Med årets første vårblomster, bestående av både hestehov og vårklokker, vel dokumentert, tar vi rett og slett kameraet med på en aldri så liten svipptur ut i vannet igjen..
Når himmelen setter farge på vannet..
Her har vi imidlertid kommet til solnedgangen, hvilket også gir sitt gjenskinn i vannet.
..- Og da er det ikke lange tiden det tar før de mørke skygger legger seg over motivet, -kun den faste runden med hunden, for å være presis.
Kløver-to!
Det sies jo at det er ‘stille vann som har dypest grunn’, men det er vitterlig ikke min erfaring..
Med 1. april vel overstått, og min løgnaktige fortelling om å avgi vitnemål i Ingebrigtsen-saken avslørt, er det atter igjen de brutale sannheter- og de spørsmål ingen tør stille som står på agendaen.
Ikke desto mindre blir vi på sett og vis værende i den pågående straffesaken mot den velkjente trenerfaren, Gjert Ingebrigtsen. Dette er nemlig en av de pågående sakene som har fått meg til å undres over hvorvidt denne såkalte ‘vær varsom’ -plakaten som setter begrensninger for pressen i hht slikt som identifisering av involverte i straffesaker er dette ensidige godet det blir fremstilt som..
Som så mange andre over det ganske land, følger også jeg den påbegynte rettssaken der topptreneren Gjert ingebrigtsen står tiltalt for mishandling av to av sine barn; Verdens ledende distanseløper, Jakob Ingebrigtsen og hans seks år yngre søster. Nå skal det imidlertid ikke dreie seg om denne saken som sådan, men den er dog høyst relevant i forhold til denne ‘vær varsom -plakaten’ som begrenser pressens frihet til å identifisere personer i ulike sammenhenger.
I utgangspunktet er det jo unektelig et gode at lovverket har satt en stopper for at folk får navn og bilde smurt utover landets overskrifter. Dette er jo også i tråd med grunnlovens bestemmelser i hht ang. privatlivets fred, for ikke snakke om at det å bli knyttet til et uheldig anliggende, faktisk kan ødelegge liv. Et uheldig stigma har beviselig en serdeles begrensende effekt på slikt som f.eks karriæremuligheter, partnerskap, osv, da folk vegrer seg å assosieres med de som har en forbindelse til ting vi, som samfunn, tar avstand fra. Og ellers er det jo slettes ikke alle som takler den gjenkjennelsen som følger heller. Det er m.a.o unektelig et behov for å ha visse rammer for pressen å forholde seg til, både i hht personvernet og for å begrense utkommet av ‘fake news’.
MEN.. – For er det noe livet har lært meg, så er det at intet i denne verden kommer uten et ‘men’. Når intet ‘men’ blir bragt på bane, er det m.a.o ikke grunnet i at det respektive anliggendet ikke kan sees fra noen annen vinkel enn den ene, men stort sett fordi den ene av sidene på ett eller annet vis har fått meningsmonopol- og/eller det har oppstått et slags tabu mot å bringe anliggendes bakside på banen.
Og jeg kommer bare ikke utenom at også den metaforiske medaljen knyttet til denne ‘vær varsom-plakaten’ har en bakside som bør bringes på bane.
Innledningsvis, henviste jeg altså til den mye omtalte straffesaken mot Gjert Ingebrigtsen, som nå altså står tiltalt for mishandling i nære relasjoner ovenfor to av sine barn; Den doble olympiske mester, doble verdensmester, og et utall ganger europamester, Jakob Asserson Ingebrigtsen og hans søster, Ing.., *ehh..* Det var det navnet vi brått ikke lenger har lov til å nevne, det ja, for slik ståa er nå, er både presse og publikum pålagt å late som om hennes identitet er oss fullstendig ukjent. Helst skulle vi latt som om hennes ringe eksistens var oss fullstendig fremmed før den kom for en dag i denne saken.
Fra mitt ståsted, blir dette serdeles vanskelig etter x-antall sesonger med ‘Team Ingebrigtsen’, i tillegg til at hun heller ikke har løpt ‘undercover’ på de nasjonale stevnene hun har deltatt i. Begrunnelsen som blir gitt for å anonymisere henne nå, -eller ivertfall å late som om en gjør så, er at hun var mindreårig da de respektive forholdene fant sted, samt at det poengteres at hun kun er 18 år.
Om hennes identitet ikke var viden kjent fra før, for ikke snakke om at navnet oppgis med en gang en klikker inn på the Guardian, BBC, og det som ellers måtte være av utenlandsk media hvis språk en snakker, og de involverte ikke var kjent fra før, er den mindreårig-greia forståelig nok. Men dette er ikke bare en landskjent familie. Og om så en forutsetter at In.. *faen!* søsteren var ærlig da hun i retten fortalte at hun aldri ønsket å delta i serien, så nyter hun vitterlig den fordelen av familiens kjendisstatus i hht at politiet faktisk har etterforsket en type anliggende som for mannen i gata går rett i bunken for ‘henlagt pga bevisets stilling’.
Poenget mitt med å dra frem dette her, er rett og slett at de bånd pressen legger på seg bør kunne begrunnes med reelle argument. Når det istedet blir et sånt fesjå som ikke tjener annen hensikt enn å sette seg selv i et politisk korrekt lys, er det som å feie min respekt for dette her rakt utfor sidelinjen.
Men da jeg virkelig fikk fnatt i anledning denne ‘vær varsom’ -greia, var da de ulike mediene hadde innkludert en hel forbannet redegjørelse over hvorfor de valgte å omtale Marius Borg Høiby ved navn! I Se og hør sitt tilfelle, gikk det langt ut i det absurde, da de på den ene siden kunne skilte med å ha fått kloa i det ene video-opptaket etter det andre som rett og slett ikke kan ha vært gjennomførbart uten at det er bedrevet en omfattende hacker-virksomhet, mens de på den andre hadde vedlagt en omfattende forklaring på hvorfor de valgte å omtale saken. Da snakker vi virkelig skinnhellighet og dobbelmoral, spør du meg! Å identifisere Høiby i forbindelse med hans vold- og voldtekts-spree er en ‘no-brainer’, mens det å tilrane seg data ved hjelp av hacking ikke er greit by a long shot.
I det hele tatt, har det den siste tiden dratt seg på med tilfeller der de ulike presseorgan legger ved forklaringer som begrunner omtale i en slik grad at det for lengst har gått over i det urovekkende. Dette fordi det drar oss i retning av regelrett sensur.
Vi, som et demokrati er faktisk avhengig av å ha en fri presse. Som alt annet, har selvsagt også dette godet sine baksider, men de er vi faktisk nødt til å ta, da prisen vi må betale for en innstramming av pressefriheten er langt høyere, så langt jeg evner å se.
Det er anslått at 2-3% av befolkningen skal være rammet av en personlighetsforstyrrelse; Altså borderline personlighetsforstyrrelse, narsissisme, psykopati og/eller sosiopati. Av disse igjen, -som alle er graverende, står psykopati og sosiopati frem som de aller verste av de verste i hht å ligge til grunn for de farligste, de sleipeste og de ondeste av menneskesinn.
Psykopati og sosiopati blir jo gjerne brukt om hverandre, hvilket er fullt forståelig. Psykopater og sosiopater innehar mye av den samme galskapen, hvorav begge assosieres hovedsakelig med minimalt til ingen empati. Men ikke desto mindre, dreier det seg om to forskjellige personlighetsforstyrrelser- med et ditto ulikt adferdsmønster, -eller kjennetegn, om du vil.
Samtidig er det altså kynismen som råder hos begge, da det ved begge tilstander er minimal til ikke-eksisterende funksjon i hjernens empatisenter. Begge er m.a.o fundament for hensynsløs adferd. Men hvilken av de to er den aller verste av de verste??
PSYKOPATEN:
Typisk for psykopaten, er at han/hun opptrer rolig, behersket og med en overfladisk sjarm utad. Psykopaten er slu og manipulerende, og borderline fullstendig fryktløs. Psykopaten mangler ikke bare evnen til å føle empati, og derav vært likeglad i hht andres ve og vel. De er også sadister, i betydningen at de nyter å fremskaffe lidelse hos andre, det være seg både folk og dyr.
Følgelig blir psykopaten gjerne assosiert med de verste av voldskriminelle rabiater. Og selv om det for såvidt er tilfelle at de fleste voldelige rabiater vi finner i høysikkerhetsfengslene rundt om scorer skyhøyt på det psykopatiske spekteret, er det ikke dermed så at de fleste psykopater flyr rundt og dreper og lemlester folk. Den typiske psykopaten er nemlig ganske så intelligent. -M.a.o mer enn smart nok til å vite hvordan de må fremstå for å komme seg opp og frem, godt hjulpet av at de allerede fra tidlige barneår startet å trene seg opp på kunsten å fake empati og normalitet.
Psykopati er nemlig enten medfødt- eller de respektive trekk ligger latent i en fra fødselen av. Og siden de som barn enda ikke har knekket koden i hht å skjule sine mørke sider, er det gjerne i BARNDOMMEN de tydeligste tegn på personlighetsforstyrrelsen kommer for en dag. Derfor har jeg aldri kunnet forstå den berøringsvegringen som råder i dette anliggendet. Ingen kan nemlig gis diagnosen paykopat før de har nådd voksen alder, og hjernen er ferdig utviklet. – Og selv om de forsåvidt har et poeng i at det ville vært galt å klassifisere et barn for ‘evil beyond repair’, så må det da i det minste kunne gå an å anerkjenne at noe er fundamentalt galt med en unge som nyter å plage dyr og mindre/svakere barn på de mest bestialske, forsettelige vis, ikke viser frykt, og opptrer fullstendig uberørt av all verdens straffereaksjoner! For om en hadde hatt ‘baller’ nok til å kalle en spade for en spade FØR hjernen er ferdig utviklet, ville det faktisk vært en mulighet for å forme de i riktig retning. Når en sådan erkjennelse først kan gjøres når de er voksne, er jo det toget forlatt stasjonen, for å si det sånn, hvorav vedkommende er ‘fucked’..
SOSIOPATEN:
I motsetning til psykopaten, som typisk opptrer med en stoisk ro selv i de mest pressede situasjoner, er imidlertid sosiopaten hissig og fientlig når h*n blir konfrontert. Ei heller er de like gode til å skjule sine mørke sider som det psykopaten er. Der psykopaten typisk fremstår med en regelrett urovekkende ro grunnet sitt grandiose selvbilde kombinert med en nærmest ikke-eksisterende evne til å kjenne frykt, er sosiopaten kaotisk og dramatisk med et fullstendig ustabilt lynne. Psykopaten føler riktignok ikke på frykt, men bestreber seg allikevel på ikke å bli tatt for sine kriminelle handlinger o.l. Sosiopaten, derimot, later imidlertid til å gi flatt faen, og bare dundrer på. Kort oppsummert, kan en vel si at sosiopatens avvik er mye tydeligere for allmuen å se, da disse i mindre grad bryr seg med hvordan de oppfattes.
Forøvrig kan nevnes at psykopaten typisk har andre personlighetsforstyrrelser sammen med psykopatien, har sosiopaten typisk andre mentale diagnoser i tillegg til sosiopatien.
Som nevnt, er psykopatien enten medfødt, eller ligger latent i en fra fødselen av. Sosiopatien, er derimot noe en pådrar seg grunnet omstendighetene. Og ‘omstendighetene’ i denne sammenhengen, vil si mishandling og/eller vanskjødsel i barndommen.
At den ikke er medfødt, innebærer også en større sannsynlighet for at den skal kunne behandles. Lett er det riktignok ikke, men de fleste eksperter på feltet anser det i det minste for mulig.
Så hvilken av de to er den aller verste??
Begge personlighetsforstyrrelser innehar egenskaper som gjør at en vitterlig bør unngå disse menneskene for enhver pris. Men ifølge ekspertisen, er det psykopaten som tar denne høyst vanærede prisen av å være den aller verste av personlighetsforstyrrelser. Dette er først og fremst grunnet i deres manipulative egenskaper kombinert med den nevnte nytelsen de har av å påføre andre lidelse. Der sosiopaten liksom ‘bare’ gir faen, går psykopaten aktivt inn for å torturere sine ofre i størst mulig grad for egen nytelse/fornøyelses skyld. Selv vil jeg nå ikke si det er stort bedre med en ustabil rabiat, så noen sikker konklusjon, vil jeg vel allikevel ikke si at vi har i dette anliggendet..
Av det jeg kan huske, har jeg ikke møtt Gjert Ingebrigtsen i mitt liv, og derav heller ikke kommet på kant med ham.
Samtidig skal det sies at historien var en mix av reelle opplevelser, da jeg ER kvalifisert treningsleder, dog kun med A-kurs, jeg HAR vært trener for mellom/langdistanse G14-16 i Fredrikstad idrettsforening en gang i tiden (før jeg måtte flytte pga jobben), og sist, men så avgjort ikke minst, er den angivelige irettesettelsen av den iltre trener-pappa’en tatt fra det virkelige liv. – Det hele fant imidlertid sted på en sydenferie hvor det rundt 20 år gamle ‘selv’ med utseendet til en 16-17 åring, fikk nok av den konstante kjeftingen, klagingen og negativiteten fra et reisefølge bestående av godt voksne mennesker.
Et artig minne, men har altså niks, nada og ingen verdens ting å gjøre med Gjert Ingebrigtsen.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Det er sider ved Leah som overhodet ikke henger på greip, og blant disse har vi vann op den ene siden, og dette md renhold og personlig hygiene på den andre..
Leah HATER nemlig å bli skyllet/vasket i rent, temperert vann dusjen inne, men med en gang vi er ute, kaster hun seg ukritisk ut i ethvert vann i all slags vær dersom sjansen skulle by seg. – Og sjanse i dette tilfellet, er kun en brøkdel av et sekunds uoppmerksomhet nok for at den neste lyden en hører er et plask.
Men det stopper ikke der! For denne badeiveren øker proposjonalt med hvor kort tid det er siden siste ‘grooming’. Det er som om vi skulle dusjet etter en hard treningsøkt e.l for så å ikle oss de svette klærne og gå ut å rulle rundt på et sølete jorde!
Generelt opplever jeg at det råder en riktig så god forståelse mellom to- og firbeinte her i ‘casa Henriksen’, men innimellom har vi altså de sidene ved den enkelte som syntes fullstendig absurde.
Herregud, dette så jeg virkelig ikke komme! Jeg er blitt innkalt som vitne av aktoratet i den mye omtalte straffesaken mot den kjente friidrettstreneren, Gjert Ingebrigtsen!!
Årsaken er at jeg var vitne til et temperamentsutbrudd fra den doble verdensmester- og olympiske mester, Jakob Ingebrigtsen på et trenerkurs/seminar på slutten av 90 -tallet, da jeg hadde takket ‘ja’ til en trenerjobb for mellomdistanse gutter 14 i Fredrikstad idrettsforening, mens Gjert så smått hadde begynt å trene den eldste av løperbrødrene, Henrik, sammen med eldstemann i søskenflokken, Kristoffer Ingebrigtsen.
Jeg ville ha løyet grovt om jeg så mye som hadde antydet noe annet enn at jeg er mer ‘shaky’ enn jeg kan huske å ha vært i mitt liv her jeg sitter. Videre er følelsen av å ha blitt kastet inn i en fullstendig surrealistisk virkelighet temmelig remtredende, da jeg faktisk ikke har vært klar over at den her fyren som blåste seg opp på det kurset var identisk med den kjente treneren. Samtidig satt koblingen i hjernen med en gang vedkommende på telefonen fortalte grunnlaget for at de altså ønsket min vitneforklaring. For om jeg ikke hadde fått med meg at den respektive rabiaten var identisk med pappa Ingebrigtsen, husker jeg vitterlig adferden hans som om det var i går..
De kursene det her er snakk om, er rett og slett det som gir en en offentlig godkjent treningslederutdannelse her i landet. Først har man et A-kurs, hvis bestått eksamen etter endt kurs innebærer at en kan titluere seg trener på grunnivå. Dette fullførte jeg på videregående, så da denne trenerjobben ble fremlagt, ble B-kurset, hvilke peiler seg inn på de spesifikke idretter, i sin helhet betalt av klubben.
Den Gjert Ingebrigtsen jeg husker, var en mørkhåret fyr som så ganske annerledes ut enn dagens utgave. (foto: Lise Åserud / NTB)
På dette kurset, som ble avholdt i NFIFs hovedkontor, hadde deltakere fra hele landet. Jeg er jo heldig i slike settinger da jeg ikke har noe problem med å snakke med fremmede, og satte dermed i gang med å stifte nye bekjentskaper fra første samling. Men det var én sånn der brautende fyr jeg rett og slett ikke gadd å befatte meg med, hvilket altså har vist seg å være Gjert Ingebrigtsen. Nå kan en jo imidlertid ikke like alle, så en sameksistens gikk jo dermed helt greit, -inntil den tredje eller fjerde kurshelgen. Da hadde vi nemlig ikke før fått satt oss ned før Ingebrigtsen tok til å hisse seg opp over overnattingsopplegget som var arrangert for ham. De som kom langveis fra, skulle i utgangspunktet innlosjeres på et sånn typ bed & breakfast -greie. Men i forkant av denne helgen, hadde de hatt en vannlekasje eller ett eller annet i den duren, slik at de istedet fikk booket hotellrom på Grang. Selv var jeg jo dritmisunnerlig, for her snakker vi jo hotell med stor H, men den godeste herr Ingebrigtsen så altså annerledes på det, og tok til å brøle til arrangørene at dette var faen ikke hva han hadde signet opp for!! Han legger så ut om hvor uegnet løsningen var når han hadde med både kone og x-antall unger. Merkelapper og fornærmelser som idioter, vestkantfitter, og i det hele tatt satt løst. – Inntil det på en måte føles som om jeg går litt sånn ut av meg selv, for så å bli hjelpeløst vitne til at nebbet åpner seg for å slippe ut hva som trygt må kunne sies å være en tirade..
Da jeg til slutt hadde sagt mitt, og jeg kommer til meg selv igjen, er det helt tyst i rommet. Det er som om scenen har frosset fast i tiden, der det eneste tegn til liv var lettelse og anerkjennelse i blikkene til de to kursarrangørene, for så at den første begynte å klappe..
Applausen sprer seg så utover, arrangørene takket, og folk liksom strømmet på for å uttrykke hvor sinnsykt det var å se lille meg sette på plass dette mannfolket. – Et mannfolk som vitterlig ikke delte denne oppfatningen, da han visstnok skal ha vest at jeg var en jævla drittunge som skulle hatt juling.
Det blir i det hele tatt skikkelig ståhei rundt dette her, og de mannlige kursdeltakerne følger meg rundt resten av tiden som en flokk body-guards. Allikevel hadde jeg jo aldri kunnet forestille meg at det fremdeles var folk som husket denne bruduljen! Men her er vi altså.. Jeg skal riktignok ikke møte fysisk i retten, da jeg er er et såkalt telefonvitne. Men allikevel, altså..
