Mandag er det skolestart de fleste steder i landet, og som alle de foregående år i uminnelige tider, er det noen som gleder seg til å gjenforenes med klassen, mens andre gruer seg så de blir fysisk syke.. Tross alle tiltak som er ihverksatt de senere årene, er det desverre fremdeles barn og ungdom som går et nytt år som mobbeofre i møte..
Her har utvilsomt skolen et enormt ansvar for å gjøre sitt ytterste for å påse at samtlige elever har det bra. Videre mener jeg at foreldrene deler dette ansvaret. – Og da mener jeg ikke bare et ansvar for sitt eget barn, men de med populære barn, plikter å være observante, og følge med på barnas gjøren og laden, og det som skjer rundt de. Her mener jeg mye kan plukkes opp, slik som f.eks at det er enkeltelever som ikke er invitert i bursdagsselskaper, osv, såvel som om de baksnakkes, eller annet som kan tyde på at alt ikke er helt som det skal..
For en ting, er å påse at synlig mobbing, såvel som utfrysning ikke får skje blandt barneskoleelevene. Etterhvert som de blir eldre, blir det nemmelig gjerne vanskeligere og vanskeligere å avsløre de mer subtile formene for mobbing. Når elevene begynner på videregående, krever det dermed både kunnskap og kløkt for å komme til bunns i dynamikken elevene i mellom. De har jo nå nådd en alder hvor en ikke lenger kan forlange at alle skal sosialisere med alle. Puberteten går ikke bare på det rent kroppslige, men det er også perioden hvor en i vesentlig grad utvikler sin egen identitet. De er rett og slett på vei inn i voksenlivet, og som voksen, fungerer en jo slettes ikke sosialt med alle og enhver! Dete gjør at det blir svært så vrient å komme til bunns i hvorvidt noen utfryses av en samlet gruppe, eller om det kun dreier seg om valg av- og innpass i omgangskrets.
Her kan nok imidlertid en god del hint trekkes ut ved å observere hvem som til stadighet syntes å bli bedt ut på date, osv og hvem som syntes å oversees i så henseende. Det gir ingen fasit, for all del, men jeg mener det uansett ligger en indikasjon om at selvfølelsen til den oversette ikke er all verden..
Hvordan det kan tillates kåringer som konger og dronninger på skolkeballene, er utenfor min fatteevne i så måte, da dette rett og slett er å bidra til å ‘booste’ noen ytterst få som etter alt og dømme trenger det minst, mens det har motsatt effekt for alle de som ikke blir valgt. Men når det er sagt, vil jeg imidlertid bare kunne takke min skaper for at jeg ikke ble født i USA, og derav tilbragte de mest traumatiske årene av livet på en amerikansk high-school. Her kan jeg ikke forestille meg annet enn at det må være et rent helvete for de som ikke tilhører de populære vennekretsene; ‘Over there’ er det jo ikke snakk om kun en-to kåring(er) av en ballkonge og dronning gjennom alle de 12 årene på skolen, men i tillegg kommer årlige homecoming-queens, for ikke snakke om den tradisjonen de har rundt Valentinsday! Joda, feiringen av kjærligheten 14 februar, syntes riktig så fint, romantisk og flott ved første øyekast, men pokker så glad jeg er for at jeg ikke har måttet oppleve å være den grå musen på en amerikansk high-school mens medelever formlig ble nedrent av kort fra hemmelige såvel som langt mindre hemmelige beundrere! De senere årene har imidlertid også denne tradisjonen fått et stadig sterkere grep også her på berget, og jeg håper virkelig skolene er seg dette bevisst, og forhindrer at de forskjellene som fort kan bli ekstra tydelige på dager som denne, erklærer området for Valentinefri sone.
Hva som imidlertid bør fokuseres på, fra skolen såvel som fra foreldrenes side, er å få gjevnet ut forskjellen mellom de populære og de mer unselige elevene så mye som mulig. Vi har faktisk alle et ansvar for å bidra til at både barn og ungdom, såvel som voksne medmennesker i alle aldre kan bli sin egenverdi bevisst. Vi er alle nemmelig helt enestående, -akkurat som vi er, fordi vi er akkurat den vi er!
