I det Paradise hotel ruller over norske TV-skjermer for 10. gang, tenkte jeg det kunne være på sin plass å gå litt nærmere inn på dette med å ‘være seg selv’. -Men hva innebærer det egentlig, dette lovpriste begrepet som etter sigende er nøkkelen til success i nær sagt samtlige mellommenneskelige settinger & relasjoner? Er det å være seg selv fullt ut ensbetydende med den oppfatningen vi har fått prentet inn som en gitt ‘sannhet’?..

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Den første illusjonen som går dukken, er den oppfatningen vi har om det å ‘være seg selv’ som noe enhetlig, – at en i livets og hverdagens ulike mellommenneskelige relasjoner & sosiale settinger i bunn & grunn er den samme. For i det hele tatt å kunne fungere i samfunnet, er en nemmelig avhengig av å kunne tre inn i en mengde ulike roller, hvis fremtoninger er ganske så annerledes; Som foreldre i samvær med barna, som kollega/arbeidsgiver/arbeidstaker på arbeidsplassen, i jobbintervjuv, i begravelse, på rave-party, osv. Det er pokker ikke mange fellestrekk mellom ‘begravelses-Gry’ & ‘rølpe-Gry’, det er iallefall sikkert, og de observasjoner jeg har gjort av andre igjennom livet peker i samme retning. 

Om jeg f.eks skulle vært meg selv fullt & helt i denne begravelsen, eller på jobb-intervju, ville det innebære at bla.a ‘rølpe-Gry’ oxo ble med i mixen, og det samme ville jo ihvertfal ‘kontroversielle-Gry’ vært, for hun er blandt de desidert mest tilstedeværende! Det ville jo vært katastrofe! Da ville vi brått hatt et scenarie hvor jeg spratt champagnen, før jeg satt meg ned, slang beina på bordet og tok et realt drag av en joint mens jeg hulkende la ut min hjertens mening hva gudstro & kirkens uforståelige store betydning i et opplyst, moderne samfunn a-la 2018!.. – Alternativt, ville jeg ankommet en kjempe-fest i et dønn konservativt antrekk, og ‘brøle-sunget’ mitt beste reportoar av rølpesanger (hvilke er av typen som ville fått en bryggesjauer fra Finnmark til å rødme) mens jeg inkorpererte hulking & gråting etter å ha blitt rørt til flirtingen med gutta i baren & i bandet som seg hør & bør en ihuga oppmerksomhet-junkie!..

Med andre ord, er vi ALDRI oss selv fullt & helt, for det ville vært fullstendig krise, typ vil føre til sivilasjonens undergang. Men noen, hva skal en kalle det.. -Kjernepunkter ved sin personlighet, som sitter ved oss i de fleste settinger, og som en må være fokusert for ikke å slippe frem i situasjoner hvor de eventuelt ikke passer.. Min egen essens hva personlighetstrekk angår, består bla.a av at jeg er høymælt, hvilket har medført øving på å legge om til ‘innestemme’ (-eller iallefall tilnærmelsesvis) og å holde den der over en viss tid på forhånd, og deretter ha det i bakhodet gjennom sånt som jobb-intervjuver. I tillegg, er dette en av flere settinger hvor jeg intillegg er nødt til å innkludere et ‘mentalt vakthold’ for at den ‘friske’ språkbruken holdes utenfor.  

En og annen gang, havner vi oxo i situasjoner hvor det foretas bevisste valg av fremtoning! Det kan f.eks dreie seg om en skal kjøre kult, flørtende ‘femme fatale’ eller den lett rødmende (relativt) uskyldige ‘girl next door’..(?) Her snakker vi om noen rimelig forskjellige alternativer denne respektive personen vil kunne gå hjem med minnet om å ha møtt, for å si det sånn! Om disse derav kan inntas uten å luke vekk den ‘basicen’, og alle de sider som tas frem er innenfor det en forbinder med ‘seg selv’ i termens fulle betydning.. -Men ER en virkelig seg selv uansett hvilken personlighetstype en velger æ ‘ikle seg til middagsdaten’?  

Svaret vil jeg vel si at en har ulike versoner av seg selv. En kan jo til og med hevde å være seg selv 100% i hver situasjon en kommer opp i gjennom livet, men at en dog aldri innkluderer 100% av sine sider, men heller en ganske så lav prosentandel i nesten alt som måtte komme vår vei av sosiale settinger!  

Da koker det hele i bunn & grunn ned til språkelig flisespikkeri.. 

Men hva ellers innebærer det nå å ‘være seg selv 100%’ ? Etter ordlyden å dømme, dreier det seg jo kun om at en ikke prøver å etterligne noen andre. -Og det er da strengt noe jeg da vil mene det ble gitt i overkant mye fokus på! – Alternativt er greia at en kun kvalifiserer som en ‘100% seg selv -utøver’ dersom en kan skilte med en sterk og/eller særegen personlighet? – Eller er det dèt å stå for det en mener, om det er aldri så kontroversielt, som teller? -At en tør stå opp mot et (mulig) stort flertall, -kanskje til og med få alle i den gitte settingen mot seg?? 

Det virkelig store spørsmålet er imidlertid hvorvidt det å ‘være seg selv’ 100% faktisk er noe som begunstiger alle, og som derav alle burde trakte etter? – Jeg må jo si at det å ‘være seg selv’ overhodet ikke ligger for alle! – For det er jo bare å se i hvitøyet at enkelte mennesker har ufattelig irriterende og usmakelige personlighetstrekk!.. Bare tenk på den gjærrige snylteren som er en ekspert i å få andre til å betale for seg hver eneste gang det tas Taxi fra vorspiel, det skal gis driks fra bordet på resturanten, penger skal legges på parkometeret eller i forbindelse med at en bomstasjon skal passeres, osv osv. Videre har en de hovmodige perfektene hvis ekspertise ligger i å presentere egen fortreffelighet på en nedlatende måte, eller så gir det seg utslag i den mest grusomme latteren på planeten, eventuelt at vedkommende bringer det ene uber-kjedelige emnet etter det andre på bane, de kan være ‘klagere’ som holder en ‘foreverlasting’ monolog om alt som feiler de i hypokonderiets verden, for ikke snakke om hvilke smerter dette innebærer. 

Det meste i dette anfallet av kvasi-filosofi må en vel kunne si dreier seg om definisjonsspørsmål hvorvidt det er dette eller hint, men det som iallefall er klinkende klart, er at det finnes et betydelig antal mennesker der ute jeg på det sterkeste vil fraråde å følge tidens trend med å ‘være seg selv’ fullt &% helt. -Mennesker som etter mitt syn så absolutt ville vært best tjent med å lete opp vel ansette, sjarmerende og sympatiske folk for å kopiere personlighetstrekk, så disse derav tar over for de sider som utgjorde vedkommendes sin usmakelige og/eller hinsides irriterende egenart! 

FOTO:  DF Foto. 

Jeg elsker å gjøre modelloppdrag rett & slett pga ‘rollene’ en spiller i stemningen, energien & apellen som skal presenteres gjennom bildet, så jeg har funnet frem noen eksempler på ulike fremtoninger som er iboende denne ene, lille ‘pakken’, som er meg.. Selv etter alle de årene som er gått siden jeg startet med dette, vil jeg  imidlertid aldri slutte å forundres når jeg blir fremlagt bilder hvor jeg utstråler en type jeg ikke har noe til felles med i det hele tatt! Å se den fromme som sitter å ber, er nesten som å få innsyn inn i et paralellt univers!