Ett år har passert siden nyheten om at kronprinsessens (frem til dette øyeblikket) yndige sønn hadde banket opp en venninne og herpet leiligheten hennes på Oslos beste vestkant. Sjokket over at ‘krompens’ bonusbarn, som han aldri har levnet noen tvil at han elsket like høyt som sine biologiske, kunne finne på noe slikt, rystet både Norge og resten av skandinavia til grunnvollene. Når en i dag ser seg tilbake, står imidlertid det som etterlot et helt folk i en sjokktilstand for et år siden igjen som den spede begynnelsen på det skredet denne episoden skal vise seg å igangsette..
Min første publisering i sakens anledning, følger så under overskriften Rart det ikke har skjedd før noen dager etter, hvor jeg stiller spørsmålstegn rundt muligheten for at en slik bersjerkgang kan ha skjedd helt ut av det blå. Den gang levde vi jo fremdeles i uvisshet om både Juliane Snellestad, Nora Haukeland og de øvrige noen-og-tyve forholdene som så skal rulle opp i løpet av de påfølgende månedene.
Argumentasjonen den gang var allikevel ikke utelukkende basert på ren logikk kombinert med den kunnskap en etter en viss fartstid på planeten opparbeider seg om menneskelig adferd. Jeg hadde nemlig fått et lite glimt av kronprinsessesønnens ugne sider flere år tidligere da jeg ved en tilfeldighet snublet over et tilfelle der han urettmessig skjelte ut en youtuber på et vis som ikke hører noen sted hjemme. Men ikke desto mindre var det rart å bli gjenforen med de tanker en gjorde seg den gang, hvor iallefall jeg later til å ha hengt meg fullstendig opp i denne kniven som var stukket inn i veggen.
I dag er jo imidlertid det den gang så til de grader rystende bildet på forsiden av Se & hør redusert til noe tilnærmet en bagatell en knapt nok husker etter alt av vold, voldtekter, politibeskyttelse og gud-vet-hva som har ballet seg på i løpet av det året som har gått. Vi har for lengst nådd det punkt hvor det ikke lenger er noe som kan sjokkere meg i hht Marius Borg Høibys eskapader.
Det eneste som potensielt kan sjokkere i dette anliggendet nå, er antall saker som kan vise seg henlagt i det etterforskningen av ham er rapportert avsluttet, og tiltalen dermed vil bli offentliggjort en av de nærmeste dagene.
Uansett hva som vil bli det endelige utkommet for Marius sin del i hht loven, så viser alt av statistikk at jeg så langt i fra er den eneste som har mistet all tillit til kongehuset som følge av deres håndtering av det hele. Og for min del, er ikke dette først og fremst basert på de nærmest ikke-eksisterende besvarelsene som er gitt på de talløse spørsmålene som er blitt stilt, men snarere på hvordan dette som nå er fremkommet er blitt muliggjort og til og med tilrettelagt for av kronprinsparet. I kraft av sin posisjon som Norges kommende konge og dronning, har fyren altså ikke bare hatt ‘frikort’ hos politiet, men de har til og med besørget et diplomatpass for fritt å kunne dra med seg så mye kokain han kan bære, i tillegg til å generelt gi flatt faen i de lover og regler som måtte gjelde i de land han har befunnet seg i.
For meg personlig, er det imidlertid den manglende responsen på de meldinger og varslinger som kronprinsparet har blitt tilsendt fra Marius’ eks’er og deres familie, kombinert med at de etter alle solemerker ikke har løftet en finger m.h.t å forhindre at de nye kjærestene som har kommet til lider samme skjebne som deres forgjengere som har satt seg aller dårligst. Når selv moren til Juliane Snekkestad ignoreres, for så at de passivt lar en intetanende Nora Haukeland gå rett inn i samme vepsebolet få måneder etter, så skjærer det seg allerede her fullstendig for mitt vedkommende. Når de så ikke bare følger opp dette her med å avfeie Hauklands varslinger i det også hun får kommet seg ut av den giftige relasjonen med kronprinsessesønnen, men i tillegg lar henne få hele den smellen som fulgte det berømmelige bildet med hva som etter alle solemerker var sønnens kokain, -det være seg helt eller delvis, har avsmaken for ‘krompen’ og hans make blitt uopprettelig.
Kongehuset har imidlertid fremdeles et flertall av folket på sin side, men det er blitt betraktelig redusert. I mitt tilfelle har nok veien til å ønske institusjonen til livs vært kortere enn for mange andre, da min support i så måte utelukkende har basert seg på kongeparet og den jobben de har gjort som representanter for landet. I prinsippet har jeg nemlig bestandig vært motstander av det å kunne fødes til en opphøyd posisjon med alt det som følger av privilegier, slik at den rojalismen jeg så har frontet har vært et slags paradoks. Når så de egenskapene ved kongen som har ført til at jeg har støttet opp om institusjonen på tvers av de nevnte grunnprinsipper ikke syntes å være videreført til den kommende monarken, så fordufter selvsagt også mine rojale tilbøyeligheter som dugg for solen.
Spørsmålet nå, blir dermed hvor mange fler som står på trappene til å endre ståsted i hht monarkiets fremtid, og herav hvorvidt Marius Borg Høiby vil gå inn i historien som mannen som felte det norske kongehuset.