Igjennom hele menneskehetens historie, har våre håp og drømmer spunnet rundt en verden av godhet, ærlighet og generell medmenneskelighet. Paradoksalt nok, taler imidlertid den samme verdenshistorien sitt tydelige språk i hht at det å kunne nå toppen, -hvilket historisk sett er synonymt med lederskap, praktisk talt er betinget av en betydelig grad av kynisme og egoisme. 

Hva pokker er greia med dette her?? Hvorfor evner vi ikke å utnevne et lederskap hvis mål er å skape det samfunnet vi alle ønsker å leve i? – Eller for å si det på en annen måte; Hvorfor i helvete lar vi de mest egoistiske kynikerne blant oss, som derav vil skape et stikk motsatt samfunn av det ønskede, innta lederposisjonen igjen og igjen verden over? 

Den livsfarlige massepsykosen

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Det krever jo vitterlig ikke en IQ a-la Einstein for å skjønne at et mønster som har gjentatt seg over hele verden siden tidenes morgen er nødt til å ha sine røtter i menneskets natur. At det altså er nedarvede menneskelige egenskaper som ligger til grunn for at vi åpenbart ikke evner å skape det samfunn et så overveldende flertall av oss ønsker. Men dette forteller oss jo ikke et døyt utover at det er noe menneskelig som ligger til grunn for det som har gått som en rød tråd igjennom menneskets historie. ‘What else is new, Sherlock?..’

Liksom dette paradokset har fulgt oss til alle tider, har man også vært det bevisst, -om ikke nødvendigvis til alle tider, så i det minste i flere hundre år. Under ‘gravingen’ for svar på de spørsmål som følger dette her, bet jeg meg spesielt merke til den italienske filosofen Niccoló Machiavelli. Denne fyren ankom planeten så langt tilbake som sent på 1400 -tallet, for så at han begynner å gjøre seg bemerket tidlig på 1500 -tallet.

Det som slo meg, var at Machiavelli beskrivelse av de faktiske forhold er like forbannet spot on i forhold til verden anno det 21. århindre som i forhold til verdenssamfunnet slik det var på hans egen tid. Machiavellis virke var sentrert rundt hvordan ting er ment/ønsket å skulle være i motsetning til hvordan de faktisk er.  

Og det han så går ut med i forbindelse med sitt virke, levner ingen tvil om at dette var en fyr med ‘baller’ ut av en annen verden..

Det springende punktet for Machiavelli, var at fremtoning = fasade. Utgangspunktet hans, var den kristendommen som domminerte i samfunnet i 1500 -tallets Europa. I middelalderen var jo kristendommen altoverskyggende. Bibelens budskap ble satt over alt annet, slik at en persons godhet og verdi ble fastslått basert på det som fremgår av de hellige skrifter, og da fortrinnsvis det nye testamentet med Kristus i spissen. Jesus var do den udiskutable kongen over alle konger, -selve gudesønnen som selv ikke døden klarte å beseire. M.a.o anså man Kristus som den ultimate seierherren, og dermed bibelhistorien som en ubetinget suksesshistorie.

Machiavelli var imidlertid av den stikk motsatte oppfatning. Fra hans ståsted, var nemlig bibelhistorien snarere en historie om nederlag, grunnet i at Jesus aldri oppnådde noen kongemakt, men i stedet endte opp med å bli torturert og drept. Videre, var han så spot on som det vel kan få blitt i det han kunne fastslå at den kristne etikken ble benyttet for alt den var verdt i hht å dekke over den ‘shady’ naturen til de som gikk sterkt ut i hht å fronte den. De som virkelig bestrebet seg på å leve opp til den kristne standarden var garantert å tape for de hvis nobelhet kun var en fasade.

Og sånt som dette falt jo vitterlig ikke i god jord i middelalderen.. Dermed gikk det jo som det måtte gå; Niccoló Machiavelli blir idømt fengselsstraff, og boken hans, ‘The prince’, som utkom i 1513, ble selvsagt forbudt grunnet ‘kynisme’. Men Machavelli lar seg ikke stoppe av å måtte tilbringe noen år bak lås og slå. Han var snarere riktig så produktiv under denne tiden.

Han fortsetter m.a.o arbeidet sitt uavbrutt, hvor han så kan fastslå at de ansett beste lederne, er de som forsvarer sitt rike og dets interesser med alle midler, i begrepets fulle betydning. Å lykkes som leder forutsetter m.a.o at en må være villig til å handle på tvers av alt av etikk og moral. Machiavelli er jo ubehagelig spot on i det han kan slå fast at det å kunne nå helt til topps er betinget av at en innehar den nødvendige kynismen. En er m.a.o nødt til å kunne valse over alt og alle som står i veien under ens ferd mot toppen uten å la seg affisere av empati og medmenneskelighet ovenfor de en så passerer.

Videre er han helt klar på at respekt er noe en oppnår igjennom en grad av fryktsomhet. Hva det å klare seg i verden, vurderer han det å bli fryktet høyere enn det å bli elsket, men å bli hatet er derimot det desidert minst gunstige i så måte.

Den legendariske russiske forfatteren, Dostroevski, hvis mest kjente verk, romanen ‘War and Punishment’, uttrykte det på en annen måte igjennom sitt forfatterskap. Kort oppsummert, verdsatte han godhet der dette var mulig. For i utgangspunktet forbinder en jo godhet med å ha det bra i et godt og velfungerende samfunn. Imidlertid gjorde han oppmerksom på at godhet faktisk slettes ikke er gitt å være av det gode i praksis! Og her tenker nok mest sannsynlig som meg at ‘hva faen er det her for noe vrøvl!?’

Men dette tilsynelatende absurde blir brått noe ganske annet så snart det blir satt i kontekst. For i et samfunn der det gode, snille, hensynsfulle og etisk korrekte råder, kreves det at alt av egne tanker, meninger og oppfatninger blir lagt lokk over, gjemt og fortiet for å unngå at noen skal bli fornærmet.

Hva som iallefall kan sies om den menneskelige natur, er at om så denne i utgangspunktet er god, ond, eller nøytral i så måte, så er den innstilt på at vi skal bestrebe oss på å oppnå en umiddelbar tilfredsstillelse av våre behov. Følgelig, er du ‘kjørt’ dersom du ikke er beredt på å forsvare deg og ditt mot andres kynisme/egoisme. Samtidig er det blant de respektive forståsegåpere en bred enighet om at det ikke dermed er sagt at en skal bli som disse kynikerne en må være beredt på å beskytte seg mot. Greia er altså at en bør unngå unødvendig kynisme, samtidig som en har det i seg å kunne være kynisk nok til forhindre å bli offer for andres kynisme.

I denne sammenhengen, kommer vi heller ikke utenom den britiske forfatteren George Owell (f.1903). -Hvilket er identisk med mannen som skrev den viden kjente Animal farm (1945) og 1984 (1949).

I førstnevnte bok, har vi altså disse gårsdyrene, hvilke representerer de menneskelige erketyper, som gjør opprør mot den onde bonden, og derav selv overtar styringen med grisene som deres nye lederskap. Det som skjer, er imidlertid at denne nyvunne makten fører til at grisene utvikler seg til å bli like kyniske i sitt lederskap som det menneskene i sin tid var. Dette scenarioet er jo spot on i hht den russiske revolusjonen, der de kvittet seg med tsar-regimet bare for å ende opp med Stalins ufattelige kynisme og ondskap kort tid senere. Og russerne er vitterlig ikke de eneste hvis revolusjon bare har endt opp med at situasjonen går fra ille til verre. Dette har nemlig gjentatt seg i enhver kultur til alle tider.

Dernest, rakk Orwell akkurat å få ferdigstilt 1984, hvilket er den boken som virkelig fenger for mitt vedkommende, før han døde i 1950. Her følger vi hovedpersonen Winston Smith som lever i det fiktive diktaturet Oceania, der partiet Big Brother råder på et vis som er nærmest spot on det som råder i Kim Jong-uns Nord-Korea. Her pøses det på med propaganda i vaskekte Jong-un-style, liksom det også i denne fiktive verden råder et totalforbud mot tanker som på noe vis innebærer skepsis til regimet. Fasinerende nok, har regimet i Orwells Oceania til og med innkludert de språkelige avkortninger som i Nord-Korea har ført til at det ikke finnes noen ord å benytte for å uttrykke sannheten menneskene imellom. I virkelighetens Nord-Korea, har de faktisk fått dratt det så til de grader langt at de ikke engang har et ord for ‘jeg’, -det eneste som dermed eksisterer i så måte, er et ‘vi’.

Hvorvidt følgen av dette på det individuelle plan også i virkeligheten matcher den Orwell beskriver i 1984 vites jo ikke, da nord-koreanerne ikke får uttrykt noe som helst. Men jeg er tilbøyelig til å tro at de også i virkeligheten får en delt oppfatning av virkeligheten, der den ene består av deres egen sannhet; Altså den indre visshet om at dette her er ondskap satt i system, samtidig som det på den andre siden råder en aksept av det de får bombardert inn, og tvinges til å godta som sannhet.

Bokens tragiske slutt setter så kronen på verket. For mens den begynner med Winstons dagboknotat der han skriver ‘DOWN WITH THE BIG_BROTHER PARTY!!’, slutter den med at han, med tårer rennende ned over ansiktet, skriver følgende i dagboken; ‘I’ve finally won the victory against myself; I LOVE the Big-brother party’..

Formålet er ikke å frata folk håpet, men snarere å advare mot det som ligger til grunn for en potensiell håpløshet. Orwell beskriver m.a.o følgene av menneskenaturen slik som det faktisk er, liksom at veien å gå for å kunne forhindre slike helvete av noen samfunn, er å unngå at for mye penger og for stor makt blir sentrert hos for få personer.