Jeg har jo ikke tatt vare på noen leker e.l fra barndommen, og det jeg måtte ha hatt av bamser o.l har blitt offer for ‘pelsbarna’. Men nå har det seg imidlertid så at jeg har en beinbygning som innebærer en armbåndstørrelse som tilsier 10 – 12 år, slik at dette sølvarmbåndet som har vært i mitt eie siden jeg var riktig så liten fremdeles pryder armen.
..- Hvilket altså sees her.
Men intet går lenger tilbake i tid og størrelse for mitt vedkommende enn kvinnen (t.v) hvis befruktede egg ligger til grunn for min ringe eksistens. – Altså Mamma-Henriksen!
Om jeg ikke var så veldig liten lenger da dette bildet ble tatt i det jeg akkurat hadde bikket 16, var jeg iallefall noen cm mindre enn jeg er i dag. Ansiktet har imidlertid fremdeles mye av barnet i seg da bildet ble tatt. Når jeg ser dette i dag, så skjønner jeg jo hvordan det kunne ha seg at jeg sleit med å passere som en attenåring..
I morgen den dag er det dags for den andre utgaven av den villeste fremsnakk-konseptet som er avholdt på blogg noen sinne; O’du store, prominente skal nemlig gjenta den hakkende gale suksessen fra i fjor; ‘AllanAwards. Og siden en sentral faktor i Allans utmerkelser er god, gammeldags blod-smisk, er vi altså her..
Vi snakker da ektefølt erkesmisk langt over grensen til det smertefullt pinlige. I fjor fikk DETTE innlegget meg opp som mestvinnende, -sammen med den samme kjerringa som innehar den andre halvdelen av min delte Gryxen. Her har jeg m.a.o en real posisjon å forsvare. Allan fikk riktignok Årets æresgryxen, -hvilket jo jeg har en del av æren for, men her kan intet tas for gitt, for mens jeg benyttet meg av smisk, benyttet kjerrnga seg av reinspikkede trusler!
På bakgrunn av dette, går jeg ALL IN, da de rådende forhold rett og slett tilsier at den o’du store prominente eksellense, bloggerkung Allan l bør få sin egen kongesang. Og den som grafser til seg det ærefulle oppdraget å skrive den, er altså undertegnede; GRYXEN-grunder og bloggminister Gry Henriksen..
Intet får meg gladere til sinns enn ‘The pels’ angels’.
Hyggelig og morsomt samvær med familie og venner er selvsagt også til stor glede.
Ei heller kommer en utenom den glede som avstedkommer det å ha lykkes på jobb- eller i noe annet enn har lagt tid og arbeid i. F.eks gir god respons på Gryxen-awards mye glede.
Sterke kontraster er automatisk blikkfang, slik som disse hvite “hekkebærene”, som jeg kaller de, der de flyter rundt i det mørke vannet.
Radarparet Knert og Leah, aka ‘Kneah’, er definitivt et blikkfang, da det er ganske uvanlig at hund og katt bånder så til de grader.
Når jeg lager postre/plakater og annet reklamemateriell i jobben, er jo den røde tråden at grafikken skal være smakfulle blikkfang folk legger merke til.
Brått var liksom helgen slutt før det i det hele tatt hadde gått opp for meg at det har vært helg.. Dagene går mildt sagt i surr i disse juletider. Men en utfordring lar en jo ikke få passere uforfylt pga litt surr i dagene. – Og iallefall ikke når temaet er så treffende til den rådende hjernetåken! Ukens oppgaveord er nemlig nettopp..
Nå er jo ikke landskapsbilder akkurat min nisje på fotofronten, liksom tåke ei heller er min værtype, for å si det sånn, så med en gang jeg så oppgaveordet, lurte jeg på om jeg i det hele tatt hadde noe som helst av brukbart materiale. – Iallefall hva en ‘standardtolkning’ angår. Men umiddelbart etter å ha funnet frem bildet for min alternative tolkning, kom jeg på at jaggu tok da jeg et par tåkenbilder i fjor en gang..
Det var nemlig så spesielt denne morgenen, da jeg brått befant meg midt i en sånn der tåkebanke, hvilket også til dels kom frem på bildene.
Ellers har vi jo denne isrosen fra glassverandaen til min mor, hvor tåken den er omgitt av snarere skyldes temperaturmessige forhold enn lave skyer. Men den gjorde nå uansett jobben i hht å skape den effekten som gjør dette til et av de aller beste bildene jeg noensinne har tatt. 🙂
Kun drøye to og en halv time igjen av helgen, for så at vi tar fatt på en en-dags-uke før julen setter i. Ikke desto mindre er det dags å få stablet ukens utfordring på bein.. *ehh* det blanke data-arket jeg har forran meg.
Rødt er og blir julefarge nummer en her på berget, og da gjerne i kombinasjon med lys sølvfarge og/eller hvitt. Men det er ikke hvilken som helst rødfarge, da den eneste som duger er den dyprøde, a-la den som er i det norske flagget. Kommer man trekkende med sånt som den danske rødfargen, har man misforstått fullstendig.
Her har imidlertid mutter’n tatt fullstendig av, da juledopapir vel må sies er å dra det litt vel langt..
For min del, bærer det som vanlig hjem til ‘a mor’ lille julaften for å bli et barn igjen frem til jeg returnerer til de voksnes rekker på tredjedag. Dermed er adventslys formet som et hjerte i vinduet og en sånn der julekransgreie på døren, i tillegg til julekalenderen til ‘The pels’ angels’ på veggen den pynten som pryder ‘casa Henriksen’. Ikke minst er dette grunnet i at det er fullt av pelskledte lømler som spiser nisser og trær til frokost *haha*.
Men gaver må man imidlertid ha, så det må selvsagt handles inn. For mitt vedkommende, er det jo også ganske så hektisk på restauranten i denne perioden, så jeg takker min skaper for at familien Henriksens julegavepreferanser befinner seg i samlet flokk på polet for de tobeinte, og i dyrebutikken for de firbeinte. Ellers er det jo greit å få fikset påhår og slikt, så en ser OK ut, og sist men ikke minst må alt være klart til GRYXEN-utdelingen, som i år altså går av stablen fra 1.juledag.
Atter en lørdag har kommet til kvelds. Jeg er ferdig på jobb, og klar for en aldri så liten Ut(fordring) i Friluft, som seg hør og bør faller i det uken er i ferd med å gå over i den neste. Besvarelsene denne gang vil iallefall avstedkomme svært individuelt for den enkelte deltager, da oppgaveordet vi skal gi oss i kast med er:..
Det er lørdagskveld, det er skarve to timer igjen til vi er 11 måneder fra å måtte face en novembermåned igjen, og på toppen av det hele er det en ny Ut(fordring) i Friluft.
Liksom forrige ukes oppgave, dreier det seg også dette gang om et fenomen det vitterlig ikke er mye av denne tiden på året. Oppgaveordet denne runden, er nemlig:..
Lyset har det med ikke å være hva det ser ut som. F.eks ser det jo ut som om månen er selvlysende mens den i realiteten bare er ei grå steinkule som reflekterer lyset som treffer den fra solen.
Det er jo samme prinsipp som får disse bærene til å lyse opp i det bekmørke vannet, bare at her er lyskilden hvis lys reflekteres min lille lommelykt.
I vår verden, er jo lys bare.. – ja lys. Men i realiteten ser det så her ut, da en lysstråle såvisst ikke bare er en lysstråle, men mange forskjellige slags stråler som skiller seg fra hverandre basert på hvilken bølgelengde de har. De to yttergrensene, -altså den korteste bølgelengden, som er infrarød- og den lengste, som er ultrafiolett, kan vi imidlertid ikke se med det blotte øye.
Samtidig ser vi lyset i absolutt alle fargene som finnes, bortsett fra sort. Men det rare er at den fargen vi anser en gjenstand for å ha, i realiteten består av alle farger BORTSETT FRA den vi sier den har! Dette fordi den absorberer alt av farger bortsett fra denne ene som blir reflektert til glede for våre øyne. Og mens sort ikke reflekterer noen farge, reflekterer hvitt hele det fargespekteret et lys består av. Det er derfor hvitt altså ser ut som.. – Ja, som lyset selv, slik som vi kjenner det.
DenneUt(fordringen) i Friluft var tenkt publisert på søndag, men en lettere hjernerystelse satte en effektiv stopper for både dette og alt annet som var ment å skulle gjøres de siste dagene, så da blr det i dag istedet..
Som forrige ukes utfordring, er også denne rundens oppgaveord temmelig ironisk i forhold til årstiden. Stikkordet denne gang, er nemlig..
Det er igrunnen litt surrealistisk å tenke på at det ikke engang har gått et halvår siden det var så varmt at vi holdt på å krepere. Leah fikk kombinert nedkjøling og lesking av strupen i parkens fontenebasseng.
Her er det imidlertid jeg som har hoppet i elven!
Men ingenting varmer bedre enn sånt som å se Rusken gå på tvers av sin natur som hannkatt, og vokte resten av ‘the pels angels’ som en smed, og det selv å bli overøst av pelsvarm kjærlighet.
