstått, og velværet kraftig forbedret, er beyond me.
Etter tur- og utelek, er det dags for sofakos med ‘innepinne’ (les; gnagepinne). Det eneste som overgår Leahs elsk for pinner, er mamma og ‘puse-broder’n Knert.
