Etter å ha bedrevet ‘identitetstyveri’ over en lav sko de siste to månedene, føles det faktisk litt rart å være meg selv fullt og helt i dagens første innlegg! Men som jeg nevnte i gårsdagens intro av BforB som nestemann ut, så bærer det altså til hva som vel må sies å være Norges harry-hovedstad; Drammen. Det er nemlig nå det skal skje.. 

Nå skal ‘gjøkeredet’ altså settes inn for å styre asylet! – Hvilket formelt vil si at ‘yours truly’ skal velges inn i fylkesstyret for Mental helse Viken!..

Og det er jo rene kroningen, dette her, i det dagen i dag er avsatt til å avvikle de gamle fylkesavdelingene; Altså Øst (Østfold), Akershus, Oslo og Buskerud, for så at den nye fylkesavdelingen, Viken, blir reist av ‘asken’, som fuglen ‘fucking’ Phoenix (- Ja, bortsett fra at i dette tilfellet, så er det en stor metaforisk ‘fugl’ som reises av den likeså metaforiske asken av fire småfugler, da, vel og merke). – Og i morgen er det den formelle innsettelsen av det nye styret som står på dagsorden. Jeg mener.. Det er liksom ikke småtteri, når et årsmøte strekker seg over flere dager, med hotellovernatting og styr!

Jeg har jo, som de fleste andre, ikke akkurat vært bereist de siste par årene, for å si det sånn, så en skarve tur til Drammen blir jo nærmest håndtert som om jeg sto på farten til å catche en flight til de ‘rosabloggendes’ paradis, Dubai! Men allikevel, er det knyttet en langt større spenning rundt hva det faktisk vil si å inneha dette vervet!.. – Hvilket i mitt tilfelle, fritt kan oversettes til; Hvor mye -om noe, vil jeg faktisk ha å si? Vil dette innebære en mulighet til å få satt ting på dagsorden, eller blir det ‘bare’ å kunne avgi stemme i hht hvilke områder innen mental helse organisasjonen skal prioritere m.h.t å være til hjelp for enkeltmennesker (som f.eks hjelpetelefoner o.l) og opplysningskampanjer?..

For er det sånn på de møtene som skal foregå på fylkesplan at vi, styremedlemmer, er gitt å komme med forslag om saker og meninger, så vil jo jeg bli et svært så synlig medlem h.h.t å fremme forslag og meninger, for jeg evner jo ikke å holde kjeft om så livet hadde stått på spill! Scenariet jeg ser for meg, forløper seg nemlig slik at det er en spesiell sak som fremmes, en sak av den typen der det liksom ligger i kortene at den påfølgende diskusjonen blir utført av kvalifisert personell/fagfolk. – Og meg!..

For i mitt indre, ser jeg for meg en diskusjon mellom to eller flere med ekspertise innen psykiatrien, for så at min hånd spretter til vers, med et ‘Men vil ikke det føre til.. – Så jeg vil nå si det vil være bedre å gjøre det sånn og slik..’

På det første møtet i lokallaget, var siste gang jeg svor på at jeg for en gangs skyld skulle holde nebbet klappet sammen der min mening ikke var direkte etterspurt. Jeg visste jo ikke en dritt om hva jeg gikk til på det tidspunktet, og all fornuft tilsa dermed å lytte og lære til de som hadde greie på hva de snakket om!

Vel.. Det holdt nesten frem til pausen midtveis..

Og når det ikke en gang DA lot seg gjøre for meg å holde den brødsaksen klappet igjen, så har jeg innsett at det er meningsløst å anse dette for å være noe gjennomførbart! – Og det smått ironiske, er jo at det etter alt å dømme er nettopp dette som ligger til grunn for at jeg nå er på vei til å innsettes som en av de som skal være med å styre  Mental helse..