At en person som påberoper seg monopol på sannhet ved å karakterisere sine meningsmotstandere for ‘dumme’ ikke bare besitter en redaktørstilling, men politisk redaktør, på toppen av det hele, skulle strengt tatt ikke latt seg gjøre i en nasjon som er bygget på demokrati og ytringsfrihet. 

Men like forbannet er dette en realitet. I en lederartikkel som er så pinlig barnslig formulert at den er fysisk smertefull å lese, går Nettavisens Erik Stephansen ‘all in’ i hht få påsatt Svein ‘Charter-Svein’ Østvik merkelappen ‘dum’ fordi han står på motsatt side i COVID-19 -anliggende.. 

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Justismordet som får selv Baneheia til å blekne.. 

De av dere som ev. ikke har fått med dere den respektive artikkelen kan lese den ved å klikke

–>> HER <<– 

Da c19 -relaterte anliggende fremdeles er et temmelig betent emneområde, i kraft av at det fremdeles er mye som henger igjen av både forvirring og forblinding i hht den uenighet som bygget på en ren faktafornektelse- og den uenighet som er basert på de faktiske forhold, er det nødvendig å få kartlagt hva den uenigheten Svein Østvik representerte faktisk innebar for at enhver skal kunne være på det rene med hvilken urett Østvik faktisk ble utsatt for. Her ligger det nemlig et graverende angrep på ytringsfriheten som vitterlig bør tas på alvor, uansett hvilken formening en måtte ha i saken som sådan.

For det å f.eks uttrykke uenighet i hvorvidt koronapandemien var en realitet er noe helt annet enn det å være uenig i hvordan det hele ble håndtert. Argumentasjon basert på en benektelse av virusets eksistens, er synonymt med å motsette seg ufravikelige fakta, hvilket det selvsagt må tillates å slå ned på. Men Svein Østvik har aldri gitt uttrykk for annet enn at han var- og er helt på det rene med at verden var rammet av det smittsomme viruset COVID-19, liksom at dette kunne få fatale følger for de som befant seg i de ulike risikogruppene i så måte. Kort oppsummert, har Østvik m.a.o aldri benektet de faktiske forhold knyttet til dette virusutbruddet. Det han uttrykte uenighet i, var utelukkende den politikken som ble ført i forhold til det inntrufne ut i fra de faktiske forhold.

M.a.o delte han mitt syn i det respektive anliggende, som kort oppsummert gikk ut på at en dødlighet på 2% (av de totale antall registrerte smittetilfeller) var for lav til at de graverende restriksjonene vi ble pålagt kunne forsvares. Det hele ble rett og slett vurdert slik at de helsemessige skader (psykiske- så vel som fysiske) som ville avstedkomme disse tiltakene ble antatt å overgå de følger som det ville få å avstå fra å innføre de respektive tiltakene. Denne meningsgruppen er m.a.o basert på de oppgitte data- og faktaopplysninger i samme grad som de som støttet opp under tiltakene, da uenigheten utelukkende går på hvilken side en lander etter å ha vurdert den risiko for alvorlig sykdom og død som avstedkommer de oppgitte data opp i mot de følger som ville avstedkomme de strenge restriksjonene.

Videre har vi den uenigheten som var relatert til dette med å la seg vaksinere.. Hva de av oss som avsto fra å la seg vaksinere angår, ligger  det etter alle solemerker en større grad av individuelle vurderinger bak denne avgjørelsen. Men også her koker det til syvende og sist ned til en vurdering der en ut i fra eget liv og helse vurderte risikoen ved å avstå fra å la seg vaksinere- kontra det en risikerte ved å la seg vaksinere ut i fra de opplysninger som ble oss forelagt. M.a.o finner vi en tilsvarende vesensforskjell hva vaksinespørsmålet angår som den vi var inne på over; Altså at slikt som f.eks å argumentere for at vaksiner generelt er en uting, og den slags overhodet ikke kan sammenlignes med det å avstå fra å la seg vaksinere ut i fra en vurdering der den sykdomsrisiko som kan tilskrives ens egen individuelle helsetilstand veies opp i mot den risiko som foreligger ved å la seg injisere av en vaksine som ikke har gjennomgått standard prosedyre i hht sikkerhet. – Hvilket altså atter igjen innebærer at vurderingen er foretatt ut i fra de faktiske forhold.

Følgelig består Svein Østviks uenighet utelukkende av at hans vektlegging av de faktorene som forelå, -altså de som talte for- og de som talte imot, endte opp med en overvekt på motsatt side enn den Erik Stephansen, i likhet med så mange andre endte opp på.

Det springende punktet her, er altså at den siden Østvik representerer har foretatt sine vurderinger på bakgrunn av de eksakt samme data som den siden som altså anså seg berettiget til å ta monopol på sannheten i c19 -anliggende. Så når denne siden da praktisk talt knebles i form av å utsettes for en reinspikket sjikane, -med myndighetenes fulle velsignelse, er og blir dette et angrep på ytringsfriheten- så vel som tankefriheten som sådan. Jeg mener.. Når en straffes med å bokstavelig talt erklæres persona non grata med alt hva dette innebærer i hht alt fra et totalt bortfall av inntekt- til det å spyttes på på gaten fordi en er av en annen oppfatning enn den styresmaktene har pushet på oss, så er det virkelig galt fatt!

Jeg har forsåvidt en viss forståelse for at folk ofte opptrådte irrasjonelt mens pandemien pågikk, da de i betydelig grad var skremt fra sans og samling. Men at en politisk redaktør anno 2024, hvis stilling er direkte knyttet til et vern av nettopp tanke- og ytringsfriheten går ut på det viset Erik Stephansen har gjort, – hvor det i tillegg til at normaliteten er gjeninntatt har fremkommet flerfoldige faktorer som utelukkende peker i retning av at det faktisk var den ‘gale’ siden som hadde rett, hører bare ingen sted hjemme. «Det finnes ingen vaksine mot dumskap» er parolen Stephansen kverner rundt artikkelen igjennom. – Og det har han jo forsåvidt helt rett i. Han har bare bommet fullstendig i hht hvem som er dåren i dette anliggendet..