Mobbing er et problem også blandt voksne!

At mobbing kan være et problem på arbeidsplassen liksom i skolegården, er jo viden kjent. Men hvor mange dette dreier seg om, hadde iallefall ikke jeg den ringeste anelse om før jeg nylig kom over resultatet av en undersøkelse som viste at hele 1 av 12 mennesker opplever mobbing på sin arbeidsplass! Dette er tall hvis tale er så klar som den får blitt; Mobbing blandt voksne er et enormt problem som i så alt for stor grad får passere under radaren! 

 

 

Min umiddelbare reaksjon, var at dette måtte jo bare være for drøyt! Men da jeg begynte å google, skulle det vise seg at denne prognosen er å betrakte som et minimumsantall..

Nå mener imidlertid jeg at slike minimumsprognoser er svært så greie å forholde seg til, da disse fritt kan benyttes uten risiko for at noen skal kunne forringe poenget ved å vise til en eller annen undersøkelse/måling med et mindre dramatisk utkomme. For poenget er ikke hvorvidt det dreier seg om 1 av 10, 12 eller 14! Poenget er at det unektelig er jævlig mange som gjennomlever et helvete hver eneste arbeidsdag, og derav er et langt større problem enn man skulle tro ut i fra oppmerksomheten det er viet i samfunnet.

Det er i løpet av de siste årene igangsatt massive tiltak for å forebygge mobbing blandt barn og ungdom, hvilket er enestående, for all del! Men det er jo åpenbart at den mobbingen som foregår på de voksnes arena er kommet fullstendig i skyggen av den som foregår blandt barn og ungdom. -Og dette er faktisk katastrofalt, da all mobbing avstedkommer med tilsvarende fatale konsekvenser for offrene, og dermed må tas tak i pronto.

Jeg vil tro en betydelig andel av den voksne mobbingen får foregå i det skjulte fordi denne lettere kan passere under radaren. Allmennheten har etterhvert blitt riktig så rikelig forskynt med det nødvendige verktøy for å kunne avsløre mobbing blandt barn og unge. Men hva de voksne angår, har vi generelt fint lite å fare med når det kommer til å kunne skille erting og fleip fra mobbing. Dessuten lever de fleste av oss, både ofre, mobbere og øvrig befolkning, i den villfarelse at voksne er forventet at skal kunne ordne opp i sine mellommenneskelige problemer på egen hånd..

Men om problemet med mobbing på artbeidsplassen er viet så alt for lite oppmerksomhet av samfunnet som sådan, er i det minste lovverket klinkende klart også her; Ikke bare er mobbing en straffbar handling, men en er også forpliktet til å melde i fra dersom en er vitne til at noen mobbes på arbeidsplassen! Dette innebærer at den generelle lovpålagte forpliktelsen vi har m.h.t å hjelpe i nødssituasjoner her i landet er videreført til også å gjelde de som blir utsatt for en ugrei behandling på arbeidsplassen, det være seg av sin(e) overordnede/arbeidsgiver(e) og/eller sine kolleger. Så med loven på stell, gjelder det bare å gjøre befolkningen oppmerksom på problemets omfang, slik at de nødvendige tiltak skal kunne ihverksettes.

 

 

Når dette er sagt, må jeg samtidig innrømme en viss uro for at et slikt ønsket fokus på mobbing blandt voksne skal fare galt avsted, slik vi har sett i bla.a #metoo -kampanjen i tillegg til en rekke andre tilfeller. Dette vil si at det er av avgjørende betydning at det må gjøres klinkende klart hva som er å betrakte som mobbing/trakassering, og hva som er utkomme av ren oppmerksomhetssyke eller har som hensikt å ‘ta’ noen (som en form for  hevnaksjon), hvilket jo faktisk innebærer at det er vedkommende som er mobberen.

Mobbing er nemmelig definert som følger: Ved mobbing forstås at man regelmessig blir utsatt for ubehagelig eller nedverdigende behandling – som er vanskelig å forsvare seg mot. Dette innebærer at det; A) Foreligger en ubalanse m.h.t styrke/maktforhold, hvilket enten kan bestå av en overordnet vs en underordnet, eller av at det dreier seg om at flere går imot en. B) Foreligger en viss regelmessighet. Ergo; Har en ved en eller annen anledning opplevd noe som ikke er greit, men som en ved egen hjelp har fått satt en stopper for, er dette ikke mobbing. Det samme gjelder dersom det foreligger en sjargong på arbeidsplassen som innebærer at bemerkninger som folk isolert sett med rette vil reagere på blir respondert med samme mynt. I slike tilfeller, er styrkeforholdet (i settingen) det samme partene i mellom, og grov sjargong er ikke annet enn grov, og i værste fall dårlig humor. Her kan det vel neppe fremvises noe bedre eksempel enn i min resturantjobb. Her faller replikker som ville fått blodet til å fryse og håret til å reise seg på selv den mest grovkornede bryggesjauer, for å si det sånn, men ‘greia’ her er at på dette området er vi alle, både sjefer og ansatte likestilte, slik at det derfor gjør det gøy å være på jobb.

Utfordringen er med andre ord å få bukt med mobbingen uten at det skremmer og/eller holder folk fra å ha det moro med hverandre.

 

 

Løgnene jeg har blitt fortalt..

Jeg har, viser det seg, levd med en illusjon om at jeg aldri ble løyet for som barn. Grunnet mine foreldres bunnløse ærlighet angående alt fra julenissen og påskeharen til hvordan i heiteste den babyen som skulle bli min bror i sin tid klarte kunststykket å komme seg inn i magen til moren min, har jeg skjøvet uærligheten deres inn i underbevisstheten. -Og der har den levd i skjul for min bevissthet helt til den blutselig fant det for godt å slå seg tilbake med et brak..

 

Kvinnen til høyre (altså min mor) ser visstnok temmelig uskyldig ut, men her skal en være meget forsiktig med å skue hunden på hårene..

 

Greit nok at noe måtte gjøres for å få grønnsaker innenfor mine lepper, slik at påstander som at disse måtte fortæres for at jeg skulle kunne vokse kan passere, men..

Å mislede sin eneste datter til å tro at det å spise blomkål, hvilket jeg til dags dato misliker sterkest av alt grøntfor sammen med brokkoli, skulle oppfylle ønsket om krøller i håret, er derimot noe ganske annet. Her snakker vi ren løgn! At gulrøtter skulle gjøre meg brunere sommerstid, må vel også sies å være en i overkant drøy påstand til tross for innholdet av betakaroten, da en unektelig skulle ha måttet dytte innpå en helsikes mengde gulrøtter for at det skulle gi noen utslag på hudfargen.. Det var dessuten ikke bare det de ville få meg til å spise som ble gjennomført ved hjelp av løgner. Også der hensikten var å få meg fra å spise dette og hint ble det tydd til løgnaktighet, slik som at den svært så velsmakende snøen var infisert med mark som ville bosette seg i magen min dersom jeg fortsatte gomlingen. Her skal det imidlertid tilføyes at dette var en risiko jeg var villig til å ta. Jeg var f.eks langt mer forbeholden når det gjaldt å svelge tyggisen, som etter sigende ville bli værende i magen i syv lange år..

Det var heller ikke bare hva angikk å få i meg sunne matvarer hvor jeg ble offer for mine foreldres vranglære; Jeg ble nemmelig også skremt bort fra TV-titting på dagtid gjennom trusselen om at dette ville føre til at øynene mine ville bli firkantede. Videre ble antallet grimaser pr.dag kraftig redusert ved å innbilde meg at en grimase ville bare kunne gjøres x-antall ganger før jeg brått ville ende med å ‘bli sånn’. Ellers har en jo selvsagt de uttallige løgnene om hvor fint og flott det jeg hadde tegnet og laget var som ble sagt i beste mening, men som skulle komme tilbake for å gi meg et realt metaforisk ‘rævspark’ i det min bror bikker skolepliktig alder og gjør det klinkende klart hva et begavet barn virkelig innebærer..

Av alt det sludder som mine foreldre har foret meg med, var det dog min farmor som tok disse løgnene til et helt nytt nivå gjennom å skremme meg til å holde fruktskall generelt og bananskall spesielt unna munnen gjennom å påstå at negrene i Afrika hadde tisset på de. – Hadde et av dagens småtroll blitt foret med noe slikt, ville de voksne fått både barnevernet på nakken i tillegg til å få hele det politisk korrekte Norge på nakken!..