I kjølvannet av innlegget Trygghet eller ytringsfrihet? som utkom her på bloggen for et par dager siden, der ytringsfriheten ble tatt opp med den svensk-tyrkiske konflikten ang. brenning av koranen, syntes det naturlig å følge opp med et innlegg om ytringsfriheten som sådan..

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Ytringsfriheten, slik vi kjenner den, er nemlig alvorlig truet, av den enkle grunn at folk flest later til å ha mistet grepet om hva dette konseptet faktisk innebærer, og derav er ute av stand til å se at de stadige angrepene den utsettes for i hht innføring av begrensninger gjør at vi står på grensen til at vi ikke lenger kan sies å inneha en såkalt full ytringsfrihet. For det som klinger så fint og flott i våre ører i det det legges frem i den nobleste, fineste og flotteste innpakning i sann, Norsk solidaritetsånd, har nemlig en bakside som tar ‘giftig’ til et helt nytt nivå.

Det jeg snakker om, er slikt som den såkalte ‘rasismeparagrafen’, som forbyr såkalte ‘hatytringer’ og hets rettet mot etnisitet, religion, osv. Dette er nemlig ikke bare en lovbestemmelse som er så udemokratisk den kan få blitt, men også en lovbestemmelse som etter alle solemerker virker imot sin hensikt. Realiteten er nemlig den at såkalte uønskede meninger og holdninger så visst ikke forsvinner ved at de fjernes fra synsfeltet vårt! For ved å eliminere de fra den offentlige debattarena, så vil de respektive ideer istedet spre seg som ild i tørt gress på siden av denne, hvor de dermed er gitt fullstendig frie tøyler til å spre budskapet sitt uimotsagt! Om en i det hele tatt skal ha den minste mulighet til å komme en samfunnsfientlig holdning til livs, er det nemlig en absolutt nødvendighet at den blir imøtegått med relevante motargumenter! Og en får vitterlig ikke imøtegått et mind-set uten en plattform å imøtegå det på!

I USA har de i utgangspunktet gått ‘all the way’ i hht å verne om ytringsfriheten. Her er loven klokkeklar i sin tale m.h.t dennes rekkevidde, da det står svart på hvitt at det eneste som ikke er omfattet av ytringsfriheten, er; A) Ytringer som direkte oppfordrer til å begå handlinger som strider mot loven, og B) At det som ytres legge sterke og klare føringer i den retning. Med denne bestemmelsen, er dermed alt annet av ytringer uangripelige fra statens side. Norge har ingen tilsvarende grunnlovsbestemt presisering av ytringsfrihetens rekkevidde. – Hvilket ei heller kan sies å ha vært nødvendig i all den tid som har gått fra verifikasjonen i 1814 og frem til i dag. Men med innføringen av de begrensningene som følger slikt som den nevnte ‘rasismeparagrafen’, så syntes det brått å kunne ha vært den redningsplanken vi måtte ha vært i besittelse av for å kunne redde dette grunnleggende demokratiske prinsipp..

Men verdens utvikling er lunefull som bare pokker.. For samtidig som de som sto bak den i utgangspunktet vanntette amerikanske loven om ytringsfrihet, så har altså den lunefulle realiteten slått inn fra venstre på et vis disse stakkars lovskriverne ikke kunne se komme by a long shot; Om så ytringsfriheten er aldri så altomfattende og uangripelig i forhold til lovens lange arm ‘over there’ hos Onkel Sam, så gjør jo dette fint lite fra eller til om det ikke finnes en eneste plattform en kan få ytret sine meninger på!

I dag, er det jo sosiale medier som primært utgjør de plattformer for ytring; Facebook, Twitter, YouTube.. – You name it. Disse er jo bedrifter hvis plikt i forhold til lovverket er begrenset til ikke å gi tillatelser som går UTOVER de rammer som fastsettes igjennom disse. Følgelig, står de helt fritt til å foreta INNSTRAMNINGER i forhold til det respektive lovverk m.h.t hva som tillates på deres plattformer! – Og denne friheten har de benyttet seg av så til de grader at de i realiteten har redusert den lovbestemte friheten til noe som nærmest ikke er stort mer enn en papirbestemmelse. – Noe som selvsagt rammer aller hardest i eget land, men som grunnet sin internasjonale rekkevidde også har ført store deler av verden forøvrig hodekulls ned den samme ødeleggende spiralen. Her er det nemlig pr. i dag strengt begrenset hva som tillates ytret, hvilket er styrt av hva som faller inn under de politisk korrekte rammer til enhver tid. Eksempelvis, tillates ikke noen form for kritiske ytringer rettet mot religion, hvilket i mine øyne utgjør det mest giftige av samtlige begrensninger, men det er ikke stort bedre med alle de øvrige begrensningene som settes. Under Corona-perioden, ble f.eks alt av kritiske spm. og uttrykt uenighet i de respektive tiltak som ble gjort, hhv sensurert eller påklistret en merkelapp hvor det var linket til en angivelig ‘fasit’ hva alt fra vaksinen til øvrige tiltak angikk.

Videre, angripes den famøse anonymiteten fra alle kanter. Vi snakker altså om de som dekker seg bak den utskjeldte anonymiteten når de uttaler seg på nett generelt og SoMe spesielt. En anonymitet som så visst gir folk muligheten til å ytre falske og hatefulle kommentarer som de kanskje ikke ville skrevet hvis navnene deres var synlig.
Men nå har det seg imidlertid slik at anonymitet på nett også er en nødvendighet for at mange av oss kan våge oss frempå med å ta til orde for upopulære meninger/bryte med de politisk korrekte rammer, søke informasjon om sensitive temaer, og avdekke statlig/offentlig misligheter.
Personer som har behov for anonymitet er varslere, minoriteter, eller andre som har meninger i strid med majoriteten i samfunnet. Uten anonymitet vil disse stemmene og deres mulighet til å ytre seg være begrenset og kanskje forsvinne. Det er uomtvistet at overvåkning og sensur har en negativ effekt for mangfoldet i den offentlige debatten. Anonymitet er derfor rett og slett en forutsetning for en ytringsfrihet i praksis.

Tankefrihet og ytringsfrihet er i bunn og grunn to sider av samme sak. Jeg går ut i fra at samtlige er på det rene med årsaken til at det er av avgjørende betydning for demokratiet, slik vi kjenner det, at denne retten forsvares med nebb og klør.
Ytringsfriheten skal nemlig like fullt gjelde i hht de meninger og ytringer som en er dypt uenig i,og som de fleste av oss til og med anser for regelrett forkastelige. Et særs velkjent sitat lyder «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det». Problemet er bare at det å forsvare retten til å fremme meninger og holdninger som går på tvers av hva en selv står for, har vist seg å være betydelig lettere sagt enn gjort! Å forsvare retten til ytringer en er enig i, er det enkleste i verden. Så enkelt er det, at det grenser mot det instinktive. Er det noen som forsøker å kneble noen som tar til orde for saker/verdier en selv brenner for, så er det som å klikke en bryter inne i en, hvorpå alle pigger spretter ut sporenstreks. Videre, er mennesket et så til de grader navlebeskuende vesen at vi lurer oss selv til å tro vi forsvarer samtliges rett til å ytre sine standpunkt i offentligheten når vi innkluderer det som befinner seg innenfor de rammer som er representert på Stortinget; Altså fra den ideologi og verdisyn som råder hos partiet Rødt lengst til venstre, og FrP lengst til høyre.

Men der går gjerne også grensen. Problemet er bare at det finnes meninger som går lengre ut til sidene enn de nevnte ytterfløyer. – Ytterligheter som et overhveldende flertall anser for avskyelig. Det er HER, hvor den generelle aksepten for hva folk kan ’tillate seg’ å mene, at vi strander. Skal f.eks nynazizter fritt få spre giften sin i all offentlighet som enhver Ap -politiker!? Her er budskapet som fremmes av en slik karakter at vi sliter med å separere egen aversjon mot det de respektive personene sier ifra retten de faktisk har til å si det. For når det er snakk om de som tar til orde for saker/verdier en selv anser for regelrett forkastelig, -og som til og med kan gjøre en kvalm, er det tilsvarende vanskelig, borderline umulig, å gå til kamp for retten deres til å ta til orde for disse sakene. Årsaken  ligger rett og slett i at det innebærer å gå på tvers av ens instinkter, som i disse tilfeller befinner seg i full forsvarsmodus mot den trusselen urmennesket i oss tar den respektive ytringen for å være. Og det er nettopp fordi det er så vanskelig at det er så til de grader viktig at vi er oss dette bevisst, og faktisk gjør det, da ytringsfriheten rett og slett avhenger av at den også omfavner de meninger som går på tvers av både egne- og samfunnet som sådans syn..
Er ytringsfriheten absolutt? Nei, det er ingen rettigheter som er uten unntak what so ever. Det fins alltid vilkår og begrensninger for de rettighetene vi har. Så istedet for å innføre lovbestemmelser som angriper ytringsfriheten som sådan, slik som den nevnte ‘rasismebestemmelsen’, så har beskyttelsen mot hets og krenkelser i uminnelige tider vært mer enn godt nok hjemlet i sånt som f.eks skadeerstatningsloven § 6-3a. De som måtte påberope seg å ha blitt offer for urettmessig hets- og/eller krenkelser, kan jo dermed bare henvises til denne lovbestemmelsen for å prøve ut det respektive forholdet for retten, på bakgrunn av de føringer som gis her, istedet for å gå til et slikt direkteangrep på ytringsfriheten som er blitt gjort! – Jeg mener.. Verre er det ikke! Og når jeg, som hverken innehar noe juridisk embete- eller utgjør en del av den lovgivende makt evner å dra en fullgod erstatter m.h.t beskyttelse mot hets/mobbing frem fra hatteholderens indre gemakker ‘just like that’, så burde en jo alvorlig talt kunne forvente at de som faktisk innehar de nevnte embeter skal kunne gjøre det samme. – Når sant skal sies, burde en jo vitterlig ha kunne forlange langt mer! Men med den grenseløse idiotien som har tatt grep om denne planeten, så er dessverre mine generelle forventninger- og tiltro til menneskeevnen som sådan blitt redusert til et sådant minimum..