En ting er nã at rosene ifølge naturens eget skaperverk er rosa men når det på topped av det hele har åpenbart seg et regnbuebanner som sprekker seg over hele himmelhvelvingen på daglig basis fra 1.juni til d.d, så tilsier jo dette at han der oppe slettes ikke er den homofobe guden det ryktes om. Jeg vil vel heller si denne monsterflaggingen peker klart I retning av at det snarere er ‘anything but’..
Jeg mener.. Det skriker jo ikke akkurat homofobi av dette her!..
Og det er rart med slike åpenbaringer.. For så smart den har inntruffet, renner det på med diverse røde flagg som vitterlig burde ha fått det til å klinge ei bjelle I så måte..
I dette tilfeller, var hovedflagget, om en kan si det på den måten, relatert til dette med at den godeste gude-bassen unektelig går uforholdsmessig langt i hht dette å skafte seg en unge uten at noe hetroseksuelt samkvem er involvert.
Jeg mener.. Den allmektige går jo så til de grader langt at han børster støvet av den ukjønnede formeringen som rådet hos de aller første livsformer som det I følge min tidsberegning er flerfoldige milliarder år siden ble erklært utdatert. – Men for ‘han der oppe’, skal vi vel strengt tatt ikke lenger tilbake enn til forrige uke en gang
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Hvor pokker er barnevernet i hht barns krav på beskyttelse mot slike makkverk!?? ‘
Altså.. Har du sett noe så jævlig som dette makkverket som har stått standfast midt i skolegården på en av byens ungdomsskoler i gud vet hvor mange år!??
Siden dette er en del av byen jeg ikke frekventerer daglig, så skvetter jeg til over hvor usigelig smakløs- og ikke minst beyond creepy den faktisk er i det den trer inn i synsfeltet hver bidige gang jeg passerer den. Her skal det også presiseres at hvor heslig den enn fremstår på dette bildet, er det, tro det eller ei, kun for peanuts å regne i forhold til dens fulle og hele heslighet. Her ser du jo bare den øverste delen, og det ‘krympet’ ned til den respektive bildestørrelsen. I realiteten dreier det seg imidlertid om noe sånt som anslagsvis 2½ m av kunstnerisk gørr..
Så galt er det at selv om denne figuren hadde vært så vellaget og smakfull den kunne få blitt, skal det etter alle solemerker forestille en eller annen barne-TV -figur som jeg ikke kan fatte og begripe hvordan noen har ansett en skole bestående av 13-16 åringer for den ideelle lokaliteten. Men samtidig kan en vel takke faen for at den ikke ble plassert på en barneskole eller barnehage der figuren som sådan i utgangspunktet var hjemmehørende, for der den står nå, er iallefall de respektive ungene såpass store at de har en fair sjanse til å komme seg igjennom sine tre år i faenskapets nærvær. Jeg mener.. Yngre barn ville jo ikke hatt en snøballs sjanse i helvete til å komme seg igjennom flerfoldige år der de ble utsatt for en slik styggdom på daglig basis uten å pådra seg alvorlige traumeskader som etter alt å dømme ville preget de livet ut!
At en person som påberoper seg monopol på sannhet ved å karakterisere sine meningsmotstandere for ‘dumme’ ikke bare besitter en redaktørstilling, men politisk redaktør, på toppen av det hele, skulle strengt tatt ikke latt seg gjøre i en nasjon som er bygget på demokrati og ytringsfrihet.
Men like forbannet er dette en realitet. I en lederartikkel som er så pinlig barnslig formulert at den er fysisk smertefull å lese, går Nettavisens Erik Stephansen ‘all in’ i hht få påsatt Svein ‘Charter-Svein’ Østvik merkelappen ‘dum’ fordi han står på motsatt side i COVID-19 -anliggende..
Svein Østvik fikk selskap av sønnen Liam på scenen da han fikk sitt etterlengtede come-back. (foto: Foto Fredrik Friele, Silje Holtan Enghaug og Ingvild Gjerdsjø / TV2)
De av dere som ev. ikke har fått med dere den respektive artikkelen kan lese den ved å klikke
Da c19 -relaterte anliggende fremdeles er et temmelig betent emneområde, i kraft av at det fremdeles er mye som henger igjen av både forvirring og forblinding i hht den uenighet som bygget på en ren faktafornektelse- og den uenighet som er basert på de faktiske forhold, er det nødvendig å få kartlagt hva den uenigheten Svein Østvik representerte faktisk innebar for at enhver skal kunne være på det rene med hvilken urett Østvik faktisk ble utsatt for. Her ligger det nemlig et graverende angrep på ytringsfriheten som vitterlig bør tas på alvor, uansett hvilken formening en måtte ha i saken som sådan.
For det å f.eks uttrykke uenighet i hvorvidt koronapandemien var en realitet er noe helt annet enn det å være uenig i hvordan det hele ble håndtert. Argumentasjon basert på en benektelse av virusets eksistens, er synonymt med å motsette seg ufravikelige fakta, hvilket det selvsagt må tillates å slå ned på. Men Svein Østvik har aldri gitt uttrykk for annet enn at han var- og er helt på det rene med at verden var rammet av det smittsomme viruset COVID-19, liksom at dette kunne få fatale følger for de som befant seg i de ulike risikogruppene i så måte. Kort oppsummert, har Østvik m.a.o aldri benektet de faktiske forhold knyttet til dette virusutbruddet. Det han uttrykte uenighet i, var utelukkende den politikken som ble ført i forhold til det inntrufne ut i fra de faktiske forhold.
M.a.o delte han mitt syn i det respektive anliggende, som kort oppsummert gikk ut på at en dødlighet på 2% (av de totale antall registrerte smittetilfeller) var for lav til at de graverende restriksjonene vi ble pålagt kunne forsvares. Det hele ble rett og slett vurdert slik at de helsemessige skader (psykiske- så vel som fysiske) som ville avstedkomme disse tiltakene ble antatt å overgå de følger som det ville få å avstå fra å innføre de respektive tiltakene. Denne meningsgruppen er m.a.o basert på de oppgitte data- og faktaopplysninger i samme grad som de som støttet opp under tiltakene, da uenigheten utelukkende går på hvilken side en lander etter å ha vurdert den risiko for alvorlig sykdom og død som avstedkommer de oppgitte data opp i mot de følger som ville avstedkomme de strenge restriksjonene.
Videre har vi den uenigheten som var relatert til dette med å la seg vaksinere.. Hva de av oss som avsto fra å la seg vaksinere angår, ligger det etter alle solemerker en større grad av individuelle vurderinger bak denne avgjørelsen. Men også her koker det til syvende og sist ned til en vurdering der en ut i fra eget liv og helse vurderte risikoen ved å avstå fra å la seg vaksinere- kontra det en risikerte ved å la seg vaksinere ut i fra de opplysninger som ble oss forelagt. M.a.o finner vi en tilsvarende vesensforskjell hva vaksinespørsmålet angår som den vi var inne på over; Altså at slikt som f.eks å argumentere for at vaksiner generelt er en uting, og den slags overhodet ikke kan sammenlignes med det å avstå fra å la seg vaksinere ut i fra en vurdering der den sykdomsrisiko som kan tilskrives ens egen individuelle helsetilstand veies opp i mot den risiko som foreligger ved å la seg injisere av en vaksine som ikke har gjennomgått standard prosedyre i hht sikkerhet. – Hvilket altså atter igjen innebærer at vurderingen er foretatt ut i fra de faktiske forhold.
Følgelig består Svein Østviks uenighet utelukkende av at hans vektlegging av de faktorene som forelå, -altså de som talte for- og de som talte imot, endte opp med en overvekt på motsatt side enn den Erik Stephansen, i likhet med så mange andre endte opp på.
Det springende punktet her, er altså at den siden Østvik representerer har foretatt sine vurderinger på bakgrunn av de eksakt samme data som den siden som altså anså seg berettiget til å ta monopol på sannheten i c19 -anliggende. Så når denne siden da praktisk talt knebles i form av å utsettes for en reinspikket sjikane, -med myndighetenes fulle velsignelse, er og blir dette et angrep på ytringsfriheten- så vel som tankefriheten som sådan. Jeg mener.. Når en straffes med å bokstavelig talt erklæres persona non grata med alt hva dette innebærer i hht alt fra et totalt bortfall av inntekt- til det å spyttes på på gaten fordi en er av en annen oppfatning enn den styresmaktene har pushet på oss, så er det virkelig galt fatt!
Jeg har forsåvidt en viss forståelse for at folk ofte opptrådte irrasjonelt mens pandemien pågikk, da de i betydelig grad var skremt fra sans og samling. Men at en politisk redaktør anno 2024, hvis stilling er direkte knyttet til et vern av nettopp tanke- og ytringsfriheten går ut på det viset Erik Stephansen har gjort, – hvor det i tillegg til at normaliteten er gjeninntatt har fremkommet flerfoldige faktorer som utelukkende peker i retning av at det faktisk var den ‘gale’ siden som hadde rett, hører bare ingen sted hjemme. «Det finnes ingen vaksine mot dumskap» er parolen Stephansen kverner rundt artikkelen igjennom. – Og det har han jo forsåvidt helt rett i. Han har bare bommet fullstendig i hht hvem som er dåren i dette anliggendet..
Hyppig turgåing kombinert en stedsans så til de grader elendig at det grenser til tilbakestående krydret med en tendens til å gi etter for impulsive oppdagelsesferder på fremmede stier, tilsier at en går seg vill med jevne mellomrom. – Og fra tid til annen, noe så til de grader vill også, -om så vi aldri så mye befinner oss i egen hjemby.
Men atter igjen viser det seg altså at intet er så galt at det ikke er godt for noe. – Hvilket i dette tilfellet vil si at Leah er like smørblid som jeg er pottesur over den turstrekning som avstedkommer det å rote seg så til de grader bort at det viser seg å være nærmere 5 km hjem i det jeg blir nødt til å kaste siste rest av stolthet på båten, og la meg guides hjem, steg for steg, av Google maps..
Godt vi alltid har en pose godbiter hengende på båndet når ‘mutter’n får oss ut på galeien!
Selvsagt satte det i å bøtte ned sånn ca 10 min. ut på det som skulle ende opp som en anslagsvis 2½ timer lang maraton. Men ‘on the bright side’ manglet det iallefall ikke vann som den lille turgåeren fikk drikke når vi befant oss på rene gangveier.
Og en regnbue som denne blir jo heller aldri feil, så det hjalp jo litt på egen sinnsstemning også!
Dessuten var det dog en såre fornøyd- og passe sliten liten propell som planet rett ut med potene i været etter å ha tatt seg en kjapp matbit ved hjemkomst! – Og er pelspøbelen glad, så er nå jeg glad, – tross alt!
Som den erketypiske representant for generasjon X som jeg er, har jeg aldri tatt steget fullt ut i de voksnes rekker. Jeg funker riktignok i arbeidslivet, jeg betaler regningene mine, og den slags, men bortsett fra den innsikt som har økt i takt med antall års livserfaring på planeten, strandet den mentale utviklingen anslagsvis i 17-18 årsalderen.
Av den grunn, kom det som et sjokk av traumatiske proposjoner da det brått ble meg bevisst at underbevisstheten har foretatt en modningsprosess bak min egen rygg i det jeg sitter og ser en fotballkamp, og det gikk opp for meg at ‘the main eye-candy’ befant seg på trenerbenken og ikke ute på banen!..
Siden jeg går ut i fra at det ikke har skjedd nevneverdige endringer i forhold til at denne utgivelsen primært leses av den voksne delen av befolkningen, -altså 35+, anser jeg det for temmelig sannsynlig at det også blant dere finnes de som brått har blitt bevisst på den uforholdsmessige økningen av barn i roller som overhodet ikke skulle vært bekledt av barn rundt om i samfunnet..
Her kan nevnes sånt som f,eks at en ‘barnelege’ ikke lenger er gitt å være en lege som har spesialisert seg på å behandle barn, men like fult kan være at den (angivelige) legen faktisk ER et barn! – Eller hva med de surrealistiske episodene hvor du ser inn i en politibil, og det sitter en guttunge som ikke ser ut til å nådd den seksuelle lavalder en gang bak rattet, ikledd full uniform! – For ikke snakke om at de har begynt å gi unger stortingsplasser- for ikke snakke om ministerposter!
Som nevnt innledningsvis, opplevde jeg lenge at en tilsvarende utvikling hadde inntatt de sportslige arenaer, hvor jeg vitterlig har hatt mine preferanser i hht det motsatte kjønn; Her kan nevnes en dating/kjæresteliste som inneholder alt fra friidrettsutøvere- til fotballspillere- til treningsstudiofantaster. Selv badminton kan krysses av i hht mine mannlige erobringer opp igjennom, hvilket vel burde si det meste, for å si det sånn; Her har m.a.o slikt som de med tiden svært så innbringende, og ikke minst stadig mer populære ‘nerds’, de godslige ‘bamsene’, bandmedlemmene/DJ’ene, brannmennene, osv, osv alle måttet vike for de sporty. Derfor er det intet mindre enn en del av min grunnleggende identitet som min egen underbevissthet, -hvilket jeg har levd i hellig overbevisning opererte til organismens, – altså mitt, beste, viser seg å ha vridd og vrengt på i det skjulte, for så bare å pælme det ferdig utarbeidede resultatet inn i bevisstheten, just like that.
De av dere som eventuelt er født fra rundt 1990 og senere, lever enda i lykkelig uvitenhet om de sjokkerkjennelser som venter. Jeg vil i den forbindelse be dere instendig om å nyte den tid dere har før den dag kommer hvor den første skyllebøtten i hht livets ufyselige realiteter kastes over dere helt ut av det blå. For de av dere som er født før den nevnte tidsperiode, vil jeg tro er belemret med all tenkelig relaterbar innsikt i disse uvelkomne erkjennelsene, -.hvilke gjerne begynner på det verst tenkelige vis ved at du i det ene øyeblikket aner fred og ingen fare, for så at BOOM!!! Det går opp for deg hvor inn i helvete kort den tiårsperioden som til da har vært ansett for eviglang i realiteten er, – for så at dette får den uungåelige konsekvens at det blir deg fullt bevisst hvor forbannet kort selve livet er. Dette er et traume som følger en livet ut, og for meg, har intet mindre enn min generasjonstypiske mentale parkering i ungdommen et sted vært den fornektelsen som gjør det mulig å leve med den nevnte livserkjennelsen.
Man city manager Pep Guardiola (foto: statcity.co.uk)
Derfor vil slikt som å innse at der mine preferanser under den nevnte fotballseansen burde vært rettet mot de respektive ballkunstnerne som f.eks Jack Grealish, Rodri og Nathan Ake, brått var overført til Manager Guardiola være som å røske av den skjøre skorpen av et fornektelsens slør som har lagt seg over det gapende mentale såret av eksistensiell angst krydret med en dose panikkanfall over tanken på ikke lenger å bli ansett relevant.
I etterpåklokskapens lys, burde jeg vel i det minste begynt å vagt fornemme ugler i mosen i kraft av at David Beckhams status som snax i verdensklasse har forblitt uendret i den tid som er gått siden han la opp som fotballspiller. At den nest eldste sønnen har forblitt et ‘særs pent barn’ i tråd med det oppkommet av ‘barn’ i samfunnet forøvrig som vi var inne på tidligere, burde jo, sett i retrospekt, i det minste ha fått igangsatt ett og annet ‘pling’ i en sånn typ julebjelle som la seg til i bevissthetens grenseland! – For en velfungerende underbevissthet i hht å operere til individets beste, ville jo en slik gradvis bevisstgjøring i hht hva som var blitt bedrevet der inne i hjernens skjulte gemakker ha demmet opp for en del av sjokket. Men i mitt tilfelle viser det seg altså at det underbevisste har en hang til regelrett selvskading, så det eneste å ta med seg her, er dermed at det bare er å stålsette seg for hva som kan tenkes å bli kastet på fra den kanten i fremtiden..
Men når det er sagt, er det i det minste en ting som han sies til min forkvaklede underbevissthets forsvar; Nemlig at Pep Guardiola er jo jævlig fin å se på, da..
Av en eller annen forskrudd grunn, får synet av foreldre som, fylt til randen av håp, forventninger, drømmer, og kjærlighet, bærer sine barn til dåpen i gang et tankespinn rundt det ufravikelige faktum at enkelte av disse foreldreparene vil vise seg å besørge en bedre barndom for den lille, for med det at denne vil ha større forutsetninger for å lykkes i livet at enn andre. Og det stopper ikke her, for blant disse halvmeter lange uskyldsrene krabatene, vil det også være de som vil vise seg å ikke kunne innfri til tross for at de vil vokse opp under de beste forutsetninger.
– Og det er også en reell mulighet for at det blant disse finnes en som vil vise seg å være ren og skjær ondskap.. En gang ble jo også en mann som f.eks Anders Behring Breivik båret dåpen av et sett foreldre med slike forventningsfulle ansikter, for å si det sånn..
Mannen som forhåpentligvis vil bli dømt skyldig i å ha drept begge de to jentene i Baneheia for 24 år siden, Jan Helge Andersen ble også gjenstand for all verdens håp og drømmer av et sett foreldre.. (foto: Politiet)
Men om det er aldri så sært å henfalle til slike grublerier i en sådan stund, er det ikke til å komme utenom at tematikken er forbannet interessant! Som barnløs har jo jeg den gyldne muligheten til å ta for meg de etiske dilemma som avstedkommer dette her uten at egne følelser kommer inn og forkludrer objektiviteten. Når en så kan legge til en grunnleggende solid forståelse av hvilke følelser og reaksjoner som vil tilkomme de ulike settinger i så måte, så har vi en riktig så gunstig forutsetning for et dykk ned i menneskesinnets irrganger..
Og i så henseende, er det spørsmål som topper listen i så måte de som går på hva en som forelder ville ha gjort dersom de fikk vite at deres håpefulle hadde begått de groveste, mest avskyelige av kriminelle handlinger. – Handlinger som rett og slett innebærer pur ondskap.
Hva skjer så når denne ondskan blir satt opp i mot den absolutt ubetingede mors/farskjøærligheten!?
På den ene siden, har vi jo den etiske siden, hvor vi alle er fullstendig inneforstått med at slikt som overfallsvoldtekt/pedofili, grov voldelighet/tortur og (forsettelig) drap er ren, skjær ondskap, og derav fullstendig uakseptabelt. Likeså er det allmenn enighet om at samfunnet må sikres/beskyttes mot de som har vist seg kapable til å begå slike grusomheter. Denne siden av saken, vil jeg tro er klar som dagen for alle og enhver, og herav er det ei heller noen tvil om hva de respektive foreldrene, objektivt sett, burde gjøre
Nå fikk vi jo aldri vite hvordan moren til den ondeste av de alle, Anders Behring Breivik, ville forholdt seg til sønnen etter domsfellelsen, da hun døde like etter arrestasjonen. (foto; Fabrizio Bensch / Reuters)
Men på den andre siden, står altså den altoverskyggende, biologisk iboende beskyttelsestrangen foreldre, -og da spesielt mødre, har ovenfor sine barn. – Hvilket hos det moderne mennesket ikke har noen ‘utløpsdato’, men forblir uforandret livet ut.
Til tross for at jeg, som barnløs, ikke er i stand til å sette meg inn i dette mors-/farsinstinktet i sin fulle utstrekning, innså jeg at jeg har overført det biologiske behov som er relatert til barn til dyr da den første hunden min døde, og jeg, oppå alt annet, sjokkerte meg selv ved at jeg faktisk ville tatt hennes plass uten å nøle, om så hadde latt seg gjøre. Og for en med eksistensiell angst på steroider, er det å innse at en ville ofret livet for en annen noe jeg vitterlig ikke så komme by a long shot. At jeg kunne drept FOR de, var jeg vel inneforstått med, men å velge bort eget liv derimot, gir meg i det minste en viss innsikt i hvilke krefter en her står ovenfor. – Jeg skjønner m.a.o at det å faktisk ta det valget om å ‘ofre’ sitt eget kjøtt og blod, – som en ville ofret absolutt alt for, og som er en kjærere enn livet selv, om så dette er det eneste rette, og det motsatte innebærer å sette x-.antall øvrige liv i fare, allikevel aldri vil kunne bli et selvsagt valg for de som faktisk er nødt til å foreta det.
Jan-Helge Andersens foreldre har støttet sønnen 100% i all den tid som er gått siden de grusomme drapene ble begått. (foto: Stavanger aftenblad)
Ikke for dét.. Et slikt ekstremt scenario som det her er snakk om, lar seg nok neppe gjøre å sette seg inn i fullt ut selv for de som HAR barn, da det selvsagt blir for surrealistisk. Jeg vil faktisk gå så langt som til å påstå at INGEN som med (tilnærmet) 100% sikkerhet kan forutsi hvordan de faktisk vil håndtere slike ekstreme situasjoner før de inntreffer. Jeg har iallefall vanskelig for å kunne se for meg noen som viser seg å opptre helt i tråd med hvordan de på forhånd hadde sett for seg å ville reagere; Noen overrasker seg selv (og muligens også andre) ved at de brått viser seg både taprere- og mer handlekraftig enn de kunne ha sett for seg på forhånd, mens andre overrasker andre veien.
På bakgrunn av dette, vil jeg derfor på det sterkeste oppfordre til å avstå fra å dømme de gale valg som blir foretatt, den feighet som blir utvist, osv, osv i disse mest ekstreme av situasjoner, siden det meget vel kan væøre at en ville opptrådt på nøyaktig samme vis selv dersom en hadde befunnet seg i de rammedes sko..
Menir det er ikke dermed sagt at slike selvransakelser er fånyttes, for jo bedre kjent en blir med seg selv på dypet, dess bedre blir etter alt å dømme treffsikkerheten i hht eget reaksjonsmønster i krisesituasjoner. Videre er slike sjelegranskninger gull verdt i hht å bli seg bevisst på de ulike fallgruver en bør unngå dersom det verste skulle skje, og ikke minst hva en BØR gjøre der det vil være fatalt å følge instinktet.
Derfor ville det jo også være særs interessant å få innblikk i de refleksjoner den enkelte gjør seg i forbindelse med dette her, så knock yourselves out in the comment section, folkens. – Her er det mer enn nok takhøyde for alle tanker og refleksjoner å komme til uttrykk, -om de så bryter aldri så mye med tabu- og politisk korrekthet..
Vi logger av ‘insektnettet’ for denne gang, for istedet å ty til internettet for å oppleve naturen på sitt vakreste, – akkopagnert av ‘poesi’ på sitt mest elendige..
Førstkommende mandag er oppgitt tidspunkt hvor vi får svaret på hvorvidt den angivelige rettsstaten Norge har tatt noen som helst lærdom av erfaringene fra Baneheiasaken og Viggo Kristiansen.
Da skal nemlig gjenopptagelseskommisjonen etter planen ha kommet frem til hvorvidt trippeldrapsdømte Per og Veronica Orderud får sin sak gjenopptatt besvares.. – Hvis dom jeg, i motsetning til i Kristiansens tilfelle, har vært hellig overbevist om er et reinspikket justismord siden den dagen den falt..
Veronica & Per Orderud sammen med privatetterforsker Tore Sandberg og advokat Arvid Sjødin. (foto: Bjørn Langsem / Dagbladet)
Når sant skal sies, skjønte jeg at dette her bar mot justismord av episke proposjoner allerede i god tid før dommen falt, da hele saken syntes å være omgitt av hva som nærmest blir å beskrive som en slags aura av en utpekt skyldig dom der ekteparet Per og Veronica ville bli stemplet hovedaktører, mens de øvrige to på tiltalebenken, Kristin Kirkemo og Lars Grønnerød, var gitt å skulle ha hatt mindre roller.
Nå er det jo utvilsomt de av dere som hhv ikke engang var født- eller var bare barna i 1999, da disse drapene skjedde, men denne saken har vært gjenstand for såpass med omtale opp igjennom årene at jeg allikevel ikke anser det nødvendig å redegjøre for det respektive anliggendet. Men gudene skal vite at dette er en sak jeg vitterlig kunne ha redegjort for i det uendelige. Aldri i mitt liv har jeg gått så til de grader inn i en sak som det jeg hat gjort i forbindelse med denne, -og det burde jo viutterlig si det meste, med tanke på min uovervinnelige trang til å grave og grafse i alt som er av anliggende. Dette innebærer at jeg har lest absolutt alt det er menneskelig mulig å få kloa i, da måten saken ble angrepet på fikk det som var av varselsklokker til å dundre i vei på full styrke fra første stund.
Fra det øyeblikket identiteten til de fire siktede- og senere altså dømte, for drapene på Pers søster, Anne Orderud Paust og hans foreldre Marie og Per Kristian Orderud, ble offentliggjort, ble de respektive artiklene fremlagt på et vis som tilsa at Veronica var bitchen med stor B som fikk sin pusling av en ektemann til å ta livet av hele sin nærmeste familie pga. en tvist ang. arveretten til familiegården.
(f.v) Advokat Frode Sulland, Veronica Orderud, Andreas Sjødin, advokat Arvid Sjødin, Per Orderud og privatetterforsker Tore Sandberg. (foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB)
Det ble aldri lagt skjul på at man ikke hadde den ringeste anelse av hvem som faktisk tok seg inn på kårboligen, og skjøt ned- og drepte de tre natt til pinseaften i 1999. Det hele forbannede dommen er basert på, er en skråsikkerhet på at iallefall NOEN av de fire var delaktig i ugjerningen, og ergo så dømmer man alle fire for medvirkning. Dette her er så i bunn og grunn backet opp av Veronicas søster, Kristin Kirkemo, hvis troverdighet i utgangspunktet ligger på samme borderline ikke-eksisterende nivå som den til Jan-Helge Andersen i den saken som altså skal ramme året etter. Kirkemo var nemlig ganske langt ute på galeien hva bruk av ulovelige substanser angår, og har i den forbindelse faktisk innrømmet ikke å ha hatt den minste snøring på hverken tids- eller hendelsesforløp i tidsrommet da drapene angivelig skal ha blitt planlagt- og våpnene overlevert i forbindelse med et juleselskap snaue halvåret før drapene skjedde.
Allikevel blir hun altså trodd point blank, med den følge at ekteparet altså idømmes max-straffen på 21 års fengsel, mens Kirkemo selv, og hennes eks-kjæreste, Lars Grønnerød, ender opp med dommer på hhv 16- og 19 års fengsel. At det ikke fantes tekniske bevis for å backe opp dette her ‘by a long shot’ skulle dermed ha tilsagt blank frifinnelse for de to antatte hovedpersonene i dette her.
Og da er det vel bare naturlig at det stilles spørsmålstegn rundt hva i granskauen Kirkemo- og Grønnerød så skulle hatt for motiv til å medvirke til en slik handling dersom en fjerner søsterens angivelige økonomiske motiver fra ligningen??
Svaret på det spørsmålet, er imidlertid langt mer enn en i utgangspunktet skulle tro, mens det samtidig kan oppsummeres i et eneste ord; – Penger.
Her må det også presiseres at det motivet som ble lagt til grunn for å dømme Per og Veronica, -altså den nevnte gårdstvisten, faktisk ansett løst fra Pers side, da han mottok utkastet til en kontrakt som ekteparet var- og hadde all grunn til å være særs godt fornøyd med så sent som et drøyt døgn før skuddene altså faller. – Ergo bortfaller jo hele forbannede motivet! Samtidig er det også verdt å merke seg at det korte tidsrommet mellom ferdigstillelsen av det respektive utkastet- og derav Pers aksept, og drapene, innebærer at det er svært så sannsynlig at det enda ikke var kommet de ansvarlige for øret enda dersom så skulle være at den respektive gårdstvisten var en del av planen i form av at dette vil stå frem som det sannsynlige motivet. I så tilfelle, er det såpass gjennomtenkt og gjennomført profesjonelt at vi dermed sitter igjen med den typen yrkeskriminelle som så absolutt kan tenkes kapable til å kunne gjennomføre et trippeldrap uten å legge igjen så mye som en knekt fingernegl på åstedet.
De fire tiltalte i 1999 (f,v) Veronica & Per Orderud, Lars Grønnerød og Kristin Kirkemo (foto: Politiet)
Hva jeg imidlertid ikke evner å bli klok på, -hvilket forsåvidt også gjelder for privatetterforsker Tore Sandberg så vel som parets advokater, er at dette kontraktsutkastet av en eller annen grunn ble feid til side i den respektive rettergangen, hvor det fra aktoratets side ble hevdet at gårstvisten slettes ikke var løst! Akkopagnert av drapsofrene Kristian og Marie Orderuds bistandsadvokat sto de steilt på at det fra disses side såvisst ikke var så at tvisten var ansett for avsluttet. MEN, selv om vi så, ‘for the sake of the argument’, ser for oss at det faktisk var så, så er det faktisk fullstendig irrelevant, da det eneste av betydning i dette anliggendet, er at tvisten var ansett løst av PER, -da det kun er hans oppfatning av det hele som avgjør hvorvidt han kan tenmkes å ha et drapsmotiv eller ei!
Uten at jeg selvsagt kan si noe sikkert i hht motivet for dette her, så ville jeg nå i det minste ha kunnet satt en god slump penger på at det var grunnet i at det ble ansett for nødvendig å få ‘pinnet’ dette her på noen.. Men som sagt, dette er selvsagt kun mine, subjektidetve spekulasjoner basert på de foreliggende forhold.
Når det er sagt, blir imidlertid ikke denne mistanken svekket, for å si det sånn, når det i de påfølgende årene har kommet meg for øret at ryktene i underverden er fullstendig entydige i hht at det hele er politisk motivert, og herav en fullføring av de to attentatforsøk som allerede var forsøkt utført mot Anne Orderud Paust og hennes da allerede avdøde ektemann, Per Paust. Videre er det jo ingen statshemmelighet at er det noe en som er avhengig av substanser trenger mer enn noe annet, så er det penger, -og de er jo likeså ofte villige til å gjøre det meste for å skaffe de.. Videre, er omkvedet at de angitte bakmennene er av den typen man vegrer seg for å krysse, for å si det sånn, så om en ikke kan ta dette her for faktaopplysninger, så er det jo vitterlig ikke til å komme utenom at et slikt scenario utløser et skred av puslebiter som faller på plass..
Men ikke desto mindre er altså dette kun for spekulasjoner å regne, da iallefall ikke jeg kan skilte med noe håndfast å backe det opp med. Det jeg imidlertid KAN si med den samme grad av sikkerhet her- som i Baneheiasaken, er at jeg anser det regelrett umulig for en som aldri har begått lovbrudd tidligere å gå inn og utføre et trippeldrap uten å legge igjen en tøddel av tekniske bevis. Og når man i tillegg kan eliminere motivet, for så å toppe det hele med de DNA -funn som nå kan legges til som ‘the frosting of the cake’, så holder det faktisk i lange baner for meg i hht å kunne erklære dette for et heidundrende justismord av en slik magnitude at det får selv Viggo-bruduljen til å blekne i forhold..
For mitt vedkommende, var denne oppgaven en ‘no-brainer’. Hverdagsglede for meg, er selvsagt intet mindre enn synonymt med denne gale-gjengen. Mine pelskledde småpøbler er det by far kjæreste jeg har, og jeg kan ikke engang begynne å forestille meg et liv uten dem.
Forøvrig, innebærer selvsagt også de menneskene jeg har i livet mitt, det være seg online- så vel som off, en ubetalelig hverdagsglede.
Videre, kommer vi heller ikke utenom denne, som i det minste muliggjør et aldri så lite glimt ut i det store, mystiske universet. En dose ‘nerding’ er jo ikke til å komme utenom når det kommer til en vaskeekte ‘space-geek’.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
De gangene jeg ikke går for løst hår, så blir det en såkalt ‘messy’ oppsats, -det være seg i form av fletter eller ‘buns’. Glatte sirlige frisyrer er rett og slett ikke meg, -liksom det ‘glatte’, sirlige og velordnede ikke er meg på noen av livets andre områder heller.
Jeg har imidlertid ikke tall på de gangene jeg har ønsket at jeg kunne være en av de som ønsket de ‘rette’ tingene i livet, som selveid hus, lukerativ karriære, 1,8 barn og stasjonsvogn. – For ikke snakke om det bare å kunne ta til seg de ‘sannheter’ som ble oss servert uten å være nødt til å grafse og grave for å finne ut hvorvidt selv de mest banale ting faktisk er slik de blir utgitt for å være.
Men med tiden har jeg nå i det minste klart å godta at unger overhodet ikke er min greie, at jeg får reelle klaustyrofobifornemmelser av alt fra ekteskap til banklån, og at jeg ville krepert av å være stuck i en 9-4 jobb der man følger den samme rutinen dag ut og dag inn..
Jeg vil for alltid være blant de som tryner massivt på livets vei med jevne mellomrom, som er høylydt, og ikke minst en smågal figur som på sett og vis aldri har tatt steget fullt ut inn i de voksne, ansvarsfulle rekker. Jeg er og blir m.a.o litt rufsete i kantene, og til syvende og sist, så er det faktisk helt greit. Jeg mener.. Heller en rufsete personlighet enn ingen personlighet, -tross alt!
