I det jeg klikker meg inn for å lese dagens nyheter, blir jeg møtt av et oppslag som viser en mann som har stappet en ball hvis størrelse later til å befinne seg et sted mellom golfball og biljardkule inn i munnen under overskriften; “Bisarr trend sprer seg i sosiale medier!”

Jeg mener.. HÆ!?.. Dette må da være ‘pinlig idioti/dumhet’ på et helt nytt nivå!? 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

..- Og allerede i artikkelens første linje ble det klart at det var som antatt; Menneskelig dumhet på det nivå som får det til å knyte seg av skam over ens artstilhørighet..

Det viser seg nemmelig at det har formelig eksplodert av bilder av guttunger og unge menn med en såkaldt ‘tyggeball’ stappet inn i nebbet slik at det ser ut som om de er i ferd med å kveles, mens det de faktisk gjør, er at de forsøker å trene seg til et mer markant kjeveparti. Resultatet er at kjevespesialistene rennes ned av unge herremenn med så store smerter at de ikke makter å gå på jobb/skole. – Og det værste er at denne treningen etter sigende skal være fullstendig fåfengt i utgangspunktet, da kjevemuskelaturen ikke er konstruert til å kunne trenes opp! Det beste man visstnok kan oppnå med disse ‘jaw-break’erne fra helvete, er noe oppstramming som vil gå tilbake igjen med det samme.

Men det klart værste i mine øyne, er jo at det åpenbart må være livsfarlig å gå rundt med en gummiball som rommer hele munnhulen! Sånt tilsier jo all logikk og sunn fornuft medfører en kvelningsrisiko som ikke er til å kimse av..

Som et samfunnsfenomen, er jeg jo bare nødt til å spørre; A) Tyggerne over 18 år, -altså voksne menn; Hvordan i himmelens navn er det dere skal kunne klare dere her i verden nå som dere faktisk står på egne bein, når dere åpenbart er fullstendig ‘clue-less’ m.h.t elementær kunnskap som går på hva et menneske bør unngå av hensyn til ren overlevelse fra den ene timen til den neste?  B) Foreldrene til de yngre tyggerne: Følger dere overhodet ikke med på hva ungene deres driver med i det hele tatt!?.. Disse kidsa, hvorav en brorpart av de i ungdomsskolealder, har vitterlig; 1. Brukt penger på denne ballen,    2. Sittet/gått rundt med hva som ved første øyekast ser ut som ei biljardkule stappet inn i ‘kjeften’ i en etter alt og dømme ikke ubetydelig del av tiden hjemme uten at noen har sett det,   3. Og det værste av alt; Lagt ut bilder ‘left, tight & center’ (liksom også vennene deres har gjort) med bulende kjaker og en gummiball bulende ut av den proppfulle munnen. -Og alikevel har det i beste fall gått dere hus forbi, mens det sikkert også er de som har sett det uten å fått stanset det pronto!

En kan ikke annet gjøre enn bare å riste på hodet.. Nå som det er rimelig sikkert at også universet har en grense, finnes det bare å være en ting igjen som er uendelig; Den menneskelige dummhet.

Hvor langt kunne du strukket deg m.h.t tilgivelse for grove svik fra dine nærmeste? Ville du ha kunnet tilgi en som feilaktig utpekte deg som seksualforbryter eller morder? – Eller en som har myrdet eller på annen måte forbrutt seg grovt mot deg selv eller noen av dine nærmeste, for den saks skyld?.. Vel.. Det finnes faktisk mennesker hvis evne til å tilgi rett og slett er umenneskelig..  

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg så akkurat et klipp fra et britisk talkshow hvor to kjente kvinner, deriblandt 80-tallsikonet Samantha Fox, var invitert for å snakke om grove svik fra sine aller nærmeste. Hun fortalte et for meg så grovt svik fra sin egen far at jeg slettes ikke er sikker på om jeg ville sagt et eneste ord til mannen igjen..

For de som ikke kjenner til Samantha Fox, var dette dama hvis plakater tapeserte de fleste gutterom på 80 -tallet. Hun var imidlertid ikke mer enn 16 år gammel da hun slo igjennom, og overlot dermed naturlig nok styringen av det økonomiske til sin far. Etter noen år blir hun imidlertid kontaktet av skatteetaten etter at det var oppdaget ganske så grove urettmessigheter. I følge de skulle hun være blandt øyrikets aller rikeste kvinner, hvis formue var hinsides over hva hun hadde oppført i sine papirer. Forklaringen, viste det seg, var at faren systematisk hadde tappet sin datter for penger, -store penger. På toppen av det hele, slår mannen seg vrang og hyrer advokater for i størst mulig grad å komme unna konsekvensene av hva han har gjort. På tross av dette, forsøkte alikevel Fox å rekke ut ei hand for forsoning helt frem til han døde in år 2000.  Greit nok at det faktum at det var hennes eget opphav det var snakk om, men i mine øyne er dette alikevel enormt storsinnet. Jeg er slettes ikke sikker på at jeg ville klart å gjennoppta forholdet etter et slikt svik, -og jeg ville iallefall ikke hatt det i meg å ta initiativet til denne forsoningen, det er sikkert og visst..

Men den ultimate tilgivelsen i mine øyne, er den som den uskyldig dømte voldtektsforbryteren Ronald Cotton sto for etter endelig å ha fått bevist sin uskyld etter ti år innesperret i et amerikansk høysikkerhetsfengsel. Dommen som falt i 1985 var i bunn og grunn basert på det ene av offrene, Jennifer Thompson-Cannino’s vitneforklaring, hvor hun, dog i beste mening, feilaktig utpekte Cotton som overfallsmannen. Utvelgelsen var et resultat av metoden som tidligere ble benyttet i amerikansk etterforskning, og som har vist seg å være svært mangelfull m.h.t rettssikkerheten. Men ikke desto mindre, var det Thompson-Cannino som ikke bare fikk ham dømt, men som også sørget for at alle hans forsøk på å nå frem ble blankt avvist ved å insistere på at hun hadde utpekt rett mann inntil dna-analysen ble innført, og derav fikk utelukket mannen fra forbrytelsen.

Greit nok at Thompson-Cannino ble regelrett manipulert til å tro hun hadde utpekt rett mann, men ikke desto mindre hadde mannen tilbragt 10(!) lange år som sexualovergriper i et helvete av et fengsel.. At han allikevel tilga sin ‘bøddel’ uten forbehold, er for meg stort hinsides fatteevne. -Og ikke nok med at han tilga henne, med full forståelse for at hun handlet i god tro, men på toppen av alt, båndet disse to så til de grader at de i ettertid ble som den nærmeste familie å regne, og reiser den dag i dag rundt hele USA for å opplyse om risikoen for feilaktige vitneutvelgelser og ditto domfellelser!.. Jeg kan bare bøye meg i støvet i nesegrus beundring..

Hvem blir vel ikke fra tid til annen slått av tanken; ‘Shit, h*n har virkelig scoret over evne!..’  Om en misliker disse kjensgjerningene aldri så sterkt, er det ikke til å komme utenom at en nå og da møter på par hvorav en blir slått av hvor mye mer attraktiv den ene parten syntes å være enn den andre.. 

Vi tviholder jo gjerne på illusjonen om at det er det indre som teller, i tillegg til at den siste tidens nyoppførte uskrevne regler sier at ‘alle mennesker er vakre på sin måte’, hvorpå selv den minste lille innsigelse på disse tingene ansees for å være uakseptabelt. Men når samfunnet setter slike begrensninger for hva som er ‘lov’ å fronte, føler jeg gjerne et tilsvarende behov for å utfordre det, og da spesielt i tilfeller som dette; For jeg er nemmelig ikke et øyeblikk i tvil om at praktisk talt alle de som proklamerer syn som at ‘alle er like vakre’, at skjønnhet kun er opp til øyet som ser og at det kun er det indre som teller, lyver for seg selv så vel som for omverdnen. Om en misliker det aldri så sterkt, kan en ikke benekte eksistensen av objektiv skjønnhet, -altså at noen objektivt sett er ansett for å være vakrere enn andre.

Når det er sagt, mener jeg overhodet ikke å si at disse andre faktorene som personlig smak, personlighet, osv IKKE er reelle faktorer som spiller inn når det kommer til vår oppfatning av et menneske som vakkert, for det gjør de så absolutt! Jeg har bla.a selv latt meg overraske av i hvilken grad min oppfatning av det rent eksterne hos et menneske påvirkes (i positiv eller negativ retning) av hvorvidt jeg liker eller misliker vedkommendes personlighet. – Og videre har ethvert menneske selvsagt sine personlige smakspreferanser! Men paralellt med disse individuelle faktorene, finnes det også visse utseendemessige trekk og typer som appellerer til allmennheten, for å si det slik.

Disse irrgangene for hva denne objektivt anerkjente skjønnheten består av blir imidlertid for omfattende å gå inn på her (men dette er imidlertid et tema som er behandlet her), da poenget rett og slett er at  enkelte mennesker er generelt sett ansett for å være attraktive enn andre.

Først og fremst må en ting må være helt klart: Det indre teller faktisk mest, og dette gjelder praktisk talt for alle mennesker uansett ytre fremtoning når det kommer til partnervalg. Men samtidig levnes det ingen tvil om at det ytre i aller høyeste grad også er en medvirkende faktor når en ser hvordan et så stort flertall ender opp med en partner som er tilnærmet like attraktive at en skulle tro det var en naturlov. Den kjekkeste gutten/mannen går for den fineste dama og vice versa, av den enkle grunn at de har et utseende som gir de muligheten til å velge på øverste hylle. – Og har du muligheten til å velge fra denne øverste hylla hva utseende angår, så benytter du deg av denne muligheten, uansett hva du interlektuelt sett er ute etter i en partner. Et godt eksempel på dette, er skuespilleren George Clooney; Skuespilleren som beundres for sitt utseende av kvinner i alle aldre verden over. Men Clooney er faktisk alt annet enn en overfladisk ‘fuck-boy’, og langt mer enn en glamorøs filmstjerne. Mannen er nemmelig genuint opptatt av verdens problemer, sine medmennesker og dyr, og at han i sin tid så etter det indre i en kvinne, kjøper jeg fullt ut. – Vel.. ‘Fullt ut’ i betydningen at dette var hva mannen selv bevisst var ute etter. – Og (selvsagt) fant han ei med disse indre kvaliteter, -og hun var ikke engang kjendis fra underholdningsverdnen, men anerkjent menneskerettsadvokat. -Men ikke desto mindre befinner unektelig kvinnen som i dag går under navnet Amal Clooney på den nevnte øverste hyllen utseendemessig!

Etter alt å dømme, er vi mennesker biologisk ‘innstilt’ på å gå for det beste vi kan oppnå, også når det kommer til hva som i dag er å betrakte som rent overfladiske faktorer, da dette er noe vi gjør om vi er det bevisst eller ei. Men så er det nå en gang slik at det ikke finnes noen regel uten unntak, hvilket også gjør seg gjeldende her.. – For hist og her kommer vi over par som hva ‘eksteriøret’ angår unektelig befinner seg på ulike hyllenivåer, for å bruke det uttrykket. Par hvor den umiddelbare tanken som slår en ved møte er typ; ‘Woow! Har h*n scoret over evne, or what!?..’

Denne tanken blir som regel fulgt av skam i det den når bevisstheten, samtidig som vi heller ikke greier å fornekte det vi ser; At den ene er og blir mer attraktiv enn den andre, objektivt sett. Men for min del, er det essensielle ved disse parene det beundringsverdige. Er det noen som virkelig har hatt ‘baller’ til å kjøre sitt eget løp, så bunnløst ærlig, rent og genuint at selv ikke underbevisstheten har latt seg styre av omverdnens syn på skjønnhet, er det de som velger ‘under evne’, for å si det sånn. Det er disse, og kun disse vidundermennesker innen de personlige egenskaper jeg setter høyest, nemmelig det å gjøre seg opp sine meninger på selvstendig grunnlag, som har troverdighet i hht at skjønnhet er relativt fordi de rett og slett har evnet å heve seg over den menneskelige smålighet. Desverre må jeg for min egen del bare bite i det sure gresset, og erkjenne at jeg etter alt å dømme er ‘stuck’ i denne lite beundringsverdige menneskeligheten hvor meningsløse kriterier, mot all fornuft, tas med i betraktningen ved partnervalg. Og som om ikke det var nok, er min personlige preferanse ‘laid-back med en edge av bad-boy’ over seg innenfor den akk så objektivt/allment ansette attraktiviteten. Det eneste bitte-lille lysglimt i så måte, er at jeg i det minste innehar evnen til å se og nesegrust beundre dette interlektets seier over det primitive/instinktive, og det er da iallefall noe..

Å leve med en sykelig sjalu partner, er rett og slett ødeleggende. Vissheten om at selv den minste ting vil føre til et tredjegradsforhør, kjeft, ‘silent treatement’, eller hva det måtte være, for ikke snakke om stadige kontroller av mobil, PC, o.l er særdeles anstrengende og uholdbart i lengden.  Problemet er at sjalusi ofte er vanskelig å avsløre, da vedkommende vet å sjule hva som ligger til grunn for disse handlingene. Her følger imidlertid åtte tegn som tyder på at problemadferden er bunnet i en giftig eiesyke, og derav at du bør reagere deretter.. 

—->>>>  H*n misliker at du snakker om andre:  Vedkommende vil sørge for å få avbrutt fremsnakk av andre så fort det lar seg gjøre ved enten å komme opp med en legitim avbrytelse eller unnskyldning for å forlate rommet (toalettet, sjekke mat i ovnen, osv).

—>>>  H*n blir plutselig unormalt oppmerksom/oppofrende:  Er vedkommende særs oppmerksom og godhjertet av natur, er det selvsagt ikke noen grunn til uro. Det er når dette kommer i form av en plutselig adferdsforandring over natten etter at du f.eks har fått en ny jobb, har blitt kjent med noen nye mennesker du ønsker å tilbringe tid med, e.l at det er grunn til bekymring. Årsaken til den tilsynelatende positive endringen, er nemmelig at h*n føler disse nye aspektene i livet ditt som en konkurranse om deg, og av frykt for å ‘tape’, oppfører h*n seg på denne måten for å ‘vinne deg tilbake’.

–>>  H*n er snarsint:  I motsetning til det forrige punktet, er også det å plutselig fare opp i sinne for bagateller og/eller ubegripelige ting en adferd som er typisk for sykelig sjalu/eiesyke mennesker. Begge disse tilsynelatende motpoler har imidlertid sine røtter i vedkommendes behov for å sjule sin sjalusi og derav usikkerhet, og formålet deres med disse raseriutbruddene er kun å få din fulle oppmerksomhet over på seg.

->  H*n ignorerer deg:  Dette gjøres eksempelvis ved å plutselig å skulle late som om de er fryktelig opptatt med noe, og derav ‘lukker seg inn i et tilnærmet ugjennomtrengelig skall’. Her er atter igjen hensikten å få all din fokus over på seg, og da helst ved at du skal tigge og be om deres oppmerksomhet.

->  H*n insisterer på å tilbringe mer tid med deg og/eller ringer deg konstant når du er utenfor synsvidde:  At partneren bestreber seg på å tilbringe så mye av sin tid med deg som mulig og/eller ringer deg med max en times mellomrom når dere er fra hverandre, er også noe som i aller høyeste grad gir grunn til uro for at det kan ha sitt utspring i eiesyke. Vedkommende søker i disse tilfellene å få ha deg for seg selv ut i fra sitt kontrollbehov.

–>>  H*n dukker plutselig opp på uventede/upassende steder:  Har du å gjøre med en partner som har det med plutselig å dukke opp på tilsynelatende uventede og/eller upassende steder og settinger, som f.eks jobb, venninnemøter/kompiskvelder, osv, er det stor grunn til uro. Er dette noe du kjenner deg igjen i, er det ikke engang et spørsmål om det foreligger et giftig kontrollbehov. Da er det bare å ta affære umiddelbart!

—>>>  H*n skal ‘vise’-/tøffe seg:  Et trekk som gjelder menn i særdeleshet, er at han føler konkurranse i enhver setting dere befinner dere i hvor det er andre av samme kjønn som vedkommende tilstede. H*n vil dermed gå ‘all in’ for å vinne det psykologiske overtaket.

—->>>>  H*n spør, graver og kontrollerer:  Opplever du ofte å bli utsatt for et ‘tredjegradsforhør’ i det du kommer inn døren, og som en sikker ting dersom du skulle være bare fem minutter senere enn avtalt, eller gud forby, at h*n ikke har fått tak i deg på tlf, har det allerede rukket å gå så alt for langt, og du er rett og slett nødt til å handle umiddelbart for å redde deg selv fra å slites i fillebiter. Det samme gjelder dersom du opplever kontrollsjekker av mobil, PC, o.l.

‘

*

I det jeg sitter og sløver mens jeg i en delvis bevisst, delvis søvngjengende tilstand blar meg nedover en opplisting av humoristiske/sprø innslag fra ‘the world wide web’ som et mantra i en nærmest transelignende tilstand, får jeg oppvåkningen fra helvete rett i fleisen.. For bak denne linken skjulte det seg nemmelig hva som må være det mest forstyrrende salgsobjektet jeg har sett i mitt liv. – Barneleken fra Helvete:  – ‘Baby’s first baby’..  

Bare sånn for å illustrere rekkevidden av det hele her, er jeg for det første så avgjort ikke en person som lar meg lett sjokkere i så måte, og for det andre, er jeg heller ikke hva jeg vil definere som en såkaldt barnekjær person. Ikke sånn å forstå at jeg misliker barn og irriterer meg over deres blotte eksistens, men jeg har aldri ønsket meg egne barn, og relaterer meg kun til de hvis opphav jeg har en nær relasjon til. Poenget er at jeg, på bakgrunn av dette, bryr meg langt mindre om ‘do’s og dont’s hva unger angår enn de fleste, hvilket følger at det skal være virkelig ille for å fremskasffe en slik reaksjon over ei barneleke hos meg..

Av den grunn, anser jeg det også for overveiende sannsynlig at de av dere som er mødre og fedre vil la dere ryste i enda større grad enn hva jeg gjorde, for dette er og blir like motbydelig som det er morbid. I den påfølgende googlingen etter at faenskapen åpenbarte seg, med det til følge at jeg satte halve kaffekoppen rett i vrangstrupen, kommer jeg over en side hvor dette produktet er bragt på bane fra samme sjokkerte vinkel som matchet min sjokkerte modus. Her ble bla.a et forsøk på å forhindre tenåringsgraviditeter nevnt som mulig tanke bak produktet, hvorpå min umiddelbare tanke var; ‘Hadde det bare vært så vel! For der jeg befinner meg nå, ville en tenåring i denne babydukkens plass fremstått som befriende normalt ut av denne verden.’ – For denne dukken fremstiller så langt i fra noen tenåring. -Den fremstiller ikke engang et lite barn, men hva som så langt jeg kan se en +/- ett år gammel baby. -En ett år gammel baby som er høygravid med en ditto mindre baby som også er med i pakken!

Dette er rett og slett ‘fucka’ på et helt nytt nivå, og får meg til å undres hva faen han der Darren Cullen er for slags pervo! Jeg mener.. Hva i himmelens navn er det som foregår i hodet på et menneske som først får ideen til- for så å produsere et slikt hinsides avskyelig makkverk!? Her må det jo være noe alvorlig galt på ferde, eller hva??..